I § 3 annet ledd heter det at «en tjenestemann
i Stortingets administrasjon» skal være sekretær i fullmaktskomiteen.
Slik er det også i alle andre komiteer, uten at dette er presisert
for andre komiteer. Etter arbeidsgruppens mening er det unødvendig
å presisere dette bare for fullmaktskomiteen, og det foreslås å
stryke § 3 annet ledd. Gjeldende § 3 tredje til sjette ledd blir
i så fall nye annet til femte ledd.
Flere av beskrivelsene av de enkelte komiteenes ansvarsområder
i § 14 er modne for revisjon, blant annet fordi Stortinget følger
en litt annen praksis enn det som fremgår av bestemmelsen og fordi
enkelte ansvarsområder har falt bort.
I § 14 nr. 1 om arbeids-
og sosialkomiteen er det brukt ordet «funksjonshemmede». Dette
ordet har gått ut av bruk. I dag omtales denne gruppen som «personer
med nedsatt funksjonsevne». Arbeidsgruppen foreslår derfor at § 14
nr. 1 formuleres slik:
«Arbeids- og sosialkomiteen: Saker om arbeidsmarked
og arbeidsmiljø, arbeidsrettete ytelser, pensjoner, sosiale stønader
og politikk overfor personer med nedsatt funksjonsevne.»
Saker vedrørende gjeldsordning behandles i dag i
finanskomiteen, selv om dette ikke følger eksplisitt av bestemmelsen
om finanskomiteens ansvarsområder i § 14 nr. 4. Etter arbeidsgruppens
mening er dette saksområdet nært knyttet opp til forbrukerpolitikken.
Ansvaret for gjeldsordningssaker bør derfor overføres fra finanskomiteen
til familie- og kulturkomiteen, som har
ansvaret for forbrukersaker, jf. § 14 nr. 3. Arbeidsgruppen foreslår
derfor at at § 14 nr. 3 formuleres slik:
«Familie- og kulturkomiteen: Saker om familie, barn
og ungdom, likestilling mellom kvinner og menn, forbrukersaker, herunder saker om gjeldsordning, og saker
om kultur.»
I beskrivelsen av justiskomiteens ansvarsområder
i § 14 nr. 6 brukes begrepet «sivile vernepliktige». Siviltjenesten
ble imidlertid avviklet med virkning fra 1. juni 2012, og det har
ikke vært mannskaper i tjeneste siden 31. desember 2011. Kapittel
450 Sivile vernepliktige inngår i Prop. 1 S (2012–2013) om statsbudsjettet
for 2013, men dette kapitlet vil utgå fra statsbudsjettet for 2014.
Etter arbeidsgruppens vurdering kan det nevnte begrepet derfor strykes
fra bestemmelsen. Paragraf 14 nr. 6 blir dermed slik:
«Justiskomiteen: Saker om rettsvesen, kriminalomsorg, politiet, andre justisformål, sivil beredskap,
rettferdsvederlag, alminnelig forvaltningslovgivning, straffelovgivning,
prosesslovgivning og alminnelig sivillovgivning.»
I møte 11. oktober 2012 mellom stortingspresidenten
og komitélederne om fordeling av budsjettkapitlene i Statsbudsjettet
2013, ble det bestemt at kapitlet vedrørende statsgarantier for eksport
skulle overføres fra finanskomiteen til næringskomiteen.
Ordene «statsgaranti ved eksport mv.» bør derfor flyttes fra bestemmelsen om
finanskomiteens ansvarsområder i § 14 nr. 4 til næringskomiteens
ansvarsområder i § 14 nr. 10, som i så fall blir slik (endringer
i kursiv):
«Næringskomiteen: Saker om nærings-, industri- og
handelsvirksomhet, skipsfart, statlig eierskapspolitikk, statsgaranti ved eksport mv., konkurranse-
og prispolitikk, landbruk, jordbruksavtalen, matpolitikk, fiskeri,
fangst, akvakultur og laksefiske.»
Videre er beskrivelsen av finanskomiteens ansvarsområder
i § 14 nr. 4 utdatert og uhensiktsmessig også på en del andre punkter:
Begrepet «pengepolitikk»
omfattes av det videre begrepet «økonomisk politikk». Dessuten styres pengepolitikken
av Norges Bank, som er fristilt, slik at Stortinget sjelden behandler
rene pengepolitiske saker. Begrepet «kredittpolitikk» brukes ikke
lenger. Ordene «penge- og kredittpolitikk» bør derfor tas ut av
bestemmelsen.
Ordene «finans- og kredittvesen» omfattes
av begrepet «finansadministrasjon», og kan derfor tas ut. Dessuten
har ordet «kredittvesen» gått ut av bruk, særlig etter at Kredittilsynet
ble omdøpt til Finanstilsynet.
Ordene «rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner»
bør flyttes til § 14 nr. 8 om kommunal- og forvaltningskomiteen.
Det er finanskomiteen som setter de overordnete rammene ved behandlingen
av statsbudsjettet, men kommunal- og forvaltningskomiteen behandler
rammetilskuddene til kommunene gjennom året. Etter arbeidsgruppens
mening er det derfor naturlig at kommunal- og forvaltningskomiteen
også behandler og gir innstilling om rammetilskuddene til kommunene
og fylkeskommunene (rammeområde 18) i forbindelse med behandlingen
av statsbudsjettet. Delvis som en konsekvens av dette foreslås det
også å oppheve gjeldende § 41 fjerde ledd, se omtalen av dette i
punkt 2.15 nedenfor.
Finanskomiteen behandler også saker om
toll. Det er ikke innlysende at det omfattes av «skatter og avgifter
til statskassen», og dette bør derfor endres til «skatter,
avgifter og toll». At det dreier seg om skatter mv. til statskassen trenger ikke presiseres.
Ordene «inntektspolitikk» bør gå ut, ettersom det
dekkes av de ovenfor nevnte stikkordene, og til dels er misvisende
(det er tale om statlige inntekter, ikke inntektsoppgjørene). Presiseringen
«(unntatt jordbruksavtalen)» kan da også gå ut.
I den siste delen av bestemmelsen er det
presisert at finanskomiteen behandler «regnskaps- og revisjonslovgivning».
Men finanskomiteen behandler lovsaker også på andre områder, for eksempel
skattelover og lover om finansmarkedet. Det foreslås derfor å omtale
saksområdene regnskap og revisjon generelt, slik som de andre saksområdene.
Arbeidsgruppen foreslår at beskrivelsen av finanskomiteens ansvarsområder i § 14
nr. 4 justeres i tråd med dette. Bestemmelsen blir i så fall slik:
«Finanskomiteen: Saker om økonomisk politikk, finansadministrasjon, finansmarked,
regnskap og revisjon, folketrygdens inntekter ogskatter, avgifter og toll. Om behandlingen
av statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet vises til § 43.»
Se for øvrig forslagene til endring av gjeldende § 41
(nye § 43) om behandlingen av statsbudsjettet, som er omtalt i punkt
2.15 nedenfor.
Som nevnt ovenfor foreslås det å flytte ordene «rammetilskudd
til kommuner og fylkeskommuner» til § 14 nr. 8 om kommunal-
og forvaltningskomiteens ansvarsområder. Den bestemmelsen blir
i så fall slik:
«Kommunal- og forvaltningskomiteen: Saker om kommunal
forvaltning, regional- og distriktspolitikk, rammetilskudd til kommuner
og fylkeskommuner, innvandringspolitikk, boligforhold, bygningssaker,
nasjonale minoriteter, samiske spørsmål unntatt reglene om valg
til Sametinget, saker om organisering og virkeområde for statlig
forvaltning, statens fellesadministrasjon, statlig personalpolitikk, herunder
lønnsforhold, og partistøtte.»
Etter § 14 nr. 11 er transport-
og kommunikasjonskomiteen ansvarlig blant annet for saker
om «telekommunikasjoner, elektronisk kommunikasjon». Men i mange
tilfeller kan det være vel så naturlig at saker om telekommunikasjon
og IKT som bare berører ett fag- eller samfunnsområde behandles
i den respektive fagkomiteen. For eksempel vil en sak om datasystemet
i Nav like gjerne kunne behandles i arbeids- og sosialkomiteen,
eller en eventuell sak om datasystemet i politiet like gjerne kunne
behandles i justiskomiteen. Slik praktiseres bestemmelsen også.
Det kan derfor være hensiktsmessig å presisere i § 14 nr. 11 at
transport- og kommunikasjonskomiteen bare har ansvar for generelle saker om telekommunikasjon og
elektronisk kommunikasjon. Bestemmelsen blir i så fall slik:
«Transport- og kommunikasjonskomiteen: Saker om innenlands
transport, post, generelle saker om telekommunikasjon og elektronisk
kommunikasjon, og oppgaver under Kystverket.»
Det er klare regler for vararepresentasjon i
den utvidete utenriks- og forsvarskomité (DUUFK), jf. § 16 fjerde
ledd. Blant annet må presidentskapet samtykke til at varamedlemmer
i utenrikskomiteen skal få møte også i DUUFK. Bakgrunnen for disse
strenge reglene er at DUUFK behandler svært sensitiv informasjon som
bør spres til så få som mulig. Men DUUFK kan holde fellesmøter med
andre komiteer (jf. § 16 sjette ledd annet punktum), typisk justiskomiteen,
og det er ikke bestemt noe om hvorvidt varamedlemmer i den «gjestende»
komiteen kan delta i møter i DUUFK. Stortingets administrasjon har
antatt at det i mangel av hjemmel for dette, ikke er
anledning til å utestenge varamedlemmer fra de gjestende komiteene
fra slike fellesmøter i DUUFK.
Etter arbeidsgruppens mening gir det liten mening
at det er lempeligere regler for deltakelse for varamedlemmer fra
«gjestende» komiteer i DUUFK enn det er for varamedlemmer i utenriks-
og forsvarskomiteen, som utgjør kjernen av DUUFK. Det bør være samme
regler for varamedlemmers deltakelse, uavhengig av hvilken komité
de er varamedlemmer i.
Arbeidsgruppen foreslår derfor at det opprettes et
eget ledd i § 16 med regler om DUUFKs fellesmøter med andre komiteer.
Ved siden av å vise til reglene om vararepresentasjon i § 16 fjerde
ledd annet punktum, kan det i det nye leddet vises til de øvrige
reglene i sjette ledd om at møtene og innkallingene til DUUFK skal
være hemmelige. Paragraf 16 nytt syvende ledd kan i så fall formuleres
slik:
«Den utvidete utenriks- og forsvarskomité kan beslutte
å holde fellesmøter med andre komiteer. Sjette ledd gjelder også
for slike fellesmøter. Fjerde ledd annet punktum gjelder tilsvarende for
varamedlemmer i komiteer som det holdes fellesmøte med.»
Gjeldende § 16 sjette ledd annet punktum må
i så fall oppheves, og nåværende § 16 syvende ledd blir nytt åttende
ledd.
For den utvidete utenriks- og forsvarskomité (DUUFK)
er det som nevnt fastsatt egne regler om vararepresentasjon i § 16
fjerde ledd. For Europautvalget er det imidlertid fastsatt at valgkomiteen skal avgjøre alle spørsmål
om vararepresentasjon, jf. § 17 annet ledd. Dette er svært tungvint.
Etter arbeidsgruppens vurdering er det heller ikke behov for like
strenge regler for varamedlemmers deltakelse i Europautvalget som
i DUUFK, ettersom Europautvalget ikke i samme grad behandler sensitiv
informasjon. Referatene fra Europautvalgets møter er dessuten som
hovedregel offentlige, jf. § 17 femte ledd.
Arbeidsgruppen foreslår derfor å forenkle varaordningen i Europautvalget,
slik at varamedlemmer i utenriks- og forsvarskomiteen, og medlemmer
i andre komiteer som deltar i konsultasjoner i Europautvalget, uten
videre kan møte også i Europautvalget. I så fall kan § 17 annet
ledd tredje til femte punktum erstattes med disse to punktumene:
«Varamedlemmer i utenriks- og forsvarskomiteen møter
også i Europautvalget. Det samme gjelder varamedlemmer i andre komiteer
som deltar i konsultasjoner etter annet punktum.»
I § 25 første ledd heter det at innkalling til
møter i komiteene skal «kunngjøres før møtet ved oppslag i stortingsbygningen».
I praksis gjøres ikke dette. I stedet publiseres informasjon om tidspunktet
for komitémøtene på Stortingets intranett («løveporten»). Dagsordenen
distribueres til komitémedlemmene på annen måte. Arbeidsgruppen
foreslår at § 25 første ledd endres i tråd med denne praksisen.
Bestemmelsen kan i så fall formuleres slik:
«Innkalling til møte i komiteen skal inneholde dagsorden.
Møtetidspunktet skal kunngjøres på egnet måte.»
Det er ikke gitt regler i forretningsordenen
om avstemninger i komiteene (bortsett fra spredte mindretallsrettigheter),
og derfor heller ikke regulert hva som skal skje når avstemninger
ender med stemmelikhet. Resultatet av stemmelikhet ved voteringer
i Stortinget, herunder stortingspresidentens
og andre sittende presidenters eventuelle dobbeltstemme, er regulert
i detalj i gjeldende § 59. Kort fortalt har den sittende presidenten
ikke dobbeltstemme ved votering ved bruk av sedler, som bare brukes
ved valg. I andre saker har stortingspresidenten dobbeltstemme,
mens andre sittende presidenter bare har dobbeltstemme ved annen
gangs behandling av saken. Alle sittende presidenter har dobbeltstemme
ved avstemninger over behandlingsmåten for en sak.
I praksis har man fulgt tilsvarende regler i
komiteene som i Stortinget, slik at komitéleder er ansett for å
ha dobbeltstemme i alle tilfeller bortsett fra ved valg (av for
eksempel saksordfører). Presidentskapet har gitt anvisning på dette
i et brev 24. september 1996 til finanskomiteen. Det er imidlertid
ikke sagt noe om hva som skjer hvis komitélederen er fraværende
og det da oppstår stemmelikhet. I mange komiteer har man i slike tilfeller
forholdt seg som om komitélederen var til
stede, det vil si at lederens stemme regnes med ved voteringen.
Det er imidlertid ikke gitt at det er en god løsning i alle tilfeller.
Arbeidsgruppen foreslår derfor at det tas inn
regler i forretningsordenen om avstemninger i komiteene, som også
regulerer konsekvensene av stemmelikhet. Etter arbeidsgruppens vurdering
bør det gis en egen paragraf om dette. En slik bestemmelse bør tas
inn i kapittel 4, etter § 25 om komitémøter, det vil si som ny § 26.
Regelen i gjeldende § 25 fjerde ledd om at komitévedtak er gyldige
når tre femtedeler av medlemmene har vært til stede og avgitt stemme,
bør flyttes til en slik ny bestemmelse. Det bør også presiseres at hovedregelen er at komitévedtak fattes
med alminnelig flertall; mindretallsrettighetene som er gitt ulike
steder vil dermed fremstå som unntak fra hovedregelen.
Når det gjelder hva som skjer ved stemmelikhet, mener
arbeidsgruppen at det bør ses hen til reglene om dette ved votering
i Stortinget, men velges en enklere og mer praktisk løsning. Arbeidsgruppen
foreslår derfor å fastsette at komitélederen skal ha dobbeltstemme
ved alle voteringer bortsett fra ved valg,
og at fungerende leder får dobbeltstemmen når komitélederen er fraværende.
Ved valg kan det være grunn til å bruke de mer kompliserte reglene
i gjeldende § 59 annet ledd (nye § 61 annet ledd) analogisk, og
det vil i så fall være tilstrekkelig med en henvisning dit.
En bestemmelse med de nevnte elementene kan formuleres
slik:
Ǥ 26 Avstemninger i komiteene
Et
komitévedtak er gyldig når minst tre femtedeler av medlemmene har
vært til stede og avgitt stemme.
Komitévedtak fattes
som hovedregel ved alminnelig flertall. Bortsett fra ved valg er
komitélederens stemme utslagsgivende dersom en avstemning viser
like mange stemmer for og imot. I komitélederens fravær er fungerende
komitéleders stemme utslagsgivende.
Ved valg gjelder
§ 61 annet ledd tilsvarende.»
Ettersom det her foreslås en ny § 26, foreslår
arbeidsgruppen også å omnummerere alle etterfølgende paragrafer.
Gjeldende §§ 26 til 39 blir nye §§ 27 til 40 (det foreslås også
en ny § 41, se punkt 2.14).
Høring er et sentralt utredningsverktøy for
komiteene, som også skaper en viss publisitet om en sak. Etter gjeldende
§ 26 første ledd tredje punktum er det komiteen som «med vanlig
flertall» beslutter både om det skal
avholdes høring og hvem som skal anmodes
om å møte. Dette gir flertallet mulighet til å bestemme i hvilke
saker det skal avholdes høring, og hvem som i så fall skal innkalles.
Arbeidsgruppens flertall,
medlemmene Dagfinn Høybråten, Hans Frode Kielland Asmyhr, Trond
Helleland, Aksel Hagen, Magnhild Meltveit Kleppa, Hans Olav Syversen
og Borghild Tenden, mener det er uheldig hvis denne myndigheten
kan brukes til å avskjære høringer om forhold som et betydelig mindretall
har et legitimt ønske om å få nærmere utredet. I praksis er nok
ikke dette noe stort problem, ettersom ønsker fra et betydelig mindretall
om høring som regel blir etterkommet. Men det skal ikke ses bort fra
at et ønske om høring kan bli avvist dersom det dreier seg om forhold
som det ikke er i flertallets interesse å belyse nærmere.
Flertallet mener derfor at det
bør åpnes for at et mindretall i komiteen kan kreve at
komiteen skal avholde høring. Som ved en rekke andre mindretallsrettigheter
bør det være tilstrekkelig med en tredjedel av
komiteens medlemmer for å få gjennomslag for et slikt krav. Et like
stort mindretall bør også kunne bestemme hvem komiteen skal
anmode om å møte til høring. Hvis dette ble overlatt til flertallet,
kunne det i prinsippet avslå ønsker om innkalling av sentrale personer
og dermed undergrave formålet med høringen.
Det er en viss fare for at en mindretallsrettighet til
å kreve høring kan føre til at komiteen må avholde høring i uforholdsmessig
mange saker, og at dette kan gå på bekostning av komiteens andre
oppgaver. Flertallet mener derfor at et annet mindretall
i komiteen (en annen tredjedel av medlemmene) bør ha mulighet til
å bringe spørsmålet om å avholde høring inn for presidentskapet
for avgjørelse i hvert enkelt tilfelle. Et mindretall på en tredjedel
av komitémedlemmene er gitt en slik rett når det gjelder komitéflertallets
beslutning om avgivelsesfrist, jf. § 23 tredje ledd, og flertallet i
arbeidsgruppen mener at en tilsvarende regel kan være hensiktsmessig
når det gjelder krav fra et mindretall om å avholde høring.
Flertallets forslag krever endring
av gjeldende § 26 første ledd, som kan formuleres slik i nye § 27
første ledd (endringer og tilføyelser i kursiv):
«Komiteen kan avholde høringer. Med høring menes
et møte i komiteen der den mottar muntlige forklaringer fra personer
som den selv anmoder om å komme, eller som søker om å få legge frem
opplysninger for komiteen. En tredjedel av medlemmene i komiteen
kan kreve at det skal avholdes høring i en sak og beslutte hvem som
skal anmodes om å møte til høring. En beslutning om å avholde høring
kan ved beslutning i samme møte av et mindretall på minst en tredjedel
av komiteens medlemmer bringes inn for presidentskapet til avgjørelse.»
Dersom det vedtas en slik generell mindretallsrettighet
til å kreve høring, er det ikke behov for den særlige mindretallsrettigheten
i gjeldende § 26 annet ledd tredje punktum, eller den særlige mindretallsretten
til å kreve komitéhøring i kontrollsaker i kontroll- og konstitusjonskomiteen
i § 15 femte ledd. Disse reglene, og henvisningene til dem i § 26
første ledd (nye § 27 første ledd), kan derfor oppheves. Dersom § 15
femte ledd oppheves, kan også gjeldende § 26 åttende ledd tredje
punktum med definisjon av «kontrollhøring» oppheves. Definisjonen fremgår
av § 1 første ledd i reglement for åpne kontrollhøringer, og det
er ikke nødvendig å i tillegg ha denne definisjonen i nye § 27 (se nærmere
i punkt 2.8 nedenfor).
Videre foreslås det å flytte regelen i gjeldende § 26
første ledd femte punktum om at de som innkalles til høring møter
frivillig og selv avgjør om de vil besvare komiteens spørsmål, til
nye § 27 fjerde ledd, som angår dekning av utgifter for personer
som anmodes om å møte til høring.
Et mindretall i arbeidsgruppen,
medlemmet Torve, mener det ikke er behov for innføring av
slike mindretallsrettigheter som flertallet foreslår. Slik flertallet
også peker på, forekommer det svært sjelden at et flertall i en komité
stiller seg i veien for et ønske fra et mindretall om å avholde
høring i en sak. Dessuten kan en rett for et mindretall til å kreve
høring, føre til at det brukes unødig mye tid og ressurser på behandling
av noen saker, for eksempel representantforslag som flertallet i
komiteen uansett ikke vil stille seg bak. Dette medlemmet mener
derfor at regelen i gjeldende § 26 første ledd bør beholdes slik
den lyder i dag.
Ved votering over grunnlovsforslag stiller Grunnloven
§ 73 krav om at to tredjedeler av stortingsrepresentantene må være
til stede. Grunnloven § 112 stiller krav om to tredjedelers flertall
for å vedta en grunnlovsendring, og voteringen skjer som regel ved
navneopprop. Det kan derfor være av stor betydning både for resultatet
og for den enkelte representant at alle har anledning til å være
til stede under voteringen. Det samme kan gjelde for debatter om
grunnlovsforslag. Andre aktiviteter på Stortinget bør derfor ikke
forhindre representantene fra å møte i Stortinget og delta ved behandlingen
av grunnlovsforslag. Etter arbeidsgruppens mening bør det derfor
ikke være adgang til å avholde høringer i komiteene mens grunnlovsforslag
blir behandlet i plenum. En regel om dette kan tas inn i nye § 27,
som et nytt tredje ledd. I så fall kan regelen i gjeldende § 26
syvende ledd tredje punktum om forbud mot åpne kontrollhøringer når
det er møte i Stortinget, flyttes til det nye tredje ledd. Nye § 27
nytt tredje ledd kan da formuleres slik:
«Det er ikke adgang til å avholde høring under behandlingen
av grunnlovsforslag i Stortinget. Det er heller ikke adgang til
å holde åpen kontrollhøring når det er møte i Stortinget, bortsett fra
under den ordinære spørretimen.»
Gjeldende § 26 tredje til åttende ledd blir
i så fall nye § 27 fjerde til niende ledd. Arbeidsgruppen foreslår
endelig å flytte noe om på bestemmelsene i nye syvende til niende
ledd, for å gi en bedre systematikk. Som nevnt i punkt 2.7 ovenfor
foreslås det også å oppheve gjeldende § 26 niende ledd tredje punktum.
Nye § 27 syvende til niende ledd blir dermed slik:
«Åpne høringer skal kunngjøres senest 24 timer før
høringen. I ekstraordinære tilfeller kan åpen høring kunngjøres
med kortere varsel. Under en åpen høring skal det finnes plasser
for tilhørere. Antall tilhørere kan begrenses av plasshensyn. Tilhørere
som opptrer forstyrrende, kan bortvises.
Komiteen
kan beslutte at det skal tas stenografisk referat fra en åpen kontrollhøring, jf.
reglement for åpne kontrollhøringer. Beslutning om stenografisk
referat fra andre høringer krever samtykke av presidentskapet. For
øvrig kan komiteen beslutte at høringen skal tas opp på lydbånd.
Komiteen kan beslutte at det ikke kan tas lyd- eller bildeopptak
i en høring som for øvrig er åpen.
Komiteen fastsetter
selv den nærmere prosedyren for sine høringer, herunder fordeling av
taletid, rekkefølge og antall hoved- og oppfølgingsspørsmål. Åpne
kontrollhøringer skal foregå etter reglement for åpne kontrollhøringer, vedtatt
av Stortinget.»
Endelig foreslås det som nevnt i punkt 2.7 ovenfor
å oppheve nye § 27 nye niende ledd tredje punktum.
Et mindretall i arbeidsgruppen,
medlemmet Borghild Tenden, mener at det i tillegg til forbudet
mot høringer under behandlingen av grunnlovsforslag bør være et
generelt forbud mot kontrollhøringer når
det er møter i plenum, også under den ordinære spørretimen. I så
fall kan nye § 27 nytt tredje ledd formuleres slik:
«Det er ikke adgang til å avholde høring under behandlingen
av grunnlovsforslag i Stortinget. Det er heller ikke adgang til
å holde åpen kontrollhøring når det er møte i Stortinget.»
Partigrupper med mindre enn 11 representanter har
ikke medlemmer i alle komiteer. Men partiets representanter vil
kunne delta i behandlingen av alle komiteers saker i Stortinget.
Det kan imidlertid være vanskelig for slike partier å få tilstrekkelig
informasjon om saker som behandles i komiteer som partiet ikke har
medlem i. Arbeidsgruppen mener derfor at alle partigrupper bør gis
mulighet til å få tilgang til dokumenter i alle komiteer. En praktisk
løsning på dette kan være at presidentskapet kan gi samtykke til at
ett medlem i partigruppen får tilgang til alle dokumenter i en bestemt
komité som partigruppen ikke har medlem i. Dette vil omfatte utkast til
innstillinger og andre dokumenter som alle ordinære
komitémedlemmer har tilgang til. Det kan naturligvis ikke
kreves tilgang til dokumenter tilhørende andre partiers fraksjoner
eller liknende.
Et vilkår for å få slik tilgang må være at den
aktuelle representanten er bundet av reglene om innsyn i graderte
dokumenter i gjeldende § 28 annet ledd og regelen om at det er forbudt
å offentliggjøre en innstilling før den er endelig avgjort, i samme
utstrekning som de ordinære medlemmene i komiteen. Arbeidsgruppen foreslår
at en slik bestemmelse tas inn i nye § 29 nytt tredje ledd og formuleres
slik:
«Presidentskapet kan etter søknad gi samtykke til
at én representant fra hvert parti som ikke er representert i en
komité, får tilgang til alle dokumenter i den aktuelle komiteen.
Regler om konfidensialitet og behandling av komiteens dokumenter
gjelder i så fall tilsvarende for den representanten som får slik
tilgang.»
I praksis får rådgivere i partigruppene som
arbeider for et komitémedlem, tilgang til komiteens dokumenter på
lik linje med medlemmet selv. Dette er en praktisk løsning, ettersom
rådgiverne kan ha et tett samarbeid med komitémedlemmet om komiteens
saker. Etter arbeidsgruppens mening bør dette også gjelde for representanter
som gis tilgang til komiteens dokumenter etter regelen som foreslås
her, det vil si at bestemte rådgivere for representanten kan gis
tilgang til komiteens dokumenter på linje med representanten selv.
Etter arbeidsgruppens vurdering er det ikke nødvendig å presisere
dette i forretningsordenen.
I gjeldende § 29 er det fastsatt at statsråden
skal få anledning til å uttale seg om et representantforslag dersom
komiteen «finner at et representantforslag helt eller delvis bør
imøtekommes og at saken egner seg for avgjørelse i Stortinget uten nærmere
utredning». Denne bestemmelsen foreslås opprettholdt (med en mindre
justering av ordlyden, se nedenfor). Men arbeidsgruppen vil i tillegg
foreslå en regel om at en tredjedel av komiteens medlemmer i alle tilfeller skal kunne kreve at komiteen
sender brev til en statsråd med anmodning om statsrådens uttalelse
om et representantforslag. En slik mindretallsrettighet vil ha betydning
dersom komiteens flertall ikke vil imøtekomme
representantforslaget og vil fremme innstilling for Stortinget uten
først å innhente statsrådens uttalelse om forslaget.
De to siste punktumene i gjeldende § 29 gir
regler om hva komiteens innstilling (tilrådingen) til Stortinget
skal gå ut på i bestemte tilfeller. Disse reglene om utforming av
komiteens innstilling foreslås skilt ut i et nytt
annet ledd i nye § 30.
Dersom komiteen finner at det er behov for ytterligere
utredning før det tas realitetsstandpunkt til forslaget, bør den
«gi innstilling om at forslaget oversendes regjeringen til utredning
og uttalelse». Denne bestemmelsen foreslås videreført som nytt annet
ledd annet punktum i nye § 30 (se forslaget nedenfor).
Det foreslås også å ta inn regler i det nye
annet ledd om hvilke øvrige vedtak komiteen
kan gi tilråding om når det gjelder representantforslag. Ved siden
av at forslaget vedtas(som er behandlet
i bestemmelsens første ledd) og at det sendes til utredning og uttalelse,
kan det være aktuelt å tilrå at Stortinget avviser forslaget.
Etter arbeidsgruppens mening bør uttrykket «avvise» reserveres for
tilfeller der komiteen mener at Stortinget ikke bør ta et forslag
til videre behandling av formelle grunner.
Dette er i tråd med juridisk terminologi på andre områder. For eksempel
er det i forvaltningsretten vanlig å skille mellom avvisning (saken
tas ikke til realitetsbehandling) og avslag (saken
behandles, men parten gis ikke medhold). For Stortinget kan det
for eksempel være aktuelt å avvise et representantforslag dersom
det viser seg at et tilsvarende forslag har vært behandlet tidligere
i sesjonen (jf. gjeldende § 37 femte ledd), eller at forslaget går
ut på å anmode regjeringen om å gjøre noe som regjeringen ikke har
kompetanse til. For komiteen kan det være aktuelt å gi tilråding
om dette dersom en slik avvisningsgrunn oppdages under komitébehandlingen.
Arbeidsgruppen foreslår at denne forståelsen av begrepet «avvisning»
presiseres i bestemmelsen.
I siste punktum i den gjeldende bestemmelsen
er det fastsatt at dersom komiteen finner at forslaget ikke bør
gis tilslutning, bør den «uten videre fremme innstilling om at forslaget
ikke bifalles». Denne bestemmelsen er uheldig av flere grunner. For det første er det ikke nødvendig å
gi uttrykkelig tilråding om at representantforslaget ikke bifalles.
Det vil være tilstrekkelig at man gjør rede for sitt syn i merknadene
i innstillingen, og så stemmer imot andre fraksjoners forslag om
å vedta representantforslaget. Hvis det i tillegg gis en tilråding
om at «Representantforslag X bifalles ikke», må det voteres over denne
også. De som er imot forslaget, vil dermed måtte stemme imot det to ganger (og vice versa for de som er
positive til det). For det andre er et representantforslag
et dokument (Dokument 8:X) som inneholder
ett eller flere forslag og som ligger til grunn for komiteens behandling
av saken. Når komiteen gir innstilling til Stortinget om saken,
er det innstillingen som er grunnlag for
Stortingets behandling. Det voteres altså over forslag i innstillingen,
ikke over representantforslaget som ligger til grunn for komiteens
behandling. Dette er helt på linje med behandlingen av proposisjoner
fra regjeringen. Det blir derfor litt upresist hvis komiteen skal
be Stortinget om å «ikke bifalle» representantforslaget.
Det kan likevel tenkes tilfeller der komiteen
har behov for å «utkvittere» et representantforslag, for eksempel
dersom ingenkomitémedlemmer stiller
seg bak noen del av forslaget, slik at det ikke blir fremmet noe
forslag til materielt vedtak som det kan voteres over. Én mulighet
kan være å reservere tilrådingen «Representantforslag X vedtas ikke»
til denne typen situasjoner.
Arbeidsgruppen vil imidlertid foreslå en annen løsning
som kan fungere i alle de ovennevnte
tilfellene: Det kan tas inn en regel om at det i
alle tilfeller skal gis innstilling om at representantforslaget
– som et dokument – «vedlegges protokollen».
I så fall vil representantforslaget som ligger til grunn for saken
alltid «utkvitteres», slik man utkvitterer en stortingsmelding etter
debatten og etter votering over eventuelle forslag i tilknytning
til den, ved å vedta at meldingen «vedlegges protokollen». Det vil
da ikke være nødvendig å gi en egen tilråding om at representantforslaget
«ikke vedtas» i tillegg til at man stemmer
imot andre fraksjoners forslag til vedtak.
De eneste tilfellene der en slik tilråding ikke
vil fungere er, som nevnt ovenfor, dersom det gis tilråding om at
hele representantforslaget avvises av
formelle grunner eller at det oversendes regjeringen
til utredning og uttalelse. I slike tilfeller vil jo dokumentet
nettopp ikke «vedlegges protokollen».
En tilråding om at representantforslaget «vedlegges
protokollen» vil naturligvis ikke være til hinder for at det også fremmes tilråding om andre vedtak,
i tråd med forslagene i representantforslaget eller andre forslag
i tilknytning til saken. For å unngå tvil kan dette presiseres,
se utkastet nedenfor.
Arbeidsgruppen foreslår altså at det presiseres
i nye § 30 annet ledd at komiteen ved behandling av representantforslag
bare kan gi tilråding om de nevnte vedtaksformene, og i hvilke tilfeller
de forskjellige tilrådingene er aktuelle. Arbeidsgruppen understreker
at en slik regel om hvilke tilrådinger komiteen kan gi, ikke vil
hindre Stortinget i å fatte de vedtak Stortinget vil, som konklusjon
på eller i tilknytning til saken.
Arbeidsgruppen foreslår også enkelte andre endringer
av paragrafen. Første punktum i gjeldende § 29 om at det skal gis
innstilling til Stortinget om representantforslag kan utgå hvis det
tas inn en generell plikt til for komiteene
å avgi innstilling i alle saker (se punkt 2.11 nedenfor). Rekkefølgen
av punktumene i den gjeldende bestemmelsen er også endret noe, for
å få en bedre systematikk.
Det foreslås etter dette å formulere nye § 30
slik (endringer av gjeldende § 29 i kursiv):
«§ 30 Særlig om komiteenes behandling av
representantforslag
Hvis komiteen finner at et representantforslag helt
eller delvis bør imøtekommes og at saken egner seg for avgjørelse
i Stortinget uten nærmere utredning, bør statsråden gis anledning til
å uttale seg om forslaget før realitetsinnstilling avgis. For øvrig
kan en tredjedel av komiteens medlemmer kreve at det sendes brev
til en statsråd med anmodning om statsrådens uttalelse om et representantforslag.
Hvis
komiteen mener at Stortinget av formelle grunner ikke bør ta forslaget
til realitetsbehandling, gis innstilling om at forslaget avvises.
Er det behov for ytterligere utredning før det tas realitetsstandpunkt,
kan komiteen gi innstilling om at forslaget oversendes regjeringen
til utredning og uttalelse. I alle andre tilfeller gis det innstilling
om at representantforslaget vedlegges protokollen, eventuelt i tillegg
til andre forslag.»
I gjeldende § 29 første punktum er det fastsatt
at komiteen skal gi innstilling til Stortinget om representantforslag som
komiteen får til behandling. Komiteene vil imidlertid ha plikt til
å gi innstilling til Stortinget om allesaker
de får til behandling fra Stortinget. Dette bør derfor fastsettes
som en generell plikt.
I gjeldende § 30 første ledd første punktum
heter det at komiteene skal «gi Stortinget skriftlig innstilling».
Etter arbeidsgruppens vurdering bør det her presiseres at dette
gjelder for alle saker som komiteen får
tilbehandling. Nye § 31 første ledd
første punktum kan i så fall formuleres slik:
«Komiteene skal gi Stortinget skriftlig innstilling
i alle saker de får til behandling.»
I gjeldende § 15 sjette ledd (nye femte ledd)
er det fastsatt at kontroll- og konstitusjonskomiteen skal
avgi innstilling i alle saker den «tar opp til behandling». Etter
arbeidsgruppens vurdering bør denne særlige regelen opprettholdes
slik den er.
Etter gjeldende § 33 første ledd annet punktum kan
presidentskapet beslutte at det i et stortingsmøte som varer utover
kvelden skal være en pause mellom kl. 16.00 og kl. 18.00. Regelen
ble vedtatt 10. februar 2011 (jf. Innst. 199 S (2010–2011) fra Stortingets
presidentskap), og innebærer at det i utgangspunktet ikke er møtepause.
Dette er en speilvending av praksis fra før 2011, da det i utgangspunktet
var møtepause mellom kl. 16.00 og 18.00, med mindre presidentskapet
besluttet noe annet. Etter den nevnte endringen har det bare vært
møtepauser under et fåtall møter i hver sesjon. Etter arbeidsgruppens mening
kan det derfor være grunn til å oppheve regelen om møtepauser mellom
kl. 16.00 og 18.00 som en fast ordning.
Etter arbeidsgruppens mening er det imidlertid hensiktsmessig
med en viss fleksibilitet i reglene om møteavviklingen. Selv om
det ikke er stort behov for pause mellom kl. 16.00 og 18.00, kan det
være hensiktsmessig med en generell adgang for presidentskapet til
å beslutte at det skal holdes pause i et stortingsmøte. Det er for
eksempel langvarig praksis for at Stortinget i forbindelse med utdelingen
av Nobels fredspris og under den årlige julelunsjen vedtar at Stortingets møte
skal avbrytes for en viss tid og settes igjen senere samme dag.
Etter arbeidsgruppens mening vil det være hensiktsmessig om presidentskapet
gis kompetanse til å beslutte at det skal holdes slike møtepauser.
Arbeidsgruppen mener på denne bakgrunn at det ikke
lenger er behov for en regel om at det kan besluttes å holde møtepause
innenfor bestemte tidspunkter. Men for å legge til rette for fleksibilitet
i møteavviklingen, og mulighet til å legge inn en pause i stortingsmøtet
når det er behov for det, foreslår arbeidsgruppen at presidentskapet gis
hjemmel til å fastsette møtepause i konkrete tilfeller. Dette kan
gjøres ved å endre nye § 34 første ledd annet punktum slik:
«Presidentskapet kan beslutte at møtet etter vanlig
kunngjøring skal avsluttes og settes på nytt samme dag.»
I dag er det ingen mulighet til å avvise enkeltforslag for eksempel i et representantforslag, selv
om forslaget har blitt behandlet og avgjort tidligere i sesjonen.
Regelen i gjeldende § 37 femte ledd om at en sak som er endelig
avgjort ikke kan bringes frem igjen i samme stortingssesjon, gjelder
hele saken. Konsekvensen av dette er
at enten må hele dokumentet avvises eller hele dokumentet behandles.
Etter arbeidsgruppens syn er dette lite hensiktsmessig.
Mange representantforslag er omfattende og inneholder en rekke enkeltforslag.
Det hender relativt ofte at ett eller flere av disse forslagene
er behandlet tidligere i sesjonen, for eksempel i forbindelse med
statsbudsjettet. Dersom det blir en utstrakt praksis å inkludere
tidligere behandlete forslag i omfattende representantforslag, ville
det undergrave hensikten med avvisningsregelen i gjeldende § 37 femte
ledd, som er å unngå at Stortinget blir tvunget til å ta stilling
til samme spørsmål flere ganger i samme sesjon.
Arbeidsgruppen mener derfor at avvisningsregelen
i gjeldende § 37 femte ledd bør gjelde for forslag,
og ikke bare for hele saker. Nye § 38 femte ledd kan dermed formuleres
slik:
«Når et forslag er endelig avgjort, må forslaget ikke
bringes frem igjen eller tas opp på nytt i samme stortingssesjon.
Er det påtrengende nødvendig, eller fremmer regjeringen proposisjon eller
melding innenfor samme saksområde for Stortinget, kan Stortinget
likevel fatte vedtak om at et forslag tas opp til ny behandling,
forutsatt at det igjen blir komitébehandlet.»
Et mindretall i arbeidsgruppen,
medlemmet Hans Frode Kielland Asmyhr, stiller seg i hovedsak
bak forslaget ovenfor, men mener at begrensningen i adgangen til
å ta opp forslag på nytt ikke bør gjelde for forslag fremmet i forbindelse
med behandlingen av statsbudsjettet. I forbindelse med statsbudsjettet fremmes
det som regel en rekke forslag. Dette bør ikke være til hinder for
at forslagene kan tas opp til en bredere og grundigere behandling
på et senere tidspunkt i sesjonen. Dette medlemmet vil
derfor foreslå følgende tillegg til nye § 38 femte ledd, som et
nytt tredje punktum i bestemmelsen:
«Forslag fremmet i forbindelse med behandlingen av
statsbudsjettet kan tas opp igjen senere i samme stortingssesjon.»
Stortingets forretningsorden inneholder ingen regler
om behandling av forslag om utsettelse av en
sak. Det er flere spørsmål om den videre fremgangsmåten som kan
oppstå når det fremmes et slikt forslag. Etter arbeidsgruppens vurdering
er det hensiktsmessig om det tas stilling til disse på generelt
grunnlag, ved at det tas inn regler om behandling av utsettelsesforslag
i forretningsordenen.
Dersom en debatt av praktiske årsaker ikke kan gjennomføres
som planlagt, for eksempel fordi den ansvarlige statsråden, eller
representanten som har fremmet en interpellasjon eller et forslag,
ikke har møtt, kan det være aktuelt å fremme forslag om at behandlingen av saken utsettes til et senere
stortingsmøte. Det kan også tenkes at det oppstår slike omstendigheter
etter at debatten om en sak har startet, for eksempel hvis den ansvarlige
statsråden på grunn av særlige begivenheter blir nødt til å forlate
forhandlingene. Det kan videre tenkes at det under debatten om saken
fremkommer opplysninger som det kan være grunn til å få en grundigere vurdering
av. I så fall kan det være aktuelt å foreslå at saken
sendes tilbake til komiteen for videre forberedende behandling.
Forslag om at saken – eventuelt den gjenstående behandlingen
av den – utsettes til et senere stortingsmøte, bør tas opp til behandling
og votering straks, slik at spørsmålet blir avgjort før behandlingen
starter eller fortsetter. Det er dessuten en viss fare for at vedtak
om utsettelse av en sak til et senere stortingsmøte kan brukes til
å trenere Stortingets behandling av saken. Det bør derfor settes
en frist for når Stortinget må ta den
utsatte saken til behandling. Etter arbeidsgruppens vurdering bør
det kreves at saken må settes opp igjen til behandling innen utgangen
av samme stortingssesjon. Dersom saken
sendes tilbake til en komité, vil det være opp til komiteen å fremme
ny innstilling om saken til Stortinget. Det er derfor ikke hensiktsmessig
å oppstille noen liknende frist i slike tilfeller.
Etter arbeidsgruppens vurdering bør regler om behandlingen
av utsettelsesforslag tas inn i en egen paragraf, som plasseres
etter gjeldende § 39 (nye § 40) om forslag fremsatt under behandlingen
av en sak. Ut fra det som er sagt ovenfor, kan den nye bestemmelsen
formuleres slik:
«§ 41 Behandling av forslag om å utsette saken
eller sende den tilbake til komité
Før debatten om
en sak er avsluttet, kan det fremsettes forslag om at saken sendes
tilbake til komiteen eller at Stortingets videre behandling av saken
utsettes til et senere møte i samme stortingssesjon. Forslag om
utsettelse av saken til et senere stortingsmøte må tas opp til behandling og
votering straks.»
Ettersom det her foreslås en ny paragraf (i
tillegg til nye § 26, se punkt 2.6 ovenfor), blir nummereringen
av alle etterfølgende paragrafer forskjøvet med to numre (§§ 40
følgende blir nye §§ 42 følgende).
I gjeldende § 41 fjerde ledd heter det at finanskomiteen
«samtidig» med avgivelse av innstilling om nasjonalbudsjettet og
statsbudsjettet (finansinnstillingen, Innst. 2 S) skal avgi «innstilling
vedrørende skatter og avgifter og rammetilskudd til kommuner og
fylkeskommuner» (Innst. 3 S). I praksis har også Innst. 4 L om lovsaker
om skatter, avgifter og toll blitt avgitt samtidig med Innst. 3
S.
Dette innebærer at finanskomiteen på den korte tiden
som er til rådighet må arbeide parallelt med flere omfattende innstillinger.
Dette er lite hensiktsmessig, både av hensyn til arbeidsbyrden i komiteen
og faren for at det oppstår feil i budsjett- eller lovvedtakene.
Dessuten er Innst. 3 S og Innst. 4 L faginnstillinger fra finanskomiteen, mens
finansinnstillingen inneholder forslag til overordnete rammevedtak
for alle områder. Etter arbeidsgruppens vurdering er det neppe noe
i veien for at Innst. 3 S og Innst. 4 L avgis noe senere enn finansinnstillingen.
Arbeidsgruppen foreslår derfor at det åpnes for at finanskomiteens
faginnstillinger i forbindelse med budsjettet kan avgis etter finansinnstillingen.
Dette vil innebære at finansinnstillingen og Innst. 3 S om skatter
og avgifter kan – men ikke nødvendigvis må – behandles på forskjellige
tidspunkter i Stortinget.
Etter arbeidsgruppens mening bør dessuten ordene
«rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner» tas ut av denne bestemmelsen, ettersom
det foreslås at kommunal- og forvaltningskomiteen skal behandle
rammetilskuddene til kommunene og fylkeskommunene i forbindelse
med behandlingen av statsbudsjettet, se punkt 2.2. Dette vil innebære
at Stortinget vil treffe det endelige vedtaket om rammetilskudd til
kommunesektoren et par uker senere enn med dagens ordning. Arbeidsgruppen
har vurdert om en slik «forsinkelse» vil kunne få utilsiktede konsekvenser
for kommunenes og fylkeskommunenes budsjettarbeid, men har kommet
til at dette neppe vil være tilfellet. Det overordnete rammevedtaket for rammeområdet «Rammetilskudd
mv. til kommunesektoren» vil fortsatt bli truffet ved behandlingen
av finansinnstillingen, og dette vil etter arbeidsgruppens vurdering
gi kommunene og fylkeskommunene et tilstrekkelig grunnlag for arbeidet
med deres budsjetter.
Uten presiseringen av at innstillingen om skatter og
avgifter skal avgis «samtidig» med finansinnstillingen, vil bestemmelsen
i gjeldende § 41 fjerde ledd strengt tatt bli overflødig. Det følger
av forslaget til revidert § 14 nr. 4 at finanskomiteen skal behandle
saker om «skatter, avgifter og toll», og det trenger ikke gjentas
her. Arbeidsgruppen foreslår derfor at gjeldende § 41 fjerde ledd
strykes. Gjeldende § 41 femte til niende ledd blir i så fall nye
§ 43 fjerde til åttende ledd. Henvisningen i gjeldende § 41 femte ledd
(nye § 43 fjerde ledd) bør da også endres slik:
«Stortinget skal behandle innstillingen nevnt i tredje
ledd innen en uke etter avgivelse. Stortingets rammevedtak er bindende
for den etterfølgende budsjettbehandlingen samme år.»
Arbeidsgruppen ser det som svært viktig at Stortinget
består som landets fremste debattarena, og har vurdert flere tiltak
for å sikre og styrke mulighetene for å ta opp dagsaktuelle tema
til debatt i Stortinget.
Gjeldende § 49 tredje ledd fastsetter som hovedregel
at «Ingen taler må ha ordet mer enn to ganger under debatten om
en sak». Det er anledning til å gjøre unntak fra dette, blant annet
kan presidenten «tillate at en taler fra hver partigruppe får ordet
mer enn to ganger», og Stortinget kan «vedta å gjøre unntak fra
hovedregelen». Det er imidlertid bare unntaksvis at det blir gjort slike
unntak.
Arbeidsgruppen mener at det bør være anledning for
komiteene til å ta opp enkelte saker eller tema til en bredere debatt,
der lederne for partifraksjonene i komiteen får adgang til et ubegrenset antall
innlegg. Dette vil kunne stimulere til en bred debatt om særlig
viktige eller aktuelle tema, noe som kan bidra til at Stortinget
blir en enda mer relevant arena for toneangivende politiske debatter.
Arbeidsgruppen vil foreslå at den enkelte komité skal
kunne ta initiativ til et slikt debattopplegg inntil to ganger per
stortingssesjon. Det foreslås også at det skal kunne tas initiativ
til slik debatt ikke bare for saker som komiteen har fått til behandling,
men at komiteene også skal kunne initiere debatter om viktige generelle
eller prinsipielle tema som faller innenfor komiteens ansvarsområde.
For eksempel slik at helse- og omsorgskomiteen skal kunne initiere
en fri debatt om tema innen helsepolitikken, eller transport- og
kommunikasjonskomiteen om prioriteringer innen samferdselspolitikken.
En regel om at komiteene kan ta initiativ til
debatter om tema utenom saker de har fått til behandling fra Stortinget,
kan tas inn i § 22 syvende ledd, som et nytt annet punktum. Arbeidsgruppen
foreslår at dette formuleres slik:
«Komiteene kan likevel inntil to ganger i hver stortingssesjon
ta initiativ til en debatt i Stortinget utenom konkrete saker komiteen
har fått til behandling, om tema som faller innenfor komiteens ansvarsområde.»
Forslaget krever også at det tas inn en særregel om
taletiden i slike debatter i nye § 51 tredje ledd (gjeldende § 49
tredje ledd), som ny bokstav d, som arbeidsgruppen foreslår å formulere
slik:
«d) Hver komité kan inntil to ganger per stortingssesjon
kreve at det i en debatt om en sak fra komiteen eller om et tema
som faller innenfor komiteens ansvarsområde, jf. § 22 syvende ledd annet
punktum, gis adgang for lederne av partifraksjonene i komiteen til
et ubegrenset antall innlegg.»
Gjeldende § 49 tredje ledd bokstav d blir i
så fall nye § 51 tredje ledd bokstav e.
Et mindretall i arbeidsgruppen,
medlemmet Hans Frode Kielland Asmyhr, mener det er en forutsetning
for at Stortinget skal bestå som landets fremste debattarena at
Stortinget klarer å bringe den aktuelle samfunnsdebatt inn i plenum
og komiteene. Dette medlem ser at på grunn av nye
samfunnstrekk er det ikke lenger like enkelt for Stortinget å være
førende i den politiske debatten og til enhver tid ha en dagsorden
som oppfattes som dagsaktuell av omverdenen. Av hensyn til Stortingets
verdighet, dets struktur og arbeidsordning vil det ta tid å få saker
opp til debatt i Stortinget. I de senere år har det skjedd en enorm teknisk
utvikling som har gitt plass for svært mange andre debattarenaer
hvor samfunnsengasjerte kan delta med sine synspunkter. Sosiale medier
som blogger, Twitter, Facebook og nettmedienes kontinuerlige nyhetsoppdatering
gjør at Stortingets medlemmer i stor grad må ha fokuset rettet mot
disse arenaene. Når et tema kommer opp til debatt i Stortinget,
er det ikke lenger like aktuelt og kan være utdebattert i samfunnet. Stortinget
må ta denne utfordringen på alvor og tilpasse sin arbeidsform slik
at man kan føre den til enhver tid aktuelle samfunnsdebatt i stortingssalen
og ikke bli ansett for å ikke føre en aktuell debatt. Dette blir
særdeles viktig for at spesielt unge skal finne Stortinget som et
interessant sted å delta.
Etter gjeldende § 66 første ledd tredje punktum bør
stortingspresidenten normalt avvise interpellasjoner om blant annet:
«b) saker som er under behandling i komiteene, c) saker som det
er gitt innstilling om, men som ennå ikke er behandlet av Stortinget».
Noen representantforslag inneholder en rekke enkeltforslag som dekker
et bredt spekter av temaer. Også andre typer saker kan ta opp mange
ulike spørsmål. Etter arbeidsgruppens vurdering er det uheldig om
slike «vidtfavnende» saker er til hinder for en senere interpellasjon
om ett av temaene som berøres i saken.
Arbeidsgruppens flertall,
medlemmene Dagfinn Høybråten, Tove-Lise Torve, Trond Helleland,
Aksel Hagen, Magnhild Meltveit Kleppa, Hans Olav Syversen og Borghild
Tenden, mener derfor at de to nevnte avvisningsgrunnene
i gjeldende § 66 bør mykes opp, slik at presidenten ikke må avvise
interpellasjoner som gjelder enkeltforslag som tidligere er tatt
opp i en omfattende sak. Arbeidsgruppen foreslår at dette gjøres
ved å ta inn en tilføyelse etter punktoppstillingen i nye § 68 første
ledd tredje punktum, som et nytt fjerde punktum, som formuleres
slik:
«Det gir ikke grunn til avvisning etter bokstav b eller
c at interpellasjonen gjelder noe som er tatt opp i enkeltforslag
i en mer omfattende sak.»
Et mindretall i gruppen, medlemmet Hans
Frode Kielland Asmyhr, mener at det ikke bør være noen begrensninger
i adgangen til å fremme interpellasjoner. Det bør være opp til interpellanten
selv, eventuelt etter avklaring i partigruppene, å avgjøre aktualiteten
i spørsmålet og problemstillingene som tas opp i interpellasjonen.
Etter dette medlemmets mening bør derfor avvisningsgrunnene
i gjeldende § 66 første ledd annet punktum bokstav b, c og d oppheves.
I så fall kan resten av gjeldende § 66 første ledd tredje punktum
slås sammen med bestemmelsens annet ledd (i nye § 68).
Ordningen med spørsmål til skriftlig besvarelse har
utviklet seg til å bli et svært viktig arbeidsredskap for representantene.
Gjennom slike spørsmål kan de relativt raskt få innhentet informasjon
fra regjeringen og få satt et spørsmål på den politiske dagsorden.
Det kan synes som denne ordningen har gått på bekostning av den ordinære
spørretimen. Noe av grunnen til dette kan være at representantene
«mister» muligheten til å stille ett spørsmål til skriftlig besvarelse
hvis de innleverer spørsmål til den ordinære spørretimen, jf. regelen
i gjeldende § 68 tredje ledd om at det bare kan stilles til sammen
to spørsmål til skriftlig besvarelse og spørsmål i spørretimen per
kalenderuke.
Arbeidsgruppen ser dette som uheldig. Som et bidrag
til å revitalisere den ordinære spørretimen mener arbeidsgruppen
at representantene bør kunne stille to spørsmål til skriftlig besvarelse per
uke selv om de også innleverer spørsmål til den ordinære spørretimen.
Ettersom det er begrenset hvor mange spørsmål til spørretimen den enkelte
vil kunne stille i løpet av et år, vil dette neppe innebære noen
særlig økning av det totale antallet spørsmål til skriftlig besvarelse.
Nye § 70 tredje ledd første punktum kan i så fall formuleres slik:
«I løpet av én kalenderuke kan en representant stille
inntil to spørsmål til skriftlig besvarelse.»
Etter gjeldende § 71 annet ledd må
spørsmål til den ordinære spørretimen innleveres «senest kl. 14.00
siste torsdag før spørretimen», det vil si seks dager før spørretimen
avholdes. Arbeidsgruppens flertall mener at denne
fristen er hensiktsmessig, særlig for at statsrådene skal ha mulighet
til å forberede seg og kunne gi presise og utfyllende svar på spørsmål
i den ordinære spørretimen. Flertallet ser derfor
ikke grunn til å forkorte denne fristen.
Et mindretall i arbeidsgruppen,
medlemmet Hans Frode Kielland Asmyhr, mener at en kortere
frist vil gjøre det mulig å stille mer dagsaktuelle spørsmål enn
i dag. Den ordinære spørretimen kan dermed få en større aktualitet
og interesse. Etter dette medlems mening bør fristen
for innlevering av spørretimespørsmål være senest kl. 12.00 siste
mandag før spørretimen. Nye § 73 annet ledd fjerde og femte punktum
kan i så fall endres slik:
«Spørsmål til en spørretime må innleveres senest kl.
12.00 siste mandag før spørretimen. Faller en mandag på en høytidsdag,
er innleveringsfristen kl. 14.00 siste foregående hverdag.»
Under arbeidet med revisjonen av forretningsordenen
har arbeidsgruppen oppdaget behov for noen mindre tekniske justeringer
av noen bestemmelser i forretningsordenen. Arbeidsgruppen foreslår
følgende endringer:
Ordet «referatsaker»
i gjeldende § 32 annet ledd fjerde punktum endres til «saker som
skal refereres» (i nye § 33).
Ordet «kart» i gjeldende § 38 annet ledd
bokstav c erstattes med «dagsordenen» (i nye § 39).
Betegnelsen «Reglement om register for
representantenes verv og økonomiske interesser» i gjeldende § 74
endres til «reglement om register for stortingsrepresentantenes
verv og økonomiske interesser» (i nye § 76), som er den offisielle
betegnelsen på reglementet.