Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:55:22] (ordfører for saken): Først vil jeg takke for samarbeidet og forståelse fra opposisjonen for komiteens behandling av en komplisert og krevende sak.

Hvorfor er det krevende? Jo, fordi alle endringer i arbeidsmiljøloven krever at en forstår den helheten lovendringene er en del av. Arbeidsmiljøloven regulerer hva som er et lovlig arbeidsliv for lønnsmottakerne. Som saksordfører har jeg selvsagt den overordnede holdningen at alt arbeid som utføres i Norge, skal være lovlig, enten det er som lønnsmottaker eller selvstendig næringsdrivende. Det er det enighet om i komiteen, og det er jeg glad for.

Spesielt blir derved: Hva skal være innholdet i arbeidsmiljølovens regulering av arbeidslivet når det gjelder endringer i lov og forskrift angående bemanningsforetakene? Det er en grunnleggende uenighet i innstillinga mellom regjeringspartiene, SV og Rødt på den ene sida og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre sida. Jeg regner med at Høyre og Fremskrittspartiet sjøl legger fram sitt alternativ, mens jeg vil konsentrere meg om Arbeiderpartiets og Senterpartiets syn i innstillinga.

Lovproposisjonen inneholder følgende viktige forslag til endringer i arbeidsmiljøloven og arbeidsmarkedsloven:

• Innleie fra bemanningsforetak gjennom arbeidsmiljøloven § 14-12 (1) når arbeidet er av midlertidig karakter, jf. arbeidsmiljøloven § 14-9 (2) bokstav a, oppheves.

• § 14-12 (4) endres, slik at arbeidstaker som har vært sammenhengende innleid etter § 14-12 i mer enn 3 år, har rett til fast ansettelse hos innleier.

• Nytt § 14-12 sjuende ledd som gir departementet hjemmel til å gi regler i forskrift om tidsbegrenset innleie av helsepersonell og tidsbegrenset innleie av spesialkompetanse.

• Nytt § 14-12 femte ledd som tydeliggjør grensen mellom innleie og entreprise.

• Hjemmel til Arbeidstilsynet til å føre tilsyn fastsatt i forskrift til både § 14-12 (5) og § 14-12 (7).

• Forslag om hjemmel i arbeidsmiljøloven § 14-12 (6) hvor det innføres geografisk forbud mot innleie fra bemanningsforetak for byggenæringen i oslofjordområdet, altså fylkene Oslo, Viken og Vestfold.

• Med hjemmel i arbeidsmarkedsloven § 27 andre ledd etableres en godkjenningsordning for bemanningsforetak som reguleres nærmere i forskrift.

Et velordnet arbeidsliv er forutsetningen for et trygt familieliv. Direkte ansettelser i produksjonsbedriftene er best, både for bedriften og de ansatte, fordi det skaper best grunnlag for stabilitet, god ansvarskjensle, fagutvikling hos de ansatte og lærlinger samt god produktivitetsutvikling i bedriftene.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet understreker i innstillinga at alt betalt arbeid i vårt mangfoldige arbeids- og næringsliv skal skje i lovlige former. Det er krevende å kombinere dette med et mest mulig oversiktlig og enkelt lovverk.

Arbeids- og næringslivet skal samvirke i arbeidet for å bygge gode lokalsamfunn. Gjestearbeidere som i praksis er på stedet bare for å arbeide, og som kanskje har lengst mulig arbeidsdager innenfor lovverket, er i liten grad med på å bygge samfunn. Dette ser vi på Finnmarkskysten i fiskeforedlingsindustrien, i reiselivskommunene i Innlandet og i Sør-Norge, i skipsverftssamfunnene på Mørekysten eller i hyttekommunene hvor bemanningsselskap utfører en stor del av snekkerjobben.

For å bygge gode lokalsamfunn over tid må vi øke antallet direkte ansatte i produksjonsbedriftene. For arbeidsgivere skal innleie fra bemanningsselskaper være et supplement for å håndtere ekstraordinære situasjoner. Med arbeidsmiljølov og tariffavtalens krav om likebehandling av innleide med hensyn til lønn, godtgjørelse og arbeidsvilkår samt at utleier av disse arbeidsfolkene skal tjene penger ved slik utleie, vil utleid arbeidskraft være dyrere enn egne ansatte, og det vil jeg understreke.

Det sies videre at innleie i byggenæringen i Oslofjord-området må evalueres innen utløpet av 2024. Det legges opp til en tidsbegrenset innleie av helsepersonell i en egen forskrift som skal praktiseres strengere enn det som har vært på høring, og det skal drøftes mellom partene. Det legges opp til at de lovparagrafer vi nå går inn for å vedta, skal tre i kraft fra 1. april 2023, og at det skal være en overgangsordning på 3 måneder.

Tuva Moflag (A) [16:00:25]: Arbeiderpartiet har gått til valg på en politikk som styrker det organiserte arbeidslivet. Vi har sagt at tillitsvalgte skal få mer makt og flere verktøy. I dag leverer vi nok en gang på dette.

Det viktigste konkurransefortrinnet til norske bedrifter er den norske samfunnsmodellen og kompetansen til de ansatte. Endringene vi gjør ikke bare i denne saken, men overordnet i arbeidslivspolitikken, handler om å sikre rekruttering og kompetanse for framtiden. Vi har allerede fjernet den generelle adgangen til midlertidige ansettelser. Vi har gjeninnført kollektiv søksmålsrett. Vi har styrket retten til heltidsstilling i lovverket. Samtidig følger vi opp med handlingsplaner og strategier for å hindre sosial dumping og for å bruke innkjøpsmakten i offentlig sektor. I dag strammer vi inn reglene for bruk av bemanningsselskaper, med en hovedregel som sier at innleie ved midlertidig behov bare kan skje etter avtale med de tillitsvalgte.

Kort sagt har vi endret kursen som fikk LO, Unio og YS til å gå til politisk streik i protest mot politikken til regjeringen Erna Solberg i 2015. Politikken Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen fører, står i sterk kontrast til høyreregjeringen, som i sin regjeringsplattform anerkjente det uorganiserte arbeidslivet.

Bruken av bemanningsselskaper har økt kraftig gjennom 2000-tallet. I noen bransjer og geografiske områder har innleieandelen vært så høy at det går på bekostning av faste, direkte ansettelser hos arbeidsgiver. Da blir innleie en bemanningsstrategi, ikke et supplement. Vi mener dette er en strategi som gjør Norge sårbart.

Arbeidskraft vil være den knappeste ressursen i årene framover. Dette er en utfordring vi deler med resten av Europa. Vi kan ikke fortsette å belage oss på at arbeidsfolk vil forlate familie og hverdagsliv i hjemlandet for å jobbe hos norske arbeidsgivere i så stor utstrekning som nå. Det er en kortsiktig strategi, ikke en strategi som sikrer norsk konkurransekraft for framtiden. Vi må sørge for at norske ungdommer vil jobbe i bygge- og anleggsbransjen. Vi må sørge for at norske ungdommer vil ikke bare søke seg til, men også forbli i helse- og omsorgssektoren. Et strengere regelverk for innleie er en av flere ting vi gjør for å sikre dette.

Høyresiden kommer til å framstille det som at det ikke lenger er lov til å bruke innleie for å dekke midlertidige arbeidskraftsbehov. Det er feil. Det vil fortsatt være mulig å leie inn arbeidskraft fra bemanningsbyrå, men da må det være etter avtale med tillitsvalgte hos fagforening med innstillingsrett. Dette er også et ledd i å stimulere til flere tariffavtaler og et mer organisert arbeidsliv.

For byggebransjen i Oslofjord-området – fylkene Oslo, Viken og tidligere Vestfold – blir det imidlertid et geografisk og bransjemessig forbud mot innleie. Lovhjemmelen for å gjøre dette er en del av arbeidsmiljøloven allerede i dag. Regjeringen vil iverksette dette forbudet gjennom en forskrift. For produksjonsbedrifter betyr dette at innleie kan skje fra andre produksjonsbedrifter – eller for å si det litt mer folkelig: Et tømrerfirma kan leie inn fra et annet tømrerfirma så lenge dette er drøftet med de tillitsvalgte.

Da reglene for bemanningsbransjen ble skjerpet med virkning fra 2019, ble det omtalt som det største nederlaget for Solberg-regjeringen – i hvert fall et av de største nederlagene. I etterkant virker det som at Høyre har slått seg litt mer til ro med endringene opposisjonen den gangen drev fram. Kanskje kommer Høyre etter også denne gangen. Det er tradisjon for at Arbeiderpartiet og venstresiden i politikken går i front for å styrke arbeidstakernes rettigheter. Det er et mål for denne regjeringen at de endringene vi vedtar i dag, er så gode og så treffsikre for både arbeidsgivere og ansatte at de står seg over tid.

Vi er stolte av gjennomslagene vi har fått så langt, og vi er stolte av lovforslaget vi behandler her i dag, men vi er ikke ferdige. Regjeringen har allerede lagt fram neste skritt i dette viktige arbeidet, og etter jul går vi løs på jobben med å klargjøre arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven. Det ser vi fram til.

Anna Molberg (H) [16:05:20]: Å forholde seg til virkeligheten bør være en viktig rettesnor når landets politikere skal utforme ny politikk. Da kan man spørre seg hvorfor regjeringspartiene, SV og Rødt ikke gjør dette, når de i dag stemmer for både forbud og innstramminger i reglene om innleie av arbeidskraft. For virkeligheten der ute er at oppoverbakken bare blir brattere og brattere for bedriftene, med regjeringens svært lite næringsvennlige politikk, som kommer på løpende bånd. Økt formuesskatt og økt arbeidsgiveravgift tapper norske verdiskapere for kapital. Nye, strenge og byråkratiske krav gjør det vanskelig å ansette folk, og i dag skal man altså sette en stopper for å kunne leie inn folk når man står midt oppe i en produksjonstopp eller skal planlegge et prosjekt.

Det er mildt sagt dumt for den lokale entreprenøren som ikke tør å melde seg på en anbudskonkurranse fordi han frykter at han ikke får tak i arbeidsfolk hvis byggeprosjektet hans skulle trenge det. Det er alvorlig for de mange hotellene som har 10 pst. belegg på høsten, mens det er fullt kjør i vintersesongen. Og det kan være spikeren i kista for verftet, som skal bygge noe så uforutsigbart som et skip.

En annen virkelighet som flertallet i dag ikke tar hensyn til, er alle de som får sin første jobb gjennom bemanningsbransjen. 40 pst. av ansatte i bemanningsbransjen kommer fra arbeidsledighet. Jobbformidling er en viktig bidragsyter til det vi alle snakker så varmt om hele tiden, nemlig inkludering i arbeidslivet.

En tredje virkelighet er at ikke alle kan ansette alle fast hele tiden. Verden og næringslivet fungerer ikke slik. Behovet for midlertidig arbeidskraft vil alltid være der, avhengig av sesong- og produksjonstopper. Det får selv ikke regjeringen gjort noe med.

I dag er det 50 000 nordmenn som er fast ansatt i et bemanningsbyrå, og som sikres likelønn og jevnt arbeid. Alternativet for disse er å ikke ha en tilknytning til arbeidslivet. Men nå står flere tusen ansatte i bemanningsselskapene i fare for å miste jobbene sine. Dette er virkeligheten der ute.

Ingen i denne sal er uenige om at faste og hele stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, og Høyre er ikke imot alle forslag som kan være med på å oppnå et felles mål om dette. Det vi er imot, er forslag som er så inngripende at de fullstendig overkjører næringslivets behov når det gjelder å skaffe seg arbeidskraft. Det vi er imot, er forslag som stenger nye veier inn i arbeidslivet for dem som ikke har en fot innenfor i dag. Og det vi er imot, er forslag som mest sannsynlig ikke vil ha noen effekt annet enn å øke overtidsandelen for fast ansatte i dag, øke antallet permitteringer når aktiviteten er lav, og øke antallet midlertidige stillinger, fordi man ikke lenger kan leie inn. Ja, forslagene som venstresiden på Stortinget stemmer for i dag, vil også ha som konsekvens at flere selskaper ser seg nødt til å leie inn arbeidskraft gjennom utenlandske entrepriser på bekostning av norske arbeidsfolk.

Regjeringspartiene, og også representanten Moflag, forsøker å bagatellisere konsekvensene av sin politikk med at det fremdeles vil være mulig å leie inn så lenge man har avtale med tillitsvalgte. Men man unnlater ofte å nevne at dette kun gjelder på arbeidsplasser der ansatte er organisert i de aller største fagforeningene, med minst 10 000 medlemmer. Her kommer en ny virkelighetsorientering: De fleste små og mellomstore bedrifter i Norge er ikke det. Forslagene rammer med andre ord selve ryggraden i norsk næringsliv, nemlig de små og mellomstore bedriftene.

Så en liten stemmeforklaring: Høyre går primært imot alle forslag som forbyr eller strammer inn på adgangen til innleie, men vi stiller oss selvfølgelig ikke i veien for forslag som er med på å moderere regjeringens politikk. Derfor stemmer vi for forslag nr. 5, fra Fremskrittspartiet, og vi stemmer for unntaket for helsepersonell. Vi stemmer også for regjeringens forslag om en godkjenningsordning for bemanningsbyråer og for regjeringens forslag om rett til fast ansettelse etter tre år. I tillegg har Høyre fremmet to løse forslag i saken, det ene om å be regjeringen utvide unntaket for helsepersonell til å gjelde alle ansatte i helsesektoren, det andre om å unnta kultur- og arrangementssektoren, siden regjeringspartiene og SV har signalisert at de er for dette i innstillingen i saken.

Jeg tar med dette opp Høyres forslag.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [16:10:34]: Midt i den økonomiske og sosiale krisen Norge står i, lanserer regjeringen sin såkalte storrengjøring i norsk arbeidsliv. Med en rosenrød intensjon om at alle skal ha en direkte, fast ansettelse, erklærer de krig mot en hel næring og vil forby innleie av arbeidskraft fra bemanningsbyråer. Det spiller ingen rolle om du ønsker å jobbe via et bemanningsbyrå, eller om du ikke hadde fått en direkte ansettelse i en bedrift ellers. Jobben du har nå, er annenrangs og skal forbys.

Det næringslivet trenger nå, er mer fleksibilitet i norsk arbeidsliv, ikke mindre. Nå er det bemanningsbransjen som skal tas, og det er dem man går etter. Det skjer til og med etter at man har gitt næringslivet en gigantisk skatteskjerpelse og flere forbud og påbud, riktignok med all verdens gode intensjoner. Det kommer på toppen av en galopperende prisvekst og en skyhøy strømpris.

På Sørlandet er vi vant til å takke høyere makter, men jeg skal ikke gjøre det fra Stortingets talerstol. Jeg skal nøye meg med å si at jeg er takknemlig for at jeg ikke lenger driver bedrift, men har blitt statlig ansatt i Oslo.

Regjeringen prøver å framstille endringen som noe positivt ved å si at det er bedre å være direkte ansatt i en bedrift enn å være innleid. Ja, for de fleste vil det være det, men det er jo ikke opp til meg å bestemme hvordan folk vil være tilknyttet arbeidslivet, og hvilken tilknytningsform de selv ønsker å ha til arbeidslivet.

De siste ukene og månedene har jeg møtt og snakket med dusinvis av bedrifter og næringslivsaktører som advarer mot regjeringens forslag. De vet at behovet for arbeidskraft ikke alltid er likt gjennom hele året. De vet at man noen ganger må leie inn for å ta unna en produksjonstopp. De som f.eks. gjennomfører konserter, eventer og andre arrangementer, vet at man må ha flere folk på jobb når de gjennomføres, enn når de er ferdige.

For to uker siden ble jeg kontaktet av en fortvilet leder i en håndverksbedrift med ti ansatte. Han var fortvilet fordi han ikke visste om han skulle tørre å sende et anbud på et oppdrag han visste at han og bedriften og de ansatte trengte – et oppdrag som ville være bra for bedriften og de ansatte. Men på grunn av innleieforbudet han skjønte ville bli innført, turte han ikke. Risikoen ble for stor, sa han. Dette er et typisk eksempel fra den virkelige verden, og han er ikke alene.

70 000 mennesker er ansatt i bemanningsbransjen. I spørretimen for to uker siden kunne ikke statsråden svare på hvor mange av dem som vil miste jobben. Regjeringen har ikke regnet på og vet ikke om det er 2 000, 10 000 eller 50 000 som vil miste jobben som følge av innstrammingene som regjeringspartiene skal vedta. Regjeringen kaller det en storrengjøring. Ja, det er det virkelig, men det er ikke en positiv storrengjøring. Dessverre er det vanlige arbeidsfolk som får jobbene sine vasket bort.

I tillegg er det mange som kan miste pensjonsrettighetene sine som følge av dette. Jobber du i et bemanningsforetak, har avtalefestet pensjon og mister jobben som følge av regjeringens innstramminger, kan du miste den med et pennestrøk, fordi du mister vilkåret for å ta ut AFP hvis du ikke får deg ny jobb i en ny AFP-bedrift ganske raskt. Det er, sammen med det vi har vært inne på tidligere, grunnen til at Fremskrittspartiet går imot de innstrammingene som nå er foreslått. Intensjonen om at det skal være hele, faste ansettelser direkte i en bedrift, er bra. Det er bra for de fleste, men det betyr ikke at det trenger å være bra for alle. «One size does not fit all», for å si det sånn.

Med det tar jeg opp de forslagene som Fremskrittspartiet står bak.

Kirsti Bergstø (SV) [16:15:00] (komiteens leder): I dag har jeg lyst til å starte med å takke regjeringen. Jeg har lyst til å takke regjeringen for å være tidlig ute og for å drive dette arbeidet helt fram, slik at vi kan behandle denne viktige saken i Stortinget nå. Både tidligere arbeidsminister Hadia Tajik og nåværende arbeidsminister Marte Mjøs Persen har drevet fram saken på klokt og grundig vis. Det er et godt og gjennomarbeidet forslag som behandles i salen i dag.

Jeg vil også takke saksordføreren for det grundige arbeidet med saken og alle dem som har stått på i fagforeninger, forbund og klubber rundt omkring, og som har vært med på å drive denne saken fram sammen med politiske parti. Det har vært politiske streiker, det har vært et aktivt arbeid over tid, det har vært avisinnlegg og debatter, og det har vært gjort et viktig arbeid med å få dokumentasjon om ulovlig innleie. Det er nettopp dette grasrotarbeidet som har ført til de tydelige tegnene, som har gjort at det historiske forbudet mot innleie i bygge- og anleggsbransjen innenfor Oslofjord-området nå kommer på plass.

I dag tas det veldig mange skritt i riktig retning. Dette er en nødvendig start. Det er en nødvendig innstramming, og det er en nødvendig klargjøring av et regelverk som fremmer et godt og organisert arbeidsliv.

Jeg vil også takke regjeringspartiene her på Stortinget for å ha vært med på å stramme til ytterligere under komiteens behandling av saken, men SV skulle gjerne sett at noen ting var annerledes i flertallsstemmegivningen i dag. Vi skulle helst sett at det ikke kom en egen forskrift knyttet til helse, og at begrunnelsen fra departementet for å gjøre det ikke pekte på det vi må kunne kalle en normal drift av helsetjenestene. Grunnen til det er bl.a. at vi den siste tiden har sett en veldig aggressiv markedsføring og kampanje fra kommersielle bemanningsbyråer inn mot ansatte i helsetjenestene for aktivt å rekruttere dem og så leie dem ut til de samme arbeidsplassene. Det er en veldig urovekkende utvikling som må bli møtt med hardere handling og kraftigere lut.

I tillegg peker både Unio og LO – herunder særlig Fagforbundet og Sykepleierforbundet – på at en avtale mellom tillitsvalgte vil kunne trygge pasientsikkerheten og sikre likeverdige tjenester over hele landet.

SV mener at bemanningsbransjen må avvikles, og vi ber om at det kommer en plan for å oppnå det. Når vi hører høyresiden snakke, høres det ut som om det er bemanningsbransjen selv som dyrker fram arbeidsfolk. Det er jo ikke tilfellet. Det høres ut som om frihet er å være løsarbeider. Det er heller ikke tilfellet. Det ser vi veldig tydelig på organiseringsgraden, som er null mange steder. Vi ser også alvoret i de områdene som har vært preget av at innleid arbeidskraft erstatter fast ansatte – i bygg og anlegg, i industrien, innenfor helse og omsorg. Innleie bør, etter vårt syn, begrenses til å være mellom produksjonsbedrifter, selvfølgelig etter avtale med de tillitsvalgte.

Det er en alvorlig situasjon når vi ser at fagområder sliter med rekrutteringen, når vi ser at kompetanseplanlegging ikke er til stede, når vi ser at tradisjoner som man har vært stolt av, mangler tiltrekningskraft på ungdommen på grunn av forholdene. Dette viser at det er nødvendig å ta hardt i i møte med denne situasjonen. Så er det klart at ledige hender må møtes med ledige oppgaver. Derfor ønsker vi å styrke den offentlige arbeidsformidlingen.

Vi har vært utålmodige lenge, og selv om vi vil enda lenger, er dette en historisk og gledelig dag. Vi skal vedta endringer som virkelig vil bidra, som virkelig vil monne, og som vil bidra til de tillitsvalgtes arbeid. Vi må sørge for at det følges opp av tilsyn for å sikre et trygt og seriøst arbeidsliv.

Jeg tar opp forslagene SV står bak.

Mímir Kristjánsson (R) [16:20:15]: I likhet med representanten Bergstø vil jeg begynne med å takke regjeringen og flertallspartiene her i dag, som skal vedta disse veldig viktige innstrammingene for bemanningsbransjen i Norge og dermed legge grunnlag for et tryggere og mer stabilt arbeidsliv for flere i årene som kommer. Dette har vært en langvarig kamp på mange måter. Det var det aller første forslaget Rødt fremmet da vi kom inn på Stortinget i 2017: å få på plass et forbud mot bemanningsbyråer innenfor bygg og anlegg i Oslofjord-området. I fagbevegelsen har vi jobbet med dette i enda flere år før det. Det er fordi – stikk i strid med hva det høres ut som når man hører representanten Molberg fra Høyre – disse forslagene kommer fra virkeligheten. De kommer fra virkeligheten på byggeplassene, der tillitsvalgte og ansatte over tid har sett at denne modellen ikke gir et godt og trygt arbeidsliv. Denne modellen bygger ikke kompetanse og fører ikke til mest mulig verdiskaping. Det er på grunn av disse innspillene fra virkeligheten ute i arbeidslivet, fra tillitsvalgte og fagforeninger over hele landet, at venstrepartiene her på Stortinget nå er med på å fremme disse innstrammingene for bemanningsbyråene. Jeg har lyst å si det, for på torsdag var jeg på besøk på en byggeplass i Oslo der entreprenøren HENT hadde møte fordi de nå oppbemanner kraftig innenfor alle fag. HENT er en av de entreprenørene som har tatt disse signalene på alvor. De gjør det rette, og de sier: Vi har tenkt å bygge mye her i landet framover, så vi har rett og slett lyst til å ha våre egne ansatte. Dermed er det en rekke betongarbeidere hos HENT som nå får ny jobb. En av dem er portugiseren Fabio Ramalho. Jeg har lyst til å sitere det han sier til Klassekampen, for det er det denne saken handler om ute i virkeligheten. Fabio Ramalho har jobbet i bemanningsbyrå:

«Da fikk jeg ikke like bra betalt, ikke like bra ferie.»

Og videre:

«Bemanningsbyråer bryr seg ikke om jeg vil bo i Norge eller ikke. Hent synes det er bra om jeg bor i Norge. De vil at du skal bli del av samfunnet. Det er bra.»

Realiteten ute i virkeligheten, hos Fabio Ramalho og de andre, er at bemanningsbyråene er med på å skape en nedadgående spiral, der arbeidslivet legges til rette for dem som ønsker å bo i andre deler av verden, andre deler av kontinentet eller andre deler av landet enn der de jobber. Det er med på, som representanten Lundteigen også sa, at vi ikke får arbeidsplasser og arbeidshverdager som er tilpasset at folk kan bo samme sted som de arbeider, og være en del av lokalsamfunnet der de faktisk driver virksomheten sin.

Det er på grunn av verdiskapere som Fabio Ramalho at vi er nødt til å vedta denne typen innstramminger, for verdiene i Norge skapes ikke i bemanningsbransjen. De skapes av de menneskene som er ute og bygger i Norge, de menneskene som legger ned arbeid i Norge, de menneskene som har skoene på, og som skaper verdiene. Det er deres fleksibilitet vi vil være med på å sikre, deres trygghet og dermed fleksibilitet i hverdagen, som vi mener det er riktig å trygge gjennom disse forslagene.

Det er blitt sagt noe om produksjonsstopper. Det finnes produksjonstopper i det norske næringslivet, og det finnes også store muligheter til å leie inn – også med disse nye reglene – fra ulike produksjonsbedrifter eller ved visse betingelser. Men i noen deler av det norske næringslivet, f.eks. i byggebransjen, kan det føles som de har hatt en sammenhengende produksjonsstopp i flere tiår. Det er verdt å minne om den lengre historikken, altså at før 2000 hadde vi ikke et generelt frislipp for bemanningsbyråer i Norge i det hele tatt. Det var fullt mulig å bygge skip. Det var fullt mulig å drive hotell. Det var fullt mulig å drive byggeplass. Så det er rett og slett ikke sant at bemanningsbyråene er den eneste måten man kan få skapt verdier og bygd ting på i dette landet. Det mest logiske er og forblir at de menneskene som skal bygge, er ansatt hos dem som skal få ting bygd. Derfor synes vi dette er en gledens dag. Vi er veldig glade for at flertallet nå vil gå inn for et generelt forbud mot bemanningsbyråer i byggebransjen i Oslo-regionen. Vi er selvfølgelig også glad for de andre innstrammingene som kommer her i dag.

Grunde Almeland (V) [16:25:33]: I iveren etter å følge opp noe i Hurdalsplattformen ligger det nå an til at Stortinget dessverre vedtar en ganske uferdig lov. For ansatte i ulike bransjer kan dette forslaget fort bety en smalere inngangsport til jobb og økt ledighet. At man risikerer å gå fra fast jobb i bemanningsforetak til midlertidig jobb hos kunder, er et eksempel. Det gir økt risiko for permitteringer og nedbemanninger utenfor sesong og økt bruk av overtid i sesong. Bedriftene risikerer at det blir enda vanskeligere å få tak i de folkene de trenger.

Dette er svært alvorlig for en del – egentlig ganske mange – bransjer: reiselivet, helse- og omsorgssektoren, landbruket og kulturlivet. Næringslivet vårt er avhengig av en viss fleksibilitet, og derfor er det ekstra alvorlig at dette forslaget bærer preg av at det ikke er godt nok utredet. Det er alle unntakene som man ser seg nødt til å gjøre, et veldig tydelig signal om. Denne loven er rett og slett uferdig, for listen over ting som må fikses på nå i etterkant, har bare blitt lengre og lengre mens Stortinget har hatt loven til behandling. Politikken passer rett og slett ikke sammen med den virkeligheten og framtiden både bedrifter og ansatte møter, og da bør den heller ikke innføres overilt.

Flertallet i denne saken mener at konsekvensene for landbruket er så store at man avventer ikraftsettelse til man har utredet konsekvensene. For kulturlivet anerkjenner det samme flertallet at lovendringene vil kunne få store konsekvenser for event- og arrangementsbransjen, men det gjøres ingen tilsvarende unntak. Disse endringene trer i kraft 1. april, og hvordan det vil påvirke sommerens festivaler og kulturarrangementer, synes jeg i hvert fall aktørene burde få svar på av flertallet her i dag.

Så er det riktig at flertallspartiene i innstillingen også vil se på disse bransjene og ber regjeringen vurdere konsekvensene. Men de er ikke bekymret nok til å revurdere forslaget eller utsette dette til man har det nødvendige kunnskapsgrunnlaget. På mange måter ser det ut for meg som kulturpolitiker som om Senterpartiet har fått fullt gjennomslag for å skåne bøndene, mens kulturministeren og Arbeiderpartiet ikke har fått gjennomslag for det samme for kulturlivet. For de potensielt ansatte vil konsekvensene her kunne føre til f.eks. færre sommerjobber og økt ungdomsledighet, færre aktiviteter i sommerhalvåret en rekke steder i ulike lokalsamfunn, eller at man risikerer å gå fra fast jobb i bemanningsforetak til midlertidig jobb i en ny virkelighet.

Før sommeren gikk de fire arbeidsgiverorganisasjonene NHO, KS, Spekter og Virke offentlig ut mot regjeringen fordi de opplever at den sverter denne delen av norsk arbeidsliv. Regjeringen sier de har en rengjøring, men det er en rengjøring som i praksis betyr at det blir enda vanskeligere for de som skal jobbe i tjenestene som trenger bemanningsbyråene.

Så sent som i 2019 var Venstre med på å styrke rettighetene til ansatte i bemanningsbransjen. Dette var viktig, og det trengs sånne runder også framover. Men det som hadde vært det fornuftige her, hadde vært å la disse endringene få virke. Derfor ser heller ikke Venstre behov for å gjøre ytterligere innstramminger nå, spesielt ikke på et så magert kunnskapsgrunnlag, med konsekvenser vi ikke kjenner rekkevidden av, for da står vi igjen med en politikk som treffer dårlig, og som ikke bidrar til det regjeringen selv sier at de ønsker. Det er grunnen til at Venstre ikke kan støtte forslaget her i dag.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [16:29:59]: De Grønne jobber for et trygt arbeidsliv hvor hovedregelen er faste og hele stillinger for dem som ønsker det, og bruk av bemanningsbyråer skal kun være et supplement. Hovedbildet i dag er at omfanget av innleide arbeidstakere er lite i Norge, bare 2 pst. av alle arbeidstider, om enn noe høyere i bygge- og anleggsbransjen.

Det er likevel behov for å sette i verk tiltak for å ta vare på de ansatte. Derfor støtter vi forslaget om en godkjenningsordning for bemanningsbyråer, og vi støtter også at innleide får rett til fast ansettelse etter mer enn tre år i virksomheten de leies ut til. Det bidrar til forutsigbarhet og inkludering for den ansatte. Dette er en god og sunn omdreining for arbeidslivet, og regjeringen har lyttet godt til gode råd fra tillitsvalgte og fagforeningene.

Det vi er skeptiske til, er den generelle innstrammingen som regjeringen foreslår, som begrenser innleie til å fylle vikariater. Det er foreslått måter å komme rundt dette på, men vi tror fortsatt at det vil gjøre det svært vanskelig for bedrifter som har topper i aktiviteter og sesongvariasjoner. Det kan føre til at flere blir permittert og sagt opp når aktiviteten går ned igjen, som jo er det vi ikke ønsker.

Det kan også være utfordrende for virksomheter som har behov for spesialkompetanse som vi ikke har innenlands, f.eks. i helsesektoren, kultur- og eventbransjen og en del andre sektorer. Det er vanskelig å se for seg at det som i dag er et velfungerende økosystem av eksperter som skal inn og gjøre tidsbegrensede oppdrag, enten det er kontrollfunksjoner eller installasjonsfunksjoner, skal erstattes av noen som er fast ansatt i én bedrift, og som kun har oppdrag og oppgaver hvert tredje år i den bedriften, men som da samtidig skal leies ut til andre bedrifter, f.eks.

Derfor støtter vi Høyres forslag om å utvide unntakene til flere yrkesgrupper. Vi gjør også oppmerksom på at dersom disse forslagene ikke går gjennom, er det en § 14-12, i det nye syvende ledd, hvor det i tillegg til forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenesten nevnes tidsbegrenset innleie av spesialkompetanse, og vi håper at regjeringen sørger for at utføringen av den åpner for å ivareta dette behovet.

Regjeringen foreslår også å innføre et geografisk avgrenset forbud mot innleie i byggebransjen i Oslo, Viken og Vestfold. Et slikt forbud vil ramme spesielt små og mellomstore bedrifter som ikke har mange nok ansatte til å utføre større oppdrag. En slik bedrift er Askim & Mysen Rør, som til avisen E24 sier at de ikke vil kunne konkurrere om større anbud som nye Fjellhamar skole uten å kunne bruke innleie.

Vi mener dette ikke er god næringspolitikk, og vi er også bekymret for at det kan være lite heldig distriktspolitikk, siden det tross alt er mange små og mellomstore bedrifter utenfor de store byene.

Vi bør heller jobbe målrettet for å fikse det som er problemet, framfor å skyte spurv med kanon. Derfor kommer vi til å stemme imot den foreslåtte innstrammingen. Så tross alt: Det er mange gode forslag fra regjeringen, men fra De Grønnes side kommer vi ikke til å støtte alt.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [16:33:35]: Ut- og innleige av arbeidskraft har sidan år 2000 fått ei veksande betyding i europeiske arbeidsmarknader, også den norske. Innleige kan lette mellombelse behov for spesialkompetanse og avhjelpe flaskehalsar i produksjonen. Verksemdene kan lettare tilpasse arbeidsstokken fleksibelt og unngå å bli sitjande med kompetanse dei ikkje får nytta.

For arbeidstakarane kan mellombels tilsetjing i fleire tilfelle tene som ein god inngangsport til arbeidslivet. I andre tilfelle kan derimot mellombels tilsetjing gje arbeidstakaren svakare insentiv til å lære og arbeidsgjevaren svakare insentiv til å drive opplæring. Det kan, saman med mindre erfaring og kontinuitet, ha ein negativ effekt på produktiviteten. For den einskilde gjev det å vere leigd inn svakare rettar til løn og pensjon og lite føreseielege vilkår for framtida, f.eks. for å ta opp bustadlån og stifte familie.

Holden III-utvalet peiker på at dersom omfanget av mellombels tilsetjing blir for stort, vil det kunne svekkje grunnlaget for den tilliten og dei gode samarbeidsrelasjonane som særpregar norsk arbeidsliv.

Vi meiner at dei innskrenkingane i reglane for innleige som Kristeleg Folkeparti danna fleirtal for i 2018, har vore vellykka. Dei har sikra ein god balanse mellom omsynet til å sikre arbeidstakarane tryggleik og å halde bruken av innleige og mellombelse løysingar på eit avgrensa og berekraftig nivå. Samtidig har dei vareteke omsynet til fleksibilitet for bedriftene.

Vi registrerer med glede at dei dåverande regjeringspartia – Høgre, Framstegspartiet og Venstre – saman med NHO no ser ut til å vere positive til Kristeleg Folkepartis standpunkt, sjølv om dei i 2018 opphavleg var kraftig imot.

Kristeleg Folkeparti vil, som i 2018, avvise ønsket frå venstresida om eit forbod mot innleige, fordi det etter alt å døme vil svekkje verdiskapinga og fleksibiliteten for bedriftene. Mange kan miste ein viktig inngangsport til arbeidslivet med det forslaget venstresida i dag ligg an til å vedta. Men Kristeleg Folkeparti støttar forslaget frå regjeringa om å styrkje retten dei som er leigde inn, har til fast tilsetjing etter ein periode, og vi støttar forslaget om ei godkjenningsordning for bemanningsbyråa.

Vidare vil Kristeleg Folkeparti støtte dei lause forslaga frå Høgre.

Statsråd Marte Mjøs Persen [16:36:54]: Regjeringen ønsker et arbeidsliv preget av trygghet, forutsigbarhet og anstendige arbeidsvilkår. Vi vil at hele, faste og direkte ansettelser skal være hovedregelen i det norske arbeidslivet. Slike arbeidsforhold skaper trygghet for den enkelte arbeidstaker og tjener dessuten et viktig kollektivt formål. Det legger grunnlag for samarbeid og tillit på arbeidsplassen, med tillitsvalgte som arbeidstakernes representanter, og bygger opp under vår tradisjon med tariffavtaler i et organisert arbeidsliv.

Vi har allerede gjennomført flere tiltak på arbeidslivsområdet. Vi har opphevet den generelle adgangen til midlertidig ansettelse. Vi har gjeninnført kollektiv søksmålsrett ved ulovlig innleie. For to uker siden vedtok Stortinget viktige tiltak når det gjelder å skape en heltidskultur i norsk arbeidsliv. Vi har også fremmet en lovproposisjon med viktige endringer knyttet til arbeidstakerbegrepet og rettigheter til arbeidstakere i konsern.

I dag skal Stortinget debattere våre forslag når det gjelder innleie fra bemanningsforetak. Disse forslagene er viktige. Forslagene er ment å skape varige endringer i norsk arbeidsliv, hvor målet er at flest mulig skal ha direkte ansettelse hos den virksomheten som skal ha jobben gjort. Jeg mener at dette vil gi oss et samfunn som er mer produktivt, mer konkurransedyktig, og der det blir investert mer i de ansattes kompetanse.

Selv om mange ansatte i bemanningsforetakene har fast ansettelse, og vi har et likebehandlingsprinsipp som skal sikre de innleide gode vilkår, så fungerer bemanningsbransjen mest som et mellomledd. Arbeidsgiverfunksjonen blir delt mellom to virksomheter. Dette trepartsforholdet kan bidra til å pulverisere arbeidsgiveransvaret. En utbredelse av slike trepartsrelasjoner bidrar etter mitt syn til å undergrave sentrale elementer i den norske arbeidslivsmodellen.

Virksomhetene må ta arbeidsgiveransvaret for folkene som skal gjøre jobben for dem. Innleie bør begrenses til å være et supplement og ikke til fortrengsel for vanlige ansettelser. Det er derfor regjeringen har vært så tydelig på at det er behov for å begrense bemanningsbransjens omfang og rolle i norsk arbeidsliv. Jeg er glad for at komitéflertallet i sin innstilling har gitt tydelige signaler om at de støtter disse viktige målene.

Vi foreslår en generell innstramming i adgangen til innleie fra bemanningsforetak, ved at det ikke lenger skal være anledning til å leie inn når arbeidet er av midlertidig karakter. Vi foreslår en avgrenset unntakshjemmel for innleie av helsepersonell og arbeidstakere med spesialkompetanse, og vi foreslår å styrke innleid arbeidstakers rett til fast ansettelse hos innleier etter en viss tid, ved at dette også skal gjelde ved innleie som skjer etter avtale med tillitsvalgte. Retten til fast ansettelse vil inntre etter tre år.

Vi foreslår en bestemmelse i arbeidsmiljøloven som tydeliggjør grensen mellom innleie og entreprise. I lovproposisjonen har vi også varslet at departementet vil fastsette forskrift om forbud mot innleie til bygningsarbeid på byggeplasser i Oslo-området. Vi ønsker også å etablere en godkjenningsordning for bemanningsforetak og foreslår i lovproposisjonen å tydeliggjøre hjemmelsgrunnlaget for å fastsette en slik godkjenningsordning.

Med disse tiltakene tar vi et stort og viktig skritt i retning av et tryggere, mer likeverdig og seriøst arbeidsliv.

Trine Lise Sundnes (A) [16:52:41]: Vikarbyrå, bemanningsforetak, utleiefirmaer – ukjært barn har mange navn, kan vi lese i boken Løsarbeidersamfunnet. Når vi går inn i Arbeidstilsynets register over bemanningsforetak, er det registrert 5 864 av dem i Norge. Bare i Oslo er det over 900 som lever av å leie ut arbeidskraft til andre virksomheter.

I dag hører vi innlegg fra høyresiden om bemanningsforetakene som kun representerer en liten del av den samlede sysselsettingen, om manglende utredninger, om arbeidskraftmangel og om behovene innleieforetakene fyller. Debatten synliggjør store ideologiske skillelinjer mellom høyre- og venstresiden i politikken.

I Arbeiderpartiet mener vi at ansattes trygghet og nærhet til dem som leder arbeidet, er viktig. Vi mener kollegafellesskap med dem en jobber sammen med, er viktig. Vi mener arbeidsplassens, men også den enkeltes arbeidsmiljø er viktig. Og vi mener at tillitsvalgte skal ha en hånd på rattet når det kommer til bruken av og behovet for innleid arbeidskraft i en bedrift. Vi vet at bruken av innleie er lav i noen virksomheter og høy i andre. Noen steder er den så høy at innleide er i flertall i arbeidslaget. Sånn kan vi ikke ha det. Da undermineres den norske modellen. Da forvitrer bedriftsdemokratiet og med det også videreutviklingen av landsomfattende tariffavtaler på bransjenivå.

Blant fagforeningene i byggebransjen har det lenge vært stor uro for økende bruk av innleid arbeidskraft, særlig i hovedstadsområdet. Det meldes om tap av kompetansemiljøer, om bedrifter som ikke tar ansvar for etterveksten av fagarbeidere, og om stadig bytte av innleide, som gjør at utleide føler på jobbusikkerhet, og hvor ansatte i innleiebedriften må lære opp nytt personell om igjen og om igjen. Vi hører om innleide som er mer ulykkesutsatt enn virksomhetsansatte, om bruk-og-kast-kulturer og om useriøse aktører som skor seg på bekostning av seriøse.

Det vil fortsatt være mulig å leie ut arbeidskraft til bedrifter som har folk ute i fravær og ulike permisjoner, og til bedrifter som lager avtaler med sine tillitsvalgte. Seriøse bemanningsvirksomheter som nå er usikre på hvordan framtiden ser ut – ja, det skal vi ha forståelse for. Men mest av alt skal vi ha forståelse for behovet for forutsigbarhet og jobbtrygghet. Da 53 år gamle Piotr, som i 16 år hadde arbeidet for skiftende arbeidsgivere gjennom Adecco, endelig kunne gå til fast jobb som ansatt i Skanska, var han klar på at han ikke ville snakke Adecco ned, men at lønnen ville gå opp med fast ansettelse direkte hos entreprenør. (Presidenter klubber.)

Anne Kristine Linnestad (H) [16:56:14]: Det er flere hundretusen mennesker som står utenfor arbeidslivet, og mange av dem går på AFT, arbeidsforberedende trening. Follo Futura er en arbeids- og inkluderingsbedrift som tar AFT-deltakerne på alvor og gjør det de kan for at så mange av dem som mulig skal få prøve seg i arbeidslivet og få en fast jobb. De aller fleste av dem står i dag i utgangspunktet langt unna en ordinær jobb, men gjennom tett oppfølging og trening får de aller fleste jobb i løpet av et års tid, eller de kommer i utdanning til et yrke som de selv mener at de vil trives med.

Hittil i 2022 har ca. 68 pst. av AFT-deltakerne hos Follo Futura fått jobb eller gått videre til utdanning. Hvem er så disse deltakerne? Jo, det er ungdommen som ikke fant seg til rette i skoleløpet, og som ikke fullførte. Det er innvandrerkvinnen som har vært lenge i Norge og har gjort ferdig introprogrammet, men som ikke har deltatt så mye i norsk samfunnsliv og ikke vært i arbeidslivet på flere år. Hvordan klarer så Follo Futura å få så stor andel ut i arbeid? Jo, de jobber systematisk og nøye, og de har etablert sitt eget bemanningsbyrå, Stepp Inn. Gjennom tett kontakt med arbeidsgivere og tett oppfølging av vikaren eller deltakeren lykkes de med å få så store andeler ut i jobb – den første jobben på lang, lang tid, om noen gang.

For Høyre og meg blir det derfor helt feil å ta fra disse menneskene en eneste mulighet til å komme ut i jobb, føle at de bidrar, bli gode forbilder for andre som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet, og ikke minst følelsen av å motta lønn og stå på egne bein.

André N. Skjelstad (V) [16:58:32]: 75 000 personer er involvert eller ansatt i utleiebransjen. Det oser mistro til dem fra dagens regjering og ikke minst fra de to støttepartiene, som ønsker å gå enda lenger. Dette mener de at burde ha vært forbudt ved lov. Ikke minst var SVs nestleder veldig tydelig på det. Men en kan nesten glemme at om det blir tidsbegrenset og går på forsvarlig drift, er det ikke til å komme ifra at mange sliter med å rekruttere folk, spesielt innenfor helse. Jeg ser for så vidt i merknads form at en mener at det må møtes med desentralisert utdanning og en del grep på det. Ja, det er flott, men jeg er ikke så sikker på at det skaper en situasjon som er mer balansert.

Mistilliten oser mot arbeidsgivere. Det er ingen, ingen som ønsker å legge til rette for arbeidskriminalitet – det er jo ingen. Men det oser en mistillit mot arbeidsgivere. Det oser en mistillit mot reiselivsbransjen og alle de som har behov for dette.

Jeg har aldri vært borti at en så tydelig ønsker å ha et a- og b-lag i arbeidslivet, der regjeringen sier at de som ikke er innenfor deres modell, er et klart b-lag. En prater bevisst både bedrifter og folk ned. Det er ganske selsomt å være med på, for det er nettopp denne fleksibiliteten som gjør at mange får en mulighet til å finne en jobb og komme inn i arbeidslivet. Men det ønsker dagens flertall å gjøre det vanskeligere å få til. En sender en beskjed til den oppvoksende generasjonen om at det skal bli vanskeligere å komme seg inn i jobb. Jeg synes det er selsomt.

Man kan også spørre seg: Hva er grunnlaget for at en skal stramme inn så til de grader og gi et tydelig signal om at en ønsker å gå videre – i hvert fall hvis det er opp til de to støttepartiene, som kanskje har en litt mer sosialistisk inngang enn de to som sitter i regjering? Hvorfor ikke ta noen grep der det kanskje er den største bruken, innenfor offentlig sektor, innenfor helse? Der er en nødt til å leie inn for å ha en forsvarlig drift over tid fordi en ikke klarer å rekruttere. Hvordan er de grenseoppgangene gått opp? Det lurer i hvert fall jeg på, og i hvert fall etter denne debatten her i dag.

Seher Aydar (R) [17:01:42]: Jeg husker novemberdagen i 2017, da det var politisk streik mot bemanningsbransjen. Rødt hadde akkurat kommet inn på Stortinget, og vi leverte vårt aller første forslag. Vi tok kravet fra streiken inn til Stortinget, og siden har vi fremmet fagbevegelsens krav hvert år, med varierende støtte fra de ulike partiene. Men i dag blir fagbevegelsens krav endelig hørt. Gratulerer til alle som har kjempet! Det er godt at vi har et nytt stortingsflertall.

Det er bare synd at det ikke er hele fagbevegelsen som blir hørt. Alle de berørte forbundene går mot unntaket i helsesektoren: Fagforbundet, Unio og Sykepleierforbundet. Mette Nord har sagt at forskriften er ment som et tiltak for å sikre helsesektoren arbeidskraft, men at den oppnår den motsatte effekten. Sykepleierforbundet skriver i høringssvaret sitt at unntaket i helsesektoren faktisk kan forverre situasjonen på helsefeltet og åpne opp for mer bruk av innleie. Når alle de berørte fagforeningene ikke vil ha noe unntak, må regjeringen lytte til dem og skrote det unntaket.

Helsevesenet har altfor lenge lent seg på innleie fra bemanningsbyråer. Dette har gått for langt, og nå er det på tide at denne milliardindustrien kommer på regjeringens radar. Å åpne opp for unntak i helsesektoren er helt feil vei å gå. De pengene som nå fosser ut til byråene, kunne vi brukt til å bygge opp bemanningsenheter i kommunene og sykehusene som var dimensjonert for å møte de faktiske behovene, for det må være en offentlig oppgave å bemanne offentlige helsetjenester.

De kommersielle vikarbyråene prøver å få det til å høres ut som om det er umulig for landet å klare seg uten dem, men sannheten er at det bare er tull. Fram til juli 2000 var det ikke tillatt å drive med privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft. Dette forbudet kom på plass i 1971, da det var mangel på arbeidskraft og industrien opplevde at firmaer rekrutterte deres fast ansatte, for så å leie ut folk til dem til mye høyere pris. Det er akkurat det som skjer i helsesektoren nå.

Bemanningsbyråene skaper ikke og rekrutterer ikke nye folk. De rekrutterer fra sykehusene, fra de fast ansatte. Bemanningsbyråene driver aggressiv rekruttering av helsepersonell fra det offentlige. Dette er en ond sirkel som bryter opp fagmiljøer, og som påfører den offentlige helsetjenesten store, enorme kostnader. Denne utviklingen må stoppes. Nå hadde regjeringen muligheten, men mister ballen ved å åpne opp for unntak for helsesektoren. Nå renner pengene ut til kommersielle byråer, som igjen presser prisene opp når etterspørselen øker.

Det er uforståelig at regjeringen ikke vil sette en stopper for det offentlige som nå er blitt en storforbruker av kommersielle bemanningsbyråer.

Steinar Krogstad (A) [17:04:57]: Når vi nå skal behandle komitéinnstillingen, kunne det være litt artig også å lese den komitéinnstillingen som bidro til frisleppet, innstillinger fra 1992 til 1998 og hva det var en egentlig la til grunn. Det var et arbeidsliv hvor man så for seg et økt behov for vikarer fordi det ble flere permisjoner på både fedre og mødre. En så for seg et økt behov for spesialkompetanse, spesielt knyttet til offshore, men en så også for seg en mulig utnyttelse fra bemanningsbransjen der de såkalt kjøpte opp arbeidstakere med spesialkompetanse. Det var spesielt knyttet til helsesektoren. Derfor fikk en forskriftsadgangen til å unnta noen bransjer.

Det en ikke så for seg, var det som skjedde fem–seks år senere, nemlig EUs østutvidelse. Blaalid-utvalget og komitébehandlingen så ikke med et eneste ord for seg at vi ville få de utfordringene som vi fikk en fem–seks år senere – heller ikke SV, som prisverdig gikk imot det, ved Karin Andersen. Hun gikk imot det av prinsipielle grunner, men heller ikke der så en for seg at en ville få en helt annen type arbeidsliv på grunn av østutvidelsen. Men komiteen var ikke helt sikker, så en la også inn at det var viktig å evaluere dette etter to år for å se om regelverket fungerte etter hensikten. Det ble ingen evaluering etter to år, men etter 22 år vet vi noe.

Vi vet at de som jobber i bemanningsbransjen, har mye dårligere arbeidsmiljø. De har mer usikre arbeidsforhold. Vi har svekket produktivitet og attraktivitet i de mest utsatte næringene som bruker det. Vi har fått en svekket organisasjonsgrad, og vi har færre egne ansatte. I sum kan vi si det er en alvorlig svekkelse av den norske modellen i de utsatte bransjene.

Så til noen av argumentene imot: Det var bekymring for skipsverftene. Vel, jeg kjenner ikke et eneste skipsverft som ikke har en tariffavtale. De har fortsatt adgang. Det var en bekymring for små og mellomstore bedrifter i byggebransjen som ikke har en tariffavtale, til å ta på seg oppdrag. Vel, de kan ikke ta på seg de oppdragene i dag heller, for de har faktisk ikke adgang til å leie inn hvis de tar på seg et oppdrag. Adgangen til å leie inn er knyttet til uforutsigbare, uventede bemanningstopper – ikke planlagte, som det et anbud er. Selv har jeg 25 år i byggebransjen før innleien tok av i 2005. Det gikk, det også. Vi klarte å håndtere det. Det var betydelig bedre da enn det var i ettertid.

Til slutt vil jeg si at dette er rett forslag til rett tid. Det skulle ha kommet før, men nå er dagen her, og det er bra.

Aleksander Stokkebø (H) [17:08:09]: Norge har verdens beste arbeidsliv, med tillit og samarbeid, der faste ansettelser er den klare hovedregelen. Regjeringen mener på sin side at vi har et brutalisert arbeidsliv som trenger en storrengjøring.

Å holde det norske arbeidslivet rent er viktig. På Høyres vakt avskaffet vi derfor de usosiale nulltimerskontraktene og ga arbeidstakerne forutsigbarhet for arbeidstid og lønn mellom oppdrag. Vi styrket også de midlertidiges rett til fast ansettelse. Samtidig gikk vi målrettet etter dem som rotet – de kriminelle i arbeidslivet.

Problemet med regjeringens storrengjøring er at de vasker med bind for øynene, med støvsugeren på maks og kosting i et ukontrollert tempo. Da bommer man på støvet. De knallharde generelle innstrammingene i innleie rammer de seriøse, og tusenvis som i dag er fast ansatt i et bemanningsbyrå, risikerer å bli vasket ut av arbeidslivet.

Problemet i dagens arbeidsliv er ikke at Kviknes Hotel får inn ekstra folk om sommeren, eller at skitrekket i Sauda kan oppbemanne om vinteren. Problemet er at det finnes små hjørner i arbeidslivet der det samler seg sot, og der vi ikke klarer å vaske skikkelig fordi Arbeidstilsynet ikke har de redskapene som trengs. Når en bedrift, på tross av gebyr, kan tjene på å underbetale sine ansatte, er det noe grunnleggende galt. Derfor foreslo Høyre i Stortinget å øke gebyrtakene, mens regjeringspartiene på sin side stemmer nei og heller fortsetter å bruke kreftene på å koste mot de seriøse i arbeidslivet.

Vi har mangel på arbeidskraft. Vi har etterslep hos UDI etter korona, brexit og Ukraina-krigen, og på toppen skal altså regjeringen gjøre det enda vanskeligere å få tak i flinke folk. Men uansett hva regjeringen vedtar, vil et midlertidig behov fortsatt være midlertidig. Sesongvariasjoner vil fortsatt finnes, og når de små industribedriftene har fulle ordrebøker på samme tid, er det heller ikke mulig å hente folk fra hverandre.

Konsekvensen av regjeringens innleieinnstramming kan bli mer midlertidighet, flere permitteringer og mer utrygghet for de ansatte, samtidig som man ikke viser evne til å ta grep mot dem som faktisk er useriøse – nok et eksempel på hvorfor vi trenger et regjeringsskifte etter neste valg.

Ingunn Foss (H) [17:11:13]: Regjeringen strammer nå kraftig inn på bedriftenes muligheter til å leie inn arbeidskraft. Endringene trer i kraft 1. april 2023, men det er stor usikkerhet knyttet til overgangsordninger og hvordan de nye reglene vil slå ut.

Regjeringen vil oppheve tilgangen til å inngå avtale om innleie for bemanningsbyråer når arbeidet er av midlertidig karakter. Dette vil i praksis bety forbud mot innleie ved arbeid av midlertidig karakter for virksomheter som ikke er bundet av tariffavtale med fagforening med innstillingsrett.

Nav melder at bedriftene mangler 70 000 arbeidstakere. Samtidig står 250 000 nordmenn uten arbeid. Da er det rart at regjeringen vil stikke kjepper i hjulene for den bransjen som matcher folk som trenger jobb, med bedrifter som trenger folk. Alternativet til bemanningsbransjen er ikke alltid en fast jobb. Det kan i mange tilfeller være arbeidsledighet.

Bedrifter som driver sesongarbeid, og produksjonsbedrifter må raskt bemanne opp i perioder med mye å gjøre. Regjeringen mener at de framfor å leie inn arbeidskraft heller skal ansette flere midlertidig, kreve mer overtidsarbeid, permittere flere eller si opp ansatte. Dette skaper ikke et tryggere arbeidsliv, snarere tvert imot. Høyre er enig i at useriøse aktører skal tas, men her vil regjeringen straffe alle fordi noen bryter loven.

Bedrifter i Agder melder om at de nye reglene vil ramme bedriftene hardt og gjøre det vanskeligere å drive i en situasjon som er krevende nok fra før. NHO frykter at arbeidsstyrken hos mange bedrifter i større grad må tilpasses ved stadige opp- og nedbemanninger eller permitteringer. Det er vanskelig å se hvordan dette vil gi en bedre situasjon for de berørte arbeidstakerne sammenlignet med å være fast ansatt i et bemanningsbyrå. Dette vil skape store problemer for bygge- og anleggsnæringen, for verftsindustrien, for festivaler og konserter og ikke minst for reiselivsnæringen, som er spesielt viktig for Sørlandet.

Høyre støtter dispensasjonene som gjør disse endringene mindre smertefulle, men at det skal gis dispensasjon for helsepersonell og landbruk fordi akkurat disse virksomhetene trenger denne fleksibiliteten, er en ganske arrogant holdning overfor alt annet næringsliv og et lite prinsipielt standpunkt. Dagens regjering gjør med dette vedtaket arbeidslivet vanskeligere for både arbeidstakere og bedrifter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:14:04]: Først til representanten Aleksander Stokkebø fra Høyre: Han sa at på Høyres vakt avskaffet Høyre nulltimerskontraktene. Det er usann historieskriving. Høyre strittet imot av alle krefter da man ville ha slutt på den arbeidsavtalen som heter fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Det er Kristelig Folkeparti som skal ha æren for at en sammen med opposisjonen den gangen fikk slutt på dette. Jeg vil anbefale dem som lytter, og dem som ønsker å gå nærmere inn i det, å gå til kildene og sjøl lese om historien vi her diskuterer.

Jeg har lyst til å si litt om tidsbegrenset innleie av helsepersonell. Der har det vært mye diskusjon. Senterpartiet har merket seg de klare uttalelsene fra fagbevegelsen, og vi har spesielt merket oss de klare uttalelsene fra Norsk Sykepleierforbunds leder, Lill Sverresdatter Larsen, som har et til de grader varmt hjerte for den delen av helsevesenet, enten det er spesialisthelsetjenesten eller primærhelsetjenesten, som i dag sliter med å få sykepleiere. Det veier veldig tungt for oss når Lill Sverresdatter Larsen sier at en ikke bør innføre en sånn forskrift. Det er en av grunnene til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier i innstillinga at det skal være en snevrere adgang enn det regjeringa la opp til, for her må en sette inn positive tiltak for å sikre utdanning og rekruttering av helsepersonell til det ganske land – også i lovgivningen, som nettopp sier at vi skal ha et likeverdig tilbud. Det går på utdanning, og det går på arbeidsgiverpolitikk. Dette er grunnleggende viktig, og jeg er veldig glad for at vi har blitt enige om en slik presisering.

Når det så gjelder særreguleringen for jordbruk, er det også der en villfarelse hos flere av dem som har uttalt seg. Kort oppsummert går flertallsinnstillinga ut på at særreguleringen for jordbruk skal omfatte avløserlag som eies og benyttes av gårdbrukere, og som utfører arbeid som kommer inn under allmenngjort tariffavtale mellom NHO og Fellesforbundet. Denne særreguleringen skal tre i kraft fra 1. juli neste år. De avløserlagene som omfattes av særreguleringen, skal ikke defineres som bemanningsselskap. De virksomheter som ikke omfattes av særreguleringen, må forholde seg til arbeidsmiljølovens generelle paragrafer, på samme måte som ellers. Altså: Bøndene blir ikke særbehandlet på annen måte enn for de avløserlag som ble etablert på 1970-tallet, som var noe helt annet enn bemanningsforetak. De skal reguleres gjennom særregulering.

Morten Stordalen (FrP) [17:17:26]: La meg starte med å si at det at hele, faste stillinger bør være hovedregelen, tror jeg vi alle er enig i. Men når man snakker om et geografisk område og et forbud og snakker om Oslo-regionen – så vidt jeg vet, handler vel hele dette forslaget om at man hadde noen enkelttilfeller i Oslo hvor man fant noen byggeplasser der ting kanskje ikke var helt ideelt – kommer denne regjeringen, som er kjent for å følge situasjonen og lytte nøye, på at man plutselig skal vise en enorm handlekraft, og det er å utvide til Viken og sette en kunstig grense ved gamle Vestfold og et skille mellom Vestfold og Telemark. Jeg lurer på hvem de har snakket med. De bedriftene jeg har møtt i Vestfold, som ikke skjønner noen ting av dette forslaget, er – de aller fleste – små og mellomstore bedrifter. Ja, det finnes en stor aktør i Norge som også opererer i Vestfold. De vil nok klare dette, men de andre skjønner ikke hvordan de skal klare det.

Et eksempel er et stort leilighetsprosjekt. Håndverkerbedriftene i Vestfold sier: Vi har ikke anledning til å regne på de prosjektene lenger. Vi har ikke mulighet, for når vi vinner et anbud, får vi et varsel om at vi kanskje skal starte 1. oktober, men som følge av at det ikke er solgt nok leiligheter, blir det utsatt til mars neste år. Vi kan ikke, sier de bedriftene, ansette noen mennesker for å gå ledige og ha dem gående et halvt år uten arbeid. Det er det denne regjeringen nå setter i gang.

I tillegg forstår jeg heller ikke at man innfører det tiltaket i et område som allerede lever med et prispress. De siste måneder har vi hørt et nytt ord: dyrtid. Hvordan SV og Rødt kan gå og applaudere og si at det er en gledens dag, er for meg uforståelig. De som får det dyrere, er de som bor i de områdene, for dersom de bedriftene skal ansette folk for å gå og ikke ha noe å gjøre noen måneder, betyr det at forbrukerne må betale enda mer.

Jeg forstår heller ikke aversjonen mot bemanningsbyråer. Jeg har snakket med Manpower. I sin 57 år lange historie har de ansatt en halv million mennesker i arbeid. I 2021 fikk 23 pst. av dem som var i Manpower, fast jobb i bedrift. 40 pst. av medarbeiderne i Manpower som har fast stilling og er heltidsansatt i dag, med ordnede forhold, kom fra arbeidsledighet. Det blir færre arbeidstakere i Vestfold, det blir flere arbeidsledige. Dette er et dårlig forslag, og det er trist for Vestfold, Viken og Oslo.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [17:20:43]: Eg synest det er rett i denne saka å starte litt med bakgrunnen for dette og kva for eit Noreg vi har hatt for arbeidsfolk dei siste åtte åra. Realiteten er at i dei siste åtte åra har vi hatt ei høgreregjering som har svekt rettane til arbeidsfolk – systematisk, nøye over tid og med full viten og vilje.

La meg minne om at i 2015 gjekk så å seie heile landet ut i generalstreik mot høgreregjeringa sine angrep for å svekkje rettane til arbeidsfolk. Alle varsla kva dette ville seie for arbeidsfolk: meir usikkerheit, meir uføreseielegheit og ein meir usikker kvardag. Og dei fekk dessverre rett. Dette er berre eitt eksempel av mange på høgreregjeringa sine angrep på rettane til arbeidsfolk.

Om eg kan tillate meg å vere litt personleg: Vi var 150 håpefulle som var ferdig utdanna sjukepleiarar frå NTNU i Ålesund for eit par år tilbake. Vi fekk fortalt at det å få seg jobb som sjukepleiar ikkje var noko problem. Det var berre å velje og vrake, for det var jo sjukepleiarmangel over heile landet. Vi gjekk ut av studiet og inn i arbeidslivet med friskt mot og forventningar om ein trygg og fast jobb. Det arbeidslivet og den realiteten vi møtte, var deltidsstillingar i småprosentar og vikariat på vikariat på vikariat – på startstreken av arbeidslivet, ei tid i livet der ein gjerne vil etablere seg og kjøpe sin første bustad, noko som sjølvsagt er tilnærma umogleg i ei 35 pst.-stilling med usikkerheit om når ein får neste vakt. Når ringer kanskje telefonen og ein kan få ei vakt, slik at ein får endane til å møtast denne månaden også? Dette er arven etter åtte år med Høgre og Framstegspartiet ved roret, og på vegner av alle oss er eg glad for at denne saka er til behandling i dag – på vegner av alle arbeidsfolk som går på jobb kvar dag for vår tryggleik.

Denne regjeringa er i gang med ei storreingjering i arbeidslivet, der ein styrkjer retten til faste og heile stillingar. Den saka går hand i hand med det vi behandlar i dag, for det å stramme inn på innleige hjelper folk til å få moglegheit til ei heil og fast stilling, nettopp for å sikre kontinuitet på arbeidsplassen, som gagnar både arbeidsfolk og dei vi er til for. For alle arbeidsfolk i dag betyr dette ein ny kvardag.

Torbjørn Vereide (A) [17:23:47]: Det har vore mange andre talarar som har gått inn i materien og gjort ganske godt greie for store delar av innhaldet. Men litt i same ånd som førre talar, som eg synest ordla seg ganske så treffande: Dette handlar om tryggleiken til vanlege arbeidsfolk.

For ikkje så altfor lenge sidan var arbeids- og sosialkomiteen på studietur til USA, der vi fekk møte store delar av arbeidslivet og det som gjekk føre seg der. Det er klart at som norsk innbyggjar blir ein veldig overraska over å sjå kor svekt ein er i alle aspekt av livet i Statane fordi ein har svekte rettar i arbeidslivet. Det er nettopp då det er viktig å hugse at det ikkje er ei enkeltsak som gjer at det er så grelt og så usikkert for mange å vere arbeidstakar i USA samanlikna med i Noreg – nei, det er faktisk veldig mange enkeltsaker. Her og no i dag har vi òg ei slik sak, der det er nødvendig å stramme inn for å bidra til eit fastare og tryggare arbeidsforhold. For viss du ikkje har det, er det vanskeleg å planleggje for framtida, ikkje berre for arbeidet, men òg for livet, familie, bustad – alt som du måtte drøyme om og tru på. Nettopp difor er det viktig å slå fast at det er det det handlar om.

Det blir ofte trekt fram at når vi gjer innstrammingar i arbeidsmiljølova, som f.eks. her på innleige, rokkar vi ved fleksibiliteten i arbeidslivet og fleksibiliteten til næringslivet. Men sanninga er at store delar av den fleksibiliteten som er i dag, går ut over dei enkelte arbeidstakarane. Eg trur det er verdt å minne om at viss ein har faste tilsetjingsforhold som er direkte knytte til den bedrifta det gjeld, vil det vere meir aktuelt og meir freistande å investere i kompetanse, fordi ein veit at ein har eit eigarforhold og eit tilsetjingsforhold som står seg lenger enn over berre ein kort tidsperiode.

Så vil eg påpeike: Høgresida seier i nesten alle moglege innlegg at intensjonen her er bra, vi er jo einige, og når alt kjem til alt, er vi eigentleg alle forkjemparar for eit arbeidsliv i tråd med det som er intensjonen her. Nei, det er ikkje tilfellet! Dette har vore eit lagarbeid, men det har vore eit lagarbeid som utelukkande har skjedd på venstresida i den norske politikken. Høgresida har abdisert – år etter år, gong etter gong – og det gjer dei òg denne gongen. Dei viser ein motvilje mot alle konkrete tiltak som kan skape meir tryggleik i arbeidslivet. Vel, det finn vi oss ikkje i. Vi skal gjennomføre dette, og vi skal sørgje for at heile, faste, trygge stillingar er regelen i norsk arbeidsliv.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:27:01]: I dag må bemanningsforetak bare registreres. I næringslivet betegnes det som en papirtiger. Derfor er det veldig gledelig at vi nå får en godkjenningsordning for bemanningsforetak etter nærmere kriterier i forskrift. Vi får mer enn det. Nå nytter det ikke bare å ha søkt om godkjenning. Nå må en være godkjent i henhold til flertallets innstilling for å kunne drive lovlig. Det er veldig gledelig at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt påpeker denne viktige distinksjonen.

I innstillinga har vi også gått inn på grunnbemanningslæren. Det er viktig å påpeke det, for grunnbemanningslæren sier at en ikke kan dekke opp et fast behov for arbeidskraft med vikarer. Der er det også et flertall, med alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, som mener at grunnbemanningslæren også må gjelde for innleide arbeidstakere, og at regjeringa må komme tilbake til Stortinget med nødvendige lovendringsforslag for å rette opp dette. Jeg er veldig glad for at vi fikk flertall for det i innstillinga.

Høyre sier at de ikke er enig i regjeringas prioriteringer i arbeidslivspolitikken. Det er helt korrekt, sånn har det vært lenge. Men når Høyre sier at regjeringa bruker kreftene på generelle innstramminger i innleieregelverket som rammer de seriøse aktørene, istedenfor å gå etter de useriøse og kriminelle aktørene, krever det en kommentar.

Regjeringspartiene går inn for å endre arbeidslivet i retning av direkte ansettelser. Det vil selvsagt føre til at produksjonsbedrifter må legge mer vekt på å ha egne ansatte og lærlinger. Jeg vil også understreke en annen endring som er nødvendig. Det er at de som kjøper eksempelvis byggeproduksjonsbedriftenes tjenester, eksempelvis det offentlige, må legge an en ny kultur. Vi har mange eksempler på at offentlige prosjekter har blitt utsatt. Da blir tidsrammen som entreprenørene skal utføre jobben innenfor, kortere, og dermed blir behovet for innleide folk større.

Nå må det offentlige legge an en ny praksis på dette området og gi entreprenørene bedre tid til å gjennomføre prosjektene, slik at de i mindre grad blir presset til å bruke gjestearbeidere. De kan bruke sine egne ansatte og lærlinger, og dermed får vi et samspill mellom byggefirmaene som produserer tjenestene, og de selskapene som kjøper tjenestene. Arbeidsliv og næringsliv må samspille for at det vi gjør nå, skal få en god utvikling framover.

Kirsti Bergstø (SV) [17:30:16]: Nå har jeg sittet og lyttet til debatten, og jeg tenker at det er på tide å be om en klargjøring. Høyresiden sier på den ene siden at andelen innleide er så lav at det ikke er grunnlag for å gjøre noen grep; det er ikke nødvendig å gjøre noe med det, for det er så få som egentlig er innleid arbeidskraft. På den andre siden framstilles bemanningsbransjen som den fremste sysselsettingsstrategien for høyresiden. Man framstiller det som unges fremste mulighet for å komme i arbeid og frykter massearbeidsløshet som følge av de nye innstrammede reglene. Jeg ønsker en klargjøring av hva som er den riktige fortellingen fra høyresiden, for begge deler kan umulig være rett.

Når man hører debatten her, skulle man tro at dette forslaget var noe som kom dalende ned fra himmelen – og jeg tror Vårherre ville vært enig med oss i dag – men det gjorde det ikke. Innstramming på innleie har tvert imot vært en del av den helt grunnleggende mobiliseringen for et nytt politisk flertall, som står samlet i dag om å styrke makten til arbeidsfolk gjennom å stramme inn på innleieregelverket. Det er det samme flertallet som så viktigheten av å erstatte høyreregjeringen, som anerkjente det uorganiserte arbeidslivet, og som så absolutt brukte sin politiske kapital til nettopp det, med et flertall som er på lag med arbeidsfolk, og som erkjenner at man er nødt til å snu maktforholdene i arbeidslivet for at arbeidsfolk skal få styrket sin hverdag.

Jeg vet ikke hvor de partiene fra høyresiden som har hatt ordet i dag, har vært. Det har blitt gjennomført politisk streik, men jeg hører at de aldri har lyttet til appellene fra de tillitsvalgte og erfaringene som de bærer med seg. Jeg registrerer at de neppe kan ha fått med seg hvor krevende det har vært for Arbeidstilsynet å skille mellom lovlig og ulovlig innleie. Derfor er jeg veldig glad for at regelverket blir tydeligere i dag, ved at det strammes inn og sier at innleie av arbeid av midlertid karakter ikke skal være tillatt. Jeg vil også legge til at om man tenker at alle blir straffet for at noen få har tatt seg til rette, er det utviklingen under ett man er nødt til å se på.

Til slutt vil jeg legge til at det er viktig å få tydeliggjort grensen mellom innleie og entreprise, at vi må sørge for at vi nå har et tilsyn som følger opp, og at brudd må møtes med sanksjoner som svir.

Jone Blikra (A) [17:33:28]: Se for deg dette: Det er sommeren 2019. En buss med 20 mann kjører fra Polen til Norge. De er alle ansatt i et baltisk bemanningsbyrå. De blir kjørt til Skien, får tildelt campingvogner og brakker å bo i. De skal leies ut til et norsk bemanningsbyrå for å utføre bygningsarbeid i Skien sentrum. Kontrakten med byrået de er ansatt i i hjemlandet, gir dem en lønn på 5 000 kr i måneden. Firmaet de leies inn til i Norge, betaler minstelønn, 192,50 kr per time, som går rett til den baltiske arbeidsgiveren. Dette er en del av virkeligheten i norsk arbeidsliv de siste årene. Et stort marked av kyniske arbeidsgivere over deler av Europa tjener godt på regler og muligheter i norsk arbeidsliv, på bekostning av de ansatte.

I Arbeiderpartiet har vi alltid vært opptatt av at folk skal ha en trygg, god og sikker jobb som grunnlag for å leve det gode liv, kunne etablere seg og leve sammen med familie og venner i et trygt samfunn. Vi har dessverre sett over tid at lover og regelverk som skal være med og ramme inn dette gode arbeidslivet, er blitt svekket på Høyre og Fremskrittspartiets vakt. Det mest skremmende med disse svekkelsene av regelverket som har skjedd, er at de er tilsiktet og ideologisk betinget. Da Arbeiderpartiet i 2018 fikk sikret et flertall i Stortinget for å stramme inn på muligheten for innleie, beskrev daværende statsminister Solberg dette som det største politiske nederlaget det halvåret. Det var en veldig trist betraktning fra en statsminister.

Jeg har mange ganger lurt på hvordan norsk industri og næringsliv klarte seg før. Under den store industriutviklingen og oljealderens inntog hadde vi forbud mot utleie, i perioden 1971–2000. Dette håndterte norsk arbeidsliv fint. Innleie og utleie av arbeidstakere mellom produksjonsbedrifter var og er helt lovlig og fungerer bra.

Bemanningsbyråer i den form vi ser i Norge nå, er et skapt behov. Bemanningsbyråer er nå den største arbeidsgiveren på mange byggeplasser. En bedrift som baserer seg på innleie, vil nødvendigvis ikke kjenne det samme behovet for å sikre kompetanseheving. Hvem vil vel bruke penger på en innleid ansatt som neste år kanskje jobber som innleid hos konkurrenten? En annen bekymring er opplæringsbedrifter som tar samfunnsansvar, og som bl.a. driver fagopplæring. Disse vil tape på et slikt arbeidsmarked. Det er mange tapere i dette systemet, og vi i Arbeiderpartiet ønsker nå å gi dem en håndsrekning – også våre polske venner.

Anna Molberg (H) [17:36:32]: Representanten Kristjánsson nevnte at man drev hoteller og bygde skip også før år 2000. Det var jo fordi markedet leide inn folk fra utenlandske entrepriser – altså de som ikke hadde det samme forholdet til norske lønns- og arbeidsvilkår som bemanningsbransjen har i dag. Det er ikke noe vi ønsker oss tilbake til. Når vi inntil i dag har hatt et regulert marked for innleie, med strenge krav til likebehandling og forbud mot nulltimerskontrakter, er det ganske merkelig å innføre innstramminger som tar oss tilbake til tiden før år 2000, da utenlandske entrepriser regjerte fritt.

Til representanten Lundteigen, som snakker om at avløserlagene i landbruket blir skjermet: Hva med innleide sesongarbeidere til landbruket? Det er fremdeles i det blå hvilke regler som skal gjelde for disse.

Til slutt vil jeg også kommentere en juridisk vurdering som ble sendt inn i høringsrunden fra et av Norges fremste advokatfirmaer innen arbeidsrett. Den konkluderer med at regjeringens forslag til innstramminger i innleieregelverket er i strid med EØS-avtalen. EØS-retten krever nemlig at innstramminger ikke må være for inngripende, og de må være nødvendige. I den juridiske vurderingen blir det også påpekt at regjeringen ikke har tatt hensyn til restriksjonene som vi innførte i 2019, og at disse ikke har fått tid til å virke. Det har heller ikke blitt tatt hensyn til likebehandlingsprinsippet som ble innført i 2013, for det har nemlig styrket rettighetene til vikarer fra bemanningsforetak. Og i regjeringens høringsnotat fra i vår innrømmer departementet selv at innleieandelen har gått ned de siste to årene, og at dette delvis skyldes de innstrammingene som ble gjort i 2019. Derfor blir det disproporsjonalt å stramme ytterligere til.

Den juridiske vurderingen konkluderer også med at regjeringens forslag er forhastet og ikke godt nok begrunnet i vilkårene som EØS-retten oppstiller. Det er jeg helt enig i, og det er grunn til å ta på alvor at også ESA nå har flagget de nye norske innleiereglene som vedtas i dag.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [17:39:01]: Regjeringen er i gang med sin storrengjøring i norsk arbeidsliv, og det merkes. Nå er det vanlige folk ansatt i et bemanningsbyrå som skal tas. 70 000 mennesker kan bli berørt av regjeringens innstramminger. «Ukjære barn» brukes av Arbeiderpartiet om bransjen. Hvor mange som mister jobben, vet vi ikke. Regjeringen har ikke regnet på det. Regjeringen sier at de må finne seg en ny jobb og opparbeide seg nye rettigheter. Alternativet er Nav.

Vi vet at norsk arbeidsliv er annerledes i 2022 enn det var på 1990-tallet, som det til stadighet blir henvist til i debatten. Norge har generelt sett et godt og seriøst arbeidsliv. Det trengs ikke en storrengjøring med masseoppsigelser, men det trengs målrettede tiltak for å ta de som er useriøse. Vi må styrke kampen mot arbeidslivskriminalitet og heve statusen til yrkesfagene.

Derfor har Fremskrittspartiet kommet med en rekke forslag for nettopp dette. Vi styrket Arbeidstilsynet da vi var i regjering, vi opprettet flere a-krimsentre, vi styrket retten til heltid for dem som ønsker det, vi ønsker å hindre trygdeeksport, osv. Og sist, men ikke minst økte vi gebyrgrensen for å ta de useriøse, noe regjeringen heller ikke ønsker.

Til slutt en stemmeforklaring: Fremskrittspartiet ønsker ikke denne lovendringen. Vi mener den er unødvendig, dårlig begrunnet og vil få store negative konsekvenser for næringslivet. Vi kommer til å stemme imot. Men av respekt for dem som blir berørt, de ansatte og næringsliv fremmer vi to forslag, selv om vi er imot saken som helhet. Vi fremmer forslagene for å imøtegå dem som blir berørt av saken.

Helt til slutt vil jeg si at Fremskrittspartiet kommer til å støtte Høyres to forslag i saken.

Trine Lise Sundnes (A) [17:41:23]: I Sortland kommune jobber Victoria Thelise Næss. Victoria er en av dem kommunene sårt trenger, men den unge arbeidstakeren har flere ganger vurdert å slutte i jobben ved Lamarktunet bo- og rehabiliteringssenter. Hun stortrives med arbeidet, men uttaler i siste utgave av Fagbladet at hun mange ganger har tenkt på om det er verdt det. Hun forteller om en nærmest umulig jakt på nok timer for å få fagbrevet som helsefagarbeider.

Victoria er ansatt i 27 pst. stilling og har for tiden et vikariat, som gjør at hun til sammen jobber 65 pst. Etter over fire år som assistent på Lamarktunet har hun samlet omtrent 3 000 timer. Kravet for å ta fagbrev er ca. 8 000 timer. Dessverre er ikke Victorias historie enestående. Den speiler tilstanden i Kommune-Norge.

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg tar opp heltidsnorm under behandlingen av denne saken, som handler om innleieregulering, men det henger sammen. Det finnes tusenvis av ledige årsverk i Kommune-Norge og i helseforetakene som bare venter på ansettelse, som en bare venter på skal være fulle stillinger. Derfor må også det vi vedtar i dag, ses i sammenheng med den nye lovgivningen om heltidsnorm, der deltidsansatte har fortrinnsrett til ledige timer framfor ny-innleie i virksomheten.

Fra nyttår skal arbeidsgivere først ansette fortrinnsberettigede i egen virksomhet før det ringes et bemanningsforetak, og det må komme Victoria og andre i hennes situasjon til gode. Vi har ikke råd til å la arbeidskraft forvitre i Kommune-Norge. Folkene er der – sørg for å gi dem hele stillinger og faste ansettelser.

Politisk kvarter på NRK omtalte i morges regjeringens forslag og det vi forhåpentligvis skal vedta her i salen i dag, som en ordentlig julevask. Det er det! Det må ses i sammenheng med den øvrige storrengjøringen for et seriøst, tryggere og forutsigbart arbeidsliv.

Henrik Asheim (H) [17:44:13]: Det har blitt sagt flere ganger fra representanter for regjeringspartiene, SV og Rødt i dag at hele og faste stillinger må være normalen i norsk arbeidsliv. Det må være å slå opp verdens største dør, for det er selvfølgelig normalen i dag. Det er heller ingen partier i denne sal som er uenig i at det skal være normalen.

Saksordføreren redegjorde i sitt første innlegg godt for at det koster mer å leie inn folk enn å ha dem fast ansatt. Ja, naturligvis gjør det det. Så hvorfor skal da arbeidsgivere rundt om i landet likevel betale mer for den arbeidskraften i perioder? Det er jo fordi de trenger det. I perioder trenger man ekstra arbeidskraft, enten det er på et sesonghotell eller det er, helt riktig, innenfor helse- og omsorgssektoren, på et skianlegg – hva det enn måtte være.

Det ble sagt fra representanten Krogstad at det var helt unødvendig å leie inn arbeidskraft til byggenæringen, for det er en forutsetning i anbudet at man har nok folk til å gjøre jobben. Men man skal ikke snakke med så veldig mange entreprenører i byggenæringen før man får vite at når man gjør en jobb, kan det komme tilleggsarbeid, som man er kontraktfestet til å måtte gjøre, mens man ikke vet om man har folk. Senest i forrige uke snakket vi med en entreprenør i et lite byggefirma som sa nei til et anbud på Østlandet, fordi han ikke vet om han har folk til å gjøre ekstraarbeid dersom det skulle dukke opp. Det betyr kontrakter lagt bort, arbeidsplasser tapt.

Dette er ikke noe man egentlig trenger å forklare flertallet i denne salen, for de er jo enig i det for enkelte områder. De er enig i det for kultur- og eventbransjen. Der må det gjøres unntak, for de jobber, som de selv skriver, på en helt annen måte enn resten av arbeidslivet gjør. Det må gjøres unntak i landbruket av en eller annen grunn. Det er litt krevende å se den store forskjellen på bruken av innleie for et gårdsbruk og for et sesonghotell. Det gjøres unntak innenfor helse- og omsorgssektoren rett og slett fordi regjeringspartiene selv ser at dette ikke bærer i den virkelige verden der ute. Det kommer ikke til å gå hvis man også skal sørge for et forsvarlig helsetilbud over hele landet. Da er utfordringen nettopp at hvis alle er enige om at det er dyrere enn å ansette i fast stilling, hvorfor gjør man det da? Jo, fordi til tider trenger man ekstra folk med den riktige kompetansen.

Jeg må bare ta tak i noen innlegg som har vært holdt. Det ene var representanten Bergstø, som spurte: Kan det virkelig være slik at det både er få som driver med jobber i bemanningsbransjen, samtidig som det er et viktig verktøy? Ja, sånn kan det være. Det gjelder 75 000. Det er ikke en stor andel av antallet nordmenn som går på jobb, men for de 75 000 er det naturligvis veldig viktig. Og til representanten Ask Bakke, som viser til at hun selv ønsket seg en fast ansettelse i helsetjenesten: For det første er det verdt å minne om at regjeringspartiene også går imot dette på helse og omsorgsområdet, og for det andre at vi i regjering økte antall faste ansettelser, særlig blant kvinner i omsorgsyrker.

André N. Skjelstad (V) [17:47:34]: Høyre har lagt fram to forslag. Dem kommer Venstre til å støtte når vi kommer til votering.

Det kan virke som det er en stor høytid for mange, ikke minst for regjeringspartiene. Det kan virke som det er høytid for SV og Rødt – de er blanke i blikket. Det er tydelig at dette er dagen.

Vi vet vi mangler arbeidskraft, og da er det fristende å gå innom representanten Blikra, som sa at det var skapt et behov. Ja vel, skapt et behov, når flere, også fra regjeringspartiene, sier tydelig at arbeidskraft er en knapphet? Hvordan skal en da klare å håndtere dette framover? Vi vet at mange innenfor helse – som er nødt til å ha vikarbyrå og slikt – ikke har norsk statsborgerskap. Hvis det blir vanskeligere for dem å komme hit og gjøre det en må gjøre innenfor helse, så opprettholder vi ikke den type tjenester innenfor spesielt primærhelsetjenesten. En kan lage unntak, men de unntakene vil uansett være vanskelig når det er knapphet på arbeidskraft.

Representanten Sundnes sier hun er glad for denne storrengjøringen – storrengjøringen på dette, der renholdere ikke er inntatt i det unntaket som representanten Lundteigen redegjorde for tidligere. Spørsmålet er hvordan en skal få en type samfunn. Er det reservearbeidskraft som en del av oss ikke klarer å se? Er det det som befinner seg innenfor Mor Norge? Jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror at når det gjelder den knappheten som er innenfor byggenæringen, er det som ingen setter fingeren på, at når det blir knapphet, så blir det selvfølgelig også dyrere. Det regner jeg med at regjeringspartiene er fullt ut klar over, men det vil igjen gjøre at kostnadene løper enda mer løpsk.

Det er tydeligvis ikke så nøye, for det er som sagt høytid, det er snart jul. Posisjonspartiene, inkludert Rødt og SV, er blanke i blikket, så det er klart at dette er en dag for historien. Vi får tro at historien ikke varer all verdens lenge. Nettopp den fleksibiliteten for at den yngre generasjonen skal komme inn i arbeidsmarkedet, betyr selvfølgelig mindre, sånn jeg hører retorikken i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:50:41]: Høyre skriver i innstillinga at regjeringa ikke går etter de useriøse og kriminelle. Det er jo ikke sant. Regjeringspartiene arbeider systematisk for å gjøre lov og forskrifter klarere, sånn at det blir færre gråsoner. Det som kjennetegner de useriøse, er å utnytte gråsoner. Gråsoner gir urettferdige konkurransevilkår og ødelegger enormt for de seriøse, eksempelvis håndverksbedriftene med direkte fast ansatte og lærlinger. Det skal ikke være noen som helst tvil om at regjeringspartiene står på samme side som disse, eksempelvis håndverksbedriftene, og arbeider for å bedre deres konkurransevilkår i markedet. Det er det som må være kjernen i det som er vårt alternativ til det som har utviklet seg på 2000-tallet.

Når det gjelder kriminelle aktører som bryter loven, er det også viktig å være klar på at vi må ha et lovverk som stopper det som folk mener er feil, det som folk mener er kriminelt. Det lovverket må være så enkelt at alle parter forstår spillereglene, at en ikke trenger å være jurist for det. En vet intuitivt hva som er lov, og hva som ikke er lov, og det krever en bedre oppfølging fra Arbeidstilsynet med nødvendige hjemler til tilsyn og pålegg.

På alle disse områdene, enten det gjelder innstramminger, de useriøse eller arbeidet mot de kriminelle, har Høyre vært en bremsekloss på tross av at en gir inntrykk av det motsatte. Vi har i innstillinga ganske nøyaktig gått igjennom hva som har skjedd i bemanningssaken, og der kan folk lese sjøl og se hva som har vært Høyres holdning til disse spørsmålene, dessverre. Jeg er glad for at representanten Asheim har balanserte innlegg og viser en annen kultur enn det som har vært toneangivende fra Høyre.

Så var det representanten Molberg, som spurte: Hvordan kan en få sesongarbeidere i landbruket på lovlig måte når en ikke kan bruke bemanningsselskaper? Svaret er veldig enkelt. Det er at den enkelte gårdbruker ansetter midlertidig etter arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav a. Det er den helt opplagte løsningen. Det er det vi har som regler for nettopp sånne sesongarbeidsplasser. Representanten Molberg sier også at vi har lite næringsvennlig politikk. Nei, direkte ansettelser gir rettferdig konkurranse. Det fører til at selskaper som har direkte ansettelser og lærlinger, får et fortrinn, og det skal vi styrke videre framover, for det er helt nødvendig for å få et sunnere nærings- og arbeidsliv.

Bård Hoksrud (FrP) [17:54:01]: Det er noen spennende og interessante debatter vi har vært igjennom den siste uken. Forrige uke opplevde vi en statsråd som jublet og koste seg over at man la ned arbeidsplasser hos private som drev innenfor fritt behandlingsvalg. Og her opplever jeg representanter for regjeringspartiene som er like glade i dag, selv om man skal sende mange tusen ansatte innenfor bemanningsbransjen ut i arbeidsledighet – som kan bli konsekvensen av denne politikken.

Når det gjelder den omtalen som enkelte har fra denne talerstolen, om private og de som prøver å hjelpe til og bidra, og som kaller det tull og sier at vi ikke trenger dem, som representanten fra Rødt sa fra denne talerstolen, blir jeg ganske provosert. Jeg tror man har glemt at vi har vært gjennom en pandemi. Hvis vi ikke hadde hatt det private næringslivet som kunne være med og bidra, sørge for å få folk til å stille i kommunene rundt omkring i landet, stille i sykehusene rundt omkring i landet, hadde hele helsevesenet knelt under de to årene med pandemi. Da blir det ganske spesielt å høre på dette fra denne talerstolen.

Jeg tror faktisk man bør ta seg en tur ut på utsiden av dette huset og prate med en del av de menneskene som har en genuin interesse for å være med og bidra. Man må av og til bygge opp kapasitet, og man må bygge ned kapasitet. Når man står på denne talerstolen og prater om offentlig sektor – 131 av ordførerne er fra Senterpartiet, SV har 6 og Arbeiderpartiet 144 – og om at man må sørge for å få heltidskultur og sørge for at folk får heltidsstillinger i kommuner og fylkeskommuner osv., ja, da må de gå hjem og forteller partifellene sine at de må sørge for å få på plass dette, sånn at man får heltidsstillinger. Det er ikke sånn at fordi man tar bort bemanningsbyråene, eller at man går til angrep på alle som ikke er offentlig ansatte, og som driver innenfor rekruttering og i bemanningssektoren, får man heltidsstillinger. Det er jo ikke sånn. I min hjemkommune, når det er trøbbel og man ikke klarer å levere tjenestene selv: Hvem ringer man da? Jo, man ringer et privat bemanningsbyrå som kan komme og hjelpe til og sørge for at man får kompetansen inn i den perioden man trenger den. For det er ikke sånn at man kan ha all kompetanse i alle kommuner. Da må man faktisk bruke noen andre eller leie inn.

Det er dét som er spesielt i disse debattene her. Jeg skjønner at denne regjeringen ikke er så opptatt av det. Veldig mange av dem som er innleid, er folk som kommer fra andre land for å jobbe i en periode, f.eks. i et veiprosjekt eller andre typer ting. Nå har vi en regjering som ikke vil bygge så mye vei lenger. De vil ikke at vi skal gjøre så mye lenger, og da er det kanskje ikke noe problem. Men de som jobber med dette, ønsker at vi skal bygge mer infrastruktur, ønsker at vi skal sørge for å bygge nye sykehusbygg osv. som denne regjeringen ikke vil ha – de vil ikke bygge nye veier, de vil ikke bygge like mye jernbane, og da er det kanskje ikke behov for folk.

Jeg tror alle skjønner at vi trenger å ha en miks, vi trenger å ha innleie på enkelte områder, og derfor er det trist å høre på representanter fra de rød-grønne partiene på denne talerstolen.

Erlend Svardal Bøe (H) [17:57:15]: En skal følge ganske dårlig med i norsk helsedebatt hvis en ikke har fått med seg at den gjennomgående og største utfordringer framover er om vi har nok helsepersonell. Oslo Economics presenterte på vegne av Sykepleierforbundet i august i år nedslående tall om differansen mellom planlagt og faktisk bemanning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Særlig foruroligende er det at undersøkelsen viste at avvik i bemanningen blant sykepleiere og helsefagarbeidere i stor grad dekkes av ufaglærte. Det går i ytterste konsekvens på pasientsikkerheten løs og etterlater det autoriserte helsepersonellet på jobb med enda tyngre ansvar.

Jeg blir ikke særlig imponert over å lese merknadene til SV og Rødt i denne saken. Det er ingen erkjennelse å spore av at den offentlig eide helsetjenesten sliter med å sikre heltidskultur og har turnuser og arbeidsbelastning det er krevende å leve med for det ansatte helsepersonellet, og at det er dette som skaper behovet for innleie av personell, ikke at det finnes bemanningsbyråer. I stedet for å drøfte årsakene til personellmangelen velger man å problematisere noen enkeltstående tilfeller av innleie og arbeidsbetingelser. Hvordan tror SV og Rødt at det er mulig for en avdelingsleder på en hvilken som helst sengepost å kunne gå hjem fra jobb på ettermiddagen eller før helg dersom det ikke er mulig å dekke ledige vakter med vikarer?

Å forby bemanningsbyråene er ikke løsningen på de store bemanningsutfordringene vi har i norsk helsetjeneste. Det er ingen av oss som ønsker utstrakt bruk av vikarer. Det kan true kontinuiteten og pasientsikkerheten at det ikke er det ordinære personellet som fyller vaktene. Men for å løse dette må vi faktisk finne ut hvordan vi skal bruke de menneskelige ressursene bedre i norsk helsetjeneste. Som en del av det må vi sikre at flest mulig jobber heltid. Hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være faste og hele stillinger. Det ligger mange årsverk i å bruke de utdannede kloke hodene vi har, fullt ut. Vi må sikre bedre oppgavedeling mellom helsepersonell enn det vi har i dag når vi f.eks. snakker om arbeidsmiljøloven, som ikke er skapt for en helsetjeneste med drift 24 timer i døgnet hver dag, hele året.

Heldigvis er Stortinget i dag for et unntak for helsepersonell, selv om det er mer begrenset enn det Høyre foreslår, for helsepersonell på jobb er avhengig av støttepersonell rundt seg for å utføre og kunne gi god pasientbehandling. Et unntak løser ingen av de store utfordringene, det er en slags kortvarig løsning på et mye større problem, nemlig hvordan vi skal sikre kontinuitet og godt arbeidsmiljø for arbeidsstyrken i helsesektoren i årene framover. Det er viktig for å skape trygghet for at vi har god pasientbehandling i landet vårt.

Eivind Drivenes (Sp) [18:00:25]: Trygghet for ansatte og forutsigbarhet for bedrifter er jo det det handler om i denne saken. Det er fortsatt lov å leie inn, men det må gjøres litt annerledes. Det er lov å samarbeide, og det finnes alltid løsninger. Utfordringer er til for løses.

Det snakkes om mistro og at noen få ødelegger for mange. Ja, det kan godt være at det er noen få som ødelegger for mange. Det er ikke mistillit og mistro fra regjeringspartiene, men noen har dessverre utnyttet og skvist andre, noen skviser andre og tjener grovt på andres skvis. Det er ikke like greit alltid å måtte være den som står med luen i hånden for å få lov til å jobbe og blir skvist når det er arbeid hos bemanningsbyrået.

Det har dessverre vært veldig mange triste medieoppslag de senere årene om personell fra bemanningsbyråer, utleiebransjen, som har blitt utnyttet. Det er ikke gøy å se at hytta på fjellet har blitt bygd av folk som ikke har hatt gode arbeidsvilkår og ikke blitt tatt godt vare på.

Hoksrud sier noe om sykepleiermangelen og om hvordan det har vært under pandemien. Da jeg fulgte med fra lokalpolitikken, ble det gjort mange unntak under hele pandemien òg for helsevesenet. Jeg er lokalpolitiker samtidig. Jeg leder administrasjonsutvalget i Vennesla. Når Hoksrud sier at Senterpartiet må gå tilbake til lokalpolitikerne og si at de må ordne opp, tror jeg han har litt dårlige erfaringer. Det er tydeligvis lenge siden han har vært i lokalpolitikken. I lokalpolitikken i Vennesla har vi hatt heltidskultur. Vi har hatt mange flere heltidsstillinger – faktisk også med vedtak sammen med Fremskrittspartiet. Jeg tror kanskje Hoksrud må ut og se på hvordan det foregår lokalt.

Det er sagt mye i salen i dag, og jeg skal ikke dra det lenger, men det er nå på høy tid med litt julerengjøring i denne bransjen.

Alfred Jens Bjørlo (V) [18:02:53]: Sist månad blei det offentleggjort ei undersøking som syner at over 80 pst. av norske bedrifter meiner regjeringa fører ein politikk som i liten eller svært liten grad tek omsyn til deira behov. Berre 3 pst. av norske bedrifter – eit tal som er lågare enn til og med det Senterpartiet eller Venstre har fått på noka meiningsmåling det siste året – opplever at dei i stor grad blir lytta til. Det gjeld ikkje berre den saka vi har oppe i dag, som har ført til det, men det er summen av den politikken denne regjeringa fører. Næringslivet, mangfaldet av små og store bedrifter rundt om i landet, ser rett og slett ikkje ut til å bli høyrde, tekne på alvor eller tekne med på prosessen på ein seriøs måte av den regjeringa vi har fått ved roret no.

Eg høyrer mykje frå denne talarstolen i dag, og det blir gjenteke dette med storreingjering i norsk arbeidsliv, altså at vi har eit så skittent arbeidsliv i Noreg at det ikkje berre må vaskast litt i krokane, men det må til ein total nedvask. Ein snakkar om å snu maktforholda i eit arbeidsliv og eit samfunn som eg trur er eit av dei samfunna som har kome lengst i verda når det gjeld å ha eit godt, stabilt trepartssamarbeid, som er prega av gjensidig tillit, grundige og gode prosessar og eit nært samarbeid mellom staten, arbeidstakarsida og arbeidsgjevarsida. Som mange også sikkert vil hugse: Vi skal ikkje mange månader tilbake i tid før alle dei store arbeidsgjevarorganisasjonane gjekk ut samla og tok avstand frå måten statsministeren og regjeringa omtala norsk arbeidsliv på, som noko skittent som må storreingjerast.

Det er gjort grundig greie for av andre talarar før meg kvifor Venstre går imot den ytterlegare innstramminga i arbeidsmiljølova som eit fleirtal vil innføre her i dag. Eg skal ikkje gjenta alle argumenta rundt det, men eg vil presisere at det som no blir gjort, i særleg grad går ut over dei små bedriftene. Det går i særleg grad ut over ein del bransjar som ikkje har gode vener i dei partia som no sit i regjering – i reiselivsbransjen, i kulturlivet, i brei forstand utover heile landet. Dette er dei bransjane som er prega av mange småbedrifter, gjerne lokalt eigde bedrifter. Det er der konsekvensane vil bli størst. Det er for meg uforståeleg at dette framlegget blir banka igjennom i dag, når det kjem så tydeleg fram i høyringsrunden at dette er for dårleg utgreidd. Tidlegare innstrammingar har ikkje fått lov til å verke. Dette er eit nytt døme på ei regjering som ikkje tek norsk næringsliv på alvor.

Karianne B. Bråthen (A) [18:06:13]: Hvorfor det er sånn at man leier inn selv om det koster mer, var Asheim inne på, og burde vi ikke gå ut og snakke med folk, spør Hoksrud. Det spørs jo på hvem man snakker med, hvilket svar man får.

For noen år siden var jeg så heldig å få være tilhører på et kurs som handlet om helsefremmende ledelse. Det ble illustrert med en elv der mange datt uti, og lenger ned i elven begynte man å redde dem opp. Så bygde man sykehus og begynte å ta dem imot, men det var ingen som spurte seg: Hvor i elven er det de detter? Hvor skal vi egentlig sette inn støtet? Litt av det samme opplever vi når det gjelder bemanningsbyråer. En eller annen plass på veien har vi faktisk sviktet, når det er blitt sånn at vi må opprette bemanningsbyrå for at folk skal ha en jobb og for å kunne levere tjenester.

Vi må starte en plass, og denne saken henger så tett i hop med heltidsstillingsproblematikken, som Trine Lise Sundnes også var inne på. Det er nemlig ungdommen vår som betaler prisen for at vi ikke kan tilby hele, faste stillinger, og de blir skvist ut av arbeidslivet fordi vi ønsker å ha byggeprosjekter hvor vi har innleide folk. Det koster nemlig for byggebransjen å ha lærlinger, være seriøs og legge til rette for gode arbeidsvilkår. Det koster, og det er våre ungdommer som må bære den byrden når vi ikke gjør noe med det. Selvfølgelig vil det berøre noen at vi nå setter strengere krav, men en gang må vi begynne å gjøre det.

Vi vet at på helseområdet henger kvaliteten nøye sammen med faste, hele stillinger og hvem som leverer tjenestene. Da er vi nødt til å ta grep. Asheim sier: Hvorfor leier man inn når det er så dyrt? Jo, fordi vi har kommet i en situasjon der folk har valgt å være i et bemanningsbyrå istedenfor å søke seg til hele, faste stillinger i f.eks. et sykehus. Der er nemlig problemet at de ikke får tak i folk. Dem de får tak i, får de tak i gjennom bemanningsbyrå.

En plass må vi starte, og i dag er dagen hvor vi begynner å skjerpe inn på det, at vi tar hensyn til kvaliteten på det som skal gjøres, og at vi tar hensyn til våre ungdommer som skal ut i arbeidslivet. Det fortjener de nemlig.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [18:09:25]: Det gjør meg litt trist når jeg hører hvordan enkelte på venstresiden omtaler arbeidsgiverne. Hva hadde norske arbeidstakere vært uten gode arbeidsgivere?

Det blir brukt ord som julevask og storrengjøring. Ja, for et par dager siden prøvde jeg meg på å hjelpe fruen med litt husvask, og jeg fikk en streng formaning om ikke å ha for mye vann på parketten. Det er nettopp det KS og NHO har fått i sine høringssvar også: Vær forsiktig med hva dere gjør, så dere ikke ødelegger det gode, sunne norske arbeidslivet.

Er problemet så stort som enkelte vil ha det til? Nei. Jeg vil si at det er en massiv erindringsforskyvning. Bemanningsbransjen og midlertidighet er en svært liten andel av vårt arbeidsliv. Den største brukeren er det offentlige, og det er vel derfor KS har ytret seg som de har gjort. SVs Kirsti Bergstø sa det helt korrekt: Det var politisk tuftet. Ja, det er politisk tuftet fra venstresiden. Det er et knefall for LO. Det er ideologi som trumfes igjennom på bekostning av sunn fornuft.

Det ble i 2019 gjennomført endringer som man burde ha gitt tid til å virke på en god måte før man setter i verk ytterligere tiltak. Det er mange som jobber i bemanningsbransjen, som har et ønske om å være der, fordi det passer deres arbeidssituasjon – det kan være studenter eller ungdom som har behov for å fylle opp cv-en sin med forskjellige typer jobb – men i denne sal høres det ut som det er styggedommen selv. Det er faktisk en del av et ordnet arbeidsliv vi har hatt i Norge. Det er ikke slik at det bare er useriøse aktører.

Det gjør meg trist, rett og slett, at man gir så lite «credit» til det norske bemanningsbyråer har bidratt med. Hvis man husker litt tilbake i koronapandemien, så man også at til og med det offentlige, gjennom Helsedirektoratet etc., var ute hos bemanningsbransjen og fikk sine tjenester dekket. Slik er det. Det er ikke et stort problem i norsk arbeidsliv. Det er en massiv erindringsforskyvning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:12:23]: Representanten Henrik Asheim hadde et veldig interessant innlegg her tidligere. Han sa at bruk av arbeidsfolk fra bemanningsbyrå ville koste mer. Han sluttet seg til det som Arbeiderpartiet og Senterpartiet skriver i innstillinga. Det er helt korrekt, for når en skal likebehandle bemanningsfolk med egne ansatte, altså gi samme lønns- og arbeidsvilkår, pensjoner og ytelser som til egne ansatte, pluss at bemanningsselskapet skal tjene penger på å leie ut folka, vil det bli dyrere for bedriftene å bruke bemanningsfolk.

Når vi imidlertid har fått den store diskusjonen om bemanningsfolk, skyldes ikke det at det har vært sånn bestandig, for å si det diplomatisk. Det har ikke i alle tilfeller vært sånn at bemanningsfolk har vært dyrere enn egne ansatte. Det er årsaken til at en i en del bransjer har fått en konkurransesituasjon på arbeidsmarkedet som er sånn at bemanningsfolk har medvirket til å presse lønns- og arbeidsvilkår nedover, til stor frustrasjon for både arbeidsgivere og ansatte.

Nå får vi strengere regler for bruk av bemanningsfolk, men det som er det aller viktigste, er at hvis Asheim og Arbeiderpartiet og Senterpartiet er enige om å legge til rette for at bruk av bemanningsfolk skal praktiseres, kontrolleres og reguleres slik at det blir dyrere, vil markedet ordne opp i større grad, sånn at det ikke blir så mange bemanningsfolk. Da vil det bare være når det er en ekstraordinær situasjon, altså en sikkerhetsventil.

Ellers synes jeg at et av de mest interessante innleggene var innlegget til Steinar Krogstad, som gikk tilbake til Blaalid-utvalget, hvor temaet var vikarer og spesialkompetanse. Temaet den gangen var ikke å erstatte vanlige jobber med fast ansatte bemanningsfolk. Krogstad sa også at han ikke så for seg EUs østutvidelse. Her har vi noe helt grunnleggende og viktig: Ved EUs østutvidelse og den ukontrollerte arbeidsinnvandringen fikk vi ikke lenger et nordisk arbeidsmarked, men et EØS-arbeidsmarked. Det førte til at situasjonen ble ganske annerledes. Når en da kombinerte det med EUs vikarbyrådirektiv, som la opp til at en skal ha ukontrollert bevegelse over landegrensene, la en grunnlaget for den situasjonen vi er i, og som vi nå møysommelig forsøker å stramme til igjen, sånn at vi nok engang får på plass den norske arbeidslivsmodellen.

Seher Aydar (R) [18:15:38]: Jeg har tenkt å starte med å sitere lederen i Norsk Sykepleierforbund, som i dag kommenterer at kommunene og helseforetakene til sammen bruker over 2 mrd. kr på innleie. Hun sier:

Det er en enorm kostnad i forhold til fast ansatte, både for pasienttrygghet og for kontinuitet i pleie, som er helt annerledes med fast ansatte.

Jeg mener vi skal ta det på alvor. Vi skal ta på alvor at alle fagforeninger som er berørt, er imot dette unntaket, fordi de representerer de ansatte som jobber på gulvet, som ser forskjellen og hva det betyr å ha god grunnbemanning versus å lene seg på innleie.

Representanten fra Fremskrittspartiet nevnte pandemien. Pandemien er på mange måter et godt eksempel på at det å lene seg på innleie er dårlig helseberedskap, for på det tidspunktet grensene ble stengt og vi ikke kunne få innleide fra andre land, sto faktisk helsetjenesten overfor en større krise, fordi vi hadde lent oss på innleie fra utlandet istedenfor å ha bedre grunnbemanning.

Det er ikke bemanningsbyråene som skaper helsepersonell. De blir utdannet i det offentlige. Så melder private bemanningsbyråer seg på helsekonferanser, får tak i deltakerlister og begynner å ringe rundt for å rekruttere folk. Det er en useriøs bransje som skader helsevesenet vårt. Det er realiteten. Løsningen er likevel ikke bare å si at vi ikke skal ha bemanningsbransjen, punktum. Løsningen er f.eks. å satse på bemanningsenheter, bedre grunnbemanning og gode arbeidsvilkår. Det finnes i dag bemanningsenheter på flere sykehus flere steder, men de er for få, de er for små, og de finnes ikke overalt. Det må vi satse på.

Vi som er imot bemanningsbransjen, er ikke imot at man skal ha vikarer, eller at man skal prøve å tette de hullene som finnes, tvert imot, men vi mener at det er det offentliges oppgave å gjøre det. Man kan ikke lene seg på kommersielle bemanningsbyråer som tjener enormt med penger på å rekruttere fast helsepersonell fra sykehusene våre, for så å selge dem tilbake til sykehusene og tjene penger på det. Det mener jeg at vi ikke har råd til, spesielt i en tid da både kommunehelsetjenesten og sykehusene har stramme budsjetter og sliter med å få tak i folk. Da må vi heller satse på god grunnbemanning og offentlige bemanningsenheter.

Mímir Kristjánsson (R) [18:18:30]: Det er litt underlig å høre på det stormløpet som kommer fra høyresiden i denne debatten, for det er, som representanten Kirsti Bergstø også var inne på tidligere, to veldig forskjellige utgaver av bemanningsbransjen vi møter i hvert eneste innlegg fra midten av midtstreken og ut til høyre i denne debatten.

På den ene siden er det en svært liten del av arbeidslivet, det er å sparke inn verdens største og – antar jeg – verdens mest åpne dør å si at faste hele stillinger er hovedregelen i norsk arbeidsliv, for sånn er det jo allerede. Det er ikke måte på hvor liten, uskyldig og ubetydelig denne bransjen er med én gang vi skal snakke om den bransjens utfordringer i norsk arbeidsliv, eller hvordan den truer fast ansatte, og at den bidrar til å fortrenge faste ansettelser.

På den andre siden er det ikke måte på hva vi i Norge ikke ville fått til uten bemanningsbransjen. Ifølge representanten Hoksrud ville vi ikke klart å bygge skoler, sykehus, veier eller jernbane uten bemanningsbransjen. Vi ville ikke klart å drive helsevesenet i bare noen få dager uten bemanningsbransjen. Vi vil dermed få massearbeidsløyse i landet, små og mellomstore bedrifter må legges ned, nesten alle sammen, og ikke minst vil distriktene så å si gå til grunne. Skal denne lille bransjen, som er så unnselig og liten, virkelig stå for omtrent absolutt alt arbeid som foregår i Norge som er positivt? Det er i så fall en fornærmelse mot alle fast ansatte i dette landet. For hva er det de driver med, hvis det bare er denne bitte lille andelen av innleide som gjør absolutt alt viktig arbeid som fins?

Så blir vi stadig spurt om vi har snakket med noen, og det er her vi skiller lag, for gjentatte ganger får man høre at man har snakket med arbeidsgivere, man har snakket med bedrifter, og man har snakket med bemanningsbyråer. Så kommer representantene fra venstresiden opp, og vi har også snakket med noen, verdiskapere, folk som er der ute i virkeligheten, folk som er utenfor denne salen. Ja, vi har snakket med fagforeningene, vi har snakket med Fellesforbundet, som vil avvikle bemanningsbransjen i sin nåværende form, gå enda lenger enn regjeringen. Når vi snakker om hvordan man skal løse bemanningskrisen i helsevesenet, har vi valgt å høre på Fagforbundet, på Sykepleierforbundet, på dem som står for bemanningen, på dem som virkelig kjenner virkeligheten der ute, både i kommunene og på sykehusene.

Når vi er opptatt av dette, er det ikke minst fordi vi har snakket med mange av dem som jobber i bemanningsbransjen. Når byggeforeningen i Oslo har gjort undersøkelser blant dem som er ansatt i bemanningsbyråer, sier størsteparten av dem at de ønsker seg å jobbe fast i den bedriften som skal bygge. Det er grunnlaget, for vi velger å høre på alle disse verdiskaperne. Det er grunnlaget for at vi i dag legger til rette for at det skal bli mer fast arbeid og mindre innleie i det norske arbeidslivet.

Tuva Moflag (A) [18:21:41]: Flere av Høyres representanter peker på det store antallet som står utenfor arbeidslivet i dag. Ja, det er langt flere som står utenfor arbeidslivet enn antallet ledige stillinger vi har. De samme representantene peker på bemanningsselskapene som en løsning på dette. Jeg må derfor minne Høyres representanter om at de har styrt landet i åtte år – med dagens regelverk for bemanningsselskapene. Likevel mangler norske virksomheter over 70 000 arbeidstakere.

Det er et kompetansegap mellom det bedriftene har behov for, og den kompetansen de ledige har. Dette kompetansegapet snakker også Høyre om i mange ulike sammenhenger, men dette er et kompetansegap som regjeringen Solberg ikke klarte å tette. Kompetanse skal vi bygge og videreutvikle gjennom hele livet, i utdanningsinstitusjonene og på arbeidsplassene. Vi skal sikre rekruttering og kompetanse ved å gjøre arbeidsplassene attraktive for ungdom som skal velge yrkesvei nå, og vi vet at arbeidsplassene investerer mer i de ansatte som er fast ansatt og jobber i virksomheten til vanlig.

Vi så en dobling av antallet unge uføre under den forrige regjeringen. Det er en trend vi må snu. Høyreregjeringens politikk for arbeidsavklaringspengemottakere bidro også til at folk ble avklart som uføre selv om mer tid kunne ha hjulpet dem inn i arbeidslivet.

For Arbeiderpartiet er arbeid til alle jobb nummer én. Derfor vil vi se utdanning, arbeid og helse i en bredere sammenheng.

Det er helsehjelp og kvalifikasjoner som er det viktigste for å få flere i jobb. Det er det som er det viktigste for å sikre kvalifiserte arbeidstakere til de 70 000 ledige jobbene. Med den nye ungdomsgarantien er vi godt i gang dette arbeidet.

Erlend Larsen (H) [18:24:12]: De røde partiene på Stortinget kan vedta forbud mot innleie av arbeidsfolk til midlertidig arbeid, men Stortinget kan ikke forby sesongvariasjoner. Svært mange bransjer er styrt av sesonger. Landbruk og fiske er to eksempler, men også matindustrien blir styrt av de samme sesongene. Norske verft er avhengig av å kunne opp- eller nedbemanne dersom de skal være med på internasjonale anbud om å bygge skip. Reiselivsbransjen og kultursektoren er andre eksempler, noe vi ser nå i julebordsesongen.

Det er mange bedrifter der ute som må ta oppdrag når det finnes oppdrag. I perioder er det mange bransjer som må kunne bemanne opp eller ned på kort tid. Det må være mulig for næringslivet å leie inn arbeidskraft for å ta produksjonstoppene. Det forundrer meg at Senterpartiet er mot innleie. Landbruket er helt avhengig av innleie. I denne saken trumfer de røde partiene ideologi foran hensynet til norske bedrifter og arbeidsplasser.

Næringslivet er internasjonalt. Skal Norge få tilstrekkelig med skatteinntekter, må næringslivet ha forutsigbare og konkurransedyktige betingelser. Nekter vi næringslivet muligheten til å leie inn arbeidsfolk, må bedriftene enten la være å levere inn anbud på større jobber, noe som hindrer dem fra å vokse og skape sikre arbeidsplasser, eller så vil bedriftene kreve høyere betaling for de samme jobbene for å sikre økonomien til nedgangstider. Forslaget om å forby innleie kan med andre ord føre til prisstigning i enkelte bransjer, ikke minst innenfor byggebransjen. Vanlige folk trenger ikke økte priser på leiligheter.

Det kan se ut som om denne regjeringens hovedmål er å ramme næringslivet så hardt som mulig. Når de rammer næringslivet, rammer de også arbeidsplassene til folk. Da rammer de folks behov for en trygg arbeidsplass.

Veldig mange av oss har vært avhengig av bemanningsbyråer for å få en plass i arbeidslivet. Veiene inn er mangfoldige. Også folk med hull i cv-en eller folk som ikke har gjort det så bra på skolen, må få en mulighet til å vise arbeidsgivere at de duger. For mange av disse er arbeidsledighet det eneste alternativet til bemanningsbransjen. Når bemanningsbyråer som Manpower kan fortelle at så mange som 40 pst. av dem som leies ut, får tilbud om fast jobb hos bedriftene de er leid ut til, bør det være et godt eksempel på hvor viktig denne bransjen er som døråpner for mange mennesker.

Hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være hele og faste stillinger. Det er heldigvis også tilfellet i Norge. Mange bedrifter melder at de ikke kommer til å ansette flere, men at de nye reglene vil føre til flere i midlertidige ansettelser, deltidsansettelser, permitteringer og nedbemanninger. Jeg tror ikke midlertidige ansettelser vil være noe tryggere eller bedre for arbeidsfolk. Det gjør i hvert fall ikke arbeidslivet mer seriøst enn at folk kan fortsette å være fast ansatt i et bemanningsbyrå.

Da Høyre var i regjering, ble det gjennomført en rekke innstramminger for bemanningsbransjen, innstramminger som tok bedre vare på arbeidsfolkene. Det ble ikke lenger lov å ha fast ansatte som gikk uten lønn mellom oppdragene, bemanningsbransjen måtte sikre dem lønn i venteperioden. Det ble også begrensede muligheter til å avtale tidsbegrenset innleie av ansatte. Regelendringene som ble gjort, tok hensyn til både arbeidsfolks rettigheter og næringslivets behov for å opp- og nedbemanne, slik at de kunne fortsette å levere tjenester på områder med store sesongvariasjoner.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [18:27:25]: Det siste halvannet året har det gått framover med betydelig kraft i norsk arbeidsliv, og mange titalls tusen personer i Norge har fått økt økonomisk trygghet. Blant disse er Roger Halsnes på 48 år som jobber i industrien, det er Suliman Kara på 52 år fra Drammen, og det er Bjørn Roar Magnussen, som kun er til 23 år, men allikevel allerede har rukket å stå utenfor arbeidslivet i flere år – mye lenger enn han ønsket. Hvorfor er det sånn at det nå det siste halvannet året har blitt så mange flere som har blitt inkludert? Jo, det handler om de overordnete størrelsene i økonomien vår, som nå gjør det mulig for arbeidsgivere å gi sjansen til folk som tidligere har blitt støtt ut. Det er i stor grad drivkraften som nå virker positivt, og som denne regjeringen griper med begge hendene for å sørge for at disse personene, Roger, Suliman og Bjørn Roar, kan få faste ansettelser i stedet for å bli en kasteball med midlertidighet de neste årene.

Det er et paradoks at vi nå, det siste halvannet året, har bedre resultater enn noen gang på inkludering i norsk arbeidsliv. Og så skal det være bemanningsbransjen som visstnok skal være saligheten for å få flere inn i arbeid. Da gjelder det å se på hva som var resultatene under Erna Solberg. Hvis det hadde vært like stor arbeidsdeltakelse i Norge i 2019, altså før koronaen startet, og før nedstengningstiltakene ble satt inn, skulle det vært 140 000 flere personer i arbeid hvis Solberg skulle vært på samme nivå som Støre. 140 000 – det er resultatene. Resultatene er det som teller, ikke mange krumspring og retorikk fra denne talerstolen.

Så lurte representanten Hoksrud på om det finnes en arbeidskraftreserve. Ja, det gjør det, det er akkurat det det gjør. Dette var Ida Wolden Bache og Hans Christian Holte innom på Arendalsuka da de presenterte utsiktene for norsk arbeidsliv. Det er jo den reserven som gjør at det blir så mye lettere å komme inn i arbeid og få lærlingkontrakter – når vi setter ut og bort den gammeldagse innleiestrategien, gjemmer den vekk, og lar faste ansettelser og lærlingstrategien skinne i det sosiale samfunnet vi skal ha.

Hva er det egentlig vi diskuterer i dag? Det vi egentlig har en debatt om i denne salen, er rett og slett: Hva er verdien av arbeidsinnsatsen til folk? Så enkelt er det. Vi har nå en sosial og demokratisk side som sier at verdien av dem som gjør praktisk arbeid i det norske samfunnet, skal opp, og de skal selvfølgelig belønnes med faste stillinger og sikre inntekter. Det er det som blir konsekvensen. Vi har de siste årene sett at mange har blitt utstøtt fordi de laveste lønningene har blitt for lave også i det norske samfunnet. De skal nå opp, og flere ungdommer skal med.

Henrik Asheim (H) [18:30:38]: Først til siste taler, som helt tilfeldig valgte å snakke om sysselsettingstallene i 2019 og ikke i oktober 2021, som var da Støre-regjeringen tiltrådte. Det var ikke slik at det var massiv arbeidsledighet og lav yrkesdeltakelse helt til Jonas Gahr Støre ble statsminister, og plutselig kom alle i jobb. Det er slik at Norge kom ut av en pandemi med den beste økonomiske situasjonen og de laveste dødstallene i hele Europa. Det kan man være raus nok til å anerkjenne.

Dette har vært en debatt hvor mange har litt ulike innfallsvinkler, og det tror jeg man skal ha forståelse for. Jeg er vel en av dem selv. Men det vi snakker om, er hvilket regelverk vi skal ha for å skaffe ekstra arbeidskraft i perioder hvor man trenger ekstra arbeidskraft, som er mer enn det man kan ha fast ansatt. I dag har man løst det gjennom det man kaller for bemanningsbyråer – rett og slett profesjonelle selskaper som har mennesker ansatt til fast lønn, hvis de har en slik avtale, og som får lønn mellom oppdrag. De skal ha de samme arbeidsvilkårene som dem de leies ut til, og så leies de ut og dekker opp det ekstra behovet som er i ulike deler av samfunnet på forskjellig tidspunkt. Nå strammes dette betydelig inn. Vi kommer til å få se effektene gjennom året som går, hvordan dette faktisk slår ut.

Sannheten er at de store industribedriftene som har tariffavtale, sannsynligvis kommer til å bli enige med sine tillitsvalgte ganske raskt om å leie inn akkurat som før. De som kommer til å få utfordringene, er særlig de mindre bedriftene der de ansatte har valgt å ikke ha tariffavtale, f.eks. fordi de har en bedre pensjonsavtale med sine arbeidsgivere. Hva skal de da gjøre? Fra Høyres side mener vi at da er det bedre med de reguleringene vi har – at man benytter seg av selskaper man er fast ansatt i, har fast lønn i, og der man leies ut på gode vilkår.

Regjeringen ramser selv opp hva de mener at man i stedet bør gjøre. De mener at man i stedet bør permittere de ansatte i lengre perioder, at man i stedet bør bruke langt mer overtid, eller at man midlertidig kan ansette mennesker i stillinger man trenger for ekstra arbeidskraft. Er det bedre for de ansatte? Er det bedre for de ansatte å være permittert i flere måneder i jobben de har, til en langt lavere kompensasjon av lønnen, enn det å være fast ansatt i et annet selskap som faktisk leier dem ut til de ulike behovene som er?

Representanten Lundteigen stilte meg et slags spørsmål – om jeg var enig i at det koster mer å leie inn enn å ansette noen fast. Det er jo et faktum. Det er et faktum som også ble presisert i høringen vi hadde i komiteen, at det er dyrere. Det var et argument som ble brukt fra dem som er mot regelverket, for de sa at det er ikke slik at vi tjener penger på å leie inn, men vi trenger ekstra folk i perioder, og da er det en god måte for oss å skaffe arbeidskraften på.

Helt til slutt: Representanten Kristjánsson spurte om det virkelig er slik at en så liten sektor kan bety så mye. – Ja, for dem som trenger ekstra folk i perioder, betyr de faktisk så mye.

André N. Skjelstad (V) [18:33:54]: Venstre kommer til å stemme for forslag nr. 5, fra Fremskrittspartiet. – Da har vi lagt det på bordet.

Kristjánsson er tydelig i sine innlegg. Han sier at dette er unnselig, smått og lite. Det er så smått at det ikke er til å bry seg om – de 75 000 som jobber innenfor denne sektoren. Forrige taler viste godt behovet, men for Rødt er dette mindreverdig, de som jobber der. Men de er jo like mye verdiskapere, de som jobber innenfor bemanningsbransjen.

Jeg lurer på hvilke aviser Nils Kristen Sandtrøen leser, om de avisene er fra 2019. Det kan i hvert fall ikke være dagens aviser, for det står ikke til troende. Jeg leser i hvert fall noe helt annet i avisene enn at ting står så godt til. Men det er klart – Sandtrøen må gjerne lese aviser fra 2019.

Morten Stordalen (FrP) [18:35:07]: Som Henrik Asheim helt riktig sa, har det vi sier, litt forskjellig fortegn, og det er forskjellig hva vi er opptatt av i denne debatten. Siden jeg er Vestfold-representant, er jeg veldig opptatt av det jeg nevnte i mitt forrige innlegg. Jeg savner et svar fra regjeringspartiene og statsråden som kan gi meg en veldig god begrunnelse for hvorfor man plukker ut et geografisk avgrenset område – Vestfold, det tidligere fylket – der man ikke skal kunne leie inn i byggebransjen. Det eneste jeg hører regjeringspartiene si, er at det er bedre å ansette i bedrift. De bedriftene jeg snakket om, er små og mellomstore, de aller fleste. Under spesielle situasjoner med større oppdrag, større anbud i byggebransjen, har de ikke råd til å ansette, for de har normalt ikke så store oppdrag. Det har jeg ikke fått noe godt svar på, annet enn at man sier at man får heller ansette fast.

Det imponerer meg ikke at Arbeiderpartiets representanter nevner en fem–seks navn i salen i dag på noen som nå vil få jobb. Det er da ingenting kontra alle dem som nå jobber i disse byråene, er fast ansatt på heltid, med ordnede arbeidsvilkår, og som nå ikke skal få lov lenger. De bedriftene som har behov for å leie inn noen måneder, skal ikke få lov til det lenger fordi man tilfeldigvis holder til i Vestfold – og der skal det bygges. Det imponerer meg ikke om man finner noen fra nord, slik Trine Lise Sundnes var opptatt av, eller om Nils Kristen Sandtrøen nevner en tre–fire navn. Det er veldig bra at de får jobb. Det er vi alle enige om. Til dem som står på talerstolen og sier det er bedre å ansette fast: Kom og vis meg de bedriftene! Jeg tror alle her som har vært i denne komiteen, kjenner arbeidslivet og byggenæringen. Veidekke er en av de store. De vil klare det helt fint. Det er ikke slike det er flest av i Norge. Det er de små og mellomstore bedriftene.

Når det gjelder den bemanningsbransjen som man snakker om, som høres så fæl ut, tror jeg veldig mange av de menneskene som jobber der, er blant dem som har hull i cv-en, som står utenfor, som kanskje ikke har den riktige utdanningen, men som får tillit, mulighet til å komme til en bedrift og deretter bli fast ansatt. Det er jo hovedregelen. Jeg synes det er veldig spesielt å snakke om at man skal sørge for at folk får jobb, når man utestenger. Det er de som har lavest utdannelse, minst utdannelse, som har stått utenfor arbeidslivet, som næringslivet ikke har turt å satse på, noe man heller ikke kan gjøre senere, men som har fått lov til å prøve seg gjennom bemanningsbyrået, der de har fått erfaring og fått jobb. Det betyr at de borgerlige partiene har vært opptatt av å gjøre den tilgangen lettere, sånn at folk kan prøve seg og næringslivet etter hvert tør å ansette.

Bård Hoksrud (FrP) [18:38:23]: Jeg tror alle i denne salen heier på alle som klarer å få seg fast jobb. Det er det vi ønsker i utgangspunktet at folk skal få – uansett. Men da er det noe som er veldig rart. Jeg må tilbake til offentlig sektor, og spesielt helsesektoren. Representanten Seher Aydar fra Rødt sier at de bruker 2 mrd. kr på innleie, og det koster mer penger med innleie enn det koster å ansette folk fast. Da tror ikke jeg at det er sånn at de som driver dette, egentlig ønsker at folk ikke skal ha fast jobb. Jeg tror de i utgangspunktet ønsker at folk skal kunne få fast jobb. Men det er noen utfordringer, for det er noen som lager noen regelverk og den type ting som gjør at det kan være litt trøblete å få det til.

Jeg ønsker at flest mulig skal ha fast jobb, og det må være målet. Men debatten her blir jo helt steinrar, for i mitt fylke er det ikke noe problem, der kan man ha innleide, men i nabofylket, hos Morten, der kan man ikke ha det. Helt naturlig, selvfølgelig? Nei, jeg synes det er helt unaturlig. Det er i stor grad akkurat det samme arbeidsmarkedet i begge fylkene.

Man er liksom så opptatt av at vi skal ha folk i fast jobb, og av offentlig sektor. Men det er offentlig sektor som er de verste, og partiene på venstresiden sitter og styrer de aller fleste kommunene. Det er kanskje derfor det er så vanskelig å få folk på arbeidsmarkedstiltak eller i vernede bedrifter osv. inn i kommunene, for det er nesten kul umulig. Det er ofte der mange av dem får en mulighet, enten fordi det er en privat aktør som vil ansette midlertidig, eller man kan komme inn i et bemanningsbyrå og få bedret kompetansen sin og få vise hva man duger til. Men det er man tydeligvis ikke så opptatt av.

Noen representanter sa at det kanskje var lenge siden jeg har vært ute i kommunene. Nei, det er ikke lenge siden, for jeg sitter fortsatt i kommunestyret. Men da vet jeg også at dette er et tema som vi diskuterer nesten kontinuerlig, og vi klarer ikke å få alle over på fast ansettelse. Vi må leie inn for å klare å levere de tjenestene vi skal. Da blir det litt rart, selv om man gjerne må ha et ønske og en visjon, å gjøre det vanskelig for bemanningsbyråene og gjøre det vanskelig for mange mennesker som sliter med å komme ut i arbeidslivet. Vi heier på dem som ønsker å få seg en jobb og ønsker å være i arbeidslivet, men som arbeidsgiver er man usikker på: Tør jeg å gå til en fast ansettelse? Men hvis man får mulighet til å prøve seg gjennom et bemanningsbyrå, ser man altså at over 40 pst. får jobb – fast jobb. Det heier jeg på. Jeg vil mye heller prøve å jobbe for at flere kan få fast jobb, men da må vi også bruke de mulighetene, og helsevesenet hadde gått ad undas hadde ikke vært for de private.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:41:45]: Representanten Erlend Larsen fra Høyre snakket om sesongvariasjoner. Det er utrolig viktig. Det er klart at vi er nødt til å ta hensyn til sesongvariasjoner. Vi snakker om lønnsmottakere for å dekke opp sesongvariasjoner. Svært få har snakket om sjølstendig næringsdrivende, som også dekker opp sesongvariasjoner. Med sesongvariasjoner må en bemanne opp og ned. En kan bruke bemanningsselskaper. En kan også bemanne midlertidig som arbeidsgiver sjøl. Det er en helt opplagt måte å gjøre det på, og innenfor jordbruket, som ble nevnt, blir det da å bemanne gjennom midlertidige ansettelser istedenfor gjennom bemanningsselskaper.

Når det gjelder geografiske unntak, som representanten Stordalen var inne på, har det sine klare svakheter. Det har vi beskrevet. Det er klare svakheter ved å ha geografiske forbud, for en får bestandig grenseproblematikk, og det har en ikke minst på grensa mellom Telemark og Vestfold. Det er noe som en må se på i den evalueringen som kommer innen 2024.

Tidligere har vi hatt en heftig diskusjon om arbeidsmiljøloven når det gjelder lovparagrafene om midlertidig ansettelse. Det har roet seg. Nå er det rimelig enighet om at en ikke skal endre adgangen til midlertidige ansettelser utover det som ligger i dagens lov. Nå er den store diskusjonen knyttet til bemanningsselskapene, og vi diskuterer nå to paragrafer, § 14-12 første ledd og 14-12 annet ledd. I 14-12 første ledd blir det innstramminger, i 14-12 annet ledd fortsetter det sånn som det har vært, med virksomheter som har fagforening med innstillingsrett, hvor en kan erstatte faste jobber med bemanningsfolk.

Representanten Asheim snakket om at mindre bedrifter rammes hardest. Vel, det får vi se. Vi får se om det er de mindre håndverksbedriftene som rammes hardest av det som nå skjer, eller om det er større bedrifter. Det som har kjennetegnet de mindre håndverksbedriftene, opp til la oss si ca. 20 ansatte, har vært at de har hatt fast ansatte, de har hatt lærlinger, de har hatt ting på stell, og de har taklet jobben godt, men på 2000-tallet har de blitt utsatt for konkurranse, ikke minst fra bemanningsselskaper, som har gjort at det har vært vanskelig for dem å drive med den forretningsmodellen videre. Vi håper nå at den forretningsmodellen skal styrkes. Hvis den svekkes, er det en svakhet i det som vi nå legger opp til.

For øvrig vil jeg si at det er to formål som Senterpartiet legger vekt på. Det er at et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv, og at et arbeidsliv som bygger samfunn, er det som vi skal fremme. Gjestearbeidere gjør det i liten grad.

Trine Lise Sundnes (A) [18:45:01]: For første gang – og kanskje den eneste også – skal jeg være enig med representanten Hoksrud: Denne debatten er steinrar. Det er behov for å rette opp noe som kan være en misforståelse: Det er ikke flere som får jobb gjennom et bemanningsbyrå, enn det er som får jobb direkte i en bedrift. Og så én ting: Alle snakker her om faste ansettelser. Da har jeg lyst til å si: 4,5. Fire og en halv måned er det som er gjennomsnittlig ansettelsestid i et innleiebyrå.

Mímir Kristjánsson (R) [18:45:45]: Det har i flere runder, særlig fra representanten Skjelstad, men også fra andre, vært antydet at de som ønsker å stramme inn på bemanningsbransjen, på en eller annen måte ser på dem som jobber i bemanningsbyråer, som mindreverdige. Det stemmer rett og slett ikke. Tvert imot, enten man er enig eller uenig, er jo intensjonen med disse forslagene at de skal få bedre vilkår, at de skal få faste jobber, og at de ikke skal bli behandlet som et b-lag i arbeidslivet, slik som er tilfellet i dag, særlig på veldig mange byggeplasser. Det vi vet, ut fra de undersøkelsene som f.eks. bygningsforeningen i Oslo har gjort blant dem som jobber i bemanningsbyråene, er at de ønsker seg fast jobb. Det som eventuelt er å behandle dem som mindreverdige, er å godta et system der man skal være på samme arbeidsplass, ha samme jobb, men ha ett lag som er fast ansatte på stedet og forholder seg til arbeidsgiver, og ett lag som gjør akkurat det samme, men som er innleid og må jobbe i bemanningsbyrå.