Departementet er i det alt vesentlige enig i Danielsenutvalgets
vurderinger når det gjelder behandlingen av trusselvurderinger,
og har iverksatt følgende styringsmodell:
Hvert år utarbeides det en samlet nasjonal trusselvurdering
der Overvåkingssentralen samarbeider med andre fagmiljøer.
Overvåkingstjenestens utkast til trusselvurdering behandles
deretter i Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings,-
overvåkings- og sikkerhetstjeneste der dessuten direktøren for
Direktoratet for sivilt beredskap og administrerende direktør
for Forsvarets forskningsinstitutt deltar.
Deretter behandles trusselvurderingen i Justisdepartementet,
og det utarbeides et notat fra justisministeren til regjeringens
sikkerhetsutvalg inneholdende trusselvurderingens hovedpunkter,
konklusjoner og tilråding. Regjeringens sikkerhetsutvalg
fastlegger overvåkingstjenestens overordnede rammebetingelser og
prioriteringer for kommende år.
Departementet er av den oppfatning at overvåkingstjenestens
utarbeidelse av trusselvurderinger til bruk for politiske myndigheter
bør lovfestes, og fremmer forslag om dette i ny § 17
c nr. 1.
Komiteen er enig med departementet
i at overvåkingstjenestens utarbeidelse av trusselvurderinger til
bruk for politiske myndigheter er så viktig at den bør
lovfestes.
Overvåkingstjenestens interne styrings- og kontrollrutiner
er de senere år vesentlig styrket, blant annet gjennom
opprettelsen av en egen retts- og påtaleenhet og en analyseenhet
ved Overvåkingssentralen. Det er også opprettet
et operasjonssikkerhetsutvalg ved Overvåkingssentralen
som blant annet skal vurdere om arbeidsmetoder, etterforskingsskritt
og andre tiltak ligger innenfor gjeldende lover og instrukser mv.,
behovet for de ulike operasjoner, og spørsmål som
knytter seg til samarbeid med annen politimyndighet.
For øvrig forutsetter departementet at overvåkingssjefen
informerer og rådfører seg med departementet i
saker av prinsipiell betydning for tjenestens virksomhet og i saker
som antas å få innflytelse på forholdet
til andre land.
Internt i tjenesten vil det etter departementets oppfatning være
nødvendig å fastsette klare stillingsinstrukser. «Need
to know»-prinsippet gjelder horisontalt i overvåkingstjenesten.
Lund-kommisjonens rapport tyder på at prinsippet i noen
grad har vært praktisert vertikalt. Dette er uheldig.
Komiteen har merket seg at overvåkingstjenestens
interne styrings- og kontrollrutiner er blitt vesentlig styrket
de siste årene, blant annet gjennom opprettelsen av en
egen retts- og påtaleenhet og en analyseenhet ved Overvåkingssentralen,
og ved at det er opprettet et operasjonssikkerhetsutvalg som skal
vurdere om arbeidsmetoder, etterforskningsskritt og andre tiltak
ligger innenfor gjeldende lover og instrukser.
I overvåkingsinstruksen er det bestemt at overvåkingstjenesten,
i saker som gjelder terror- og sabotasjehandlinger, skal rapportere
til departementet i samsvar med gjeldende regler, og for øvrig
holde departementet «underrettet om alle viktige saker». Departementets
politiavdeling er utpekt som kontaktpunkt.
Det kan reises spørsmål om overvåkingstjenesten bare
plikter å orientere og informere departementet, eller om
tjenesten i visse tilfeller også plikter å innhente
uttrykkelig forhåndssamtykke fra departementet. Det antas
at overvåkingstjenesten i viktige saker av prinsipiell
betydning har en mer kvalifisert informasjonsplikt, som også forutsetter
en plikt fra departementets side til å ta stilling til
de saker det orienteres om, i den grad saken gjelder forhold som
ligger under departementets ansvarsområde.
Etter departementets vurdering taler gode grunner for å opprettholde
overvåkingstjenestens informasjonsplikt overfor departementet,
selv om informasjonsplikten ikke ledsages av et tilsvarende ansvar
for å gripe inn i eller på annen måte
influere på en bestemt sak.
Det er departementets oppfatning at det ikke bør gjøres
vesentlige endringer i overvåkingstjenestens informasjonsplikt
overfor departementet.
Komiteen er enig i at det er gode grunner
som taler for å opprettholde overvåkingstjenestens
informasjonsplikt overfor departementet, slik at departementet får
et helhetsbilde av tjenestens virksomhet og vet om viktige straffesaker
som berører nasjonale sikkerhetsinteresser. Komiteen er
også enig i at overvåkingstjenesten skal ha en
kvalifisert informasjonsplikt i viktige saker av prinsipiell betydning,
og at det forutsetter en plikt for departementet til å ta
stilling til de saker det orienteres om. Komiteen vil
imidlertid sterkt understreke at det bare må gjelde saker
som ligger under departementets ansvarsområde og at orienteringer
om saker som hører under påtalemyndigheten ikke
skal utløse noen handleplikt.
Lund-kommisjonen fremhevet at det i store deler av etterkrigstiden
har eksistert uklare rapporteringsrutiner mellom overvåkingssjefen
og Justisdepartementet, og innen departementet og overvåkingstjenesten. Departementet
har truffet tiltak for å hindre liknende uklarheter i fremtiden.
Den overordnede styring og ledelse av overvåkingstjenesten
utøves i dag av Justisdepartementets politiavdeling. Overvåkingstjenestens årlige
virksomhetsplan forelegges departementet, og tjenesten styres for øvrig
gjennom fremleggelsen av nasjonal trusselvurdering og en rekke budsjettmessige
styringsdokumenter. Fra årsskiftet 1996-1997 er det etablert
en fast møtestruktur mellom overvåkingssjefen
og departementet. For øvrig avholdes møter ved
behov. Kravet til ryddighet må innebære en høy
grad av skriftlighet i kommunikasjonen mellom overvåkingstjenesten
og departementet.
Departementet er innstilt på å følge
opp og videreutvikle møte-, inspeksjons- og kontrollrutinene, samt
den konstruktive dialog som er utviklet mellom tjenesten og departementet.
Under behandlingen av St.meld. nr. 39 (1992-1993) traff Stortinget
18. juni 1993 en prinsippbeslutning om å opprette
et eget organ til å føre kontroll og tilsyn med
etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene. Iht.
lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste
(EOS-kontrolloven), ble det opprettet et kontrollutvalg
(EOS-utvalget), og en egen instruks for utvalget ble fastsatt av Stortinget.
Som følge av opprettelsen av EOS-utvalget, ble det regjeringsoppnevnte
kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten
nedlagt med virkning fra 1. januar 1996.
Danielsenutvalget fant det påkrevd å vurdere
om EOS-utvalgets kontroll bør utvides til også å omfatte overordnet
påtalemyndighets befatning med overvåkingssaker.
Utvalgets flertall mener EOS-utvalgets kontrollområde bør
utvides, mens mindretallet blant annet viser til at en slik kontroll
av overordnet påtalemyndighet vil innebære et
markant brudd med prinsippet om en uavhengig påtalemyndighet.
Riksadvokaten advarer i sin høringsuttalelse sterkt
mot at EOS-utvalgets kontrollområde utvides til å omfatte
overordnet påtalemyndighets befatning med overvåkingssaker.
Derimot bør det vurderes nærmere om det er hensiktsmessig
at underordnet påtalemyndighet i overvåkingstjenesten
skal omfattes av kontrollen. Overvåkingssjefen tiltrer
i sin høringsuttalelse synspunktene til utvalgets mindretall.
Departementet er enig med Danielsenutvalgets mindretall i at
hensynet til en uavhengig påtalemyndighet må vektlegges
mer enn det utvalgets flertall gjør, og departementet foreslår
ikke at det iverksettes arbeid med sikte på å utvide
EOS-utvalgets kontrollområde til å omfatte påtalemyndigheten
i sin helhet.
Komiteen har merket seg at Danielsenutvalget har
vurdert om EOS-utvalget skal ha anledning til å kontrollere
overordnet påtalemyndighet, og at et flertall i utvalget
går inn for dette. Komiteen har også merket
seg at utvalgets mindretall, riksadvokaten, overvåkingssjefen
og departementet går imot en slik kontroll. Alle argumenterer
med at det er et viktig prinsipp at påtalemyndigheten er
uavhengig i forhold til politiske myndigheter. Riksadvokaten mener
eksempelvis at det vil medføre et markant brudd med en mer
enn hundreårig norsk tradisjon dersom et politisk oppnevnt
kontrollorgan som rapporterer til Stortinget gis myndighet til å føre
kontroll med overordnet påtalemyndighet. Komiteen er
enig i konklusjonene til og argumentene fra riksadvokaten, overvåkingssjefen,
utvalgets mindretall og departementet, og vil sterkt advare mot
en uthuling av det helt sentrale demokratiske prinsippet om en fri
og uavhengig påtalemyndighet.