Nasjonalbudsjettet for 1999 presenterer Regjeringens
opplegg for den økonomiske politikken i 1999 og anslag
for den økonomiske utviklingen de nærmeste årene.
Regjeringens økonomiske politikk skal
legge til rette for arbeid til alle og en forvaltning av naturressurser
og miljø som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv.
Oljeformuen må forvaltes slik at også framtidige
generasjoner får nyte godt av den, og slik at det ikke
skapes for sterkt press i norsk økonomi. Regjeringen legger vekt
på å utvikle alle deler av landet og vil bruke
den økonomiske politikken til å bremse den sentraliseringen
som har funnet sted de siste årene.
Velferdssamfunnet skal utvikles videre og bidra
til trygghet for familier og enkeltmennesker, og til muligheter
til utfoldelse i de ulike fasene av livet. Det skal blant annet
sikre gode utdanningstilbud, behandling og pleie ved sykdom og økonomisk
trygghet ved alderdom, uførhet og arbeidsledighet. Dette
forutsetter at det gis rom for en omfattende offentlig sektor i
norsk økonomi.
En sunn økonomi er en nødvendig
forutsetning for velferdssamfunnet. Den økonomiske politikken må derfor
bidra til gode og stabile rammebetingelser for næringslivet
og til en stabil økonomisk utvikling. Det vil gi et langsiktig
grunnlag for fortsatt høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.
Regjeringens økonomiske politikk er
basert på følgende hovedelementer:
– Finanspolitikken
og utbyggingen av oljesektoren brukes til å stabilisere
utviklingen i innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester.
– Pengepolitikken rettes inn mot å holde
kronen stabil overfor europeiske valutaer.
– Et inntektspolitisk samarbeid som
skal bidra til moderat pris- og kostnadsvekst.
– Strukturpolitikken skal bidra
til at arbeidskraft, kapital og naturressurser forvaltes best mulig,
og til at det opprettholdes en spredt bosetting.
– En langsiktig, bærekraftig
forvaltning av landets ressurser og effektiv miljøpolitikk
med bruk av økonomiske virkemidler.
Den økonomiske politikken er utformet
blant annet i tråd med Sysselsettingsutvalgets tilrådninger.
Regjeringen legger vekt på at den økonomiske
politikken må være tilstrekkelig stram til å sikre
en balansert utvikling i økonomien. Utformingen av statsbudsjettet
tar utgangspunkt i at stabilisering av den økonomiske utviklingen
og nødvendig nedkjøling av økonomien
skal skje gjennom en tilstrekkelig stram finanspolitikk. Det er
blant annet nødvendig for å legge grunnlaget for
et meget moderat lønnsoppgjør neste år. Slik
kan det også legges et bedre grunnlag for en normalisering
av situasjonen i valutamarkedet og en nedgang i rentenivået.
I Regjeringens budsjettforslag for 1999 legges det opp til en finanspolitisk
innstramming på opp mot 1 pst. av BNP for Fastlands-Norge.
Norge er inne i det sjette året på rad
med sterk økonomisk vekst. Fra 1993 til 1998 anslås
BNP for Fastlands-Norge å øke med 19,1 pst. Dette
har gitt grunnlag for en svært positiv utvikling i arbeidsmarkedet,
med en sysselsettingsøkning på 235000 personer
eller 11,6 pst. og nesten en halvering av arbeidsledigheten.
Oppgangen i norsk økonomi på 1990-tallet
foregikk lenge uten vesentlig tap av kostnadsmessig konkurranseevne,
i motsetning til under oppgangskonjunkturene på 1970- og
1980-tallet. Det har imidlertid gradvis utviklet seg ubalanser i
norsk økonomi. Dette underbygges av blant annet følgende
utviklingstrekk:
– Det er økende
mangel på arbeidskraft over hele landet, og mange bedrifter
og offentlige etater har problemer med å fylle ledige stillinger.
Forholdet mellom antallet ledige stillinger og antallet arbeidsledige
er nesten oppe på samme høye nivå som
i 1987.
– Presset i arbeidsmarkedet har
bidratt til en kraftig økning i lønnsveksten.
Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1997 til 1998 kan bli om
lag 6 pst., som er 2 I prosentenheter høyere enn gjennomsnittet hos
våre handelspartnere. De høye lønnstilleggene
i år innebærer at lønnsoverhengene inn
i 1999 vil bli svært høye. Dette innebærer
at lønnstilleggene neste år må bli langt
lavere enn i år for at årslønnsveksten
ikke skal tilta ytterligere. Lønnsnivået ved utgangen
av 1998 anslås å ligge i gjennomsnitt om lag 7 H pst.
høyere enn ved inngangen til året. Den økte
lønnsveksten bidrar til å svekke norsk industris
konkurranseevne og gir samtidig den høyeste reallønnsveksten
siden midten av 1970-tallet.
– Prisstigningen forventes å øke
og er høyere enn hos våre handelspartnere. Gjennomsnittlig
konsumprisøkning fra 1997 til 1998 anslås til
2,3 pst. Fra 1998 til 1999 anslås økningen til
3 G pst., som er om lag 1 H prosentenheter mer enn anslaget for våre
handelspartnere. Den sterke lønnsveksten bidrar vesentlig
til at prisstigningen tiltar.
– Kredittveksten er høy.
Ved utgangen av juli var tolvmånedersveksten i publikums
innenlandske bruttogjeld 10,1 pst.
– Veksten i norsk økonomi
er i økende grad drevet fram av det private forbruket og
oljeinvesteringene og av økt aktivitet i kommunene, mens
eksporten og bedriftenes investeringer er i ferd med å utvikle seg
svakere. Høy reallønnsvekst, kombinert med sterk
vekst i sysselsettingen og i overføringene til husholdningene,
blant annet gjennom folketrygden, bidrar til den sterke økningen
i det private forbruket. Privat forbruk, som utgjør om
lag halvparten av den samlede innenlandske etterspørselen etter
varer og tjenester, anslås å øke med
nær 4 pst. i 1998 og med 2,7 pst. i 1999.
– Den sterke etterspørselsveksten
i norsk økonomi gjenspeiles i en meget sterk økning
i importen. I første halvår lå importvolumet
av tradisjonelle varer hele 13 pst. høyere enn i samme
periode i fjor. Dette viser at norsk økonomi har nådd
kapasitetsskranker, som fører til at den høye
etterspørselen i økende grad dekkes av import.
For 1998 anslås nå importen av tradisjonelle varer å vokse med
nesten 8 pst. i volum, mens produksjonen i bedriftene i Fastlands-Norge øker
med om lag 3 pst.
– Utenriksøkonomien svekkes.
I 1997 var det et overskudd på driftsbalansen overfor utlandet
på 57 mrd. kroner, mens det for 1998 nå anslås
om lag balanse. I Nasjonalbudsjettet 1998 ble det til sammenlikning
anslått et driftsbalanseoverskudd i 1998 på 94
mrd. kroner. Endringen i anslaget fra Nasjonalbudsjettet 1998 til
nå skyldes i hovedsak lavere oljepris og oljeproduksjon
enn tidligere lagt til grunn, men lavere vekst i tradisjonelle eksportinntekter
og høyere import bidrar også vesentlig.
– Kronen har de siste månedene
vært utsatt for et betydelig press i valutamarkedet. Dette
må ses i sammenheng med den lave oljeprisen og de økonomiske
problemene i Asia, Latin-Amerika og Russland. Kursen målt
ved ecu-indeksen var 23. september om lag 7 pst. svakere enn i begynnelsen av året.
For å motvirke fallet i kronekursen har Norges Bank økt
det kortsiktige rentenivået. Den norske tremåneders
pengemarkedsrenten var 23. september 8,0 pst. Dette var om lag 3 H prosentenheter
over ecu-renten. Inntil midten av mai i år lå den
norske pengemarkedsrenten noe i underkant av ecu-renten.
Et hovedproblem i fastlandsøkonomien
er det sterke presset i arbeidsmarkedet. Dempet press i arbeidsmarkedet
er en nødvendig forutsetning for at lønns- og kostnadsveksten
igjen skal komme ned på samme nivå som hos våre
handelspartnere. Hvis dette ikke skjer, vil bedringen i industriens
kostnadsmessige konkurranseevne som ble oppnådd i årene
1988 til 1994 kunne gå tapt i løpet av et par år.
Tap av kostnadsmessig konkurranseevne har flere uheldige virkninger,
blant annet:
– Industri
og annen konkurranseutsatt virksomhet blir bygd ned fordi den taper
pris- og kostnadsmessig konkurransedyktighet, og fordi troen på at
det vil være varig lønnsomt å investere
i slik virksomhet i Norge vil bli svekket.
– Virksomheter som er mer skjermet
mot konkurranse fra utlandet, blant annet varehandelen, restaurantbransjen
og annen tjenesteyting som særlig retter seg mot det private
forbruket, vil fortsatt i noen tid kunne ha sterk vekst og høy
lønnsomhet. En må imidlertid etter hvert regne
med betydelige avskallinger, slik det skjedde etter høykonjunkturen
på midten av 1980-tallet.
– Nedbygging av konkurranseutsatt
virksomhet og vekst i de delene av økonomien som er mer
skjermet mot konkurranse fra utlandet, kan føre til økt sentralisering.
– Svekket utenriksøkonomi
og, etter noen tid, svekkede offentlige finanser vil øke
landets avhengighet av framtidige oljeinntekter.
Økt yrkesdeltaking og redusert arbeidsledighet
har gjort den sterke veksten i fastlandsøkonomien siden 1993
mulig. Økonomien er imidlertid nå preget av høy kapasitetsutnytting,
med mangel på kvalifisert arbeidskraft i flere sektorer.
En må derfor regne med at vekstpotensialet for fastlandsøkonomien
de nærmeste årene vil være vesentlig
lavere enn hittil på 1990-tallet.
En moderat lavere vekst i etterspørselen
etter varer og tjenester er derfor ikke tilstrekkelig for å redusere pressproblemene
og gjenopprette balansen i norsk økonomi. Veksten i etterspørselen
etter varer og tjenester må dempes vesentlig. En svakere
utvikling i eksporten og lavere investeringer i næringslivet
forventes ikke å være nok til å bringe
den samlede etterspørselsveksten tilstrekkelig ned. Det
er derfor nødvendig med en betydelig finanspolitisk innstramming
i 1999.
Neste år er det anslått at
samlet BNP vil vokse med vel 2 H pst. og BNP for Fastlands-Norge
med vel 1 G pst. Sysselsettingen anslås å øke
med om lag 15000 personer. Samtidig legges det til grunn at lønnsveksten avtar
vesentlig. Fra 1998 til 1999 legges det til grunn en gjennomsnittlig
lønnsvekst på 5 pst.
Det er stor usikkerhet knyttet til anslagene
for den økonomiske utviklingen. Usikkerheten gjelder blant annet
følgende forhold:
– Den høye
lønnsveksten kan feste seg. Dersom det også neste år
blir sterk lønnsvekst, vil det bidra til ytterligere betydelig
tap av kostnadsmessig konkurranseevne, sterkere prisstigning og
fortsatt pressproblemer i norsk økonomi.
– De økonomiske problemene
i Asia og i Latin-Amerika og den politiske uroen i Russland kan føre
til et tilbakeslag i verdensøkonomien. Et internasjonalt
tilbakeslag vil ramme norsk økonomi, særlig ved
at det kan bidra til ytterligere fall i prisene på olje
og andre råvarer.
– Det kan ta tid før
kronekursen bringes tilbake til utgangsleiet og rentenivået
igjen kommer ned mot europeisk nivå.
Et eventuelt ytterligere fall i oljeprisen og
internasjonal valutauro kan bidra til en fortsatt svak kronekurs. Det
samme kan høye lønnstillegg i neste års
lønnsoppgjør og en manglende innstramming i finanspolitikken, fordi
det vil bidra til at det etableres forventninger om varig høyere
lønns- og prisstigning i Norge enn i utlandet.
Dersom kronekursen forblir svak, vil det på kort
sikt isolert sett bidra til å styrke den kostnadsmessige
konkurranseevnen. På lengre sikt vil imidlertid en svak kronekurs
bidra til økt pris- og lønnsvekst, som svekker
konkurranseevnen. Dette understreker viktigheten av at den økonomiske
politikken bidrar til at valutakursen bringes tilbake til utgangsleiet.
Et vedvarende høyt norsk rentenivå vil
isolert sett bidra til å dempe innenlandsk etterspørsel
etter varer og tjenester. I den grad et høyt rentenivå skyldes
manglende finanspolitisk innstramming og fortsatt høy lønnsvekst,
vil likevel den samlede økonomiske politikken bli for ekspansiv.
Et stramt finanspolitisk opplegg reduserer risikoen knyttet
til den økonomiske utviklingen. Dersom en unnlater å bruke
finanspolitikken til å dempe innenlandsk etterspørsel
etter varer og tjenester, er det en klart større fare enn
ellers for at rentenivået blir liggende høyt over
lengre tid. En slik politikk ville også øke risikoen
for et kraftig økonomisk tilbakeslag senere.
Det er usikkert hvor sterk nedkjøling
av norsk økonomi som er nødvendig for å bringe
lønns- og kostnadsveksten raskt ned til nivået
hos våre handelspartnere. Erfaringer både fra
Norge på 1980-tallet og fra andre land viser at det er
svært krevende å få lønns- og prisveksten
ned dersom den først har festet seg på et høyt
nivå, og at dette har krevd tiltak som medfører
høy arbeidsledighet over en lang periode. Regjeringen legger
stor vekt på å unngå at norsk økonomi
igjen kommer i en slik situasjon.
Under oppgangskonjunkturen på 1990-tallet
har det norske arbeidsmarkedet vist seg å være
fleksibelt i internasjonal sammenheng. I lang tid klarte norsk økonomi å kombinere økt
sysselsetting og redusert arbeidsledighet med relativt moderat lønnsvekst,
selv om lønnsveksten har vært høyere
enn gjennomsnittet hos våre handelspartnere etter 1994.
Et stramt finanspolitisk opplegg og en videreføring av
en pengepolitikk rettet inn mot stabil valutakurs overfor europeiske valutaer
bør derfor gi et grunnlag for en gjennomføring av
inntektsoppgjør med meget moderate tillegg neste år.
Svekkelsen av kronen i valutamarkedet må antas å skyldes
blant annet fallet i oljeinntektene, de høye lønnstilleggene
i vår og andre tegn på økende pressproblemer
i norsk økonomi. Siden midten av august ble presset på kronen
forsterket av uroen i de internasjonale finansmarkedene, som har
sammenheng med de økonomiske problemene i Asia og krisen
i Russland. Den internasjonale valutauroen har særlig rammet
land med stort innslag av råvarebasert eksport som New Zealand,
Australia og Canada. Sverige og Danmark har også blitt
rammet.
Presset på kronen har gjort det nødvendig
med en betydelig renteøkning. Etter å ha økt
dagslåns- og folio-renten med til sammen 4 H prosentenheter
siden mars i år, kunngjorde Norges Bank 24. august at den
inntil videre ikke ville øke rentene ytterligere. Banken
uttalte samtidig at de pengepolitiske virkemidlene var rettet inn
mot at kronekursen etter hvert skulle bringes tilbake til utgangsleiet
i samsvar med valutakursforskriften.
Regjeringen legger til grunn at kronekursen etter hvert
vil komme tilbake til utgangsleiet og at det norske rentenivået
ikke over lang tid vil holde seg vesentlig høyere enn i
Europa. Det vises i denne sammenheng til følgende:
– Til tross
for pressproblemer etter mange år med sterk økonomisk
vekst, er de fundamentale forholdene i norsk økonomi gunstige
sammenliknet med de aller fleste andre land. Norge har blant annet meget
gode offentlige finanser og høy yrkesdeltakelse.
– Den finanspolitiske innstrammingen
for 1999 vil bidra til å styrke tilliten til at lønns-
og prisveksten blir moderat i årene framover.
– Det norske rentenivået
har på hele 1990-tallet ligget om lag på linje
med ecu-renten, med unntak av kortvarige perioder med valutauro
under den europeiske valutakrisen høsten 1992 og før
EU-avstemningen høsten 1994.
– Den pengepolitiske virkemiddelbruken
vil bidra til å styrke kronen.
Tidligere erfaring har vist at pengepolitikken har bidratt
til å bringe kronekursen tilbake når den er kommet
utenfor utgangsleiet. I begynnelsen av 1997 var kronen under appresieringspress.
Den norske pengemarkedsrenten ble da holdt lavere enn ecu-renten. Dette
bidro til at kronekursen etter noen tid kom tilbake til utgangsleiet.
Utviklingen de senere månedene har
vist at norsk økonomi er sårbar for fall i oljeprisen.
Gjennomsnittlig oljepris i 1997 var 135 kroner pr. fat. Det vedtatte
budsjettet for inneværende år var basert på en
oljepris på 125 kroner. Anslaget ble nedjustert til 110
kroner i Revidert nasjonalbudsjett 1998. Den faktiske oljeprisen
i august var til sammenlikning 92 kroner, mens gjennomsnittet hittil
i år er 100 kroner. Det legges nå til grunn en
gjennomsnittlig oljepris på 100 kroner i 1998 og 110 kroner
i 1999.
Denne utviklingen viser at budsjettpolitikken
bør være langsiktig, der det særlig tas
høyde for at framtidig oljepris er usikker. Den økonomiske
politikken må bygge på at petroleumsinntektene
etter hvert vil gå ned, samtidig som det økende
antallet eldre i befolkningen vil føre til kraftige økninger
i pensjonsutgiftene og et økende behov for pleie- og omsorgstjenester.
For å sikre staten økonomisk handlefrihet, er
det nødvendig at den finansielle posisjonen styrkes ved
avsetning av midler i Statens petroleumsfond.
I finanspolitikken er det nødvendig
både å inndra privat kjøpekraft og å begrense
veksten i offentlige utgifter. Behovet for å inndra kjøpekraft
må ses i lys av den sterke veksten i det private forbruket,
og at det er ønskelig å skjerme bevilgninger til
prioriterte områder.
Hovedtrekkene i finanspolitikken for 1999 er:
– En finanspolitisk
innstramming på opp mot 1 pst. av BNP for Fastlands-Norge
eller om lag 9 mrd. kroner, målt ved endringen i det olje-,
rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet.
– En reell økning i innbetalte
skatter og avgifter på om lag 4,0 mrd. kroner. Av dette
gjelder 0,5 mrd. kroner oljeselskapene. Skatte- og avgiftsnivået utenom
konjunkturavgiften på investeringer i bygg og anlegg neste år øker
med om lag 5,4 mrd. kroner på årsbasis (påløpt
verdi), hvorav 0,4 mrd. kroner gjelder oljeselskapene. Den tidsavgrensede
avgiften på investeringer i bygg og anlegg anslås å øke påløpte
skatter i 1999 med 1,4 mrd. kroner, men gir ingen budsjettvirkning
før i år 2000.
– En reell, underliggende vekst
i statsbudsjettets utgifter på 1 pst. fra anslag på regnskap
for 1998 til 1999. Målt i forhold til vedtatt budsjett
for 1998 anslås utgiftsveksten til 1 I pst. Ved beregning
av den underliggende utgiftsveksten er det korrigert for utgifter
til renter, dagpenger, petroleumsvirksomhet og enkelte regnskapsmessige
forhold.
– Statsbudsjettets oljekorrigerte
underskudd i 1999 (anslag på regnskap) anslås
til 5,5 mrd. kroner.
– Avsetningen til Statens petroleumsfond anslås
til 52,2 mrd. kroner etter at det oljekorrigerte underskuddet er
dekket inn. I tillegg anslås renter og utbytte på oppspart
kapital i Petroleumsfondet til 6,1 mrd. kroner. Den samlede kapitalen
i petroleumsfondet ved utgangen av 1999 anslås til om lag 223
mrd. kroner.
– De samlede nettofinansinvesteringene
i offentlig forvaltning, som er et uttrykk for den finansielle sparingen
i stats- og kommuneforvaltningen, anslås i 1999 til 70,3
mrd. kroner eller 6,0 pst. av BNP. Dette tilsvarer overskuddsbegrepet
som benyttes i Maastricht-kriteriene for offentlige finanser. Offentlig
gjeld slik den defineres i Maastricht-kriteriene, anslås
til 322 mrd. kroner eller 27,5 pst. av BNP ved utgangen av 1999.
Offentlig forvaltnings nettofordringer anslås til 481 mrd. kroner
eller 41 pst. av BNP ved utgangen av 1999.
I det foreslåtte skatte- og avgiftsopplegget øker påløpte
skatter og avgifter for Fastlands-Norge neste år med 2,9
mrd. kroner mer enn de innbetalte skattene. Av dette utgjør
konjunkturavgiften på investeringer i bygg og anlegg 1,4
mrd. kroner. Påløpte, ikke innbetalte skatter
og avgifter har en innstrammingseffekt. Denne effekten fanges ikke
opp av endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte underskuddet,
som er basert på betalte inntekter og utgifter. Skatteopplegget
innebærer derfor at statsbudsjettet for 1999 har noe større
innstrammingseffekt enn endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte
budsjettunderskuddet alene gir uttrykk for.
Statens netto renteinntekter, utenom renteinntekter fra
Norges Bank og renteutgifter på utenlandslån, anslås å øke
med vel 2 mrd. kroner neste år. Økningen i pengemarkedsrentene den
senere tid fører til økte renteinntekter fra statsbankene.
Samtidig motvirkes dette i noen grad av økte renteutgifter
på statens gjeld.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener det i dagens situasjon
er riktig å legge opp til en innstramning omlag i den størrelsesorden
som Regjeringen har lagt opp til. På den annen side er
sammensetningen av Regjeringens innstramning dårlig tilpasset
dagens økonomiske situasjon og usikkerheten internasjonalt. Flertallet mener
det derfor er grunn til å stille spørsmålstegn
ved om Regjeringens opplegg vil ha den ønskede virkning
på bl.a. kronekurs og rentenivået. Videre er det
grunn til å frykte at ledigheten kan komme til å øke
med Regjeringens opplegg, i stedet for å ligge på samme
nivå som i år som anslått i nasjonalbudsjettet.
Flertallet mener at det alvorligste
problemet i norsk økonomi er den sterke veksten i priser
og kostnader. Rentene er nå dobbelt så høye
som i våre naboland, og Regjeringen anslår at
inflasjonen og lønnsveksten neste år vil bli omtrent
dobbelt så høy i Norge som i de landene vi handler
med.
Flertallet viser til at høy
inflasjon i Norge ikke skyldes lave oljepriser eller internasjonale
børskriser. Den høye pris- og kostnadsveksten
har Norge ansvaret for selv. Lønnsveksten i Norge er tilnærmet
det dobbelte av hva den er i andre land. Flertallet viser
til at om vi ikke får pris- og kostnadsveksten ned på nivå med
våre handelspartnere, vil arbeidsledigheten igjen begynne å vokse.
Flertallet viser til at Regjeringen i
en slik situasjon legger fram et budsjettforslag som ytterligere bidrar
til å øke pris- og kostnadsveksten. I Regjeringens
opplegg anslås prisstigningen neste år til 3G prosent,
som er 1H prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere. Økningen
i el-avgiften, den nye grunnavgiften på fyringsolje og
andre avgiftsøkninger bidrar til at konsumprisene øker
med H prosentpoeng ekstra neste år. Flertallet viser
til at Regjeringens avgiftspolitikk vil bidra til at vi kan få et
særnorsk pris- og kostnadsnivå som det kan bli
vanskelig å få ned.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen Bondeviks forslag til statsbudsjett for 1999
har en svak fordelingsprofil, det bidrar til økt pris-
og kostnadsvekst og det inneholder kun ubetydelige tiltak for å la
de rike og formuende ta en større del av innstramningen. Disse
medlemmer viser videre til at forslaget bryter med samarbeidslinjen
i norsk arbeidsliv som har vært vesentlig for styringen
av den økonomiske politikken. Regjeringens egne beregninger
viser at det er stor fare for at ledigheten kan øke de
nærmeste årene.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Bondevik legger opp til en innstramning tilsvarende
0,9 pst. av BNP for Fastlands-Norge målt ved den olje-, rente
og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Indikatoren viser hvilken
impuls finanspolitikken gir til aktiviteten i økonomien.
Innstramningen i Regjeringens opplegg framkommer bl.a. ved at de
underliggende utgifter i statsbudsjettet vokser ett prosentpoeng mindre
enn den trendmessige veksten i fastlandsøkonomien. Det
alene utgjør omlag 4 mrd. kroner i «utgiftskutt».
Disse medlemmer viser videre
til at skatte- og avgiftsopplegget bidrar med en netto innstramning
på 3,5 mrd. kroner når oljeskatter holdes utenfor.
Resten av innstramningen er andre indirekte effekter av budsjettoppleggets
virkning på den økonomiske utvikling og mer «tekniske» forhold
som påvirker den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte
budsjettindikatoren.
Disse medlemmer mener det er
viktig at avgiftspolitikken i det finanspolitiske opplegget for 1999
innrettes slik at den ikke bidrar til økt pris- og kostnadsvekst.
Det vil være viktig for bedriftenes konkurranseevne og
et godt signal til partene i arbeidslivet før neste års
lønnsoppgjør. Det vil også være
en god måte å invitere partene til en videreføring
av Solidaritetsalternativet.
Disse medlemmer mener at summen
av økte renter, økt pris- og kostnadsvekst og
Regjeringens forslag om konjunkturavgift for nybygg, økt
el-avgift, ny mineraloljeavgift, økt arbeidsgiverperiode i
sykelønnsordningen og redusert innsats på forskning
og eksportfremmende tiltak, til sammen vil kunne bidra til økt forsiktighet
og en langt kraftigere nedgang i fastlandsnæringenes investeringer
enn det Regjeringen legger til grunn. En positiv sysselsettingsvekst
over en årrekke i norsk industri kan raskt bli snudd til økt
ledighet. For en nærmere gjennomgang av sysselsettingssituasjonen viser disse
medlemmer til pkt. 2.5.2 om inntekts- og sysselsettingspolitikken.
Disse medlemmer mener vi står
overfor vanskelige avveininger i utformingen av finanspolitikken til neste år.
Mye avhenger av renteutviklingen og vår evne til å begrense
pris- og kostnadsutviklingen. I «normale» tider,
hvor det hadde blitt ført en tilstrekkelig stram finanspolitikk
mot slutten av oppgangskonjunkturen, kunne vi sluppet litt opp når
konjunkturene nå snur. To forhold taler likevel for en
stram finanspolitikk i 1999:
– En stram
finanspolitikk vil være avgjørende for å gjenopprette
tilliten til norsk økonomi og få en rask rentenedgang.
Lavere rentenivå er avgjørende både for
produksjon og sysselsetting og for bedre fordeling.
– Kapasitetsutnyttelsen er meget
høy, så selv om f.eks. sysselsettingsveksten vil
gå ned i 1999, er nivået vi går inn i
1999 med svært høyt.
Disse medlemmer mener at det
i en situasjon med fortsatt høy kapasitetsutnyttelse og
mangel på arbeidskraft i en rekke yrker og bransjer, høye
renter og økende pris- og kostnadsvekst som svekker bedriftenes konkurranseevne,
er nødvendig med en finanspolitisk innstramning for å gjenopprette
tilliten til norsk økonomi. Dette vil bidra til å erstatte
den markedsstyrte innstramningen gjennom høye renter med
en politisk styrt innstramning gjennom offentlige budsjetter. I
tillegg er det viktig å være spesielt oppmerksom
på bransjer som bygg og anlegg hvor mye tyder på at
utviklingen kan forventes å bli svakere enn det Regjeringen legger
til grunn i sine prognoser.
Disse medlemmer er kritisk til
sammensetningen av Regjeringens finanspolitikk. For å styrke
tilliten til norsk økonomi, dempe pris- og kostnadsveksten
og legge bedre til rette for en raskere rentenedgang, foreslår disse
medlemmer at en større del av innstramningen tas
på budsjettets utgiftsside. På utgiftssiden vil det
også være lettere å komme med stimuleringstiltak senere
i 1999 om den økonomiske utviklingen skulle kreve det.
Disse medlemmer mener videre
at det må tas hensyn til den meget turbulente situasjonen
i de internasjonale finans- og råvaremarkedene i utformingen
av den økonomiske politikken. Usikkerheten knyttet til utviklingen
i internasjonal og norsk økonomi taler for større
stabilitet i forhold som påvirker næringslivet. Det
er derfor viktig at det i denne situasjonen utvises forsiktighet
med skatteskjerpelser overfor næringslivet.
Disse medlemmer mener at vi må unngå avgiftsøkninger
av hensyn til faren for økende pris- og kostnadsvekst. Disse
medlemmer går i mot Regjeringens forslag om å øke
el-avgiften og den nye grunnavgiften på fyringsolje, og
forslaget om en konjunkturavgift på bygg og anlegg. Disse
medlemmer går også i mot økningen
i tobakksavgiften ut over prisveksten.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet går inn for å redusere arbeidsgiveravgiften med
0,3 prosentpoeng fra 1.april 1999, både for å kompensere for økningen
i arbeidsgivers ansvar for sykepengene (0,2 prosentpoeng) og for å gi
næringsliv og kommuner lavere arbeidskraftkostnader.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiets opplegg samlet innebærer reduserte avgifter på over 2,9
mrd. kroner netto i forhold til Regjeringen. Effekten på prisstigningen av
dette opplegget neste år anslås til H prosentpoeng
lavere vekst i konsumprisindeksen. Lavere prisvekst vil virke positivt
på lønnsoppgjøret til våren
og vil gjøre det lettere å få rentene
raskere ned på europeisk nivå. Inflasjonsanslaget
i Arbeiderpartiets budsjettopplegg for 1999 er 2I prosent.
Disse medlemmer går
i mot Regjeringens forslag om å fjerne en feriedag. Vi
ser på ferien som opparbeidede sosiale og faglige rettigheter.
Ferien er viktig for å få mer tid til familien.
Disse medlemmer viser videre
til at den økonomiske politikken må innrettes
slik at den sikrer arbeid og velferd til alle både på kort
og lang sikt. Det må skapes flertall for de lange linjer
i den økonomiske politikken. Det er bare dette som kan
sikre den stabilitet og troverdighet som skal til for å holde
et lavt rentenivå, trygge arbeidsplasser og velferd til
alle på lang sikt.
Disse medlemmer vil legge vekt
på følgende fire punkter i det videre arbeidet
for å gjenreise tilliten og styrken i norsk økonomi
og forsterke Solidaritetsalternativet som tidligere har vist seg å være
en god ramme for utviklingen av et solidarisk samfunn med trygge
arbeidsplasser, god fordeling og velferd for alle.
For det første mener disse medlemmer at
Solidaritetsalternativet må forsterkes. Et forsterket samarbeid
mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter er nødvendig
for å sikre arbeidsplassene og fornye arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at myndighetene
derfor bør bringe lederne for hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden
og arbeidsgiversiden sammen i en felles komite med mandat å lage
en ny solidaritetspakt for arbeidslivet. Komiteen bør ledes
av en uavhengig representant og være ferdig med sitt arbeid
før neste års lønnsoppgjør.
Disse medlemmer mener at denne
komiteen bør forme ut et forsterket solidaritetsalternativ
der det pekes på hvilke forpliktelser myndigheter, arbeidsgivere
og arbeidstakere må ta på seg for å sikre
at arbeidsplasser og velferd kan trygges blant annet i en ny internasjonal
virkelighet. Komiteen må blant annet drøfte hvordan
etter- og videreutdanning og arbeidstidsspørsmål
kan inngå i en strategi for både økt
konkurranseevne for norske arbeidsplasser, og et mer menneskelig
og fleksibelt arbeidsliv for arbeidstakerne.
Disse medlemmer mener at en viktig
del av mandatet også må være å legge
strategier for hvordan arbeidslivet kan ta et større sosialt
ansvar.
For det andre mener disse medlemmer at
det må føres en aktiv Europa-politikk. Norges
forhold til EU er avgjørende for norske arbeidsplasser
og velferd i framtida. EU er inne i en svært dynamisk utvikling
som følge av forhandlinger om utvidelse østover
og etableringen av en felles valuta 1.januar 1999.
Disse medlemmer mener at dette
skaper nye utfordringer for Norge. Derfor må det settes
ny kraft inn i Europapolitikken. Norge må ta initiativ
til en strategisk dialog med EU for å styrke vår
forankring i EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs
ulike samarbeidsprosjekter. Vår rolle som ledende energi-
og miljønasjon må brukes aktivt i en slik dialog.
Disse medlemmer mener at det
i en slik dialog også kan undersøkes mulighetene
for å knytte den norske krone nærmere til euroen.
For det tredje mener disse medlemmer at
det må føres en holdbar velferdspolitikk. Statens
utgifter må være holdbare både på kort
og lang sikt. Folketrygden må kunne sikres også når
pensjonsutgiftene øker sterkt rundt år 2008. Utgiftene
til eldreomsorg og helse må økes hvert år
framover. Det må skapes rom for en betydelig satsing på utdanning
og forskning.
Disse medlemmer mener derfor
det er nødvendig med strukturendringer i offentlig sektor
for å sikre mer økonomiske og menneskelige ressurser
til disse formålene. Statsadministrasjonen og det offentlige
serviceapparat må moderniseres. Forholdet mellom fylkeskommunene og
statsadministrasjonen må avklares for å fjerne
unødvendig dobbeltadministrasjon. Frivillige kommunesammenslåinger må oppmuntres.
Disse medlemmer mener en statlig
moderniseringskomite der arbeidstakere og brukerinteresser trekkes
inn, skal oppnevnes for å bistå et slikt arbeid.
For det fjerde mener disse medlemmer at
kunnskaps- og forskningspolitikken må styrkes. Det må være
en hovedoppgave å gjøre Norge mindre avhengig av
olje- og gassinntektene. Da er det etter disse medlemmers
mening nødvendig med en bred satsing på kompetanse.
Kvaliteten i grunnskole og videregående skole må økes.
Distriktshøyskolene og universitetene må få økte
ressurser, og det må utvikles en etter- og videreutdanningsreform.
Disse medlemmer viser til at
forskningen er basisen for kunnskapsutvikling og næringsutvikling. Det
er nødvendig å sikre at forskningen får
stabile og økte ressurser i årene framover.
Disse medlemmer mener derfor
at det må etableres et Norges Forskningsfond. Fondet bør
tilføres midler fra salg av statens aksjer som er vedtatt.
På den måten sikres at statens formue omplasseres
til framtidsrettet virksomhet og ikke går med til forbruk. Disse
medlemmer mener Stortinget må vedta overordnede
retningslinjer for fondet. Tre områder bør pekes
ut for nasjonal satsing: marin forskning, medisinsk forskning og
miljøforskning.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet fremmer forslag til oppfølging av de fire
ovennevnte punkter under kapitlene 2.3, 2.5, 2.6 og 3.2.17.
Disse medlemmer viser til regjeringspartienes justerte
budsjettopplegg som ble lagt fram 14.november 1998 i samråd
med Regjeringen. I svar på spørsmål fra
Arbeiderpartiets stortingsgruppe skriver finansministeren at forslaget «innebærer
en samlet svekkelse av statsbudsjettets balanse på om lag
1,2 mrd. kroner», og at den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte
budsjettindikatoren svekkes «med i underkant av 1,3 mrd.
kroner i forhold til budsjettforslaget i Gul bok. Den finanspolitiske
innstramningen med regjeringspartienes forslag kan etter dette anslå til
vel I pst. av BNP for Fastlands-Norge eller noe under 8 mrd. kroner».
Disse medlemmer viser videre
til at finansministeren skriver at den reelle underliggende utgiftsveksten økes
med 366 mill. kroner eller 0,1 prosentpoeng i forhold til Regjeringens
opprinnelige opplegg.
Disse medlemmer konstaterer at
regjeringspartiene og regjeringen Bondevik med dette ikke klarer å holde
den stramhet i budsjettet for 1999 som Regjeringen og statsministeren
gjentatte ganger etter framleggelsen av budsjettet har uttalt seg
om nødvendigheten av å gjenreise tilliten til
norsk økonomi, styrke den norske krona og få rentenivået
ned.
Disse medlemmer viser til finansministerens brev
til Arbeiderpartiets stortingsgruppe der han kommenterer regjeringspartienes
justerte budsjettopplegg.
Der heter det:
«I lys av drøftingene i Stortinget og
situasjonen og utsiktene for norsk økonomi vurderer jeg
dette alt i alt som et forsvarlig budsjettopplegg».
Disse medlemmer kan ikke se at
drøftingene i Stortinget har gitt grunnlag for et mindre
stramt budsjettopplegg enn det Regjeringen opprinnelig la fram.
Disse medlemmer har heller ikke
registrert at Regjeringen har lagt fram noen nye analyser av «situasjonen
og utsiktene for norsk økonomi» som gjør
at stramheten i budsjettet for 1999 bør vurderes på noen annen
måte enn det Regjeringen selv gjør i nasjonalbudsjettet.
Disse medlemmer finner det i
denne sammenheng oppsiktsvekkende at finansministeren i et annet svarbrev
til Arbeiderpartiets stortingsgruppe siterer nasjonalbudsjettet
hvor det står:
«Et stramt finanspolitisk opplegg vil samtidig
være et klart signal om at politikken rettes inn mot å hindre en
ny pris- og lønnsspiral. Dette kan danne grunnlaget for
at rentene etter hvert kan bringes ned igjen mot rentenivået
ellers i Europa».
Disse medlemmer viser til sine
merknader om Regjeringens budsjettforslag og hvordan innretningen av
dette i liten grad er egnet til å styrke tilliten til norsk økonomi
og at sammensetningen av den finanspolitiske innstramningen er dårlig
egnet til å redusere vårt underliggende problem
med høy pris- og kostnadsvekst. Disse medlemmer mener
at det justerte budsjettopplegg fra regjeringspartiene, som Regjeringen også står
bak, i enda mindre grad vil bidra til å stabilisere norsk økonomi,
i enda mindre grad vil bidra til å styrke den norske krona
og i enda mindre grad vil bidra til å få de høye
rentene ned mot europeisk nivå.
Disse medlemmer viser til regjeringspartienes forslag
om økt utbytte fra Telenor og Statnett.
Disse medlemmer registrerer at
sentrumspartienes forslag bryter med gjeldende utbyttepolitikk for disse
selskapene. I Telenors tilfelle oppjusteres resultat-anslaget med
300 mill. kroner for 1998. Hele resultatforbedringen trekkes inn
i form av økt utbytte. Utbytteandelen for Telenor blir
dermed 65-70 pst. i følge finansministerens svarbrev til
Arbeiderpartiets stortingsgruppe av 14.november 1998. I Statnetts
tilfelle økes utbytteandelen til 78 pst., uten at finansministeren i
sitt svar har noe oppjustert resultatanslag å vise til.
Disse medlemmer viser til at
sentrumspartiene og Regjeringen på denne måten
fører en uansvarlig utbyttepolitikk og mener dette står
i sterk strid med de retningslinjer som ligger til grunn for utbyttepolitikken.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre syner til omtalen av den økonomiske
politikken i Nasjonalbudsjettet og gjev sin tilslutnad til dei hovudmål
som er lagt fram i det finanspolitiske opplegget.
Desse medlemene syner til at
norsk pengepolitikk medfører ein klar samanheng mellom
kronekurs og rentenivå. Målsettinga om at finanspolitikken skal medverka
til å dempa presset i norsk økonomi slik at rentenivået
kan reduserast frå det nivået det har i dag, og
til eit nivå i nærleiken av det som er gjeldande
i andre vesteuropeiske land er oppretthalden.
Kronekursen og renteutviklinga er og avhengig
av andre faktorar. Mellom anna oljepris, lønsutvikling
og forventa inflasjon. Ein føresetnad for at ein skal få renta
ned er difor at inntektsoppgjeret i 1999 kan gjennomførast
innanfor ei moderat ramme i samsvar med Solidaritetsalternativet
sine prinsipp.
Desse medlemene konstaterar at
prognosen på 2,5 pst. for konsumprisveksten frå 1997
til 1998 er litt lågare enn ein rekna med i revidert Nasjonalbudsjett, men
at anslaget på 3,25 pst. for 1999 er omlag det dobbelte
av det som er venta hos våre handelspartnarar.
Desse medlemene vil peike på at
det i Nasjonalbudsjettet er gjeve ei særleg omtale av pressproblema
i store deler av arbeidsmarknaden. Etter 6 år med samanhengande
vekst er sysselsettinga auka med 231000 personar eller 11,9 pst.
av arbeidsstyrken.
Desse medlemene legg til grunn
at den sterke auken i rentekostnadene den siste tida så langt
har ført til ei viss demping av veksten i byggje- og anleggssektoren.
Fleire store nasjonale byggjeprosjekt er i ferd med å blir
avslutta. Omsetnaden av bustadar er redusert. Saman med den internasjonale
lågkonjunkturen skaper dette noko uvisse omkring anslaga
for utviklinga i byggje- og anleggssektoren. Desse medlemene legg óg
vekt på at tilslutnad til eit heilheitleg økonomisk
opplegg i seg sjølv kan verke stabiliserande på økonomien.
Ut frå ei samla vurdering vil desse medlemene gå inn
for at konjunkturavgifta for byggje- og anleggssektoren ikkje vert
iverksett.
Desse medlemene har også merka
seg at det i Nasjonalbudsjettet er understreka at uroa i den internasjonale økonomien
har skapt stor uvisse om den vidare utviklinga. Verknaden av dei økonomiske
krisene i Søraust-Asia, Russland og sist no i Latin-Amerika
har ført til at veksttala er justert nedover for utviklinga
i verdsøkonomien, og for einskilde land også utanfor kriseområda.
For Noreg betyr dette lågare eksportinntekter,
særleg frå petroleumsverksemda.
Desse medlemene har også merka
seg at oljeselskapa ser for seg låg oljepris i ei tid framover.
Dersom oljeprisen vert liggjande på det noverande nivået framover,
vil dette på sikt føre til reduserte investeringar
i oljesektoren. Dette vil i neste omgang få verknad på aktivitetsnivået
i Fastlands-Noreg.
Etter ei samla vurdering av desse tilhøva
finn desse medlemene at dei avgrensa endringane i
budsjettbalansen som følgjer av det justerte opplegget
frå sentrumspartia, er forsvarlege. Desse medlemene vil understreke
at overskotet på Nasjonalbudsjettet vil vere om lag 50
mrd. kroner.
Desse medlemene syner til det
justerte opplegget som sentrumspartia har lagt inn i denne innstillinga,
med ein del endringar, mellom anna i skatte- og avgiftsopplegget. Desse
medlemene legg vekt på at dette er retta inn for å få ei
låg pris- og kostnads-utvikling og slik medverka til eit
moderat lønnsoppgjer til våren. Dette er i seg
sjølv viktige føresetnader for auka tillit til
norsk økonomi og ei normalisering av rentenivået. Desse
medlemene meiner dei justeringane sentrumspartia har gjort
i Regjeringa sitt framlegg også ivaretek målsettinga
om eit stramt budsjett, med ein god fordelingsprofil der byrdene
med innstramming vert delt mellom det offentlege, hushaldningane og
næringslivet. Desse medlemene meiner det
er naudsynt med ein stram finanspolitikk og vurderer at ei innstramming
på om lag 8 mrd. kroner opprettheld målsettinga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Regjeringen mener at etterspørselspresset
i norsk økonomi er for stort, og at det må bremses
ved hjelp av et stramt statsbudsjett. Et stramt budsjett innebærer
i denne forbindelse et statsbudsjett der staten reduserer utgiftssiden
samtidig som den styrker inntektssiden ved å øke
skatter og avgifter.
Disse medlemmer er ikke enig
i at presset i norsk økonomi vil bli så stort
i tiden som kommer at det er nødvendig å øke
skatter og avgifter. Disse medlemmer er enig i at
utgiftene på statsbudsjettet må reduseres, ikke
for å redusere presset i norsk økonomi, men for å gi
rom for større skatte- og avgiftslettelser. Vi ser allerede
at store næringslivslokomotiver som for eksempel Statoil strammer
inn ved å kraftig redusere sine investeringsplaner for
1999. Andre har varslet tilsvarende reduksjoner, særlig
bygge- og anleggsbransjen. Dette får stor effekt på hele
landets økonomi og innebærer allerede en betydelig
reduksjon av etterspørselen.
Det svært høye rentenivået
vi har i dag, innebærer også en betydelig reduksjon
idet private forbruk. Det er grunn til å anta at effekten
av denne renteøkningen ikke fullt ut har slått
ut i økonomien ennå, men at vi vil se utslagene
i de kommende månedene. Skatte- og avgiftsskjerpelser vil
bidra til å ytterligere forsterke nedgangen i etterspørselen
og vil være uheldig for norsk økonomi. Det er
fra noen hold blitt hevdet at det vil være bedre at vi
strammer inn så mye nå at vi eventuelt kan slippe
opp underveis. Det er en risikabel fremgangsmåte. Norge
har erfaringer som viser det motsatte, nemlig hvor vanskelig det
er å rette opp noe når det først går
utforbakke. Det vil være langt bedre å gi skatte-
og avgiftslettelser, for eventuelt, hvis det faktisk skulle vise
seg å være behov for innstramminger underveis, å gjøre
det da.
For øvrig er det også god
grunn til å hevde at de skatte- og avgiftsskjerpelser som
er foreslått av Regjeringen også har svært
begrenset effekt for selve statskassen. Resultatet av de kraftige
innstrammingene vil være en redusert produksjon i den private
sektor. For øvrig er det ikke sikkert at renten vil gå ned
som følge av innstramming i finanspolitikken, slik som
både Regjeringen og stortingsflertallet hevder. Finanspolitikken
ikke er egnet til for mye finstyring og detaljregulering av økonomien.
Derfor burde Stortinget i større grad konsentrere seg om
de større linjene.
Disse medlemmer vil gjennomføre
de grep som vi mener er nødvendig for norsk økonomi,
også på lang sikt. Det må fokuseres på effektivisering
og fornuftig ressursanvendelse, og ikke minst en helt annen innretning
av både budsjettets utgiftsside og inntektsside.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative
statsbudsjett som viser at det er godt mulig å omprioritere
innenfor forsvarlige budsjettrammer, ved å styrke kjerneområder,
redusere skatter og avgifter og redusere de offentlige utgiftene
til ikke-prioriterte områder. Som tidligere nevnt er stramhetsbegrepet
ingen «hellig ku» for Fremskrittspartiet. Det avgjørende
for oss er at det strammes inn i de offentlige utgiftene, ikke i
privat sektor gjennom skatte- og avgiftsskjerpelser. Derfor foreslår
Fremskrittspartiet skatte- og avgiftsreduksjoner i forhold til Regjeringens forslag
på 25,663mrd. kroner.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets budsjett har en (negativ) underliggende utgiftsvekst på -0,79
pst., korrigert for prisstigning er den underliggende utgiftsvekst
på -4,88 pst., sammenlignet med Regjeringens forslag som
innebærer en økning på 1 pst. korrigert
for prisstigning.
Fremskrittspartiets forslag har en innstrammingseffekt
på 0,79 pst., målt ved den olje,- rente- og aktivititetskorrigerte
budsjettindikatoren, mot Regjeringens 0,89pst.
Regjeringens forslag til avgiftsøkninger
gir alene en økning i prisstigningen neste år
på H pst. Sammen med forslag til skatteøkninger
kan dette bety nok et godt lønnsoppgjør neste år.
Fremskrittspartiets forslag til skatte- og avgiftsopplegg vil innebære
at prisstigningen neste år blir 2,2pst. lavere enn Regjeringens
forslag på 3Ipst.
På budsjettets utgiftsside foreslår
Fremskrittspartiet en brutto innsparing i statens utgifter med 24,2mrd. kroner.
Disse medlemmer har, innenfor
Fremskrittspartiets ramme, foreslått en betydelig satsning
på veiutbygging, forsvar, helse og eldreomsorg, justissektoren og
barnefamiliene.
Videre har Fremskrittspartiet lagt til grunn
en langt mer næringsvennlig politikk enn Regjeringen, i
erkjennelsen av at det er verdiskapningen i det private næringsliv
Norge skal leve av i fremtiden.
Disse medlemmer støtter
ikke Regjeringens forslag om å fjerne en feriedag, med
henvisning til at Norge er det landet i Europa som har kortest ferie.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
ingen grunn til å endre på de anslag som Regjeringen har
lagt til grunn for utbytte fra statseide eller deleide selskaper,
men vil understreke det viktige i at statens avkastningskrav står
i et korrekt forhold til den betydelige egenkapital staten har i
en rekke selskaper. Disse medlemmer mener
dog det er nødvendig at utbytte fastsettes i henhold til
aksjeloven også i bedrifter der staten er aksjonær.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre med sitt alternative forslag til statsbudsjett viser
at det er fullt mulig å omprioritere innenfor forsvarlige
budsjettrammer, for å styrke kjerneområder og redusere
skatte- og avgiftsnivået. Høyres budsjettforslag
har samme innstrammingseffekt som Regjeringens forslag. Det er imidlertid
avgjørende at stramheten i finanspolitikken oppnås
på riktig måte. Derfor foreslår Høyre
en reduksjon i skatter og avgifter på 7,4 mrd. kroner i
forhold til regjeringen Bondeviks forslag. Disse lettelsene dekkes
inn i sin helhet. Høyres budsjett har en underliggende
utgiftsvekst på -0,5 pst, sammenlignet med regjeringen
Bondeviks forslag på +1 pst.
Disse medlemmer mener det er
bekymringsfullt at Regjeringen legger opp til en så høy
utgiftsvekst for neste år, og at sentrumspartiene i sitt
justerte budsjettforslag legger opp til en enda høyere
utgiftsvekst, på 1,1 pst. Flere prognoser, blant annet
fra Statistisk sentralbyrå, tyder på at veksten
i BNP for Fastlands-Norge i 1999 vil bli lavere enn anslått
i Nasjonalbudsjettet, og lavere enn forslagene til utgiftsvekst
fra Regjeringen og sentrumspartiene. Dermed er risikoen stor for
at vi vil komme i den situasjon at veksten i de offentlige utgifter
er høyere enn veksten i verdiskapningen. I dagens situasjon
med høy kapasitetsutnytting vil dette føre til
at offentlig sektor fortrenger privat virksomhet. Dette er en utvikling disse
medlemmer mener er svært bekymringsfull, ikke minst
fordi presset for ytterligere økte offentlige utgifter
kan øke i årene som kommer dersom Norge går
inn i en lavkonjunktur. Faren er stor for at man med sentrumspartienes
budsjettforslag legger seg på utvikling i utgiftsnivået
som ikke er opprettholdbart over tid.
Disse medlemmer viser til at
Høyres budsjettforslag har om lag samme innstrammingseffekt
som Regjeringens forslag på 0,9 pst., målt ved
den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Disse
medlemmer mener det er avgjørende at finanspolitikken er
stram i dagens situasjon. Prognosen for norsk økonomi tyder
på at kapasitetsutnyttingen og dermed presset i norsk økonomi
vil være høy også i 1999, selv om veksten
vil avta neste år. Med fortsatt høyt press i økonomien
er risikoen stor for at lønns- og prisveksten vil bli kraftig
neste år. Dette vil svekke næringslivets konkurranseevne
ytterligere, med alvorlige konsekvenser på lengre sikt.
Derfor er det viktig at finanspolitikken bidrar til å redusere
presset i norsk økonomi.
Disse medlemmer mener den uro
man nå ser på de internasjonale finans- og råvaremarkedene
understreker betydningen av et ansvarlig finanspolitisk opplegg,
med en nødvendig stramhet i finanspolitikken og stabile
rammevilkår for næringslivet. Det er viktig at usikkerheten
for næringslivet som følger av internasjonal uro
ikke forsterkes av forverrete rammevilkår i Norge.
Disse medlemmer er enige i Norges
Banks vurderinger i budsjettbrevet av 21.oktober 1998, om at det
isolert sett kunne være ønskelig med en enda sterkere
innstramming for å dempe aktiviteten i økonomien,
men at usikkerheten knyttet til tempoet i den forventete rentenedgang
isolert sett trekker i motsatt retning. Samlet sett fremstår
en innstramming på nær 1 pst. som en rimelig avveining
mellom ulike hensyn.
Disse medlemmer vil peke på at
det er betydelig vanskeligere å reversere de negative effektene
av en finanspolitikk som viser seg ikke å være
stram nok, enn det er å løsne opp på en
finanspolitikk som viser seg å være i strammeste
laget. Det vil være fullt mulig å «gi gass» i økonomien
i løpet av 1999 dersom forholdene tilsier dette. Også dette
trekker i retning av et stramt statsbudsjett for 1999.
Disse medlemmer understreker
imidlertid at det for Høyre er avgjørende at stramheten
i finanspolitikken oppnås på riktig måte.
Regjeringens forslag til innstramming er i stor grad oppnådd
gjennom forslag om økte skatter og avgifter. Forslagene
til avgiftsøkninger gir alene en økning i prisstigningen neste år
på H prosentpoeng. Sammen med forslagene til skatteskjerpelser
vil dette kunne legge grunnlag for økte lønnskrav, og
dermed bringe oss inn i en ny lønns- og prisspiral.
Disse medlemmer viser til at
det høye rentenivået allerede har påført
mange husholdninger og bedrifter kraftige utgiftsøkninger. Økte
skatter og avgifter på toppen av dette vil forverre situasjonen,
og føre til alvorlige problemer for mange husholdninger og
bedrifter. Når regjeringen Bondevik kaller på en «nasjonal
dugnad» i dagens situasjon, er det for disse medlemmer opplagt
at husholdningene og bedriftene gjennom renteøkningene
allerede har tatt sin del av denne «dugnaden».
Selv om et stramt statsbudsjett vil bidra til at rentenivået
kan reduseres, må det tas høyde for at dette kan
ta tid. Det er uforsvarlig å ramme husholdningene og bedriftene
dobbelt opp, med både økte renteutgifter og høyere
skatter og avgifter.
Disse medlemmer viser til at
Høyre derfor går mot forslaget om å øke
skatte- og avgiftsnivået med 4 mrd. kroner i 1999, og foreslår
i stedet en reduksjon i forhold til dagens nivå på 3,4
mrd. kroner. Samlet foreslår Høyre en reduksjon
i skatter og avgifter på 7,4 mrd. kroner i forhold til
sentrum-regjeringens forslag, med virkning for 1999. Høyres
forslag til skatte- og avgiftsopplegg innebærer at prisstigningen i
1999 kan komme ned mot 2 H - 2 I pst, mot 3 G pst med Regjeringens
forslag.
Disse medlemmer viser til at
Høyre på lengre sikt ønsker et vesentlig
lavere skatte- og avgiftsnivå. Behovet for en stram finanspolitikk i
dagens situasjon innebærer at reduksjoner i skatte- og
avgiftsnivået fullt ut må dekkes inn gjennom tilsvarende
innsparinger i offentlige utgifter. Høyre legger vekt på at
reduksjoner i offentlige utgifter må skje gradvis. De som
i dag er gjort avhengige av offentlige støtteordninger
må gis tid til omstilling. Det må også tas
høyde for at det tar tid å gjennomføre
tiltak som gir bedre ressursutnyttelse i offentlig virksomhet, og
at tiltakene derfor ikke gir full effekt fra første dag.
På budsjettets utgiftsside foreslår disse
medlemmer en netto innsparing i statens utgifter med 6,2
mrd. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Med Høyres forslag
vil statsbudsjettets reelle, underliggende utgiftsvekst være
på om lag -0,5 pst i forhold til anslag på regnskap
for 1998, sammenlignet med Regjeringens forslag på +1
pst.
Innenfor denne rammen har disse medlemmer funnet
rom for en betydelig satsing på veiutbygging og forsvar.
Kontantstøtten utvides som planlagt. Høyre går
mot Regjeringens forslag om å ta pengene tilbake igjen
ved å fjerne småbarnstillegget for dem som mottar
kontantstøtte. Videre styrker Høyre forskning
og utdanning på alle trinn, og gir mer ressurser til politi
og rettsvesen. Høyre opprettholder Regjeringens forslag til
satsing på helse og eldre, og foreslår i tillegg økt
satsing på innsatsstyrt finansiering i helsevesenet.
Disse medlemmer går
mot Regjeringens næringsfiendtlige forslag, som utvidet
arbeidsgiveransvar for sykelønn og fjerning av sjømannstilskuddet.
Regjeringens forslag om å fjerne en
feriedag får ikke Høyres støtte. Forslaget
vil hjelpe næringslivet, men Regjeringen legger ikke tilstrekkelig
vekt på avveining mellom arbeid og fritid. Med Europas
korteste ferie er konklusjonen klar; vi trenger ikke enda kortere
ferie.
Disse medlemmer minner om at
Høyre har invitert Regjeringen og regjeringspartiene til
forhåndsdrøftinger om budsjettet, for å sikre
et flertallsgrunnlag i Stortinget. Dette ville også sikret
større stabilitet og forutsigbarhet i den økonomiske
politikken, og på den måten være bedre
egnet til å møte de utfordringer landet står
overfor. Disse medlemmer minner også om
at Høyres forutsetninger for støtte til budsjettets hovedinnretning
har vært klargjort i god tid før Regjeringen la
frem sitt budsjettforslag.
Disse medlemmer konstaterer at
Regjeringen og regjeringspartiene konsekvent har ignorert Høyres forsøk
på å komme Regjeringen i møte om statsbudsjettet
for 1999. Regjeringens forslag medfører en utvikling stikk
i strid med Høyres syn på en rekke sentrale områder.
Regjeringen foreslår skatte- og avgiftsøkninger
i en størrelsesorden det ikke er sett maken til på 90-tallet.
Regjeringen foreslår et kraftig kutt i forsvarsbevilgningen,
også i forhold til sin egen langtidsplan som ble vedtatt
for bare noen måneder siden. Regjeringen legger nye veiprosjekter
på is til tross for at regjeringspartiene sammen med Høyre
sikret flertall for en betydelig satsing på veiutbygging
i Norsk veg- og vegtrafikkplan.
Disse medlemmer viser til at
sentrumspartiene legger frem et justert forslag til statsbudsjett
for 1999. Dermed kan det konstateres at Regjeringens forslag til statsbudsjett
for 1999 heller ikke har regjeringspartienes støtte. Sentrumspartienes
justerte budsjettforslag innebærer:
– fortsatt
skatte- og avgiftsøkninger på 2 H mrd. kroner
for 1999,
– fortsatt et kutt i forsvaret
på H mrd. kroner i forhold til nullvekst og 0,8 mrd. kroner
i forhold til Høyres budsjettforslag, og
– fortsatt ingen nye veiprosjekter.
Den underliggende utgiftsveksten i sentrumspartienes
justerte budsjettforslag vil være på 1,1 pst.,
som er en kraftigere vekst enn i Regjeringens eget forslag og i strid
med Høyres alternative budsjett. Prognosene for veksten
i BNP, blant annet fra SSB, tyder på at utgiftsveksten
med sentrumspartienes justerte forslag vil være høyere
enn veksten i BNP for Fastlands-Norge. Dette er alvorlig fordi det
innebærer at offentlig sektor fortrenger privat virksomhet.
Samtidig svekker sentrumspartiene stramheten
i budsjettet, i forhold til stramheten foreslått av Regjeringen og
som et bredt flertall på Stortinget har gitt sin tilslutning
til. Finansministeren gir i svar på spørsmål fra
Høyres stortingsgruppe 14.november 1998 ingen begrunnelse
for Regjeringens endrede syn på innstrammingsbehovet i
finanspolitikken.
Disse medlemmer vil understreke
at et hovedmål med statsbudsjettet for 1999 er å sikre
et stramt budsjett som kan få renten ned. Dette er viktig
for å hjelpe alle de familier og bedrifter som nå sliter
med høye renteutgifter. Det er alvorlig at sentrumspartiene
i sitt justerte budsjettforslag foreslår å svekke
stramheten i budsjettet, blant annet fordi dette reduserer muligheten
for lavere rente. Skatte- og avgiftsøkningene i sentrumspartienes
justerte opplegg vil fortsatt bidra til økt prisstigning,
og for mange familier komme i tillegg til betydelig økte
renteutgifter.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
fremholde at norsk økonomi er solid med store overskudd
både i statsfinansene og i de fleste bedrifter. Selv om
det er ønskelig med visse innstrammingerer
det rom for å satse mer på rettferdig fordeling,
miljøtiltak og oppvekst og utdanning for barn og unge.
Det krever politisk vilje til å sette det viktigste først.
Sosialistisk Venstrepartis økonomiske
politikk har fem hovedmål:
– Arbeid
til alle.
– Solidaritets-Norge istedenfor
Forskjells-Norge.
– En mindre oljeavhengig økonomi
og et mer allsidig næringsliv.
– En bærekraftig økonomi
der skattesystemet stimulerer til miljøriktig adferd.
– Kommuner som er økonomisk
i stand til å gi gode tjenester til sine innbyggere.
Disse målene kan bare nås
ved aktiv politisk styring. Finanspolitikken må motvirke
de svingninger i økonomien som markedet utsetter oss for.
En stabil økonomisk utvikling er best.
I tråd med dette synet viser dette
medlem til at Sosialistisk Venstreparti i flere år
foreslått mer ekspansive budsjetter enn vekslende regjeringer.
Da var hovedoppgaven å få fart på økonomien
for å få flere i arbeid. Når det i år
var behov for å kjøle ned økonomien foreslo
Sosialistisk Venstreparti et mer stramt budsjett enn Regjeringa
ved behandlingen av revidert budsjett. Sosialistisk Venstrepartis
foreslo et budsjett med innstramminger i privat forbruk, blant annet økt beskatning
av kapitalinntekter og kutt i enkelte overføringer. Hadde
Regjeringa lagt opp til dette da, ville vi fått et langt
mindre press på renta og langt mindre behov for å stramme
inn nå. I stedet valgte Regjeringa å samarbeide
med høyresida om et budsjett som ikke la opp til å bremse
forbruket. Nå kommer Regjeringa med forslag om økt
kapitalskatt og fjerning av rederienes refusjonsordning. Forslagene
vil selvsagt få dette medlems støtte, men hadde
Regjeringa gått inn for disse tiltakene allerede i vår,
slik dette medlem ønsket, ville tiltakene
hatt større positiv effekt.
Dette medlem kommenterte for øvrig
Regjeringas reviderte budsjett slik i Budsjett-innst. S. II (1997-98)
i begynnelsen av juni:
«Regjeringa har lagt fram et budsjettopplegg
som betyr at det i all hovedsak overlates til markedet å stramme
inn økonomien. Da får vi rente- og prisoppgang.
En slik innstramming er primitiv og usosial. Sosialistisk Venstreparti ønsker
et finanspolitisk strammere opplegg og med en helt annen profil
enn Regjeringa. De innstramminger som Regjeringa legger opp til
vil først og fremst ramme folk flest, særlig gjennom redusert
aktivitetsnivå i kommunene. Sosialistisk Venstreparti kan
bare akseptere innstramminger som samtidig opprettholder høy
sysselsetting og gir bedre fordeling.»
Utviklingen etterpå har vist at Sosialistisk
Venstreparti fikk rett når det gjaldt virkningen av Regjeringas budsjettopplegg
i vår.
I budsjettopplegget for 1999 legger Regjeringa
opp til en finanspolitisk innstramming på opp i mot 1 pst. av
BNP. Denne innstrammingen kommer for seint og er for sterk. En mindre
innstramming er nødvendig for at finanspolitikken skal
levere sitt bidrag til at renta kan gå ned. En innstramming
i den størrelsesorden som Regjeringa legger opp til bereder
bare grunnen for ny økning i arbeidsledigheten.
Siden mai har Norges Bank hevet dagslånsrenten
6 ganger, med totalt 4,5 prosentpoeng, i håp om å motvirke
svekkelsen av kronekursen. De siste 2,5 prosentpoengene kom i løpet
av en langhelg i august. Kredittinstitusjonene har hevet sine lånerenter
omtrent tilsvarende. Beregninger SSB har gjort anslår at
renteøkningene vil ha en årsvirkning som tilsvarer
20 mrd. kroner i innstramming i økonomien.
Dette er en form for innstrammingspolitikk som Sosialistisk
Venstreparti ikke ønsker. Renteøkninger rammer
alle med gjeld, uavhengig av hva slags type gjeld, og beriker alle
med «penger på bok», uavhengig av behov.
For Sosialistisk Venstreparti er det derfor en viktig oppgave å få renta
ned. Sosialistisk Venstreparti går inn for følgende
tiltak:
– En finanspolitisk
innstramming på om lag halvparten av Regjeringen inkludert
innstramminger i oljesektoren, men særlig retta mot sektorer
og grupper med høy importandel.
– Sette ned renta i statsbankene.
– En mer fleksibel valutapolitikk
og sterkere politisk styring av Norges Bank.
– Mindre oljeavhengighet og høyere
oljepris via redusert oljeutvinning.
Sammenhengen mellom en stram finanspolitikk og lavere
rente er ikke klar fordi det også er andre faktorer, slik
som oljepris og etterspørsel fra eksportmarkedene, som
spiller sterkt inn. Sosialistisk Venstreparti legger imidlertid
til grunn at finanspolitikken kan bidra til en lavere rente, men
innstrammingene må rettes inn mot de områder der
de har størst effekt. Sosialistisk Venstreparti legger
vekt på rette innstrammingene inn mot sektorer med høy
importandel. Det er den sterke importveksten i år (sammen
med svekkelsen av verdien av eksporten) som er den underliggende
realøkonomiske grunn til kronesvekkelsen.
Sosialistisk Venstreparti ønsker en
innstramming på om lag halvparten av den Regjeringa foreslår,
inkludert oljesektoren. Til gjengjeld vil Sosialistisk Venstrepartis
innstramminger ha større effekt på importen. Sosialistisk
Venstreparti øker kommunenes inntekter 4,5 mrd. kroner
mer enn Regjeringa. Kommunesektoren har en svært lav importandel.
Sosialistisk Venstreparti vil stramme inn på militære
innkjøp fra utlandet på ca. 2 mrd. kroner. Sosialistisk
Venstreparti vil stramme inn privat forbruk med om lag 3,2 mrd.
kroner mer enn Regjeringen, men Sosialistisk Venstreparti legger større
vekt på å rette skatteøkningene mot de
med høy inntekt og formue. Dette er grupper som har en
høyere importandel i sitt forbruk enn andre.
Sosialistisk Venstreparti vil holde et lavt
rentenivå i Statsbankene. Det har i seg selv positiv effekt
for økonomien til statsbankenes mange kunder. Samtidig
vil lav rente i statsbankene virke som et press på de private bankene
for å holde rentene nede. I dette budsjettet foreslår
Sosialistisk Venstreparti å gjeninnføre politisk styrt
rente i Statens Lånekasse på 4,8 pst. Dette ville spare
Lånekassas kunder for nesten 1,2 mrd. kroner neste år.
Oljeutvinningstempoet er ute av kontroll. Et
rekordhøyt investeringsnivå gjør faren
for, og skadevirkningene av, feilinvesteringer større.
Bare på Kårstø ligger det an til at overskridelsene
vil koste oss like mye som det vi bruker på å drive
Universitetet i Oslo, Trondheim og Tromsø i ett år.
Sosialistisk Venstreparti ønsker et lavere investeringsnivå.Mindre bør investeres i Nordsjøen,
mer bør investeres i utdanning og alternativ energi. Dette
vil også medføre at oljeinvesteringene dras ut
i tid og til mer stabilt aktivitetsnivå for næringer knyttet
til oljeinvesteringene.
Petroleumssektoren er en sektor av norsk økonomi som
er overopphetet. Oljeinvesteringene ligger an til å vokse
med 13,5 pst. i år. Når det i statsbudsjettet
for et halvt år siden ble lagt opp til at investeringene
bare skulle vokse med 1,3 pst. i år forteller det om et
inve-steringsnivå ute av kontroll. Ingen annen samfunnssektor
hadde fått lov til å drive opp investeringsnivået
med påfølgende budsjettoverskridelser på enkeltprosjekter
i milliardklassen.
Derfor vil Sosialistisk Venstreparti allerede
neste år kutte i statlige petroleumsinvesteringer. Alle
investeringsprosjekter som er under vurdering, men ikke inngått
kontrakter om foreslås skjøvet ut i tid. Det kuttes
i leteboring og feltutvikling. Høy aktivitet her driver fram
nye funn og nye investeringer i et uforsvarlig raskt tempo. Til
sist må det kuttes ytterligere i oljeproduksjonen. Et kutt
på enda 100000 fat pr. dag, helst i forståelse
med OPEC, ville gitt et solid bidrag til nedkjøling av
norsk økonomi, høyere oljepris og mindre bruk
av olje.
På kort sikt vil redusert investeringsnivå og
utvinningstempo bidra til å dempe presset i norsk økonomi. På litt
lengre sikt kan vi oppnå en trippelgevinst. Den første
gevinsten er økologisk. Norge er en så stor eksportør
av olje at redusert produksjon vil gi høyere oljepris.
Høyere oljepris gir mindre bruk av olje og dermed lavere
CO2 utslipp. Den andre gevinsten er økonomisk.
Høyere oljepris gir økte inntekter pr. investert krone.
Den tredje gevinsten er strukturell. Et lavere aktivitetsnivå i
Nordsjøen vil frigjøre ressurser som vi heller
kan bruke til økt satsing på utdanning og alternativ
energi og annen verdiskapning i Fastlands-Norge.
Norge var en viktig energinasjon i fortida.
Da var vannkraft viktigst. Norge er en viktig energinasjon i dag,
med olje og gass som de viktigste energiformer. Skal Norge fortsatt
være en viktig energinasjon i framtida må vi investere
langt mer enn i dag i det som fortsatt kalles alternativ energi,
men som er framtidas energiformer fordi de er fornybare. Det gjelder
blant annet vind-, sol- og bølgekraft.
I dette budsjettet foreslår Sosialistisk
Venstreparti å redusere oljeavhengigheten ved:
– Stopp
i alle investeringer som det ennå ikke er
inngått kontrakter om.
– Kutt i leteboring.
– Økt avskrivningstid
for oljeinvestering for å
stimulere oljeselskapene til å utsette investeringer.
– 10 pst. kutt i oljeutvinning.
For å styrke annet næringsliv
foreslår Sosialistisk Venstreparti:
– Redusert
arbeidsgiveravgift.
– Å gå imot økt
arbeidsgiveransvar for sykepenger.
– Økt verftsstøtte.
– Kjempesatsing på alternativ
energi og
energiøkonomisering.
– Økt satsing på forskning.
– Økte IT-investeringer
i skolen.
– Stimulering av bygg- og anleggsvirksomhet,
ved igangsetting av nye offentlige oppdrag og gå imot konjunkturavgiften.
– Satsing på skole- og
utdanningssystemet.
– Økt risikoeksponering
i SND.
Dette medlem vil påpeke
at siden 1990 har det offentliges andel av samfunnsøkonomien
sunket. Offentlig sektors andel av BNP har sunket fra 53,5 pst. til
44,7 pst. i 1997. Offentlig sektor vil si alle offentlige utgifter
inkludert overføringer til private og netto kapitalutgifter.
Til sammenligning var andelen i snitt på 47,6 pst. i Vest-Europa
og hele 62,3 pst. i Sverige i 1997. Disse tallene bekrefter det
inntrykk mange har; at mange har fått tykkere lommebøker
samtidig som kommunale tjenester går på sparebluss,
at offentlige skoler og sykehus forfaller mens private kjøpesentre
og administrasjonsbygg holdes i tipp-topp stand.
Sett i kontrast til dette bildet blir kravet
om skattelettelser og dermed økt privat forbruk nokså enøyd.
Det private forbruk har gode kår i Norge og det er mange som
kan tåle en skatteøkning.
Medlemen i komiteen frå Tverrpolitisk Folkevalde meiner
at den økonomiske stoda til staten, med eit overskot på mellom
40 og 60mrd. kroner, gjev rom for både eit lågare
skatte- og avgiftsnivå og ei større satsing innanfor
prioriterte føremål som t.d. skule og utdanning,
distriktspolitikk, helse og forsvar. Tverrpolitisk Folkevalde legg
likevel opp til at ein, for å hindra press i økonomien,
skal gjenomføra ei lita innstraming ut frå statsbudsjettet
for 1998. Denne medlemen meiner at ein ikkje kan
måla velferdstilbodet ut frå den brøken
dei offentlege utlogene utgjer av BNP, men ut frå det som
faktisk vert tilbode. Denne medlemen meiner difor
at ein òg frametter kan minka den offentlege delen av BNP,
utan at viktige velferdstilbod og samfunnsoppgåver vert
sett til sides eller nedprioriterte.
Denne medlemen meiner at dei
einskilde kan vera betre i stand til å taka vare på sine
eigne interesser enn det offentlege. Difor legg Tverrpolitisk Folkevalde opp
til å minka skatte- og avgiftsnivået med drygt 6mrd.
kroner, og at heile summen skal minka netto-overføringa
til Oljefondet like mykje. Dei tendensane som ein i dag ser til
sterk auke i den kriminaliteten som råkar vilkårleg,
må stoggast. Difor styrker Tverrpolitisk Folkevalde satsinga
innan rettsstellet og politiet. Samla vert sektorane politi, forsvar,
helse, skule og utdanning, og samferdsel styrka med drygt 2,2mrd. kroner.
Kommunesektorens reelle inntekter økte
med vel 4 G pst. fra 1996 til 1997. Sektorens inntekter vokser videre
fra dette høye nivået både i 1998 og
1999.
I Kommuneøkonomiproposisjonen for 1999
og Revidert nasjonalbudsjett 1998 ble veksten i kommunenes reelle
inntekter fra 1997 til 1998 anslått til om lag 1 pst. Anslaget
bygde blant annet på en forutsetning om 5 pst. lønnsvekst.
Resultatet fra lønnsoppgjørene tilsier imidlertid
at lønnsveksten for de kommuneansatte i gjennomsnitt blir
nærmere 6 pst. Høyere lønnsvekst enn
forutsatt bidrar isolert sett til å redusere kommunenes
realinntekter i 1998 med anslagsvis 1,1 mrd. kroner. Skatteanslaget
er ikke endret i forhold til anslaget i Revidert nasjonalbudsjett
1998. Den reelle inntektsveksten i 1998 anslås nå til
om lag I pst. Blant annet som følge av de høye
lønnstilleggene i vårens lønnsoppgjør,
vil kommunene få høyere utgifter til pensjonspremier
enn tidligere antatt.
I Kommuneøkonomiproposisjonen for 1999
ble det lagt opp til en reell vekst i kommunesektorens inntekter
på 1-1 G pst. fra 1998 til 1999, tilsvarende om lag 2-2,5
mrd. kroner. Det opplegget som nå legges fram, innebærer
en reell inntektsvekst på vel 1 G pst., eller knapt 2,6
mrd. kroner, og er følgelig i tråd med det som ble
varslet. Hoveddelen av veksten er knyttet til handlingsplanene for
eldreomsorg, psykiatri, utstyrsinve-steringer på sykehus
og kreftbehandling. Regjeringen foreslår at planperioden
for eldresatsingen utvides fra fire til seks år, noe som
reduserer bevilgningene til investeringer med vel 150 mill. kroner
i 1999 i forhold til tidligere forutsetninger. Tilskuddet til drift økes
som forutsatt med 800 mill. kroner.
I Kommuneøkonomiproposisjonen la Regjeringen opp
til om lag samme reelle nivå på kommunenes og fylkeskommunenes
skatteinntekter i 1999 som i 1998. Blant annet som følge
av stortingsvedtak i forbindelse med behandlingen av Kommuneøkonomiproposisjonen
foreslår Regjeringen nå å redusere det
reelle skattenivået med 800 mill. kroner, mot en tilsvarende økning
i rammetilskuddene. Dette bidrar til en bedre fordeling mellom skattesterke
og skattesvake kommuner.
Som varslet i Kommuneøkonomiproposisjonen foreslår
Regjeringen at skatt på alminnelig inntekt fra etterskuddspliktige
(selskapsskatten) i sin helhet blir en statlig skatt. Endringen
gjøres gjeldende fra inntektsåret 1998, slik at
den får budsjettvirkning for 1999. I tillegg foreslås
en tilsvarende omlegging for visse formuesskatter på en
del upersonlige skattytere, blant annet sparebanker og forbrukerforeninger. Omleggingen
medfører en administrativ forenkling. Det samlede inntektsbortfallet
for kommunene som følge av disse forslagene utgjør
om lag 6 mrd. kroner. Dette kompenseres gjennom å heve
de kommunale skattørene for personlige skattytere, og gjennom å øke naturressursskatten
innenfor kraftverksbeskatningen.
Det er i avsnitt 3.2 i meldingen gjort nærmere
rede for utviklingen i kommuneforvaltningens økonomi og opplegget
for 1999.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at lønnsoppgjøret
i 1998 ble ca. 1pst. høyere enn forutsatt i Revidert nasjonalbudsjett.
I tillegg vil de økte innbetalingene til KLP representere
betydelige merutgifter for kommunesektoren. Dette vil også ha
virkning for 1999. Det er imidlertid innarbeidet praksis at kommunesektoren selv
må ta ansvaret for den lønnsveksten som kommer utover
de forutsetninger som legges til grunn i Revidert nasjonalbudsjett.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, registrerer at det er stor avstand mellom regjeringspartienes løfter
før valget i 1997 og deres forslag til opplegg for kommuneøkonomien
for 1999. Kommunesektoren rammes også av den høye
pris- og kostnadsveksten og renteøkningene etter ett år
med sentrumsregjering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
mener at den økonomiske situasjonen tilsier et stramt finanspolitisk
opplegg og at dette må også gjelde for kommunesektoren. Et
overordnet mål er å få ned renten. 1
pst. rentereduksjon betyr 440 mill. kroner spart for kommunesektoren.
Det er imidlertid store forskjeller på i hvilken grad den
enkelte kommune og fylkeskommune kan tåle økonomisk
innstramming, og noen vil ha store problemer med å sy sammen
sine budsjett for 1999. Flertallet forutsetter at
Kommunal- og regionaldepartementet følger utviklingen nøye.
Flertallet viser til at en del
kommuner som ikke er kraftkommuner taper mye på omlegging
til statlig selskapsskatt. Flertallet ber departementet
vurdere å tilføre ekstra skjønnsmidler
til de av disse kommuner som kommer dårligst ut og at utgangspunktet
bør være at 50pst. av tapene blir kompensert.
Det bør i denne sammenheng også vurderes om de år
som er lagt til grunn for beregning av størrelsen på selskapsskatten gir
et riktig bilde. Det viser seg at noen kommuner kommer spesielt
dårlig ut da de årene som er lagt til grunn ikke
er representative for hva selskapsskatten har utgjort av skatteinntekter
for kommunen.
Flertallet vil peke på at
kraftkommuner som er minsteinntektskommuner får beholde
en meget liten del av den kompensasjon som økt naturressursskatt
gir, mens de kraftkommuner som har over minsteinntektsgrensen får
beholde alt eller halvparten dersom de ligger over 140 pst.-grensen.
Den skjevfordeling til fordel for de aller rikeste som dermed oppstår
bør vurderes ved neste anledning.
Flertallet viser til at Regjeringen i
nasjonalbudsjettet foreslår at det innføres en
ordning med løpende utjevning av skatteinntektene fra og
med år 2000 i tråd med Stortingets vedtak under
behandlingen av Kommuneøkonomiproposisjonen. Flertallet vil
vise til at kommuner med særlig lav skatteinngang i 1998
og 1999 vil tape store beløp dersom løpende inntektsutjevning
innføres uten at manglende skatteinngang for disse to år
blir kompensert. Tilsvarende vil kommuner med høy skatteinngang
tjene på at det ikke skjer en avregning for disse to årene.
På denne bakgrunn ber flertallet departementet
komme tilbake med forslag til ordninger som gir bedre fordelingseffekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet innser
at det kan bli vanskelig for kommunesektoren å oppfylle
de målsettingene som er vedtatt om bedring i helsesektoren,
styrking av eldreomsorgen og utbygging av barnehager med det statsbudsjettet Regjeringen har
lagt fram. Derfor vil disse medlemmer foreslå en
styrking av kommunesektorens økonomi for 1999. Arbeiderpartiets
samlede økonomiske alternativ vil bedre kommuneøkonomien
med over 1 mrd. kroner til neste år.
For blant annet å styrke kommunesektorens
muligheter til å nyttiggjøre seg øremerkede
midler, foreslår disse medlemmer å øke
rammeoverføringene med 200 mill. kroner utover Regjeringens
forslag.
Videre foreslås det å følge
opp den vedtatte handlingsplanen for eldreomsorgen med en økning
av tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser med 153 mill.
kroner.
Disse medlemmer foreslår
videre å bevilge 125 mill. kroner mer til utbyggingen av
10000 flere barnehageplasser enn Regjeringen foreslår.
Det foreslås videre en styrking av skolefritidsordningen,
utstyr til videregående skoler og opprettelse av en ordning
med utlån av skolebøker i videregående
skole. Disse medlemmers forslag vil øke
overføringene til kommunesektoren med over 500 mill. kroner Disse medlemmer viser
videre til at Arbeiderpartiets avgiftsopplegg vil gi reduserte utgifter
for kommunesektoren med over 500 mill. kroner. Arbeiderpartiets samlede
budsjettforslag vil gi over 1 milliard kroner i forbedring for kommunesektorens økonomi.
Disse medlemmer viser til at økningen
av skatteinntektene slår forskjellig ut mellom kommunene.
I tillegg til den omfordeling av 800 mill. kroner fra skatt til
rammetilskudd som foreslås fra Regjeringen, vil disse
medlemmer gjennom å redusere den kommunale skattøren med
0,25 prosentpoeng til omfordele ytterligere 960 mill. kroner via
rammetilskuddene. Disse medlemmer viser videre til
omleggingen av selskapsskatten til statsskatt og støtter
endringene som følger av dette.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til at Regjeringa følgjer
opp dei rammene som fleirtalet i Stortinget vedtok for kommunesektoren
for 1999 gjennnom handsaminga av kommuneøkonomiproposisjonen
i juni. Dette gjev ein reell auke i inntektene på vel 1G pst.
eller knapt 2,6 mrd. kroner. Hovuddelen av auken er knytt til handlingsplanane
for eldreomsorg, psykiatri, utstyrsinvesteringar på sjukehus
og kreftbehandling. Desse medlemene støttar
framlegget frå Regjeringa til økonomiske rammer
for kommunesektoren for 1999.
Desse medlemene har merka seg
at Regjeringa legg opp til at planperioden for eldresatsinga vert utvida
frå 4 til 6 år. Fleire kommunar har gjeve positiv tilbakemelding
på dette, sidan det vil gje betre tid både til
grundig planlegging og skikkeleg gjennomføring av byggeprosjekta.
Samtidig vil det gje betre høve til å skaffe det
fagpersonellet som er naudsynleg. Desse medlemene viser
til at løyvinga til eldresatsinga vert auka med 1450 mill.
kroner neste år, og støttar framlegget frå Regjeringa
om å utvide planperioden med 2 år.
Desse medlemene viser til det
justerte sentrumsbudsjettet der dei kommunale og fylkeskommunale
skatteøra for personlege skattytarar vert auka til høvesvis
11,50 og 6,60 prosenteiningar. Desse medlemene viser
til at vedtaket i Stortinget i samband med handsaminga av kommuneøkonomiproposisjonen
om ein reduksjon av skattøren og ein tilsvarande auke i
rammetilskottet for 1999, for å sikre best mogleg inntektsfordeling
mellom skattesvake og skattesterke kommunar, er teke omsyn til ved
fastsetjing av dei nye prosentsatsane.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at Regjeringen ønsker å gå vekk fra stortingsvedtaket
som anga en planperiode på 4 år for eldresatsingen,
og nå ønsker å utvide denne til 6 år. Disse
medlemmer er sterkt uenige i en slik utsettelse og deler
ikke Regjeringens oppfatning av de praktiske vansker ved en gjennomføring
over 4 år, og mener at gjennomføringen bør
følge den forutsatte tidsplan.
Disse medlemmer merker seg også at
Regjeringen foreslår å redusere det reelle skattenivået
med 800 millioner kroner, mot en tilsvarende økning i rammetilskuddene,
begrunnet med en bedre fordeling mellom skattesterke og skattesvake
kommuner.
Disse medlemmer vil gi kommunene et
større økonomisk ansvar ved å redusere
den statlige utjevningen og forfordelingen mellom kommunene, og
basere overføringene fra staten til kommunene på objektive kriterier
i samsvar med Rattsø I. En så sterk inntektsutjevning
og en så sterk forfordeling, særlig av kommunene
i Nord Norge, som Regjeringen legger opp til er uheldig fordi kommunene
i for liten grad får ansvar for å sikre seg inntekter
gjennom bl. a. en aktiv næringspolitikk. I samme uheldige
retning virker også forslaget om å overføre
selskapsskatten fra kommunene til staten. Disse medlemmer er
av den oppfatning at dette kan skade hele næringsstrukturen
i Norge. Næringslivet er avhengig av kommuner som er opptatt av å legge
til rette næringsområder og yter en god kommunal
service overfor bedriftene. Ved å overføre selskapsskatten
til staten, vil kommunenes incitament til å gjøre
dette delvis forsvinne. Det er ikke slik at antall bedrifter og
arbeidsplasser i Norge er en gitt størrelse, slik at kommunene
bare konkurrerer om de samme arbeidsplassene. Ved god kommunal tilrettelegging
og skikkelig service overfor næringslivet kan antallet bedrifter
og arbeidsplasser økes til glede for alle.
Disse medlemmer vil derfor gå imot
Regjeringens forslag om å gjøre om selskapsskatten
fra en kommunal til en statlig skatt. Konsekvensen av dette er at skattøren heller
ikke økes.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
kjent med at mange kommuner har begrenset økonomisk handlefrihet
på grunn av økte lønnsutgifter, økte
pensjonsutgifter og et høyt rentenivå. Sammen
med økt prisstigning representerer rentenivået
de viktigste problemene som statsbudsjettet for 1999 må bidra
til å løse. Derfor legger Høyre opp til
et stramt statsbudsjett. Det innebærer et stramt opplegg
også for kommuneøkonomien. På grunn av
presset i norsk økonomi finner Høyre det riktig å moderere
veksten kommune-økonomien og reduserer derfor rammeoverføringene i forhold
til det Regjeringen legger opp til. Høyre legger opp til
en reell inntektsvekst på 1,5mrd. kroner. Dette representerer
en dempning av veksten i kommunenes inntekter med 1,1mrd. kroner
i forhold til det som er fremmet i statsbudsjettet. Når
det skal foretas betydelige innstramninger i statsbudsjett er det
ikke til å unngå at dette berører en
så stor sektor i norsk økonomi som kommunesektoren.
Disse medlemmervil
understreke at Høyres økonomiske opplegg vil ha
en gunstigere innvirkning på kommuneøkonomien
enn det Regjeringens opplegg vil medføre. Et stramt statsbudsjett
vil bidra til å gjenreise tilliten til norsk økonomi.
Dette er nødvendig for å oppnå en reduksjon
av rentenivået. For hvert prosentpoeng rentenivået
går ned, sparer kommunesektoren ca. 400mill. kroner. Høyres
budsjett vil bidra til et lavere rentenivå med tilhørende
kostnadsbesparelser for kommunesektoren. Høyres avvisning
av å heve skatte- og avgiftsnivået bidrar til å redusere
prisstigningen for 1999 med 0,5 pst. Både direkte, f.eks.
gjennom lavere strømutgifter og gjennom mer moderate lønnsoppgjør
som følge av lavere prisstigning, vil innsparingen for
kommunene være betydelig.
Høyres modell for sykelønnsordning vil
føre til at kommunene vil redusere sine utbetalinger til
sykelønn med 290mill. kroner på årsbasis
i forhold til Regjeringens opplegg. For 1999 vil virkningen være
på 185mill. kroner fordi endringene ikke kan tre i kraft før
1.april. En innstramning av sykelønnsordningen vil føre
til reduserte skatteinntekter for kommunene. På den andre
side vil en innstramning trolig føre til en betydelig reduksjon
i fraværet og redusere kommunenes egenandel ved sykdom
hos egne arbeidstagere. Det er vanskelig med sikkerhet å fastslå den
eksakte virkningen av denne omleggingen.
Ved at Høyres budsjett vil bidra til
redusert prisvekst og et lavere rentenivå medvirker Høyres økonomiske opplegg
til å redusere lønnskravene for 1999. Dette vil avhjelpe
kommunenes økonomiske situasjon.
Dissemedlemmer vil
understreke at kommunenes muligheter til å gi et tilfredsstillende
tjenestetilbud ikke bare avhenger av utviklingen i inntektene, men
i stor grad også av evnen til å omstille og effektivisere eksisterende
kommunal virksomhet. For en sektor som disponerer en så stor
del av samfunnets ressurser, er det viktig at den kontinuerlig søker å utnytte
ressursene bedre.
Disse medlemmer vil peke på at
det i norske kommuner finnes et betydelig potensiale for effektivisering
gjennom økt konkurranseutsetting og privatisering. Kommunenes
Sentralforbund har i en rapport utført av SNF (Stiftelsen
for Næringslivsforskning) fått fastslått
at det er mulig å spare mellom 20-30pst. i kommunenes budsjetter,
med den samme kvalitet og omfang i tjenesteproduksjonen. Det forutsetter
at kommunene er villig til konsekvent å konkurranse-utsette.
I nasjonalbudsjettet legger Regjeringen opp
til en produktivitetsøkning i privat sektor på 1
pst. Legger man til grunn den samme produktivitetsveksten i kommunene vil
det innebærer en gevinst for kommunene på 1,2mrd.
kroner.
Disse medlemmer er bekymret for økningene
i de øremerkede overføringer til kommunene og
uttrykker etter disse medlemmers syn en mistillit til lokalsamfunnets
evne og vilje til å treffe fornuftige og lokalt tilpassede
beslutninger. Dette bidrar til å undergrave lokaldemokratiet
og reduserer rekrutteringen til lokalpolitiske verv. Høyre
vil arbeide for å få reduserte de øremerkede
tilskuddene og overføre disse midlene til kommunene via
rammeoverføringene.
Disse medlemmer vil videreføre
selskapsskatten som en kommunal skatt og går imot Regjeringens forslag
om å gjøre selskapsskatten til en statlig skatt. Det
er viktig at selskapsskatten blir beholdt som en kommunal skatt,
fordi den stimulerer kommunene til å legge forholdene til
rette for lokal næringsutvikling. Incitamentet for en slik
tilrettelegging blir kraftig redusert med Regjeringens opplegg,
dette er svært beklagelig når tegn kan tyde på at
vi er inne i en konjunkturnedgang. Høyre foreslår
for 1999 å videreføre det kommunale skattøre på samme
nivå som i 1998.
Når selskapsskatten forblir kommunal
faller behovet for kompensasjonsordninger bort. Derfor inneholder ikke
Høyres opplegg for kommuneøkonomien noe hovedstadstilskudd.
Det blir heller ikke nødvendige å øke
naturressursskatten for kraftkommuner med 0,1 øre til 1,1 øre.
Disse medlemmer mener at innsatsstyrt
finansiering vil bidra til økt effektivitet i helsevesenet.
Pasienten vil ikke lenger være en utgift, men tvert imot
en kilde til inntekt for sykehusene. Disse medlemmer vil øke
den innsatsstyrte finansieringsordningen for sykehus fra45 til 55pst.
Disse medlemmer vil arbeide for
at fylkeskommunen nedlegges som selvstendig politisk og administrativt
nivå i offentlig forvaltning, og at fylkeskommunens nåværende
oppgaver fordeles mellom staten, kommunene og private.
Disse medlemmer vil understreke
at Høyres opplegg for kommunene ivaretar hensynet til stramhet i
statsbudsjettet samtidig som kommunene sikres en inntektsvekst og
produktivitetsvekst som sikrer kommunenes muligheter til løse
sine kjerneoppgaver.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at kommunesektoren har ansvaret for de viktigste
områdene som angår folks hverdag, skole, barnehage,
helse, omsorg, kultur, samferdsel og stønad til livsopphold.
Disse tjenesten er avgjørende for folks levekår
og er en uunnværlig infrastruktur for næringslivet.
Dette er derfor et område som Sosialistisk Venstreparti
vil prioritere høyt. Det er helt uforståelig og
uakseptabelt at et rikt land som Norge i det hele tatt diskuterer
forslag som betyr nedlagte skoler og stengte barnehager og sjukehjem.
De siste års statsbudsjett har betydd
kutt i frie inntekter, mer øremerking og et stadig større
gap mellom oppgaver og økonomi. Forslaget til statsbudsjett
for 1999 betyr et reelt kutt i forhold til 1998 med ca. 4,5 mrd.
kroner, og tar ikke hensyn til at kommunesektoren drar med seg underskudd
fra 1998 inn i 1999. Fra kommune etter kommune kommer melding om
store kutt, nedlegging av skoler og omsorgstilbud og oppsigelser
av ansatte. Forskjellen mellom folk og kommuner øker. Og
ikke minst øker forskjellen mellom den standard innbyggerne
finner på de kommunale tjenester og i kommunale bygninger,
og den standard som forventes i næringslivet og i private
hjem.
Situasjonen er dramatisk og vil bety et sterkt
redusert tilbud til befolkningen og økt arbeidsledighet.
I tillegg vil det bety økte kommunale avgifter og egenandeler på barnehager,
skolefritidsordninger, musikkskoler, omsorgstjenester osv.
Regjeringen har ikke kompensert for underbudsjettering
i 1998, og har unnlatt å finansiere følgende områder
budsjett for 1999:
– Lønnsoppgjøret
som langt overstiger beregnede utgifter i kommuneøkonomiproposisjonen.
Lønnsøkningen er nødvendig og riktig
for å kunne gjennomføre reformer og satsing i
skole, omsorg og helse. Et lønnsoppgjør for ansatte
i offentlig sektor må være godt nok til å rekruttere
og beholde ansatte i et stramt arbeidsmarked og er et signal på hvordan
samfunnet verdsetter de jobbene som utføres. Et dårligere
lønnsoppgjør i offentlig sektor enn i privat sektor
ville være urettferdig og uhensiktsmessig. Det påligger
Stortinget og Regjeringen å ta overordnede hensyn til lønns-
og arbeidsgiverpolitikken når rammene for kommune-sektoren
bestemmes.
– Utgiftene til pensjonsavsetninger øker
forholdsmessig mer enn økningen i lønnskostnader
for øvrig.
– Økt rentenivå fører
til øket renteutgifter.
– Regjeringen foreslår å øke
arbeidsgiverperioden fra to uker og to dager, til tre uker. Dette
betyr økte utgifter for kommunene.
– Manglende prisjustering av øremerkede
tilskudd og økt bruk av øremerkede midler betyr
at krav til kommunenes medfinansiering øker.
– Regjeringen viderefører
det årvisse kuttet på 54 mill. kroner i kollektivtrafikken
i fylkeskommunene begrunnet i innsparing ved bruk av anbud. I tillegg
kompenseres ikke autodieselavgift for tilskuddsberettigede bussruter
fullt ut.
Omleggingene i inntektssystemet for kommunene (Rattsø I og
II) og de vedtatte kompensasjonsordningene har ført til
at mange kommuner får uventede utslag i sin inntekter.
Spesielt ser det ut til at kommuner med svake inntekter kommer dårlig
ut. I mange kommuner virker inntektssystemet slik at inntektene
flytter, mens utgiftene forblir like store. Omfordelingen fra kommuner
med høye inntekter til lavinntektskommuner må økes
for å unngå store ulikheter kommunene imellom.
Omleggingen i tråd med Rattsøutvalgets andre
delinnstilling, med bortfall av kommunal selskapsskatt, fører
også til at noen minsteinntektskommuner, som før
har hatt store inntekter fra annen selskapskatt enn kraftverk, har
fått store overgangsproblemer.
Dette medlem vil øke
overføringene til kommuner og fylkeskommuner med 4,5 mrd.
kroner gjennom inntektssystemet, og i tillegg med om lag 3,0 mrd.
kroner gjennom øremerkede tilskudd. I tillegg reduseres sektorens
kostnader med i størrelsesorden 700mill. kroner gjennom
redusert arbeidsgiveravgift (ca. 500mill. kroner) og ikke utvidet
arbeidsgiverperiode i sykelønnsordningen (ca. 200mill.
kroner).
Rammetilskuddet/utgiftsutjamninga økes
i Sosialistisk Venstrepartis forslag til statsbudsjett med 4,0 mrd. kroner,
fordelt med 1,25mrd. kroner til fylkeskommunene og 2,75mrd. kroner
til kommunene. I tillegg økes skjønnspotten med
0,5 mrd. kroner i 1999 for å muliggjøre bruk av økt
skjønn for å kompensere de kommuner og fylkeskommuner
som kommer særlig dårlig ut av den turbulente økonomiske
situasjonen kommunesektoren er i ved inngangen til 1999.
Dette medlem går imot økninger
i egenandeler i kommunesektoren.
Dette medlem går inn
for en rekke tiltak som vil styrke kommunenes økonomi og
evne til å gi gode tjenester til befolkningen, og viser
til omtale under de enkelte rammeområder. De
viktigste forslagene er:
– | 0,5 prosentpoeng kutt i
arbeidsgiveravgift | 500 mill. kroner |
– | Mot utvidelse av arbeids-
giverperioden | 190 mill. kroner |
– | Psykisk helse (voksne og barn) | 200 mill. kroner |
– | Rusforebyggende arbeid | 50 mill. kroner |
– | Inneklimatiltak /opprusting av uteareal,
skole | 1000 mill. kroner |
– | Senking av elevtall i
klassene | 259 mill. kroner |
– | Etterutdanning av lærere | 635 mill. kroner |
– | Skolefritidsordningen | 15 mill. kroner |
– | Leirskoleopphold | 100 mill. kroner |
– | Tilskudd til teknisk utstyr
i videregående skole | 100 mill. kroner |
– | Barnehager | 554 mill. kroner |
Det samlede opplegget i Sosialistisk Venstrepartis budsjettforslag
vil gi kommunesektoren en vesentlig økning i de øremerkede
tilskudd, samtidig som det gis rom for å utnytte øremerkede
tilskudd og unngå behovet for kutt i tjenestene. Samtidig
gir profilen, med økning i rammetilskudd/utgiftsutjamning,
en bedre fordeling mellom kommunene og fylkeskommunene enn det som
ligger inne i Regjeringens forslag til statsbudsjett.
Medlemen i komiteen frå Tverrpolitisk Folkevalde meiner
at det i den økonomiske stoda som ein opplever i Noreg
no og dei store uløyste oppgåvene innanfor skule
og helse må føra til at kommunesektoren vert tilført
fleire midlar. Tverrpolitisk Folkevalde legg difor opp til at rammetilskotet
skal aukast med 390 mill. kroner og dei andre overføringane
med 261 mill. kroner. Det skatteopplegget som Tverrpolitisk Folkevalde
har fremma legg ikkje opp til at kommunesektoren skal råkast
av skattereduksjonane. Dei samla innkomene til kommunesektoren,
via statsbudsjettet, vert etter framlegget frå Tverrpolitisk
Folkevalde på 202 mrd. kroner, d.v.s. ei auka råme
på om lag 700 mill. kroner i høve til kommuneopplegget
til Regjeringa. Samla vert veksten i kommuneøkonomien på 1,71pst.
i høve til statsbudsjettet for 1998.
Komiteen viser elles
til merknader under rammeområde 19 (Rammetilskott til kommunesektoren),
jf. avsnitt 3.2.19 i denne innstillinga. Komiteen viser også til
merknader under rammeområde 19 i Budsjett-innst. S. nr.
1 (1998-99), som er avgitt samstundes med denne innstillinga.
Regjeringen legger til grunn at kronekursen etter hvert
vil komme tilbake til utgangsleiet og at det norske rentenivået
ikke over lang tid vil holde seg vesentlig høyere enn det
europeiske rentenivået. Det bidraget som pengepolitikken i øyeblikket
gir til innstramming i økonomien er således ikke
forutsatt å vedvare. Dette understreker at hovedansvaret
for stabilisering av den økonomiske utviklingen i dagens
situasjon må hvile på finanspolitikken. Et stramt
finanspolitisk opplegg vil samtidig være et klart signal
om at politikken rettes inn mot å hindre en ny pris- og
lønnsspiral. Dette kan danne grunnlag for at rentene etter
hvert kan bringes ned igjen mot rentenivået ellers i Europa.
Selv om det skulle ta noe tid før forholdene
i valutamarkedet igjen normaliseres, vil det uansett fortsatt være
behov for en stram finanspolitikk. En fortsatt svak valutakurs ville
gi en inflasjonsimpuls inn i økonomien i en fase der arbeidsmarkedet
fortsatt er meget stramt. Dette kan føre til økte
lønnskrav, med fare for at en kommer inn i en utvikling
med varig høy pris- og lønnsvekst. Med et slikt
forløp vil forventningene om en svekkelse av den norske
kronen kunne vare ved, og lede til en situasjon med langvarig høyere
rente enn i Vest-Europa for øvrig. Dette kan lede til et
tilbakeslag som har likhetstrekk med situasjonen på slutten
av 1980-tallet, med betydelig økning i arbeidsledigheten. Det
er derfor viktig at budsjettopplegget bidrar til en raskest mulig
normalisering av situasjonen i penge- og valutamarkedene.
Ved overgang til en felles valuta i EU den 1.januar 1999
vil euro erstatte ecu, og de nasjonale valutaene som inngår
i ØMU vil opphøre å eksistere. Regjeringen legger
vekt på kontinuitet i pengepolitikken. I henhold til gjeldende
retningslinje for pengepolitikken, nedfelt i valutakursforskriften
etter §4 i sentralbankloven, skal pengepolitikken rettes
inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske
valutaer. Regjeringen legger derfor til grunn at denne retningslinjen
vil bli videreført også etter at den europeiske
valutaunionen trer i kraft neste år. Dette er i tråd
med tilrådingen fra flertallet i Norges Banks hovedstyre
i brev til Finansdepartementet av 24.april 1998. Det vises til omtale
i Revidert nasjonalbudsjett 1998 og Budsjett-innst. S. II (1997-98).
Når det gjelder den operative gjennomføringen
av penge- og valutapolitikken etter 1.januar 1999, viser Regjeringen til
at Norges Bank i sitt brev av 24.april skriver at euro vil kunne
inngå som en viktig europeisk valuta på samme
måte som ecu i dag er en sentral styringsparameter.
Det er i avsnitt 3.3 i meldingen gjort nærmere
rede for penge- og valutapolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Venstre, viser til Regjeringens vurderinger av penge-
og valutapolitikken, og er enige i disse vurderingene. Flertallet vil understreke
betydningen av en stram finanspolitikk slik at en raskest mulig
oppnår en normalisering av forholdene i penge- og valutamarkedene,
og en nedgang i rentene. Finanspolitikken må ha hovedansvaret
for stabilisering av den økonomiske utviklingen. Flertallet viser
til gjeldende retningslinje for pengepolitikken, i valutaforskriften
etter § 4 i sentralbankloven, om at pengepolitikken skal
rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske
valutaer. Flertallet vil videre peke på de
utfordringer Norge står overfor som følge av at
EU etablerer en felles valuta fra 1. januar 1999, og den pågående
prosessen med utvidelse av EU.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at det nå bør tas
initiativ til en strategisk dialog med EU for å styrke vår
forankring i EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs ulike
samarbeidsprosjekter.
Flertallet mener videre at Regjeringen gjennom en
slik dialog også bør undersøke mulighetene
for å knytte den norske krone nærmere til euroen.
Flertallet mener at det må føres
en aktiv Europa-politikk. Norges forhold til EU er avgjørende
for norske arbeidsplasser og velferd i framtida. EU er inne i en svært
dynamisk utvikling som følge av forhandlinger om utvidelse østover
og etableringen av en felles valuta 1.januar 1999.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Norge må ta initiativ
til en strategisk dialog med EU for å styrke vår
forankring i EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs
ulike samarbeidsprosjekter. Vår rolle som ledende energi-
og miljønasjon må brukes aktivt i en slik dialog.
I en slik dialog kan det også undersøkes mulighetene
for å knytte den norske krone nærmere til euroen.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til Voksenåserklæringen
der det heter at «EØS-avtalen danner hovedgrunnlaget
for Norges forhold til EU» og at Regjeringen «vil
gå inn for en nasjonal, selvstendig og aktiv vurdering
av det regelverk som følger av EØS-avtalen». Disse
medlemmer understreker at det er i Norges interesse at det
ikke skapes usikkerhet om samarbeidsgrunnlaget med EU som en av
Norges viktigste handelspartnere. Disse medlemmer viser
til at utvidelsen av EU vil innebære at flere land blir
med i EØS og at dette vil påvirke Norges handel
med disse landene. Innenfor det rammeverk som gjelder i dag må Norge
etter disse medlemmers mening føre en aktiv
politikk både overfor EU og andre viktige handelspartnere. Disse
medlemmer viser til at Norge på et selvstendig
grunnlag deltar i flere av EUs samarbeidsprosjekter og mener dette
prosjektsamarbeidet med fordel kan styrkes.
Disse medlemmer mener at Norge
som miljønasjon og forvalter av noen av Europas rikeste
energiressurser har et spesielt ansvar for å bringe vår
totale miljø- og ressursforvaltning inn i dialogen med
både EU og andre land. Siktemålet må være å vinne
større gehør for en mer langsiktig og miljø-
og energiforvaltning i hele Europa.
Disse medlemmer viser til Regjeringens
vurderinger både i Nasjonalbudsjettet 1999 (St.meld. nr.
1 (1998-99)) og i Revidert nasjonalbudsjett 1998 (St.meld. nr. 2
(1997-98)) der det gis utførlig rede for virkningene av
den økonomiske og monetære union og regjeringens
vurderinger av penge- og valutapolitikken. Disse medlemmer viser
videre til at EUs etablering av en felles valuta fra 1. januar 1999
også vil påvirke den åpne norske økonomien.
Norge må derfor følge utviklingen
av EMU nøye og være beredt til å vurdere
om spesielle tiltak er påkrevet for å ivareta
landets interesser, i første rekke hva angår velferd,
sysselsetting og ressursforvaltning.
Norges situasjon medfører at Regjeringen til
enhver tid må følge grundig med i EUs penge- og
valutapolitikk som en viktig faktor i forhold til vår nasjonale politikk.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«a.
Stortinget ber Regjeringen videreføre
en aktiv europapolitikk og gjennom dialog med EU utnytte EØS-avtalen
og styrke vår deltakelse i aktuelle samarbeidsprosjekter.
Vår rolle som ledende energi- og miljønasjon vil
være viktig i en slik sammenheng.
Regjeringen må følge utviklingen
av ØMU nøye og i nær kontakt med Stortinget være
beredt til å vurdere om spesielle tiltak er påkrevet
for å ivareta landets interesser, særlig hva angår
velferd, sysselsetting og ressursforvaltning.
b.
Stortinget ber Regjeringen å legge
fram sak for Stortinget der det blir gjort nærmere rede
for utviklingen i penge- og valutapolitikken etter at ØMU er
etablert og euroen innført fra 1. januar 1999.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at Fremskrittspartiets linje helt siden den nye sentralbankloven
ble behandlet i 1984 har vært å gi Norges Bank ansvaret
for pengepolitikken som en uavhengig sentralbank med hovedoppgave å verne
om den innenlandske pengeverdi, altså sikre lav inflasjon.
Norges Bank burde sikre pengevernet på samme måten
som Høyesterett og domstolene skal sikre rettsvernet. En
konsekvens av målet om prisstabilitet vil være
at fastkurspolitikken forlates. En konsekvens av dette igjen vil
være mer stabile renter. Renten vil imidlertid være
et virkemiddel i pengepolitikken som styres av Norges Bank. En fristilling
av Norges Bank betyr derfor selvsagt ikke en fristilling av Stortinget når
det gjelder fastsettelsen av finanspolitikken, slik enkelte fastkurstilhengere
fremholder. Det er absolutt ikke et mål for Fremskrittspartiet å føre
en uansvarlig finanspolitikk. Fastkurspolitikken legger imidlertid en
unødvendig beskrankning på finanspolitikken, i
tillegg til at den frister enkelte politiske kretser til å ville bruke
renten som et politisk virkemiddel. En ytterligere konsekvens av
at prisstabilitet skal være sentralbankens hovedmål
vil være at valutakursen i hovedsak vil fluktuere i samsvar
med inflasjonsforskjellen mellom Norge og våre handelspartnere.
På lang sikt vil en kursoppgang for norske kroner dermed
være sannsynlig. Kronen vil imidlertid være mindre
utsatt for spekulasjon enn den er i dag under fastkursregime.
Disse medlemmer viser til at
det i den senere tid virker som om Fremskrittspartiets synspunkter
om en omlegging av pengepolitikken vinner økt støtte.
Disse medlemmer vurderer det
slik at tiden mer enn noen gang er inne for å flytte den
fagøkonomiske debatt om en ny pengepolitikk inn i Stortinget,
og det er fremfor alt meget nødvendig og fornuftig å få til
en omlegging av pengepolitikken med overgang til et inflasjonsmål
for denne, samt sikre Norges Bank operativ uavhengighet av Finansdepartementet.
Representanter for Fremskrittspartiets stortingsgruppe har tidligere
lagt frem forslag om endring av pengepolitikken for Stortinget,
men dette ble nedstemt av stortingsflertallet. Fra så godt
som alle hold er det enighet om at lav inflasjon er en viktig økonomisk
målsetting. Tidligere kunne det argumenteres med at et
kursmål var viktig for å binde oss til masten
og «importere» europeisk (dvs. tysk) pengepolitikk
og dermed lav inflasjon. De siste måneders utvikling har
vist at dagens pengepolitiske regime er under betydelig press, og
at stadig færre har tillit til Norges evne til å fortsatt
styre etter et fastkursmål. Samtidig endres pengepolitikken
i Europa fra 1. januar 1999 ved etablering av monetær union.
I lys av dette har Regjeringen og stortingsflertallet valgt å binde
kronen til euroen, noe disse medlemmer frykter vil
ytterligere forsterke presset mot den norske kronen gjennom utstrakt
spekulasjonsvirksomhet, fordi 11 europeiske valutaer blir erstattet
av én ny. Derfor bør valget heller være å binde
kronen til konsumprisindeksen. Det er mange argumenter som taler
for at en troverdig og hensiktsmessig pengepolitikk krever en omlegging
fra kursmål til inflasjonsmål. Det er for øvrig
også viktig å understreke at dagens pengepolitikk medfører
at husholdningene, bedriftene og kommunene bærer risikoen
ved usikker rente og rentevariasjon, mens det under et inflasjonsmål
ville være mer stabile renter over tid. Risikoen ved usikker
og varierende rente bortfaller og blir erstattet med en varierende kronekurs,
som profesjonelle bedrifter har langt større forutsetninger
for å håndtere. For øvrig kan det også antas
at kronekursen vil være langt mer stabil over tid under
et inflasjonsmål.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker
et mer fleksibelt valutakursmål. At en teoretisk kurv av
europeiske valutaer skal koste mellom 103 og 105 norske kroner blir
uttalt å være Norges valutakursmål, selv
om det ikke står i valutaforskriften. Dette er en alt for
smal svingningsmargin, og med svekket driftsbalanse og høyere
kostnader for konkurranseutsatt sektor er det en økonomisk fordel
for Norge at krona har fått en lavere verdi. Dette
medlem er derfor tilfreds med at Norges Bank lot krona flyte
fra 24. august 1998. I den situasjon landet da sto oppe i, ser det
mest sannsynlige alternativet ut til å være ødeleggende
vanskeligheter for næringsliv og folk flest, med en fortsettelse
av stadig høyere rente uten at kronekursen ville styrket
seg.
På lengre sikt er Norges utfordring
den motsatte. Den årlige oppbyggingen av en stadig større
oljeformue vil, isolert sett, skape en sterk krone. Lar vi krona
styrke seg for mye vil det prise ut alt annet konkurranseutsatt næringsliv.
På lengre sikt er det derfor viktigere å være opptatt
av at kronekursen ikke skal styrke seg opp mot det nivået
vi opplevde i januar 1997, hvor Norges Bank også måtte
la kronekursen flyte.
Dette medlem er derfor tilhenger
av en stabil kronekurs, men utøvd med fleksibilitet og
med et langt videre svingningsmargin enn det som er uttalt. Det
ideelle for Norge ville være å knytte valutakursmålet
til de viktigste handelspartnerne kurs. Derfor vil dette medlem holde
stabil kurs i forhold til en kurv av valutaer der også amerikanske
dollar og japanske yen er med, ikke bare en kurv av europeiske valutaer,
eller enda verre bare euro, der ikke engang våre tre viktigste handelspartnere,
Sverige, Danmark og Storbritannia, er med.
Gevinsten ved å tillate en noe større
svingning i kronekursen er mindre svingning i renta. Mye tyder på at den
siste renteøkningen på 1 prosentpoeng samtidig som
krona ble sluppet fri, var unødvendig. De raske og kraftige
renteøkningene kan ha bidra til en uro i valutamarkedene.
I 2 måneder har krona fått flyte. Når svekkelsen
i denne perioden, tross alt, ikke har vært dramatisk så skyldes
det at Norges realøkonomiske grunnlag er solid.
23. oktober 1998 begynte Norges Bank med støttekjøp
av krona. Med det resultat at krona styrket seg nesten 6-enheter
i løpet av få dager. Før krona ble sluppet
løs ble bare renteøkning brukt som virkemiddel. Aktiv
bruk av støttekjøp som virkemiddel i sommer kunne
gjort at vi hadde unngått de siste renteøkningene.
Dette medlem forventer at Finansdepartementet instruerer
Norges Bank til å sette ned renta dersom Stortinget vedtar å stramme
inn finanspolitikken, og det ellers ikke skjer nye kraftige reduksjoner
i prisen på olje eller andre viktige eksportvarer.
Sosialistisk Venstrepartis langsiktige politikk for å gjøre
Norge mindre oljeavhengig er et viktig element for å oppnå mindre
svingninger i kronekurs og rentenivå. Det kan være
verd å merke seg hva Deutsche Banks sjefsøkonom,
Norbert Walter, sa i et intervju med Aftenposten i oktober i år:
«Når oljeprisene eksploderer oppover,
vil det alltid være slik at den norske kronen stiger i
verdi, mens valutaen svekkes når prisene faller sammen.
Norge er det eneste landet i Europa som får denne opplevelsen, mens
alle andre europeiske land får det annerledes. Og med en
slik radikalt annerledes økonomi ville mitt råd være å holde
Norge utenfor ØMU. Denne oljeavhengigheten skaper en vanskelig
situasjon for Norge.»
Dette medlem går imot
en sterkere tilknytning til euro. Det er vanskelig å se
hvordan Norge skal kunne få til en avtale med ØMU-landene
om støttekjøp uten at Norge forplikter seg til å følge
stabilitetspakten og muligens også andre krav til finanspolitikken.
Vår handlefrihet i finanspolitikken vil dermed bli innskrenket.
Det er denne handlefriheten som er grunnlaget for at vi har kunnet
prioritere full sysselsetting foran lav inflasjon, i situasjoner
hvor disse to målsettingene har vært i strid med
hverandre. Norge med en ledighet på i overkant av 3 pst.
har behov for en helt annen finans-politikk enn ØMU-landene
som fortsatt holder seg med en ledighet på godt over 10
pst. i snitt. Det er grunn til å minne om folkets nei til
EU i 1994. Muligheten til å kunne føre en størst
mulig selvstendig økonomisk politikk var vesentlig for
Sosialistisk Venstrepartis avvisning av EU-medlemskap i 1972 og
1994.
Dette medlem ber Regjeringen om å ta
initiativ overfor Stortinget om hvordan Norge kan føre
en mer aktiv europapolitikk, med vekt på den handlefriheten Norge
har utenfor EU. Dette medlem tenker særlig på hvordan
folkeavstemningsresultatet fra 1994 skal respekteres gjennom en
aktiv utenrikspolitikk, miljøpolitikk, kamp mot arbeidsledighet
og en politikk for større sosial rettferdighet.
Dette medlem mener dette f.eks.
kan gjøres ved årlige redegjørelser i
Stortinget om utfordringer knyttet til europapolitikken.
Dette medlem vil også understreke
at Regjeringen må fortsette å følge utviklingen
av ØMU nøye, og eventuelt vurdere om tiltak er
påkrevet. Samtidig vil disse medlemmer be
Regjeringen om å komme tilbake og orientere Stortinget på egnet
måte om utviklingen ved innføring av euro.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å føre
en aktiv europapolitikk, med vekt på den handlefrihet Norge
har utenfor EU, og å legge fram årlige redegjørelser
for Stortinget om dette.»
Forskriften for forvaltningen av petroleumsfondet ble
i forbindelse med Nasjonalbudsjettet 1998 endret slik at 30-50 pst.
av fondet skal plasseres i egenkapitalinstrumenter. Bakgrunnen for
endringen var fondets langsiktige investeringshorisont, og at det
over tid er grunn til å forvente en meravkastning på aksjer sammenliknet
med obligasjoner. I tillegg kan man oppnå en risikospredning
ved å investere i aksjer i tillegg til obligasjoner. Aksjeandelen
ble gjennom første halvår trappet gradvis opp,
og har etter 1.juni utgjort om lag 40 pst. av porteføljen.
30.juni i år var således 55,1 mrd. kroner av fondets
markedsverdi plassert i aksjer og 80,6 mrd. kroner i obligasjoner.
Det er for tiden stor uro i finansmarkedene
i mange land. I Revidert nasjonalbudsjett 1997 står det
at «Dersom en vesentlig del av petroleumsfondet investeres
i aksjer, må en være forberedt på at
det vil komme år hvor fondet har en svak eller endog negativ
avkastning. På sikt forventes imidlertid aksjeplasseringene å gi
en høyere avkastning».
I §11 i forskriften for forvaltningen
av Statens petroleumsfond heter det at §§5 og
6 i forskriften skal tre i kraft fra det tidspunkt Finansdepartementet bestemmer. §5
omhandler bestemmelser om fondets aktivafordeling mellom rentebærende
instrumenter og egenkapitalinstrumenter, mens §6 spesifiserer
fondets valuta- og markedsfordeling mellom regioner og land. Petroleumsfondet
hadde før 3.oktober 1997 ingen aksjer i porteføljen.
Det var derfor nødvendig at referanseporteføljen
for fondet ble fastsatt slik at aksjebeholdningen gradvis skulle
bygges opp mot midtpunktet i de rammene som er angitt i forskriften,
dvs. 40 pst. av fondet. Likeledes ble det lagt opp til at markeds-
og valutafordelingen og den gjennomsnittlige rentebindingstiden
gradvis skulle endres mot nivået i den nye forskriften.
Oppbyggingsfasen for petroleumsfondet før fondets referanseportefølje
ble fullt ut gjeldende ble avsluttet ved utgangen av mai. §§5
og 6 i forskriftene trådte derfor ved brev av 28.mai fra
Finansdepartementet til Norges Bank i kraft fra og med 1.juni 1998.
Som omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 1998,
arbeider Regjeringen med spørsmålet om visse endringer
i retningslinjene for forvaltningen av petroleumsfondet, der en
legger miljøhensyn til grunn ved investeringene, eventuelt
ved å skille ut en mindre del av fondets portefølje
og legge særskilte restriksjoner på investeringsvalgene
innenfor denne delporteføljen, med utgangspunkt i nærmere
definerte miljøkriterier. Slike kriterier må bygge
på objektive og lett identifiserbare forhold. Regjeringen
tar sikte på å komme tilbake til dette i Revidert
nasjonalbudsjett 1999.
Komiteen viser til
omtale av Statens petroleumsfond i meldinga. Komiteen vil
understreke at Regjeringa arbeider med spørsmålet
om visse endringar i retningslinene for forvaltning av Petroleumsfondet
der ein legg miljøomsyn til grunn for investeringane, eventuelt
ved å skilje ut ein mindre del av porteføljen
og leggje særskilte restriksjonar på investeringsval
innan denne delporteføljen, med utgangspunkt i nærare
definerte miljøkriterium. Komiteen har merka
seg at Regjeringa tek sikte på å kome tilbake
til denne saka i Revidert nasjonalbudsjett for 1999.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, tek orienteringa i meldinga til etterretning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, tar orienteringen
i meldingen til etterretning. Flertallet viser til
Regjeringens arbeid med visse endringer av retningslinjene for forvaltningen
av Petroleumsfondet, jf. også omtale i Revidert nasjonalbudsjett
1998, og har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til dette
i Revidert nasjonalbudsjett 1999. Flertallet har
merket seg at menneskerettigheter som kriterium, slik det var omtalt i
Voksenåsenerklæringen, ikke lenger synes å være aktuelt. Flertallet har
videre merket seg at det å definere miljøkriterier
som er objektive og lett identifiserbare synes å være
et tidkrevende arbeid.
Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader til Revidert
nasjonalbudsjett 1998 (Innst. S. II (1997-98)) og legg til grunn
at Regjeringa i arbeidet med å supplere retningslinene
for forvaltning av Petroleumsfondet, legg vekt på omsynet
til menneskerettar og miljø.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i hovedtrekk enig i dagens hovedprinsipper for forvaltning av Statens
petroleumsfond, men mener at fondet burde ha anledning til å ha
eierandeler i enkeltselskaper på over 1 prosent , men det
legges til grunn at fondet ikke skal være et redskap for
strategisk eierskap. Videre vil disse medlemmer påpeke
at når det gjelder retningslinjer for å legge
miljøhensyn til grunn for investeringene, vil dette kunne
medføre problemer knyttet til utformingen av de konkrete
retningslinjene. Man vil også kunne møte etiske
dilemmaer. Skal det for eksempel tas like strenge miljøhensyn
i mindre utviklede land, som i velutviklede, vestlige land, tatt
i betraktning at mange av disse landene står overfor problemer
som stiller miljøhensyn i skyggen.
Disse medlemmer mener imidlertid
at det i stadig større grad vil kunne være en
konkurransefordel for bedrifter å være i forkant
med miljøteknologi m.m, i forhold til andre bedrifter innen
samme bransje. Det må antas at stadig flere land vil skjerpe
inn miljøkrav og tiltak, og bedrifter som er forberedt
på dette vil kunne ha eller få en gunstig konkurranseposisjon. Dette
kan innebære at satsning på investeringer i selskaper
som ligger i bresjen rent miljømessig, ikke nødvendigvis
vil være i strid med gjeldende retningslinjer, der avkastning
og risiko legges til grunn.
Disse medlemmer mener at det
er tilnærmet umulig å utforme retningslinjer som
tilfredsstiller kravene til klarhet, konsistens og praktiserbarhet,
og vil peke på at dette er bakgrunnen for at disse
medlemmer heller ikke tidligere har støttet slike
retningslinjer. Disse medlemmer vil også peke
på det betydelige etiske dilemmaet som vil ligge i å gradere menneskerettighetsbrudd.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til omtalen av Statens petroleumsfond, og tar dette til etterretning. Disse
medlemmer viser for øvrig til merknad i Budsjett-innst.
S. II (1997-98), der disse medlemmer peker på problemer
knyttet til å legge miljøhensyn inn i retningslinjene
for forvaltning av petroleumsfondet. Disse medlemmer mener imidlertid
at det ikke nødvendigvis vil være i strid med gjeldende
retningslinjer å satse på selskaper som ligger i
bresjen rent miljømessig, da dette kan være, eller
bli, en konkurransemessig fordel.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer
at sentrumsregjeringen ennå ikke har vært i stand
til å legge fram forslag til å innføre
hensyn til menneskerettigheter og miljø i retningslinjene
for forvaltningen av fondet. Statens petroleumsfond er en meget
stor finansiell aktør som vi kunne brukt som en brekkstang
for å fremme miljø og sosial utvikling. Det kan
være grunn til å minne om Senterpartiets merknad
om Statens petroleumsfond i Budsjett-innst. S. IV (1996-97):
«Så lenge forvaltningen av petroleumsformuen
er styrt av målsettingen om høy avkastning på den
norske oljekapitalen vil dette bestemme hvilke eierbeføyelser som
utøves. Dette kan i sum ha nykolonialistiske trekk og kan
skape reaksjoner …»
Og videre står det:
«Det vil skape en umulig situasjon om Norge
internasjonalt både kritiserer brudd på menneskerettigheter i
et gitt land f. eks. i FN-sammenheng samtidig som Norge profitterer
på de samme brudd i egenskap av finansinvestor.»
Videre er det grunn til å minne om
Regjeringas løfter i Voksenåserklæringen:
«En sentrumsregjering vil utarbeide retningslinjer for
plassering av oljefondet i utlandet som sikrer at hensyn til menneskerettigheter og
miljø blir lagt til grunn for investeringsvalg.»
Dette medlem merker seg at Regjeringen nå varsler
at den vil komme tilbake til spørsmålet om endrede
retningslinjer for Petroleumsfondet i Revidert nasjonalbudsjett
1999. Dette medlem merker seg også at Regjeringen
vil vurdere å skille ut en mindre del av fondets portefølje
og legge nærmere definerte miljørestriksjoner
til grunn for investeringsvalgene innenfor denne delporteføljen.
Dette vil ikke være tilstrekkelig for å oppfylle
de krav og ønsker som ovenfornevnte merknad gir uttrykk
for og som Sosialistisk Venstreparti og sentrumspartiene tidligere
sto sammen om. Både hensyn til miljø og menneskerettigheter,
herunder faglige rettigheter bør legges til grunn for investeringsvalgene
for hele Petroleumsfondet.
Dette medlems syn er at oljeformuen
veksles om til finanskapital i et for raskt tempo. Større
deler av oljeformuen burde blitt spart ved å bli værende
lenger på havbunnen. Dette medlem legger
derfor opp til 10 pst. lavere oljeutvinning enn Regjeringen. Dette medlem fastholder
Sosialistisk Venstrepartis kritiske syn på at oljeformuen
skal brukes til å investere i utenlandsk finanskapital.
Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjettforslag legger derfor
opp til å bruke en større del av oljeformuen til
investeringer i Fastlands-Norge, blant annet utdanning og alternativ
energi. Dette medlem viser ellers til Sosialistisk
Venstrepartis fraksjonsmerknad.
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte mener
at oljefondet skal sikre fremtiden for Norges kommende generasjoner.
Plassering av fondet i utenlandske aksjer er en høyst usikker
investering og spesielt når det investeres i utenlandsk
valuta.
De utenlandske børsene kan falle sammen
og alle plasseringer kan bli dramatisk redusert. Spesielt med tanke
på det såkalte Statens reservefond som ble opprettet
i 1904 og som opprinnelig var på 50 mill. kroner ser jeg
dette som en fare. Historien kan gjenta seg. I reglementet for fondet var
det fastslått at minst halvparten av fondet skulle plasseres
i førsteklasses utenlandske verdipapirer, som britiske
konsols, den franske stats rente og tyske riksobligasjoner. Det
gikk ikke bra med fondet. Under første verdenskrig sank
verdien av de førsteklasses utenlandske verdipapirene og
da reservefondet ble vedtatt oppløst i 1923 var verdien
av fondet halvert.
Ved hjemføring av eventuelle overskudd
for å styrke norsk økonomi må vi kjøpe
store mengder norske kroner, og det vil påvirke kronekursen som
vil stige, og dette vil bryte med den faste kurspolitikken som er vedtatt
ført.
Dette medlem mener midlene i
større grad bør plasseres i Folketrygdfondet og
i øvrige fond i Norge. Dette medlem foreslår:
– «Kjøp
av gull som blir oppbevart i Norges Bank eller andre sikre steder
– Investeringer i fast eiendom
innenlands, så vel som i utlandet, og investeringer i u-land
med avkastningskrav
– Kjøp av statsgaranterte
obligasjoner i utlandet
– Investering i infrastruktur
i Norge
– Sikring av varige arbeidsplasser
i distriktene basert på fornybare ressurser ved lån
og tilskudd, få i gang en skikkelig flåtefornying
og opprusting på land
– Få i stand skikkelig
overvåking og kontroll av uttaket av fornybare ressurser
i havet
– Styrke forskningen på de
fornybare naturressursene. Og kartlegging og sikring av havområdene og
farledene
– Sikre en skikkelig infrastruktur
slik at verdiskaping basert på høsting av naturressurser
kan foregå rasjonelt og effektivt, jf. post, vei, jernbane,
båt og bil
– Drive utlån gjennom
Norges Bank til utlandet mot betaling av renter i norske kroner
og mot sikre garantier.»
Folketrygdfondet har i brev av 22.desember 1997
til Finansdepartementet tatt opp spørsmålet om å endre plasseringsadgangen
for fondet i det norske aksjemarkedet. Det vises i brevet bl.a.
til at aksjedelen av fondets midler i henhold til dagens retningslinjer
bare kan plasseres i børsnoterte norske selskaper. Folketrygdfondet
anmoder om at plasseringsadgangen kan utvides til også å omfatte
utenlandske selskaper notert på Oslo Børs og som
inngår i totalindeksen.
Finansdepartementet er enig i forslaget fra
Folketrygdfondet om å utvide plasseringsadgangen til også å omfatte
utenlandske selskaper notert på norsk børs. En slik
endring vil utvide Folketrygdfondets handlefrihet noe, samtidig
som det vil lette Finansdepartementets resultatoppfølging
av fondet, ved at fondets resultater mer direkte kan måles
mot utviklingen på Oslo Børs generelt. Det understrekes
at årlige målinger av Folketrygdfondets resultater
ikke er til hinder for at Folketrygdfondet kan og bør ha
et langsiktig perspektiv på sine investeringer.
Folketrygdfondet skal ut fra retningslinjer
fastsatt av Stortinget opptre som en finansiell investor og investere
på bakgrunn av forventet avkastning og risiko. I denne
sammenhengen ser departementet det som ønskelig og naturlig
at det utvikles mer systematiske retningslinjer også for
hvor stor risiko fondet kan ta. Dette kan for eksempel gjøres
ved at det settes en grense for hvor store avvik det kan være
mellom fondets faktiske plasseringer og en nærmere bestemt
referanseportefølje. Et slikt mål er også satt
for Statens petroleumsfond, og er nærmere beskrevet i Nasjonalbudsjettet
1998. En finner det imidlertid naturlig at Folketrygdfondet gis
vesentlig videre rammer enn petroleumsfondet for hvor vide grenser
som bør aksepteres av forskjeller i risiko mellom faktiske
investeringer og referanseporteføljen.
Det er naturlig at det er Finansdepartementet
som fastsetter en referanseportefølje og et risikomål
for Folketrygdfondet. Slike mål må imidlertid
også ha en faglig forankring i Folketrygdfondet. En vil
komme tilbake til Stortinget med denne saken når dette
er nærmere vurdert.
I Økonomireglement for staten fastsatt
ved kongelig resolusjon 26.januar 1996 heter det i §22.3 «Departementenes
ansvar for oppfølging av aksjeselskap med statlig eierinteresse,
statsforetak m.m.» at «Virksomhetene skal følges
opp spesielt med vektlegging på oppnådd årsresultat,
eventuelt avkastningskrav og utbyttepolitikk». Forslag
til regelendring og etablering av referanseindeks vil være
en oppfølging av dette.
De foreslåtte endringene i Folketrygdfondets
plasseringsadgang vil kreve endringer i §5 i Folketrygdfondets
reglement. Det vises til St.prp. nr. 1 (1998-99) Finansdepartementet
og til Gul bok for konkret forslag til vedtak om slike endringer.
Folketrygdfondet har i brev av 13.juli 1998
til Finansdepartementet også anmodet om at fondet gis adgang
til å investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske
land. Bakgrunnen for forslaget er et ønske om å øke
avkastningsmulighetene og å redusere markedsrisikoen ved å utvide
det geografiske investeringsom-rådet. Folketrygdfondet
viser også til den stadig sterkere integrasjonen mellom
de nordiske markedene, og at det nordiske markedet i stadig større
grad kan betraktes som et hjemmemarked for mange selskaper.
Det viktige for staten må være å finne
en effektiv avveining mellom avkastning og risiko på statens
samlede netto formue. Folketrygdfondet inngår da som èn del
av statens finansielle formue. Risiko- og kostnadshensyn kan tilsi
at en bør være varsom med å spre forvaltningen
av statens utenlandsplasseringer på flere hender. I dag
er det Norges Bank som gjennom forvaltningen av bankens internasjonale
reserver og Statens petroleumsfond har hovedansvaret for forvaltningen
av statens fordringer i form av plasseringer i utlandet.
Statens formuesforvaltning må således
vurderes under ett, og dagens arbeidsdeling mellom Petroleumsfondet,
som bare kan plasseres utenlands, og Folketrygdfondet, som bare
kan plasseres i Norge, er etter Regjeringens mening hensiktsmessig.
Det kan i denne sammenhengen pekes på at 30-50 pst. av
Petroleumsfondet i henhold til retningslinjene skal plasseres i egenkapitalinstrumenter,
og at 40-60 pst. av fondet skal plasseres i Europa, herunder også Norden.
Regjeringen vil på denne bakgrunn ikke gå inn
for en utvidelse av plasseringsadgangen til også å omfatte
Norden.
Folketrygdfondet har videre i brev av 3.januar
1997 og 29.juni 1998 tatt opp spørsmålet om å få adgang
til å kunne delta i markedet for salgs- og gjenkjøpsavtaler for
rentebærende instrumenter og for aksjer. Fondet skriver
at en slik mulighet vil kunne bidra til å bedre avkastningen
for fondet.
Det er i meldingen redegjort nærmere
for dette.
Finansdepartementet er enig i at Folketrygdfondet bør
få adgang til å delta i markedet for gjenkjøpsavtaler.
En legger vekt på at risikoen knyttet til slik handel er
begrenset, og på at en slik adgang for Folketrygdfondet
vil kunne bidra til at likviditetsstyringen for Norges Bank blir
lettere. Finansdepartementet bør kunne fastsette nærmere
retningslinjer for slike handler, herunder beløpsrammer
for fondets deltagelse i dette markedet.
Det vises til St.prp. nr. 1 (1998-99) Finansdepartementet
og til Gul bok for konkret forslag til endring i reglementet for
Folketrygdfondet slik at fondet gis adgang til å inngå salgs-
og gjenkjøpsavtaler for rente- og egenkapitalinstrumenter.
Komiteen sluttar seg
til framlegg IX pkt. 2 i St.prp. nr. 1 (1998-99) Finansdepartementet
om å gje Folketrygdfondet lov til å plassere i
aksjar i utanlandske selskap notert på norsk børs,
jf. framlegg II første til og med femte ledd under kap.
10 i denne innstillinga.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, slutter
seg til framlegget frå Regjeringa om å gje Folketrygdfondet lov
til å delta i marknaden for gjenkjøpsavtalar,
jf. framlegg II sjette ledd under kap. 10.
Fleirtalet viser til at pkt.
1 under forslag IX under Finansdepartementet, jf. §4 tredje
ledd i reglementet for Folketrygdfondet om tilsetting av administrerande direktør,
vil bli behandla i Budsjett-innst. S. nr. 6 (1998-99).
Fleirtalet viser elles til nærare
omtale av Folketrygdfondet i meldinga, og tek orienteringa til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
merket seg at Folketrygdfondet i brev av 13. juli 1998 til Finansdepartementet
har bedt om adgang til å investere i børsnoterte
aksjer i de øvrige nordiske land. Disse medlemmer er
enige i departementets vurderinger av betydningen av å finne
en effektiv avveining mellom avkastning og risiko på statens
samlede netto formue, og at statens formuesforvaltning må vurderes
under ett. Disse medlemmer er derfor enige i at det
er hensiktsmessig at det er en arbeids-deling mellom Petroleumsfondet
og Folketrygdfondet i den forstand at Petroleumsfondet kun kan plasseres utenlands,
og Folketrygdfondet innenlands. Disse medlemmer deler
også de øvrige vurderingene som er gjort av Folketrygdfondet
i meldinga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det er et for stort innslag
av statlig eierskap i norsk næringsliv. Det er viktig med
et klart skille mellom et privat, uavhengig næringsliv
og offentlige myndigheter som legger rammebetingelser og korrigerer
markedsøkonomien gjennom lover og kontrollorganer. Derfor
er det et mål for disse medlemmer å redusere
det statlige eierskap i norsk næringsliv. Disse
medlemmer mener det er et skritt i riktig retning å gi
Folketrygdfondet adgang til å investere i utenlandske selskap
notert på norsk børs, og støtter forslaget
om dette. Dette vil redusere Folketrygdfondets innflytelse over
norsk næringsliv. Disse medlemmer støtter
også forslaget om å gi Folketrygdfondet adgang
til å delta i markedet for salgs- og gjenkjøpsavtaler
for rentebærende instrumenter og for aksjer.
Disse medlemmer viser til at
en adgang for Folketrygdfondet til også å investere
i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske land
vil bidra til å redusere Folketrygdfondets innflytelse
over norsk næringsliv. Det vises også til at Folketrygdfondet
mener dette vil øke fondets avkastningsmuligheter og gi
redusert markedsrisiko. Disse medlemmer er ikke enige
med Regjeringens vurdering av at behovet for en samlet styring av
statens utenlandsplasseringer tilsier at Folketrygdfondet ikke bør
gis en slik adgang. Dels mener disse medlemmer at
hensynet til mindre statlig eierskap i norsk næringsliv
veier opp de eventuelle ulemper det kan føre med seg å spre
forvaltningen av statens utenlandsformue på flere hender.
Videre vil det være fullt mulig å begrense petroleumsfondets
adgang til investering i de øvrige nordiske land, dersom
det anses som nødvendig å unngå at petroleumsfondet
og Folketrygdfondet «tråkker i samme bed».
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til endring i Folketrygdfondets reglement, slik at Folketrygdfondet kan
investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske
land.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er nødvendig å gi Folketrygdfondet plasseringsadgang
i utlandet. Ved å tillate at Folketrygdfondet også får
adgang til å kjøpe utenlandske aksjer må man
samtidig akseptere at det vil ta noe tid å bygge kompetanse
i utenlandske markeder.
Disse medlemmer er bekymret over
at staten ikke har tatt inn over seg problemene knyttet til fremtidige
pensjonsutbetalinger, og mener det er svært nødvendig
at Regjeringen og Stortinget snarest vurderer å endre dagens
system i forhold til forvaltning av pensjonsmidler. Det er under
ingen omstendighet nok midler i dagens folketrygdfond til finansiering
av relativt nært forestående pensjonsforpliktelser.
For øvrig er disse medlemmer enig i dagens
prinsipper for forvaltning av Folketrygdfondet.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å delprivatisere og børsnotere
statlige selskaper som for eksempel Telenor og Statoil blant annet
for å kunne tilføre selskapene kapital til den
utenlandssatsningen selskapene mener er nødvendig for å kunne
hevde seg i den internasjonale konkurransen, men også fordi
det ikke er en statlig oppgave å engasjere seg i næringsvirksomhet.
Nå er det allikevel grunn til å understreke at
det ikke er statlig eie av næringsliv i seg selv som kan
være negativt, men mulighetene for maktmisbruk og dårlig
utøvelse av eierskapet som er det farlige. Med overføring
av eierskap til befolkningen og til et uavhengig Folketrygdfond,
som igjen er oppdelt i flere fond, vil hovedproblemene være
løst. Disse medlemmer mener derfor det er
nødvendig å skille ut alle statlige bedriftsinteresser
som er finansielt begrunnet, og overføre eierinteressene
til Folketrygdfondet, skattebetalerne, eller selge dem.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Tverrpolitisk Folkevalgte kan slutte seg til Regjeringens
forslag om å gi folketrygdfondet lov til å plassere
i aksjer i utenlandske selskap notert på norsk børs,
men vil imidlertid ikke gi adgang for Folketrygdfondet til å delta
i markedet for gjenkjøpsavtaler.
Disse medlemmer oppfatter markedet
for gjenkjøpsavtaler som et svært spekulativt
marked som Folketrygdfondets midler ikke bør settes inn
i. I tillegg til å ha best mulig avkastning til lavest
mulig risiko som mål, bør Folketrygdfondets midler
bidra til å styrke norske bedrifters egenkapitalsituasjon.
Inntektspolitikken på 1990-tallet har
bygd på Sysselsettingsutvalgets innstilling fra 1992.
Inntektspolitikken står nå overfor
nye utfordringer. I motsetning til i 1991/92, da Sysselsettingsutvalget var i
arbeid, er det nå stor knapphet på arbeidskraft
i Norge. Regjeringen vil ta initiativ til en dagskonferanse med
partene i arbeidslivet om det inntektspolitiske samarbeidet i lys
av de utfordringene norsk økonomi nå står
overfor.
Partene i arbeidslivet har et stort ansvar for å bidra
til at lønnsveksten dempes og bringes ned på et
nivå som er forenlig med en stabil økonomisk utvikling.
Regjeringen vil understreke at dette er et ansvar som alle grupper
må bære, slik at norsk økonomi kan unngå å komme
inn i en lønns- og prisspiral. Dette krever at lønnsoppgjørene
i 1999 må gjennomføres med lave tillegg. Det må i
denne sammenheng tas hensyn til at store grupper allerede er sikret
om lag uendret kjøpekraft fra 1998 til 1999 som følge
av lønnsoverhenget fra 1998.
Da arbeidsledigheten økte sterkt på slutten
av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, ble sysselsettingspolitikken innrettet
med sikte på å unngå at arbeidsledige
mistet kontakten med yrkeslivet og dermed fikk redusert sine kvalifikasjoner
og sin motivasjon. De viktigste virkemidlene var en betydelig opptrapping
av arbeidsmarkedstiltakene og en økning i kapasiteten i utdanningssektoren.
I dag er hovedutfordringen i sysselsettingspolitikken en annen.
I mange bransjer og over store deler av landet melder arbeidsgiverne
om vanskeligheter med å fylle ledige stillinger med kvalifisert
arbeidskraft. Samtidig bidrar demografiske forhold til en lav vekst
i arbeidsstyrken i årene framover. En vellykket sysselsettingspolitikk
innebærer i denne situasjonen at det gjennomføres
tiltak som øker arbeidskrafttilbudet og bidrar til at den
arbeidskraften som allerede er sysselsatt blir brukt best mulig.
I avsnitt 3.5.2.1 i meldingen omtales sentrale
forhold som påvirker arbeidskrafttilbudet og omfanget av rekrutteringsproblemer
i arbeidsmarkedet.
Regjeringen foreslår at ferien reduseres
med en dag. Forslaget vil isolert sett bidra til å øke
den gjennomsnittlige arbeidstiden med 0,4 pst. neste år.
Dette vil bidra til å redusere presset i arbeidsmarkedet
og øke verdiskapningen.
Fra innføringen av folketrygden i 1967
har antallet uførepensjonister økt nesten hvert år
fram til i år.
Regjeringen foreslår å heve
minsteinntektskravet for rett til sykepenger og å utvide
arbeidsgiverperioden.
Regjeringen tar sikte på å nedsette
et offentlig utvalg som skal utrede årsakene til økningen
i sykefravær og nytilgangen til uførepensjon.
Utvalget vil også få i oppdrag å kartlegge
ordningenes sosialpolitiske og samfunnsøkonomiske rolle
og foreslå tiltak som kan redusere sykefraværet
og begrense uføretilgangen.
Gjennomsnittlig pensjoneringsalder er i dag
en del lavere enn aldersnormen på 67 år i folketrygden,
og utviklingen både i Norge og internasjonalt er at arbeidstakere
stadig tidligere går ut av arbeidsstyrken og over på pensjon.
Ulike pensjonsordninger utenfor folketrygden har vokst fram og bidratt
til økt tidligpensjonering.
En må i årene som kommer sørge
for en økonomisk utvikling som gjør at velferdsordningene
kan opprettholdes også på lang sikt. Høy
yrkesdeltakelse og en velkvalifisert arbeidsstyrke er nødvendig
for å oppnå det. Ytterligere utvidelser av tidligpensjoneringsordningene
innebærer at det blir enda vanskeligere å oppnå høy
yrkesaktivitet i de eldre aldersklassene.
Etter lønnsoppgjøret i fjor
ble det nedsatt et offentlig utvalg som vurderer ulike former for
fleksibel førtidspensjonering, med sikte på å få til
en høyere gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Utvalget
skal blant annet vurdere endringer i gjeldende førtidspensjoneringsordninger
og annet relevant regelverk som kan bidra til å øke
den enkeltes motivasjon og mulighet til å fortsette i arbeid.
Samtidig skal behovet for fleksibel førtidspensjonering
for de som har behov for det ivaretas. Utredningen skal legges fram
for finansministeren innen 1.november 1998. Etter dette vil utredningen
bli sendt på høring.
For å vurdere dagens regelverk for
arbeidsformidling og utleie/innleie av arbeidskraft, ble
det ved kongelig resolusjon 6.mars 1998 nedsatt et offentlig utvalg. Utvalget
ble bl.a. bedt om å drøfte alternative former for
ut- og innleie av arbeidskraft og alternative former for å regulere
arbeidsformidling. Utvalget, som har hatt representanter fra de
større arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene og
departementene, av-gav sin innstilling 8.september.
Dersom utvalgets forslag gjennomføres,
vil Norge etter utvalgets vurdering kunne ratifisere ILO-konvensjon
181 om arbeidsformidling og arbeidsutleie.
Utvalgets gjennomgang viser at gjeldende regelverk ikke
er tilpasset de betydelige endringene som har funnet sted på arbeidsmarkedet.
Regjeringen vil komme tilbake til utvalgets forslag etter at utredningen
har vært på høring.
En mulig kilde til økt arbeidskrafttilbud
er økt rekruttering av utenlandsk arbeidskraft.
På bakgrunn av den store etterspørselen
etter arbeidskraft, og fordi det er lenge siden prinsippene for regulering
av arbeidsinnvandring har vært gjennomgått, vil
Kommunal- og regionaldepartementet i samarbeid med andre departementer
foreta en gjennomgang av forholdet mellom behovet for arbeidskraft
og arbeidsinnvandring. En vil bl.a. vurdere mulige tiltak for fleksibel
tilgang på utenlandsk arbeidskraft, bl.a. sett i lys av
behovet for arbeidskraft på kortere og lengre sikt, gjeldende
regelverk og samfunnsmessige konsekvenser av de ulike tiltakene.
Endringer i arbeidslivet og samfunnsutviklingen
for øvrig gjør at det er behov for å vurdere
ulike bestemmelser i arbeidsmiljøloven, blant annet arbeidstidsbestemmelsene.
Både hensynet til arbeidstakerne og arbeidsgiverne kan
tilsi behov for større fleksibilitet. På denne
bakgrunn vil Regjeringen nedsette et partssammensatt utvalg. Mangelen
på arbeidskraft i mange bransjer kan tilsi at arbeidsmiljølovens
grenser for overtidsarbeid pr. uke og pr. fire uker blir myket opp. Utvalget
vil derfor bli bedt om å avgi en rask delinnstilling om
dette spørsmålet, slik at eventuelle forslag om slik
oppmyking innenfor de fastsatte årsrammer kan fremmes raskt.
Et bidrag til å redusere flaskehalsproblemene
i arbeidsmarkedet vil være å identifisere og gjennomføre
tiltak for å bedre organiseringen av arbeidet i offentlig
sektor slik at en får utnyttet de enkelte yrkesgruppenes
spesielle kompetanse bedre, samtidig som det frigjøres
arbeidsoppgaver som andre yrkesgrupper kan overta.
For å bedre personellsituasjonen innenfor
helse- og omsorgssektoren utarbeidet Sosial- og helsedepartementet
i 1997 «Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell 1998-2001»,
jf. omtale i Nasjonalbudsjettet 1998.
I tillegg til handlingsplanen for helse- og
omsorgspersonell, arbeider en innenfor helsesektoren med sikte på å omorganisere
sykehusstrukturen og styrke et regionalt helsesamarbeid. Målsettingen
for dette arbeidet er å heve kvaliteten på tjenestene
og øke kapasiteten. I de senere årene har en også lagt
vekt på å utvikle det regionale samarbeidet mellom
trygdekontorene, og således utnytte kompetansen og arbeidskraften
i trygdeetaten på en mer effektiv måte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at regjeringen
Bondeviks forslag til statsbudsjett vil gjøre det vanskeligere å få lønns-
og kostnadsveksten ned på nivå med våre
handelspartnere. Flertallet viser til Regjeringens
egne beregninger som viser at dette er avgjørende for å sikre
sysselsettingen på sikt. Det er særlig Regjeringens
avgiftsopplegg som vil vanskeliggjøre gjennomføringen
av et moderat lønnsoppgjør til våren.
Flertallet viser til at lønnsoverhenget inn
i 1999 for alle grupper under ett er anslått til så mye
som 3 pst. Det innebærer at lønnstillegget i tariffoppgjøret
til våren må være lavt for at årslønnsveksten
ikke skal bli for høy. Regjeringen har lagt til grunn en årslønnsvekst til
neste år på 5 pst. Flertallet mener
at Regjeringens forslag om økte avgifter er det samme som å be
om høyere lønnskrav. En viktig forutsetning for
hele budsjettet, lave nominelle tillegg til våren, kan
dermed ryke som en følge av Regjeringens eget avgiftsopplegg. Flertallet mener
at muligheten til å videreføre og forsterke samarbeidet
mellom partene i arbeidslivet dermed svekkes med regjeringen Bondeviks
forslag til statsbudsjett.
Flertallet mener at Regjeringens
budsjettopplegg svekker grunnlaget for høy sysselsetting på sikt
og kan bidra til at arbeidsledigheten kan øke allerede
neste år. Nedgangen i antall ledige stillinger registrert
i Arbeidsdirektoratets månedsstatistikk for oktober kan indikere
at ledigheten kan øke tidligere og sterkere i 1999 enn
tidligere antatt. Bakgrunnen for flertallet bekymring
for sysselsettingsutviklingen er at:
– Det framlagte
budsjettopplegget fra Regjeringen bidrar til ytterligere prisvekst,
samtidig som den underliggende pris- og kostnadsveksten er høy. Avgiftsøkningene
og den generelle økningen av bedriftsbeskatningen vil svekke
næringslivets konkurransekraft og være en fare
for sysselsettingen i industri og annen konkurranseutsatt virksomhet.
– Mye tyder på at Regjeringen har
feilvurdert utviklingen i bygg- og anleggsnæringen. Det
er nå viktig å unngå tiltak som konjunkturavgiften,
slik at aktiviteten i bygg og anlegg ikke reduseres for sterkt.
– Det kan være en fare
for at sammensetningen av Regjeringens finanspolitiske tilstramning
er slik at den forutsatte rentenedgangen ikke blir så sterk som
det Regjeringen har lagt opp til. Det vil i tilfelle resultere i
lavere vekst i fastlandsøkonomien og en sysselsettingsvekst
som er lavere enn det som skal til for å holde ledigheten
på dagens nivå som forutsatt i Regjeringens opplegg. Flertallet mener
Regjeringen har lagt for stor vekt på avgiftsøkninger
i sitt budsjettopplegg og for liten vekt på kutt på utgiftssiden.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
dessuten peke på:
– I Regjeringens
budsjettforslag kuttes offentlig tjenesteproduksjon på viktige
velferdsområder til fordel for overføringer til
private. Dette er i strid med anbefalingene fra Sysselsettingskommisjonen
og undergraver sysselsettingsmuligheten på lang sikt.
– Regjeringen foreslår å halvere
antall tiltaksplasser, dette til tross for at det ikke forventes
redusert ledighet. Det betyr i klartekst langt mindre satsing på kvalifiseringstiltak
og dårligere jobbmuligheter for de arbeidsledige. Fleksibiliteten
i arbeidsmarkedet svekkes. Isolert sett vil det sterke kuttet i
arbeidsmarkedstiltakene bidra til økt ledighet.
Disse medlemmer mener at Regjeringens
samlede opplegg tyder på at både våre
underliggende problemer med høy pris- og kostnadsvekst
og usikker-heten i de internasjonale finans- og råvaremarkedene undervurderes.
Avgiftsøkninger, generelle skatte-økninger for
alle bedrifter og andre tiltak som rammer bedriftene bidrar til økt
ustabilitet i en situasjon som krever forutsigbarhet og større
stabilitet.
Disse medlemmer mener at regjeringen
Bondeviks opplegg ikke er egnet som en invitasjon til partene i
arbeidslivet for samarbeid og moderasjon i neste års tariffoppgjør.
Forslaget om å fjerne en feriedag provoserer partene i
arbeidslivet. Regjeringens opplegg er derfor ingen invitasjon til
en videreføring av Solidaritetsalternativet.
Disse medlemmer viser til at
det i nasjonalbudsjettet gis gode illustrasjoner på hvordan
det kan gå hvis vi ikke får kontroll med pris-
og kostnadsveksten eller om utviklingen internasjonalt blir svakere
enn antatt:
I scenariet med høyere lønnsvekst
svekkes bedriftenes kostnadsmessige konkurranseevne, bedriftene etterspør
mindre arbeidskraft og det vil kunne bli nødvendig med
betydelige finanspolitiske innstramninger for å få lønns-
og prisveksten ned på et forsvarlig nivå. Resultatet
blir over noen år en kraftig nedbygging av konkurranseutsatt
sektor, redusert vekst og kraftig økning i ledigheten.
Scenariet viser at høy pris- og kostnadsvekst er en snikende
fare. Vi vil ikke merke problemene det første eller andre året,
men tilbakeslaget blir desto sterkere jo lenger en skyver problemene foran
seg.
I scenariet med svakere utvikling i internasjonal økonomi
rammes norsk økonomi direkte gjennom lavere eksport og
lavere priser på olje og andre råvarer samt et
fortsatt depressieringspress mot krona og et høyt norsk
rentenivå. Resultatet blir svakere vekst og en raskt økende
ledighet.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet har et avgiftsopplegg og et samlet budsjettopplegg
som gir lavere pris- og kostnadsvekst og større mulighet
for å partene i arbeidslivet med på en videreføring
og forsterkning av Solidaritetsalternativet. Dette vil være avgjørende
for om vi skal klare å sikre sysselsetting og velferd de
nærmeste årene. Disse medlemmer vil også vise
til nødvendigheten av å få fortgang i
en reform for etter- og videreutdanning. Denne reformen må gjennomføres
i et tett samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har foreslått kraftige kutt i arbeidsmarkedstiltakene,
fra et årsgjennomsnitt i 1998 på om lag 15000
plasser til et årsgjennomsnitt i 1999 på 8000
plasser, det innebærer nesten en halvering av antall tiltaksplasser.
Nye prognoser fra Arbeidsdirektoratet tilsier videre at den regi-strerte
arbeidsledigheten kan begynne å øke våren 1999.
Arbeidsdirektoratet mener vi må være forberedt på en økning
i ledighetsnivået fra 50000 helt ledige ved utgangen av
1998 til opp mot 70000 ledige ved utgangen av neste år. Disse
medlemmer mener på denne bakgrunn at det er uheldig å kutte
så kraftig i arbeidsmarkedstiltakene som det Regjeringen
foreslår. Fortsatt er det mange langtidsledige, og mange
innvandrere og flyktninger har fremdeles store problemer på arbeidsmarkedet.
Disse gruppene vil bli rammet hardest av de foreslåtte
kuttene fra Regjeringen.
Disse medlemmer går
inn for å øke bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak og
arbeidsmarkedsetaten med over 400 mill. kroner for neste år.
Dette innebærer en økning i antall arbeidsmarkedstiltaksplasser
med 4000 og en styrking av arbeidsmarkedsetaten. Disse medlemmer ønsker
at flere arbeidsledige skal kunne delta i aktive tiltak og jobbkvalifisering
framfor å være passive mottakere av kontantoverføringer. Økt satsing
på kvalifiseringstiltak vil hjelpe de svakeste i arbeidsmarkedet
og være til hjelp for de bedriftene som sliter med å skaffe
kvalifisert arbeidskraft.
Disse medlemmer mener at Solidaritetsalternativet
må forsterkes. Et forsterket samarbeid mellom arbeidstakere,
arbeidsgivere og myndigheter er nødvendig for å sikre
arbeidsplassene og fornye arbeidslivet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Myndighetene må bringe lederne
for hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden sammen
i en felles komite med mandat å lage en ny solidaritetspakt
for arbeidslivet. Komiteen bør ledes av en uavhengig representant
og være ferdig med sitt arbeid før neste års
lønnsoppgjør. Viktige punkter i mandatet for en
slik komite bør være:
– Utforme
et forsterket solidaritetsalternativ der det pekes på hvilke
forpliktelser myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere må ta
på seg for å sikre at arbeidsplasser og velferd
kan trygges blant annet i en ny internasjonal virkelighet.
– Drøfte hvordan etter-
og videreutdanning og arbeidstidsspørsmål kan
inngå i en strategi for både økt konkurranseevne
for norske arbeidsplasser, og et mer menneskelig og fleksibelt arbeidsliv for
arbeidstakerne.
– Legge strategier for hvordan
arbeidslivet kan ta et større sosialt ansvar.
Mandat må konkret utarbeides i samarbeid
med hovedorganisasjonene i arbeidslivet.»
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader under pkt. 3.2.6 Rammeområde 6.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte forutsetter
at Regjeringen tar de nødvendige initiativ overfor partene
i arbeidslivet slik at Regjeringens mål om redusert rente og
moderat pris- og lønnsvekst kan nås. Som ledd
i dette arbeidet bør det vurderes om det bør etableres
en ny sysselsettingskommisjon slik det tidligere er antydet fra
representanter fra sentrumspartiene.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til omtale av inntekts- og
sysselsettingspolitikken i nasjonalbudsjettet og vil peike på at
det er brei politisk semje om behovet for inntektspolitisk samarbeid i
tråd med innstillinga frå Sysselsettingsutvalet.
Inntektspolitikken står imidlertid no overfor andre utfordringar enn
då Sysselsettingsutvalet var i arbeid i 1991/92, nemleg
stor mangel på arbeidskraft. Desse medlemene vil
i den samanheng peike på at partane i arbeidslivet har
eit stort ansvar for å bidra til at lønsveksten
blir dempa ned på eit nivå som er tråd
med ei stabil økonomisk utvikling. Dette er eit ansvar
som alle grupper må bere, slik at norsk økonomi
kan unngå å kome inn i ein løns- og prisspiral. Desse
medlemene vil derfor understreke at ein vellukka sysselsettingspolitikk
i dagens situasjon inneber at det må gjennomførast
tiltak som aukar arbeidskrafttilbodet og bidrar til at den arbeidskrafta
som alt er sysselsett blir brukt best mogleg. Desse medlemene viser
i den samanheng til nasjonalbudsjettet med nærare omtale av
arbeidet i Regjeringa på dette området, og har
spesielt merka seg følgjande:
– Det vil
bli sett ned eit utval for å gjennomgå arbeidsmiljølova.
På bakgrunn av mangelen på arbeidskraft vil utvalet
bli bedt om raskt å avgi ei delinnstilling om grensene
for overtidsarbeid pr. veke og pr. månad.
– Blaalid-utvalet foreslo å oppheve
arbeidsmarknads-etaten sitt monopol på formidling av arbeidskraft og
mjuke opp reglane for arbeidsutleige. Regjeringa vil følgje
opp desse forslaga etter at utgreiinga har vore på høyring.
– På bakgrunn av den
store etterspørselen etter arbeidskraft, og fordi det er
lenge sidan prinsippa for regulering av arbeidsinnvandring har vore gjennomgått,
vil Kommunal- og regionaldepartementet i samarbeid med andre departement
foretar ein gjennomgang av forholdet mellom behovet for arbeidskraft
og arbeidsinnvandring.
– Ein tar sikte på setje
ned eit utval for bl.a. å vurdere spørsmål
knytta til den aukande nytilgangen av uførepensjonistar.
Desse medlemene vil peike på at
dei ordinære arbeidsmarknadstiltaka er redusert frå om
lag 60000 plassar i 1993 til om lag 10000 plassar som gjennomsnitt
for 2. halvår 1998. Desse medlemene har merka
seg at ungdomsgarantien, som er retta mot personar under 20 år
utan skuleplass eller tilbod om arbeid, vil bli vidareført,
og at langtidsledige vil bli prioritert ved inntak til arbeidsmarknadstiltak
i 1999.
Desse medlemene viser til at
det i det justerte sentrumsbudsjettet ikkje er lagt opp til at ein
fridag skal omgjerast til arbeidsdag.
Disse medlemmer viser videre
til sin merknad under kap. 2.1.2 der det spesielt er understreket
at finanspolitikken må gjøre sitt for at renten
går ned, slik at inntektsoppgjøret til våren
blir moderat og i samsvar med Solidaritetsalternativet sine prinsipp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det alvorligste trekket ved solidaritetsalternativet er at det
for store lønnsmottakergrupper er en bløff. Ikke
engang LO er uenig i at bedrifter ikke må finne seg i lønnsoppgjør
som priser arbeidskraft så høyt at bedriftene
taper stadig flere anbud og til slutt går konkurs. Derfor
er det selvsagt uomtvistelig nødvendig at arbeidstagere
er solidariske med bedriftenes interesser. Vi trenger imidlertid
ikke noe solidaritetsalternativ for at arbeidstagerne skal være
interessert i å beholde jobbene sine. Det er ikke riktig
at solidaritetsalternativet er den eneste løsning for pris-
og rente-stabilitet i Norge, er det beste virkemiddel for å utjevne lønnsforskjeller,
eller er nødvendig for å opprettholde den nødvendige
konkurransekraft i norsk næringsliv. Det som er riktig
er at solidaritetsalternativet holder de største lønnsmottakergruppers
lønnsutvikling nede. Bransjer som er i vekst og som etterspør
kvalifisert personell opplever en lønnseksplosjon fordi
det er for liten dynamikk i arbeidsmarkedet - for mange lønnsmottagere
blir ved sin lest, og for mange utdanner seg til bransjer som ikke
er i vekst. Det er også riktig at solidaritetsalternativet
er koblet sammen med fastkurspolitikken, noe som ikke er nødvendig
for å oppnå lav og stabil rente. Solidaritetsalternativet
bidrar til å gi kunstig åndedrett til bedrifter
og bransjer som leverer produkter og tjenester som uansett vil fases
ut av markedet før Norges oljerikdom tar slutt. Dermed
er det også riktig å konkludere med at solidaritetsalternativet
hindrer arbeidsmarkedets naturlige og nødvendige dynamikk. Å tro
at opprettholdelse av alt som finnes av dagens fastlandsindustri
og næringsliv er det samme som å forberede seg
på at oljen tar slutt, er dermed naivt og kan sees på som å gå baklengs
inn i fremtiden.
Disse medlemmers målsetting
er at all sysselsetting bør konsentreres om produktivt
og verdiskapende arbeid i et fritt arbeidsmarked. Lønnsdannelsen skal
og må være en konsekvens av forhandlinger mellom
arbeidstager og den enkelte arbeidsgiver. De monopollignende tilstander
både på arbeidsgiver- og arbeidstagersiden i Norge
er det sikreste instrument for å unngå en riktig
og markedstilpasset lønnsdannelse og for å unngå den
yrkesrekruttering landet er avhengig av for å møte
fremtiden. Fremskrittspartiets inntektspolitikk er derfor at organisering
av arbeidsmarkedet må skje ved frivillighet og etter markedsøkonomiske
prinsipper. Derfor må forhandlingsmonopolene bort.
Disse medlemmer viser til at
arbeidsledigheten i Norge er på et svært lavt
nivå, men at enkelte prognoser for 1999 antyder økt
ledighet. Likevel vil disse medlemmer påpeke
at det i mange sektorer fortsatt vil være behov for kvalifisert
arbeidskraft. Det er derfor viktig at flest mulig gis muligheten
til og motiveres til å delta i arbeidslivet. Endringer
i arbeidslivet skjer raskt. Flere og flere arbeidstagere opplever
raske og omfattende endringer i arbeidets innhold, bytte av arbeidsplass
og skifte av yrke. Kompetanseutvikling er derfor viktig, men det
må skje i nært samarbeid med næringslivet.
Komiteens medlemmer fra Høyre deler Regjeringens
bekymring over risikoen for at norsk økonomi kan komme
inn i en lønns- og prisspiral. På bakgrunn av
denne felles bekymring finner disse medlemmer det
oppsiktsvekkende at Regjeringen foreslår skatte- og avgiftsøkninger
som i seg selv vil føre til økt prisstigning og
vanskeliggjøre moderate lønnsoppgjør.
Dermed vil Regjeringens forslag til statsbudsjett være
et vesentlig bidrag til en eventuell lønns- og prisspiral.
Regjeringens planer om å ta initiativ til en dagskonferanse
med partene i arbeidslivet «i lys av de utfordringene norsk økonomi
står overfor», blir meningsløse når
det nettopp er Regjeringens forslag til statsbudsjett som kan bli
et av hovedproblemene for norske bedrifter og arbeidstagere.
Disse medlemmer støtter
ikke Regjeringens forslag om å redusere ferien med én
dag. Det er selvfølgelig riktig at et slikt tiltak vil
kunne redusere presset i arbeidsmarkedet og øke verdiskapningen.
Regjeringen tar overhodet ikke opp den andre siden av dette spørsmålet;
spørsmålet om hvor lang ferie den enkelte arbeidstager
trenger og fortjener. Med Europas korteste ferie allerede i utgangspunktet,
mener disse medlemmer det ikke er grunnlag for ytterligere reduksjon.
Disse medlemmer går
mot Regjeringens forslag om å velte ytterligere sykelønnskostnader
over på næringslivet, gjennom utvidet arbeidsgiveransvar
for sykelønn uten andre former for kompensasjon. Disse medlemmer viser
til at Høyre i stedet foreslår å innføre
en egenandel i sykelønnsordningen, med en betydelig lettelse
for arbeidsgiverne. Sammenlignet med Regjeringens forslag gir Høyres
forslag private arbeidsgivere en lettelse på 1,2 mrd. kroner
i 1999, i tillegg til gevinstene som vil følge av at forslaget
vil gi redusert fravær.
Disse medlemmer viser videre
til omtalen av mulige tiltak som kan bidra til et mer fleksibelt arbeidsmarked,
og dermed bidra til å redusere de pressproblemer det er
innefor mange områder. Det er viktig at det snarest mulig
gjennomføres en rekke endringer i reguleringen av arbeidsmarkedet,
slik at blant annet pressproblemene løses.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for å gjenopprette et inntektspolitisk samarbeid som
er tilpasset fremtidens utfordringer. Det gjelder bl.a. behovet
for økt tilgang på arbeidskraft, relevant grunn-
og etterutdanning og større fleksibilitet i arbeidsmarkedet. Disse
medlemmer understreker også betydningen av at norsk
næringsliv må få konkurransedyktige rammebetingelser
som kan bidra til å møte nye utfordringer i en
globalisert økonomi. Disse medlemmer understreker
det ansvar som også partene i arbeidslivet har for å bidra
til en moderat lønnsvekst og på den måten
unngå at norsk økonomi rammes av en ny lønns- og
prisspiral.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at Regjeringen legger opp til et budsjett som vil bruke arbeidsledighet
som et virkemiddel i den økonomiske politikken. Regjeringen
uttaler på side 6 i Nasjonalbudsjettet:
«Et hovedproblem i fastlandsøkonomien
er det sterke presset i arbeidsmarkedet. Dempet press i arbeidsmarkedet
er en nødvendig forutsetning for at lønns- og
kostnadsveksten igjen skal komme ned på samme nivå som
hos våre handelspartnere.»
Regjeringen regner med at det vil skapes 35
000 færre arbeidsplasser neste år enn i år.
Således bør budsjettopplegget oppfattes som et
svar på problemet med sterkt press i arbeidsmarkedet. Men
samtidig legger Regjeringa fram en prognose som viser at ledigheten skal
gå ytterligere ned 0,1 prosentpoeng, altså fortsatt høyt
press i arbeidsmarkedet. Enten virker ikke Regjeringas økonomiske
politikk slik at hovedproblemet løses eller så må det
være noe galt med Regjeringas prognose.
Andre mener imidlertid at Regjeringa kommer
til å lykkes.
Arbeidsdirektoratet regner med 15 000 flere
ledige ved utgangen av 1999 enn i år. Statistisk sentralbyrås hovedprognose
er at ledigheten vil øke fra 3,3 til 4 pst. neste år
og til 4,4 pst. i år 2000. Da vil vi være tilbake til
det ledighetsnivå Norge hadde i siste halvdel av 1996.
For Sosialistisk Venstreparti er høy
sysselsetting et hovedmål. Arbeidsløshet er sløsing
med samfunnets viktigste ressurs. Sosialistisk Venstreparti kan
ikke akseptere ledighet som et virkemiddel for å dempe lønns-
og kostnadsvekst. Presset i arbeidsmarkedet må dempes,
ikke ved å redusere bedriftenes etterspørsel etter
arbeidskraft, men ved å styrke samfunnets samlede arbeidstilbud.
Slik vil Sosialistisk Venstreparti dempe presset
i arbeidsmarkedet:
– Regjeringen bør
ikke legge opp til å stimulere voksne arbeidstagere til å være
hjemme. Arbeidsdirektoratet har beregnet at kontantstøttereformen vil
trekke ut opp mot 15 000 årsverk av arbeidsstyrken pr. år.
En betydelig del av disse er sysselsatt innen helse- og sosialsektoren
der det i dag er stor mangel på arbeidskraft.
– Det er fortsatt 55 000 ledige.
Innsatsen for å omskolere og etterutdanne må styrkes.
– Regjeringen må, sammen
med partene i arbeidslivet, gjøre mer for å bryte
ned misforståelser og fordommer som gjør at arbeidslivet
ikke fullt ut nyttiggjør seg den kompetansen som minoritetsgruppene
i Norge har.
Regjeringas forslag om å kutte i en
feriedag og ønske om å øke bruken av
overtid betyr at de som allerede har jobb skal arbeide mer. Slike
forslag vil gjøre det enda vanskeligere å holde
ledigheten nede de neste 1-2 år.
Mye tyder på at Norge er på vei
inn i en ny lavkonjunktur. Internasjonal nedgangskonjunktur og høyere rentenivå gjør
at ledigheten kan komme til å øke neste år.
Dersom den finanspolitiske innstrammingen ikke lykkes i å bringe
renta ned vil innstrammingene komme på toppen av et høyere
rentenivå. Da kan etterspørselssiden i økonomien
bli så redusert at ledigheten igjen øker. Regjeringen og
stortingsflertallets ønske om innstramminger på 9
mrd. kroner kan vise seg å bli en gjentakelse av feilgrepene
på slutten av 80-tallet. Da ble det foretatt en finanspolitisk
innstramming nettopp samtidig med høyere rente og internasjonal
nedgangskonjunktur. Resultatet ble etterkrigsrekord i ledighet. For
Sosialistisk Venstreparti er det et overordna mål å bekjempe
arbeidsledighet. Derfor legger Sosialistisk Venstreparti opp til
en mer forsiktig finanspolitisk innstramming der bedre kommuneøkonomi,
redusert arbeidsgiveravgift, økt verftsstøtte,
satsing på forskning og utdannelse og igangsetting av offentlige
byggeprosjekter er viktige etterspørselsstimulerende tiltak.
Det overordnede målet for strukturpolitikken er å bidra
til at den økonomiske virksomheten skjer på en slik
måte at landets ressurser utnyttes så effektivt
som mulig. Effektiv ressursbruk er viktig for å opprettholde høy
verdiskaping og realisere vekstpotensialet i økonomien.
Dette gir igjen grunnlag for å videreutvikle velferdsordningene
i samfunnet. En vellykket strukturpolitikk vil derfor bidra til
resultater i form av trygge arbeidsplasser, lønnsomme bedrifter
og høye skatteinntekter til finansiering av offentlige
oppgaver.
Det er et potensial for å effektivisere økonomien innenfor
dagens ressurser og teknologi. I tillegg skjer det hele tiden endringer
i markedsforhold og kunnskap som virker inn på hvordan
ressursene best kan utnyttes. For eksempel kan reguleringer som
tidligere har fungert på en god måte, over tid
bli til hinder for effektiv ressursutnyttelse. Med en liten, åpen økonomi
vil Norge også i stor grad være påvirket
av internasjonale forhold. Strukturpolitikken må derfor
tilpasses endringer som skjer både nasjonalt og internasjonalt.
En vellykket strukturpolitikk kan i prinsippet
komme alle i samfunnet til gode. Strukturpolitiske tiltak kan imidlertid
i mange tilfeller også medføre at noen i utgangspunktet
kommer dårligere ut, selv om tiltaket samlet gir en netto
velferdsøkning. For eksempel kan endringer i næringsreguleringer
ha negative virkninger for enkeltbedrifter, eller enkeltgrupper
kan komme dårligere ut som følge av endringer
i personbeskatning og overføringer. Ofte vil fordelingsvirkningene
av strukturpolitiske tiltak være mer direkte og synlige
enn av tiltak på andre politikkområder. Tempo
og omfang av strukturpolitiske tiltak må derfor tilpasses
andre politiske mål - særlig mål av fordelingspolitisk
karakter.
Det er generelt ikke mulig å fastslå hvilke
næringer og bedrifter som vil ha forutsetninger for å utnytte
ressursene best mulig i årene framover. I en moderne markedsøkonomi
utøves strukturpolitikken for en stor del gjennom rammebetingelsene
for bedrifter og husholdninger. Dette vil til dels skje via skatter og
overføringer og til dels gjennom utvikling av det lov-
og forskriftsverket som legger rammer for ulike markeder. I tillegg er
det viktig at offentlig sektors egen økonomiske aktivitet
er målrettet og kostnadseffektiv.
Skattesystemet bør innrettes mot høy
verdiskaping i bedriftene, og slik at det blir en rimelig balanse
mellom fordelingshensyn og hensynet til effektivitet i ressursanvendelsen.
De strukturpolitiske hensynene tilsier blant annet at kapitalbeskatningen
bør legge til rette for at sparing og overskudd kanaliseres
til samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer,
og at beskatningen av arbeidskraft i så liten grad som
mulig bør motvirke en høy deltakelse i arbeidslivet.
Mange av de samme avveiningene er foretatt ved utformingen av overføringsordningene.
Et viktig strukturpolitisk tiltak er å bidra
til effektiv konkurranse i ulike markeder. Den alminnelige konkurranselovgivningen
ligger til grunn for utøvelsen av konkurransepolitikken.
I enkelte markeder er konkurranseforholdene ut fra effektivitetshensyn
gjenstand for særskilt regulering. Det gjelder for eksempel
kraftmarkedet, der myndighetene må regulere bruk av kraftnettet,
og finansielle markeder, der myndighetene blant annet må stille
krav til soliditet. Effektiv konkurranse avhenger også av
at lovverket generelt bidrar til klare regler og god informasjonstilgang
i markedene og mellom bedriftene og myndighetene. Slike hensyn har blant
annet vært sentrale i utformingen av ny aksjelov og regnskapslov.
Arbeidskraften er den viktigste ressursen i økonomien.
Derfor er et godt fungerende arbeidsmarked sentralt for effektiv
ressursutnyttelse. I dagens situasjon, med stor mangel på arbeidskraft,
er det viktig at sysselsettingspolitikken stimulerer tilbudet av
arbeidskraft, og at den arbeidskraften som er sysselsatt blir brukt best
mulig, jf. nærmere omtale av sysselsettingspolitikken i
avsnitt 3.5.
Innen offentlig sektor bør ressursene
utnyttes mer effektivt, blant annet gjennom utvikling av bedre styringssystemer.
Det er av betydning både for å begrense veksten
i offentlige utgifter, for å kunne øke kvaliteten på offentlig
tjenesteproduksjon og for å møte den økende
etterspørselen etter mange av tjenestene. I de seneste årene
har utvikling av styringssystemer vært i fokus blant annet
innenfor helsesektoren. Konsekvenser av offentlig ressursbruk bør
også belyses best mulig, for eksempel ved bruk av nytte-kostnadsanalyser.
Miljøforbedringer og bevaring av naturområder
er viktig for å sikre velferden, også for kommende
generasjoner. Miljøet er derfor et fellesgode, som ikke
kan forringes uten at det medfører kostnader for samfunnet. I
utgangspunktet vil de prisene som bedrifter og husholdninger står
overfor, ikke fullt ut avspeile miljøkostnadene. Effektiv
ressursbruk innebærer at også miljøkostnadene
blir ivaretatt i beslutninger om produksjon og forbruk. For samfunnet
er det i prinsippet lønnsomt å gjennomføre
miljøtiltak så lenge kostnadene ikke overstiger
den samfunnsmessige nytten (verdsettingen) av miljøforbedringene.
I praksis må omfanget av miljøtiltak ofte fastlegges
under betydelig usikkerhet. Særlig kan det være
vanskelig å komme fram til en verdsetting av miljøgodene. «Føre
var»-prinsippet innebærer at de mulige skadevirkningene tillegges
betydelig vekt ved fastlegging av mål i miljøpolitikken,
dersom det er fare for alvorlig eller uomstøtelig skade
på miljøet. Virkemidlene i miljøpolitikken er
i hovedsak direkte reguleringer (utslippstillatelser og forskrifter),
miljøavgifter og forhandlede avtaler. Dessuten skal omsettelige
utslippskvoter utredes som et mulig virkemiddel i den nasjonale
klimapolitikken. Virkemidlene har ulike egenskaper, også i
forhold til hvordan de vil gripe inn i økonomiens virkemåte.
Hensynet til effektiv ressursbruk taler for å velge virkemidler
som fører til at en oppnår de miljøpolitiske
målene til lavest mulige kostnader for samfunnet.
Det er en nær sammenheng mellom utdannings-
og forskningspolitikken og strukturpolitikken. Utdanning og kompetanseoppbygging,
samt teknologisk framgang og innovasjon, legger til rette for mer
effektiv ressursbruk og økte produksjonsmuligheter. Ny
teknologi kan både gi grunnlag for nye produkter, bidra
til å effektivisere produksjonsprosesser og fjerne naturlige monopoler,
jf. telemarkedene. Et høyere utdanningsnivå kan
bidra til å gjøre arbeidskraften mer fleksibel, slik
at økonomien blir mer robust overfor eksterne sjokk. Strukturpolitikken
kan også ha en direkte virkning på bedriftenes
innovasjonsaktivitet, ved at effektiv konkurranse skaper press i
retning av produktutvikling og kvalitetsforbedringer. Etter hvert
som det utvikles ny teknologi endres også kravene til reguleringssystemer.
Det er gjennomført flere omfattende
strukturpolitiske tiltak i de senere årene, blant annet
følgende:
– Bolig-
og eiendomsmarkedene, kredittmarkedet og valutamarkedet ble deregulert
i løpet av 1980-årene.
– I løpet av 1990-årene
har den budsjettmessige næringsstøtten vist en
nedadgående tendens. Særlig er støtten
til statsaksjeselskapene kraftig redusert. I likhet med i de fleste
andre OECD-land har det vært lagt økende vekt
på næringsnøytrale støtteordninger.
– Det er gjennomført økt
bruk av miljøavgifter for å redusere miljøskadelige
utslipp og bedre kostnadseffektiviteten i miljøpolitikken.
– Kraftmarkedet er blitt deregulert
gjennom energiloven som trådte i kraft i 1991.
– Skattereformen i 1992 fjernet
mange av de forskjellene som tidligere eksisterte mellom ulike spareformer
og typer av investeringer. Slik sett var skattereformen en naturlig
følge av de endringene som tidligere hadde funnet sted
i kapitalmarkedene.
– Ny konkurranselov trådte
i kraft i 1994.
– EØS-regelverket for
offentlige anskaffelser, som trådte i kraft i 1994, hindrer
forskjellsbehandling i anskaffelsesprosessen.
– Lov om offentlig støtte
innebærer at nye støtteordninger til næringslivet
fra 1994 må godkjennes av EFTAs overvåkningsorgan,
ESA.
– Beskatningen av kraftforetak
ble etter omleggingen i 1997 i større grad basert på lønnsomhet
og skattemessig likebehandling.
– Tidligere adgangsreguleringer
i markedet for lufttransport er gradvis fjernet gjennom luftfartsavtalen
med EU og senere EØS-avtalen.
– Telemarkedet er gradvis deregulert,
og de resterende enerettene for Telenor AS ble fjernet 1.januar
1998.
– Flere statlige virksomheter
har de senere årene endret selskapsform og organisering
(f.eks. Telenor, Statkraft, Posten og NSB). Gjennom endringene har
konkurranseutsatt virksomhet, naturlige monopoler (f.eks. Statnett)
eller forvaltningsvirksomhet (f.eks. Post- og teletilsynet, Jernbaneverket)
blitt bedre adskilt, og de konkurranseutsatte virksomhetene har
fått rammebetingelser mer på linje med private
selskaper.
– Det nye økonomireglementet for
staten er innført for å sikre en bedre ressursutnyttelse
innen stats-administrasjonen, og i anvendelsen av tilskudds- og
garantiordninger. Arbeidet med statlig økonomistyring er
omtalt i kapittel 7 i Gul bok for 1999.
I forbindelse med Stortingets behandling av
Revidert nasjonalbudsjett 1998 fikk Regjeringen fullmakt til å selge
statlige aksjer i 1998 for inntil 500 mill. kroner, under forutsetning
av en akseptabel pris. Salget skal komme i tillegg til salg som
Regjeringen tidligere har varslet (aksjer i DnB, Kreditkassen, Norsk
Medisinaldepot og Statkorn Holding). Fullmakten foreslås
videreført i statsbudsjettet for 1999.
Det er i meldingen redegjort nærmere
for nærings- og handelspolitikken og for konkurransepolitikken.
Komiteen sluttar seg
til framlegg XI i Gul bok, jf. framlegg III under kap. 10 i denne
innstillinga, om at fullmakt til å selje statlege aksjar i
1998 vert vidareført til 1999.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet konstaterer
at Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett fikk
Stortingets fullmakt til å selge aksjer i 1998 for inntil
500mill. kroner under forutsetning av en akseptabel pris. Disse
medlemmer anser det derfor rimelig at fullmakten videreføres til
1999, og viser til Arbeiderpartiets forslag om etablering av et
nasjonalt forskningsfond og styrking av egenkapitalen i SIVA.
Disse medlemmer vil understreke
at effektiv ressursbruk er viktig for å opprettholde høy
verdiskaping i norsk økonomi. Dersom det føres
en politikk som bidrar til høyere arbeidsledighet, innebærer
dette at ressurser i form av arbeidskraft ikke utnyttes effektivt.
Ledighet innebærer dermed kostnader både for samfunnet
og for den enkelte. For Arbeiderpartiet er full sysselsetting et
grunnleggende mål for den økonomiske politikken.
Disse medlemmer viser til at
en økonomisk politikk som legger vekt på lav pris-
og kostnadsvekst er avgjørende for bedriftenes lønnsomhet
og vekstkraft, og dermed for sysselsettingen. Det foreslåtte stats-
og nasjonalbudsjettet for 1999 innebærer betydelige skatte-
og avgiftsøkninger, som vil bidra til å forsterke
pris- og kostnadsveksten fra 1998 til 1999. Disse medlemmer mener
Regjeringen med dette øker risikoen for høyere
arbeidsledighet. Videre vil bl.a. forslag om fjerning av en feriedag
svekke mulighetene for inntektspolitisk samarbeid mellom myndighetene
og partene i arbeidslivet, og dermed for grunnlaget for moderasjon
i lønnsutviklingen.
Disse medlemmer viser til at
lav rente og lav pris- og kostnadsvekst har vært de viktigste
enkeltfaktorer bak den gunstige utviklingen vi har hatt i næringslivet
de siste årene. Denne utviklingen er nå snudd,
som følge av manglende stramhet i finanspolitikk og stigende
pris- og kostnadspress. Det er derfor svært viktig at Solidaritetsalternativet
forsterkes. Et forsterket samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere
og myndigheter er nødvendig for å sikre arbeidsplassene
og fornye arbeidslivet. Dette vil også være et viktig
element i en politikk som gir de små og mellomstore virksomhetene
gode rammevilkår.
Disse medlemmer mener at bedriftsbeskatningen
og andre næringsrettede tiltak i størst mulig
grad må innrettes på en næringsnøytral
måte. Hverken skattesystemet eller den øvrige
næringspolitikk må innrettes slik at investeringer
i en bransje favoriseres framfor investeringer i en annen bransje,
eller at en selskapsform favoriseres framfor andre. Disse prinsippene
ligger bak innføringen av skattereformen og tidligere års avvikling
av spesielle ordninger som var rettet mot enkeltnæringer. Disse
medlemmer vil også vise til at det er slike prinsipper,
i tillegg til fordelingspolitiske prinsipper, som ligger bak Arbeiderpartiets
forslag om å fjerne lønnstilskuddet til rederiene,
om å reversere lettelsene i rederibeskatningen, innstramminger
i delingsmodellen og fjerne aksjerabattene i formuesbeskatningen.
Disse medlemmer viser til at
miljøproblemene er en av næringslivets hovedutfordringer
også fra et strukturpolitisk synspunkt. Aktiv medvirkning
fra bedriftene og de ansatte er nødvendig for å utvikle
et samfunn med effektiv ressursbruk og stor grad av gjenvinning.
Miljøkravene skjerpes, både i Norge og internasjonalt. Disse
medlemmer mener norske bedrifter bør være
i første rekke i arbeidet for å løse problemene
fra egen virksomhet og egne produkter, og de må ta sin
del av ansvaret for å utvikle miljøvennlig produksjon og
forbruk. Også markedet krever i økende grad en
god miljøprofil hos bedriftene. Disse medlemmer viser
til at en felles satsing på miljø- og ressurseffektivitet
i nærings- og arbeidsliv vil kunne være et betydelig
bidrag til en mer bærekraftig produksjon og forbruk.
Disse medlemmer mener omleggingen
til grønne skatter vil være et viktig bidrag til å øke
ressurs- og miljøeffektiviteten i norske bedrifter og dermed
bidra til et mer bærekraftig produksjons- og forbruksmønster.
Disse medlemmer mener at Norges
forhold til EU er avgjørende for norske arbeidsplasser
og velferd i framtida. EU er inne i en svært dynamisk utvikling som
følge av forhandlinger om utvidelse østover og etableringen
av en felles valuta 1.januar 1999.
Disse medlemmer mener at dette
skaper nye utfordringer for Norge. Derfor må det settes
ny kraft inn i Europapolitikken. Norge må ta initiativ
til en strategisk dialog med EU for å styrke vår
forankring i EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs
ulike samarbeidsprosjekter. Vår rolle som ledende energi-
og miljø-nasjon må brukes aktivt i en slik dialog.
Disse medlemmer mener at det
i en slik dialog også kan undersøkes mulighetene
for å knytte den norske krone nærmere til euroen.
Disse medlemmer vil understreke
at handels-politikken skal bidra til å sikre norsk næringsliv
gode og likeverdige vilkår i utenlandske markeder, samt å fastsette
rammer for utenlandske bedrifters adgang til norske markeder. Dette
er en viktig del av strukturpolitikken.
Disse medlemmer viser til at
verftsindustrien nå står overfor nye og store
utfordringer. Norske verft må inn på nye markeder
og konkurrere med verft som har etablert seg med en høyere
rentestøtte enn det vi har i Norge. De støtteordninger
vi har i dag er lavere enn i de øvrige OECD-landene.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet stemte mot å redusere verftsstøtten i
l998, og vil derfor øke verftsstøtten opp på line
med støttenivået i EU; henholdsvis 9pst. og 4,5pst.
Ordretilgangen ved verftene i år ha hatt en veldig reduksjon,
og med de utsikter verftene har for neste år er det nødvendig
at norske verft får samme konkurransesituasjon som de verftene
en konkurrerer med.
Disse medlemmer vil understreke
at det er viktig at ressursene i offentlig sektor utnyttes effektivt. Offentlig
sektor er vår største og viktigste produsent av grunnleggende
velferdstjenester, og sysselsetter en betydelig andel av arbeidsstyrken. Å modernisere offentlig
sektor er derfor en viktig del av strukturpolitikken.
Disse medlemmer mener videre
at det må føres en holdbar velferdspolitikk. Statens
utgifter må være holdbare både på kort
og lang sikt. Folketrygden må kunne sikres også når
pensjonsutgiftene øker sterkt inn i neste århundre.
Vi står foran økte behov for utgifter til eldreomsorg og
helse i årene fremover. Videre er det behov for en betydelig
satsing på utdanning og forsk-ning.
Disse medlemmer mener på dette
grunnlag at det er nødvendig med strukturendringer i offentlig
sektor for å sikre mer økonomiske og menneskelige
ressurser til disse formålene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre fremmer
følgende forslag:
«Det oppnevnes en statlig moderniseringskomite med
mandat til å foreslå strukturendringer i offentlig sektor
for å sikre mer økonomiske og menneskelige ressurser
til eldreomsorg, helse, utdanning og forsk-ning, og for å sikre
folketrygden. Komiteen må legge vekt på følgende
i sitt arbeid:
– Tiltak
som kan bidra til å bedre økonomiens virkemåte
vurderes på bredt grunnlag.
– Forholdet mellom forvaltningsnivåene
vurderes med sikte på forenkling, herunder også forholdet mellom
statsadministrasjon og lokaladministrasjon, for å fjerne
unødvendig dobbeltadministrasjon.
– Statsadministrasjonen og det
offentlige service-apparat må moderniseres.
– Forholdet mellom fylkeskommunene og
statsadministrasjonen må avklares for å fjerne
unødvendig dobbeltadministrasjon.
– Frivillige kommunesammenslåinger må oppmuntres.
Arbeidstakere og brukerinteresser må trekkes
med i komiteens arbeid.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen liberalisere
regelverket om frivillig overtid.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte mener det ikke
er et statlig ansvar å inneha eierskap i et selskap som
importerer, produserer og distribuerer alkohol. Disse medlemmer tar
utgangspunkt i at Stortinget tidligere har lagt til grunn at rammevilkårene
skal være de samme for samtlige konkurranseutsatte selskaper,
statlige som private.
Disse medlemmer vil derfor trekke
tilbake midler fra Arcus AS som ble tildelt ved delingen fra AS Vinmonopolet i
1995.
Arcus har en kunstig høy likviditetsbeholdning
som hemmer konkurransen i markedet. I Arcus eget årsregnskap
for 1996 og 1997 skriver selskapet at «salgsverdien for
driftsmidlene som enkelteiendeler kan ligge høyere»,
hvilket betyr at eiendelene ikke ble overtatt til reelle salgspriser
og at disse kan selges for langt mer enn de er bokført
til.Disse medlemmer konstaterer
at anleggsmidlene er vurdert for lavt, og at avkastningskravet dermed
er kunstig lavt. Disse medlemmer vil derfor foreslå en
nedskrivning/tilbakeføring av egenkapital. Arcuseide
Vectura driver i dag ren næringsvirksomhet i konkurranse
med private selskaper. Disse medlemmer kan ikke se
at det er statens oppgave å ivareta slik virksomhet som
verken gir staten tilstrekkelig avkastning eller som har alkoholpolitisk
betydning. Det samme gjelder for store deler av Arcus produkter,
med unntak av den delen som gjelder produksjon av brennevin som
selskapet i dag har enerett på. Disse medlemmer vil
derfor foreslå salg av AS Arcus.
Disse medlemmer kan ikke se noen
fornuftig grunn til at produksjon av brennevin skal være
monopolisert og går inn for at dette monopolet oppheves.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen forberede
og gjennomføre salg av Arcus AS.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at hovedoppgaven i nærings-
og strukturpolitikken er å bedre økonomiens virkemåte,
med særlig vekt på å øke verdiskapningen
i næringslivet. En rekke av de strukturpolitiske tiltakene som
er iverksatt de senere år har samlet sett bidratt til å styrke
produksjonsgrunnlaget for norsk økonomi, men disse
medlemmer mener det fortsatt er en rekke utfordringer som
må løses. Eksempler på dette er:
– en bedring
av virkemåten i arbeidsmarkedet
– en gjennomgang av reformene
i jordbruket og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien
slik at målene om redusert statsstøtte og priser
ned mot nivået i våre naboland nås, samtidig
som disse næringer blir klart mer konkurransedyktige og robuste
– en styrking av konkurransepolitikken,
herunder å redusere de private og offentlige reguleringer
som hindrer omstilling og virker etableringshindrende, samt å fjerne
næringsstøtten
– et fortsatt arbeid med å bedre
ressursbruken i offentlig sektor
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at hovedmålet med norsk konkurransepolitikk må være å bidra
til en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Manglende konkurranse
bidrar til å redusere bedriftenes evne og vilje til fornyelse
og effektiviseringsforbedringer, og kan føre til høyere
priser og mindre produktutvalg. Det er derfor av sentral betydning
at det tilrettelegges for effektiv konkurranse og at konkurransemyndighetene
fører en streng kontroll med dette. En streng håndhevelse
fra myndighetenes side er en forutsetning for en fungerende markedsøkonomi
som kan ivareta forbrukernes og samfunnets interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det høye nivået
på direkte og indirekte næringsstøtte innebærer
at norske forbrukere og bedrifter må bære en ekstra
byrde i form av skatter og avgifter og andre kostnader som skaper sosiale
skjevheter, svekker familieøkonomien og undergraver norske
bedrifters ønske om å konkurrere på hjemme-
og utemarkedene. Hovedmålet må på sikt være å bygge
ned den selektive næringsstøtten, med den store
positive betydning det kan ha for økt verdiskapning og
konkurransekraft i Fastlands-Norges økonomi. Disse
medlemmer vil også at det skal arbeides for internasjonale
avtaler som bidrar til harmonisering av regelverk og støtteordninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at arbeidsmiljøloven er for
komplisert og lite oversiktlig med strenge straffereaksjoner mot
dem som «forbryter seg» mot lovens bestemmelser.
Reglene setter mange små- og mellomstore bedrifter i vanskeligheter,
spesielt der bedriftene har varierende arbeidsmengde. Bedrifter
av slik størrelse er også oftere utsatt for konjunkturpress
fra etterspørselsnæringens side. Det er derfor
nødvendig å fjerne restriksjoner i forhold til
overtid, dog slik at arbeidstaker beskyttes mot å bli pålagt
urimelig overtid. Det er også viktig å hindre
overtid som medfører en uønsket risiko for arbeidstakere
og uskyldige tredjeparter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at omfattende innsamling av informasjon
har betydelige kostnader. Næringslivet har lenge gitt uttrykk
for at dette skjemaveldet og byråkratiet er et problem,
og er derved også svært demotiverende for personer
som ønsker å starte opp ny virksomhet, som igjen
kan føre til færre nyetableringer. For å redusere
skjemaveldet vil disse medlemmer peke på flere
muligheter:
– eliminering
av dobbeltrapportering gjennom samordning av ulike informasjonsinnhentere
– eliminering av dobbeltrapportering
gjennom samordning av ulike skjemaer fra samme kilde
– bedre samordning av skjemaer
og rapportering som har sammenheng med hverandre
– differensiering mellom ulike
typer/ størrelse på virksomheten.
– større bruk av utvalgsundersøkelser
– innføring av kompensasjon
fra det offentlige til de som pålegges merarbeid ved utfylling
av skjemaer knyttet til informasjon og statistikk og som ikke gjelder
søknader/konsesjoner o.l.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at reguleringformer er
et aktuelt tema i flere land nettopp for å bedre økonomiens
virkemåte- altså gjøre økonomien
mer effektiv og forbedre evnen til å tilpasse seg endringer
og samtidig opprettholde konkurranseevnen. Reguleringer må derfor
virke mindre etableringshindrende eller på annen måte
konkurransehemmende. Det er også viktig å redusere
byråkratisk merarbeid for bedriftene og at det offentlige
selv driver mest mulig effektivt.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremlegge
et reguleringsregnskap for eksisterende lovreguleringer, slik at kostnaden
ved reguleringen kan måles opp mot formålet. Regjeringen
bes fremme regler som forutsetter at kostnadene ved nye reguleringer
som markedet påføres bør være
en del av beslutningsgrunnlaget når nye reguleringer foreslås.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det meste av dagens arbeidsformidling allerede
foregår uavhengig av den offentlige arbeidsformidlingen;
gjennom personlige kontakter, annonser, rekrutterings- og "head-hunter"-byråer
osv. Det er derfor gunstig å utvide dette supplementet
til den offentlige arbeidsformidlingen ytterligere, dels for å skaffe
større erfaring med virkningen av den vedtatte lovendring,
dels for å avlaste og supplere den offentlige arbeidsformidling
med sikte på å oppnå et bedre fungerende
arbeidsmarked. Disse medlemmer mener det derfor er
nødvendig å endre loven. Privat arbeidsformidling
vil bidra til at flere personer kommer i arbeid, og dette vil således
være et viktig bidrag til å løse den
nasjonale oppgaven å redusere arbeidsledigheten. En opphevelse
av formidlingsmonopolet vil innebære at Norge også vurderer å si
opp ILO-konvensjon nr. 96 om arbeidskontorer.
Disse medlemmer vil videre fremheve
at en generell åpning for privat arbeidsutleie vil skape
et mer fleksibelt arbeidsmarked. Et bedre fungerende marked for
korttidsarbeid vil være en fordel, både for arbeidstakere
og -givere. Midlertidige ubalanser vil dermed lettere kunne dempes.
Ikke minst vil dette kunne bedre situasjonen innenfor helsesektoren.
Arbeidsgiversiden har fått og får økt
behov for å dekke midlertidige arbeidskraftbehov med korttidsengasjementer.
Samtidig har mange arbeidstakere et økt ønske
og behov for mer fleksible og varierte arbeidstidsløsninger,
herunder deltidsarbeid. Samlet sett vil både sysselsettingen og
tilbudet av arbeidskraft kunne øke gjennom en liberalisering,
samtidig som noen av problemene på arbeidsmarkedet kan
reduseres. En liberalisering av lovforbudet vil også kunne
skape mer ordnede forhold i utleiebransjen.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag om endringer i sysselsettingslovens §§26
og 27 slik at loven i større grad tillater arbeidsformidling utenom det
offentlige sysselsettingsapparatet og slik at det uttrykkelig blir
tillatt å drive med utleie av arbeidskraft.»
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde, vil
spesielt understreke at målet med strukturpolitikken er å medverke
til at den økonomiske verksemda også i offentleg
sektor skjer på en slik måte at ressursane vert
utnytta så effektivt som råd er. Strukturpolitikken
må tilpassast endringane som skjer både nasjonalt
og internasjonalt. Ein lukka strukturpolitikk må ha som
mål at tiltak som gjev ein netto velferdsauke ikkje må ramme
enkeltgrupper slik at skilnadene auker. Desse medlemene går
ut i frå at Regjeringa legg slike vurderingar til grunn
for det videre arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Tverrpolitisk Folkevalgte vil minne om at den maritime
næring utgjør et unikt næringskluster
som til sammen sysselsetter nesten 80000 mennesker, for det meste
langs kysten. Det vil videre være meget vanskelig å beholde
et sterkt og ledende maritimt miljø i Norge uten en kjerne
av norske sjøfolk. Derfor vil refusjonsordningen være
av helt sentral betydning for å opprettholde og styrke
det norske maritime miljøet. Det er videre viktig at de
fastlagte rammebetingelser for rederinæringen videreføres,
slik at næringen kan arbeide på forutsigbare og langsiktige
vilkår. Disse medlemmer vil derfor gå mot
Regjeringens forslag til innstramming i refusjonsordningen samt
foreslå å innfase den til ordinært nivå. Disse
medlemmer vil også gå mot de bebudede endringer
i rederibeskatningen.
Disse medlemmer har lagt til
grunn de provenyberegninger som Finansdepartementet og Regjeringen har
lagt til grunn, men vil påpeke det misforhold som eksisterer
mellom dette anslaget og det som er beregnet av Rederiforbundet.
I brev av 4.november 1998 har Regjeringen i liten utstrekning kommentert
grunnlaget for sitt eget provenyanslag. Den eneste opplysningen som
gis er at den foreslåtte speilvendingen av utbytteskatten
for er anslått til 20mill. kroner. Det nærmere grunnlaget
er ikke angitt. Slik disse medlemmer vurderer det,
er det ikke fremkommet opplysninger fra departementets side som
skulle indikere at Rederiforbundets provenyanslag ikke er korrekt.
En synliggjøring av situasjonen kan gjøres gjennom å vise
til at ett rederi alene, som fremkommet i brev fra Rederiforbundet
av 6.november 1998, vil få en skatteskjerpende effekt som
langt overstiger Regjeringens totale provenyanslag. Ovennevnte momenter
forsterker årsaken til hvorfor disse medlemmer går
mot de fremsatte forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
med stor grad av undring at Regjeringen ikke synes å ta
denne problemstillingen på alvor på tross av at
Regjeringen i forbindelse med revidert budsjett for 1998 anslo grensehandelslekkasjen
til å utgjøre et betydelig beløp årlig.
Det Regjeringen derimot har gjort i forholdet til handelssensitive
varer er å sette opp avgiften på rulletobakk med
33pst. under dekke av argumentet om at rulletobakk har vært
forholdsmessig rimeligere enn øvrig tobakk de siste årene,
til tross for at dette også kan få betydelige
konsekvenser for en rekke norske arbeidsplasser. Disse medlemmer mener
det ville være riktigere å utjevne forskjellen
mellom rulletobakk og øvrige tobakksprodukter ved å sette
ned avgiftene. Dette får samtidig en positiv effekt i forhold
til handelslekkasjen. Nettoprovenyet for staten vil dermed kunne
vise seg å gå opp i stedet for ned, selv om avgiftssatsene
reduseres betydelig.
Disse medlemmer vil vise til
Kjøttbransjens Landsforbunds beregninger som viser at grensehandelen med
kjøtt i dag ligger på et nivå mellom
6 og 10 mill. kilo, det vil si et omsetningsbortfall på 3-500mill.
kroner. Disse medlemmer vil påpeke at det
for norsk landbruk, og for norsk kjøttindustri, er et betydelig
problem med grensehandel som rammer primærproduksjon, industri
og handel i enkelte utsatte områder særlig hardt.
I tillegg foregår det stor handelslekkasje på hvitevarer,
brunevarer, møbler og andre varer. Det er opplagt at totaltapet
for Norsk næringsliv og tapet av avgiftsinntekter må være
betydelig.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine merknader om avgifter og handelslekkasje i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (1998-99).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at sykefraværet gjennom flere år har
vært i sterk økning. I 1994 ble det bevilget ca.
8 mrd. kroner til sykelønn over statsbudsjettet. For 1999 er
Regjeringens forslag 15,2 mrd. kroner, det vil si en økning
på 90 pst. siden 1994. Dette viser at det må settes
i verk tiltak for å stoppe og redusere dette, da dette er
både samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk svært
kostbart. Regjeringen og andre hevder at denne utviklingen skyldes
at sysselsettingen har steget kraftig i samme periode, men er da
den eneste løsningen å øke arbeidsledigheten?
Regjeringen har selv foreslått å utvide arbeidsgiveransvaret
for sykelønn. Siden 1994 har arbeidsgivere hatt ansvaret
for de første to ukene av sykelønnen og utviklingen
viser at dette ikke har hatt positiv effekt på det totale
fraværet. Da kan det åpenbart ikke være
riktig å øke arbeidsgivernes belastning ytterligere. Disse
medlemmer foreslår å videreføre
arbeidsgivernes ansvar på dagens nivå. Sykelønnsordningen er
den eneste sosiale ytelse som i dag ikke har noen egenandel. Disse
medlemmer foreslår derfor en endring i dagens sykelønnsordning,
slik at det innføres 2 karensdager og 80 pst. sykelønnsut-betaling.
Erfaringer blant annet fra Sverige viser at reduserte ytelser, eller
egenandel, har stor betydning. Karensdager vil særlig bidra
til å redusere et økende korttidsfravær. Disse
medlemmer mener det både er i arbeidstakerens og
arbeidsgivernes interesser å redusere sykefraværet,
da kostnadene over tid kan føre til bortfall av arbeidsplasser. Disse
medlemmer forutsetter særordninger for dem som
lider av kroniske sykdommer. Fravær som følge
av syke barn skal heller ikke medføre reduksjon i utbetalingene. Disse
medlemmer legger til grunn at forslag om endring av sykelønnsordningen
til 2 karensdager og 80 pst. lønn iverksettes med virkning
fra 1.januar 1999. Arbeids-tagere og arbeidsgivere som har inngått
tariffavtale om bedre sykelønnsbetingelser omfattes ikke
av omleggingen.
Disse medlemmer legger videre
til grunn at det ikke er forsvarlig å budsjettere med innstramninger
i sykelønnsordningen som er i strid med tariffavtaler midt
i avtaleperioden.
Disse medlemmer forutsetter imidlertid
at den foreslåtte omlegging skal ha full effekt f.o.m.
neste tariffperiode, dvs. fra våren 2000. Arbeidsgivere
som omfattes av omleggingen vil beregningsmessig ikke oppnå besparelser
i forhold til dagens ordning idet den samlede mindreutgift som følge
av omleggingen tas til inntekt i Folketrygden. Dette betyr at arbeidsgivere, som
i dag, skal betale 100 pst. av full lønn i 16 kalenderdager,
men betalingen for de to første sykedager samt 20 pst.
av betalingen for de derpå følgende dager tas
til inntekt i folketrygden.
Disse medlemmer går
imot Regjeringens forslag om utvidelse av arbeidsgiverperioden.
Våre forslag gir således en besparelse for alle
arbeidsgivere, med og uten tariffavtale, i forhold til dagens ordning. Effekter
på sykefraværet av omleggingen er ikke beregnet
eller inntektsført i forslaget til omlegging.Disse medlemmer holder
det imidlertid som sannsynlig at sykefraværet vil gå ned,
hvilket vil gi direkte besparelser for alle arbeidsgivere, med og
uten tariffavtale, dog mest for de som ikke har tariffavtale. Arbeidsgivere
med tariffavtale vil ha et sterkt incitament til å reforhandle
tariffavtalene. Disse medlemmer legger beregningsmessig
til grunn at sykelønnsutbetalingene vil gå ned
med 4,5 mrd. kroner som følge av omleggingen. Nedgang i
sykefraværet som følge av omleggingen vil gi ytterligere
innsparings-effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at offentlig sektor har hatt en sterk ekspansjon i Norge, særlig
i årene etter 1960. Det er derfor særlig grunn
til å sette søkelyset på effektiviteten
i denne sektoren som legger beslag på en stadig større
andel av samfunnets midler og gir oss et uakseptabelt høyt
skattetrykk, samtidig som det er stor misnøye med mange
av de tjenestene sektoren produserer. Det burde være nok å minne
om den permanente krisen i det offentlige helsevesen, eldreomsorgen osv.
Disse medlemmer vil hevde at
den sosialdemokratiske løsningen på slike kriser
som hele tiden har vært å putte mer penger inn
i sektoren i den tro at det alene vil løse problemene,
i stedet for å se på om det er organiseringen
og effektiviteten det er noe i veien med, og ikke bare tilgangen
på ressurser.
Disse medlemmer mener at en slik
måte å løse problemene på ikke
bare er ineffektiv, den er også direkte samfunnsøkonomisk
skadelig fordi den nødvendigvis etterhvert fører
til en skattebyrde som gir langt høyere samfunnsøkonomiske
kostnader enn selve utgiftsøkningen. Det gjelder å få optimal
utnyttelse av ressursene, og siden offentlig sektor i mange år har
vært en skjermet næring, er det all grunn til å tro
at her er det store innsparinger å hente, uten at det går utover
tjenestetilbudet.
Disse medlemmer vil hevde at
konkurranseutsetting av kommunale tjenester vil gi en rimeligere
og mer effektiv offentlig sektor. Dette gjelder ikke bare de tjenestene
som faktisk blir satt ut på anbud til private, men trusselen
om konkurranseutsetting vil også føre til en effektivisering
av de tjenester det offentlige selv produserer. Eksempler fra Sverige
viser en effektiviseringsgevinst på 9-10pst. på egenproduserte
tjenester i sektorer hvor konkurranseutsetting var aktuelt. Dette viser
at konkurransen i seg selv utløser fantasi og krea-tivitet
hos medarbeidere og skaper bedre og mer effektive løsninger. Å bli
involvert i slike prosesser og tvinges til å tenke nytt
er utviklende for den enkelte og bidrar til å øke
trivsel på arbeidsplassen.
Disse medlemmer vil hevde at
en generell momskompensasjonsordning som gir reell konkurranse mellom
private bedrifter og offentlige etater vil kunne gi både
bedre og billigere tjenester finansiert av det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at det ligger et stort effektiviseringspotensiale for
det norske landbruk, og viser ellers til Fremskrittspartiets merknader
i næringskomiteens innstilling.
Komiteens medlemmer fra Høyre understreker
at det overordnete målet med strukturpolitikken er å bidra
til at landets ressurser utnyttes så effektivt som mulig.
Dette gir grunnlaget for en høyest mulig verdiskapning
og velferd i samfunnet. Disse medlemmer mener det
er viktig at strukturpolitikken har dette utgangspunktet. Disse
medlemmer tar derfor avstand fra Regjeringens strukturpolitiske
målsetting, slik denne er uttrykt i kap. 1 i St.meld. nr.
1 (1998-99). Der erklærer Regjeringen at «Strukturpolitikken skal
bidra til ... at det opprettholdes en spredt bosetting.» Disse
medlemmer mener dette er en uheldig sammenblanding av ulike
mål. Det er gjennom en vellykket strukturpolitikk, slik
at landets ressurser utnyttes på en mest mulig effektiv
måte, at samfunnet får best mulighet til å oppfylle
andre mål, som for eksempel spredt bosetting. Det er viktig å opprettholde et
klart skille mellom målet om effektiv ressursutnyttelse
og øvrige mål i politikken.
Disse medlemmer konstaterer imidlertid
at Regjeringens målsetting om spredt bosetting, slik dette er
uttrykt i kap. 1, i svært liten grad følges opp
i Nasjonalbudsjettets kap. 5 om strukturpolitikk, og disse medlemmer kan
derfor i stor grad gi sin tilslutning til de vurderinger som gjøres
i dette kapittelet. Disse medlemmer vil likevel bemerke
enkelte forhold under omtalen av strukturpolitikk i Nasjonalbudsjettet.
Det pekes i Nasjonalbudsjettet på viktigheten
av klare rammebetingelser for å unngå rollekonflikter
når staten både er eier og myndighetsorgan. Disse
medlemmer viser til at Høyre i lang tid har påpekt
disse problemene, og at den beste løsningen etter disse medlemmers syn
er at staten reduserer sitt eierskap til et minimum. Disse
medlemmer mener imidlertid det uansett vil være
gunstig å organisere det statlige eierskapet slik Regjeringen foreslår,
slik at ikke samme departementet er både eier og f. eks.
klageinstans.
Det vises til Nasjonalbudsjettets omtale av
virkemidlene i miljøpolitikken: «Dessuten skal
omsettelige utslippskvoter utredes som et mulig virkemiddel i den nasjonale
klimapolitikken.» Disse medlemmer minner
om at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr.
247 (1997-98) om Grønne skatter vedtok følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen nedsette et
bredt offentlig utvalg for å utrede et nasjonalt kvotesystem for
klimagasser med utgangspunkt i Kyotoprotokollen. .... Regjeringens
forslag til kvotesystem bes lagt fram for Stortinget.»
Disse medlemmer understreker
derfor at omsettelige utslippskvoter ikke bare et «mulig
virkemiddel» i den nasjonale klimapolitikken men Stortingets
foretrukne virkemiddel. Kvotesystemet skal utredes og deretter legges
fram for Stortinget til behandling.
Det vises til Nasjonalbudsjettets kap. 5.2 og
omtalen av den fullmakten Regjeringen under behandlingen av Revidert
nasjonalbudsjett for 1998 fikk til å selge statlige aksjer i
1998 for inntil 500mill. kroner. Regjeringen foreslår at
fullmakten videreføres i 1999. Disse medlemmer mener
det burde vært mulig å gjennomføre nedsalget
i løpet av 1998, og understreker at det generelle fallet
i aksjekursene ikke kan brukes som begrunnelse for å utsette
salget til 1999. Disse medlemmer viser til at Høyres ønske
om salg av statsaksjer skyldes nødvendigheten av å redusere
statens eiermakt og styrke det private eierskapet i det norske samfunnet.
Disse medlemmers hovedmål
ved salg av statsaksjer er å overføre eiermakt
fra offentlig til privat sektor; ikke å selge aksjer til
høyest mulig pris. Disse medlemmer mener
likevel at statsaksjer som hovedregel bør selges til en
pris som gjenspeiler aksjenes reelle verdi.
Det vises til Nasjonalbudsjettets omtale av
den nye regnskapsloven. Disse medlemmer understreker at
selv om regnskapsloven på enkelte områder er forenk-let
også for små foretak er loven ikke utformet til
beste for små bedrifter. Disse medlemmer mener
loven burde vært bygd opp slik at lovens hovedregler ble
rettet inn mot det store flertallet av regnskapspliktige med tilleggsregler
for de større foretakene. På bakgrunn av behovet
for en snarlig iverksettelse av loven gikk disse medlemmer ved
Stortingets behandling av regnskapsloven isteden inn for at regelverket
for små foretak i sin helhet skulle fremstilles i et eget
kapittel. Dette synet vant ikke frem. Disse medlemmer er derfor
ikke enig i at reglene i regnskaps-loven er gjort så enkle
som mulig ut fra hensynet til kreditorer, investorer, ansatte og
allmennhet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti stemte imot å gi Regjeringen fullmakt
til å selge statlige aksjer i 1998 for inntil 500 mill.
kroner under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1998. Vedtaket
om en slik fullmakt ble gjort uten noen forut-gående plan
og uten å informere ledelse og ansatte i de statlige bedriftene
på forhånd. Med et slikt uryddig lederskap er
det ikke overraskende at Regjeringen ikke har sett seg i stand til å bruke
fullmakten i år. Dette medlem ser ingen
grunn til å forlenge fullmakten. Det er ingen likviditetskrise
i staten, snarere tvert i mot. Den engangsinntekt et slikt salg
gir, trengs ikke for å kunne løse offentlige investeringsoppgaver.
Komiteen viser når
det gjeld merknader til skatte- og avgiftspolitikken til avsnitt
3.2.23 i denne innstillinga og til Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99)
under rammeområde 23. Når det gjeld skattelovendringar viser komiteen til
Innst. O. nr. 11. (1998-99), jf. Ot.prp. nr. 1 (1998-99).
I mars 1998 nedsatte Finansdepartementet en arbeidsgruppe
som skulle vurdere hovedspørsmålene knyttet til å utvide
den skattemessige særbehandlingen av pensjoner i arbeidsforhold
til også å omfatte innskuddsbaserte pensjonsordninger,
som grunnlag for et eventuelt videre lovarbeid. Arbeidsgruppens
mandat er gjengitt i Revidert nasjonalbudsjett 1998, hvor departementet
også varslet at gruppens rapport ville danne grunnlaget
for en omtale av spørsmålet i Nasjonalbudsjettet
1999. Arbeidsgruppen, som har hatt deltakere fra Finansdepartementet,
Kredittilsynet og Sosial- og helsedepartementet, avga rapporten «Hovedspørsmål ved
innskuddsbasert tjenestepensjon» til Finansdepartementet
20. august 1998. Rapporten følger denne meldingen som utrykt
vedlegg.
Det er i meldingen nærmere redegjort
for saken.
Innføring av innskuddsbasert alderspensjon inne-bærer
at en bryter med et prinsipp om at tjenestepensjoner etter skatteloven skal
være knyttet til arbeidstakers sluttlønn. Arbeidstakers
opptjening av pensjon vil i en innskuddsbasert pensjonsordning avhenge
av innskuddene som igjen avhenger av løpende lønn,
og normalt av avkastning på midlene. I utgangspunktet gjør
dette sparing i en innskuddsbasert ordning mer lik ordinær
sparing enn det som er tilfelle for sparing i en ytelsesbasert ordning.
Hensynet til at skattestimulert pensjonssparing skal være
klart avgrenset fra ordinær sparing kunne derfor tale for
at innskuddsbaserte pensjonsordninger på enkelte områder
underlegges strengere kriterier enn ytelsesbaserte pensjonsordninger.
Slike krav kunne for eksempel bestå i krav til utbetalingsprofilen
eller til opprettholdelse av innskudd over tid. Et alternativt utgangspunkt,
som departementet legger stor vekt på, er at forhold som ikke
er direkte knyttet opp mot om ordningen er innskudds- eller ytelsesbasert
i størst mulig grad bør underlegges de samme krav
i de to ordningene. Et slikt utgangspunkt er rimelig ut fra at det
er de samme hovedhensyn som skal ivaretas gjennom ordningene. Slike
felles krav vil bl.a. være krav om aldersgrense og livslang
utbetaling, krav om pensjonsplan i fore-taket samt et krav om at
ordningen skal omfatte samtlige ansatte etter nærmere regler.
Slike felles kjennetegn i innskudds- og ytelsesbaserte ordninger
kan også være fordelaktig for foretak og ansatte
i foretak som skifter ordning og for arbeids-takere som bytter arbeidsgiver
og av den grunn har tjent opp til pensjon i begge ordningene. Dette
vil føre til større oversiktlighet og mer forutsigbare
pensjonsforhold for arbeidstakerne. Ved at forhold som ikke er direkte knyttet
opp til om pensjonsordningen er innskudds- eller ytelsesbasert under-legges
de samme krav, vil en også lettere kunne slå fast
om innskuddsordningen oppfyller de hovedhensyn det er lagt vekt
på ved utformingen av TPES, noe som etter departementets vurdering
skal ligge til grunn for en skattemessig behandling på «lik
linje med» TPES.
I en skattestimulert, innskuddsbasert tjenestepensjonsordning må alderspensjonen
etter departementets vurdering være obligatorisk. Andre
ytelser, som etterlatte- og uførepensjon samt premiefritak,
kan komme i tillegg. Dette er i så fall forsikringsprodukter som
kan komme til utbetaling uten særlig forutgående oppsparing
av kapital, og som skal være ytelses-baserte.
Arbeidstakere som vekselvis dekkes av innskudds- og
ytelsesordninger kan komme annerledes ut enn arbeidstakere som står
i samme ordning gjennom hele yrkeskarrieren. I en innskuddsbasert
ordning kan en relativt stor del av «opptjeningen» til
alderspensjonen avhenge av de innskudd som foretas tidlig i livet,
fordi disse forrentes over mange år. Arbeidstakere som
står i en innskuddsbasert ordning tidlig i den yrkesaktive karrieren,
og i en ytelsesbasert ordning mot slutten, kan komme særlig
gunstig ut, og vice versa. Etter departementets vurdering er det
en ulempe at rekkefølgen av medlemskap har selvstendig
betydning for pensjonen, men slike virkninger synes vanskelige å unngå i
et pensjonssystem med ulike ordninger der pensjonsopptjeningen kan
foregå etter ulike prinsipper.
Ut fra formålet med tjenestepensjonsordninger,
er det naturlig at alderspensjon i skattestimulerte tjenestepensjonsordninger
skal vare livet ut, og gi minst like god inntektssikring sent i
alderdommen som like etter at yrkeskarrieren er avsluttet. Et rent
spareprodukt kan vanskelig sikre dette, fordi den enkeltes pensjonskapital
kan bli for lav ved uventet lang utbetalingsperiode. Finansielle
tap i utbetalingsperioden kan også true opprettholdelse
av pensjonsytelsene. Et krav om at ordningen skal gi minst like
god inntektssikring sent i alderdommen som tidlig, innebærer
derfor etter departementets vurdering at pensjonskapitalen før
utbetalingene starter må konverteres til et forsikringsprodukt med
dødelighetsarv og en garantert årlig avkastning som
minst må være 0 pst.
Den innskuddsbaserte ordningen skal etter departementets
vurdering være innrettet slik at innskuddene i størst
mulig grad fører til utbetaling av alderspensjon. Dette
sikres best ved at pensjonskapitalen fullt ut knyttes til produkter
med dødelighetsarv. En slik organisering forhindrer videre
at ordningen indirekte bidrar til at en del av boet delfinansieres
av det offentlige gjennom skattereglene. Konkurransehensyn taler
likevel for at pensjonskapitalen kan plasseres i rene sparekontrakter
i bank og verdipapirfond. En ordning som innebærer at pensjonskapitalen
må konverteres til et forsikringsprodukt før utbetalingene
kan starte, vil etter departementets vurdering innebære
en rimelig avveining av disse forhold.
Spørsmålet om å åpne
for investeringsvalg i innskuddsbaserte pensjonsordninger bør
etter departementets vurdering ses i sammenheng med ordningens utforming,
som illustrert ved de modellene arbeidsgruppen har skissert.
Departementet legger vekt på at det
skal være visse krav til fordelingen av innskudd mellom
ansatte i samme pensjonsordning, slik arbeidsgruppen har foreslått
ved å kreve at samme innskuddssats skal benyttes for inntekt
mellom 1G og 6G, og for inntekt mellom 6G og 12G. Kravet om at foretaket
ikke skal benytte en innskuddssats for sistnevnte intervall som
utgjør mer enn det dobbelte av innskuddssatsen i intervallet
mellom 1G og 6G, gjør at ordningen kan utformes med en flat
innskuddssats, eller til en viss grad rettes inn mot å gi
en kompensasjon sammen med folketrygden, som har avtakende kompensasjon
i forhold til sluttlønn.
Innskudd som tilfredsstiller kravene til innskudds-basert
pensjonsordning bør etter departementets syn være
fradragsberettiget for arbeidsgiver. Videre bør arbeidstaker
ikke fordelsbeskattes. Det må imidlertid etableres en innskuddsramme,
noe som er viktig bl.a. for å hindre at ordningen sammen
med folketrygden gir urimelige kompensasjonsgrader. En slik ramme
er viktig av arbeidsmarkedshensyn og for å hindre at det
settes av urimelig høye beløp ut fra skattemessige
motiver. Det er etter departementets vurdering rimelig at de maksimale
innskuddene rettes inn mot å gi en forventet kompensasjon
på linje med det som er vanlig i ytelsesbaserte ordninger,
dvs. 66 pst. av sluttlønn sammen med folketrygden. Fastsettelse
av maksimale innskuddssatser vil være basert på usikre
anslag om framtidig avkastning på pensjonskapitalen. En
kan ikke utelukke at de forsikrede i perioder oppnår en
avkastning som ligger til dels betydelig høyere enn det
som er lagt til grunn ved fastsettelsen av innskuddssatsene, noe som
kan føre til «svært» høye
pensjoner for enkelte. Tilsvarende vil avkastningen kunne bli svært
lav om midlene forvaltes uten avkastningsgaranti. Dette kan tale
for at ordningen etableres med avkastningsgaranti og at det innføres
en skatt på avkastning ut over den avkastning som er lagt
til grunn ved fastsettelse av de maksimale innskuddssatsene. Avkastningsgaranti
og avkastningsskatt vil bidra til å utjevne forskjellen
i faktiske ytelser mellom innskudds- og ytelsesbaserte pensjoner som
tar sikte på samme pensjonsnivå, og gjøre de
to ordningene mer like. Et krav om avkastningsgaranti lar seg imidlertid
ikke forene med sparing i bank eller verdipapirfond. Spørsmålet
om det er behov for tiltak med sikte på å utjevne
faktiske alderspensjoner i ytelses- og innskuddsbaserte ordninger
som beregningsmessig tar sikte på samme pensjonsnivå,
vil bli vurdert videre ved utarbeidelsen av forslaget til lovverk
for innskuddsbaserte ordninger.
Etter departementets vurdering vil det være
hensiktsmessig å åpne for at innskuddene i den
enkelte ordning kan være noe større for kvinner
enn for menn, innenfor maksimalsatsene og inntil et nivå som
beregningsmessig gir like stor årlig alderspensjonsytelse
for kvinner og menn. Departementet deler arbeidsgruppens vurdering
av at det ikke bør pålegges krav med sikte på å gi beregningsmessig
lik årlig alderspensjonsytelse for kvinner og menn i ordningen,
bl.a. fordi forholdet mellom innskudd og ytelse i ordningen er indirekte.
Ulike innskudd vil ikke kunne sikre at årlige ytelser faktisk blir
like.
Sporadiske innskudd, som f.eks. kan avhenge
av at foretaket oppnår et visst resultat, er etter departementets
vurdering ikke forenlig med de hovedhensyn som skal ivaretas gjennom
pensjonsordningen. Slike innskudd er lite egnet for arbeidstakere
som ønsker å planlegge egen pensjonstilværelse,
og forventninger om slike innskudd vil videre kunne bidra til å «låse» arbeidstakeren,
slik at mobiliteten i arbeidsmarkedet blir skadelidende. Dette bidrar
til at innskuddene ikke er egnet til å bli fastsatt på «år
til år basis» f.eks. i tilknytning til tarifforhandlingene
mellom partene i arbeidslivet.
Hovedhensynene bak de skattestimulerte tjenestepensjonsordningene
lar seg etter departementets vurdering ikke forene med at en enkelt
arbeidsgiver opprettholder to pensjonsordninger for de ansatte.
Hensyn taler for at arbeidsgiver som skifter pensjonsordning kan
opprettholde den gamle pensjonsordningen for arbeidstakere med mindre
enn 10 år igjen til pensjonsalder, slik arbeidsgruppen
har foreslått. Departementet deler videre arbeidsgruppens
vurdering av hvem som skal være medlem i en innskuddsbasert
pensjons-ordning, herunder at prinsippene for medlemskap
i hovedsak skal følge de prinsippene som gjelder for ytelsesbaserte
ordninger, med det unntak at førtidspensjonerte ikke bør
ha anledning til å være medlem i en innskuddsbasert
ordning.
Regjeringen tar sikte på å legge
fram forslag til lovverk om innskuddsbasert pensjonsordning i foretak
for Stortinget i løpet av 1999. Forslaget til lovverk vil
således bli lagt fram for Stortinget etter at forslaget
til lov om foretakspensjon forutsettes å være
behandlet, noe som vil være en fordel for vurderingen av
hvilke krav som bør være felles i disse to ordningene.
Regjeringen tar videre sikte på at en innskuddsbasert ordning
skal kunne gjøres gjeldende så snart det er praktisk
mulig etter at lov om foretakspensjon, og senere lov om innskuddsbasert
pensjon, er vedtatt.
Komiteen konstaterer
at Regjeringen forutsetter at ny lov om foretakspensjon skal behandles
før det lovmessige grunnlaget for innskuddsbaserte tjenestepensjoner
er avklart. Stortinget har forutsatt at innskuddsbasert tjenestepensjon
skal kunne innføres i 1999. Komiteen mener
det vil være hensiktsmessig å se de to tjenestepensjonsordningene
i sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til orienteringen om
ulike sider ved innskuddsbaserte pensjonsordninger i meldingen,
og at forslag til lovverk om dette vil bli lagt fram for Stortinget i
løpet av 1999, etter at forslag til lov om foretakspensjon
forutsettes å være behandlet. Disse medlemmer viser
til sine tidligere merknader om skattefavorisering av innskuddsbaserte
tjenestepensjonsordninger.
Disse medlemmer vil understreke
at pensjonspolitikken må ses i et langsiktig perspektiv
og at det derfor er viktig å skape bred oppslutning om
de løsninger som velges. En rekke sider ved våre
offentlige og private pensjonsordninger er for tiden under utredning eller
nylig utredet.
Dette gjelder:
– innstillingen
om fondering av folketrygden som nå er på høring,
– førtidspensjonering,
der et utvalg vil legge fram innstilling i høst,
– forslag til lov om foretakspensjon
behandlet i det såkalte Selvig-utvalget, og
– innskuddsbaserte pensjonsordninger,
der en utredning er referert i meldingen.
Disse medlemmer mener at de ulike
utredningene og forslagene omhandler tema som på flere
områder griper inn i hverandre. Blant annet vil eventuell livsløpsbasert
opptjening, fondering og førtidspensjonering henge nært
sammen. Videre vil foretakspensjon og innskuddsbasert pensjon være
ulike former for pensjon i arbeidslivet som det vil være ønskelig å se
i sammenheng. Disse medlemmer mener det vil være fordelaktig å vurdere
pensjonspolitikken og de offentlige og private pensjonsordninger i
en helhetlig sammenheng. Disse medlemmer vil derfor
be Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en prinsipiell
og helhetlig gjennomgang av pensjonsordningene og de ulike sidene
ved forslagene som nå er under utredning eller ferdig utredet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser med en viss tilfredshet at Regjeringen
har fulgt opp forslag om innføring av en ny innskuddsbasert
tjenestepensjonsordning. Regjeringen har imidlertid foreslått
en rekke begrensninger som gjør at produktet ikke på langt
nær blir det attraktive alternativet til dagens pensjonsordning som
forventet. Et viktig formål med å innføre
en ny tjenestepensjonsordning bør være å sikre
flere arbeidstakere en tjenestepensjon. I såfall bør
ordningen gis en fleksibel utforming slik at den kan imøtekomme
bedriftenes og arbeidstakernes behov. Det er etter disse
medlemmers vurdering ikke hensiktsmessig at innskuddsordninger
gjøres mest mulig lik dagens ytelsesordninger.
Disse medlemmer vil legge til
grunn følgende punkter for en innskuddsbasert tjenestepensjon:
– Det må være
et siktemål ved å innføre innskuddsordninger
at flere arbeidstagere enn i dag blir dekket av tjenestepensjonsordning.
– Regelverket for innskuddsbasert
tjenestepensjon bør utformes slik at det fremstår
som et attraktivt alternativ til dagens supplerende pensjonsordninger.
I dagens arbeidsmarked er det behov for større fleksibilitet
og valgmulighet enn det er gitt rom for innenfor eksisterende ytelsesbaserte
tjenestepensjonsordninger.
– De krav som stilles til skattefavorisering
av innskuddsordninger bør være generelle, fleksible
og enkle å formidle til kundene. Dette vil gi mulighet til å etablere
gode produkter for de ulike kundegruppene.
– Innskuddsordningen bør
som Stortinget har forutsatt, likebehandles skattemessig med ytelses-baserte
pensjonsordninger.
– I andre europeiske land, blant
annet Sverige, har man nylig vedtatt reformer både på det
private tjenestepensjonsområdet og i det offentlige pensjonssystem
som innehar mange interessante elementer som bør vurderes
i norsk pensjonspolitikk. I Sverige er det blant annet fleksible
regler med hensyn til utformingen av ordningene, herunder fleksibel pensjonsalder.
Disse medlemmer mener at man
bør unngå detaljstyring av produktutformingen
i det private pen-sjonsmarkedet. Bedriftenes størrelse, økonomisk bæreevne
og ansattes ønsker og behov kan variere. Intensjonen med å gi
skattemessig likebehandling mellom innskuddsordninger og ytelsesordninger
må være at det nye produktet skal være
et reelt alternativ til dagens etablerte ordninger. For disse
medlemmer er det derfor viktig at det i det videre lovarbeidet
med innskuddsbaserte pensjoner legges til grunn en rimelig grad
av fleksibilitet for selskaper, bedrifter og ansatte, og at en i
denne sammenheng ikke binder reguleringen opp mot én av
de modellene som arbeidsgruppen i Finansdepartementet har skissert.
Det bør etter disse medlemmers oppfatning
kunne tillates innskuddsprodukter:
– med eller
uten dødelighetsarv
– med eller uten rentegaranti
– kollektive og individuelle investeringsvalg
– med eller uten premiefond
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har lagt til grunn at sparing i innskuddsordninger er
mer lik ordinær sparing enn det som er tilfelle i en ytelses-basert
ordning. Man kan her få inntrykk av at innskuddsordninger
skal få dårligere skattemessig behandling enn
ytelsesbaserte ordninger. Dette er ikke i tråd med disse
medlemmers intensjon med å anbefale innføring
av innskuddsbasert ordning. Innenfor et hensiktsmessig regelverk
vil en slik ny ordning innebære en stimulans til langsiktig
sparing.
Disse medlemmer har også merket
seg at Regjeringen har lagt til grunn at maksimal fradragsberettiget
innskudd tar utgangspunkt i en typisk ytelsesbasert ordning med
66 pst. kompensasjonsgrad og 35 års opptjening. Dette er
strengere kriterier enn det som er vanlig i dagens pensjonsordninger. Disse
medlemmer mener at 30 år bør legges til
grunn for beregning av maksimal fradragsberettiget premie til innskuddsbasert
tjenestepensjonsordning.
Disse medlemmer viser til at
erfaringer fra utlandet viser at innskuddsordninger øker
engasjementet hos de ansatte vedrørende pensjonssparing
og stimulerer til økt egen pensjonssparing. Innskuddsbasert tjenestepensjon
ligger til rette for å stimulere til individuell pensjonssparing.
Det bør derfor være anledning for arbeidstakeren å gjøre
egne innskudd på en tjenestepensjonskonto. Slike innskudd
bør behandles skattemessig på samme måte
som tjenestepensjonspremien.
Det bør etter disse medlemmers oppfatning også være
anledning til investeringsvalg knyttet til en innskuddsbasert tjenestepensjon.
Disse medlemmer mener at fleksible
valgmuligheter i pensjonsordningene vil bidra til samfunns-økonomiske
effektivitetsgevinster. Det bør være valgfrihet
med hensyn til hvorvidt man skal ha innskudds- og ytelsesbasert
tjenestepensjonsordninger som parallelle ordninger i en bedrift.
Det bør ikke utelukkes at ulike arbeidsgrupper innenfor
en og samme bedrift vurderer valg av pensjonsordninger ulikt. Disse medlemmer mener
også at ingen bør tape økonomisk ved
at man i en bedrift velger å gå over til ny ordning.
Det videre lovarbeidet bør derfor sikre ansattes rettigheter
på en betryggende måte ved at det etableres gode
overgangsordninger.
Disse medlemmer konstaterer videre
at Regjeringen legger til grunn at man skal ha livslang utbetaling
av alderspensjonene uten adgang til variasjon i utbetalingsnivå.
En slik bestemmelse avviker fra det som gjelder for dagens ytelsesbaserte
tjenestepensjoner samt for individuelle pensjonsavtaler. I begge
disse ordningene er det adgang til tidsavgrensning. Disse medlemmer vil
peke på at behov endrer seg avhengig av alder. Det er derfor
viktig med valgfrihet og varia-sjon også her.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde tek orienteringa
i meldinga til etterretning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at skattesubsidier til de som har økonomisk evne til egne
pensjonsordninger, undergraver Folketrygdens omfordelende posisjon. Dette medlem kan
på denne bakgrunn ikke støtte det skisserte opplegg
for innskuddsbasert tjenestepensjon. Dette forslaget er en del av
det kabinettspørsmål som sikret Regjeringen støtte
fra Høyre og Fremskrittspartiet ved behandlingen av revidert
budsjett i vår. Dette medlem merker seg
at ikke alle av de sittende regjeringspartier har støttet
dette forslaget tidligere.
I Revidert nasjonalbudsjett 1998 (St.meld. nr.
2 (1997-98)) var det en omtale av utlånsvekst og soliditet i
finansnæringen. Omtalen ble bl.a. basert på en
rapport utarbeidet av Kredittilsynet etter forespørsel
fra Finansdepartementet datert 7.november 1997. Kredittilsynets
rapport datert 3.februar 1998 inneholdt bl.a. vurderinger av hensiktsmessigheten
av et skjerpet krav til kjernekapital for å styrke soliditeten
for finansinstitusjoner, dvs. banker, forsikringsselskaper og kredittforetak
m.v. Konkurransemessige forhold og mulige virkninger for utlånsveksten
i finansinstitusjonene av et skjerpet kjernekapitalkrav, ble omtalt
i rapporten.
I meldingen er det redegjort nærmere
for saken, herunder en ny vurdering av utviklingen på dette
området i brev fra Kredittilsynet datert 21.august 1998.
Det synes som kredittveksten avtok gjennom annet kvartal
1998. Det tar dessuten noe tid før tiltak som settes i
verk internt i bankene slår ut. Ut fra en samlet vurdering
av den informasjon som foreligger, vil ikke departementet nå foreta
en skjerping av minstekravet til kapitaldekning ved å kreve
at kjernekapitalprosenten skal økes. Departementet understreker
samtidig at spørsmålet om å sikre soliditeten
i finansnæringen fortsatt står like sentralt.
Det løpende ansvaret ligger i første rekke på institusjonene
selv, bl.a. gjennom å holde en høy standard på kredittvurderingen
og en mest mulig riktig prising av risikoen. Departementet støtter Kredittilsynets
arbeid med å følge særskilt opp institusjoner
med høy utlånsvekst eller svak soliditet, og ser det
som viktig at Kredittilsynet hvis nødvendig bruker de hjemler
tilsynet har for å forhindre at det oppstår situasjoner
hvor det ikke foreligger forsvarlig kapitaldekning, jf. omtalen
i Revidert nasjonalbudsjett 1998.
Komiteen tek det som
står i meldinga om utlånsvekst og soliditet til
orientering.
Det er viktig med gode og betryggende regler
om ansvarlig kapital. Konsolidering er et generelt prinsipp i norsk
finanslovgivning. Reglene om beregning av ansvarlig kapital ble
fastsatt av Finansdepartementet i forskrift av 1.juni 1990 nr. 435.
Forslag i Dokument nr. 8:57 (1997-98) fra Siv
Jensen ble behandlet i Innst. S. nr. 166 (1997-98), som ble stortingsbehandlet
14.mai 1998. Stortinget fattet følgende vedtak:
«Regjeringen bes snarest sette i gang en
egen utredning av krysseiebestemmelsene for finansinstitusjoner og
senest i forbindelse med Nasjonalbudsjettet for 1999 legge fram
forslag om endringer i beregningsforskriften.»
I Finansdepartementets brev av 18.mai 1998 til Banklovkommisjonen vises
det til ovennevnte dokumenter og Stortingets vedtak.
Banklovkommisjonens utredning ble avgitt 18.august
1998, og er nå (etter ferdigtrykking) sendt på høring
med høringsfrist ved årsskiftet.
Banklovkommisjonen gir i kap. 5 i utredningen
en omtale av en del sentrale trekk og viktige hovedprinsipper for
finanslovgivningen generelt.
I kap. 5.10 gir Banklovkommisjonens flertall
en gjennomgang og analyse av reglene om fratrekk i egen ansvarlig
kapital ved eie av ansvarlig kapital i andre finansinstitusjoner.
Flertallet argumenterer for ikke å svekke de nåværende
regler, og foreslår at reglene om slike fratrekk videreføres,
jf. lovutkastet §6-19. Mindretallet (se kap. 5.11) er av
en annen oppfatning.
Banklovkommisjonens innstilling viser at spørsmålet
er komplisert og sammensatt. Departementet mener det er mest forsvarlig
saksbehandling å foreta en samlet avveiing når
alle berørte instanser er hørt. Departementet
tar sikte på å fremme en lovproposisjon på grunnlag
av kommisjonens innstilling og høringsuttalelsene i løpet
av 1999.
Komiteen tek det som
står i meldinga til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høy-re og Tverrpolitisk
Folkevalgte, mener det er viktig med en oppmyking av reglene
for krysseie i beregningsforskriften, og dette gjennomføres
så snart som mulig etter at høringen er avsluttet. Flertallet viser
til at Bankforeningen, Sparebankforeningen, Finansieringsselskapenes
Forening og Norges For-sikringsforbund har bedt om at
endringene i krysseiebestemmelsene gjennomføres raskere
enn det ser ut til at departementet legger opp til. Flertallet ber
derfor departementet legger frem for Stortinget forslag om endringene
i krysseiebestemmelsene tidlig i 1999, slik at saken kan behandles
av Stortinget i vårsesjonen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker
seg Banklovkommisjonens anbefalinger. Departementet bør
legge større vekt på å foreta en grundigst
mulig vurdering framfor å få fremmet saken for
Stortinget så raskt som mulig.
Styrene i Fokus Bank, Kreditkassen og Postbanken vedtok
15.september 1998 å gå inn for en sammen-slåing
av de tre konsernene i et nytt finanskonsern. Det ble samtidig undertegnet
en integrasjonsavtale hvor forutsetningene for fusjonene er nedtegnet.
Finans-departementet mottok en muntlig redegjørelse for
planene 15.september 1998 fra styrelederne i de tre bankene. Samferdselsdepartementet ble
orientert av styreleder og direktør i Postbanken samme
dag, og hadde tidligere blitt holdt orientert om at samtaler var
i gang mellom bankene.
Finansdepartementet mottok en skriftlig redegjørelse i
brev fra Kreditkassen datert 17.september 1998. Finansdepartementet
og Samferdselsdepartementet mottok også en skriftlig redegjørelse
fra styret i Postbanken i brev datert samme dag.
Med mindre det i forbindelse med den gjennomgang av
bankenes økonomiske stilling som skal gjennom-føres,
framkommer vesentlige negative opplysninger knyttet til verdien
av selskapene som ikke var kjent under fusjonsforhandlingene, har
de tre styrene forpliktet seg til å foreslå fusjonsplanen
vedtatt av ekstraordinære generalforsamlinger i Fokus og
Kreditkassen og av ekstraordinært årsmøte
i Postbanken. Slike møter foreslås holdt ca. 20.desember
1998.
En eventuell fusjon vil være avhengig
av myndighetenes godkjennelse. I denne saken vil myndighetene komme
inn på flere måter, og for å ivareta
ulike hensyn:
– Staten
eier 51 pst. av aksjene i Kreditkassen. Disse eierinteressene ivaretas
av Statens Bankinvesteringsfond. Bankinvesteringsfondet skal forelegge saker
av særlig viktighet for Finansdepartementet. Dette vil
være en slik sak. Fondet skal vurdere om fusjonen er en
hensiktsmessig forretningsmessig disposisjon.
– Staten ved Samferdselsdepartementet eier
hele Postbanken. Samferdselsdepartementet er forvalter av postbankloven.
– Staten ved Finansdepartementet
er konsesjonsmyndighet iht. finanslovgivningen.
Fusjonsforslaget vil bli forelagt generalforsamlingen/årsmøtet
i de tre institusjonene. Statens Bankinvesteringsfond skal legge
fram saken for Finansdepartementet før stemmegivning på generalforsamlingen. Samferdselsdepartementet er årsmøte
for Postbanken. Det vil være nødvendig med vedtak
i Stortinget for at Postbanken skal kunne inngå i fusjonen,
bl.a. vedtak om opphevelse av postbankloven. Forholdet til EØS-avtalen
vil bli vurdert.
Hvis forslaget får flertall på generalforsamlingen/årsmøtet
i de tre institusjonene, vil det måtte fremmes en konsesjonssøknad
for Finansdepartementet. Ved behandlingen vil det bli lagt vekt
på soliditet og tilsynsmessige, konkurransemessige og strukturelle
forhold. En konsesjonssøknad vil bli forelagt Kredittilsynet og
Norges Bank for uttalelse. Konkurransetilsynet vil også kunne
gi uttrykk for sitt syn i saken i forbindelse med konsesjonsbehandlingen.
En generell omtale av Regjeringens strukturpolitiske retningslinjer
er gitt i St.meld. nr. 55 (1997-98), Kredittmeldinga 1997.
Komiteen tek det som
står i meldinga til orien-tering.