Ifølge budsjettproposisjonene har det
vært et hovedmål på sykepengeområdet å redusere
sykefraværet. Sykefraværsnivået har siden
1994 vært stigende, og flere går lenger sykmeldt,
hvilket i hovedsak blir forklart med utviklingen på arbeidsmarkedet.
Rikstrygdeverket iverksatte i august 1996 første
fase i en handlingsplan for oppfølging av sykmeldte. I denne
fasen fokuseres det på at lovbestemte oppgaver skal skje
innen gitte frister. Handlingsplanens fase II ble iverksatt i januar
1998 og dreier seg om å øke kvaliteten på oppfølgingen.
Flere av trygdekontorene har ennå ikke
fullført den første fasen i handlingsplanen. Sett
i forhold til intensjonene, synes omfanget av og intensiteten i
innsatsen fra trygdekontorene å være lav når
det gjelder fase II av handlingsplanen.
Undersøkelsen viser at det har vært
en vridning fra å fokusere på nivået
på sykefraværet til å fokusere på bruken
av ulike aktive tiltak for den sykmeldte, som yrkesrettet attføring,
aktiv sykmelding og graderte sykepenger. Det er imidlertid ikke
utviklet systemer som gjør det mulig å vurdere
i hvilken grad de ulike tiltakene bidrar til raskere tilbakeføring
til arbeid. Det er vanskelig å konkludere i forhold til
om og i hvilken grad tiltakene påvirker sykefraværet.
Undersøkelsen viser at målsettingen
om økt bruk av aktiv sykmelding er nådd, og at
dette er det tiltaket trygdekontorene prioriterer høyest.
De fleste trygdekontorene mener at det bør være
mulig å øke bruken av yrkesrettet attføring
i sykepengeperioden. Når det i mange år har vært
et mål for trygdeetaten å øke bruken av
graderte sykepenger og yrkesrettet attføring i sykepengeperioden,
er det en svakhet at det fra trygdeetatens side ikke synes å være
tatt spesielle initiativ for å oppnå en slik økning.
Den lave bruken av tiltak kan ses i sammenheng
med at trygdekontorene i praksis ikke har etablert en tilstrekkelig
nær kontakt med den sykmeldte, behandlende lege og arbeidsgiver
i tråd med intensjonene i Attføringsmeldingen.
Rikstrygdeverket erkjenner at den kvalitative siden av oppfølgingsarbeidet
har vært for lite vektlagt.
De fleste trygdekontorene og fylkestrygdekontorene har
i undersøkelsen gitt uttrykk for at tilretteleggingen fra
overordnet nivå er tilfredsstillende. Mange er imidlertid
misfornøyd med datautstyr og datastøtte, noe som
bl.a. har ført til at trygdekontorene har utviklet manuelle
systemer som opererer på siden av IT-systemet. Rikstrygdeverket
mener at disse uttalelsene tyder på manglende kunnskaper
om systemet hos fylkestrygdekontorene og trygdekontorene. Undersøkelsen
tilsier at Rikstrygdeverket bør bidra til at IT-kompetansen
styrkes hos trygdekontorene.
Nesten samtlige trygdekontorer i undersøkelsen
opplever at mangel på ressurser hemmer dem i deres oppfølgingsarbeid,
og mange har opplyst at oppfølging av sykmeldte krever
mer ressurser enn trygdekontoret finner det forsvarlig å kunne
bruke. Ifølge trygdekontorene går dette i særlig
grad ut over kontakten med de sykmeldte og arbeidsgiverne.
Undersøkelsen viser mht. bruken av
de 100 stillingene som ble tilført etaten i forbindelse
med attføringsreformen er bare en tredjedel utelukkende
brukt til oppfølging av sykmeldte.
Riksrevisjonen viser til at det er uheldig at
ressurser som er avsatt til å ivareta ett spesielt område,
i praksis brukes til andre aktiviteter. Spesielt gjelder dette i
en situasjon hvor helt sentrale krav til trygdeetatens oppfølging
av sykmeldte ikke synes å være oppfylt.