Revisorloven § 15 tredje ledd fastsetter at
med de unntak som følger av lov, er registrert og statsautorisert
revisor forpliktet til å bevare taushet om alt vedkommende
under sin virksomhet får kjennskap til. Det samme gjelder
medlem av Revisorrådet eller den som har foretatt undersøkelser
hos en revisor etter revisorloven § 15 annet ledd.
Bestemmelsen om taushetsplikt får også anvendelse
for revisjonsmedarbeidere, jf. forskrift om revisjon og revisorer § 2-7
annet ledd.
EØS-direktivene på revisorområdet
inneholder ikke bestemmelser om taushetsplikt.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for gjeldende
rett og for lovutvalgets forslag og høringsinstansenes
merknader når det gjelder revisjonens taushetsplikt og
opplysningsplikt.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om en videreføring
av taushetsplikt for revisor og revisjonsmedarbeidere om alt de
under sin virksomhet får kjennskap til, jf. lovforslaget § 6-1
første ledd. Det foreslås i samsvar med utvalgets
forslag at unntak fra taushetsplikten skal gjelde dersom dette følger
av lov eller den opplysningene gjelder har samtykket til at taushetsplikten
ikke skal gjelde. Forslaget er i det vesentligste en videreføring
av gjeldende rett. Ingen av høringsinstansene har hatt
merknader til utvalgets forslag på dette punktet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å lovfeste
en bestemmelse om revisors opplysningsplikt overfor styrende organer
i det foretak som revideres. For aksjeselskap og allmennaksjeselskap
vil dette innebære en videreføring av gjeldende
rett. Departementet foreslår at revisor innenfor rammen
av oppdraget skal gi opplysninger om forhold vedrørende
den revisjonspliktige som revisor har fått kjennskap til
under revisjonen når dette kreves av aksjeeier på generalforsamlingen,
deltaker i selskapsmøte, medlem av bedriftsforsamlingen,
kontrollkomite eller styret, daglig leder, eller en gransker, jf.
lovforslaget § 6-2 første ledd. Den angitte
krets av personer og organer som revisor har opplysningsplikt overfor,
er basert på formuleringene i de nye aksjelovene § 7-11. For å tilpasse
bestemmelsen til andre foretaksformer enn aksjeselskap er det i
tillegg foreslått en opplysningsplikt overfor deltaker
i selskapsmøte. Presiseringen av at aksjeeiere og selskapsdeltakere
kan kreve opplysninger uavhengig av om det foreligger enighet om
dette i generalforsamlingen eller selskapsmøtet, er tatt
inn på bakgrunn av forslag fra Oslo Børs.
Plikten til å gi opplysninger foreslås ikke å omfatte
de opplysninger som ikke kan gis uten uforholdsmessig skade for
den revisjonspliktige. En slik begrensning anses nødvendig
idet det foreslås at enhver aksjeeier og selskapsdeltaker
skal kunne kreve opplysninger. Det ville være betenkelig
dersom én aksjeeier skulle kunne kreve opplysninger på et
tidspunkt der offentliggjøring av slike opplysninger ville
kunne medføre uforholdsmessig skade for selskapets interesser.
Også dagens regel om at revisor kan kreve å få gi svar
i styremøte dersom vedkommende revisor utenfor møte
får anmodning om å gi informasjon til et medlem
av styret, foreslås videreført. Bestemmelsen foreslås
også gjort gjeldende i forhold til medlem av bedriftsforsamling
og kontrollkomité. En slik regel vil bidra til å sikre
at alle medlemmer av vedkommende organ får tilgang til
den samme informasjonen.
Departementet er enig med utvalget i at det bør videreføres
en bestemmelse om at taushetsplikten ikke er til hinder for at en
revisor kan foreta kontroll av en annen revisors utførelse
av revisjon, herunder av den aktuelle dokumentasjon, jf. lovforslaget § 6-1
annet ledd. Dette vil gi revisororganisasjonene mulighet til å opprettholde
en kvalitetskontroll med sine medlemmer. Videre vil det muliggjøre
f.eks. utenlandske revisjonsselskapers kvalitetskontroll av norske
revisjonsselskap som tilhører samme gruppe. Departementet
foreslår at taushetsplikten etter første ledd
skal gjelde tilsvarende for den revisoren som foretar kontrollen.
Dette er med enkelte språklige tilpasninger i samsvar med
utvalgets forslag og gjeldende rett.
Utvalget foreslår at taushetspliktreglene ikke skal være
til hinder for at revisor i et datterselskap, et tilknyttet selskap
eller en felleskontrollert virksomhet, gir informasjon til valgt
revisor i morselskapet. Departementet slutter seg til utvalgets
forslag og de vurderinger utvalget har lagt til grunn i denne forbindelse.
Slik departementet ser det, er opplysninger fra revisor i selskap
som nevnt nødvendig for at revisor i morselskap m.v. skal
være i stand til å foreta den lovbestemte revisjon
i samsvar med revisorlovens krav. Departementet viser til at den
foreslåtte bestemmelse åpner for at revisor i
datterselskap, tilknyttet selskap og felleskontrollert virksomhet
på eget initiativ kan gi opplysninger til revisor i morselskap
m.v., jf. lovforslaget § 6-1 tredje ledd. I tråd
med utvalgets forslag foreslås det også en bestemmelse
om at revisor i morselskap m.v. kan kreve opplysninger fra revisor
i selskap som ovenfor nevnt, som i tilfelle plikter å gi
morselskapet nødvendige opplysninger, jf. lovforslaget § 6-2
tredje ledd. Definisjonen av tilknyttet selskap og felleskontrollert
virksomhet følger av forslaget til ny regnskapslov. På bakgrunn
av denne definisjonen foreslås det en presisering av at
opplysninger kan gis revisor i morselskap, selskap med betydelig
innflytelse eller deltakere som kontrollerer virksomheten.
Utvalget har foreslått en bestemmelse om at revisor
ikke til skade for foretaket eller for å skaffe seg eller
andre urettmessige fordeler, kan utnytte opplysninger vedkommende
har fått i foretak hvor vedkommende er eller tidligere
har vært revisor. Etter departementets syn innebærer
en slik bestemmelse både en presisering av taushetsplikten
og også en begrensning i revisors adgang til å «utnytte» informasjon
uavhengig av om denne bringes videre til utenforstående.
Ettersom utvalget benytter uttrykket «utnytter» mener departementet
det ikke er nødvendig at det presiseres at dette må skje
skade for revisjonsklienten, eller for å skaffe seg selv
eller andre en uberettiget fordel. Departementet mener det er tilstrekkelig å sette
forbud mot at revisor utnytter taushetsbelagte opplysninger i egen
virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre. Det vises til
den tilsvarende formulering i forvaltningslovens § 13
tredje ledd. Bestemmelsen vil etter forslaget også gjelde
for revisors medarbeidere, jf. § 6-1 første
ledd.
Departementet er enig i utvalgets forslag om å presisere
at taushetsplikten også gjelder etter at oppdraget er avsluttet,
jf. lovforslaget § 6-1 femte ledd.
Som nevnt over foreslår departementet at taushetsplikten
skal gjelde med mindre den opplysningene gjelder samtykker til at
taushetsplikten ikke skal gjelde. Dette er i samsvar med reglene
om forvaltningens taushetsplikt. Det vil følge av alminnelige
selskapsrettslige regler hvem som har kompetanse på vegne
av foretaket til å frita fra taushetsplikten. Departementet
ser ikke behov for en nærmere regulering av dette spørsmålet
i revisorloven slik utvalget foreslår.
Departementet ser heller ikke behovet for en bestemmelse om at
revisor uten hinder av taushetsplikten skal kunne utlevere dokumenter
som vedkommende har avgitt og som skal være offentlig tilgjengelige, slik
utvalget har forslått. Dersom et dokument som revisor har
avgitt «skal være offentlig tilgjengelig», innebærer
det at dokumentet ikke er underlagt taushetsplikt. Det er således
ikke behov for en særskilt bestemmelse om fritak fra taushetsplikt
for at revisor skal kunne utlevere et slik dokument. Det samme må gjelde
utlevering av dokumenter avgitt eller medundertegnet av revisor
og som ikke er offentlig tilgjengelige, men som vedkommende myndighetsorganer som
etterspør dokumentet har innsynsrett i.
Utvalget foreslår også en bestemmelse om at
dokumenter som revisjonsklienten er pliktig til å utlevere,
først skal søkes utlevert fra revisjonsklienten.
Departementet støtter utvalgets forslag på dette
punkt. Det legges til grunn at utleveringsplikten først
og fremst bør påhvile foretaket selv. Dersom den
revisjonspliktige ikke oppfyller plikt etter lov eller forskrift
til å utlevere bestemte dokumenter til offentlige myndigheter,
skal revisor på forespørsel fra vedkommende myndighet
utlevere kopi av dokumenter som innehas av revisor til vedkommende
myndighet, jf. lovforslaget § 6-2 fjerde del.
Departementet anser utvalgets forslag om en lovfesting av at
revisor skal underrette foretaket om hvilke dokumenter som er utlevert,
for å være en ordensregel det ikke er naturlig å ta
inn i lovteksten.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Verken revisorloven eller aksjeloven inneholder uttrykkelige
bestemmelser som fritar revisor fra taushetsplikt eller pålegger
revisor opplysningsplikt overfor bostyre eller politiet. Det kan
imidlertid under etterforskning og under hovedforhandling i sivil
sak eller straffesak begjæres rettslig avhør av
revisor som vitne. Det samme gjelder under bobehandling. Revisor
faller ikke inn under de yrkesgrupper hvis taushetsplikt gjelder
også overfor retten, jf. straffeprosessloven § 119,
tvistemålsloven § 205 og konkursloven § 149,
jf. tvistemålsloven § 205. Utvalget mener
at det er visse uklarheter med hensyn til hvor langt revisors taushetsplikt
strekker seg overfor bostyret i revisjonsklientens konkursbo og
overfor politiet. Det vises til nærmere omtale av utvalgets
syn under punkt 8.2.3.
Det er gitt særskilte regler om opplysningsplikt overfor
tilsynsmyndighetene. Disse er nærmere omtalt i kapittel
9.
Etter Rådsdirektiv 95/26/EC (BCCI-direktivet) artikkel
5 skal valgt revisor i finansinstitusjoner, verdipapirforetak og
forvaltningsselskap for verdipapirfond straks melde til tilsynsmyndighetene
ethvert forhold eller vedtak som gjelder foretaket, og som vedkommende
revisor har fått kjenneskap til i forbindelse med utførelsen
av sin oppgave, og som kan
være en materiell overtredelse
av de lover og forskrifter som fastlegger vilkårene for
godkjenning, eller som særskilt omhandler virksomheten
som finansforetak, eller
skade den fortsatte drift av finansforetaket, eller
medføre at regnskapene ikke godkjennes eller at det
tas forbehold.
EØS-direktivene på revisorområdet
har ikke regler om opplysningsplikt for revisor.
Det er i proposisjonen videre redegjort for lovutvalgets forslag
og høringsinstansenes merknader når det gjelder
fritak for taushetsplikt.
Departementet er enig med utvalget i at revisor uten hinder av
taushetsplikten, bør ha plikt til å gi bostyret
informasjon. Når revisjonsklienten har kommet i en konkurssituasjon
vil blant annet det offentliges og kreditorenes interesser etter
departementets oppfatning måtte veie tyngre enn hensynet
til en absolutt taushetsplikt overfor revisjonsklienten. Det ligger
ingen beskyttelsesverdig interesse til grunn for å strekke taushetspliktreglene
så langt at det vil vanskeliggjøre et konkursoppgjør.
Det vises til at de samme opplysninger uansett vil kunne bringes
til veie gjennom rettslig avhør.
Departementet er kjent med at Justisdepartementet tar sikte på å foreslå en
egen bestemmelse i konkursloven om revisors opplysningsplikt overfor
konkursbo m.v. om kort tid. Departementet antar at en slik bestemmelse
vil være svært sentral i forhold til bobehandlinger.
Departementet mener derfor at det er naturlig at bestemmelsen plasseres
i konkursloven. Det vil på denne bakgrunn ikke være
behov for noen tilsvarende bestemmelse i revisorloven. Det forutsettes
at Justisdepartementet i forbindelse med den forestående
endringen i konkursloven samtidig tar inn i forslaget nødvendige
henvisninger fra revisorloven til konkursloven på dette
punkt.
Departementet antar for øvrig at en opplysningsplikt
for revisor også bør gjelde overfor gjeldsnemnden
i gjeldsforhandlingssituasjoner slik ØKOKRIM og Konkursrådet
har påpekt.
Når det gjelder forslaget fra utvalgets flertall om at
bostyret under gjeldsforhandling og konkurs kan fatte vedtak om
fritak fra taushetsplikten, bemerker departementet at en slik bestemmelse
vil være overflødig sett i sammenheng med den
opplysningsplikt som vil bli foreslått i konkursloven.
Det antas at det vil være tilstrekkelig for bostyre/gjeldsnemnd å vise til
den lovfestede opplysningsplikt.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Et mindretall i utvalget har foreslått at revisor uten hinder
av taushetsplikten kan avgi forklaring og fremlegge dokumentasjon
vedrørende revisjonsoppdraget til politiet når
det er åpnet etterforskning i straffesak. Det samme gjelder
revisors rådgivningsoppdrag. En rekke høringsinstanser,
deriblant ØKOKRIM, Konkursrådet, Skattedirektoratet
og Justisdepartementet, støtter mindretallets forslag.
Departementet slutter seg til forslaget fra utvalgets mindretall
når det gjelder revisors rett til å avgi forklaring
og fremlegge dokumentasjon overfor politiet når det er åpnet
etterforskning i en straffesak. Departementet kan ikke se at det
knytter seg store betenkeligheter til en slik bestemmelse. Departementet
viser til at revisor uansett vil ha plikt til å avgi forklaring om
sitt forhold som revisor under rettslig avhør. De samme
synspunkter vil gjøre seg gjeldende når det gjelder
revisors dokumentasjon, som politiet også vil kunne få tilgang
til gjennom straffeprosessuelle virkemidler som beslag. Det foreslås
ingen forklaringsplikt for revisor. Revisor vil dermed kunne reservere
seg mot å avgi forklaring til politiet i henhold til straffeprosesslovens
alminnelige bestemmelser. Departementet antar at den foreslåtte
regel vil virke ressursbesparende både for politiet og
rettsvesenet, i de tilfeller der revisor velger å benytte
seg av adgangen. Departementet foreslår at revisor uten
hinder av taushetsplikten, kan avgi forklaring og fremlegge dokumentasjon
vedrørende revisjonsoppdrag eller andre tjenester til politiet
når det er åpnet etterforskning i straffesak, jf.
lovforslaget § 6-1 fjerde ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Departementet slutter seg til forslaget fra utvalgets flertall
om at revisors taushetsplikt ikke skal være til hinder
for at vedkommende kan underrette politiet dersom det foreligger
mistanke om straffbare handlinger. Det er fra enkelte av høringsinstansene
vist til at en slik bestemmelse kan sette tillitsforholdet til revisorklienten
i fare. Departementet er imidlertid enig med utvalgets flertall
når de legger til grunn at tillitsforholdet mellom revisor
og klient ikke lenger kan anses som noen beskyttelsesverdig interesse
i situasjoner som vil omfattes av forslaget. Etter departementets
syn bør det legges vekt på en styrking av tilliten
til revisor utad overfor de ulike brukergruppene og allmennheten
for øvrig. Departementet legger videre vekt på hensynet
til å bidra til bekjempelse av økonomisk kriminalitet.
Forslaget fra utvalgets flertall om at det må foreligge «indikasjoner» på lovbrudd
for at revisor skal ha rett til å underrette politiet,
er etter departementets oppfatning lite egnet til å skille
ut de forhold revisors opplysningsplikt bør omfatte. Departementet
foreslår at en i stedet bruker uttrykket «dersom
det i forbindelse med revisjonsoppdraget fremkommer forhold som gir
grunn til mistanke» om forhold som nevnt.
Forslaget fra revisorlovutvalgets flertall omfatter kun «alvorlige
lovbrudd». Departementet legger til grunn at en bestemmelse
som foreslått ikke bør avgrenses til forhold av
en nærmere angitt art eller som kan medføre straff
av en viss lengde. Ettersom det kun foreslås en opplysningsrett
og ikke en opplysningsplikt, bør ikke f.eks. strafferammen
være avgjørende for at opplysningene kan bringes
til politiets kunnskap der revisor mener det er grunn til det.
Flertallets forslag omhandler videre lovbrudd «begått
av foretaket eller foretakets ansatte/eiere».
Etter departementets syn bør det av hensyn til behovet for å bidra
til bekjempelse av økonomiske kriminalitet, ikke fastsettes
noen begrensning som foreslått. Dersom revisor har grunn
til mistanke om at andre enn den revisjonspliktige eller dennes
ansatte/eiere har foretatt en straffbar handling, bør
revisor kunne ha adgang til å gjøre politiet oppmerksom
på dette uavhengig av taushetsplikten.
Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig å innta
som vilkår for revisors rett til å underrette politiet
at vedkommende først har varslet ledelsen og at korrigerende
tiltak ikke har blitt iverksatt. Det bør overlates til
revisors vurdering i hvilken grad den normale rapporteringsvei til
foretakets ledelse bør følges, eller om det er
grunn til å gå direkte til politiet. Det vises
til at det kan foreligge tilfeller der foretakets ledelse selv er
involvert i straffbare handlinger. Dersom revisor skulle være
forpliktet til først å varsle foretakets ledelse,
ville dette kunne føre til at bevis m.v. ble ødelagt
for den senere etterforskning. Departementet antar imidlertid at
det ved tilfeller av straffbare forhold begått av andre
ansatte hos den revisjonspliktige normalt vil være naturlig
at ledelsen varsles før revisor kontakter politiet.
Utvalgets flertall har foreslått en bestemmelse om at
dersom revisor foretar underretning som nevnt i aktsom god tro,
skal slik rapportering ikke medføre ansvar for revisor.
Departementet finner det uklart om flertallet her sikter til ansvar
i strafferettslig eller erstatningsrettslig sammenheng. Departementet
anser det uansett ikke nødvendig med noen særskilt
bestemmelse om dette. Når det gjelder eventuelt straffansvar for
revisor, vil det følge av den foreslåtte straffebestemmelse
i § 9-3 at overtredelse av lovens bestemmelser,
herunder bestemmelsen om taushetsplikt, ikke vil være straffbar
med mindre det foreligger forsett eller uaktsomhet. Når
det gjelder ansvar i erstatningsrettslig forstand, viser departementet
til at spørsmålet om eventuelt ansvar må løses
på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige regler.
Departementet antar at terskelen for å pålegge
revisor ansvar på grunnlag av uaktsomhet i et erstatningssøksmål
av denne karakter, vil legges relativt høyt. Det vises
i denne sammenheng til samfunnets interesse i at revisor benytter
fritakshjemmelen til å underrette politiet om økonomisk
kriminalitet. Departementet ser på denne bakgrunn ikke
grunn til å fastsette regler om ansvarsfrihet i denne sammenheng.
Departementet har også vurdert om revisor bør pålegges
en plikt til å underrette politiet om mistanke om straffbare
forhold slik enkelte høringsinstanser har tatt til orde
for. Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 pålegger
finansinstitusjonene enkelte plikter som skal bidra til å forebygge
at finansinstitusjoner blir benyttet til hvitvasking av penger.
Bl.a. har en del institusjoner (finansinstitusjoner, verdipapirforetak
m.v.) plikt til å rapportere mistanke om hvitvasking til ØKOKRIM.
Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 er en gjennomføring
av EØS-regler som svarer til Rdir. 91/308/EØF,
som i stor grad svarer til anbefalinger fra Financial Action Task
Force (FATF) som Norge er medlem av. FATF har i den senere tid arbeidet med
spørsmål knyttet til om bl.a. advokater, revisorer og
regnskapsførere bør omfattes av enkelte regler
til bekjempelse av hvitvasking. Dette arbeidet har foreløpig
ikke munnet ut i noen konkret anbefaling.
Departementet finner ikke grunn til, i dagens situasjon, å foreslå en
plikt for revisor til å rapportere mistanke om straffbare
handlinger. Det vises til at forslaget om at revisor skal ha rett
til å underrette politiet allerede innebærer en
nyhet i forhold til gjeldende regler. Departementet vil imidlertid
ha spørsmålet under oppsikt, særlig med
tanke på fremtidig utvikling på området
i internasjonale fora.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Departementet anser det som overflødig å ta
inn en bestemmelse som foreslått av utvalget om at annen opplysningsplikt
enn den som fremgår av lovforslaget må ha hjemmel
i lov. Det følger av den foreslåtte bestemmelse
om taushetsplikt at taushetsplikten gjelder med mindre annet følger
av lov (eller samtykke fra den opplysningene gjelder).
Departementet finner heller ikke å gå inn for
forslaget om at dersom et lovbrudd finner sted på et særattestasjonspliktig
område, skal rapporteringen skje til vedkommende tilsynsmyndighet.
Etter departementets syn vil dette kunne skape uklarheter, både
med hensyn til hvem som skal anses som vedkommende tilsynsmyndighet
og hvilken rolle slike myndigheter eventuelt skal spille ved en
slik underretning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.