Det vises til brev fra Senterpartiets stortingsgruppe datert
12. desember 2000 vedrørende St.prp. nr. 12 (2000-2001).
Vedlagt følger svar på spørsmål
1-8 vedrørende "veto-retten". Departementet har funnet
det mest hensiktsmessig å besvare disse spørsmålene
samlet.
Det helt sentrale utgangspunkt for EØS-avtalens funksjon
er at man skal ha et enhetlig regelverk innen hele EØS-området,
og at dette skal videreutvikles i fellesskap. Avtalen har således
et dynamisk element, hvor avtalen stadig utvides og endres i takt
med at nye regler blir besluttet. Beslutningsprosessen i EØS-avtalen
er utformet med sikte på at partene effektivt skal komme frem
til enighet om innlemmelse av nye felles regler i EØS-komitéen.
EØS-avtalens Artikkel 102, særlig
underpunkt 4-6, inneholder regler knyttet til uenighet om nytt regelverk.
Bestemmelsen gjelder endringer av avtalens vedlegg, det vil si videreutvikling
av EUs sekundærlovgivning som anses å være
av EØS-relevant karakter. EU tar stilling til om en rettsakt
skal anses som EØS-relevant i forbindelse med vedtagelsen
av rettsakten på EU-siden (spørsmålet
om EØS-relevans er et element i selve vedtaket). Dette
kan imidlertid ikke anses for å være bindende
i forhold til EØS/EFTA-siden.
Før en eventuell uenighet om innlemmelse
av ny sekundærlovgivning i EØS settes på spissen
i form av en prosess som kan ende opp med at den berørte
del av vedlegget betraktes som midlertidig satt ut av kraft (heretter
benevnt som "midlertidig opphør"),
er det i avtalens art. 102 lagt inn formuleringer som gir partene en
sterk oppfordring til å løse konflikten eller
til å begrense skadevirkningene av uenigheten i så stor
grad som mulig.
Artikkel 102(3) slår fast at partene
skal "bestrebe seg på å komme
til enighet" om innlemmelse av rettsakter som er relevante
for avtalen. Dersom ikke dette lykkes, gir bestemmelsene i art.
102 (4) til (6) anvisning på den videre prosedyre. Det
er på dette stadium i beslutningsprosessen de tre direktivene
om tilsetningsstoffer som St. prp. nr. 12 (2000-2001) gjelder, nå befinner
seg.
I første omgang har EØS-komitéen
6 måneder til rådighet fra saken forelegges for
EØS-komitéen eller 6 måneder fra den
dag det tilsvarende fellesskapsregelverk trer i kraft i EU, dersom
dette tidspunktet er senere. I denne perioden skal partene “undersøke alle andre muligheter for
at denne avtale fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende, og
treffe enhver beslutning for dette formål, herunder muligheten
for å konstatere at lovgivningen skal anses likeverdig”.
Dette er allerede forsøkt når det gjelder de tre
tilsetningsstoff-direktivene.
Dersom partene på tross av den prosedyre
som er innebygget i Avtalen, jfr. over, ikke lykkes i å nå frem til
en løsning, angir art. 102(5) "prisen" for å anvende reservasjonsretten,
dvs. at den berørte del av et vedlegg som rettsakten berører
settes midlertidig ut av kraft såfremt ikke EØS-komitéen
ikke treffer beslutning om annet. Slikt midlertidig opphør
trer automatisk i kraft 6 måneder deretter.
Et midlertidig opphør vil få virkning
for alle de tre EFTA/EØS-landene, ikke kun for
det landet som motsetter seg at en EØS-relevant rettsakt
skal innlemmes i EØS.
Virkningen av et midlertidig opphør
er således av dramatisk karakter, og - slik også erfaringen
fra avtalen hittil er - dette instrumentet har karakter av å være
et redskap som kun bør benyttes i eksepsjonelle tilfelle (jfr.
også omforent møtereferat, riktignok til Art.
111: "midlertidig opphør er ikke til beste for at avtalen
skal kunne virke tilfredsstillende, og alle bestrebelser bør gjøres
for å unngå det", jf. særskilt vedlegg
1 til St.prp. nr. 100 (1991-92), s. 424). På bakgrunn av
reservasjonsrettens dramatiske karaktér og konsekvenser
vurderer Regjeringen nøye hvilke rettsakter den mener det er
aktuelt å reservere seg mot. Regjeringen anser ikke den
foreliggende sak å være av en slik karaktér
at Norge skal reservere seg. Dette innebærer ikke at denne
retten ikke foreligger, slik at spørsmålet knyttet til
Grunnlovens § 93 ikke er aktuelt.
Dersom delvis midlertidig opphør skulle
inntreffe, gir avtalen ikke noen klar anvisning på hvilket
regelverk som skal omfattes. Selv om art. 102(5), jfr. (2) etter
ordlyden sier at hvilken del av et vedlegg som direkte berøres
av det nye regelverk regulært skal gjøres til
gjenstand for vurdering av EØS-komitéen, gjøres
ikke dette i praksis. Dette skyldes at man i den regulære
beslutningsprosessen ikke påregner bruk av det eksepsjonelle
tiltak som reservasjonsretten anses å være. Det
er således ikke klart hva som er "den berørte del
av et vedlegg" som dermed skal settes midlertidig ut av kraft, og
en må forvente at EU-siden, utfra tanken om at dette skal
være et pressmiddel for å få EFTA/EØS-siden
til å akseptere innlemmelse, vil anvende en vid fortolkning.
EU-sidens vurderinger i denne sammenheng vil antagelig
basere seg på en rekke parametre. Regjeringen ønsker
ikke å gå inn på spekulasjoner knyttet
til hva omfanget av et midlertidig opphør vil kunne bli dersom
en slik situasjon skulle oppstå.
Når det gjelder de tre tilsetningsstoffdirektivene
må det imidlertid antas som gitt at EØS-avtalens
vedlegg II, kapittel XII om næringsmidler åpenbart
blir direkte berørt dersom disse ikke innlemmes i EØS-avtalen som
følge av reservasjon fra norsk side. Midlertidig opphør
av denne delen av EØS-avtalen innebærer at EFTA/EØS-landene
og EU ikke lenger er forpliktet til å stille de samme kravene
til produksjon og omsetning av næringsmidler.
Ved eksport av næringsmidler til EU
vil myndighetene i det enkelte land dermed kunne stille krav om dokumentasjon
eller testing for å forsikre seg om at produktene holder
samme standard som kreves ihht. deres eget regelverk. EØS-avtalens
generelle regler om fri varebevegelse, herunder forbudet mot kvantitative og
tilsvarende importrestriksjoner i artikkel 11, vil riktignok fortsatt
gjelde, men bare for varer med opprinnelse i EØS som er
omfattet av produktspekteret i artikkel 8 nr. 3. Medlemslandene
vil imidlertid kunne forby eller begrense import fra Norge dersom
dette kan begrunnes i helse- eller miljøhensyn og oppfyller
de øvrige vilkår i artikkel 13. Selv om artikkelen
benyttes til å hindre norsk eksport uten at vilkårene
er oppfylt, vil det ta tid å bringe praksisen til opphør
gjennom bilaterale kontakter mellom myndighetene eller traktatbruddsak
innledet av Kommisjonen. Dette er langt fra tilstrekkelig for å sikre
uhindret eksport av næringsmidler til EU.
Det foreligger ingen overordnet uhildet instans
i EØS-samarbeidet som vil kunne avgjøre med bindende
virkning for alle parter hvor grensene går for hva som
skal kunne anses "direkte berørt" iht. avtalens artikkel
102 nr. 2 og 5. Det er dessuten hevet over enhver tvil at bruk av
reservasjonsretten for de tre direktivene vil ha negativ innvirkning
på samarbeidsklimaet mellom EFTA/EØS-landene
og EU.
Art. 102(6) viser til at de praktiske konsekvenser
av et midlertidig opphør skal drøftes i EØS-komitéen,
og at rettigheter og forpliktelser som personer og markedsdeltagere
allerede har ervervet i henhold til avtalen, fortsatt skal bestå.
En eksemplifisering av hvilke rettigheter det dreier seg om er inntatt
i et omforent møtereferat til artikkel 102(6), jfr. Særskilt
vedlegg nr. 1 til St. prp. nr. 100 (1991-92), s. 424. Retten til
fortsatt eksport av varer er ikke blant disse. Selv om man tidligere
har eksportert næringsmidler til EU iht. reglene i vedlegg
II, kapittel XII, er dette ikke å anse som en ervervet
rett til uhindret eksport også i fremtiden, dersom de tidligere
gjeldende felles regler om krav til produksjon og omsetning midlertidig
opphører.
Ved midlertidig opphør vil (jfr. St.prp.
100) "bestemmelser i avtaler mellom partene
som før ikrafttredelsen av Avtalen regulerte angjeldende
område igjen kunne anvendes". Disse avtalene er ikke
sagt opp mellom partene i forbindelse med inngåelsen av
EØS-avtalen. Ingen av disse vil imidlertid gi større
rettigheter til eksport av næringsmidler til EU enn det
som følger av EØS-avtalens generelle regler.
Representanten har også vist til et
proporsjonalitetsprinsipp som skal gjelde under WTO. Tvisteløsningsavtalen
under WTO, artikkel 22(3), som regulerer midlertidig opphør
av rettigheter under WTO, gir en henvisning på hvordan
man skal avgrense opphøret. Utgangspunktet her er at det
midlertidige opphøret av rettigheter skal være
et effektivt pressmiddel for å få en part til å oppfylle
regelverket. Dette kan innebære at et importland går
langt utover den relevante avtalen for å oppnå tilstrekkelig
press mot den andre. Man har eksempler på at importrestriksjoner
mot bananer har blitt møtt med mottiltak mot immaterielle
rettigheter. Det er derfor neppe relevant å henvise til
WTO.