I forbindelse med Norges tilslutning til EØS
avtalen i 1992 (ikrafttredelse 1. januar 1994), fikk EFTA i henhold
til artikkel 102, som en motpart til EU, anledning til å reservere
seg mot å ta inn direktiver som man av ulike årsaker
anså som uønsket. I forbindelse med Norges tilslutning
til EØS avtalen ble denne muligheten til å reservere
seg, den såkalte veto retten, sentral for blant annet å kunne
hevde at EØS-avtalen ikke stred mot grunnlovens paragraf
93. I Stortingets EØS debatt 15.-16. oktober 1992 uttalte
daværende statsminister Gro Harlem Brundtland at "Regjeringen
vil aktivt bruke de nye mulighetene til å forme morgendagens
regelverk i Europa. Og vi vil være rede til å bruke
den retten avtalen gir oss til å motsette oss at forslaget
blir til felles EØS-regel, dersom vi finner dette nødvendig".
I forbindelse med Stortingets behandling av
stortingsmelding nr 40 (1996-1997) Matkvalitet og forbrukertrygghet,
heter det at "Regjeringen legger til grunn at det i Norge ikke skal
tillates bruk av tilsettingsstoffer der det foreligger faglige vurderinger
som påviser/dokumenterer helsefare for forbrukere
generelt, eller for spesielle forbrukergrupper ut fra det norske
kostholdsmønstret. Regjeringen mener det foreligger faglige
vurderinger som gir grunnlag for å opprettholde det nåværende
nasjonale regelverk for azo-fargestoff, søtstoffet cyclamat
og konserveringsmidlene nitrat/nitritt. For disse få tilsetningsstoffer
hvor det foreligger slike faglige vurderinger, vil Regjeringen søke hensiktsmessige løsninger innenfor EØS-avtalens
rammer, eventuelt med de muligheter som ligger i generelle bestemmelser
om helse og miljø".
I Stortingsmelding nr 12 (2000-2001) Om Norge
og Europa ved inngangen til et nytt århundre omtales vetoretten
som reell. Blant annet heter det at "Dersom et land tross langvarige
forsøk på å finne en ordning innenfor
rammen av EØS-samarbeidet finner å måtte bruke
vetoretten, skal den berørte del av det vedlegget til EØS-avtalen
som det aktuelle nye regelverk hører inn under, betraktes
som midlertidig satt ut av kraft mellom EFTA-pillaren og EU". For øvrig
blir det også i meldingen vist til at det nå er
vanskeligere for Norge å bruke vetoretten enn tidligere,
men det understrekes at retten er rettslig reell.
I stortingsproposisjon nr 12 (2000-2001) om
innlemmelse av de såkalte "matsminkedirektivene" blir veto retten
knapt omtalt, men det heter at et norsk veto (via EFTA) "kan få vidtrekkende
konsekvenser for norsk eksportindustri" Muligheten for et norsk
veto blir dermed utelukket i forhold til de tre omstridte EØS-direktivene.
Det går klart frem av proposisjonen
at innføring av de tre direktivene vil ha helsemessige
konsekvenser. "Det er norske fagmyndigheters vurdering at noen spesifikke
bestemmelser i EUs tre tilsetningsstoffdirektiver- på ulike
måter- og av forskjellige årsaker kan øke helserisikoen
for hele eller deler av befolkningen, i forhold til den situasjonen
en har i dag, dersom de gjøres gjeldende i Norge".
1. Er de helsemessige
konsekvensene av å innføre de tre direktivene
for små til at Norge skal motsette seg dem gjennom bruk
av vetoretten?
2. I og med at vetoretten ikke anbefales å bli
brukt i denne saken, hvor store helsemessige og /eller
miljømessige konsekvenser mener Regjeringen at et EØS-direktiv
må ha før en benytter seg av sin rett til å nedlegge
veto?
3. En sentral forutsetning for det flertall
som i 1992 stemte for norsk tilslutning til EØS var Norges
rett til å nedlegge veto mot direktiver man ikke anså som
hensiktsmessig. Hvis denne retten i praksis ikke lenger eksisterer,
slik det blir antydet i stortingsmelding nr 12 (2000-2001) hvordan
mener regjeringen da at EØS avtalen kan forsvares i forhold
til § 93 i grunnloven?
4. Hva er innholdet i den "berørte
del av vedlegget til EØS-avtalen som det aktuelle regelverket
hører inn under", og som midlertidig kan bli satt ut av kraft
hvis Norge skulle nedlegge veto mot de tre direktivene?
5. På hvilken måte vil
denne delen av vedlegget påvirke eksport og import?
6. Hvilke bransjer og bedrifter mener Regjeringen kan
bli berørt ved bruk av et veto, og med hvilken avtalemessig
begrunnelse?
7. EØS-artikkel 102 sier at sanksjoner
ved et evt veto ikke skal ha større konsekvenser enn vetoet.
Det samme er slått fast i WTO avtalens proporsjonalitetsprinsipp
som er bindende både for Norge og EU. Mener Regjeringen
at EU ikke har til hensikt å respektere disse prinsippene,
eller vil EU kunne påstå at et norsk veto vil
ha vidtrekkende konsekvenser for EUs eksportbedrifter?
8. Leder av Europakommisjonens Oslokontor,
John Maddisson sa i følge Dagsavisen 11. desember d.å. at
det ikke vil bli aktuelt å ramme norsk fiskeeksport ved
en eventuell bruk av veto fra norsk side i forhold til de tre direktivene.
Deler Regjeringen dette synet?
I henhold til St.prp. nr. 12 (2000-2001) har
norske næringsmiddelprodusenter og dagligvare bransjen kommet
med en uttalelse der det heter at
"EUs regelverk tillater med nitritt/nitrat
og azofargestoffer i næringsmidler enn dagens norske regelverk. Organisasjoner
som representerer næringsmiddelprodusenter og dagligvarebransjen
i Norge har en holdning om ikke å endre dagens praksis
med hensyn til bruk av disse stoffene i næringsmidler på det
norske markedet, selv om EUs regelverk tas inn i de norske bestemmelsene".
Hvis
en tenker seg at næringsmiddelindustrien og dagligvarebransjen
følger opp disse intensjonene, så vil allikevel
ikke verdien av tilsetningsstoffer som ligger i de tre direktivene øke.
Både i St.prp. nr. 12 (2000-2001) og i den åpne
høringsrunden i næringskomiteen 11. desember d.å.
var dette et sentralt punkt for dem som forfektet en innlemmelse
av de tre direktivene i norsk lovgivning.1. Hvis næringsmiddelindustrien/og
eller dagligvarebransjen allikevel øker tilsetningen av
slike stoffer, hvilke sanksjonsmuligheter har da norske myndigheter?
2. Er en slik uttalelse eller intensjon
som dagligvarebransjen og næringsmiddelindustrien har lagt
frem forenlig med konkurransereglene i EØS?
3. Mener Regjeringen at en fortsatt restriktiv
praksis på dette området er regulert i norsk lov,
eller har markedet overtatt denne oppgaven.
4. Er Regjeringen på prinsipiell
basis tilhenger av at bestemmelser som skal sikre helse og miljø ligger i
norsk lovgivning?
Direktiv 95/2/EF (diversedirektivet)
omhandler tilsetning av nitrat og nitritt. Disse stoffene blir særlig brukt
i kjøtt som konserveringsmiddel for å øke
holdbarheten. I stortingsproposisjon skiver regjeringen at nitritt
og nitrat kan reagere med aminer i næringsmidlene og føre
til dannelse av kreftfremkallende nitrosaminer. De verdier som det åpnes
for i direktivet er høyere enn i Scientific Commitee on
Food (SCF) anbefaling, og de mengdene som i dag er tillatt i Norge er
av samme størrelsesorden som SCF mener er tilstrekkelig
dersom produksjonen skjer under betryggende produksjonsforhold.
Regjeringen hevder imidlertid at høyere
maksimalgrenser for tilsetning av nitritt og nitrat kun vil ha begrenset
effekt i Norge, både fordi kreftrisikoen er svært
liten, men også fordi det vesentlig er kjøtt som blir
tilsatt disse stoffene, og 95 prosent av alt kjøtt som omsettes
i Norge er norsk produsert.
1. Har Regjeringen et sikkert grunnlag å uttale
seg på i forhold til kreftfaren på grunn av nitrosaminer?
2. Norsk landbrukspolitikk er i stadig endring.
Vil problemet med høye verdier av nitrat og nitritt i kjøtt
kunne bli et problem hvis importen av kjøtt til Norge øker?
3. Det er rimelig å anta at tilsetning
av nitrat og nitritt kan maskere hygienisk slurv i produksjon og
fremstilling av kjøttprodukter. Mener Regjeringen at dette
er en relevant problemstilling?
Direktiv 94/36/EF, fargestoffdirektivet,
omhandler tilsetning av såkalte azo-fargestoffer. I stortingsproposisjon
nr 12 (2000-2001) heter det at tilsetning av disse stoffene kan
gi overfølsomhetsreaksjoner hos utsatte personer. I en
SCF rapport publisert 22 september 1995 heter det at azo-fargestoffer
har vært involvert i overfølsomhetsreaksjoner.
I proposisjonen blir det understreket at særlig barn vil
kunne være utsatt fordi disse fargestoffene blant annet
brukes i leskedrikk og slikkerier. I stortingsproposisjon nr 12
(2000-2001) slås det fast at tilsetningsstoffer, i henhold
til EØS-avtalen, kun skal aksepteres:
"– dersom det kan påvises et tilstrekkelig
teknologisk behov for det, og det ønskede mål
ikke kan nås ved hjelp av andre metoder som er økonomisk
og teknologisk gjennomførbare
– dersom
de ved de foreslåtte doser ikke utgjør noen fare
for forbrukernes helse, i den grad det kan bedømmes på grunnlag
av de foreliggende vitenskapelige data
– dersom
bruken av dem ikke villeder forbrukerne".
1. Hvilke av disse tre
kriteriene mener Regjeringen ligger til grunn for å kunne
tillate bruk av azo-fargestoffer?
2. Regjeringen påpeker i stortingsproposisjon
nr 12 (2000-20019 at et aktuelt tiltak i forhold til å tillate bruk
av flere azo-fargestoffer er bedre og mer utstrakt bruk av merking.
Azo-fargestoffer blir særlig brukt i slikkerier og leskedrikker,
og en stor del av kundekretsen vil da være barn. Hvordan
tenker Regjeringen seg å innføre en merking som
er forståelig for den del av befolkningen som ikke kan
lese, herunder 10 prosent av den voksne befolkning og de fleste
barn under 8 år?
3. I stortingsproposisjon nr 12 (2000-2001)
kan ikke Regjeringen stadfeste hvor mange som eventuelt vil kunne
bli rammet som en følge av reaksjoner på azo-fargestoffer,
men viser til en dansk undersøkelse og anslag fra USA og
Sverige. Vil Regjeringen initiere en undersøkelse i Norge
for å finne ut hvor mange som reagerer overfølsomt
på azo-fargestoffer, og hvordan de eventuelt reagerer?
4. Hvilke allergiske reaksjoner mener Regjeringen
at inntak av azo fargestoffer kan fremprovosere, og har man i dag
vitenskapelige data som viser hvordan en kombinasjon av slike stoffer
kan virke på følsomme mennesker?
5. Finnes det i dag gode tester i Norge
for å kunne diagnostisere allergiske reaksjoner som en
følge av azo-fargestoffer?
Det bes om at svarene på spørsmålene
foreligger i rimelig tid innen den dato næringskomiteen
har satt som midlertidig avgivelse, 14. desember 2000.