Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sylvia
Brustad, Rolf Terje Klungland og Synnøve Konglevoll, fra Høyre, Øyvind
Halleraker, Siri A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Fremskrittspartiet, Øyvind
Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Sosialistisk Venstreparti,
Hallgeir H. Langeland og Ingvild Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti,
Ingmar Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet,
Inger S. Enger, viser til St.meld nr. 54 (2000-2001), St.meld
nr. 15 (2001-2002) og Innst. S. nr. 240 (2001-2002), om et nasjonalt
kvotesystem for perioden 2005 til 2007.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser
til at Norge etter Kyotoprotokollen vil være forpliktet
til å sørge for at de årlige klimagassutslippene
i perioden 2008-2012 i gjennomsnitt ikke er mer enn 1 pst. høyere
enn i 1990. Hensikten med lovforslaget er å innføre
kvoteregulering som et nytt virkemiddel i forurensningspolitikken
for å begrense utslippene av klimagasser på en
kostnadseffektiv måte. Flertallet viser
til at det foreslåtte kvotesystemet omfatter perioden 2005-2007
og er enig i betydningen av å få etablert et tidlig kvotesystem
både med tanke på tiltak for å redusere klimagassutslippene,
men også for å høste erfaring med kvotesystemet
som sådan.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det
legges opp til at det norske kvotesystemet skal knyttes opp mot
EUs kvotesystem, og understreker betydningen dette har både for å sikre
likeverdige konkurransebetingelser for norsk næringsliv
samt at norske bedrifter skal kunne operere i et vesentlig bredere
marked enn det norske ville utgjøre alene.
Dette flertallet legger vekt på å få til
en avklaring i forhold til EU så raskt som mulig når
det gjelder koblingen av det norske kvotesystemet til det europeiske
kvotemarkedet for perioden 2005-2007. Dette bør gjøres
gjennom bilateral avtale om gjensidig anerkjennelse av hverandres
kvoter.
Dette flertallet har merket seg at Norge har tatt
initiativ til forhandlinger om bilateral avtale gjennom et brev
til Kommisjonen datert 9. september 2004. Flertallet vil
understreke at det haster å komme i gang siden tidlig kvoteperiode
går over en relativt kort tidsperiode.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har
merket seg at treforedlingsindustrien ikke er tatt med i kvotesystemet,
fordi denne type industri betaler CO2-avgift. Under høringen
16. november 2004 har flere tatt opp at også denne
bransjen bør være med i kvotesystemet. Dette vil
gjøre markedet for kvoter større. Flertallet ber
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av treforedlingsindustriens generelle
rammebetingelser, herunder kvoter/CO2-avgift, i forhold
til sine europeiske konkurrenter i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett.
Vurderingen bes gjort i samarbeid med industrien.
Flertallet vil peke på at det tidlige
kvotesystemet skal være gjeldende i perioden 2005-2007.
Fra og med 2008 vil det internasjonale kvotesystemet bli satt i
kraft. Flertallet vil understreke at fra 2008 vil
Norge bli en del av det internasjonale kvotesystemet, og vil påpeke
nødvendigheten av at norsk industri får samme
konkurranseforhold som tilsvarende industri i andre land som det
er naturlig å sammenligne seg med.
Flertallet viser til proposisjonens omtale av
at det ved fastsettelsen av den samlede kvotemengden legges vekt
på de teknologiske mulighetene de kvotepliktige har til å begrense
utslippene, herunder kostnadene ved dette. Det vises også i
denne sammenheng til brev til komiteen fra Hydro Polymers AS, datert
16. november 2004, vedrørende de såkalte crackerne. Flertallet forutsetter
at Regjeringen vurderer de forhold som der omtales i forbindelse med
fastsettingen av andelen gratiskvoter for de kvotepliktige.
Flertallet viser til at det er lagt vekt på at
de kvotepliktige aktørene innenfor det norske systemet skal
kunne handle kvoter internasjonalt, i første omgang mot
EU og gjennom bruk av Den grønne utviklingsmekanismen.
Dette er viktig for at norske bedrifter skal kunne operere i et
vesentlig bredere marked enn det norske ville utgjøre alene. Flertallet er
tilfreds med at Kyotoprotokollen vil tre i kraft 16. februar
2005. Dette tilsier også at det vil bli etablert et bredt
internasjonalt kvotesystem under Kyotoprotokollen fra 2008 som det
norske systemet skal kobles opp mot.
Flertallet merker seg at det førende
prinsipp i Regjeringens arbeid har vært Stortingets ønske
om å utvikle detaljene i det tidlige kvotesystemet i dialog med
industrien for å sikre den foreslåtte reduksjon
i klimagassutslipp fra bedriftene samtidig som systemet skulle være
fleksibelt nok for å sikre konkurranseevnen til prosessindustrien.
Videre har det vært et viktig prinsipp å unngå at
virksomhet som ventes å være lønnsom
med en internasjonal kvotepris i Kyotoperioden, nedlegges på grunn
av særlig høye klimakostnader før 2008. Flertallet er
enig i denne tilnærmingen.
Flertallet har merket seg at Regjeringen i sin utforming
av kvotesystemet har lagt vekt på at industriens relative
konkurranseevne i forhold til EU ikke skal svekkes. Det er viktig
at dette legges vekt på også i den videre utviklingen
av virkemiddelbruken overfor industrien. I denne sammenheng må det
understrekes at forutsigbarhet for næringsaktørene
er viktig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at den internasjonale situasjonen
som ligger bak spørsmålet om drivhuseffekten,
har endret seg på flere måter siden Stortinget
vedtok innstillingen om kvotesystemet i juni 2002, både
politisk og vitenskapelig. Nylig ble det publisert en rapport som
dokumenterte at klimaendringene allerede kan observeres i Arktis
og at endringene der skjer dobbelt så fort som i resten
av verden. Miljøvernminister Hareide sa i en kommentar
til rapporten 3. november 2004:
"Dette viser at klimaendringer er en realitet, og er en
ny påminnelse om at vi er nødt til å ha
fokus på utslipp."
Videre viser komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti til at EU nylig vedtok to direktiver om et
kvotesystem i EU og bruken av Kyotomekanismene for perioden 2005
til 2012. Disse direktivene har direkte innflytelse på hvordan
Norge skal innrette sitt kvotesystem, slik også Stortinget
vedtok i 2002. Dessuten ratifiserte Russland Kyotoprotokollen høsten
2004, etter mange års press. Dette innebærer at
protokollen trer i kraft tidlig i 2005, og som betyr at behovet
for et velfungerende kvotesystem for Kyotoperioden 2008 til 2012 er
stort. Et nasjonalt kvotesystem for perioden 2005 til 2007 som gir
gode erfaringer for kvotepliktige aktører, er grunnleggende
for at dette kan skje.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet registrerer at det foreslåtte
kvotesystem er vesentlig endret i forhold til systemet som ble vedtatt
i 2002. Dette gjelder både omfang og ambisjoner. Disse
medlemmer registrerer at endringene er gjort for å tilpasse
det norske kvotesystemet til direktivet for handel med kvoter for
klimagassutslipp i Det europeiske fellesskap (96/61/EF
og 2003/87/EF), samt resultater av en dialog med
industrien.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at dialogen med industrien har medført at basisåret
1990 er endret til et gjennomsnitt av perioden 1998 til 2001, samt
at antall gasser er redusert fra alle seks drivhusgassene til bare
CO2. Følgen er at utslippene vil øke kraftig,
og det foreslåtte kvotesystemet vil kun redusere disse økningene
noe. Disse medlemmer mener at dette er i uoverensstemmelse
med forliket som ble inngått mellom Regjeringen og Sosialistisk
Venstreparti.
Norge er gjennom Kyotoprotokollen forpliktet til å vise
demonstrerbar framgang innen 2005. Kvotesystemet kan representere
en demonstrerbar framgang under forutsetning av at det er omfattende
og ambisiøst. Disse medlemmer er derfor
opptatt av å styrke systemet innenfor de rammene som situasjonen
gir, i henhold til forliket fra 2002.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at kvotesystemet skal bidra til
at Norge overholder sine utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen. Dette
innebærer at de årlige klimagassutslippene i perioden
2008-2012 i gjennomsnitt ikke er mer enn 1 prosent høyere
enn i 1990. Disse medlemmer viser til at norske utslipp
nå er nær 10 pst. høyere enn i 1990,
og at det foreslåtte kvotesystemet kun vil redusere de
totale utslippene med så lite som rundt 1 million tonn
i løpet av hele perioden 2005 til 2007.
Disse medlemmer viser videre til at ambisjonsnivået
i kvotesystemet det var flertall for i 2002, var en 20 pst. reduksjon
av utslippene i 1990 for utslippspliktige sektorer for perioden
2005 til 2007. Disse medlemmer mener det modererte
systemet som Regjeringen foreslår i klimakvoteloven har et
langt lavere ambisjonsnivå, og ønsker derfor å styrke
dette. Disse medlemmer viser i den anledning til
sine merknader om ambisjonsnivået senere i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
minne om at Fremskrittspartiet var det eneste partiet som stemte
imot ratifiseringen av Kyotoprotokollen da den ble behandlet på Stortinget. Disse
medlemmer stiller seg også avventende til de bastante
konklusjonene fra politisk hold om at man opplever menneskeskapte
klimaendringer på kloden.
Disse medlemmer konstaterer derimot at forskermiljøene
ikke er like samstemte i sin begrunnelse om hvorfor man opplever
klimaendringer og hvilke tiltak verden må sette inn dersom
man kan påvirke den. Mange forskningsmiljøer viser
for eksempel til endringer i solaktiviteten som grunnlag for klimaendringer.
Klimaendringer har unektelig vært en del av syklusene på jorden
i tusener av år, men disse medlemmer foretrekker
at man lærer enda mer om utfordringene før industrien
må iverksette ekstremt kostbare tiltak med usikker miljøeffekt. Disse
medlemmer vil følgelig ikke støtte innføringen
av et tidlig nasjonalt kvotesystem.
Disse medlemmer registrerer Regjeringens påstander
om at man ønsker å sikre prosessindustriens konkurranseevne
og går inn for at utformingen av det norske kvotesystemet
skal ligge nær opp til EUs kvotesystem. Man har blant annet
tatt initiativ til forhandlinger med EU-kommisjonen for få i
stand en bilateral avtale som sikrer at norske bedrifter vil kunne kjøpe
og selge kvoter i EUs kvotemarked. Selv om PIL har hatt et etter
sigende godt samarbeid med Regjeringen, så frykter hele
næringslivet at Regjeringens valg av tilknytningsform er
lite forutsigbar og en lite tilfredsstillende løsning for
industrien.
Disse medlemmer viser til de klare signaler som
kom fra et samlet næringsliv under komitéhøringen
16. november 2004, der man understreket behovet for konkurransedyktige
rammebetingelser overfor sine europeiske konkurrenter. Samtlige
understreket at Norge bør ha likelydende kvotesystem som EU,
noe som trolig oppnås best ved å implementere EUs
kvotedirektiv. Det må derfor etter disse medlemmers mening
være en forutsetning at et eventuelt norsk kvotesystem
må være en del av et stort internasjonalt marked
som ikke virker konkurransevridende for norsk industri.
Disse medlemmer vil derfor stemme mot innføring
av denne lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av såkalte
klimagasser.
Disse medlemmer vil foreslå:
"Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre
et nasjonalt tidlig kvoteregime som er konkurransevridende for norsk
industrivirksomhet."
"Stortinget ber Regjeringen arbeide for at norsk industri skal
ha like krav til utslipp av såkalte klimagasser som man
har i andre land innen EØS-området."
"Stortinget ber Regjeringen vurdere implementering av EUs kvotedirektiv
og fremme sak om dette til Stortinget."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet ved behandling av Klimameldinga og tilleggsmeldinga
til klimameldinga i 2002 gikk imot å etablere et særnorsk,
smalt kvotesystem for perioden 2005-2007. Senterpartiet mente at
det ville være mer hensiktsmessig å inngå avtaler med
prosessindustrien i perioden før 2008. Dette ville gi større
utslippsreduksjoner og bidra mer til teknologiutvikling. Et slikt
system skulle gi 30 pst. reduksjon i forhold til utslippene i 1990.
Dette medlem konstaterer at Regjeringen nå har
valgt dels å inngå avtaler med industrien og dels å innføre
et eget norsk tidlig kvotesystem.
Dette medlem er tilfreds med at Miljøverndepartementet
har hatt en nær dialog med industrien, og at Regjeringen
på bakgrunn av denne dialogen og utviklingen av et kvotesystem
i EU har funnet det nødvendig å foreslå flere
endringer i forhold til det kvotesystemet som var skissert i Tilleggsmeldingen om
klima.
Dette medlem viser til at Miljøverndepartementet
og Prosessindustriens Landsforening (PIL) har kommet fram til et
tospora system med klimavirkemidler for sektoren. Departementet
og PIL har forhandla fram en overenskomst som omfatter om lag 15
pst. av Norges samlede klimagassutslipp, mens det foreslåtte
kvotesystemet omfatter i underkant av 11 pst. av de samlede klimagassutslippene.
I forståelse med Prosessindustriens Landsforening er det
fastsatt utslippstak både for bedrifter som inngår
i det tidlige kvotesystemet og for prosessindustri som faller utenfor
dette kvotesystemet. Dette utslippstaket svarer til en nedgang i
utslippene på 20 pst. sammenlignet med de faktiske utslippene
i 1990.
Dette medlem viser til at kombinasjonen av kvotesystem
og overenskomst betyr at nesten alle norske klimagassutslipp vil
bli omfatta av klimavirkemidler. Dette medlem vektlegger
at et slikt tospora system fører til at en unngår
utilsikta negative virkninger for prosessindustriens konkurranseevne, samtidig
som de miljømessige resultatene er forventa å bli
minst like gode som ved det kvotesystemet som var skissert i Tilleggsmeldingen
om klima. Senterpartiet var i 2002 opptatt av at utslippskravene
skulle utformes på en slik måte at de ikke skulle
påskynde nedlegging eller utflagging av eksisterende prosessindustri.
Det synes nå å bli ivaretatt.
Dette medlem viser til at bygging av de tre gasskraftverkene
som har fått konsesjon, medfører nye store klimagassutslipp.
Hvis disse blir bygd uten CO2-rensing, vil det være svært
negativt for miljøet. Det vil også bli svært
krevende å gjennomføre en vesentlig del av de
norske klimaforpliktelsene med reduserte utslipp innenlands. Dette
medlem mener det er rimelig at gasskraftverk blir omfatta
av kvotesystemet, siden EUs kvotesystem omfatter gasskraftverk. Dette
medlem er imidlertid uenig i at gasskraftverkene skal få tildelt
kvoter gratis. Gasskraftverk er å regne for en ny sektor.
Denne sektoren har ikke historiske utslipp å vise til,
slik som prosessindustrien. Dette medlem mener at
det ikke må legges opp til å bygge gasskraftverk
med mindre energiutnyttingsgraden er høy og utslippene
av klimagasser er minimale. For å oppnå dette
mener dette medlem at gasskraftverk må henvises
til å kjøpe utslippskvoter.
Komiteen viser til at formålet
med klimakvoteloven er å begrense utslippene på en
kostnadseffektiv måte, og at et effektivt kvotesystem gir
god sikkerhet for at reduksjonsmålet nås til fastsatt
tid. Myndighetene kan med et kvotesystem fastsette den totale utslippsmengden
som skal tillates.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at noe av formålet med
systemet og dets utforming var å unngå at virksomhet
som ventes å være lønnsom med en internasjonal
kvotepris i Kyotoperioden, nedlegges på grunn av særlig
høye klimakostnader før 2008. Flertallet peker
på betydningen av at også den delen av norsk industri
som ikke omfattes av systemet i den tidlige perioden også akkumulerer
kunnskap og kompetanse innenfor bruk av kvotehandel. Dette vil forberede
den delen av industrien som ikke er omfattet av kvotesystemet i
2005 til 2007 til en eventuell innlemming av et internasjonalt kvotesystem
i Kyotoperioden 2008 til 2012.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
positiv til dette, men peker på at prinsippet kan undermineres
dersom den totale mengden økes ved introduksjon av for
eksempel nye aktører eller utvidet virksomhet.
Komiteen merker seg at Regjeringen
foreslår et kvotesystem som skal omfatte utslipp av CO2
som ikke har CO2-avgift og som ville fått kvoteplikt i henhold
til EUs kvotedirektiv. Komiteen merker seg videre
at departementet har sikret seg at den delen av industrien som ikke
får kvoteplikt i denne omgang likevel forplikter seg til å redusere
sine utslipp, gjennom en overenskomst.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser
til at hensynet til norsk prosessindustris konkurranseevne tilsier
at norske bedrifter innenfor bransjer som ikke er omfattet av direktivet,
ikke bør inkluderes i kvotesystemet fra 2005-2007, siden
konkurrerende industri i Europa ikke pålegges kvoteplikt. Flertallet viser
videre til den forståelsen mellom Miljøverndepartementet
og Prosessindustriens landsforening (PIL) som sikrer at den delen
av prosessindustrien som ikke får kvoteplikt i denne omgang,
også vil redusere klimagassutslippene innen utgangen av
2007. Dette gjelder blant annet fra aluminiums-, ferrolegerings-,
karbon-, mineralgjødsels- og karbidindustri.
De samlede klimagassutslippene fra eksisterende prosessbedrifter
som er medlemmer i PIL, utenom gassraffinerier og anlegg for ilandføring
av olje og gass, skal senest i 2007 være nede på et
nivå som ikke overstiger 13,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har
merket seg svaret fra departementet på spørsmål
fra komiteen, hvor det pekes på at de såkalte
"avtalebedriftene" skal underlegges de samme krav til rapportering
og kontroll av sine utslipp som bedriftene som omfattes av kvotesystemet, samt
sanksjonsmekanismer for å sikre at utslippsreduksjonene
det er enighet om faktisk oppnås.
Videre har disse medlemmer merket seg at departementet
avventer utfallet av Stortingets behandling av forslag til klimakvotelov
og den avgrensningen av kvotepliktige virksomheter som dette bygger
på, før overenskomsten med PIL blir ytterligere formalisert. Disse
medlemmer forventer derfor at departementet vil formalisere
avtalen mellom MD og PIL når klimakvoteloven er ferdigbehandlet
i Stortinget.
Komiteen noterer seg at det foreslåtte
kvotesystemet inkluderer utslipp fra gasskraftverk og annen bruk
av gass for anlegg større enn 20 MW.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Regjeringens forslag om at anlegg på mindre enn 20
MW ikke skal ha kvoteplikt, og argumentasjonen som beskrevet i departementets
svar på spørsmål fra komiteen. Mengden
utslipp kan imidlertid bli betraktelig. Disse medlemmer mener
det er uheldig at slik bruk verken underlegges kvoteplikt eller
avgift, og går derfor inn for at utslippene gis CO2-avgift.
Når det gjelder inkludering av gasskraftverk
i kvotesystemet, viser komiteen til flertallsmerknaden
fra 2002 som fastslo at gass til energibruk skulle omfattes av kvotesystemet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
imidlertid også til merknaden som omtalte hvorvidt slik
bruk skulle være omfattet av ordningen med kvoter tildelt
vederlagsfritt. Gasskraft er å betrakte som en ny sektor. Å gi denne
sektoren vederlagsfrie kvoter er å redusere integriteten
av systemet på samme måte som det vil være å gi
ut nye kvoter ved en utvidelse av en bedrifts virksomhet. Disse
medlemmer registrerer imidlertid at Regjeringen ikke anser
det som mulig å unnta gasskraftverk fra samlet tildelingsmengde,
og dermed kreve kjøp av kvoter. Dette medfører
etter disse medlemmers mening et svakere virkemiddel enn
CO2-avgift, som igjen kan muliggjøre bygging av gasskraftverk,
noe disse medlemmer ikke ønsker. Disse
medlemmer går derfor inn for at gasskraftverk holdes
utenfor kvotesystemet og ilegges CO2-avgift på nivå tilsvarende
gasskraftverkene offshore.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet registrerer at
Regjeringen foreslår at utslipp som allerede har CO2-avgift,
ikke skal få kvoteplikt i perioden 2005-2007. De viktigste bransjene
som dette omfatter er energianleggene på kontinentalsokkelen
og treforedlingsindustrien, samt gasskraftverket på Snøhvit.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti minner
i denne sammenheng om at en av hensiktene med det tidlige kvotesystemet var å gi
viktige erfaringer med kvotehandel før Kyotoperioden 2008
til 2012. Bedrifter som ikke er inkludert i det tidlige kvotesystemet
vil ikke innhente denne erfaringen, noe som vil kunne være
problematisk dersom bedriften får kvoteplikt etter 2008.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Regjeringen legger opp til at alle utslippskilder skal være
dekket av frivillige avtaler, CO2-avgift eller kvotehandel. Man
har bestemt seg for å holde all avgiftsbelagt industri
utenfor kvotehandel. PIL og resten av NHO-organisasjonene ønsker
en bredest mulig deltakelse i kvotehandelen ved at norske avgiftsbelagte
sektorer som faller inn under EUs kvotehandelsdirektiv, også fases
inn i det norske systemet. For PIL er det viktig at treforedlingsindustrien
tas inn i kvotehandelen. Med dagens forslag vil for eksempel Norske
Skogs bedrifter i EU være omfattet av kvotehandel, mens
de fire fabrikkene i Norge ikke er det. Det er en uheldig forskjellsbehandling
som disse medlemmer tar sterkt avstand fra.
Disse medlemmer viser videre til at oljeindustriens
og treforedlingsindustriens ønsker om å inkluderes
i kvotesystemet begrunnes blant annet med at kvotesystemet bør
være bredest mulig, både for å sikre
likviditet i kvotehandelen, men også fordi aktører
antar at kvotehandel vil være det mest kostnadseffektive
virkemiddel for å gjennomføre utslippsreduksjoner.
Norsk sokkel er allerede meget miljøvennlig, selv om det
kan gjøres betydelig reduksjoner i CO2-utslipp, blant annet
fra lokale gasskraftverk på plattformene. Ifølge
OLF har norsk oljeindustri ca. 1/3 CO2-utslipp pr. produsert
enhet olje i forhold til våre konkurrentland.
Disse medlemmer viser til at Statoils CO2-kostnader
på norsk sokkel var 768 mill. kroner i 2003, mens Norsk
Hydro brukte 351 mill. kroner. Prosjektsjef for kvotehandel i Statoil,
Nina Koch, har i intervju med Dagens Næringsliv sagt at
"Norge kan innfri sine forpliktelser i Kyotoprotokollen ved å inkludere
offshoreinstallasjonene. Det gir mye mer miljø for pengene
dersom et norsk system knyttes direkte opp til det europeiske kvotedirektivet." Disse medlemmer er
enige i disse betraktningene.
Disse medlemmer viser til at den politiske motstand
mot bygging av gasskraftverk i Norge i stor grad er begrunnet i
CO2-utslippene fra kraftproduksjonen. I det første utkastet
til kvoteloven, som var ute på høring, ønsket
Regjeringen å holde gasskraftverk utenfor kvotesystemet,
mens man nå inkluderer gasskraftverkene som en del av kvotehandelssystemet.
Regjeringen begrunner dette med at det norske kvotesystemet dermed
blir mer i overensstemmelse med EUs kvotesystem, noe disse
medlemmer mener er et skritt i riktig retning. Den politiske
motstand kommer også til uttrykk gjennom leserbrev fra miljøvernminister
Hareide, der det understrekes at Regjeringen fortsatt kan stille
krav om CO2-håndtering i medhold av forurensningsloven.
Dette innebærer at Regjeringen fortsatt vil ha mulighet
til aktivt å fremskynde etableringen av gasskraftverk med
CO2-håndtering gjennom bruk av forurensningsloven - eller,
i realiteten stoppe enhver bygging av gasskraftverk. Dermed står
man tilbake på utgangspunktet, hvor politikerne ønsker
gasskraftverk med CO-håndtering, selv om slik teknologi
ikke er ferdig utviklet kommersielt.
Disse medlemmer tar avstand fra slike symbolpolitiske
og kostbare virkemidler, og er følgelig imot særnorske
krav til CO2-håndtering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslår:
"§ 3 skal lyde:
§ 3 (utslipp som omfattes av denne loven)
Loven gjelder utslipp av CO2 i forbindelse med:
a) raffinering av mineralolje
b) produksjon av koks
c) produksjon og bearbeiding av jern og stål, herunder
røsting og sintring av jernmalm
d) produksjon av sement, kalk, glass, glassfiber og keramiske
produkter.
Loven gjelder likevel ikke utslipp:
a) fra forbrenning av biomasse
b) fra forbrenning av farlig avfall og kommunalt avfall
c) som er avgiftsbelagt etter Stortingets årlige vedtak
om CO2-avgift.
§ 8c skal lyde:
c) Dersom utslippene fra virksomhet som nevnt
i bokstav a etter 1. januar 2001, men før 31. desember 2007,
har blitt vesentlig redusert som følge av vesentlige endringer
av virksomhetens art eller omfang, skal dette tillegges betydning
ved tildelingen. Endringer som medfører økte utslipp
vil ikke påvirke tildelingen."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, minner om at kvotesystemet er
ment som ett av flere virkemidler for å nå Norges
forpliktelser etter Kyotoprotokollen, nemlig at norske klimagassutslipp
i perioden 2008-2012 i gjennomsnitt ikke er mer enn 1 pst. høyere
enn i 1990. Flertallet peker på at norske
utslipp i dag er langt fra å nå dette målet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det er så lite som 8 år til at målet
skal være nådd. Dette betyr at innsatsen for å redusere
utslippene må styrkes. Om ikke dette skjer kan Norge komme
i en posisjon hvor vi må møte brorparten av våre
forpliktelser i henhold til Kyotoprotokollen gjennom å kjøpe
kvoter fra utlandet. Dette er i strid med både protokollen
og erklært norsk politikk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser
til behandlingen av tilleggsmeldingen av Stortinget, og at PIL og Miljøverndepartementet
siden den gang har tallfestet ambisjonsnivået i antall
tonn, og på den måten tatt et vesentlig praktisk
skritt videre. Dette innebærer en målsetting om
at de samlede klimagassutslippene fra eksisterende prosessbedrifter
som er medlemmer i PIL, utenom gassraffinerier og anlegg for ilandføring av
olje og gass, senest i 2007 skal være nede på et nivå som
ikke overstiger 13,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette svarer
til en nedgang på 20 prosent sammenlignet med de faktiske
utslippene i 1990, som forespeilet i tilleggsmeldingen om klima.
Flertallet viser til at opplegget i tilleggsmeldingen
om klima og den forståelsen med PIL som ligger til grunn
for kvoteproposisjonen vil realisere det samme utslippsnivået
i 2007. Flertallet viser til at det er samme ambisjonsnivået
som legges til grunn, men at den praktiske forskjellen er at i tilleggsmeldingen
skulle alt realiseres innenfor et kvotesystem, mens det nå vil
realiseres gjennom en kombinasjon av kvotesystem og de forpliktelser
PIL er villig til å ta på seg i henhold til forståelsen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at etter Regjeringens forslag vil kvotesystemet føre
til en total reduksjon på noe over 1 million tonn CO2 i
løpet av de tre årene. I tillegg kommer reduksjonene
i de ikke-kvotepliktige bedriftene, tilsvarende rundt det samme.
Til sammen er dette langt mindre enn reduksjonene som følge
av ambisjonsnivået Regjeringen og Sosialistisk Venstreparti
var enige om i forbindelse med behandlingen av Regjeringens forslag
til et kvotesystem våren 2002, og dermed ikke i samsvar
med forliket.
Disse medlemmer viser til at i Innst. S. nr. 240
(2001-2002) fra energi- og miljøkomiteen om Norsk klimapolitikk
og om tilleggsmeldingen til Norsk klimapolitikk, var det flertall
for Regjeringens forslag om at ambisjonsnivået - utgangspunktet
for den samlede tildelingen - var en reduksjon på 20 pst. i
forhold til utslippene i 1990. Som et minimum bør ambisjonsnivået
i klimakvoteloven være tilsvarende dette. I klimakvotemeldingen
vedlegg 3 (tabell 3.1 og 3.2) beregnes utslippene i 1990 til 17,167
millioner tonn. Dette betyr at når ambisjonsnivået
fra Innst. S. nr. 240 (2001-2002) skal legges til grunn, skal kvotesystemet
pluss reduksjoner i ikke-kvotepliktige bedrifter være lik
3,433 millioner tonn. Vedlegg 4 (tabell 4.1) i den foreslåtte
klimakvoteloven beregner reduksjonene i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig
sektor til å være 2,128 millioner tonn. Disse
medlemmer mener derfor at det foreslåtte ambisjonsnivået
må styrkes med 1,305 millioner tonn.
Det finnes flere tiltak som kan gjennomføres i både
den kvotepliktige og ikke-kvotepliktige sektoren, og som kan gjennomføres
til meget lave kostnader. På den måten vil utslippene
bli mindre og muligheten for å nå våre
forpliktelser etter Kyotoprotokollen stige betraktelig. Disse
medlemmer ser at dette innebærer en revisjon av
overenskomsten mellom departementet og PIL, og mener dette bør
skje i sammenheng med formalisering av overenskomstens status. Disse
medlemmer ser ingen grunn til at en slik endring innebærer
en forsinkelse av kvotesystemets start 1. januar
2005 ettersom kvotene først skal tildeles 15. mars
2005.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at de tre planlagte gasskraftverkene er beregnet å gi
nye utslipp på over 4 mill. tonn CO2 per år. Dette
medlem mener at dette er svært problematisk både
for Norges klimaforpliktelser og for det globale miljøet. Dette
medlem mener at teknologi for rensing og deponering av CO2
må være på plass før disse gasskraftverkene
blir bygd. Dette medlem ønsker å utvikle
klimavirkemidler som medvirker til at rensing og deponering av CO2
fra gasskraftverk blir realisert, og går derfor inn for
at gasskraftverk skal henvises til å kjøpe kvoter
i markedet. På denne måten stimuleres det til å bygge
gasskraftverk med lavest mulig utslipp.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser
til at ingen kan drive kvotepliktig virksomhet uten å ha
utslippstillatelse for sine klimagassutslipp, og viser
til Regjeringens synspunkt om at det er hensiktsmessig å ha en
helhetlig og samlet regulering i forurensningsloven av alle forurensende
utslipp. Det understrekes at den ansvarlige for kvotepliktige utslipp
av CO2 vil få en tillatelse til utslipp av CO2 så lenge
vedkommende godtgjør at han er i stand til å overvåke
og rapportere sine utslipp på en tilfredsstillende måte.
Hensynet til kostnadseffektivitet tilsier at det ikke settes grenseverdier
for utslipp av CO2 som må oppfylles av den enkelte bedrift.
Flertallet viser til at det fremgår av
lovproposisjonen at det imidlertid fortsatt vil være anledning til å stille
energieffektivitetskrav og teknologikrav i en utslippstillatelse
for å begrense utslipp av CO2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er opptatt av at vi ikke innfører
et virkemiddel for å bedre miljøet som innebærer
en svekkelse av et annet. Forurensningsloven er et sentralt virkemiddel
for å redusere miljøproblemene, og det er derfor
viktig for disse medlemmer at loven ikke svekkes.
Gjennom innføring av et nasjonalt kvotesystem er det klart
at forurensningsloven ikke kan regulere størrelsen på utslipp
fra enkeltaktører med kvoteplikt. Den totale mengden utslipp
fra kvotepliktig sektor vil bestå av mengden kvoter staten
utsteder til de kvotepliktige aktørene, aktørenes
nettokjøp eller -salg av kvoter internasjonalt og kvoter
fra prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen.
Dette innebærer etter komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstrepartis mening en reell svekkelse
av forurensningsloven som miljøpolitisk virkemiddel, og
er bakgrunnen for at disse medlemmer ønsker å holde
eventuelle gasskraftverk utenfor klimakvoteloven og kvoteplikt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet minner imidlertid om at Regjeringens forslag åpner
for at det med bakgrunn i forurensningsloven kan settes krav til
teknologivalg samt utslipp av andre drivhusgasser som ikke er kvotepliktige.
Dette representerer etter disse medlemmers mening
en god mulighet til å regulere utslipp. Disse medlemmer viser
til vedtak I fra Innst. S. nr. 122 (1999-2000) (Energimeldingen):
"Stortinget ber Regjeringen snarest treffe tiltak for
omgjøring av vilkårene i de tildelte utslippstillatelser
for gasskraftverk. Behandlingen av omgjøringssakene og
eventuelle utslippssøknader for nye gasskraftverk forutsettes å skje
innenfor forurensningslovens rammer, og slik at følgende
retningslinjer legges til grunn: Inntil et system for omsetning
av utslippskvoter er lovregulert og satt i kraft stilles ikke strengere
utslippskrav for klimagasser enn det som i dag er vanlig for gasskraftprodusenter
i andre EØS-land."
I og med iverksettelsen av et kvotesystem fra 1. januar
2005 gir dette mulighet til å stille strenge krav til blant
annet teknologi.
Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen benytter
seg av denne muligheten, og at det blant annet vil bli stilt krav
i konsesjon til eventuelle gasskraftverk om CO2-deponering. Dette
er en teknologi som finnes, brukes flere steder i verden, og som
sådan er å betrakte som Best Tilgjengelig Teknologi, BAT. Disse
medlemmer forventer også at Regjeringen setter
tilsvarende krav til utslipp av andre gasser, først og
fremst NOx.
I lys av betydningen forurensningsloven har hatt for bekjempelse
av miljøproblemer, inkludert kontroll av utslipp
av drivhusgasser, fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre at kvotesystemet ikke svekker
forurensningsloven som miljøpolitisk virkemiddel."
Komiteen viser til at Regjeringen vil
anerkjenne kvoter utstedt i EU, samt på nærmere
vilkår sertifiserte utslippsenheter fra Den grønne
utviklingsmekanismen til oppgjør i forhold til kvoteplikten
i det norske systemet. Videre noterer komiteen seg
at Regjeringen legger opp til å innføre tilsvarende
regler for bruk av utslippsenheter fra Den grønne
utviklingsmekanismen som EU har for sitt kvotesystem i 2005-2007.
Komiteen viser for øvrig til proposisjonens omtale
vedrørende bruk av Kyoto-mekanismene.
I den forbindelse minner komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet om at et
flertall i Stortinget bestående av Høyre, Kristelig
Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti under behandlingen av det
foreslåtte kvotesystemet i 2002, gikk inn for strenge krav
knyttet til bruk av den grønne utviklingsmekanismen CDM,
og siterer fra Innst. S. nr. 240 (2001-2002):
"Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, viser til at
det foreslåtte systemet åpner for bruk av kvoter
som kan komme fra handel med kvoter, felles gjennomføring
eller Den grønne utviklingsmekanismen, CDM. Flertallet
er opptatt av kvaliteten på kvoter oppnådd gjennom
Den grønne utviklingsmekanismen og felles gjennomføring. CDM-prosjekter
skiller seg fra de andre Kyoto-mekanismene ved at det dreier seg
om et samarbeid om reduksjoner mellom land som har, og ikke har
forpliktelser om slike reduksjoner. Dette stiller helt spesielt
strenge krav til oppfølging og kontroll."
Dette dreide seg blant annet om at klimakvoter fra atomkraftverk
i utlandet ikke skal kjennes gyldig i norsk klimaregnskap. Videre
er disse medlemmer opptatt av at det samme kravet
skal stilles når det gjelder skogreisingstiltak, som heller
ikke bør kunne kjennes gyldig.
Disse medlemmer viser videre til flertallets innstilling
når det gjaldt generelle krav til bruk av CDM-kvoter. Det
ene er kravet om addisjonalitet, at tiltakene skal føre
til reelle målbare reduksjoner i forhold til hva som hadde
skjedd i fravær av tiltakene. Det andre var kravet om bidrag
til bærekraftig utvikling. Disse to kravene legger sterke
føringer på hva slags prosjekter som skal kunne
godkjennes. Videre ønsket flertallet at Kyoto-mekanismene
var reelle verktøy for utvikling av ny fornybar energi.
Derfor må det legges til rette for at norske kvotepliktige virksomheter
gjennomfører tiltak under Kyoto-mekanismene som bidrar
til dette. Disse medlemmer opprettholder disse synspunktene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser
til Regjeringens forslag om at kvotemengden skal fastsettes med utgangspunkt
i Norges internasjonale forpliktelse til å begrense utslippene
av klimagasser. Flertallet er enig i at det legges
vekt på kostnadene og de teknologiske mulighetene kvotepliktige
har for å begrense utslipp av CO2, og den betydningen dette
har for potensialet for utslippsreduksjoner. Flertallet er
videre opptatt av at det ikke skal oppstå stor forskjellsbehandling
mellom virksomheter.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
merker seg at Regjeringen anslår en tentitativ kvotemengde som
svarer til ca. 95 pst. av forventede kvotepliktige utslipp uten
tiltak. Dette flertallet støtter Regjeringens
forslag om at denne kvotemengden skal tildeles de kvotepliktige
vederlagsfritt.
Dette flertallet viser til at et eventuelt salg eller
auksjonering av kvotene ville medført økte kostnader
for de kvotepliktige virksomhetene og kommet i konflikt med prinsippet
om å unngå eventuelle nedleggelser som ikke ville
ha kommet som resultat av kvotesystemet for 2008-2012. Videre påpekes
at vederlagsfri tildeling er i tråd med det systemet
som EU legger opp til i dette tidlige kvotesystemet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Regjeringen foreslår at det i kvotesystemet settes
et samlet tak for de kvotepliktiges utslipp av CO2. Dette er en
klar betingelse for systemets dynamikk. Disse medlemmer er
imidlertid opptatt av at denne sentrale dynamikken beholdes, noe
som forutsetter at den samlede kvotemengden ikke økes etter
at den først er satt. I lovforslaget fra Regjeringen antydes
det at mengden kvoter som blir utdelt i hovedsak vil være
lik for alle de tre årene, men at det kan avvikes på grunnlag
av for eksempel utvidelser i årene 2005-2007. Disse medlemmer anser
dette som uheldig. Etter disse medlemmers mening
vil det ikke sende de riktige signalene om nødvendigheten
av å redusere utslippene av CO2, og heller ikke bidra til
at Norge møter sine forpliktelser etter protokollen. Disse
medlemmer mener derfor at det samlete taket for kvotesystemet
som settes i begynnelsen av perioden ikke økes. Dette innebærer
at eventuelle utvidelser må dekkes med kvoter som kjøpes
i markedet.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen
foreslår at kvotene som tildeles kvotepliktige aktører
tildeles vederlagsfritt, og ser problemet med å la eksisterende,
konkurranseutsatte bedrifter få betydelig strengere rammevilkår
enn bedrifter i EU-land. Disse medlemmer har imidlertid
merket seg at det er ulike syn på effektiviteten ved denne
tilnærmingen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at dette medlem mener at gasskraftverk er å regne
for en ny sektor. Denne sektoren har ikke historiske utslipp å vise
til, slik som prosessindustrien. Dette medlem mener
at det ikke må legges opp til å bygge gasskraftverk
med mindre energiutnyttingsgraden er høy og utslippene
av klimagasser er minimale. Dette medlem mener derfor
at gasskraftverk må henvises til å kjøpe
utslippskvoter.
Dette medlem foreslår:
"§ 7 skal lyde:
§ 7 (tildelingsmetode)
Kvotene skal for perioden 1. januar 2005 til 31. desember
2007 tildeles vederlagsfritt til de virksomhetene som faller inn
under lovens § 3 punkt b-e. Virksomheter som faller
inn under § 3 punkt a vil ikke få tildelt kvoter
vederlagsfritt, men pålegges å kjøpe
det nødvendige antall kvoter i markedet."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at det foreslåtte systemet
skal gjelde for perioden 2005 til 2007, og at det vil kunne bli
behov for endringer før Kyotoperioden 2008 til 2012. Flertallet ser
nødvendigheten av at Regjeringen gjennomgår både
erfaringene fra det tidlige kvotesystemet, utviklingen internasjonalt og
nødvendigheten av å inkludere nye sektorer, aktører
eller gasser. Ikke minst gjelder dette utslippene offshore, og hvilke
tiltak Regjeringen anser som best egnet til å redusere
disse.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringen
har varslet en gjennomgang i forkant av perioden 2008-2012.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ønsker at Regjeringen informerer
Stortinget om konklusjonene av en slik gjennomgang på egnet
måte, senest høsten 2006.