Spørsmål:
Det vises til St.prp. nr. 12 (2000-2001) der
det heter at norske næringsmiddelprodusenter og dagligvarebransjen
nylig har kommet med følgende uttalelse:
"EUs regelverk tillater mer nitritt/nitrat
og azofargestoffer i næringsmidler enn dagens norske regelverk. Organisasjoner
som representerer næringsmiddelprodusenter og dagligvarebransjen
i Norge har en holdning om ikke å endre dagens praksis
med hensyn til bruk av disse stoffene i næringsmidler på det
norske markedet, selv om EUs regelverk tas inn i norske bestemmelser."
Senterpartiets Stortingsgruppe vil be om en
juridisk betenkning om hvorvidt en slik uttalelse utgjør
en avtale som kan være i strid med konkurransereglene som
er nedfelt i EØS-avtalen.
Dersom markedssituasjonen i Norge er slik at
forbrukerne foretrekker varer som er produsert uten "nye" eller
høyere doser av tilsetningsstoffer, og hvis produsentene
av den grunn ser en markedsfordel i å holde seg til de
gamle reglene og markedsføre dette, uten at det
bygger på en samordnet opptreden, vil en slik praksis neppe
rammes av forbudene i EØS-avtalen.
Det er ikke avgjørende hvorvidt det
er inngått en bindende avtale mellom partene i avtalerettslig
forstand i relasjon til EØS-avtalens art. 53 nr. 1. Det
avgjørende er hvorvidt det kan sies å foreligge
en ulovlig samordnet opptreden mellom næringsmiddelprodusentene
og dagligvarebransjen, og hvorvidt denne samordnede opptreden kan
ha som virkning at konkurransen og samhandelen mellom EØS-stater
blir merkbart påvirket.
På bakgrunn av at det foreligger en
uttalelse om en oppnådd enighet mellom de viktigste bransjesammenslutningene
blant næringsmiddelprodusentene og dagligvarebransjen,
vil en kunne hevde at det foreligger en samordnet opptreden mellom
næringsmiddelprodusentene og dagligvarekjedene. Spørsmålet
er om denne samordnede opptreden i neste omgang kan ha ulovlig påvirkning
på konkurransen og samhandelen.
Dersom enigheten innebærer at dagligvarebransjen konsekvent
kommer til å slutte å importere varer med høyere
doser av tilsetningsstoffer fra andre EØS-land, og disse
varene faller inn under EØS-avtalen (for eksempel er jordbruksproduktene
i utgangspunktet unntatt fra avtalen), så kan det ikke
være mye tvil om at det vil ha ulovlig konkurransemessig
påvirkning på samhandelen mellom EØS-stater.
Dersom vi forutsetter at dagligvarebransjen
ikke vil stoppe importen av slike varer, så er det likevel
spørsmål om hva enigheten/avtalen vil
innebære på produsentleddet, og hvilken virkning
den vil kunne ha på konkurransen og samhandelen.
Dette vil kunne avhenge av hvilke produkter
det er snakk om. Det vil kunne være avgjørende
hvorvidt de varene som brukes i produksjonen kommer fra Norge, eller
om de til nå har blitt importert fra utlandet (EØS-området),
og hvorvidt varene eller bestanddeler i disse faller inn under EØS-avtalen.
Det kan derfor være vanskelig å besvare dette
spørsmålet på generelt grunnlag. For å kunne
ta stilling til dette, vil det være nødvendig med
en grundig analyse av forholdene på de berørte markedene.
Det vil i den sammenheng være nødvendig å fastlegge
det relevante produktmarked og det relevante geografiske marked.
Det er særlig EØS-avtalens
art. 53 som vil kunne få anvendelse i det foreliggende
tilfelle. Artikkelen lyder som følger:
1. Enhver avtale mellom
foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak
og enhver form for samordnet opptreden som kan påvirke handelen
mellom avtalepartene, og som har til formål eller virkning å hindre,
innskrenke eller vri konkurransen innen det territorium som er omfattet
av denne avtale, skal være uforenlige med denne avtales
funksjon og forbudt, særlig slike saker som består
i
a) å fastsette
på direkte eller indirekte måte innkjøps-
eller utsalgspriser eller andre forretningsvilkår,
b) å begrense eller kontrollere
produksjon, avsetning, teknisk utvikling eller investeringer,
c) å dele opp markeder eller forsyningskilder,
d) å anvende overfor handelspartnere
ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere
i konkurransen,
e) å gjøre inngåelsen
av kontrakter avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser
som etter sin art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har
noen sammenheng med kontraktsgjenstanden.
2. Avtaler eller beslutninger som er forbudt
i henhold til denne artikkel, skal ikke ha noen rettsvirkning.
3. Det kan imidlertid erklæres
at bestemmelsene i nr. 1 ikke skal anvendes på
- avtaler eller grupper av avtaler mellom foretak,
- beslutninger eller grupper av beslutninger truffet av sammenslutninger
av foretak, og
- samordnet opptreden eller grupper av slik opptreden, som bidrar
til å bedre produksjonen eller fordelingen av varene eller
til å fremme den tekniske eller økonomiske utvikling,
samtidig som de sikrer forbrukerne en rimelig andel av de fordeler
som er oppnådd, og uten
a) å pålegge
vedkommende foretak restriksjoner som ikke er absolutt nødvendige
for å nå disse mål, eller
b) å gi disse foretak mulighet
til å utelukke konkurranse for en vesentlig del av de varer
det gjelder.
Art. 53 nr. 1 oppstiller innledningsvis de grunnleggende
vilkår for når et samarbeid er ulovlig. Fire vilkår må være
oppfylt for at forbudsbestemmelsen kommer til anvendelse. Disse
fire vilkårene er kumulative, dvs. de må alle
være oppfylt samtidig.
For det første må det påvises
at det foreligger et samarbeid mellom foretak. Samarbeidet må være
av en slik karakter at det har til formål eller er egnet
til å virke konkurransebegrensende. Videre er det et vilkår
at samhandelen mellom EØS-stater påvirkes. Disse
tre vilkårene kan leses direkte ut av lovteksten. I tillegg
er det gjennom praksis fra EF-domstolen oppstilt et fjerde vilkår
som innebærer at samarbeidets påvirkning av konkurransen
og samhandelen mellom to eller flere EØS-stater må være
kvalifisert. Dette uttrykkes gjerne ved at samarbeidet må ha
en merkbar påvirkning på konkurransen og samhandelen
mellom EØS-stater.
Det grunnleggende vilkår for at art.
53 skal være anvendelig er at det foreligger et samarbeid
mellom to eller flere foretak. Det sentrale i forhold til samarbeidsvilkåret
er å trekke grensen mot ensidige disposisjoner (som eventuelt
vil kunne rammes av art. 54), og mot opptreden som kun er utslag
av en intern organisering av virksomheten innenfor en og samme økonomiske enhet.
Det er samarbeid mellom foretak som rammes av forbudet.
Som utgangspunkt vil enhver enhet som driver med aktiviteter av økonomisk
art anses for å være foretak i lovens forstand,
uavhengig av om den utgjør en selvstendig juridisk enhet.
Det neste som må vurderes er hvilke
former for samarbeid mellom selvstendige økonomiske enheter
som omfattes av art. 53. For det første omfattes de tilfeller hvor
det foreligger en avtale. Dernest rammes samarbeid hvor det kan
påvises at det foreligger en samordnet opptreden. Til sist
rammes beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak (bransjeorganisasjoner). Formålet
med utformingen av bestemmelsen er å ramme alle former
for samarbeid uavhengig av hvordan partene søker å organisere
dette. Samarbeidskriteriet har i lys av dette og av hensyn til faren
for omgåelse blitt tolket vidt.
Når det gjelder avtalebegrepet, har
det gjennom praksis blitt tolket vidt. Det er ikke nødvendig
at enigheten mellom partene er nedfelt skriftlig. Det er tilstrekkelig
at partene har gitt uttrykk for en felles oppfatning om en bestemt
markedsatferd. Det er heller ikke noe vilkår at det foreligger
en avtale som er rettslig bindende i henhold til norsk rett. Dersom
det først er konstatert at det foreligger en avtale, vil
partene ikke bli hørt med at avtalen rent faktisk ikke
har blitt etterlevd. Avtalebegrepet innebærer imidlertid
at det må foreligge en form for enighet mellom partene.
Det må således trekkes en grense mot ensidige
disposisjoner. Ensidige handlinger vil eventuelt måtte
vurderes opp mot EØS-avtalens art. 54, som forbyr misbruk
av et foretaks dominerende stilling.
Den nøyaktige grensedragning for når
det foreligger en avtale i bestemmelsens forstand, er imidlertid
ikke nødvendigvis avgjørende for forbudets rekkevidde. Selv
om det ikke kan påvises noen avtale, vil samarbeidet kunne
rammes av art. 53 nr. 1 dersom det foreligger en eller annen forme
for samordnet opptreden mellom partene.
Dette begrepet vil kunne fange opp forhold som ellers ville kunne
gå klar av bestemmelsen som følge av bevisproblemer
eller kreative løsninger fra partenes side.
Begrepet samordnet opptreden omfatter løsere
former for samarbeid mellom foretak. Dette er ment å dekke
tilfeller hvor aktørene har valgt å koordinere
sin markedsatferd i stedet for å operere i konkurranse
med hverandre. Gjennom enigheten om å opptre på en bestemt
måte har partene fjernet den usikkerhet som en konkurransesituasjon
innebærer.
Det interessante i denne sammenheng er ikke å trekke
grensen mellom avtaler og samordnet opptreden. Derimot er grensen
mellom ulovlig samordnet opptreden og lovlige ensidige beslutninger
sentral. Slike ensidige beslutninger kan lede til parallell markedsatferd
som ikke er et resultat av et ulovlig samarbeid, men hvor aktørene
rent faktisk tilpasser sin opptreden til hverandre med den følge
at konkurransen er begrenset. Parallell atferd behøver
således ikke være en følge av et ulovlig
samarbeid mellom partene. Det er kun dersom partenes opptreden kan
forankres i et samarbeid at atferden vil rammes av art. 53 nr. 1.
Dette ble uttrykkelig slått fast av EF-domstolen i de såkalte farvestoffsakene
(sak 48/69 m.fl.).
Som utgangspunkt vil enhver kontakt mellom partene
være av interesse for å vurdere om det foreligger ulovlig
samordnet opptreden. Dette innbefatter så vel direkte som
indirekte kontakt. Dersom planer for fremtidig markedsatferd tilkjennegis
overfor en konkurrent eller andre, eller konkurrenten søkes
påvirket til å opptre på en bestemt måte,
vil samordnet opptreden trolig bli ansett for å foreligge.
Det antas ikke å være tilstrekkelig å påvise
at man i praksis ikke har etterlevd de forhold som det var enighet
om.
I tillegg til at avtaler og samordnet opptreden
omfattes bestemmelsen, rammes også beslutninger truffet
av sammenslutninger av foretak. Foretak kan således ikke omgå bestemmelsen
ved å overføre kompetanse til bransjeorganisasjon,
for så å la denne gjennomføre konkurransebegrensende
tiltak med virkning for de tilsluttede foretak. De konkurransebegrensende
konsekvenser vil være like skadelige i disse tilfellene.
Det kan endog anføres at kartelldannelser gjennom bransjeorganisasjoner
vil kunne være mer skadelig, da man i slike tilfeller vil
kunne føre bedre kontroll med om de beslutninger som fattes
blir etterlevd.
I henhold til EØS-avtalens art. 53
nr. 1 rammes samarbeid som har til formål eller virkning, å hindre,
innskrenke eller vri konkurransen. Det er tilstrekkelig at samarbeidet
har til formål eller virkning å begrense konkurransen.
Følgelig er det som utgangspunkt ikke nødvendig å påvise
at konkurransen faktisk er blitt påvirket dersom det kan
bevises at dette var formålet med samarbeidet. Motsatt
vil det ikke være nødvendig å gå inn
på partenes hensikter dersom det kan påvises at
samarbeidet rent faktisk har hatt slik innvirkning på konkurransen
at den rammes av bestemmelsen.
For å kunne vurdere om samarbeidet
rent faktisk har hatt innvirkning på konkurransen, vil
det være nødvendig å foreta en avgrensning
av det relevante marked. Dette må gjøres for å kunne
klarlegge avtalens innvirkning på det marked avtalepartene
opererer innenfor. (Det overordnede vurderingstemaet når
det gjelder det relevante produktmarkedet, er å klarlegge
hvilke produkter som er substituerbare. Med dette menes produkter
som av sluttbrukeren vurderes å oppfylle samme funksjon,
og således vil kunne erstatte hverandre. Slike produkter
vil normalt anses å tilhøre samme produktmarked.)
Bestemmelsen rammer samarbeid hvor konkurransen
enten hindres, innskrenkes eller vris. Det er lite å vinne
på å prøve å fastlegge grensene
mellom de ulike alternativene. Formuleringen antas å omfatte
enhver form for negativ innvirkning på konkurransesituasjonen
som følge av samarbeid mellom markedsaktørene. Art.
53 nr. 1 første ledd inneholder en eksemplifisering av
forhold som normalt vil være konkurransebegrensende. Opplistingen
er ikke uttømmende.
Kravet om at samarbeidet må påvirke
samhandelen mellom to eller flere EØS-stater innebærer
en avgrensning mot rent nasjonale anliggender. I tillegg innebærer
det en avgrensing mot samarbeid som utelukkende berører
forhold mellom et enkelt EØS-land og land utenfor EØS-området.
Det skal etter EF-domstolens praksis svært lite til før
vilkåret anses oppfylt.
Det er imidlertid viktig å påpeke
at det ikke er de samarbeidende parters nasjonale tilhørighet
som er avgjørende. Det avgjørende er virkningen
av samarbeidet på EØS-markedet. Dersom det kan
påvises at avtalen rent faktisk vil ha virkning på handelen
mellom EØS-stater, vil det kunne være tilstrekkelig.
I lys av EØS-avtalens formål
vil også samarbeid hvor alle de samarbeidende parter har
tilholdssted i ett og samme land kunne påvirke samhandelen,
dersom samarbeidet gjør det vanskeligere for utenlandske aktører å komme
inn på markedet.
I praksis har det ikke blitt stilt strenge krav
for at vilkåret skal anses oppfylt. Domstolen har uttalt
at samhandelskriteriet vil være oppfylt dersom "det på grund af samtlige objektive,
retlige eller faktiske forhold kan forudses med tilstrækkelig
sandsynlighet, at aftalen direkte eller indirekte, faktisk eller
muligvis kan øve inflydelse på varehandelen mellom
medlemslandene" (Sak 56/65; Societé Technique
Miniere). Det er således ikke nødvendig å påvise
at samhandelen rent faktisk er blitt påvirket.
EF-domstolens avgjørelse av 21. januar
1999 i sak C-215 og 216/96 Bagnasco) kan på den
annen side tas til inntekt for en skjerping av samhandelskriteriet
i den forstand at det skal mer til enn tidligere antatt at dette er
oppfylt.
Det er kun avtaler som merkbart påvirker
konkurransen og handelen mellom EØS-stater som er forbudt etter
art. 53 nr. 1. Vilkåret følger ikke direkte av bestemmelsens
ordlyd, men har blitt innfortolket av EF-domstolen og er sikker
rett. Dette innebærer at en betydelig påvirkning
av konkurransen innenfor en enkelt medlemsstat eller av konkurransen
mellom en enkelt medlemsstat og et land utenfor EØS-området, ikke
vil rammes av art. 53, med mindre det også kan påvises
en merkbar påvirkning av konkurransen mellom to eller flere
EØS-stater. Hvis en slik merbar påvirkning av
konkurransen og samhandelen ikke foreligger, er man utenfor de tilfeller
EØS-avtalens konkurransebestemmelser har til formål å ramme.
Det vil eventuelt være opp til nasjonal konkurranselovgivning å regulere
slike avtaler. Hvorvidt merkbarhetsvilkåret er oppfylt,
må bero på en konkret vurdering av den enkelte
avtales markedsmessige konsekvenser. EFTAs overvåkningsorgan
har utstedt en meddelelse vedrørende avtaler av mindre
betydning som faller utenfor forbudet i EØS-avtalens art.
53 nr. 1 (bagatellmeddelelsen).
Meddelelsen angir retningslinjer for når
en avtale etter overvåkningsorganets oppfatning må anses
for å ha så liten innvirkning på konkurransen
at den faller utenfor forbudsbestemmelsen. Meddelelsen er ikke rettslig
bindende, men gir uttrykk for hvordan ESA og EU-kommisjonen vil
praktisere merkbarhetskriteriet. Som en konsekvens av at meddelelsen
ikke er rettslig bindende, vil verken EFTA-domstolen, EF-domstolen, Nasjonale
domstoler eller nasjonale konkurransemyndigheter være forpliktet
til å følge denne ved håndhevelsen av
art. 53 nr. 1. Horisontale avtaler vil normalt falle utenfor forbudet
dersom avtalepartenes samlede markedsandel ikke overstiger 5%,
mens vertikale avtaler normalt vil falle utenfor forbudet dersom
den samlede markedsandel ikke overstiger 10%. Dersom avtalen
inneholder klausuler om prisregulering, begrensninger i produksjon
eller salg, samt markedsdeling eller territorial områdebeskyttelse,
kan det ikke utelukkes at forbudet kommer til anvendelse selv om partenes
markedsandeler er lavere enn henholdsvis 5 og 10%.
Etter art. 53 nr. 3 kan det gis fritak fra forbudet
i art. 53 nr. 1 for avtaler som på tross av sine konkurransebegrensende
elementer, likevel har slike positive virkninger at de bør
tillates. Fritaket kan gis individuelt for enkeltstående
avtaler, eller for grupper av avtaler i form av såkalte
gruppefritak. Fritaksbestemmelsen er praktisk viktig med tanke på hvor
vidtrekkende forbudet i art. 53 nr. 1 har blitt fortolket. Art.
53. nr. 3 inneholder som nevnt ovenfor, fire kumulative vilkår
som alle må være oppfylt for at fritak skal kunne
gis. En går ikke nærmere inn på disse
vilkårene i denne sammenheng. Det kan nevnes at det er
EFTAs overvåkningsorgan som har eksklusiv kompetanse til å gi
fritak fra forbudet i art. 53 nr. 1. Dette innebærer at
nasjonale myndigheter og nasjonale domstoler ikke har anledning
til å vurdere om vilkårene i art. 53 nr. 3 er
oppfylt.
Avtaler som omfattes av forbudet i art. 53 nr.
1, og som ikke er fritatt i medhold av art. 53. nr. 3, er ulovlige.
Avtalen vil i den utstrekning den rammes av forbudet være
ugyldig mellom partene. De øvrige deler av avtalen vil
fortsatt gjelde mellom partene, med mindre avtalen etter bortfallet
av de ulovlige klausuler må settes til side i henhold til
avtaleloven § 36 og de alminnelige avtalerettslige prinsipper.
Videre vil avtalepartene kunne være erstatningsrettslig
ansvarlige overfor utenforstående for det tap disse måtte
ha lidt som følge av det ulovlige samarbeidet. Et eventuelt
erstatningsansvar vil måtte bygge på alminnelige
erstatningsrettslige prinsipper etter nasjonal rett. Videre vil
opptreden i strid med art. 53 kunne straffes med bøter.
Dersom markedssituasjonen i Norge er slik at
forbrukerne foretrekker varer som er produsert uten "nye" eller
høyere doser av tilsetningsstoffer, og hvis produsentene
av den grunn ser en markedsfordel i å holde seg til de
gamle reglene og markedsføre dette, uten at det
bygger på en samordnet opptreden, vil en slik praksis neppe
rammes av forbudene i EØS-avtalen. Det kan her vises til
situasjonen på ølmarkedet (jf. f.eks i Tyskland),
hvor opphevelsen av de gamle renhetslovene neppe har ført
til store endringer, og hvor bryggeriene produserer etter de gamle
standardene. Her blir øl merket med at det er produsert
etter renhetslovene.
Spørsmålet er om det foreligger
en samordnet opptreden i det foreliggende tilfelle.
Som nevnt ovenfor er det ikke avgjørende
hvorvidt det er inngått en bindende avtale mellom partene
i avtalerettslig forstand i relasjon til EØS-avtalens art. 53
nr. 1. Det avgjørende er hvorvidt det kan sies å foreligge
en ulovlig samordnet opptreden mellom næringsmiddelprodusentene
og dagligvarebransjen, og hvorvidt denne samordnede opptreden kan
ha som virkning at konkurransen og samhandelen mellom EØS-stater blir
merkbart påvirket.
På bakgrunn av at det foreligger en
uttalelse om en oppnådd enighet mellom de viktigste bransjesammenslutningene
blant næringsmiddelprodusentene og dagligvarebransjen,
vil en kunne hevde at det foreligger en samordnet opptreden mellom
næringsmiddelprodusentene og dagligvarekjedene. Spørsmålet
er om denne samordnede opptreden i neste omgang kan ha ulovlig påvirkning
på konkurransen og samhandelen.
Først kan det være interessant å se
nærmere på hva enigheten eller "avtalen" mellom
næringsmiddelprodusentene og dagligvarebransjen går
ut på. Avtalen omfatter en "holdning
om ikke å endre dagens praksis med hensyn til bruk av disse
stoffene i næringsmidler på det norske markedet,
selv om EUs regelverk tas inn i norske bestemmelser".
Hva betyr dette? Innebærer avtalen
at næringsmiddelprodusentene vil produsere næringsmidler
uten bruk av visse tilsetningsstoffer evt. med lavere doser enn
det som maksimalt tillates etter tilsetningsdirektivene i EU, samtidig som dagligvarebransjen konsekvent
vil unnlate å importere varer med høyere doser av
tilsetningsstoffer fra andre EØS-land, eller innebærer
avtalen at næringsmiddelprodusentene vil produsere som
før (med mindre tilsetninger), men at dagligvarebransjen
likevel fortsatt vil importere og selge varer fra andre EØS-land
i konkurranse med norske varer.
Det fremgår ikke klart av den siterte
uttalelse hva partene har ment med den inngåtte avtale.
Hva har partene sagt om avtalen i ettertid?
I møter med Stortingets næringskomité har
representanter fra Næringsmiddelbedriftenes landsforening
og Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon blant
annet gitt uttrykk for følgende når det gjelder avtalens
formål:
"NBL er bekymret for hvilke konsekvenser det vil
få for norsk næringsmiddelindustri hvis de aktuelle
direktivene ikke implementeres i Norge. EØS-avtalen vil svekkes,
og man kan få sanksjoner som vil ramme deler av norsk næringsmiddelindustri.
NBL støtter Regjeringens forslag til implementering av
direktivene og støtter at man fra norsk side søker å bidra
med faglig påvirkning i EU. NBL er opptatt av at EØS-avtalen skal
fungere best mulig, og at man søker å utnytte
de mulighetene som ligger i avtalen" (Knut Maroni, Næringsmiddelbedriftenes
landsforening).
"Vi hadde håpet at Norge
hadde nådd fram overfor EU med sine krav. Det skjedde ikke,
og av hensyn til EØS-avtalen støtter vi proposisjonen.
(….) Og for oss har hver av dagligvarekjedene for sin del
sagt helt tydelig at de ønsker å videreføre
dagens praksis når det gjelder matsminke. Det er likevel
viktig å understreke at det ikke eksisterer noen avtale
om dette. En avtale ville kunne oppfattes som å stride
mot konkurranselovgivningen. Men vi understreker at aktørene ønsker å opprettholde
dagens innkjøpspraksis framover." (direktør Martin
Dræge, Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon).
Ovennevnte uttalelser kan tyde på at
det var hensynet til EØS-avtalen og frykt for hva som kan
skje med den dersom Norge ikke implementerer tilstningsdirektivene,
som var partenes formål med uttalelsen. Videre var man
oppmerksom på at en avtale kunne stride mot konkurranselovgivningen.
Uttalelsen om "å opprettholde dagens innkjøpspraksis
framover", kan være tvetydig, men i lys av det som sies
ovenfor kan det tyde på at dagligvarebransjen fortsatt
har til hensikt å importere utenlandske varer.
Dette støttes av følgende
uttalelse:
"Et sentralt punkt er også merking. Men
som jeg sa i stad: Vi har ikke diskutert konsekvensene eller hvorledes
dette skal håndteres framover. Det må vi få lov å komme
tilbake til. Men også i dag er det merking av produkter
ut fra varedeklarasjon. Som sagt: dette spørsmålet
må vi få lov å komme tilbake til" (direktør Martin
Dræge, Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon).
Videre kan det være interessant å merke
seg følgende uttalelser:
"Vår holdning er basert på en avveining,
hvor NBL ønsker å bidra til løsning på et
problematisk område innenfor rammene av EØS-avtalen.
Vår holdning er også basert på at man
ikke taper i konkurranse med tilsvarende importerte produkter på det
norske markedet. Handelen vil ha en viktig rolle i å gi
leverandører like vilkår, uavhengig av om produktene
er produsert i Norge eller i andre land" (Knut Maroni, Næringsmiddelbedriftenes
landsforening).
"I forhold til eventuell økt
konkurranse fra produsenter i andre land og ved import av næringsmidler
tror jeg at norske produsenter vil ha et mulig konkurransefortrinn
i den grad det settes søkelys på saken, og i den grad
norske forbrukere er opptatt av dette området" (Terje Solbakken,
Næringsmiddelbedriftenes landsforening).
Selv om det på denne bakgrunn kan synes
som at enigheten mellom næringsmiddelprodusentene og dagligvarebransjen
ikke går ut på å stoppe importen av varer
med høyere doser av tilsetningsstoffer fra utlandet, er
det vanskelig å si med sikkerhet. Det kan også anføres
argumenter for det motsatte. Det kan for eksempel hevdes at ovennevnte
uttalelser ikke direkte gjaldt svar på spørsmål
om man skal stoppe import av varer/næringsmidler.
Vi vil derfor i det følgende se på begge
alternativene.
Dersom enigheten innebærer at dagligvarebransjen, konsekvent
kommer til å slutte å importere varer med høyere
doser av tilsetningsstoffer fra andre EØS-land, og disse
varene faller inn under EØS-avtalen (for eksempel er jordbruksproduktene
i utgangspunktet unntatt fra avtalen), så kan det ikke
være mye tvil om at det vil ha ulovlig konkurransemessig
påvirkning på samhandelen mellom EØS-stater.
Dersom vi forutsetter at dagligvarebransjen
ikke vil stoppe importen av slike varer, så er det likevel
spørsmål om hva enigheten/avtalen vil
innebære på produsentleddet, og hvilken virkning
den vil kunne ha på konkurransen og samhandelen.
Dette vil kunne avhenge av hvilke produkter
det er snakk om. Det vil kunne være avgjørende
hvorvidt de varene som brukes i produksjonen kommer fra Norge, eller
om de til nå har blitt importert fra utlandet (EØS-området),
og hvorvidt varene eller bestanddeler i disse faller inn under EØS-avtalen.
Det kan derfor være vanskelig å besvare dette
spørsmålet på generelt grunnlag.
Ved vurderingen av de konkurransemessige virkninger
må det tas hensyn til arten og mengden av de produkter
som det er tale om. Videre vil markedsposisjon kunne være
sentral.
Dersom vi forutsetter at næringsmiddelindustrien
til nå har brukt norske bestanddeler og fortsetter å bruke slike
bestanddeler i produksjonen av varene også i fremtiden,
vil det antakelig ikke medføre ulovlig påvirkning
av konkurransen og samhandelen mellom EØS-stater. Hvis
markedet imidlertid blir vanskelig tilgjengelig for nye aktører,
for eksempel utenlandske produsenter av bestanddeler til næringsmiddelindustrien
som ønsker å komme inn på det norske
markedet, og den aktuelle avtalen i vesentlig grad bidrar til å vanskeliggjøre
dette, vil det på den annen side kunne hevdes at avtalen
vil kunne rammes av art. 53 nr. 1. For å kunne ta stilling
til om avtalen kan bidra til å gjøre markedet
utilgjengelig, er det nødvendig med en grundig analyse
av forholdene på de berørte markedene. Det vil
i den sammenheng være nødvendig å fastlegge det
relevante produktmarked og det relevante geografiske marked. Det
er derfor vanskelig å gi noen nærmere vurdering
av disse spørsmålene nå.
Dersom vi på den annen side forutsetter
at næringsmiddelindustrien til nå har importert
bestanddeler til produksjon, og disse bestanddelene faller inn under EØS-avtalen,
så kan en ikke utelukke at en omlegging av praksis vil
kunne medføre ulovlig påvirkning av konkurransen
og samhandelen mellom EØS-stater. Det vil imidlertid også her
være nødvendig med en grundig analyse av forholdene
på de berørte markedene før man kan trekke
noen konklusjoner på disse spørsmålene.
Pkt. 7 ovenfor har underhånden vært
forelagt Professor Hans Petter Graver for eventuelle merknader.
Hans merknader er innarbeidet i notatet, jf. første avsnitt under
pkt. 7.