5.1 Sammendrag

5.1.1 Innledning

Regjeringens prinsipielle standpunkt er at mange problemstillinger ikke bør håndteres politisk, men overlates til prosesser i det sivile samfunnet. Det er ikke alt som egner seg til å styres politisk. Statlige myndigheter har imidlertid et ansvar for å stimulere til prosesser i det sivile samfunnet, for eksempel gjennom forskning, informasjon og tilrettelegging for et levende organisasjonsliv og en frivillig sektor.

Regjeringen vil motarbeide utviklingen av nye, store sosiale og økonomiske forskjeller som systematisk følger etniske skillelinjer. Like muligheter for alle til å delta på ulike samfunnsarenaer, som utdanning og arbeidsliv, er den viktigste forutsetningen for å hindre at det utvikler seg segregerte og isolerte miljøer.

Politikken må ta hensyn til at samfunnsborgerne har ulike prioriteringer, og at dette kan resultere i ulikhet i levekår og livsstil. Atferd og forhold som strider mot norsk lov kan imidlertid ikke aksepteres. Det er en politisk utfordring å ta stilling til hvilke typer ulikhet og forskjellighet politiske myndigheter bør reagere overfor.

5.1.2 Internasjonale menneskerettigheter gir rammer for nasjonal styring

Norge har sluttet seg til en rekke menneskerettighetskonvensjoner, som legger rammer for det nasjonale, politiske handlingsrommet. Internasjonale menneskerettighetsforpliktelser er styrende for norsk lovgivning på en rekke områder. Bestemmelsene i konvensjonene som er inkorporert gjennom menneskerettsloven, skal dessuten ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. lovens § 3. Regjeringen har fremmet forslag for Stortinget om at FNs kvinnekonvensjon inkorporeres gjennom likestillingsloven og at FNs rasediskrimineringskonvensjon inkorporeres gjennom den nye loven mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion mv., jf. Ot.prp. nr. 35 (2004-2005) og Ot.prp. nr. 33 (2004-2005).

Det kan oppstå et spenningsforhold mellom ulike menneskerettigheter. Regjeringens grunnholdning er at dersom individets rettigheter krenkes, må hensynet til individet gå foran hensynet til gruppers ønske om å opprettholde sine tradisjoner. Kvinners og barns rettigheter må gis et spesielt sterkt vern fordi de er mer sårbare for overgrep og frihetsinnskrenkninger enn menn. Det er ulike syn på internasjonale menneskerettigheters betydning for demokratiets og folkestyrets stilling. Denne debatten har relevans for politikken for mangfold. I Makt- og demokratiutredningen (NOU 2003: 19 Makt og demokrati s. 30-32) påpekes det at sosiale og kulturelle problemer i økende grad blir regulert gjennom lover og direktiver. Nedfelling av rett til likestilling og rettigheter for kulturelle minoriteter blir nevnt som eksempler.

Regjeringen tar sikte på å følge opp Makt- og demokratiutredningen med en stortingsmelding våren 2005.

5.1.3 Hva kan og bør styres?

Regjeringens mål er at alle skal ha like muligheter og rettigheter til deltakelse, uavhengig av kjønn og bakgrunn. Alle samfunnsborgere møter begrensninger i forhold til idealet om valgfrihet. Personer som tilhører ulike mindretall i befolkningen kan i tillegg møte andre hindringer enn flertallet, eller hindringene kan være flere eller opptre i en annen form. Hovedtyper av begrensninger:

• – Skjev fordeling av økonomiske og materielle goder, og av kunnskap

• – Direkte og indirekte diskriminering

• – Holdninger, tradisjoner og handlemåter hos individer eller innen grupper og miljøer.

De tre hovedtypene av begrensninger på idealet om retten til å gjøre selvstendige valg, kan i ulik grad påvirkes med politiske virkemidler. Spørsmålet er hva som skal gjøres til gjenstand for politisk styring og hvilke virkemidler som anses som legitime.

Etter Regjeringens syn går det et vesentlig skille mellom lovstridige handlinger og de som ikke rammes av norsk lov.

Når det gjelder handlinger som er forbudt ved lov, er det statens oppgave å arbeide for at lovene blir respektert og overholdt, og å sanksjonere eventuelle lovbrudd. Nyere innvandring stiller samfunnet overfor former for kriminalitet som det er begrenset erfaring med fra tidligere. I meldingen er det gitt en nærmere omtale av tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, ulovlig skolefravær, bigami og etnisk diskriminering, rasistisk vold og trakassering. Mange av sakene kan være vanskelige å avdekke, og de reiser spesielle problemer fordi de finner sted innen familien og i til dels lukkede sosiale miljøer.

Hensynet til enkeltmenneskets valgfrihet tilsier at alle må akseptere at noen gjør valg og prioriteringer man er uenig i eller ikke forstår. Av og til ønsker likevel myndighetene å påvirke handlingsvalg som kan virke undertrykkende eller begrensende for den enkelte eller for dennes familie eller barn, eller som kan ha uønskede konsekvenser for samfunnet, selv om handlingene ikke er ulovlige eller vurderes som egnet for lovforbud.

Hvis uønskede handlinger er resultat av verdikonflikter, kan lover og regler i enkelte tilfeller være aktuelle virkemidler. I de fleste tilfeller vil imidlertid opplysning/informasjon og økonomiske incentiver være mer aktuelle. Dersom årsaken til bestemte handlingsvalg er kunnskapsmangel, er informasjon et nødvendig tiltak. Informasjon og tiltak må tilpasses målgruppens forutsetninger. Det er særlig viktig at gruppene selv tas med på råd i tiltaksutforming. I noen tilfeller bør også informasjons- og opplysningsarbeidet overlates til gruppene selv.

5.1.4 Grunnlag for tillit og prosedyrer for dialog

Mange bekymringer i norsk innvandrings- og integreringsdebatt handler om hvordan nye borgere passer inn i det som oppleves som et eksisterende verdifellesskap.

Lovgivning og politiske tiltak må oppfattes som legitime hvis de skal få tilsiktet effekt.

Det finnes flere måter å forebygge disse bekymringene på. En vei å gå er å styrke det politiske fellesskapet gjennom felles plikter og rettigheter som gjelder for alle, samt klare prosedyrer for samhandling og konfliktløsning. Det andre er å tilrettelegge for at det utvik­ler seg et visst sosialt "lim" mellom borgerne, gjennom felles erfaringer, historie og opplevelser. Det forutsetter at det eksisterer møteplasser og felles samfunnsordninger/institusjoner, for eksempel skolen, hvor borgerne treffes, blir kjent og lærer å forstå hverandres ulike forventninger.

Fellesskapet kan også være bygget på felles verdier i moralske og etiske spørsmål.

At berørte grupper selv får mulighet til å påvirke hvilke tiltak som skal iverksettes og hvordan det skal gjøres, kan bidra til å gi politikken legitimitet.

Det er viktig at representanter for alle samfunnsinteresser får mulighet til å ytre seg. Brukerretting av offentlige tjenester og tilpassede ordninger som tar hensyn til ulike behov, er et av flere mulige svar på den demokratiske utfordringen som eksistensen av permanente mindretall innebærer.

5.1.5 Regulert innvandring og inkludering - avveining av hensyn

Politikken som føres for å regulere innvandringen er ikke tema for denne stortingsmeldingen. Reguleringspolitikken har likevel en nær sammenheng med meldingens tema. Måten reguleringspolitikken håndteres på er viktig for debattklimaet, for tillitsforholdet mellom grupper og for enkeltpersoners tillit til statlige myndigheter. Den gir muligheter og legger begrensninger på hvordan den enkelte og dennes familiemedlemmer kan forflytte seg over landegrenser, og for deres rettigheter i Norge.

Behovet for å kontrollere og regulere innvandringen, og målsettingen om inkludering og likeverdig deltakelse for alle innbyggere, står delvis i et spenningsforhold til hverandre. Målsettingene må vurderes kontinuerlig i forhold til hverandre, og effektene av innvandringsregulerende tiltak må evalueres. Det er nødvendig for å unngå at omkostningene ved politikken for grupper og enkeltpersoner blir urimelig store i forhold til det man oppnår med tiltakene.

5.1.6 Hva kan vi lære fra andre politikkfelt?

5.1.6.1 Same- og minoritetspolitikken

I likhet med politikken overfor innvandrere, blir politikken overfor samer og nasjonale minoriteter til i et spenningsfelt mellom idealet om likhet og idealet om mangfold. Mens politikken overfor disse gruppene tidligere var preget av hard fornorsking og tvungen assimilering, står retten til å bevare og videreutvikle egen kultur sterkt i dag.

Selv om det kan trekkes lærdom fra politikken som føres overfor samer og nasjonale minoriteter, er det en del grunnleggende forskjeller som gjør at politikken for nyinnvandrede grupper blir annerledes. Samer og nasjonale minoriteter har konvensjons- og lovfestede rettigheter som grupper. Dette innebærer blant annet at staten har et ansvar for aktivt å opprettholde og støtte samers og nasjonale minoriteters kultur. For innvandrere er bevaring av egen kultur i hovedsak en privat og frivillig sak.

5.1.6.2 Likestillingspolitikken

Tidlige kampsaker for kvinner i Norge gjaldt blant annet adgang til høyere utdanning og til kvalifisert inntektsgivende arbeid. Kravene gjaldt ikke-diskriminering og formelt like rettigheter og muligheter. I dag er det tilsvarende utfordringer i forhold til likestilling for innvandrere og deres etterkommere.

Politiske tiltak kan ha utilsiktede virkninger. Mål og virkemidler må derfor hele tiden vurderes opp mot hverandre. Det er for eksempel viktig å vurdere hvordan aktuelle reformer påvirker forhold mellom kvinner og menn, og om den generelle familie- og likestillingspolitikken får andre konsekvenser for innvandrerbefolkningen enn for andre.

Et viktig krav fra kvinnekampen i Norge har vært å gjøre private spørsmål til offentlige anliggender, i den betydning at familielivet ikke skulle være unntatt fra offentlig innsyn og regulering.

En annen lærdom fra likestillingspolitikken er at formelt like rettigheter (ikke-diskriminerende lov og regelverk) er et nødvendig grunnlag, men ikke tilstrekkelig for å sikre reelt like muligheter. De senere årenes likestillingspolitikk har gått ut på å gjøre likestilling mellom kjønnene til et integrert perspektiv i all offentlig politikk. I forhold til innvandrerbefolkningen anser Regjeringen kvotering for å være et uaktuelt virkemiddel. Regjeringen vil føre en politikk basert på individuell tilpasning av tjenester og et lovverk som gir beskyttelse mot diskriminering. Sammenslåingen av Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og SMED fra 2006 vil gi økte muligheter til å bruke erfaringer fra kjønnslikestillingsarbeidet i arbeidet for etnisk likestilling, og omvendt.

5.2 Komiteens merknader

Komiteenviser til at likestilling mellom kjønnene er en ufravikelig del av vårt verdigrunnlag og en nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn. For å lykkes bedre i integreringspolitikken er det helt nødvendig å sette kvinner i fokus, herunder å bedre jenters oppvekstvilkår og kvinners muligheter til personlig utvikling og økonomisk selvstendighet.

Utviklingen av velferdsstaten har lagt et godt grunnlag for kvinners inntog i arbeidslivet og gjort kvinner mer økonomisk selvstendige. Frihet, likeverd og selvstendighet er forutsetninger for å delta og medvirke i et demokratisk samfunn. Norge har fremdeles ikke oppnådd reell likestilling. For innvandrerkvinner kan det innebære en dobbelt belastning, i form av både å være kvinne, og å bli utsatt for diskriminering som følge av etnisk bakgrunn.

Komiteen viser til at verdiene frihet, likhet og selvstendighet ikke står like sentralt i alle miljøer. Kastesystem, kjønnsdeling og generasjonskonflikter eksisterer stadig i opphavslandene til nye norske medborgere. I land med svakt utviklede velferdssystemer har familien en langt mer sentral plass. Ærestenkning og kontroll av kvinners seksualitet kan gjøre det vanskeligere for enkelte kvinner å oppnå selvstendighet. Komiteen mener at kvinner skal ha likemuligheter til å ta selvstendige frie valg for sine egne liv. En forutsetning for å ta egne valg er at valgmulighetene er reelle. Norske myndigheter har et ansvar for å sikre ungdom og kvinners rett til å ta egne valg. Mangel på selvbestemmelse, begrensninger i kontakt og deltakelse i samfunnslivet, skal ikke aksepteres.

Komiteen viser til de respektive merknadene i Innst. O. nr. 69 og Innst. O. nr. 70, jf. hhv. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) og Ot.prp. nr. 35 (2004-2005) om diskriminering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil forby det muslimske plagget hijab i grunnskolen. Det er ikke fordi Fremskrittspartiet ikke respekterer muslimers trosfrihet, men fordi disse medlemmerikke tolererer at jenter i ung alder systematisk indoktrineres til å akseptere at kvinner er underlegne og kan undertrykkes som voksne.

Disse medlemmeranklages likevel nå systematisk av representanter fra det islamistiske miljøet i Norge for å ikke ha respekt for muslimer, og at disse medlemmerer så etnosentriske at de ikke ser verdien i andre kulturers uttrykk. Disse medlemmervil fremheve at dette ikke er riktig. Disse medlemmervil vise til at Athar Akram, redaktør i Ung Muslim, hevdet i Dagbladet 6. mars 2004 at Fremskrittspartiet vil forby muslimske jenters frihet, og prøver å gi seg selv og alle andre norske muslimer en kunstig offerrolle. Men de reelle ofrene i denne saken er etter disse medlemmerssyn de 5-6 år unge jentene som tildekkes med hijab av sine fundamentalistiske muslimske foreldre. Det er de som krever at kvinner skal skjule seg for menn som er frihetens virkelige fiender. Da er barn selvfølgelig de første ofre.

Disse medlemmervil vise til at norske muslimer konstruerer et bilde av samvittighetsfulle, dypt religiøse muslimske jenter som i troen på Koranens leveregler kler seg i hijab. Dette er etter disse medlemmerssyn mildt sagt en omskrivning av de faktiske forhold, da disse medlemmer sterkt tviler på at et 5 år gammelt barn kan ha en slik tro. Hvis det er slik mange muslimske organisasjoner hevder, at Koranen pålegger jenter som har kommet i puberteten å bruke hijab, så kan ikke disse medlemmerse at et forbud i grunnskolen (altså til de er 15) kan være særlig problematisk.

Disse medlemmervil videre forby bruken av den heldekkende burkaen og heldekkende niqab ut videregående skole. Burka er absolutt heldekkende, og jentene har ikke annet enn en smal nettingslisse å se gjennom. Plagget er 100 pst. hemmende i undervisningsøyemed, og Sverige har nylig gitt skolene anledning til å forby bruken av det, nettopp med denne begrunnelsen. Islamistene kunne ha brukt de samme argumentene som de bruker mot hijabforbudet, men antakeligvis ser de det opinionstruende i å forsvare at uskyldige småjenter skal kles i et plagg som så til de grader er hemmende i dagliglivet.

Komiteen er av den oppfatning at det også på andre arenaer skjer overgrep mot unge jenter i innvandrermiljøer og at disse områdene også må få fokus. I denne sammenheng vil komiteen vise til overgrep knyttet til kjønnslemlestelse. Det hersker etter komiteens syn ingen tvil om at dette er et svært alvorlig problem som får dramatiske konsekvenser for de som blir utsatt for dette. Dette er et problem som fremdeles eksisterer i Norge.

Komiteen vil understreke at kjønnslemlestelse er en alvorlig kriminell handling overfor jenter, uansett hva tradisjonen eller kulturen sier om det. Komiteen vil styrke arbeidet mot kjønnslemlestelse gjennom informasjon, skolehelsetjeneste og helsetjeneste for ungdom.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at alle offentlige instanser som helsepersonale, skole, barnehage mv. i dag allerede har en meldeplikt til barnevernet hvis det er grunn til alvorlig bekymring. Utført omskjæring faller absolutt inn under denne kategorien. Barnevernet har da en lovpålagt plikt til å starte en undersøkelsessak.

Komiteen viser til at det i tillegg står klart i kjønnslemlestelsesloven at offentlige virksomheter så som skole, barnevern og helsevesen i tillegg til forstandere og ledere i trossamfunn har plikt til å søke å avverge kjønnslemlestelse. Hvis de unnlater å gjøre dette, vil de kunne straffeforfølges.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet. Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er bedre for det enkelte barn å bli møtt av barnevernet framfor politiet. Barnevernet besitter ressurser og kompetanse som politiet ikke er i besittelse av. Dessuten har de en mulighet til å iverksette tiltak, enten dette er frivillige hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse. Det betyr imidlertid ikke at barnevernet ikke skal melde fra til politiet. I barnevernloven gis det en åpning for at barnevernet kan gi opplysninger videre til politiet hvis det er snakk om straffbare forhold som fysisk mishandling og overgrep. Flertallet viser til at barnevernet i dag ikke har automatisk meldeplikt til politiet ved avdekking av kjønnslemlestelse av barn, men de skal ha svært gode grunner for ikke å melde fra om legemsfornærmelser. Flertallet mener det offentlige skal bidra til at offentlig påtale finner sted. Taushetsplikten står ikke i veien for å kunne gjøre dette. Dette praktiseres likevel ulikt i dag, men kan endres gjennom et rundskriv fra kommune eller departementet. Det trengs derfor ikke nødvendigvis noen lovendring. For eksempel har Oslo kommune sendt ut rundskriv om at fysisk mishandling alltid skal meldes til politiet fra barnevernets side.

Flertallet viser til at helsekontroll av barn i dag er en lovpliktig oppgave for kommunene, men undersøkelsene er frivillige. Flertallet mener det bør vurderes hvorvidt de skal være obligatoriske og også inkludere sjekk av jenter på lik linje med det som gjøres for gutter. Hos gutter sjekkes det blant annet at testiklene er falt ned. Forslaget om tilsvarende undersøkelser for jenter innebærer ikke en gynekologisk undersøkelse, dvs. en undersøkelse avindre kjønnsorgan. Ifølge internasjonale eksperter kan kjønnslemlestelse ses med det blotte øyet, og går derfor under karakteristikken "klinisk observasjon".

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede innføring av klinisk observasjon av alle barns kjønnsorganer ved dagens helsekontroller, samt utrede omfanget av slike kontroller og om de skal være obligatoriske."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet krever at politikerne tar ansvar og ikke forbigår utfordringen knyttet til kjønnslemlestelse i stillhet. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse."

Komiteen vil påpeke at særlig mange kvinner fra strengt troende muslimske samfunn ikke får gå selv til helsetjenester uten mannlig følge. Det betyr at de er totalt avskåret fra muligheten til å snakke om og søke hjelp i en ytterst vanskelig situasjon, som det vil være å erkjenne en lesbisk legning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at det er rimelig grunn til å anta at det er særdeles vanskelig å tilhøre en minoritetsgruppe og samtidig være homofil. Lesbiske og homofile er ikke bare utsatt for generelle fordommer i samfunnet, men kan i tillegg bli utsatt for enda strengere fordømming fra sin egen etniske gruppe. Flertallet vil hevde at det er grunn til å tro at mennesker i denne situasjonen lever et dobbeltliv og er i en konstant angst for å bli avslørt. Lesbiske og homofile som tilhører en minoritetsgruppe, er heller ikke nødvendigvis kjent med det norske sosial- og helsesystemet for å søke hjelp.

Flertallet er av den oppfatning at det er et paradoks når Regjeringen viser til det internasjonale rammeverk av menneskerettighetskonvensjoner og viktigheten av at kvinners og barns rettigheter gis et spesielt sterkt vern fordi de er mer sårbare overfor overgrep og frihetsinnskrenkninger enn menn. Dette samtidig med at man har gitt barn et slikt vern ved å inkorporere FNs barnekonvensjon i menneskerettsloven, mens Regjeringen ikke har funnet grunn til å gi kvinner det spesielt sterke vern som de selv påpeker. Kvinnekonvensjonens inkorporering i likestillingsloven fremfor i menneskerettsloven gir denne konvensjonen en lavere rang i forhold til norsk lovverk.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til merknader i Innst. O. nr. 70 (2004-2005) om lov om endring i likestillingsloven.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er klar over at innvandringspolitikken ikke er fokusert i denne meldingen, men integrering må også ha fokus på den enkeltes mulighet til å skape seg identitet og tilknytning. Dette skjer ofte i sammenheng med trygge rammer for familieforhold, og i den sammenheng mener disse medlemmer at Regjeringen må revurdere de økonomiske grensene som i dag ligger til grunn for mulighet til familiegjenforening. Det bør være rom for å sette disse ned til et beløp som samsvarer med hva ulike andre grupper får utbetalt i ulike stønader og må klare seg med på månedlig basis. I tillegg er det viktig å se at ved familiegjenforening vil økonomi kunne styrkes ved at andre familiemedlemmer også får mulighet til arbeid og inntekt.

Disse medlemmer viser til merknader og forslag om dette i Innst. O. nr. 103 (2002-2003).

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader og forslag under behandlingen av Ot.prp. nr. 2 (2004-2005), jf. Innst. O. nr. 31(2004-2005):

"Disse medlemmer er kjent med at det generelle underholdskravet blir vurdert. Begrunnelsen for forslag til endring i introduksjonsloven er at denne gruppen blir underholdt av herboende. Disse medlemmer vil peke på at det i denne sammenheng er viktig at underholdskravet er reelt slik at ikke denne gruppen blir overført til kommunenes sosialbudsjett. Disse medlemmer vil henstille om at det ved arbeidet med den generelle underholdsplikten legges vekt på en helhetlig økonomisk vurdering basert på f.eks. SIFOs satser om underhold, og at det også vurderes å ta hensyn til lovpålagte økonomiske forpliktelser f.eks. bidrag. Det fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i det pågående arbeid med et generelt underholdskrav ved familiegjenforening, å legge vekt på en helhetlig økonomisk vurdering. I denne sammenheng ber Stortinget Regjeringen om også å vurdere en økning av beløpets størrelse.""

Disse medlemmer viser videre til at departementet i disse dager har på høring et forslag om at det skal gjøres unntak fra kravet til underhold der barn under 15 år søker om gjenforening med foreldre i Norge, eller der foreldre søker gjenforening med barn i Norge.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at muligheten for å kunne få besøk av slektninger og venner er svært viktig for å føle seg hjemme i et samfunn. Disse medlemmer viser til at enkelte av de land der en stor del av Norges innvandrerbefolkning kommer fra, har høy avslagsprosent ved behandling av besøksvisum. Fra Pakistan ble eksempelvis 2 535 av 3 817 visumsøknader avslått i 2004. Disse medlemmer viser til merknader i Innst. S. nr. 114 (2004-2005). Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå visumpolitikken med utgangspunkt i den velferdsmessige betydningen det er å kunne få besøk som bosatt i Norge."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til Innst. S. nr. 114 (2004-2005) der Stortinget ber Regjeringen om å utrede en eventuell ny ordning for behandling av turistvisum med sikte på å korte ned behandlingstiden for visumsøknader, samt å gjøre det enklere å få innvilget visum.

Komiteens medlemmerfra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at de som gifter seg med en herboende og innvilges familiegjenforening må få bosetningstillatelse med en gang, slik som i Canada. Det å gifte seg er en alvorlig handling, likeså å flytte til et annet land for å leve ut ekteskapet. Det er dypt urimelig at den som flytter til et annet land skal bære hele risikoen hvis ekteskapet ikke fungerer. Det meldes blant annet om kvinner som utsettes for uverdige forhold de ikke tør bryte ut av fordi de mister oppholdstillatelsen dersom ekteskapet brytes.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen foreslå å endre reglene for å få bosettingstillatelse, slik at de som innvilges familiegjenforening får bosetningstillatelse med én gang."

Komiteen mener at for å unngå proformaekteskap og serieekteskap fra herboende bør det innføres en egen proformaparagraf i utlendingsloven, i tråd med utlendingslovsutvalgets innstilling. I tillegg bør det etter kanadisk modell vurderes innført forsørgeransvar i tre år for den som henter ektefelle til Norge fra utlandet. Det innebærer at den herboende er økonomisk ansvarlig overfor staten dersom den som kommer til Norge har behov for sosialstøtte eller overgangsstøtte fra det offentlige de tre første årene vedkommende bor her.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede en ordning med forsørgeransvar for herboende som familiegjenforenes med ektefelle i Norge."