Bidraget til Omsetningsrådet fra produsentene (jordbruket)
via omsetningsavgiften er på papiret betydelig, men skattebetalerne
og forbrukerne bidrar også til å dekke den regningen
gjennom statsbudsjettets overføringer samt ved at pris
til forbruker i Norge er for høy på viktige matvarer.
En kostnadsdrivende høyprissituasjon som klart skyldes
at markedet ikke tillates å fungere.
Forslagsstillerne mener man i tillegg bør peke på Omsetningsrådets
spesielle situasjon som offentlig lovbeskyttet maktorgan som har
gitt rådet myndighet til å bevilge penger til
kampanjer rettet mot vedtatt ernæringspolitikk. Således
har skattebetalerne via Omsetningsrådet, ufrivillig betalt
titalls millioner til reklame for mer fettbruk, samtidig som de
samme skattebetalerne via Statens Ernæringsråd
har bevilget millioner til kampanjer for mindre fettbruk.
Gjennom den maktkonsentrasjon og de store fullmakter som er konsentrert
i Omsetningsrådet, er landbrukets samvirkeorganisasjoner
gitt tilnærmet full kontroll over store deler av befolkningens næringsmiddeltilgang.
Endrede forhold tilsier at eldre lover og regler bør gjennomgås
med tanke på revisjon. Forslagsstilleren ønsker
i dette dokument først og fremst å rette et kritisk
søkelys på markedsløsningene for fjærkre.
Synet på hvilke virkemidler som er best egnet til å oppfylle
landbrukspolitiske målsettinger har i en tid vært
i endring. I begynnelsen av dette tiår kom det såkalte
Alstadheim-utvalget (NOU 1991:2 Norsk Landbrukspolitikk). Alstadheim-utvalget
anbefalte bl.a. økt overgang til produksjonsnøytrale
støtteformer og mer bruk av markedsmekanismene til å bestemme
produksjonsvolum og pris. Den detaljerte markedsreguleringen burde
med andre ord reduseres. Det ble dessuten understreket at problemene
med overskuddsproduksjon og tapsbringende eksport burde løses.
I tilknytting til belastningene på markedsreguleringsordningene
på 1980-tallet sier utvalget at det:
«… vil understreke at såvidt omfattende
markedsreguleringsbehov er uheldig, og at dette medfører
tap både for produsenter og samfunnet generelt. Det bør etter
utvalgets vurdering legges vesentlig sterkere vekt på å begrense
disse tapene videre fremover, og dette bør prioriteres
i forhold til gjennomføringen av andre landbrukspolitiske
mål.» (s. 387)
I 1992 fremla regjeringen St.prp. nr. 8 (1992-93) Landbruk i
utvikling. Også her ble det lagt vekt på økt
bruk av produksjonsnøytrale støtteformer samt
at markedet burde brukes mer aktivt til å påvirke produksjonsvolum
og pris. Det ville bidra til at jordbruket selv i større
grad tok ansvaret for overskudd. Det fremheves bl.a. at:
«Mer effektive og offensive omsetnings- og foredlingsledd
og næringsmiddelindustri vil være avgjørende
for at landbruket skal kunne møte en sterkere konkurransesituasjon
på hjemmemarkedet (…) Regjeringen ønsker å redusere
reguleringseksport av overproduksjon med karakter av dumping. Prismekanismen
bør i sterkere grad enn i dag regulere balansen mellom
tilbud og etterspørsel i markedene for jordbruksprodukter.»
Denne Regjeringen understreket dessuten «at produsentene
er selvstendige næringsdrivende med et eget ansvar for
tilpasningen til de rammevilkår som til enhver tid er tilstede».
Det sies videre i denne proposisjonen «at markedsmulighetene
må danne grunnlaget for og utgjøre en vesentlig
del av produksjonsinntektene».
I tillegg til endringer i innenlandske forhold gir den internasjonale
utvikling signal om endrede rammevilkår for jordbruket.