I dette kapitlet beskrives de sikkerhetspolitiske
rammevilkår og internasjonale utviklingstrekk som antas å ha
størst betydning for Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske
situasjon og for planleggingen og utviklingen av Norges forsvar.
Norges strategiske posisjon er i første
rekke bestemt av vår stilling innenfor en maktpolitisk
struktur der NATO, USA, EU og Russland utgjør de viktigste
tyngdepunktene. Forholdet mellom tyngdepunktene i dette systemet
har forandret seg de siste årene. Russlands posisjon er
blitt svekket, mens USA og EU har fått økt makt
og betydning relativt sett. Samtidig har NATOs rolle og oppgaver
endret seg.
Betydningen for Norge av forholdet mellom tyngdepunktene
i den maktpolitiske struktur forsterkes ytterligere ved at EU er
i ferd med å utvikle en egen sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Samtidig er NATO fortsatt inne i en dyptgripende endringsprosess.
Alliansen er utvidet og dens strategiske konsept er tilpasset et
bredere spekter av oppgaver enn tidligere. Nye utvidelser står
for døren. Det har funnet sted en drastisk nedbygging av
Russlands militære kapasitet. Dermed er også alliansen
blitt mindre opptatt av nordområdene.
Norsk område forblir av stor strategisk
betydning i transatlantisk sammenheng. Vår strategiske
posisjon forsterkes av de naturressursene vi forvalter. Oljen og gassen
på norsk sokkel er av stor strategisk betydning for andre
stater.
Et bredere og mer sammensatt risikobilde vil
prege våre sikkerhetspolitiske omgivelser i framtiden.
Utfordringene og de potensielle trusler er mer diffuse enn før
og kjennetegnes av glidende overganger mellom det nasjonale og det
internasjonale og mellom fred, krise og krig. Økende gjensidig
avhengighet preger forholdet mellom land så vel som verdensdeler.
Dette bidrar til å viske ut skillene mellom nasjonal og
internasjonal sikkerhet. Trusler kan oppstå og utvikle
seg meget raskt og uten særlig forvarsel, blant annet fordi også ikke-statlige
aktører kan true sikkerheten. Flere og ulike konflikter
kan oppstå samtidig. Dette stiller Norge overfor nye utfordringer
og har konsekvenser for det norske forsvaret som sikkerhetspolitisk
virkemiddel.
Dagens Russland utgjør ingen militær
trussel mot Norge. Forholdet mellom Russland og Norge vil i overskuelig
framtid være preget av et asymmetrisk naboforhold mellom
en småstat og en stormakt. Håndteringen av dette
forholdet innebærer en utfordring for norsk sikkerhetspolitikk.
Nye sikkerhetspolitiske utfordringer er oppstått,
og noen av dem kan utvikle seg til potensielle trusler. Spredningen
av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler
vil trolig utgjøre en økende risiko som kan svekke
internasjonal stabilitet i årene som kommer. Forandringer
i mønsteret av internasjonal terrorisme og organisert kriminalitet
kan også true sikkerheten.
Et nytt risikobilde preger Europa. Det siste
tiåret har vist hvordan motsetninger langs etniske skillelinjer
på nytt har gitt seg voldelige uttrykk. Slike etniske konflikter
vil ventelig utgjøre en alvorlig sikkerhetspolitisk utfordring
for Europa i mange år. I tillegg vil sikkerhetsutfordringene
i Midt-Østen fortsatt kunne ha betydelige implikasjoner
for vestlig sikkerhet.
Det er nødvendig med en bred tilnærming
for å kunne møte de nye sikkerhetsutfordringene.
Militærmaktens rolle som sikkerhetspolitisk redskap er
i denne sammenheng fortsatt av direkte betydning. Likevel er militærmakt
kun ett av flere virkemidler for å nå overordnete
sikkerhetspolitiske mål. Dette krever en bred tilnærming
til sikkerhet og at eventuell bruk av militærmakt samordnes
med politiske, diplomatiske og økonomiske virkemidler.
Muligheten for at Norge blir trukket inn i konflikter i
den lavere delen av krisespekteret kan være i ferd med å øke.
Det er også økende sannsynlighet for at flere mindre
konflikter kan opptre samtidig. Motsetninger mellom stater eller
ulike grupper kan spre seg i nye og uventede retninger og forårsake
nye konflikter. Norge kan bli trukket inn i konflikter på en
indirekte måte. De potensielle truslene vi står
overfor som del av en mer globalisert verden er altså ikke
borte, de er flere og mer uoversiktlige.
Et nasjonalt militært forsvar er fortsatt
av vital betydning. Norge trenger et godt og troverdig forsvar -
et forsvar tilpasset en ny tid og med de nødvendige egenskaper
til å kunne håndtere morgendagens sikkerhetspolitiske
utfordringer. Forsvaret må være i stand til å bidra
aktivt til å ivareta de overordnete mål for norsk sikkerhetspolitikk
slik de er nedfelt i St.meld. nr. 22 (1998-1999):
– å forebygge
krig og bidra til stabilitet og fredelig utvikling,
– å ivareta norske rettigheter
og interesser, og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært
press,
– å ivareta norsk suverenitet.
Disse målene ligger fast. Virkemidlene
og forholdet mellom dem må imidlertid tilpasses. For Norge
er det særlig viktig å videreutvikle en bred sikkerhets-
og forsvarspolitisk forankring i flere retninger for å sikre
at våre interesser og behov blir tilstrekkelig ivaretatt.
Norges sikkerhet er avhengig av et forpliktende
samarbeid i NATO. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til å bevare
og styrke NATO politisk og militært og på den
måten også trygge det transatlantiske samarbeidet. Videre ønsker
Regjeringen å medvirke i utviklingen av mer effektive krisehåndteringsmekanismer
i regi av EU. Regjeringen legger stor vekt på at Russland
trekkes med i det europeiske og bredere internasjonale forsvars-
og sikkerhetspolitiske samarbeidet.
Europa er i sterk endring. I løpet
av 1990-tallet har nye utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidsmønstre
vokst fram, ikke minst i regi av NATO og EU. I årene som
kommer vil viktige spørsmål som berører hele
Europa langt på vei bli avklart. Dette gjelder ikke minst
NATOs og EUs utvidelser østover. NATO vil videreføre
sin "åpen dør"-politikk i forhold til søkerlandene.
Regjeringen støtter denne prosessen. Samtidig tar EU sikte
på omfattende utvidelser med søkerlandene fra
Sentral- og Øst-Europa og andre søkerland, og
forhandler i dag med 12 land om medlemskap. De europeiske land veves
stadig nærmere sammen gjennom et dynamisk samarbeid på tvers
av tidligere skillelinjer. NATOs forsvarspolitiske og militære
samarbeid med partnerland gjennom Partnerskap for fred (PfP) er
en viktig del av dette. Dagens dynamiske endringsprosess i Europa
vil trolig fortsette i mange år.
NATOs bruk av militær makt vil i de
nærmeste år etter alt å dømme
primært være knyttet til krisehåndtering
og konfliktforebygging, med fokus på sikkerhetspolitiske
utfordringer som ikke direkte truer allierte lands suverenitet eller
territorielle integritet. Alliansens styrkeplanlegging tar utgangspunkt
i at NATO er og ventelig vil forbli engasjert i regionale militære operasjoner
av lengre varighet slik man i dag er det på Balkan. Det
legges stor vekt på at det enkelte medlemsland må ha
evne til å operere effektivt sammen med sine allierte og
med andre samarbeidsland. Dette gjenspeiles i nye krav til trening,
utrustning, materiell, organisasjon og personellets kvalifikasjoner.
EU har ambisjoner om å kunne påta
seg humanitære operasjoner og redningsaksjoner, så vel
som fredsbevaring og fredsoppretting. Utfordringen blir å skape
en forbedret evne til å ta ansvar for europeisk sikkerhet gjennom
EU uten at dette skaper motsetninger som kan svekke NATO og det
transatlantiske samarbeidet. Dette krever et tett samarbeid mellom
EU og NATO.
Også Norge ønsker og har forpliktet
seg til å delta i et bredt internasjonalt samarbeid for å opprettholde stabilitet
og en fredelig utvikling i og rundt Europa, inkludert rustningskontroll,
for å løse konflikter og hindre at nye oppstår.
Forsvaret er det mest håndfaste sikkerhetspolitiske virkemiddel
Regjeringen har til rådighet for å nå dette
målet.
Informasjonsrevolusjonen er i ferd med å forandre rammebetingelsene
for krig og konflikt. Angrep på sivile og militære
informasjonssystemer må antas å ville utgjøre
et sentralt element i framtidens konflikter. Den teknologiske utviklingen
har gjort avansert teknologi mer tilgjengelig for politisk ustabile
stater, eller andre nasjonale og internasjonale grupperinger som kan ønske å anvende
vold for å oppnå sine hensikter. Kostnadene ved å anvende
moderne teknologi i offensivt øyemed er ofte relativt sett
billigere i forhold til hva det koster å forsvare seg effektivt
mot eller avskrekke slik bruk.
Et moderne samfunn er sårbart for trusler
og angrep. Utstrakt bruk av informasjonsteknologi har ført
til økt sårbarhet, og det finnes knapt noen samfunnssektor som
ikke er kritisk avhengig av at IT-systemer fungerer. Elektronisk
terrorisme skaper nye utfordringer knyttet til etterretning og beskyttelse.
Disse utfordringene må vies større oppmerksomhet
både av Forsvaret og det sivile samfunn og vil også kreve
et tettere sivil-militært samarbeid.
Faren for utvikling og spredning av kjernefysiske, biologiske
og kjemiske våpen (masseødeleggelsesvåpen)
og deres leveringsmidler utgjør en potensielt svært
alvorlig sikkerhetsutfordring. Den nødvendige kunnskap
for å framstille biologiske og kjemiske våpen
er forholdsvis lett tilgjengelig og flere land har som mål å anskaffe
slike våpen med tilhørende leveringsmidler. Det
er etablert en rekke multilaterale rustningskontrollregimer for å hindre
bruk, spredning og produksjon av masseødeleggelsesvåpen,
men det har vist seg vanskelig å få etablert effektive
kontroll- og overvåkningsordninger som kan bidra til å sikre
at avtalene etterleves. Flere land har heller ikke sluttet seg til
eksisterende avtaleverk.
Flertallet av konfliktene som har utspilt seg
på 1990-tallet har vært interne konflikter. Denne
type konflikter har vist seg å bli et økende internasjonalt
sikkerhetsproblem, både fordi de ofte får regionale
konsekvenser og fordi de utfordrer etablerte internasjonale normer
og rettsregler. Mennesket og menneskelig lidelse er i større
grad enn tidligere blitt en del av sikkerhetspolitikken. Økt
fokus på menneskerettigheter har skapt en ny debatt knyttet
til spørsmålet om humanitær intervensjon.
Ikke-intervensjonsprinsippet har i løpet av det siste tiåret
ved flere anledninger måttet vike for krav om ivaretakelse
av grunnleggende menneskerettigheter.
FNs Sikkerhetsråd har vedtatt resolusjoner
hvor indre anliggender er blitt sett som trusler mot internasjonal
fred og stabilitet. FNs rolle i forhold til internasjonal krisehåndtering
er dermed endret. Samtidig har også forventningene til
FN økt. FN kan ikke alene makte å løse
verdenssamfunnets utfordringer når det gjelder fred, sikkerhet
og ivaretakelse av menneskerettigheter. Tvert imot har man erfart
FNs begrensninger. En arbeidsdeling er dermed oppstått
mellom FN og andre organisasjoner.
De vanskeligste operasjonene setter så store
krav til at styrkene kan operere sammen, og til kommando- og kontrollapparatet,
at bare NATO har de nødvendige ressurser. NATO er fra et
militært synspunkt den klart mest effektive organisasjon
for flernasjonale, internasjonale operasjoner. FN er likevel fortsatt
den viktigste aktøren når det gjelder håndtering
av internasjonale kriser og konflikter. Det betyr at medlemslandene
må være villig til å stille med tellende
militære bidrag til fredsoperasjoner som gjennomføres
av FN eller med mandat fra FN.
Også skarpere økonomiske og
sosiale skillelinjer innenfor og mellom land, grenseoverskridende
kriminalitet, miljøproblemer og kamp om begrensede ressurser,
blant annet vann, kan skape grobunn for nye konflikter. Betydelige
folkeforflytninger kan oppstå som følge av krig
og konflikt, fattigdom eller miljøforandringer. Disse utfordringene
vil berøre europeisk sikkerhet på ulike måter.
Også Norge vil bli berørt - indirekte eller eventuelt
også direkte. Regjeringen vil derfor legge stor vekt på å bidra
til å forebygge slike konflikter, først og fremst
gjennom bruk av sivile virkemidler for å støtte
opp om økonomisk og sosial utvikling, demokratisering og
respekt for grunnleggende menneskerettigheter.
NATOs hovedoppgave vil fortsatt være å ivareta
det kollektive forsvar av medlemslandene, inkludert å avskrekke
en eventuell motpart fra å iverksette et militært
angrep på NATO eller ett eller flere av alliansens medlemsland
(artikkel 5-operasjoner). Fokus for det kollektive forsvaret har
likevel endret seg fra forsvar mot et storstilt angrep mot alliansens
territorium til felles evne til å håndtere regionale
konflikter. Det er i den sammenheng avgjørende å ha
evne til å forebygge, begrense og løse en konflikt
i NATOs nærområder som kan utvikle seg til å true
sikkerheten til ett eller flere av medlemslandene. Evnen til å gjennomføre
internasjonale fredsoperasjoner (ikke-artikkel 5-operasjoner, det vil
si utenfor NATOs geografiske ansvarsområde) og partnersamarbeid
er i dag fundamentale oppgaver for NATO og bidrar til å trygge
sikkerhet og stabilitet i det euro-atlantiske området og
dermed de alliertes egen sikkerhet.
Det strategiske konsept understreker at alliansens væpnede
styrker må omstilles for å kunne møte
et bredt spekter av oppgaver og utfordringer. Evne til å ivareta alliansens
oppgaver krever grunnleggende operative militære kapasiteter.
Det er særlig viktig at europeiske og amerikanske enheter
kan operere sammen. Dette innebærer at viktige teknologiske
ulikheter må utjevnes. Det har oppstått et økende
teknologisk gap mellom de amerikanske og de fleste europeiske militære enheter.
Den videre utvikling av NATO-samarbeidet er avhengig
av de alliertes evne og vilje til å følge opp
det strategiske konsept og DCI. Manglende samsvar mellom landenes
nasjonale forsvarsplanlegging og styrkeplaner på den ene
siden og omforente allierte styrkemål på den andre
har over en årrekke ført til overvekt av noen
våpensystemer og en kritisk mangel på andre i forhold
til alliansens behov. De store utgifter knyttet til utvikling, anskaffelse
og vedlikehold av mange nye militære systemer gjør
at få allierte vil kunne framskaffe visse nøkkelkapasiteter
på egenhånd.
Etter Regjeringens oppfatning er økt
satsing på flernasjonalt samarbeid både politisk ønskelig
og militært og økonomisk sett nødvendig
for å utvikle og anskaffe nødvendige kapasiteter.
For Norge vil flernasjonale løsninger være særlig
viktig.
NATOs oppmerksomhet er etter slutten av den
kalde krigen gradvis dreiet sørover - mot urolige områder først
og fremst på Balkan, men også mer generelt mot den
politisk ustabile sonen fra Nord-Afrika og Midtøsten til
Kaukasus. Norge må engasjere seg i de sikkerhetspolitiske
problemstillinger og eventuelle kriser som våre allierte
er opptatt av, og som kan berøre alliansens sikkerhet.
Tellende bidrag til alliansens politiske og militære handlekraft
vil her være av stor betydning.
Spørsmålet om byrdefordeling
har lenge gjort seg gjeldende i forholdet mellom USA og Europa.
Rettferdig byrdefordeling er nå i økende grad
også blitt et politisk tema i Europa. Fra amerikansk side
har man lagt vekt på at Europa skal påta seg et
større ansvar for europeisk sikkerhet både politisk, økonomisk
og militært. Det er kommet advarsler fra amerikansk side
om at manglende europeisk evne til å ta ansvar kan få konsekvenser
for USAs engasjement i Europa og for NATOs framtid. I mange sammenhenger
forventer USA at de europeiske allierte skal bidra til å sikre
felles interesser også utenfor NATOs kjerneområde.
NATOs strategiske konsept opererer her med begrepet "det euro-atlantiske
området". Sikkerheten til statene i dette området
henger nært sammen.
Den videre utvidelse av NATO retter betydelig
oppmerksomhet mot Sentral- og Øst-Europa. Når
NATO utvides vil et økt antall medlemmer representere en utfordring
for alliansens evne til å oppnå konsensus gjennom
politiske konsultasjoner og til militært samvirke. For å bevare
et effektivt og troverdig militært samarbeid stilles det
klare krav til eventuelle nye medlemmer. Dette er viktig for at
NATO skal kunne opprettholde sin grunnleggende oppgave som garantist
for kollektivt forsvar og det enkelte medlemslands sikkerhet. Regjeringen
støtter NATOs "åpen dør"-politikk.
NATO samarbeider med Russland innenfor rammen av
Det permanente fellesråd (PJC) og gjennom Det euro-atlantiske
partnerskapsråd (EAPC) og PFP i den grad Russland ønsker å delta
i disse fora. Samarbeidet med Russland er vesentlig for å etablere
en stabil europeisk sikkerhetspolitisk orden. Regjeringen anser
det som svært viktig at samarbeidet mellom NATO og Russland
utvikles videre.
Regjeringen vil arbeide for å videreutvikle
et sterkt NATO, både politisk og militært, med
kapasitet til å utføre hele spekteret av alliansens
oppgaver. Dette stiller nye krav også til Forsvaret.
EU har ambisjoner om å framstå som
en utenriks- og sikkerhetspolitisk enhet med egen evne til sivil
og militær krisehåndtering. Prosessen har stor
tyngde. EU har imidlertid ikke til hensikt å bli en tradisjonell
militær allianse med ansvar for kollektivt forsvar. Det
er også gjort klart at EU-ledet militær krisehåndtering bare
er aktuelt i de tilfeller der NATO som sådan ikke er engasjert.
Det er grunn til å understreke at det sikkerhets- og forsvarspolitiske
samarbeidet i EU (European Security and Defence Policy - ESDP) er
mellomstatlig og at det ikke er tale om å opprette en "Europahær".
EUs militære oppgaver er begrenset til krisehåndtering
i tråd med de såkalte Petersberg-oppgavene. Disse
inkluderer humanitære operasjoner, søk- og redningsoperasjoner,
fredsbevaring, fredsopprettelse og annen militær krisehåndtering.
EU har som mål innen 2003 å utvikle
en flernasjonal styrke for fredsoperasjoner på opp til
60 000 soldater, støttet av sjø- og luftstridskrefter,
som kan opprettholde sitt engasjement i inntil ett år.
Disse styrkene vil i overveiende grad også være
meldt inn i andre styrkeregistre og til NATO. EU er videre i ferd
med å etablere egne styrkeregistre for sivile bidrag, blant
annet politi. Etablering av nødvendige støttefunksjoner
og kapasiteter til EUs nye flernasjonale styrke vil bli langt mer krevende
enn opprettelsen av selve styrken. Det dreier seg om en rekke nye
og kostbare kapasiteter som bedre etterretning, kommando og kontroll,
kommunikasjon, samt strategisk transportkapasitet.
Per i dag er EUs evne til krisehåndtering
lav. Dette står i skarp kontrast til NATOs evne til krisehåndtering. Det
er oppnådd prinsipiell enighet om at EU skal kunne benytte
NATO-ressurser i eventuelle europeisk ledede operasjoner. EU skal
også kunne trekke på NATO-ressurser i form av
militær planleggingskapasitet. Hvordan EUs og NATOs militære
planlegging vil bli harmonisert og hvilken adgang EU skal ha til NATOs
kapasiteter rent konkret vil bli nærmere avklart i tiden
framover. Etter Regjeringens syn er en forutsetning for ESDPs effektivitet
og troverdighet at vedtakene fra EUs toppmøte i Nice om
samarbeid og konsultasjoner med tredjeland, herunder også de
seks europeiske NATO-land som ikke er medlemmer av EU, settes ut
i livet. Disse landene må få et tettest mulig
samarbeid med EU innenfor rammene av ESDP, både når
det gjelder videreutvikling av Europas militære kapasiteter
og planlegging og gjennomføring av eventuelle krisehåndteringsoperasjoner.
Etter Regjeringens syn er utviklingen av en
egen europeisk militær evne i Norges interesse, forutsatt
at det øker den samlede evne til konfliktforebygging, krisehåndtering
og kriseløsning og imøtekommer USAs krav om en
ny byrdefordeling innenfor det transatlantiske fellesskap. Gjennom
ESDP kan Europa bidra til å bevare forbindelsene over Atlanterhavet,
styrke USAs motivasjon til å forbli aktivt engasjert i
europeiske sikkerhetsspørsmål og avlaste NATO.
Utviklingen av EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk har stor betydning for
NATO og er i økende grad en viktig del av alliansens fortsatte
omstilling.
Samarbeidet mellom USA og Europa har vært
en bærebjelke i NATO-samarbeidet og i europeisk sikkerhet
siden Den annen verdenskrig. USAs sikkerhetsgaranti og militære
tilstedeværelse har vært et konkret uttrykk for
transatlantisk solidaritet og interessefellesskap. I takt med endrede
sikkerhetspolitiske rammebetingelser har imidlertid innholdet i
det transatlantiske forholdet endret karakter. Antall amerikanske
styrker i Europa er redusert fra 320 000 i 1989 til om lag 100 000
ved utgangen av 2000. Men fortsatt er Europa militært avhengig
av USA, og Europa har begrenset evne til å operere uavhengig
av USA dersom større militære operasjoner skulle
være påkrevet. På samme tid trenger USA
også Europa som et viktig ankerfeste for å fremme
stabilitet og demokrati i det euro-asiatiske området.
I dag er den sikkerhetspolitiske rollefordeling
mellom EU og NATO, og med det også mellom EU og USA, i
støpeskjeen. EUs rolle i europeisk politikk vil trolig
endres som følge av en videre utvikling av en mer helhetlig
utenriks- og sikkerhetspolitikk og en videre utvidelse som vil omfatte
svært mange europeiske land. Dermed vil EU kunne spille
en langt viktigere rolle for europeisk sikkerhet og stabilitet.
Dette vil også kunne virke inn på det transatlantiske
samarbeidet som i større grad vil kunne skje i form av
en tettere dialog direkte mellom EU og USA. En slik utvikling vil
også få betydning for NATO.
Skulle EUs sikkerhetspolitiske linje på lengre
sikt gå på tvers av amerikanske målsettinger,
for eksempel ved at den franske linje om økt europeisk
selvstendighet i forhold til USA og NATO setter et for stort preg på EU-samarbeidet,
vil forholdet mellom USA og EU kunne bli mer anstrengt. Skulle det
komme til en eventuell redusert vektlegging av NATO og en drastisk revurdering
med hensyn til fordelingen av oppgaver og ansvar mellom EU og NATO,
ville dette i verste fall kunne undergrave NATOs integrerte militære
struktur. I så fall ville man risikere å få en
mer fragmentert europeisk sikkerhetsorden med redusert sikkerhet
og stabilitet for Europa. For Norge ville en slik situasjon være svært
alvorlig, gitt avhengigheten av NATO, herunder amerikanske forsterkninger.
Med Norge utenfor EU, medlemskap i et NATO med svekket troverdighet
og et Europa uten et sterkt amerikansk engasjement ville vårt
lands sikkerhetspolitiske stilling bli vesentlig forringet.
Sannsynligheten for den type negativ utvikling
som her er skissert er i dag lav. Gitt Norges avhengighet av den
transatlantiske dimensjon er det av stor betydning å sikre
at vi fortløpende deltar i den transatlantiske dialogen.
En viktig utfordring blir å bidra til å hindre
at det oppstår alvorlig friksjon over Atlanterhavet i forbindelse
med den videre utvikling av samarbeidet mellom EU og NATO og sikre
at dette samarbeidet får et mest mulig substansielt innhold.
Videre legger Regjeringen stor vekt på å videreutvikle
det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med USA. Det er
vesentlig å arbeide for å opprettholde interessen
for nordområdene både hos USA og andre allierte,
blant annet gjennom alliert trening og øvelser i Norge.
Under den kalde krigen spilte Norge en strategisk meget
viktig rolle for NATO og fikk dermed stor oppmerksomhet fra alliansen.
Nå har NATOs og de alliertes oppmerksomhet dreid sørover
og østover. Norsk territorium og tilstøtende områder
er likevel fortsatt av stor strategisk, politisk og økonomisk
betydning. Dette innebærer en rekke kontroll- og oppsynsoppgaver
for Forsvaret. Hovedutfordringen knytter seg til sikring av ressursene
og tilhørende infrastruktur og til mulige konflikter om
utnyttelse og forvaltning av disse ressursene.
Det kan ikke utelukkes at det vil kunne oppstå uoverensstemmelser
med andre land i forbindelse med norsk myndighetsutøvelse
på Svalbard og norsk jurisdiksjonsutøvelse i vernesonen
rundt Svalbard. Effektiv nasjonal ressurs- og miljøkontroll
samt et forbedret internasjonalt og bilateralt avtaleverk, særlig
vedrørende ressurs- og miljøspørsmål,
kan redusere faren for konflikt, men vil ikke forhindre at Norges
rolle kan bli utfordret. Forsvaret må derfor ha effektive
og troverdige kapasiteter for tilstedeværelse, suverenitetshevdelse,
overvåking og krisehåndtering for å bidra
til å forhindre og om nødvendig mestre slike situasjoner.
Olje- og gassleveranser fra norsk sokkel har
strategisk betydning for andre stater. Norge dekket i 1999 omkring
en fjerdedel av Vest-Europas gassbehov. I eventuelle konflikter
hvor tilgang til olje og gass settes i fokus vil også Norge
kunne bli trukket inn. Olje- og gassinstallasjonene er sårbare
for eventuelle angrep. Beskyttelses- og sikringstiltak av viktige
anlegg og infrastruktur i fred, krise og krig utgjør derfor
en stor sikkerhets- og forsvarspolitisk utfordring for Norge. I situasjoner
der norske forsvarsressurser ikke strekker til vil NATO kunne spille
en viktig rolle i sikring og beskyttelse av petroleumsinfrastrukturen
offshore.
Forholdene i Norges nærområder
legger føringer på norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Av særlig betydning er utviklingen i Russland, de baltiske
stater og Østersjøregionen, samt utviklingen av
det nordiske samarbeidet.
I proposisjonens pkt. 3.9.1 og 3.9.2 utredes
disse forholdene nærmere.
De overordnete sikkerhetspolitiske rammer som avtegner
seg preges av et mer diffust og sammensatt risikobilde. Det er nødvendig
med en bred tilnærming for å kunne møte
de sikkerhetsutfordringer og potensielle trusler som Norge kan risikere å måtte
håndtere. Militærmaktens rolle som sikkerhetspolitisk
redskap er i denne sammenheng fortsatt av direkte relevans. Forsvaret
må imidlertid være tilpasset den virkeligheten som
de militære styrker skal forholde seg til og de oppgaver
som følger.
For å ivareta norsk sikkerhet må Forsvaret
være i stand til å møte utfordringer
som kan oppstå på kort og mellomlang sikt. Tidshorisonten
kan her settes til ti år. Videre må Forsvaret
kunne tilpasses en eventuell vesensforskjellig situasjon i perioden
etter 2010. Begrensede ressurser krever imidlertid klare valg. Det er
ikke realistisk å skulle gardere seg mot enhver tenkelig
potensiell trussel. Norges framtidige forsvar må innrette
sine ressurser mot å håndtere de sikkerhetspolitiske
situasjoner som anses som mest sannsynlige og alvorlige. I tillegg
må Forsvaret i økende grad være forberedt
på å kunne håndtere flere kriser samtidig.
Komiteen vil understreke
at Norges strategiske situasjon i grove trekk er den samme som ved
behandlingen av forrige langtidsmelding, ref. Innst. S. nr. 245 (1997-1998),
jf. St.meld. nr. 22 (1997-1998), og at denne i stor grad er bestemt
av vår stilling innenfor en maktpolitisk struktur der NATO,
USA, EU og Russland utgjør de viktigste tyngdepunktene.
Av betydning for Norge er den utvikling som har funnet sted i forholdet
mellom disse tyngdepunktene. USA og EU har relativt sett fått økt
makt og betydning samtidig med at NATO’s rolle og oppgaver
har endret seg.
Komiteen viser til at forholdet
mellom Norge og Russland på overordnet nivå er
tilfredsstillende. Komiteen har imidlertid merket
seg at selv om Russlands militære og politiske posisjon
er svekket, så forsøker landets nye ledelse å samle
Russland i et sterkere sentralisert styringsmønster. Samtidig
søkes svekkelsen av Russlands militære makt snudd
gjennom en kombinasjon av økte økonomiske rammer
til, reduksjoner i omfanget av, samt modernisering av landets forsvar.
Blant annet prioriteres nå innsatsstyrker med høy
kvalitet, høy beredskap og høy mobilitet.
Komiteen viser til utviklingstrekk
i Russlands utenriks- og forsvarspolitikk med hensyn til uttalte intensjoner
og interesser som klart angår norske interesseområder
i nord, og viser spesielt til Den Norske Atlanterhavskomites publikasjon
Det sikkerhetspolitiske bibliotek nr. 9-2001 (Andrej Fjodorov et.
al) som dokumentasjon.
Komiteen mener at for Norge er
det av betydning at EU utvikler en egen sikkerhets- og forsvarspolitikk samtidig
med at NATO fortsatt er inne i en dyptgripende endringsprosess.
Dette skjer samtidig med at alliansen står foran nye utvidelser.
Med NATOs fokusering på Balkan og sydflanken, er alliansen
over tid blitt mindre opptatt av nordområdene. Samtidig
vil komiteen understreke at norsk område
forblir av stor strategisk betydning så vel i transatlantisk
sammenheng som gjennom det forhold at Kola-halvøya er blitt
viktigere fordi den sjøbaserte strategiske kjernefysiske
kapasitet har fått større relativ betydning.
Vår strategiske posisjon forsterkes
av de naturressurser vi forvalter samt det forhold at olje og gass
på norsk sokkel er av strategiske betydning for andre stater.
Komiteen vil videre understreke
at det fortsatt er uløste problemer knyttet til uenigheten
om delelinjen mellom Norge og Russland, gråsonen, og at
dette berører vårt forhold til nabostater. Forhold
knyttet til ressursforvaltning generelt og i tilknytning til Svalbard spesielt
forsterker dette ytterligere.
Muligheten for at Norge kan trekkes inn i konflikter i
den lavere del av krisespekteret kan være i ferd med å bli
større, samtidig som det er økende sannsynlighet for
at flere mindre konflikter kan opptre samtidig. Motsetninger mellom
stater eller konflikter innen stater kan spre seg i nye og uventede
retninger og således forårsake nye konflikter.
Norge kan på en slik bakgrunn bli trukket inn i konflikter
på en indirekte måte. Komiteen vil
peke på at de trusler og utfordringer vi kan stå overfor
er flere og mer uoversiktlige enn tidligere selv om vår
sikkerhetspolitiske situasjon generelt sett er mer positiv i dag
enn under den kalde krigen.
Komiteen vil understreke at vi
vil måtte være forberedt på å møte
sikkerhetspolitiske utfordringer som kan oppstå både
innenfor og i randsonen av NATO-alliansens interesseområde
eller helt andre steder, ved at disse eskalerer og får
et øst/vest-perspektiv. Dette vil kunne skje meget
raskt og vil umiddelbart medføre økt spenning
og sensitivitet i nord. Derfor må vi gjennom nasjonale
prioriteringer bidra til et nasjonalt militært forsvar
som sikrer fred og stabilitet i nordområdene.
Komiteen mener at et troverdig
nasjonalt militært Forsvar fortsatt er av vital betydning.
Komiteen understreker at Forsvaret
må være i stand til å bidra aktivt til å ivareta
følgende overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk:
– å forebygge
krig og bidra til stabilitet og fredelig utvikling
– å ivareta norske rettigheter
og interesser og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært
press
– å ivareta norsk suverenitet
– å forsvare norsk land,
sjø og luftterritorier mot krenkelser og angrep.
Komiteen legger vekt på at
det føres en aktiv og balansert sikkerhets- og forsvarspolitikk
i samarbeide med allierte og naboland.
Komiteen slår fast at
Norge ikke er medlem i den europeiske unionen i en tid der EU utvikler
en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. Uavhengig av spørsmålet
om norsk medlemskap, er imidlertid utviklingen av EUs forsvars-
og sikkerhetspolitiske samarbeid - forutsatt at det bidrar til å styrke
den europeiske pilaren i NATO - et positivt bidrag til utviklingen
av den euro-atlantiske sikkerhetspolitiske arkitektur.
Komiteen vil understreke at det
også i dagens situasjon er av grunnleggende betydning at
NATO kan gi et aktivt bidrag til vårt forsvar i en eventuell
artikkel 5-situasjon. Komiteen vil i den sammenheng
understreke betydningen av de transatlantiske forbindelsene gjennom
NATO, spesielt med hensyn til å binde amerikanske styrker
til forsvaret av Norge og å forberede et slikt samarbeid
i fredstid, blant annet gjennom fortsatt forhåndslagring
av materiell på norsk territorium.
Komiteen finner på denne
bakgrunn det nødvendig å understreke at også fremtidens
forsvarsstruktur må dimensjoneres for å bidra
til et troverdig nasjonalt forsvar som er i stand til å ivareta
nasjonale målsettinger, med en robust evne til vertslandsstøtte
for allierte bidrag i Norge. Samtidig må vi ha tilstrekkelig
kapasitet til å bidra med norske styrker i internasjonale
oppdrag på en slik måte at det reflekterer nasjonens
størrelse og bæreevne.
Komiteen henviser til at en samlet
komite i Budsjett-innst. S. nr. 7 (2000-2001) uttalte:
"Komiteen har merket seg at det er Regjeringens syn at
forsvars- og sikkerhetspolitikken må gjenspeile de rammebetingelser
som gjelder for landet og dets nærområder. Videre
at vi innen NATO- alliansen har et selvstendig ansvar for dette.
Komiteen understreker at norsk territorium og tilstøtende
sjøområder fremdeles er strategisk, politisk og økonomisk
viktig. Dette innebærer at landet må ha en tilstrekkelig
evne og kompetanse til å ivareta viktige interesser, oppgaver,
rettigheter og forpliktelser."
Videre heter det:
"Komiteen vil som Forsvarsdepartementet understreke
at den militære kjernefysiske og konvensjonelle kapasitet
i våre nærområder fortsatt må utgjøre
et sentralt premiss for norsk forsvarsplanlegging."
Komiteen vil understreke at disse
merknader fortsatt har gyldighet og dette vil bla. måtte
legges til grunn for vurderingene av hvilke oppgaver Forsvaret i fremtiden
skal ha og følgelig hvilken forsvarsstruktur som må til
for å ivareta disse målsettinger.
Komiteen vil, i likhet med Regjeringen,
understreke at Norges sikkerhet er avhengig av et forpliktende samarbeid
i NATO. Det vil derfor være nødvendig at Norge
bidrar til å bevare og styrke NATO politisk og militært
for på den måten å trygge det transatlantiske
samarbeidet. Komiteen har i denne sammenheng merket
seg at føringene i NATOs strategiske konsept og arbeidet
med å styrke medlemslandenes militære kapasiteter
(Defence Capabilities Initiative) går i retning av en prioritering
av kvalitet, reaksjonstid og mobilitet hos de militære
styrker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at dette blir først og fremst viktig for deltakelse
i internasjonale operasjoner, men også som et mål
for alle norske styrker gitt tilstrekkelige økonomiske
rammer.
Komiteen vil også peke
på at Norge bør medvirke til en mer effektiv krisehåndtering
i regi av EU, men vil samtidig peke på at Norge i denne
sammenheng må legge til grunn at en slik utvikling ikke
må gå på bekostning av samarbeidet i
NATO og at det ikke må føre til duplikasjon av
NATOs eksisterende verktøy for krisehåndtering. Komiteen understreker
at det vil være viktig å trekke Russland med i
både det europeiske og et bredere internasjonalt forsvars-
og sikkerhetspolitisk samarbeide.
For Norge vil det også være
viktig å tilpasse seg de mål for forsvarsutvikling
som kommer til uttrykk gjennom nye krav til militære styrker
innen alliansen slik at disse i størst mulig grad skal
kunne operere effektivt sammen. Dette gjenspeiles i nye krav til
mobilitet, trening, utrustning, materiell og personellets kvalifikasjoner.
En utvikling av det norske forsvaret i tråd med disse retningslinjene
vil være viktig både for å kunne stille
tellende bidrag i internasjonale operasjoner og for å styrke
vår evne til nasjonalt forsvar. Det nye risikobildet tilsier
at deler av våre styrker må ha høy grad
av tilgjengelighet gjennom lav reaksjonstid og høy mobilitet,
for å kunne håndtere mindre utfordringer på egen hånd
eller tidlig i en større konflikt. Samtidig er det nødvendig å holde
et høyt teknologisk og treningsmessig nivå for å kunne
operere sammen med våre allierte.
For Norge vil deltagelse i internasjonale operasjoner måtte
veies mot og sammen med de nasjonale behov for å ivareta
et tilstrekkelig antall "in-place" styrker (styrker gruppert for
nasjonale forsvarsoppgaver).
Komiteen vil understreke at det
vil være svært vanskelig å skaffe styrker
til internasjonale operasjoner i tilstrekkelig antall og med god
kvalitet dersom det ikke samtidig styrkeproduseres til og vedlikeholdes
et vernepliktsforsvar som har en dybde og bredde i kompetanse og
struktur som kan understøtte norsk deltagelse i internasjonale
operasjoner over lengre tid.
Komiteen deler Regjeringens bekymring
for utviklingstrekk knyttet til samfunnets generelle sårbarhet, og
viser til at angrep på sivile og militære informasjonssystemer
er en sentral del av trusselbildet for vårt samfunn. Komiteen viser
til høringsuttalelse fra landets fylkesmenn basert på brev
av 4. september 2000 fra Forsvarsdepartementet. Det fremgår
at fylkesmannskollegiet understreker nødvendigheten av å se innstillingen
fra Forsvarspolitisk utvalg (FPU) (NOU 2000:2), Sårbarhetsutvalgets
innstilling (NOU 2000:24) og Forsvarssjefens studie 2000 (FS 2000)
i sammenheng.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, slår i denne
sammenheng fast at langtidsplanene for Det Sivile Beredskap ikke
er fremlagt parallelt til St.prp. nr. 45 (2000-2001), noe som er i
strid med Stortingets forutsetning om slik parallell behandling.
Flertallet finner at konsekvensene
av Sårbarhetsutvalgets arbeid i liten grad reflekteres
i proposisjonen, og finner det kritikkverdig at Justisdepartementet
ikke har fulgt opp Stortingets forutsetning.
Flertallet viser for øvrig
til høring med justisministeren 9. april 2001 der hun bebudet
en langtidsmelding høsten 2001.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Justis- og politidepartementet i St.prp. nr. 1 (2000 - 2001)
varslet følgende:
"Departementet vil starte arbeidet med en ny stortingsmelding
om samfunnssikkerhet og beredskap. Stortinget har forutsatt at meldingen
behandles parallelt med behandlingen av Forsvarsdepartementets langtidsproposisjon.
Forsvarsdepartementets proposisjon vil avklare hvordan det fremtidige
forsvaret skal se ut. Stortingsmeldingen om det sivile beredskap
må blant annet behandle konsekvensene av disse endringene.
Det er derfor naturlig at Justisdepartementets melding fremmes etter
Forsvarsdepartementets proposisjon. Meldingen vil si noe om innretningen
av sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet i årene
framover, hvilken dimensjon arbeidet bør ha, hvor ansvaret bør
plasseres og hva som skal være de styrende premissene for
samfunnets sikkerhets- og beredskapsarbeide."
Disse medlemmer viser til Budsjett-innst.
S. nr. 7 (2000-2001) hvor ingen av komiteens medlemmer hadde noen
merknader til dette. Tvert imot ble det fra en enstemmig komite
uttalt følgende:
"Komiteen har med tilfredshet merket seg at det vil bli
framlagt en stortingsmelding om samfunnssikkerhet og beredskap."
Disse medlemmer kan derfor ikke
slutte seg til kritikken overfor Justisdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet mener
det er viktig å ha en helhetlig strategi i arbeidet for
internasjonal fred og forsoning og utnytte både de diplomatiske, økonomiske
og militære virkemidler. Det helhetlige freds- og forsoningsarbeidet
kan bidra til å redusere behovet for militært
engasjement i konfliktområder.
Komiteen har merket
seg at mulig bruk av kjernevåpen har fått en mer
fremtredende plass i Russlands nye militære doktrine. Som
småstatsnabo til en kjernefysisk stormakt må slike
forhold vektlegges i utformingen av vår nasjonale forsvarspolitikk,
selv om slike forhold primært er en del av de bilaterale
prosesser mellom USA og Russland. Komiteen merker
seg imidlertid i denne sammenheng også at NATOs evne til kjernefysisk
avskrekking er intakt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet understreker nødvendigheten
av at Norge fortsatt må arbeide intensivt for å styrke
rustnings- og nedrustningsregimer, særlig knyttet til masseødeleggelsesvåpen.
Det må legges særlig vekt på sikkerhetsproblemene
knyttet til nukleært avfall i nordområdene.
Disse medlemmer vil peke på viktigheten
av at Forsvaret fortsatt legger vekt på forholdsregler
knyttet til masseødeleggelsesvåpen, og undervisningen
og treningen knyttet til vern mot nukleære, biologiske
og kjemiske våpen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at Forsvaret allerede på en god måte ivaretar
ABC-tjenesten. Disse medlemmer viser videre til at
Russland fortsatt ikke har oppfylt sine forpliktelser etter bl.a.
CFE-avtalen.