Svært mange av de barnefamilier som er fattige, er i
dag henvist til en skjønnspreget og usikker kommunal sosialhjelp,
enten som hel inntekt eller som supplerende inntekt. Sosialhjelpen
er skjønnspreget og kommunal, mens trygden er rettighetspreget
og statlig. Men både prinsipielt og praktisk er det vanskelig å trekke
et klart skille mellom hvem som hører til i de to hjelpeformene.
Den offisielle politikken er at kommunal sosialhjelp skal være
midlertidig hjelp. Men fordi trygden ikke har noen passende ytelse
for mange av langtidsmottakerne av sosialhjelp, blir de ofte gående
permanent på slik hjelp.
Derfor er nivået på og måten sosialhjelpen
er innrettet på, en svært viktig og treffsikker
faktor når en skal se på akutte tiltak mot fattigdom.
Barnetrygden, stønader ved fødsel og kontantstøtte
går uavkortet til alle. Men de som har så dårlig råd
at de må ha sosialhjelp, opplever at disse stønader trekkes
fra sosialhjelpen, slik at en i praksis ikke får beholde én
krone.
I prinsippet er det ingen forskjell på disse ytelsene.
De gis på helt generelle vilkår til alle som oppfyller
kriteriene. Regjeringen har i forbindelse med utarbeidingen av de
veiledende satsene for sosialhjelp stadfestet sitt syn om at disse
ytelsene skal tas med som inntekt når sosialhjelpen skal
regnes ut. Det gjelder også kontantstøtten. Dette
til tross for at et stort flertall, inklusive regjeringspartiet,
under behandlingen av utjamingsmeldingen i juni 2000 gikk inn for at
den ikke skulle regnes med ved beregning av sosialhjelp. Alle andre
- uansett hvor rike de er - skal altså få beholde
disse pengene krone for krone og kan bygge opp en formue for sine
barn med dem.
I praksis behovsprøves nå barnetrygden og kontantstøtten
bare for de fattigste. Virkningen blir at de rike blir rikere og
de fattige familiene blir fratatt det ekstra økonomiske
tilskuddet alle andre får. På denne måten
bidrar regelverket til at de generelle stønadene til barnefamiliene øker
forskjellen mellom de fattigste familiene og alle andre. Å fastsette
at sosialhjelpen ikke skal avkortes på grunn av disse stønadene, vil
gi flere tusen kroner rett til de fattigste barnefamiliene. Det
vil ikke være noen særfordel for dem, bare likebehandling
i forhold til alle andre som får pengene uavkortet.
Tidsskriftet Kommunal Rapport har gjort en spørreundersøkelse
som viste at svært mange kommuner allerede regner inn både
barnetrygd og kontantstøtte i inntektsgrunnlaget for beregningen
av sosialhjelpen. Det har de sin fulle rett å gjøre
fordi det er en anbefaling og ingen forpliktelse. Slik vil det også bli med
veiledende nasjonale normer for sosialhjelp. De vil ikke kunne sikre
at barnefamilier med dårlig råd får det
bedre, fordi Regjeringen vil ikke forplikte kommunene til å følge
normen eller bidra med penger til å gjennomføre
løftet for de fattigste. I praksis betyr det at de som
trenger mer sosialhjelp for å kunne få et verdig
liv, må slåss om altfor få kroner med pleietrengende
gamle og sulteforede skoler som må kreve egenandeler av
ungene bare de skal en tur i svømmehallen.
Kommunesektoren har gjennom flere år akkumulerte underskudd
på ca. 11 mrd. kroner i 1999 - ca 10 mrd. kroner i 2000,
og det ligger an til et tilsvarende underskudd i 2001. Gapet mellom
pålagte oppgaver og økonomi øker. Økte
rammer til kommunene i årets budsjett er på forhånd
spist opp av pålegg og reformer, og gir ikke nok rom for
satsing på økte sosialhjelpssatser til de fattigste.
I tillegg har Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen
for 2001 varslet at de ikke har eller vil legge inn statlig kompensasjon
for økte utgifter i kommunene som følge av de
veiledende normene. Resultatet blir fordeling mellom de fattige
og ikke mellom fattig og rik.
Normen for sosialhjelp må bli slik at det går
an å leve av den.
I rundskriv av 13. februar 2001 går det fram
at de veiledende satsene er fastsatt med følgende summer pr.
måned:
Enslig | 3 880,- |
Ektepar | 6 460,- |
Samboende - en person | 3 230,- |
Barn 0 - 5 år | 1 250,- |
Barn 6 - 10 år | 1 720,- |
Barn 11 - 17 år | 2 240,- |
Regjeringen sier i rundskrivet at utgiftskomponentene som omfattes
av retningslinjene, bygger i stor grad på enkeltelementene
i SIFO’s standardbudsjett for forbruksutgifter.
Stønadsnivået har til nå variert ganske
mye mellom kommunene. Større likhet mellom kommunene skal
nå etterstreves, og da vil de veiledende satsene være
retningsgivende for hvilket nivå som regnes for tilstrekkelig.
Et regnestykke fra Bergen kommune viser at aleneforsørgere
med ett barn under tre år risikerer å få redusert
støtten til livsopphold fra kr 10 369
- til kr 5 130 pr. måned dersom Bergen kommune
følger oppfordringen om å regne barnetrygd og
kontantstøtte med i inntektsgrunnlaget.
Dette viser at de nye reglene kan få svært
dramatiske konsekvenser for de barnefamiliene som har behov for
hjelp. Regjeringen sier i rundskrivet at det er et mål
at like stønadstilfeller skal behandles likt, uavhengig
av bostedskommune. Dette legger et press på kommunene til å følge
retningslinjene. Det kan få kommuner med lavere satser
til å yte mer, men de svært lave satsene Regjeringen
anbefaler legitimerer også at kommuner som hittil har hatt
et akseptabelt nivå, setter satsene ned. Det er tillatt
for kommunene å yte mer enn de veiledende satsene, men
muligheten for dette er sterkt begrenset av økonomien i
kommunene og mange uløste oppgaver.
Det er derfor nødvendig å innføre
en fast minstenorm ingen kan gå under. Staten må
finansiere dette løftet for de fattigste.