Erfaringer med trygdeetatens oppfølging
av sykmeldte samsvarer godt med de resultatene departementet er
kjent med. Departementet har stilt spørsmål om rapporten
er dekkende idet bare trygdekontorer i kommuner med mer enn 5 000
innbyggere har deltatt i intervjudelen.
Forventningene til trygdeetaten på sykepengeområdet
de siste 8-10 årene er av departementet sammenfattet i
følgende punkter: at regelverket følges, at mål
og prioriteringer følges opp, at virkemidler utnyttes,
forståelse for formål, intensjoner og prinsipper,
brukerservice, kvalitet og samarbeid, relevante og realistiske resultatkrav
og -indikatorer, samt dokumentasjon, evaluering og tilbakemelding.
Hovedinntrykket er, sett i forhold til den foreliggende
rapporten, at det for mange punkters vedkommende må kunne
sies å være et godt stykke igjen før forventningene
er innfridd. Samtidig er det departementets inntrykk at trygdeetaten
nå arbeider målbevisst og godt med dette.
Det er ifølge departementet nedslående å konstatere at
bare en tredjedel av de 100 øremerkede stillingene brukes
direkte til oppfølging av sykmeldte. På den annen
side brukes noe i overkant av 90 pst. av stillingene til arbeid
med områdene sykepenger, rehabilitering og uførepensjon,
og det mest interessante er ifølge departementet om tilførselen
av stillingene har bidratt til utvikling av en metodikk på disse
områdene som fremmer oppfølging av sykmeldte.
Etter departementets vurdering gir rapporten i beste fall bare indirekte svar
på om dette har vært tilfelle. Departementet er
ut fra en mål- og resultattilnærming først
og fremst opptatt av hva som gjøres i forhold til de enkelte
målene, og hva som blir resultatene. Slik sett anser departementet
det unaturlig å drive særskilt oppfølging
i forhold til de 100 stillingene.
Departementet er enig med Rikstrygdeverket i
at det er viktig og nødvendig å styrke kvaliteten
på oppfølgingen, men har framhevet at dette må skje
på grunnlag av at de formelle kravene er oppfylt. Departementet mener
derfor det var riktig å fokusere på de formelle
og kvantitative forholdene i den første fasen av handlingsplanen,
men i ettertid kan en si at oppmerksomheten kanskje var for ensidig
rettet mot disse kravene. Også her er det, som rapporten
viser, noe igjen før en kan si seg helt tilfreds, selv
om utviklingen de siste par årene har vært klart
positiv.
Departementet har framhevet at måling
av resultater er vanskelig, og at trygdeetaten har en stor utfordring på dette
området. Det må arbeides mer med indikatorer som
måler slutteffekter, og med hvordan ulike virkemidler påvirker
slutteffektene.
Rapporten viser ifølge departementet
at trygdeetaten er kommet forholdsvis kort når det gjelder
flere aspekter ved oppfølging av sykmeldte. Departementet
er av den mening at ambisjonene og potensialet, særlig
når det gjelder de kvalitative aspektene, bør
være høyere. Etter departementets mening gjenstår
det en god del utviklingsarbeid når det gjelder de kvalitative
sidene ved oppfølgingsarbeidet, og dette er Rikstrygdeverket nå godt
i gang med, i dialog med departementet.
En forklaring til den generelt sett lave graden
av aktiv oppfølging og at ting har tatt så lang
tid, kan ifølge departementet være at grunnlaget
for å drive oppfølging har vært svakere
enn antatt på forhånd. Departementet antar også at
resultatene bl.a. er påvirket av at trygdeetaten i 1993
fikk kort tid til å forberede reformen.
Departementet har i tildelingsbrev, etatsstyringsmøter
med videre stadig vektlagt nødvendigheten og viktigheten
av oppfølgingsarbeid. Etter departementets vurdering viser
rapporten at det ikke er noen grunn til å tone ned dette.
Departementet forventer at Rikstrygdeverket følger dette
opp i sin styringsdialog med den øvrige trygdeetaten slik
at en for framtiden vil se sterkere spor etter etatens arbeid. Den
positive utviklingen de siste par årene når det
gjelder de formelle sidene, bør ifølge departementet
være et godt utgangspunkt i så måte.