Kredittilsynet er ansvarlig for å føre tilsyn
med revisorer og revisjonsvirksomhet, jf. revisorloven § 13 tredje
ledd. Kredittilsynet kan bl.a. foreta stedlig tilsyn hos revisor
og dokumentbasert tilsyn. Videre kan Kredittilsynet ta opp enkeltsaker
til behandling på bakgrunn av klager fra berørte
parter eller bransjeorganisasjoner. I tillegg er Kredittilsynet
ved delegasjon i forskrift 19. september 1990 nr. 766 om
revisjon og revisorer § 5-1 gitt kompetanse til å fatte
en rekke enkeltvedtak som etter revisorloven tilligger departementet.
Dette gjelder bl.a. vedtak om autorisasjon og registrering av revisorer,
og vedtak om bortfall av rettigheter og sanksjoner mot revisorer.
Det er ikke gitt særskilte regler om tilsyn i EØS-direktivene
på revisorområdet.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for gjeldende
rett og for lovutvalgets forslag og høringsinstansenes
merknader når det gjelder tilsyn med revisorer og revisjonsvirksomhet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at Kredittilsynet
fortsatt skal ha ansvaret for tilsyn med revisorer, revisjonsselskaper
og revisjonsvirksomhet. Departementet finner imidlertid ikke å kunne slutte
seg til utvalgets forslag om å etablere et «eget revisortilsyn».
Utvalget legger til grunn at revisortilsynets funksjoner likevel
skal utøves av Kredittilsynet. Utvalget forutsetter at
revisortilsynet skal ha taushetsplikt overfor de øvrige
avdelingene i Kredittilsynet. Departementet slutter seg ikke til
dette. Det vises til Kredittilsynets høringsuttalelse,
som departementet i det vesentligste slutter seg til. Departementet
viser for øvrig til at en parallell til den konstruksjon
med et eget revisortilsyn utvalget foreslår, nylig ble
forlatt på verdipapirområdet. Ved lovendring 7. juni
1996 nr. 25 om endringer i verdipapirhandelloven ble lovhenvisningen
til «verdipapirkontrollen» erstattet med en henvisning
til Kredittilsynet, idet det var Kredittilsynet som faktisk hadde
tilsynsansvaret.
Utvalget foreslår at revisortilsynets oppgaver og virksomhet
reguleres i revisorloven. Ettersom departementet foreslår
at tilsynsansvaret legges til Kredittilsynet, vil behovet for en
særregulering av tilsynsspørsmål i revisorloven
etter departementets syn langt på vei bortfalle. Departementet
legger til grunn at regler om tilsyn bør fremgå av
de generelle reglene i kredittilsynsloven, se departementets forslag
til endring i kredittilsynsloven § 1 første
ledd nr. 9. Departementet kan ikke se at utvalget eller høringsinstansene har
påpekt særlige grunner som kunne tilsi andre generelle
regler for Kredittilsynets tilsyn med revisorer og revisjonsvirksomhet
enn ved tilsyn med aktører i finansnæringen. Det
anses derfor mest hensiktsmessig å legge til grunn det
generelle regelverket for tilsynsvirksomhet som er utviklet og praktisert
gjennom flere år. Departementet kan ikke se at utvalgets
forslag til tilsynsregler i revisorloven, innebærer forbedringer
i forhold til tilsynslovens regler når det gjelder de konkrete
kompetanseregler m.v. som foreslås fastsatt for det aktuelle
tilsynsorganet.
Når det gjelder tilsynsmyndighetenes taushetsplikt,
savner departementet en mer prinsipiell drøftelse av de
unntak utvalget foreslår skal gjelde i forhold til andre
offentlige myndigheter. Det gjelder allerede en rekke generelle
og spesielle regler om Kredittilsynets taushetsplikt, og unntak
fra denne. Etter forvaltningsloven § 13 har Kredittilsynet
taushetsplikt om forhold knyttet til tilsynssubjektene, og etter
kredittilsynsloven § 7 har Kredittilsynet taushetsplikt
om kundeforhold. I forvaltningsloven § 13 b
nr. 5 åpnes for unntak fra taushetsplikten i forhold
til andre forvaltningsorganer, dersom dette er nødvendig
for å fremme Kredittilsynets oppgaver. I følge
kredittilsynsloven § 3 skal Kredittilsynet se
til at institusjonene det føres tilsyn med opptrer i samsvar
med lov. Dette antas å omfatte bl.a. skatte- og avgiftslovgivningen.
Når det gjelder formidling av opplysninger til påtalemyndigheten,
gjelder et særskilt unntak fra taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 b
nr. 6. Unntaket i forvaltningsloven § 13 b
nr. 5 og 6 gjelder også i forhold til taushetsplikten
i kredittilsynsloven § 7, jf. forvaltningsloven § 13 f.
Videre gjelder særskilte unntak i kredittilsynsloven § 7
fra taushetsplikten om kundeforhold, bl.a. i forhold til Norges
Bank, Oslo Børs og Verdipapirsentralen. Departementet finner
på denne bakgrunn, i likhet med Kredittilsynet, at gjeldende regler
om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 flg. og
kredittilsynsloven § 7 i tilstrekkelig grad regulerer Kredittilsynets
taushetsplikt og unntak fra denne.
Utvalget foreslår videre en bestemmelse om tilsynsmyndighetens
oppgaver. Departementet foreslår at deler av denne bestemmelsen
tas inn i bestemmelser om godkjenning og registrering av revisorer.
Disse bestemmelsene sammenholdt med reglene om tilsyn i bl.a. kredittilsynsloven § 3
medfører at utvalgets forslag blir overflødig
på dette punktet. Kredittilsynet er underlagt forvaltningsloven.
Utvalgets forslag om en særbestemmelse om dette er dermed
overflødig.
Utvalget foreslår bestemmelser om kostnadsutlikning.
Departementet anser at dette er tilstrekkelig regulert i kredittilsynsloven § 9
om kostnadsutlikning. Utvalget foreslår videre regler om
tilsynets innhold, herunder adgangen til å kreve forklaringer.
Kredittilsynets tilsyn er regulert i kredittilsynsloven § 3
første ledd. Adgangen til å foreta undersøkelser
av virksomheten og kreve forklaringer av ansatte er etter departementets
syn tilstrekkelig regulert i kredittilsynsloven § 3
annet og tredje ledd. Det vises i denne sammenheng til departementets
forslag til § 1 nytt siste ledd i kredittilsynsloven.
Departementet har vanskelig for å se utvalgets begrunnelse
for å foreslå en lovbestemmelse om at tilsynsmyndigheten
kan samarbeide med bransjeorganisasjoner. Det samme gjelder NRRFs
bemerkning om at det klart bør fremgå av revisorloven
at Kredittilsynet kan delegere konkrete kontrolloppgaver til revisorforeningene.
Dersom Kredittilsynet finner et slikt samarbeid hensiktsmessig,
vil det være opp til Kredittilsynet å organisere
samarbeidet innen de rammer for tilsynsvirksomheten som følger
av kredittilsynsloven. Det er for øvrig uklart for departementet
om utvalget ved sitt forslag har ment å gjøre
endringer i f.eks. reglene om Kredittilsynets taushetsplikt.
Revisorrådet ble oppnevnt første gang 4. mai 1929
i henhold til lov 22. februar 1922 om statsautoriserte
revisorer. Ordningen med revisorråd ble opprettholdt i
gjeldende lov om revisjon og revisorer av 14. mars 1964.
Ved lovrevisjonen i 1989 ble revisorrådets fullmakter noe
utvidet.
Utvalget foreslår at en «revisornemnd» skal
erstatte dagens revisorråd, samt at nemnda skal være klageinstans
og føre et overordnet tilsyn med tilsynsvirksomheten overfor
revisorer og deres fagutøvelse. Videre skal nemnda være
et rådgivende organ for Finansdepartementet og tilsynsvirksomheten.
Utvalgets forslag fraviker utgangspunktet i forvaltningsloven § 28
første ledd om at enkeltvedtak normalt skal kunne påklages
til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det
forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. Dette betyr f.eks. at
Kredittilsynets vedtak normalt skal kunne påklages til
Finansdepartementet. En slik klageordning er lagt til grunn for Kredittilsynets
vedtak innen andre sektorer. Det bør etter departementets
syn foreligge sterke grunner for å fravike normalordningen
i forvaltningsloven. Departementet kan ikke se at det foreligger
tilstrekkelige sterke grunner for å fravike normalordningen
i dette tilfellet. Utvalget ønsker å ivareta hensynet
til en «ryddig» klageordning. Det er imidlertid
ikke gitt noen nærmere begrunnelse for hvorfor utvalget
anser klagerett til en revisornemnd mer ryddig enn klagerett til
departementet. Departementet kan heller ikke se at det er et særskilt
grunnlag for høyere krav til fagkunnskap i klageinstansen
ved vedtak knyttet til revisorer enn ved avgjørelser innen
de øvrige saksområder som hører inn under
Kredittilsynet.
Departementet viser for øvrig til at den offentlige kontrollen
med revisorer og revisjonsvirksomhet har blitt vesentlig forbedret
siden Revisorrådet første gang ble opprettet i
1929. Etter departementets syn tilsier denne utviklingen at særordningen
med et revisorråd oppheves, og at klagereglene i revisorsaker
følger de generelle forvaltningsrettslige prinsippene nedfelt
i forvaltningsloven.
På denne bakgrunn vil departementet, i likhet med Kredittilsynet,
foreslå at vedtak Kredittilsynet treffer i revisorsaker
skal kunne påklages til departementet etter forvaltningslovens
regler. For ordens skyld nevnes at det ikke vil ha noen betydning
om vedtaket treffes av Kredittilsynets styre eller administrasjon,
slik ordningen er i dag.
Departementet ser ingen grunn til å fravike den alminnelige
ansvars- og kompetansefordelingen mellom Finansdepartementet og
Kredittilsynet når det gjelder Kredittilsynets tilsyn med
revisorer og revisjonsvirksomhet. Det vises til Kredittilsynets
høringsuttalelse som departementet i det vesentligste slutter seg
til.
Som nevnt foreslår utvalget at revisornemnda også skal
virke som rådgivende organ for Kredittilsynet og Finansdepartementet.
Departementet legger til grunn at Kredittilsynet på dette
området, i likhet med på andre tilsynsområder,
må forutsettes å inneha den nødvendige
kompetanse for utøvelsen av tilsynsvirksomheten. Kredittilsynet
kan trekke på ulike fagmiljøer i forbindelse med
tilsynsarbeidet. Departementet viser videre til at regelverksendringer
på revisorområdet, i likhet med det som gjelder
regelverksendringer på andre områder, sendes på høring
til berørte parter. Departementet ser på denne
bakgrunn ikke behov for å opprette en revisornemnd som
særskilt rådgivende organ.
Etter dette vil departementet, i likhet med Kredittilsynet, ikke
foreslå at det opprettes en revisornemnd som foreslått
av utvalget.
Utvalget foreslår at bl.a. kreditorer og andre som har
direkte økonomisk interesse i et revisjonspliktig foretak
skal ha «klagerett» på revisor. Klager
skal gis partsrettigheter, og tilsynsmyndigheten skal fatte vedtak
i klagesaken. Etter det departementet kan se foretar ikke utvalget
noen prinsipiell drøftelse av hvorfor det anses nødvendig
med en slik, i forvaltnings- og tilsynssammenheng, særpreget
lovbestemmelse.
Forholdet mellom revisor og vedkommendes klienter er i utgangspunktet
et privatrettslig forhold. Kredittilsynet utfører offentligrettslige
oppgaver. Av disse er den viktigste å sørge for
at institusjoner under tilsyn opptrer i tråd med gjeldende
regelverk. Dette bør etter departementets syn også være
Kredittilsynets hovedoppgave i fremtiden. En eventuell utvidelse
av Kredittilsynets oppgaver til å omfatte tvisteløsning mellom
revisor og de aktuelle parter bør uansett ikke foretas
uten en bred prinsipiell drøftelse.
Departementet vil imidlertid understreke at Kredittilsynet kan
ha stor nytte av informasjon om forhold mellom revisor og f.eks.
klienter, i den grad slik informasjon kaster lys over Kredittilsynets
offentligrettslige oppgaver. Kredittilsynet kan iverksette undersøkelser
av revisorer og revisjonsselskaper på grunnlag av henvendelser
fra eksterne parter, bl.a. klienter og andre offentlige myndigheter,
eller på Kredittilsynets eget initiativ. Dersom det avdekkes
kritikkverdige forhold vil en slik undersøkelse etter omstendighetene
kunne resultere i ulike sanksjoner mot revisor eller revisjonsselskapet,
jf. omtale i kapittel 11. Dette er også systemet på andre
områder Kredittilsynet har tilsyn med, bl.a. finansnæringen.
Forslaget om klageadgang på revisor innebærer
således lite nytt i forhold til øvrige regler
om tilsynsvirksomhet og sanksjoner, bortsett fra at eksterne parter
ville fått krav på at Kredittilsynet behandler
klager som ellers ikke hadde vært ansett relevante for
Kredittilsynets tilsynsvirksomhet.
Dersom det er et behov for en klageordning som foreslått
av utvalget, antar departementet at en slik ordning vil kunne opprettes
av bransjeorganisasjonene. Det vises til at bransjeregulering av
klageordninger er vel etablerte ordninger innen andre bransjer, som
f.eks. innen bankvirksomhet (Bankklagenemnda) og forsikringsvirksomhet
(Forsikringsklagekontoret).
Det vises for øvrig til Kredittilsynets høringsuttalelse
som departementet i det vesentligste slutter seg til. Departementet
går etter dette ikke inn for en lovfestet klageadgang slik
utvalget har foreslått.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.