Utvalgets forslag legger til grunn at det fortsatt skal være
et kommunalt ansvar å sørge for etablering og
drift av et brannvesen som skal ivareta forebyggende og beredskapsmessige
oppgaver i kommunen. Utvalgets lovforslag er utformet i tråd
med kommunelovens prinsipper, og legger i hovedsak ansvar og myndighet
direkte til kommunen. Utvalget foreslo en fleksibel bestemmelse
når det gjelder kravet om etablering og drift av brannvesenet.
Kommunen behøver således ikke selv å drive
dette.
Som en konsekvens av kommunelovstilpasningen foreslo utvalget
også at brannsjefen som særlovsstilling skulle
bortfalle. Utvalget forutsatte imidlertid at brannvesenet fortsatt
skal ha en kvalifisert leder, for at de forebyggende og beredskapsmessige
oppgaver skal kunne ivaretas på en forsvarlig og hensiktsmessig
måte.
Med sikte på økt slagkraft og en best mulig
utnyttelse av brannvesenets kompetanse og ressurser foreslo utvalget
en generell samarbeidsplikt for kommunene. Plikten til samarbeid
er ytterligere presisert i forhold til etablering og drift av nødalarmeringssentraler,
hvor forslaget pålegger kommunene innen en fastlagt region å knytte
seg til en nærmere bestemt nødalarmeringssentral.
Utvalget pekte på den nære sammenheng det vil være
mellom lovforslaget og den lovgivning og de administrative organer
som ellers finnes på rednings- og beredskapsområdet.
Utvalget uttalte at den manglende lovregulering av det samlede
redningsområdet i Norge burde tilsi at det blir fastsatt
en særskilt redningslov som bl.a. slår fast kommunenes
forpliktelser til å etablere en beredskap med tilhørende
planverk, som også inkluderer brannvesenets oppgaver. Utvalget
fremmet i tilknytning til dette en rekke synspunkter på fremtidig
organisering av området. Utvalget viste videre til flere
initiativ som var bebudet av Justisdepartementet, og fremmet derfor
ingen konkrete forslag av betydning for utformingen av lovutkastet.
Utvalget mente at det i den nye loven var viktig å presisere
brannvesenenes rolle som et profesjonelt redningskorps for enhver
ulykke hvor de ut fra sine forutsetninger kan gjøre en
innsats.
Utvalget pekte også på det prinsipp som er
slått fast i langtidsplanen for det sivile beredskap om
at den myndighet som er tillagt et ansvar i en fredssituasjon også bør
være ansvarlig for det samme området i en krigs-
og krisesituasjon.
Som etter gjeldende brannvernlov foreslo utvalget en generell
plikt for brannvesenet til å bistå med innsats
i brann- og ulykkessituasjoner i sjøområder innenfor
eller utenfor den norske territorialgrensen.
Når det gjelder brannvesenets forebyggende oppgaver,
presiserer utvalgets forslag at brannvesenet skal gjennomføre
informasjons- og motivasjonstiltak i kommunen.
Brannsyn med såkalte særskilte brannobjekter hvor
en brann kan medføre tap av mange liv eller store skader
på helse, miljø eller materielle verdier vil fortsatt
være den viktigste brannforebyggende oppgaven som brannvesenet
skal utføre.
I lovforslaget videreføres også feiing og tilsyn med
fyringsanlegg som en kommunal oppgave, innenfor de samme fleksible
rammer som for organisering av brannvesenet.
Utvalget foreslo å videreføre kommunens fullmakter
til å kunne pålegge de forebyggende sikringstiltak
som er nødvendig til vern mot brann i forhold til ethvert
byggverk, opplag, område, tunneler m.m. Utvalget foreslo
også en hjemmel for at den sentrale tilsynsmyndigheten
skal kunne gi pålegg om særskilt egenberedskap
eller styrking av den kommunale beredskap i forhold til objekter
som utgjør en ekstraordinær risiko.
Utvalget pekte på at erfaring har vist at enkelte kommuner
velger å unnlate, eller utsette gjennomføringen
av brannsikringstiltak i egne objekter. Motstridende prioriteringer
innenfor begrensede økonomiske rammer er ofte hovedbegrunnelsen
for dette. Med bakgrunn i de store konsekvenser for tap av menneskeliv
og verdier som kan bli resultatet av en brann i slike objekter,
foreslo utvalget et krav om at kommunen må kunne dokumentere
overfor sentral tilsynsmyndighet hvordan tilsynet med kommunens
egne bygg er fulgt opp.
Departementet har på bakgrunn av høringskommentarene
foretatt endringer i forhold til utvalgets opprinnelige forslag.
Departementet har foretatt en grundig vurdering i forhold til de
prinsipper som kommuneloven bygger på, og har foretatt
ytterligere tilpasninger i lovforslaget til disse prinsippene. Dette har
ført til at statens adgang til å gi pålegg
om fastsettelse av lokale forskrifter er fjernet. Det samme gjelder
DBEs hjemmel til å gi pålegg i forhold til avtaler som
kommunen inngår vedrørende organisering og drift
av brannvesenet. Tilpasningen til kommunelovens prinsipper bør
også innebære at statlige tilsynsmyndigheters
oppgaver etter hvert går i retning av dialog
med, veiledning av og kompetanseoppbygging i forhold til kommunene.
Departementet mener imidlertid som utvalget at det bør
videreføres en særskilt plikt for kommunene til å dokumentere
etterlevelse av regelverket. Dette vil være et viktig virkemiddel
for å sikre at sentral tilsynsmyndighet har tilgjengelig
informasjon om brann- og eksplosjonsvern i kommunene. Dette vil
legge til rette for en hensiktsmessig dialog mellom kommunene og sentral
tilsynsmyndighet. I pakt med internkontrollprinsippet erstattes
det tidligere kravet om utarbeidelse av en særskilt brannordning
med en generell dokumentasjonsplikt.
Det er i lovforslaget ikke lenger noe krav om en brannsjef, men
departementets forslag legger opp til at den som skal lede brannvesenet
og brannvesenets personell for øvrig, skal ha tilstrekkelige
kvalifikasjoner. Departementet mener med andre ord at hensynet til den
enkelte kommunes organisasjonsfrihet må vike for å sikre
at landets viktigste offentlige beredskapsressurs innehar de nødvendig
kvalifikasjoner, og at beredskapsstyrken har en hensiktsmessig dimensjonering.
Departementet foreslår at det gjøres en ny vurdering
om behovet for et slikt krav 5 år etter at loven har trådt
i kraft.
Når det gjelder kommunens adgang til å overlate oppgaver
til andre virksomheter, så lå dette også implisitt
i den gamle brannvernloven, og innebærer derfor ikke noe
prinsipielt nytt. Imidlertid er dette nå tydeligere uttalt
i loven. Departementet støtter forslaget om at kommunen
må sikre at myndighetsutøvelsen skjer under kommunens
formelle ansvar, jf. lovutkastet § 9 fjerde ledd.
Etter fjerde ledd kan kommunene inngå avtale om ulike
former for samarbeid om drift og etablering av brannvesenet. De
kan både drive brannvesenet gjennom interkommunalt samarbeid
eller overlate oppgavene helt eller delvis til en annen kommune.
Forutsetningen for inngåelse av avtaler etter fjerde ledd
er at alle krav fastsatt i lov eller i forskrifter skal være
oppfylt. Kommunene kan også overlate oppgaver til andre
virksomheter. Dette er mest aktuelt i det forebyggende arbeidet,
hvor kommunene må kjøpe inn konsulenttjenester
dersom kommunens brannvesen midlertidig mangler kompetanse eller
kapasitet. Når det gjelder beredskapssiden vil det være
aktuelt at kommunene får bistand fra Forsvaret, flyplasser
eller større industrianlegg.
Departementet støtter utvalget i synet på at
det kommunale brannvesen bør få en generell innsatsplikt ved
ulykker. Mange kommuner har allerede i dag tillagt brannvesenet
slike utvidede beredskapsoppgaver. Lovutvidelsen slik den følger
av lovutkastets § 11 bokstav f) vil derfor i praksis
ikke medføre store forandringer, i alle fall ikke for de
store kommunene.
Departementet støtter for øvrig utvalget i
dets vurderinger knyttet til rednings- og beredskapsområdet. Presiseringen
i § 9 annet ledd at brannvesenet skal dimensjoneres
og organiseres med grunnlag i en analyse av kommunens risiko- og
sårbarhetsbilde understreker brannvesenets rolle som et
fullverdig redningskorps.
Departementet deler vurderingen av at den etat som er tillagt
en oppgave i fredstid bør ha det samme ansvar i en krigs-
eller krisesituasjon. Lovforslagets § 11 bokstav
d) presiserer derfor at loven også skal gjelde for brannvesenets
oppgaver i krigs- og krisesituasjoner. Forholdet mellom brannvesenet
og Sivilforsvaret vil måtte reguleres nærmere
gjennom forskrifter.
Når det gjelder brannvesenets plikt til å bistå ved brann
eller andre ulykkessituasjoner i sjøområder, er dette
en generell plikt for brannvesenet. Plikten er ikke ment å innebære
at hver kommune må etablere egne ordninger for redning
til sjøs. Kystkommunene vil, når de foretar risiko-
og sårbarhetsanalysen, få inn dette som et element,
men det er ikke tenkt at kommunen skal ha en plikt til å dimensjonere
særskilt for dette.
Når det gjelder forslaget om å tillegge brannvesenene
andre oppgaver på det forebyggende området, vil departementet
peke på at det ikke er ment å være vesentlige
endringer i forhold til dagens situasjon. Det legges først
og fremst opp til en mer fleksibel arbeidsfordeling mellom det lokale
tilsynsapparatet og sentral tilsynsmyndighet (DBE). I forbindelse
med tilsynet med farlig stoff forutsettes det at de mest omfattende
og kompliserte oppgaver tillegges sentral tilsynsmyndighet. Dessuten
er det en forutsetning at sentrale myndigheter etablerer ordninger
for kompetanseheving i brannvesenene gjennom opplæringsvirksomhet
og utarbeidelse av veiledningsstoff. Departementet vil særlig
peke på lovforslagets § 31, hvor sentral
tilsynsmyndighet nå i større grad enn tidligere kan
gi konkret bistand til kommunene i forbindelse med tilsynet med
kompliserte objekter. Dette vil først og fremst være
aktuelt i forbindelse med gjennomføring av tilsyn i objekter
hvor det foreligger potensial for storulykker. For øvrig
vil departementet understreke forutsetningen i lovutkastets § 15
hvoretter kommunene skal samarbeide om lokale og regionale løsninger
av både forebyggende og beredskapsmessige oppgaver. Det
er departementets oppfatning at det fortsatt ligger et betydelig
effektiviseringspotensial i slike samarbeidsløsninger.
Departementet viser til at det i lovforslagets § 14 legges
opp til at det er sentral tilsynsmyndighet som skal fastsette kravene
til tunnelleier. Dette vil etter departementets vurdering motvirke
at man får variasjoner i pålegg basert på lokalt
skjønn. Departementet ser at lovforslaget på dette
punktet kan ha økonomiske konsekvenser for tunnelleier,
men departementet tar sikte på å etablere et system
med rimelig forutsigbare krav samt sørge for at denne typen
krav avklares tidlig i saksbehandlingen. For øvrig ble
det i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 67 (1999-2000)
foretatt en endring i brannvernlovens § 25 i pakt
med utvalgets forslag for så vidt gjelder vegtunneler.
Komiteen vil understreke at det fortsatt
skal være et kommunalt ansvar å sørge
for etablering av et brannvesen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er enig i at kommunene
må stå helt fritt i å velge hvem som
kan stå for driften av det lokale brannvesenet, enten det
er offentlige eller private aktører. Privat drevet brannvesen
kan være et positivt element i arbeidet med å stimulere
til økt kreativitet og nytenking på brannvernområdet.
Eventuell privatisering av brannvesenets driftsdel svekker imidlertid
på ingen måte kommunens overordnede ansvar for
at det finnes et tilstrekkelig og godt fungerende brannvesen lokalt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til merknader fra Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i Innst. S. nr. 341 (2001-2002) om
partienes prinsipielle innvendinger mot privatisering av brannvesenet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at brannvernoppgaver
lokalt, slik som administrasjon, forvaltning, myndighetsutøvelse,
forebyggende oppgaver og brann- og ulykkesberedskap, skal være
en offentlig oppgave og utføres av kommunen eller flere
kommuner i samarbeid. Flertallet vil derfor gå imot
en lovendring som sidestiller bortsetting av brannvernoppgaver til
private virksomheter og firma med kommunal drift.
Flertallet mener at det nære samarbeidet
som en i dag finner i flere kommuner mellom bedriftsinternt brannvesen
og kommunen eller mellom offentlige instanser, f.eks. Forsvaret
og Luftfartsverken og kommunen, også taler for fortsatt
kommunalt ansvar.
Komiteen er av den oppfatning at det
finnes for mange små brannvesen og at det derfor bør
stimuleres til økt interkommunalt samarbeid på dette
området. Den optimale størrelse på et
brannvesen er imidlertid vanskelig å fastslå,
og vil være avhengig av svært mange faktorer,
ikke minst den lokale og regionale infrastruktur, lokale forhold
og geografiske avstander. Interkommunalisering av brannvesenet må derfor
vurderes ut fra lokale forhold og de stedlige risikovurderinger
som foreligger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at både lange avstander og også økt
bruk av hjemmevakt kan øke responstiden ved utrykning og
derved øke risikoen for tap av liv og verdier. Overgang
fra kasernert mannskap til hjemmevakt eller økt vekt på brannsyn
uten tilføring av nok ressurser til beredskap, kan føre
til svekket beredskap, først og fremst fordi tiden fra
meldingen mottas, til slokke- og redningsinnsatsen på skadestedet
begynner, øker. Ved et branntilfelle kan det føre
til at brannmannskapenes mulighet til å redde liv svekkes.
En styrking av innsatsen på det brannforebyggende området
og interkommunalt samarbeid , må derfor ikke svekke beredskapen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, anser
det som hensiktsmessig at tittelen brannsjef opprettholdes. Det
er viktig at det er en uhildet person som er den øverste
leder i de kommuner som har egen brannsjef. Det er lite ønskelig
at øverste leder for det lokale brannvesenet skal bli avhengig
av delegert myndighet fra administrasjonssjefen da dette fort blir mer
byråkratisk og kompliserende, noe som ikke tjener formålet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti vil vise til at kommuneloven i stor grad legger
opp til at det skal være opp til kommunene selv å avgjøre
kommunens organisering og hvem som skal inneha de forskjellige stillingene
i kommunen. Regjeringen foreslår ikke å fjerne
kravene til kvalifikasjoner når det gjelder leder av brannvesenet
og innsatspersonellet, men ser det som unødvendig at brannsjefstillingen
som særlovsstilling blir videreført.
Disse medlemmer er enig i at kommunene skal ha
frihet til å velge om de ønsker brannsjef eller delegere
myndighet til kvalifisert leder for brannvesenet. Loven stiller
krav til kommunenes dokumentasjonsplikt i forbindelse med et tilsyn,
og delegering av tilstrekkelig myndighet er et vesentlig punkt i
et slikt tilsyn.