Utleveringsloven § 5 nr. 1 inneholder et absolutt forbud
mot utlevering for politiske lovbrudd. Det er heller ikke adgang
til å avtale at bestemte typer handlinger ikke skal kunne
anses som politiske forbrytelser. Norge (og de øvrige nordiske
landene) måtte derfor ta forbehold til den europeiske konvensjon
om bekjempelse av terrorisme på dette punkt. Under forhandlingene
om samarbeidsavtalen mellom Schengen-landene og Norge og Island,
avga Norge og Island en erklæring om at dette forbeholdet
ikke skal gjelde ved utlevering mellom stater som er tilsluttet Schengensamarbeidet.
Utleveringsloven § 5 vil etter dette måtte
endres. Sikkerhetsutvalget anbefalte for øvrig i NOU 1993:3
at Norge burde vurdere å trekke tilbake forbeholdet til
terrorismekonvensjonen og dermed endre utleveringsloven § 5.
Begrepet «politisk lovbrudd» i utleveringsloven omfatter
først og fremst slike lovbrudd som er rettet mot stat og
samfunnsordning, men i noen utstrekning også lovbrudd av
alminnelig karakter hvor det inngår et vesentlig politisk
moment. Krigsforbrytelser og alvorlige terrorhandlinger er ikke
omfattet av den beskyttelse bestemmelsen gir. Innen Norden foreligger det
en videre adgang til utlevering for politiske forbrytelser.
Departementet foreslår at utleveringsloven § 5
nr. 1 gis et nytt annet punktum om at Kongen kan inngå avtale
med fremmed stat hvor det fremgår at bestemte typer lovbrudd
ikke skal anses som politiske. EU-konvensjonen om utlevering innebærer
at også Danmark, Sverige og Finland må myke opp
sine forbud mot utlevering for politiske lovbrudd.
Departementet forutsetter at adgangen anvendes med forsiktighet.
Lovendringen vil likevel være et positivt signal i arbeidet
med å styrke samarbeidet med andre stater om bekjempelse
av internasjonal kriminalitet og terrorisme.
Utleveringsloven § 9 slår fast at
utlevering ikke kan skje når adgangen til straffeforfølgning
eller fullbyrding av straffen er foreldet etter norsk lov. Det stilles
ikke krav om at det forhold utleveringsbegjæringen gjelder
ikke skal være foreldet etter den anmodende stats rett.
Ifølge Schengen-konvensjonen artikkel 62 nr. 1 er det
bare den anmodende konvensjonsparts bestemmelser om avbrytelse av
foreldelsesfristen som kommer til anvendelse. Utleveringsloven § 9
foreslås derfor endret i tråd med dette.
Når en utleveringsbegjæring er mottatt fra
utlandet, blir saken sendt til forhørsretten som prøver
om de materielle vilkår for utlevering foreligger. Forhørsrettens
kjennelse kan påkjæres. Dersom det er fastslått at
vilkårene for utlevering er til stede, sender påtalemyndigheten
saken til Justisdepartementet, som avgjør om utleveringsbegjæringen
skal etterkommes. Justisdepartementets vedtak kan påklages
til Kongen i statsråd.
I Schengen-konvensjonen artikkel 66 er det lagt opp til en forenklet
prosedyre i utleveringssaker når den som begjæres
utlevert samtykker i utleveringen. Ved utlevering innen Norden har
man i dag en forenklet utleveringsprosedyre ved samtykke.
Departementet foreslår å innta en ny bestemmelse om
forenklet prosedyre i saker der det foreligger samtykke fra den
som er begjært utlevert, jf. § 17 a.
Utlevering kan skje straks samtykke er avgitt og kompetent myndighet
har fattet vedtak om utlevering. Departementet foreslo i høringsbrevet å legge
denne avgjørelsesmyndigheten til Riksadvokaten.
Både statsadvokatene i Troms og Finnmark og Riksadvokaten
foreslår at avgjørelsesmyndigheten legges til
statsadvokaten.
Departementet bemerker at behandlingen av utleveringsbegjæringer
normalt tar flere måneder og i enkelte tilfelle opptil
ett år. En lang saksbehandlingstid er lite heldig, og departementet
foreslår i lys av høringsuttalelsene at avgjørelsesmyndigheten
legges til statsadvokatene der det er klart at begjæringen
må etterkommes. Departementet foreslår at samtykket
skal avgis i rettsmøte. Vedkommende kan også samtykke
i at han eller hun kan settes under rettsforfølgning eller straff
fullbyrdes for en annen straffbar handling som ble begått
før utleveringen.
Dersom det er tvil om utleveringsbegjæringen skal etterkommes,
eller dersom det foreligger konkurrerende begjæringer,
skal saken oversendes Justisdepartementet via Riksadvokaten for
avgjørelse. Det samme gjelder dersom statsadvokaten finner
at utleveringsbegjæringen må avslås,
eller hvis vedkommende trekker samtykket tilbake eller klager på avgjørelsen.
Utleveringsloven kapittel V omhandler annen rettshjelp i straffesaker
enn utlevering, så som ransaking og beslag (§ 24)
og konfrontasjon m.m. (§ 25).
Schengen-konvensjonen fastslår at konvensjonsstatene
bare kan oppstille to vilkår når rettsanmodninger
om ransaking og beslag skal etterkommes: Forholdet må være
straffbart etter begge staters rett, og gjennomføringen
av rettsanmodningen skal være forenlig med den anmodede
stats rett.
Etter den europeiske konvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker
kan en stat i tillegg sette vilkår om at handlingen kan
medføre utlevering etter den anmodede stats rett. I Norge
kan en anmodning om ransaking og beslag avslås dersom dette
vilkåret ikke er oppfylt. Ved en tilslutning til Schengensamarbeidet må utleveringsloven § 24
nr. 3 endres slik at dette siste vilkåret bortfaller.
Departementet er kommet til at forslaget bør begrenses
til kun å gjelde overfor stater tilsluttet Schengensamarbeidet,
og ikke gis en generell form slik det var foreslått i høringsbrevet.
Komiteen støtter Regjeringen
i at utleveringslovens § 5 endres som foreslått,
slik at det nå kan avtales at bestemte lovbrudd ikke skal
anses som politiske. Komiteen har merket seg at Sikkerhetsutvalget allerede
i NOU 1993:3 anbefalte at Norge burde vurdere å trekke
tilbake forbeholdet relatert til slike avtaler i forhold til terrorisme-konvensjonen,
og følgelig endre § 5. Komiteen legger
vekt på at dette er et positivt signal for å styrke
samarbeidet med andre stater med det for øye å bekjempe
internasjonal kriminalitet og terrorisme.
Komiteen har ingen innvendinger til at utleveringsloven § 9
angående avbrytelse av foreldelsesfristen endres.
Komiteen støtter fullt ut den nye bestemmelsen om
forenklet utleveringsprosedyre som det legges opp til i ny § 17a,
når den som begjæres utlevert samtykker i utleveringen. Komiteen er
også enig i at avgjørelsesmyndigheten legges til
statsadvokatene når det er klart at begjæringen
må etterkommes. Komiteen synes det er fornuftig
at samtykket avgis i rettsmøte, og at det også gis
mulighet for rettsforfølging eller fullbyrdelse av straff
for annen straffbar handling begått før utleveringen.
For de angitte tilfeller der Regjeringen foreslår oversendelse
til Justisdepartementet via Riksadvokaten, har komiteen ingen
innvendinger.
Komiteen er videre enig i den foreslåtte
endring av § 24 nr. 3. Komiteen støtter
Regjeringen i at forslaget bør gjelde kun overfor stater
som er tilsluttet Schengensamarbeidet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet merker
seg at departementet vil anvende adgangen til å inngå avtaler
med fremmed stat om at bestemte typer lovbrudd ikke skal anses som
politiske forbrytelser med forsiktighet.