1. Sammendrag

1.1 Innledning

I en stadig mer omskiftelig verden må hovedbegrunnelsen for Forsvaret være å bidra til det grunnleggende og tidløse ansvar for å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet, samt å beskytte og fremme våre interesser og verdier.

Forsvaret er et av statens mest grunnleggende virkemidler i denne sammenheng. Norges posisjon i dagens globale sikkerhetsbilde henger fremfor alt sammen med to dimensjoner, begge av stor internasjonal, regional og nasjonal betydning:

  • Globaliseringsutfordringer og nye geopolitiske utviklingstrekk som understreker Norges sentrale posisjon i forhold til de strategisk viktige nordområdene, som i senere år har fått økt internasjonal oppmerksomhet, politisk, økonomisk og miljømessig.

  • Regional ressursforvaltning hvor Norge har en sentral posisjon med hensyn til både energi og fiskeriressurser, og som på ressursområdet gjør at vi har en langt større strategisk tyngde enn landets størrelse og folketall ellers skulle tilsi.

Norges geopolitiske plassering og strategiske ressursinteresser gjør at vi står overfor økende ufordringer i våre nærområder. Denne dimensjonen ved vår sikkerhetspolitiske situasjon skiller oss fra mange av våre allierte. Nordområdene er av denne grunn Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Dette skal reflekteres også i den videre utviklingen av Forsvaret.

Globaliseringsutfordringene er samtidig det klareste uttrykk for at norsk sikkerhet vil kunne påvirkes sterkt av utviklingen internasjonalt. Ivaretakelsen av våre samlede interesser og verdier skjer derfor i dag gjennom Forsvarets aktive deltakelse både hjemme og ute, og det ligger ingen motsetning i dette.

1.2 Moderniseringen av Forsvaret og Regjeringens hovedprioriteringer

Moderniseringen av forsvarssektoren har vært helt nødvendig for å sikre Norge et tidsriktig og effektivt forsvar. I lys av blant annet anbefalingene fra Forsvarskommisjonen av 1990, ble det påbegynt et arbeid med betydelige endringer i Forsvarets struktur og organisasjon. På slutten av tiåret måtte man likevel konstatere at Forsvaret sto overfor to grunnleggende ubalanser: mellom ressursbehov og ressurstilførsel og mellom Forsvarets innretning og de oppgaver Forsvaret var forutsatt å løse.

Siden 2001, da regjeringen Stoltenberg I la frem St.prp. nr. 45 (2000–2001), har Forsvaret vært gjennom en omfattende omleggings- og moderniseringsprosess som fortsatt pågår. Det er skapt en bedre balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressursnivå. En rekke nye militære kapasiteter er tilført forsvarsstrukturen. Dette har gitt en økt evne til å utføre oppdrag både hjemme og ute. Forsvarets eiendomsmasse er betydelig redusert i omfang. Personellstrukturen har vært og er i vesentlig endring, både kompetanse- og bemanningsmessig. En avdelingsbefalsordning er innført, innkalling til frivillig sesjon for kvinner og vesentlige reformer er gjennomført på forvaltnings-, regnskaps- og styringsområdet. I sum har dette muliggjort en sterkere prioritering av den operative virksomheten og tilførsel av nytt og moderne materiell til forsvarsstrukturen.

Det omstillings- og moderniseringsarbeidet som ble iverksatt gjennom langtidsplanen for Forsvaret for perioden 2002–2005, jf. Innst. S. nr. 342 (2000–2001) og St.prp. nr. 45 (2000–2001), har blitt videreført gjennom langtidsplanen for inneværende planperiode (2005–2008). Denne ble behandlet av Stortinget våren 2004, jf. Innst. S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp. nr. 42 (2003–2004).

Omstillingen og moderniseringen i inneværende periode (2005–2008) er i stor grad blitt fulgt opp i henhold til forutsetningene. For perioden sett som helhet har bevilgningsforutsetningene vært oppfylt med 98 pst., noe som er langt bedre enn i tidligere perioder. Nye og relevante kapasiteter har blitt tilført sektoren, samtidig som en rekke eksisterende kapasiteter har blitt styrket og forbedret. Hæren er under oppbygging etter flere år med omfattende endringer og nedbygging av den mobiliseringsbaserte strukturen. Omfattende investeringer er gjort i sjøforsvarsstrukturen, og med blant annet de nye fregattene på plass vil det norske Sjøforsvaret ha en svært høy kvalitet. De senere års betydelige modernisering av F-16-kampflyene med tilhørende systemer gjør at kampflyvåpenet i dag er meget moderne. Samtidig vil kampflyflåten på mellomlang sikt nå slutten av sin levetid og være moden for utskiftning. Heimevernets omfattende kvalitetsreform har bidratt til at Heimevernet er meget kompetent og godt utrustet til å utføre sine oppgaver.

De mest sentrale økonomisk-administrative mål for perioden ser i stor grad ut til å bli nådd. Budsjettet for 2008 bygger på at anslagsvis 85 pst. (2,2 mrd. kroner) av de 2,6 mrd. kroner som planmessig skulle frigjøres innenfor årlig drift, blir realisert innen utgangen av 2008. Av dette står Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) for den klart største andelen.

Samtidig gjenstår det utfordringer, både av operativ, strukturell, personellmessig og økonomisk-administrativ karakter. På enkelte områder er forsvarsstrukturen i dag på et minimumsnivå, med en begrenset dybde og utholdenhet. For perioden sett under ett vil det være investert for om lag 4 mrd. kroner mindre i nytt materiell enn opprinnelig planlagt. I tillegg har det årlige øvingsnivået for de operative enhetene i lange perioder måttet reduseres til et lavere nivå enn forutsatt. Forsvarets bruk av EBA (eiendom, bygg og anlegg) vil ved utgangen av 2008 trolig også ligge noe høyere enn det som var forutsatt. I St.prp. nr. 42 (2003–2004) ble det lagt til grunn at det samlede antall årsverk i Forsvaret skulle være på rundt 15 000 ved utgangen av 2008. Det anslås at Forsvaret ved utgangen av 2008 vil ha en organisasjon på i overkant av 16 000 årsverk, jf. også omtale av årsverksutviklingen i St.prp. nr. 1 (2007–2008). Dette skyldes blant annet at strukturens behov for årsverk, for å sikre de nødvendige leveranser, har vært større enn forutsatt.

Flere av Forsvarets sentrale materiellsystemer når slutten av sin operative levetid i perioden frem mot 2020. Dette innebærer nødvendige prioriteringer og store investeringer. En annen helt sentral utfordring er evnen til å rekruttere og beholde tilstrekkelig personell med riktig kompetanse.

Regjeringen la i Soria Moria-erklæringen til grunn en del prioriteringer som er i tråd med de mest grunnleggende og til dels tidløse norske interesser. Det gjelder nordområdene som Norges viktigste strategiske satsningsområde, betydningen av en FN-ledet verdensorden, bidrag til utviklingen av NATO, samt en aktiv europapolitikk. Regjeringen legger videre vekt på at Forsvaret skal utvikles som et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset sikkerhetspolitisk virkemiddel, med balanse mellom oppgaver, struktur og ressurstilgang. Regjeringen anbefaler derfor et betydelig økonomisk løft for Forsvaret.

Forsvarets hovedleveranse er operativ evne. Det avgjørende for om Norge har et effektivt norsk forsvar er derfor at Forsvaret har reell evne til å løse sine oppgaver. Nasjonale behov og NATOs grunnleggende fellesbehov må være utgangspunktet for utviklingen av Forsvarets militære kapasiteter.

Allmenn verneplikt skal fortsatt være et fundament for forsvarsstrukturen, og er samtidig et viktig bindeledd mellom Forsvaret og folket. Regjeringen legger opp til å videreføre verneplikten på et robust nivå, med en tydelig operativ begrunnelse. Vernepliktige i førstegangstjeneste skal fortsatt ha en sentral plass i forsvarsgrenenes operative enheter.

St.prp. nr. 48 (2007–2008) inneholder Regjeringens prioriteringer og anbefalinger for den videre utviklingen av forsvarssektoren i perioden 2009–2012 og videre fremover. I arbeidet med proposisjonen har det blitt trukket på anbefalingene fra Forsvarspolitisk utvalg, jf. NOU 2007:15, med representanter fra alle de politiske partiene på Stortinget, og forsvarssjefens Forsvarsstudie 07. Videre ble ordførere fra berørte kommuner invitert til en dialogkonferanse.

1.3 Sikkerhetspolitiske rammer

I St.prp. nr. 48 (2007–2008) kapittel 3 gir Regjeringen en detaljert omtale av de gjeldende sikkerhetspolitiske rammer. Basert på både gamle og nye sikkerhetspolitiske aktører, beskriver Regjeringen de nye geopolitiske utviklingstrekk som kan føre til endringer i det globale maktforholdet.

Som en følge av den globale tidsalder med en stadig økende globalisering, beskrives også globale sikkerhetsutfordringer som blant annet kan omfatte internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen og den trussel som ligger i dataangrep og elektronisk krigføring mot store og kompliserte informasjons- og kommunikasjonssystemer på en rekke samfunnsområder. Økende konkurranse om viktige strategiske ressurser, energisikkerhet og globale miljøutfordringer blir også beskrevet, samt hvilken betydning og konsekvenser disse utfordringene har for Norge generelt og i vårt nærområde.

I kapittel 3 drøftes også de sentrale rammer for norsk sikkerhetspolitikk og hvilke konsekvenser det har for Norge. Drøftingen er basert på utviklingen til sentrale aktører som FN, NATO og det transatlantiske forhold, EU, Russland, Kina, samt utviklingen i det nordisk-baltiske området. Videre redegjøres det for hvordan Forsvaret kan brukes som sikkerhetspolitisk virkemiddel og hvilke implikasjoner dette har for forsvarspolitikken.

Regjeringen påpeker at globalt står Norge overfor et komplekst sikkerhetspolitisk bilde, som også har flere bekymringsfulle trekk. Det viktigste nye er en gradvis, men like fullt fundamental, endring av det geopolitiske bildet. Utviklingen i land som Kina, India og Russland gjør at vi beveger oss fra en unipolar til en mer multipolær verdensorden. Som følge av dette ser vi en økende tendens til stormaktsrivalisering. Territorialstaten og statssikkerheten synes også å få økt betydning, med konsekvenser også i våre nærområder, både på det politiske, ressursmessige og militære området.

Den internasjonale utvikling understreker at Norge fortsatt er tjent med at utfordringene løses med basis i folkeretten og multilaterale sikkerhetsordninger, framfor alt FN. Videre er et effektivt og troverdig NATO, basert på den kollektive sikkerhetsgaranti og tilpasset gjeldende utfordringer, fortsatt en grunnstein i norsk sikkerhetspolitikk. Norge har derfor en vital interesse av å bidra til at NATO forblir relevant, og styrker sin rolle som den primære rammen for transatlantisk sikkerhetssamarbeid.

Utfordringene i våre nærområder er til dels en funksjon av de globale utfordringene, og kan som sådan bare løses i en bred multilateral ramme. Samtidig står Norge i nord overfor utfordringer som i hovedsak må løses nasjonalt, knyttet til løpende ressursforvaltning og uavklarte jurisdiksjonsspørsmål. Potensielle interessemotsetninger på ressursområdet gjør at vi ikke kan utelukke at det kan oppstå situasjoner med sikkerhetspolitiske aspekter.

Nordområdenes strategiske betydning, både økonomisk, miljømessig og militært, kombinert med usikkerhet knyttet til utviklingen i Russland, tilsier at dette er et område som må ha høy prioritet, også innen sikkerhets- og forsvarspolitikken.

Fremtidige utfordringer mot norsk sikkerhet vil i første rekke være ulike former for politisk press, eller gjennom krenkelser og episoder som utfordrer norsk suverenitet. Disse vil mest sannsynlig være av begrenset militært omfang, men vil kunne oppstå raskt, med krav til hurtig håndtering. Dette krever militære styrker med høy operativ kvalitet, tilstrekkelig reaksjonsevne og utholdenhet, utstrakt strategisk og taktisk mobilitet, samt nødvendig egenbeskyttelse.

Utfordringene sett under ett fordrer at Forsvaret må være i stand til å løse oppgaver både hjemme og ute. Dette tilsier videreutvikling av et moderne og fleksibelt innsatsforsvar som kan bidra til å håndtere et bredt spekter av oppgaver.

Utviklingen i omgivelsene tilsier at de gjeldende sikkerhetspolitiske hovedmål bør ligge fast. De sikkerhetspolitiske målsettinger er:

  • Å forebygge krig og fremveksten av ulike trusler mot norsk og kollektiv sikkerhet.

  • Å bidra til fred, stabilitet og videre utvikling av en FN-ledet internasjonal rettsorden.

  • Å ivareta norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk, militært og annet press.

  • Sammen med våre allierte forsvare Norge og NATO mot anslag og angrep.

  • Å sikre samfunnet mot anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.

Med utgangspunkt i disse målsettinger er Regjeringens forsvarspolitiske hovedmål å videreutvikle et forsvar som er i stand til å tilpasse seg utviklingen og møte utfordringene i raskt skiftende omgivelser, for å kunne verne om Norges sikkerhet, interesser og verdier. Dette krever et moderne og fleksibelt innsatsforsvar, som kan delta i hele spekteret av operasjoner, hjemme og ute.

1.4 Andre sentrale utviklingstrekk

I tillegg til de sikkerhetspolitiske trender og utviklingstrekk er det også en rekke andre faktorer og utviklingstrekk av betydning for den videre utviklingen og innrettingen av Forsvaret. Disse er både av nasjonal og internasjonal karakter, og må ses i nær sammenheng med den generelle sikkerhetspolitiske utviklingen i Norges omgivelser, som er beskrevet i St.prp. nr. 48 (2007–2008) kapittel 3.

1.4.1 Samfunnsmessige utviklingstrekk

Utviklingen av Forsvaret står i et gjensidig påvirkningsforhold til utviklingen i det sivile samfunnet. Dette forhold gjenspeiles i mange ulike dimensjoner.

Forsvaret må kunne møte de krav som moderne konflikter og sikkerhetsutfordringer stiller. Dette har konsekvenser for Forsvarets oppgaver, innretting og kompetansemessige forhold, så vel som for doktriner og konsepter, materiell og organisasjon. Skillet mellom fred, krise og krig er blitt mer utydelig og Forsvaret må basere sin innretting og virksomhet ut fra dette. Men Forsvaret må fortsatt dimensjoneres og trenes for sin primæroppgave – anvendelse av militærmakt, men i en relevant og endret kontekst.

Den gjensidige avhengigheten mellom militære og sivile aktører i arbeidet med å møte moderne sikkerhetsutfordringer har økt og er nærmere beskrevet i proposisjonens kapittel 5.8.

Forsvarets virksomhet har også en viktig og kontinuerlig påvirkning på det sivile samfunnet, som følger av arbeidsplasser, kjøp av varer og tjenester og arealbruk. Forsvaret har også en viktig rolle som kulturbærer. En videreføring av verneplikten som et fundament for Forsvaret, med et meningsfylt innhold, tilpasset Forsvarets behov og som en basis for nasjonal forsvarsevne, vil derfor også være avgjørende.

I proposisjonen påpekes det også andre faktorer som påvirker utviklingen av Forsvaret. Den endrete mediemessige virkelighet, økt vekt på menneskelig sikkerhet samt sosiokulturelle og demografiske forhold, stiller Forsvaret overfor nye krav, både hva gjelder rekruttering, likestilling, mangfold og familiepolitiske tiltak.

1.4.2 Teknologiske utviklingstrekk

Den teknologiske utviklingen bidrar til å endre både våpen, utstyr og måten moderne militære styrker opererer på. Men den teknologiske utviklingen har også viktige konsekvenser for kostnadsutviklingen. Prisstigningen på militært materiell og utstyr skaper press på Forsvarets økonomi og usikkerhet i forsvarsplanleggingen. Enhetskostnadene for en del typer moderne forsvarsmateriell har en tendens til å øke betydelig fra en generasjon til den neste. Risikobildet og teknologiutviklingen peker i samme retning hva angår den konkrete utformingen av Forsvaret. Et relevant forsvar må ha en teknologisk standard som gjør det mulig å operere effektivt, alene og sammen med allierte styrker, i og utenfor Norge og i hele konfliktspekteret.

1.4.3 Økonomiske rammevilkår

Forsvarsbudsjettene har i faste kroner hatt en relativt stabil utvikling fra 1990 og frem til i dag. Forsvarsbudsjettenes andel av bruttonasjonalprodukt (BNP) har i den samme perioden sunket fra ca. 3 pst. til ca. 1,6 pst., og som andel av statsbudsjettet fra over 6 pst. til under 3 pst. i det samme tidsrommet. I den samme perioden har BNP økt med om lag 65 pst., målt i faste kroner.

Figur 1, 2 og 3 viser henholdsvis utviklingen i de salderte forsvarsbudsjettene i perioden 1985–2006, forsvarsbudsjettets andel av BNP og statsbudsjettet i perioden fra 1970 til 2005 og tildelingsmessig utvikling sammenlignet med andre NATO-land, Russland og Kina.

[Figur:]

Figur 1: Utviklingen i salderte forsvarsbudsjetter

[Figur:]

Figur 2: Forsvarsbudsjettets andel av BNP og statsbudsjettet

[Figur:]

Figur 3: Forsvarsbudsjettets utvikling sammenlignet med utviklingen i allierte land, Russland og Kina

1.4.4 Flernasjonalt forsvarssamarbeid

Flernasjonalt forsvarspolitisk og militært samarbeid er blitt en stadig viktigere rammefaktor for utviklingen av forsvarssektoren, særlig for mindre og mellomstore land. Gjennom flernasjonale løsninger er det mulig å oppnå gevinster knyttet til økonomi, kompetanse, teknologi og forsvarsevne, som landene ikke kan klare alene.

Det er i dette lys at den norsk-svenske mulighetsstudien, som ble igangsatt av den norske og den svenske forsvarssjefen, om et gjensidig forsterkende samarbeid må forstås. En rekke prosjekter er i denne studien identifisert som realiserbare innenfor en bilateral ramme. Hensikten med samarbeidet er å utnytte landenes komparative fortrinn, effektivisere virksomheter og skape stordriftsfordeler innenfor styrkeproduksjon, logistikk og annen støttevirksomhet. På denne måten oppnås besparelser som setter begge land bedre i stand til å opprettholde bredde og kvalitet i forsvarsstrukturen og samtidig bidra til at en større del av strukturen er tilgjengelig for operativ bruk. Landene beholder nødvendig råderett over anvendelsen av egne operative styrker, men samarbeider om støttefunksjoner.

Norge deltar i internasjonalt materiellsamarbeid i både bi- og multilateral sammenheng. Innenfor NATO spiller CNAD (Conference of National Armaments Directors) en betydelig rolle som tilrettelegger og arena for materiellsamarbeid mellom de allierte, og med etableringen av European Defence Agency (EDA) har man gjennom den senere tid vært vitne til betydelig dynamikk innenfor det europeiske materiellsamarbeidet. Norge har, som eneste tredjeland så langt, inngått en samarbeidsavtale med EDA. Forsvarsdepartementet har også iverksatt et arbeid med å vurdere hvordan NATOs forsynings- og vedlikeholdsorganisasjon (NAMSA) kan benyttes mer effektivt av Norge i forbindelse med organisering av innkjøp, etterforsyning og vedlikeholdstjenester.

I Norden skjer samarbeidet innen Nordic Armaments Cooperation (NORDAC). Det nordiske forsvarssamarbeidet øker stadig i omfang og betydning. Det norsk-svenske samarbeidet som er innledet, er et konkret eksempel på dette, og omfatter også materiellområdet. Dette plansamarbeidet er åpent for de øvrige nordiske land, og har allerede tilført nytt innhold til samarbeidet i NORDAC.

Regjeringen ønsker en tydelig satsing på flernasjonalt samarbeid, med både allierte og partnere, som et virkemiddel for å bidra til en forsvarsutvikling i langsiktig balanse.

1.5 Forsvarspolitiske rammer, føringer og prioriteringer

I St.prp. nr. 48 (2007–2008) kapittel 5 redegjør Regjeringen i detalj for de rammer, føringer og prioriteringer som skal ligge til grunn for forsvarspolitikken og den videre utviklingen av Forsvaret. Hovedelementene i forsvarspolitikken er de forsvarspolitiske mål, forsvarskonseptet og Forsvarets oppgaver. Det er avgjørende å anlegge et helhetlig og langsiktig perspektiv på den videre utviklingen av Forsvaret.

1.5.1 Forsvarspolitiske målsettinger

Med utgangspunkt i disse målsettinger er Regjeringens forsvarspolitiske hovedmål å videreutvikle et forsvar som er i stand til å tilpasse seg utviklingen og møte utfordringene i raskt skiftende omgivelser, for å kunne verne om Norges sikkerhet, interesser og verdier. Forsvaret skal, innenfor sitt ansvarsområde og i samarbeid med andre nasjonale myndigheter, bidra til å oppfylle disse målene:

  • Alene og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier, samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press.

  • Gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag og internasjonalt forsvarssamarbeid, bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra stater og ikke-statlige aktører mot norsk og internasjonal sikkerhet.

  • Sammen med allierte bidra til kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser, og til å møte ulike typer anslag og angrep for å sikre norsk og kollektiv sikkerhet.

  • Bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.

1.5.2 Forsvarskonseptet

Operasjonaliseringen av de forsvarspolitiske målene skjer gjennom forsvarskonseptet, som angir de grunnleggende prinsippene for Forsvarets struktur, organisasjon og virksomhet. Forsvarskonseptet beskriver hvordan Forsvaret skal innrettes for på best mulig måte å kunne løse sine definerte oppgaver, og derigjennom også bidra til å realisere de sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), sluttet Stortinget seg til et forsvarskonsept, som har følgende ordlyd:

"Forsvaret skal utvikles som et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset sikkerhetspolitisk virkemiddel, der det tilstrebes en balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang. Virksomheten skal baseres på et nært samarbeid med relevante sivile myndigheter og på en verneplikt som praktiseres i tråd med Forsvarets behov. Fokus skal være på å sikre og fremme norske interesser, gjennom å kunne håndtere et bredt spekter av utfordringer både nasjonalt og internasjonalt."

Regjeringen legger til grunn at de bærende prinsipper i forsvarskonseptet fortsatt har gyldighet, og at disse bør videreføres som et grunnlag for den videre utviklingen av Forsvaret. Samtidig er det avgjørende at fortolkningen av, og innholdet i, de ulike hovedelementene i forsvarskonseptet kontinuerlig oppdateres i tråd med utviklingen og de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske prioriteringer. I proposisjonens kapittel 5.3 gir Regjeringen en nærmere beskrivelse av sin tilnærming til de ulike hovedelementene i forsvarskonseptet.

1.5.3 Forsvarets oppgaver

Forsvarets oppgaver er detaljert beskrevet i proposisjonens kapittel 5.4. Det er Regjeringens syn at alle hovedoppgavene Forsvaret i dag ivaretar er viktige, og bør videreføres i neste langtidsplanperiode. Forsvarets oppgaver deles inn i nasjonale oppgaver, som i utgangspunktet må kunne løses nasjonalt og uten løpende alliert medvirkning. Videre pekes det på oppgaver som løses i samarbeid med allierte og andre samarbeidspartnere, samt andre oppgaver, der andre myndigheter har primæransvaret og Forsvaret i utgangspunktet har en støttende rolle. Oppgavene listes som:

Nasjonale oppgaver

  • Å sikre et nasjonalt beslutningsunderlag gjennom tidsmessig overvåking og etterretning.

  • Å hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter.

  • Å ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder.

  • Å forebygge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser i Norge og norske områder.

Oppgaver som løses i samarbeid med andre

  • Å bidra til kollektivt forsvar av Norge og øvrige deler av NATO mot trusler, anslag og angrep.

  • Å bidra til flernasjonal krisehåndtering utenfor Norge, herunder fredsstøttende operasjoner.

Andre oppgaver

  • Å bidra til internasjonalt militært samarbeid, herunder mot spredning av masseødeleggelsesvåpen, innen nedrustning, rustningskontroll og støtte til sikkerhetssektorreform.

  • Å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver.

Det er politiet som har ansvaret for å forebygge og bekjempe terrorhandlinger på norsk territorium, som ikke er å anse som militære angrep. I en slik situasjon vil politiet, avhengig av omstendighetene, ha mulighet til å trekke på en rekke av Forsvarets kapasiteter, i henhold til de forutsetninger og prinsipper som fremgår av bistandsinstruksen. I tillegg har Forsvaret et selvstendig ansvar for å håndtere situasjoner som krever etablering av jagerflyberedskap og engasjering av luftmål for å hindre luftbårne terroranslag (såkalte renegade-situasjoner), siden det kun er Forsvaret som besitter slike kapasiteter og at håndtering av slike situasjoner er tidskritisk.

Skulle vi stå overfor så alvorlige terrorhandlinger at de kan utløse en nasjonal sikkerhetspolitisk krise eller ha sikkerhetspolitiske implikasjoner, vil det kunne være aktuelt å sette inn ressurser som spesialstyrker, helikoptre, kystvaktfartøyer, marinefartøyer og i siste instans kampfly. Slike terrorhandlinger kan sidestilles med et væpnet angrep i henhold til FN-paktens artikkel 51, som utløser selvforsvarsrett etter folkeretten, og det er Forsvaret som vil ha primæransvaret for å håndtere disse. I slike situasjoner kan det også være aktuelt å be om bistand fra NATO.

1.5.4 Operasjoner

Forsvarets hovedleveranse er operativ evne, og forberedelser til og gjennomføring av operasjoner står her helt sentralt.

Forutsetningen for utformingen av Forsvaret er at de ulike avdelingene, enkeltvis og sammen, skal bidra til å løse summen av Forsvarets oppgaver. Styrkeproduksjon og logistikk er virksomhet som skal sette militære styrker i stand til å gjennomføre operasjoner på en best mulig måte. Operasjoner i utlandet gjennomføres normalt sammen med allierte og partnere. Operasjoner hjemme kan foregå i nasjonal regi, men ved behov også i samarbeid med allierte.

Anvendelse av militær makt er alltid en følge av politiske beslutninger, og de politiske målsettingene vil alltid være overgripende og styrende for militære operasjoner. Når bidrag til militære operasjoner vurderes, må de politiske myndigheter alltid ta stilling til hensikt og formål med operasjonene. Forut for en flernasjonal operasjon tar normalt FN, NATO eller flere stater i fellesskap stilling til hensikten. Samtidig må det etableres en klar nasjonal målsetting for deltakelsen, som en integrert del av vurderingen og beslutningen om å avgi nasjonale styrkebidrag. I denne forbindelse må det også tas stilling til hvilke forutsetninger som må oppfylles før Norge kan sette inn styrker i en gitt operasjon. Disse forutsetningene omfatter blant annet:

  • Mandat. Enhver operasjon, ute som hjemme, må ha en nødvendig hjemmel i folkeretten og i nasjonal rett. Hjemmelen må munne ut i et tydelig oppdrag til militære styrker. Dette handler om operasjonens legalitet og legitimitet, og vil alltid være et politisk ansvar.

  • Regler for maktbruk (Rules of Engagement, ROE). Styrken må ha myndighet til å bruke makt i et omfang som setter den i stand til å oppfylle mandatet. Dette kan også sies å være knyttet til den faktiske gjennomføring av operasjonen og militære styrkers handlemåter. Regler for maktbruk fritar ingen fra plikten til å overholde så vel folkerettslige regler som norsk lov.

  • Kommando og kontroll. Styrken må være sikret forsvarlig ledelse gjennom klare kommando- og ansvarsforhold. Dersom kommandomyndighet skal overføres til sjefen for en flernasjonal styrke, må norske myndigheter være sikret tilstrekkelig innsyn og styring med hensyn til bruken av norske avdelinger.

  • Beskyttelse. Norske avdelinger må ha tilstrekkelig mulighet til å beskytte seg mot angrep, enten ved egen hjelp eller ved at andre avdelinger støtter dem.

  • Sanitet. Det må være en betryggende sanitetstjeneste som står i forhold til risikoen ved operasjonen. Evne til medisinsk evakuering er en del av dette.

En nærmere beskrivelse av anvendelse av militære styrker og begreper angående militære operasjoner, kommando og kontroll av militære styrker, militær beredskap, totalforsvaret og sivilt-militært samarbeid samt trening og øving for å vedlikeholde og videreutvikle Forsvarets operative evne, er gitt i proposisjonens kapittel 5.6 til 5.10.

1.6 Struktur og organisering

I kapittel 6 i St.prp. nr. 48 (2007–2008) behandler Regjeringen videreutviklingen av Forsvarets struktur og organisering. Utgangspunktet for de endringer i Forsvarets struktur og organisasjon som Regjeringen anbefaler, er spekteret av utfordringer Norge vil kunne stå overfor. Dagens omskiftelige sikkerhetsbilde krever et moderne og fleksibelt innsatsforsvar som har høy operativ kvalitet, tilstrekkelig reaksjonsevne, utholdenhet, mobilitet og deployerbarhet, egenbeskyttelse og treningsstandard til å kunne møte hele spekteret av utfordringer både hjemme og ute. Utformingen av Forsvaret må i tillegg i størst mulig grad sikre at våre styrker kan operere sammen med allierte og partnere, og Forsvaret må ha evne til å håndtere de nasjonale oppgavene – både de løpende og de som måtte oppstå raskt – samtidig med at Forsvaret er engasjert i operasjoner i utlandet.

Regjeringen legger vekt på å utvikle en operativ struktur med en best mulig balanse mellom reaksjonsevne og utholdenhet i strukturen. Denne balansen krever et visst volum i styrkestrukturen for å gjøre det mulig å løse langvarige oppdrag hjemme og ute. Problemstillingen er særlig aktuell i forhold til mindre og sårbare fagmiljøer som er etterspurte internasjonalt, men er også en utfordring i andre deler av strukturen.

1.6.1 Den strategiske ledelsen av Forsvaret

Forsvarssektoren er organisert med fire etater under Forsvarsdepartementet:

  • Forsvaret er Forsvarsdepartementets største underliggende etat og omfatter i all hovedsak den militære virksomheten, inkludert ansvaret for gjennomføring av militære operasjoner, styrkeproduksjon og logistikk.

  • Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er et tverrfaglig forskningsinstitutt, organisert som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter med eget styre og vedtekter. Instituttet har til formål å drive forskning og utvikling for Forsvarets behov. FFI skal være en rådgiver i faglige spørsmål innenfor instituttets arbeidsområde, jf. proposisjonens kapittel 7.14.1.

  • Forsvarsbygg (FB) er et forvaltingsorgan under Forsvarsdepartementet organisert som en egen virksomhet med eget styre og vedtekter. Forsvarsbygg bygger, forvalter og selger eiendom for forsvarssektoren og har etaten Forsvaret som største og viktigste kunde, jf. proposisjonens kapittel 7.15.3.

  • Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er en etat administrativt underlagt Forsvarsdepartementet. NSM rapporterer til Justisdepartementet for oppgaveløsning i sivil sektor og til Forsvarsdepartementet for militær sektor. Direktoratets hovedoppgaver er å koordinere sikkerhetstiltak og kontrollere sikkerhetsrelaterte forhold i de virksomheter som er omfattet av sikkerhetsloven, jf. proposisjonens kapittel 7.15.2. NSM har også andre oppgaver i så vel sivil som militær sektor, herunder oppgaven med å være nasjonal varslings- og håndteringsinstans for computergenererte angrep mot samfunnskritisk IKT-infrastruktur.

Den strategiske ledelsen av Forsvaret utgjøres av Forsvarsdepartementet, der forsvarssjefen og de militærstrategiske funksjoner er integrert, samt Forsvarsstaben. Hovedtrekkene i den eksisterende ledelsesmodellen ble besluttet av Stortinget gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), og Innst. S. nr. 232 (2001–2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002), og ble implementert høsten 2003. I forrige langtidsplan, jf. Innst. S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp. nr. 42 (2003–2004), ble det lagt til grunn en ytterligere videreutvikling og effektivisering av den strategiske ledelsen.

Regjeringen ønsker å videreutvikle den strategiske ledelsen av Forsvaret med utgangspunkt i hovedtrekkene i den ledelsesmodellen Stortinget vedtok i 2002, der forsvarssjefen og de militærstrategiske funksjoner er integrert i departementet. Forsvarsdepartementets rolle som regjeringskontor forblir uendret, men videreutvikles for bedre å ivareta det helhetlige ansvaret for strategisk planlegging og styring av sektoren, herunder også støtte til forsvarssjefen i utøvelsen av hans rolle som militærfaglig rådgiver i departementet.

Forsvarsstaben skal videreutvikles til et dedikert stabsapparat for å støtte forsvarssjefen i rollen som etatssjef. Den nye Forsvarsstaben vil sammen med Forsvarsdepartementet utgjøre forsvarssjefens stabsapparat for å støtte ham i utførelsen av begge hans funksjoner – som øverste fagmilitære rådgiver i departementet, og som etatssjef.

Generalinspektørene og deres stabsfunksjoner organiseres utenfor Forsvarsstaben som et underliggende nivå til denne på linje med øvrige underlagte sjefer. Dette ledelsesnivået etableres ved å lokalisere generalinspektørene og deres stabsfunksjoner i tilknytning til forsvarsgrenenes virksomhet. Den konkrete lokaliseringen og organiseringen er behandlet under den enkelte forsvarsgren og i proposisjonens kapittel 6 og 7.

1.6.2 Forsvarets operative kommandostruktur

Hovedoppgavene til den operative kommandostrukturen er ledelse av operasjoner nasjonalt og oppfølging av styrker i operasjoner i utlandet, samt å klargjøre for bruk av operative styrker i tråd med nasjonale krav og NATO-forpliktelser. En annen viktig funksjon er tilrettelegging for alliert trening i Norge, samt ledelse og koordinering av fellesoperative og allierte øvelser.

Forsvarets operative kommandostruktur utgjøres i dag av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i Stavanger med Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) på Reitan ved Bodø som en underlagt krisestyringskommando. LDKN ivaretar enkeltstående hendelser og daglige situasjoner i nordområdene som i utgangspunktet ikke forventes å ha omfattende sikkerhetspolitiske implikasjoner.

Regjeringen mener at det er behov for å justere kommandostrukturen og anbefaler derfor at virksomheten som i dag ivaretas av FOHK og LDKN samles, og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter. Dette anbefales lokalisert til Reitan ved Bodø primært av hensyn til nordområdenes sentrale betydning også i fremtiden.

Etterretningstjenesten

En omfattende omstrukturering på 1990-tallet satte tjenesten bedre i stand til å ivareta rollen som strategisk etterretningstjeneste etter avslutningen av den kalde krigen. E-tjenesten er i dag Norges utenlands etterretningstjeneste. Tjenesten er underlagt forsvarssjefen og støtter både sivile og militære brukere med informasjon og vurderinger, i tråd med lov om Etterretningstjenesten av 1998. E-tjenesten prioriteres også i kommende periode.

Spesialstyrker

Forsvarets spesialstyrker bidrar med fleksible, anvendelige og unike kapasiteter som kan benyttes selvstendig, som supplement til andre styrker eller til støtte for andre etater. Styrkene nyttes primært for å oppnå militærstrategiske eller operasjonelle målsettinger. Forsvarets spesialstyrker består av Forsvarets Spesialkommando/Hærens Jegerkommando (FSK/HJK), Marinejegerkommandoen (MJK) og som i tillegg støttes av en Luftving. Disse enhetene inngår i de respektive forsvarsgrenene, men er strategiske styrker som ved anvendelse kommandomessig underlegges hensiktsmessig nivå.

Forsvarets spesialstyrker anbefales videreutviklet, med fokus på løsninger der viktig kompetanse og kapasitet bevares og videreutvikles, samtidig som innretningen blir mer kostnadseffektiv og hensiktsmessig. Det legges spesiell vekt på å videreutvikle styrkene samstemt og koordinert. I denne sammenheng vil det bli vurdert tiltak for å legge til rette for bedre overordnet oppfølging og ledelse av spesialstyrkene på strategisk nivå.

1.6.3 Hæren

Hærens oppgave er å produsere fredsoperative og stridsklare avdelinger for bruk både nasjonalt og internasjonalt i fred, krise og krig. Våre hærstyrker løser til daglig oppgaver relatert til grensevakt og vakthold ved de kongelige residenser. Hærens internasjonale bidrag er rettet mot alt fra regulære stridsoppdrag til vakt og sikring, overvåkning og stabiliseringsoppdrag. Hærstyrkene er løpende engasjert i oppdrag nasjonalt, i tillegg til å stille den største andelen av våre bidrag til operasjoner i utlandet.

Hærens styrker og operative kapasiteter

Behovet for landstyrker som kan bidra i operasjoner over tid – spesielt i operasjoner i utlandet – er fortsatt høyt. Samtidig er dagens landbidrag i operasjoner i utlandet på et nivå som er for høyt til å kunne videreføres, både på kort og lang sikt. Regjeringen legger derfor opp til – med utgangspunkt i vernepliktens grunnleggende rolle i forsvarskonseptet – å styrke Hæren, gjennom økt bemanning i strukturen, samt lengre trenings- og utdanningstid. Regjeringens overordnede målsetting med utviklingen av Hærens struktur er å sikre og realisere en robust brigadestruktur, der enheter med vervede mannskaper og enheter der hovedtyngden er mannskaper inne til førstegangstjeneste, utgjør grunnlaget for både nasjonal beredskap og bidrag til operasjoner i utlandet. Avdelinger med mannskaper inne til førstegangstjeneste vil etter seks måneders utdanning nå et treningsnivå som gjør de skikket til å stå på beredskap for enklere oppgaver nasjonalt.

Det legges opp til en bemanningsmessig styrking av brigadestrukturen i Nord-Norge. Telemark bataljon videreføres som en stående enhet med vervet personell på høy beredskap. Telemark bataljon og den ene bataljonen i Nord-Norge vil være mekaniserte bataljoner, og vil i de nærmeste årene være utrustet med blant annet Leopard stridsvogner og CV 90 stormpanservogner. Den siste manøverbataljonen i Nord-Norge vil være oppsatt med lettpansrede hjul- og beltekjøretøyer. Denne bataljonen vil være egnet for lettere oppgaver enn mekanisert strid mot en konvensjonell motstander, slik de to mekaniserte bataljonene er utrustet for.

Brigadens ledelsesstøtteelementer, de taktiske støtteenhetene, samt logistikkstøtten styrkes noe på personellsiden. Denne økningen, kombinert med forlenget oppøvingsperiode for internasjonale bidrag, vil gi en bedret innsatsevne og utholdenhet i Hæren. Etterretningsbataljonen er den organisatoriske rammen for ISTAR-funksjonen i Hæren og vil øke sin operative evne gjennom tilføring av stridstekniske ubemannede luftfartøy og styrking av analysekapasiteten.

Mobil taktisk landkommando/6. divisjonskommando slås sammen med brigadeledelsen. Brigadekommandoen vil være fleksibel, skalerbar, og dekke behovet for taktisk ledelse av landstyrker.

Hans Majestet Kongens Garde (HMKG) videreføres som stående avdeling med dagens ambisjonsnivå der mannskaper inne til førstegangstjeneste utgjør hoveddelen av personellet. HMKG vil fortsatt ivareta sin hovedoppgave som er vakthold og sikkerhet for Kongehuset. HMKG ivaretar også viktige oppgaver gjennom sin kulturelle og seremonielle virksomhet.

Grensevakttjenesten videreføres og ivaretar myndighetsutøvelse, støtte til Grensekommissæren og suverenitetshevdelse langs den norsk-russiske grensen, herunder ivaretakelse av norske Schengenforpliktelser.

Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando videreutvikles. Avdelingen inngår i Hærens struktur, men er en strategisk fellesressurs.

Hærens struktur og organisering

Det legges til grunn at hovedtrekkene i Hærens organisering videreføres. Det er Regjeringens intensjon å legge til rette for et robust og tydelig ledelsesnivå i forsvarsgrenene med et mer helhetlig ansvar samt nærhet til den underlagte virksomheten. Dette skal oppnås gjennom å slå sammen Hærstaben, som i dag er en del av Forsvarsstaben, og underliggende nivå og kompetansemiljø. Denne sammenslåingen vil kunne påvirke den konkrete organiseringen av enkelte funksjoner som i dag organiseres under Hærens styrker (HSTY) og Hærens Transformasjons- og doktrinekommando (TRADOK). Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando videreføres som egen avdeling i Hæren.

Tabell 1.6.1: Hærens operative kapasiteter

Operativ evne

Strukturelement

Evne til å lede egne og flernasjonale styrker i Norge

Brigadekommando Brigade Nord

Evne til landoperasjoner i Norge

Brigade Nord

Evne til ledelse av flernasjonale styrker utenfor Norge

Deler av brigadekommando Brigade Nord, manøverenhet og tilpasset ledelses-, taktisk og logistisk støtte

Evne til å deployere stridsgrupper på bataljons- og kompaninivå nasjonalt og internasjonalt

– 2 mekaniserte manøverbataljoner

– 1 lettpansret manøverbataljon

– Ledelse (sambandsbataljon/militærpolitikompani/etterretningsbataljon)

– Taktisk støtte (ingeniørbataljon/artilleribataljon)

– Taktisk logistikkstøtte (logistikkbataljon)

– Sanitetsstøtte (sanitetsbataljon)

Suverenitetshevdelse gjennom evne til kontinuerlig grensevakt

Grensevakten

Vakthold og sikring for Kongehuset

Hans Majestet Kongens Garde

Evne til å gjennomføre spesialoperasjoner

Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando

1.6.4 Sjøforsvaret

Med Norges langstrakte kystlinje og omfattende ansvarsområde og interesser til havs, har Sjøforsvaret en helt sentral rolle i håndteringen av de utfordringer vi vil kunne møte i våre nærområder. Samtidig skal Sjøforsvaret også i fremtiden være en viktig bidragsyter til operasjoner i utlandet, og jevnlig bidra både til NATOs stående marinestyrker og til operasjoner i regi av FN og NATO.

Sjøforsvarets styrker og operative kapasiteter

Sjøforsvarets styrker og operative kapasiteter er organisert i Kysteskadren og Kystvakten. For Kystvakten anbefaler Regjeringen en videreføring av en moderne og effektiv fartøysstruktur støttet av nye NH-90-helikoptre. Med den anbefalte strukturen vil Kysteskadren være i stand til å styrkeprodusere, gjennomføre sjønektelse- og sjøkontrolloperasjoner og ha forbedret evnen til myndighetsutøvelse, suverenitetshevdelse og krisehåndtering.

Sjøforsvarets fartøysstruktur anbefales videreført bestående av fem fregatter med NH-90-helikoptre, seks missiltorpedobåter (MTB), seks mineryddingsfartøyer og seks ubåter, i tillegg til logistikkfartøy. Det taktiske, sjøbaserte ledelseselement (Commander Norwegian Task Group – CNORTG) anbefales også videreført. Sjøbasert logistikkstøtte og evne til deployering av integrerte maritime styrkeforband både hjemme og ute planlegges på sikt styrket gjennom innfasing av et nytt logistikkfartøy. Et slikt fartøy vil gi Forsvaret en større operativ utholdenhet i nasjonal og internasjonal innsats.

De nye fregattene av Fridtjof Nansen-klassen utrustes med NH-90-helikoptre. Fregattenes deployeringsevne og utholdenhet, kombinert med sensor- og våpenkapasiteter, gjør at fartøyene kan gi relevante bidrag over et bredt spekter av scenarier, blant annet i forbindelse med nasjonal episode- og krisehåndtering eller som bidrag til NATOs stående styrker i forbindelse med flernasjonal krisehåndtering.

Undervannsbåtene videreføres med seks fartøyer. Regjeringen vil videreføre dagens seks minerydderfartøyer, bestående av tre Oksøy-klasse minejaktfartøyer og tre Alta-klasse minesveipere. Minerydderne planlegges oppgradert med autonome undervannsfarkoster.

Regjeringen anbefaler å videreføre de nye missiltorpedobåtene av Skjold-klassen. Skjold-klasse MTB har farts- og manøveregenskaper som gjør at de er spesielt egnet til å utfylle fregattene i overflaterollen i kystnære operasjoner. Videreføring av disse fartøyene er spesielt knyttet til Regjeringens vektlegging av en tydelig maritim tilstedeværelse med relevante militære kapasiteter i våre interesseområder, særlig i nord.

Kystjegerkommandoen (KJK) anbefales videreutviklet. Kystjegerkommandoen har både land- og fartøyselementer. Kystjegerkommandoen skal fortsatt innrettes mot ISTAR-relaterte oppdrag i egen kystsone.

Marinejegerkommandoen inngår som en del av Forsvarets spesialstyrker og videreføres med en mindre bemanningsmessig styrking.

Minedykkerkommandoen videreføres. Denne avdelingen utfyller kapasiteten som ligger i minerydderfartøyene. Kommandoen har også en viktig rolle knyttet til alle typer eksplosivrydding, og gjennomfører kontinuerlig oppdrag både under vann og på land også til støtte for sivile myndigheter.

Marinens logistikkvåpen består i dag av teknisk fagpersonell og et antall støttefartøyer, i hovedsak av KNM Valkyrien og KNM Tyr. De eksisterende fartøyene planlegges erstattet med et nytt logistikkfartøy.

Den rekvirerte fartøysstrukturen, bestående av rekvirerte sanitetsfartøy, vurderes videre i perioden.

Kystvakten videreføres med 15 fartøyer, hvorav ytre kystvakt består av 10 fartøyer, og indre kystvakt av fem fartøy. Strukturforslaget innebærer en prioritering av den ytre kystvakten. Det er lagt til grunn en kvalitativ oppgradering av fartøysstrukturen, kombinert med en betydelig økt overvåkningskapasitet og mobilitet ved innføring av nye NH-90-helikoptre til erstatning for dagens Lynx-helikoptre. Indre kystvakt videreføres med fem fartøyer utrustet med mindre hurtiggående patruljefartøyer som kan operere selvstendig for økt fleksibilitet og dekningsgrad. Sett i sammenheng med en ny og moderne sjøheimevernsstruktur, vil den samlede kapasiteten til overvåkning i kystnære farvann og kontroll med skipstrafikken langs kysten styrkes. Det legges opp til at alle fartøyene, både i indre og ytre kystvakt, driftes med et tobesetningskonsept for maksimal utnyttelse av tilgjengelige fartøyer. Regjeringen vil også vurdere å kjøpe de leide kystvaktfartøyene som er bygget etter Forsvarets spesifikasjoner.

Samtidig videreføres dagens overvåkningskapasiteter representert ved Orion maritime patruljefly og kystradarkjeden i nord, supplert med overvåkningsdata fra satellitt og informasjon fra det automatiske identifikasjonssystemet (AIS). Denne betydelige overvåkningskapasiteten gir økt evne til effektiv utnyttelse av fartøysstrukturen i Kystvakten, slik at den kan benyttes på en målrettet og preventiv måte.

Sjøforsvarets struktur og organisering

Hovedtrekkene i Sjøforsvarets organisasjon videreføres. Det er Regjeringens intensjon å slå sammen Sjøforsvarsstaben, som i dag er en del av Forsvarsstaben, og underliggende nivå og kompetansemiljø. Denne sammenslåingen vil kunne påvirke den konkrete organiseringen av enkelte funksjoner som i dag organiseres i Kysteskadren (KE) og Sjøforsvarets skoler (SSK).

Kystvakten videreføres som en del av Sjøforsvaret med Kystvaktstaben, KV Sør og KV Nord. Sjef Kystvaktens fagansvar videreføres, og funksjonen som kystvaktfaglig kontaktpunkt for øvrige aktuelle sektorer i spørsmål knyttet til deres forvaltningsmessige ansvarsområde videreføres.

Tabell 1.6.2: Sjøforsvarets operative kapasiteter

Operativ evne

Strukturelement

Evne til å lede flernasjonale maritime operasjoner i og utenfor Norge

Commander Norwegian Task Group (CNORTG)

Evne til kontinuerlig tilstedeværelse, overvåkning, suvereniteteshevdelse, og i tillegg myndighetsutøvelse i norske farvann. Evne til raskt å kunne forsterke tilstedeværelse i forbindelse med episode- og krisehåndtering.

– 5 Fridtjof Nansen-klasse Fregatter m/NH-90

Etablere sjønektelse og sjøkontroll begrenset i tid

– 6 Skjold-klasse MTB

Evne til deltakelse i flernasjonale operasjoner

– 6 Ula-klasse Undervannsbåter

– 6 Alta/Oksøy-klasse Mineryddingsfartøy

– Kystjegerkommmadoen

– Logistikk og støttefartøy

– Minedykkerkommandoen

Evne til å gjennomføre spesialoperasjoner

Marinejegerkommandoen

Evne til kontinuerlig tilstedeværelse, overvåkning, suverenitetshevdelse, og myndighetsutøvelse

– 1 Svalbard-klasse Ytre kystvakt m/NH-90

– 3 Nordkapp-klasse ytre kystvakt m/NH-90

– 6 Ålesund/Harstad/ Barentshav-klasse ytre kystvakt

– 5 Nornen-klasse indre kystvakt m/hurtiggående patruljebåter

1.6.5 Luftforsvaret

Luftforsvaret kjennetegnes ved fleksible styrker som på kort varsel kan settes inn og dekke store områder. Luftstyrkenes oppdrag vil normalt være overvåkning, informasjonsinnhenting, luftkontroll, bekjemping av landmål eller mål på sjøen, suverenitetshevdelse og lufttransport, primært til støtte for andre forsvarsgrener.

Luftforsvarets styrker og operative kapasiteter

Operativ ledelse av luftstridskrefter ivaretas sentralisert gjennom Forsvarets operative hovedkvarter i nasjonale operasjoner, og gjennom NATOs kommandokjede når norske luftstyrker bidrar i utlandet, eller ved flernasjonale operasjoner i Norge. En forutsetning for strukturens luftoperative leveranser er kontroll og varsling (K&V). Det operative K&V-systemet, som i dag består av kontroll- og varslingsstasjonene på Sørreisa og Mågerø, bidrar til NATOs strategiske luftovervåkning. Samtidig er også K&V-systemet en vital del av den nasjonale kommandokjeden, både ved kontinuerlig overvåking av norsk og tilstøtende luftrom og for å lede, og kontrollere innsatsen til luftstyrker i nasjonale operasjoner. Et effektivt K&V-system er derfor en forutsetning for å kunne gjennomføre suverenitetshevdelse og andre typer luftoperasjoner i vårt nasjonale interesseområde og for en optimal taktisk utnyttelse av luftstridskrefter i alle typer av operasjoner. Den eksisterende K&V-strukturen anbefales videreført, og utvikles videre i tråd med NATOs plan for integrasjon av det moderne og enhetlige kommando- og kontrollsystemet, ACCS (Air Command and Control System).

Kampfly er avgjørende for å hevde nasjonal suverenitet, kontrollere luftrommet, og skape forutsetninger for at andre militære styrker kan operere. Regjeringen anbefaler å videreføre en kampflyflåte med 48 F-16. De resterende ni kampflyene videreføres inntil videre som reservemateriell for å redusere usikkerheten knyttet til flåtens tekniske status samt for å øke materielltilgjengeligheten.

Dagens F-16-kampfly vil, med planlagte oppgraderinger, ha en forventet operativ levetid til 2015–2020. Med bakgrunn i dette planlegges det med å videreføre den nåværende F-16-kampflystrukturen, og at nye kampfly til erstatning for F-16 anskaffes på det mest optimale tidspunktet etter ca. 2015. Forventet levetid for en ny kampflystruktur kan være så lang som 40 år.

Prosjektet for å erstatte dagens kapasitet er i ferd med å utarbeide et sentralt beslutningsdokument (fremskaffelsesløsning). Antallsanalysene står sentralt i dette dokumentet. Ambisjonsnivået beskrevet i denne langtidsproposisjonen vil bli benyttet i vurderingen av kandidatene, antyde det nødvendige antallet fly for å erstatte dagens F-16 og derigjennom forslag til kostnadsramme for selve anskaffelsen. Fremskaffelsesløsningen utgjør også grunnlaget for en egen stortingsproposisjon. Målsettingen er å fremme denne for Stortinget sent i 2008.

Det er foreløpig lagt til grunn at det kan avsettes ca. 24 mrd. kroner innenfor forsvarsrammen til anskaffelse av nye kampfly – gitt at øvrige forutsetninger i planleggingen holder. En full erstatning av kampflyvåpenet vil kreve betydelige investeringer utover dette nivået. Regjeringen vil komme tilbake til dette spørsmålet i den planlagte proposisjonen om anskaffelse av nye kampfly.

Dagens tre DA-20-fly for elektronisk krigføring, systemkontroll, kalibrering og transport (DA-20), anbefales videreført.

De maritime patruljeflyene P-3 C og P-3 N vil fortsatt være sentrale i overvåkning av større havområder, med sensorinformasjon, i miljø- og ressursforvaltning, samt i søk- og redningstjeneste. Regjeringen anbefaler derfor å videreføre dagens fire P-3 C og to P-3 N maritime patruljefly.

Dagens seks Lynx-helikoptre er planlagt utfaset i takt med innføringen av totalt fjorten NH-90-helikoptre til støtte for fregatt og kystvakt.

Med hensyn til Norges evne til selvstendig nasjonal lufttransport er det allerede besluttet å innfase fire nye C-130J transportfly til erstatning for dagens seks C-130H. Tilgangen på strategisk lufttransport planlegges etablert gjennom NATOs C-17-initiativ, nærmere beskrevet i proposisjonens kapittel 6.10.2.

Transporthelikoptre er viktige for å dekke Forsvarets behov for transportstøtte, og for å gi landstyrker og spesialstyrker nødvendig mobilitet og fleksibilitet. I tillegg er transporthelikoptrene en sentral kapasitet knyttet til hurtig medisinsk evakuering. De eksisterende atten Bell 412 videreføres. Deler av denne flåten oppgraderes for å understøtte operasjoner med spesialstyrkene fra Hæren og Sjøforsvaret. Det forberedes også en styrking av transporthelikopterkapasiteten på sikt, primært til støtte for landstyrker.

Det bakkebaserte luftvernet NASAMS II videreføres og videreutvikles. Strukturen består av et batteri på høy beredskap for alle typer operasjoner, nasjonalt og internasjonalt, samt et mobiliseringsbatteri. Regjeringen anbefaler å videreutvikle denne strukturen til ett forsterket, stående batteri med utgangspunkt i den totale materiellmengden fra dagens to batterier. Denne nye større enheten vil ikke ha mobiliseringsinnslag, men baseres på tjenestegjørende personell og beredskapskontrakter. Enheten videreføres inntil videre med en delt lokalisering (Bodø og Ørland).

Luftforsvarets deployerbare basesett er en forutsetning for Luftforsvarets evne både til nasjonal og internasjonal innsats. Dagens vedtatte operative struktur består av to basesett med begrenset kapasitet. Regjeringen anbefaler en organisatorisk sammenslåing av disse to basesettene til en samlet basesettkapasitet. Denne større enheten videreføres inntil videre med en delt lokalisering (Rygge og Ørland).

Redningstjenesten med dagens tolv Sea King-helikoptre anbefales videreført, og beredskapen styrkes i henhold til Justisdepartementets krav og retningslinjer. Anskaffelse av nye helikoptre til redningstjenesten er ennå ikke avklart.

Inntil videre planlegges det med en anskaffelse av stridstekniske ubemannede luftfartøy, hovedsakelig til oppklaringsenhetene i Hæren. Den planlagte anskaffelsen av taktiske ubemannede luftfartøyer (UAV) vil ikke bli gjennomført.

Luftforsvarets struktur og organisering

Hovedtrekkene i Luftforsvarets organisasjon videreføres. Det er Regjeringens intensjon å legge til rette for et robust og tydelig ledelsesnivå i forsvarsgrenene med et mer helhetlig ansvar samt med nærhet til den underlagte virksomheten. Dette skal oppnås gjennom å slå sammen Luftforsvarsstaben, som i dag er en del av Forsvarsstaben, med underliggende nivå og kompetansemiljø. Denne sammenslåingen vil kunne påvirke den konkrete organiseringen av enkelte funksjoner som i dag organiseres i de forskjellige luftvingene, Luftforsvarets utviklings- og kompetansesenter (LUKS) og Luftoperativt inspektorat (LOI).

Tabell 1.6.3: Luftforsvarets operative kapasiteter

Operativ evne

Strukturelement

Evne til effektiv luftromsovervåkning og kontroll av luftstridsmidler

2 K&V-enheter

Evne til suverenitetshevdelse og krisehåndtering i luften

48+9 F-16-kampfly

Evne til elektronisk krigføring, kalibrering, kontroll og transport

3 DA-20 EK/ViP-fly

Evne til å beskytte utvalgte militære og sivile installasjoner

Deployerbart og forsterket luftvernbatteri

NASAMS II

Operativ evne

Strukturelement

Evne til taktisk transportstøtte til andre forsvarsgrener, med transportfly og transporthelikoptre for nasjonale operasjoner og operasjoner i utlandet

4 C 130 J-transportfly

18 Bell 412 helikoptre

Evne til å løse oppdrag knyttet til suverenitetshevdelse og maritim overvåkning, i tillegg til miljø og ressursforvaltning, samt søk og redningstjeneste

6 P3 C/N maritime patruljefly 14 NH-90-helikoptre 12 Sea King-redningshelikoptre

Evne til understøttelse av styrkebidrag

Basesett

1.6.6 Heimevernet

Som følge av et bredere og sammensatt trusselbilde har Heimevernet (HV) de senere år fått en mer sentral rolle i forbindelse med samfunnssikkerhet og bistand ved kriser. HV har i dag et territorielt ansvar, og skal i tillegg kunne forsterke annen militær tilstedeværelse i utsatte områder. Videre skal HV ivareta andre typer spesielle oppdrag som forsterket grensevakt, styrkebeskyttelse, sikring av nasjonale styrker, beskytte viktig infrastruktur og mottak av allierte forsterkninger. HV kan etter anmodning også yte bistand til sivile myndigheter. Alvorlig kriminalitet og håndtering av trusler om terror eller terroranslag er i utgangspunktet politiets oppgave, men vil etter anmodning fra politiet kunne bli håndtert med støtte fra HV. Dette gjelder særlig vakthold og sikring av viktige objekter og infrastruktur.

Dette innebærer samarbeid med lokale myndigheter som politi, fylkesmenn, kommuner og etater innenfor rammen av totalforsvaret. Et HV som kjenner nærområdene og lokale sikringsobjekter vil spille en viktig rolle i forbindelse med krisehåndtering og samfunnssikkerhet. HV skal fortsatt være mobiliseringsbasert med kort reaksjonstid, godt trent og utrustet.

Regjeringen ønsker å styrke HVs evne til samvirke med andre forsvarsgrener og ordningen med frivillige HV-soldater for å støtte forsvarsgrenenes deltakelse i operasjoner i utlandet utvides, jf. St.prp. nr. 1 (2007–2008).

Heimevernets styrker og operative kapasiteter

Regjeringen anbefaler å videreføre og følge opp den kvalitetsreformen som nå pågår i HV, med spesiell vekt på å videreføre HVs evne til å reagere raskt, med godt trente og utrustede styrker. Dagens differensierte innretning videreføres med en styrke på totalt 45 000. Styrken vil bestå av inntil 5 000 i innsatsstyrken, ca. 25 000 i forsterkningsstyrken og ca. 15 000 i oppfølgingsstyrken.

Innsatsstyrkene vil fortsatt være HVs høyest prioriterte avdelinger og skal utføre sikring av vitale objekter. I dette ligger også evne til bekjempelse av mindre fiendtlige styrker. Forsterkningsstyrkene og oppfølgingsstyrkene har lavere beredskap enn innsatsstyrkene. Disse styrkene skal fortsatt kunne overta oppdrag og ressurser fra innsatsstyrkene og vil for øvrig utgjøre en betydelig ressurs i forhold til støtte til det sivile samfunn.

Luftheimevernet videreføres som en integrert del av baseforsvaret til Luftforsvarets baser, men kan i tillegg brukes i samme oppdragsspekter som styrkene i Landheimevernet.

Sjøheimevernet (SHV) videreføres med en SHV-kommando i sør og en gruppe i nord. SHV har fire innsatsstyrker med relativt kort reaksjonstid. SHV består av kapasiteter for maritim overvåkning, kontroll med skipsfart, kontrolldykking, bevoktning, bording, objektsikring samt eskortering og sikring av andre maritime enheter. SHV planlegges utrustet med fartøyer for kommando og kontroll, logistikk og styrkeproduksjon, samt små hurtiggående flerbruksfartøyer som i tillegg til å gi nødvendig taktisk mobilitet, også kan nyttes i utførelse av de øvrige oppgaver.

Heimevernets struktur og organisering

Hovedtrekkene i HVs organisasjon med distrikts- og områdeorganisering, der innsatsledelse, innsatsstyrker, forsterkingsstyrker og oppfølgingsstyrker inngår, samt luft- og sjøheimevernet, videreføres. Utdanning av befal og mannskaper til HVs struktur vil bli ivaretatt gjennom forsvarsgrenene, og gjennom en egen HV utdanningsenhet for befal på Porsangmoen. HV-distriktene viderefører funksjonene som et regionalt ledelsesapparat under Forsvarets operative hovedkvarter.

Grunnlaget for å videreføre kvalitetsreformen legges gjennom den foreslåtte justeringen i HV-strukturens volum, samt endringer i HVs ledelse og styrkeproduksjon. Regjeringen anbefaler å redusere distriktsstrukturen til elleve HV-distrikter. Denne reduksjonen må ses i sammenheng med videreføring av kvalitetsreformen, og er nødvendig blant annet for å finansiere videreføring av en operativ struktur i Heimevernet med høy kvalitet, både i forhold til utrustning og treningsnivå. HV 07 og 08 legges ned og et nytt distrikt lokaliseres til Vatneleiren grunnet nærhet til oljevirksomheten i Stavanger-regionen. HV 17 og 18 legges ned og et nytt distrikt lokaliseres til Høybuktmoen grunnet nærhet til grensen og kompetanse- og familiemessige hensyn gjennom samlokalisering med GSV. HV-skolen på Dombås videreføres. HVs utdanningsvirksomhet på Værnes anbefales avviklet. Det vises til kapittel 7 for en nærmere omtale av disse endringene.

Tabell 1.6.4: Heimevernets operative kapasiteter

Operativ evne

Strukturelement

Evne til å lede innsatsenheter, territorielt ansvar og samarbeid/koordinering med sivile og militære ressurser

Distriktsstaber med innsatskommando Områdestrukturen og områdestaber SHV-kommando

Evne til å stille hurtige reaksjonsstyrker nasjonalt

Distriktsvise innsatsstyrker land, luft og sjø med inntil 5 000 personell

Evne til utholdenhet i forbindelse med oppgaveløsning nasjonalt

Forsterkningstyrker ca. 25 000 personell Oppfølgingsstyrker ca. 15 000 personell

1.6.7 Fellesavdelinger og -kapasiteter

Forsvarets fellesavdelinger består av strukturelementer og avdelinger innrettet for å støtte enheter fra alle forsvarsgrener. Disse enhetene vil også kunne nyttes som selvstendige nasjonale bidrag i flernasjonale styrkestrukturer, eller som dedikert støtte til nasjonale bidrag i operasjoner hjemme og i utlandet.

Felles logistikk

Alle felles logistikk- og støtteavdelinger skal dimensjoneres for å understøtte den nasjonale strukturen, men skal kunne inngå i flernasjonale forband. Dagens deployerbare logistikk- og støtteavdelinger er delvis basert på mobiliseringsenheter, mens de styrker som skal støttes i stor grad er stående avdelinger. Dette skaper ubalanse. For å øke reaksjonsevnen og tilgjengeligheten på disse enhetene er det behov for å øke andelen av fast tilsatt personell og sivilt/vernepliktig personell med beredskapskontrakter. I tillegg er det en målsetting å kunne benytte en større andel av personellet i logistikk- og støttestrukturen også i den operative støttestrukturen.

Den deployerbare logistikken som skal understøtte de primære innsatsenhetene styrkes. Logistikkbasene er en del av de operative leveransene og vil videreutvikles og styrkes. Totalt sett er logistikkstøtten dimensjonert for å kunne etablere inntil tre logistikkbaser samtidig, til støtte for nasjonale operasjoner og operasjoner i utlandet. Theater Enabling Force (TEF) videreføres etter samme konsept som i dag og skal sørge for kapasitet til å kunne etablere og avvikle baser i forbindelse med operasjoner. Forsvarets kapasitet til vannrensing videreføres i en felles vannrenseenhet med tre vannrenselag.

Store deler av Forsvarets transportbehov i fredsdrift er dekket gjennom kontrakter med sivile transportselskaper. Det er fortsatt nødvendig å ha militær landtransportkapasitet for å operere i operasjonsområder både hjemme og ute. To landtransportkompanier skal ivareta dette behovet. Evne til transportkontroll som en del av logistikkstøtten, videreføres med en transportkontrollenhet.

Behovet for egne mobiliseringsavdelinger for å støtte NATO-avdelinger i Norge er redusert. Med dette som bakgrunn anbefales det å videreføre en av dagens to vertslandsstøttebataljoner. Denne har ansvar for mottak og understøttelse av US Marine Corps Prepositioning Program-Norway (MCPP-N) og inngår i avtalen Norge har med USA om forhåndslagring.

Kapasiteten til å etablere og drive luftterminaler og havne-/jernbaneterminaler (Airlift Operational Unit og Cargo transfer Unit) videreføres, knyttet til terminaldrift i operasjoner nasjonalt og i utlandet.

Felles sanitet

Den helsemessige beredskapen for våre soldater hjemme og ute er viktig, og sanitetsstøtten skal tilpasses de operative utfordringene slik at personellet til enhver tid kan få en tilfredsstillende medisinsk behandling. Forsvarets operative sanitetskapasitet skal styrkes og økt samarbeid med sivile fagmiljøer/sykehus skal videreutvikles. Forsvarets operative sanitetskapasiteter skal videreutvikles som modulbaserte enheter og støtte Forsvarets operative struktur med blant annet feltsykehuskapasitet. Kapasiteten skal videre kunne levere sanitetshjelpeplass eller tilsvarende for fellesstyrker, landeveis evakuering, medisinsk beredskap til fly- og helikopterevakuering og spesialisthelsetjenester, samt bemanne det planlagte logistikkfartøyet med sanitetselementer. En videreutvikling av den operative sanitetskapasiteten vil også bli vurdert i en flernasjonal ramme gjennom et samarbeid med Sverige.

Felles ledelsesstøtte og operativ støtte

Forsvarets informasjonsinfrastruktur understøtter Forsvarets evne til å løse sine oppgaver i operasjoner både hjemme og ute. I tillegg til å understøtte militære operasjoner, skal informasjonsinfrastrukturen være et sentralt virkemiddel for å muliggjøre en helhetlig og felles forvaltning av Forsvaret og gi innsparinger og effektiviseringer gjennom moderne løsninger innenfor IKT-området.

Det er et økende behov for satellittkommunikasjon for langtrekkende samband med høy kapasitet for deployerte og mobile avdelinger, og Regjeringen ønsker å fremskaffe denne kapasiteten. Det vises i denne sammenheng til nærmere informasjon om vurderingen av den videre utvikling av Forsvarets kommunikasjonsinfrastruktur gitt i St.prp. nr. 1 (2007–2008).

Kommando-, kontroll og informasjonssystemenheten (KKiS-enhet) til støtte for deployering av norske styrker i inn- og utland videreføres, samt den deployerbare enheten for militære informasjonsoperasjoner (CNO-enheten).

ISTAR er et satsningsområde, og den operative evnen økes gjennom innføring av stridstekniske ubemannede luftfartøyer og NBF-satsningen. Felles ISTAR-enhet for korpsnivå avvikles som dimensjonerende grunnlag for volum og sammensetning av ISTAR-avdelingene. Det opprettholdes likevel et ambisjonsnivå om at ISTAR-kapasitetene skal kunne operere sammen.

Mobilt kjemisk laboratorium etableres ikke, men det stasjonære kjemiske laboratoriet ved FFI på Kjeller videreføres for å opprettholde nødvendig nasjonal analysekapasitet for kjemiske stridsmidler.

Nødvendig operativ militærpolitikapasitet videreføres gjennom ett MP-kompani i Hæren og en operativ felles MP-enhet integrert med Forsvarets militærpolitiavdeling.

Forsvarets eksplosivryddekapasitet videreføres og styrkes som en integrert del av Forsvarets ammunisjons- og eksplosivryddeskole (FAES). Denne kapasiteten skal ivareta nasjonalt behov for eksplosiv-rydding, herunder støtte til politiet.

Tabell 1.6.5: Felles operative kapasiteter

Operativ evne

Strukturelement

Felles ledelsesstøtte og operativ støtte

Evne til å understøtte operativ ledelse i Norge og i utlandet med sambands- og informasjonssystemer

Nasjonalt strategisk sambandssystem KKiS-enhet

Evne til luftbåren bakkeovervåkning i Norge og i utlandet

Alliance Ground Surveillance (AGS)

Evne til luftbåren luftovervåking i Norge og i utlandet

NATO Airborne Early Warning and Control Force (NAEW & CF)

Evne til å levere militære polittitjenester

Militærpolitienhet

Evne til å etablere baser og infrastruktur til egne styrker

Theatre Enabling Force (TEF)

Evne til eksplosivrydding

– i Norge og i utlandet

– støtte til politiet

Eksplosivryddeenhet

Evne til å sikre egne militære informasjonssystemer og utnytte motstanderens systemer

Computer Network Operations-enhet (CNO-enhet)

Evne til å analysere kjemiske stridsmidler og utslipp av industrikjemikalier

Stasjonært laboratorium ved Forsvarets forskningsinstitutt

Felles logistikk og sanitet

Evne til å understøtte nasjonale styrker med alle klasser forsyninger og tjenester ved operasjoner i Norge og i utlandet

Deployerbare logistikkelementer 3 logistikkbaser med tilpasset behov innenfor land/sjø/luft Landtransportkompanier

Evne til å understøtte allierte avdelinger i Norge

Vertslandsstøttebataljon/ MCPP-N

Evne til å deployere og redeployere norske enheter til og fra operasjonsområder i Norge og i utlandet

Strategisk sjø- og lufttransport Transportkontrollenhet Airlift Operational Unit (AOU) Cargo Transfer Unit (CTU)

Evne til å understøtte operasjoner med medisinsk behandling og evakuering

Forsvarets felles sanitetsstyrker

Flernasjonalt kapasitetssamarbeid

Begrensede nasjonale ressurser og felles sikkerhetsutfordringer øker betydningen av flernasjonale samarbeidsløsninger jf. proposisjonens kapittel 4.4. Flernasjonalt samarbeid vil kunne bli en forutsetning for å opprettholde et nasjonalt forsvar i langsiktig økonomisk og operativ balanse.

Forsvaret opplever et vedvarende press på ressurssiden som på sikt vil kunne gjør det vanskelig å opprettholde nødvendig kompetanse og operativ effekt i alle deler av forsvarsstrukturen. Enkelte kapasiteter nærmer seg et nivå hvor den operative effekt er i ferd med falle under nødvendig minstenivå. Samtidig blir kostnadene ved å opprettholde kapasiteter uforholdsmessig høye.

Videreutvikling av et flernasjonalt kapasitetssamarbeid, i NATO eller med utvalgte allierte og partnerland, vil bli stadig viktigere for å møte denne utviklingen. Norge har allerede i dag tilgang på en rekke nødvendige kapasiteter gjennom slike samarbeidsløsninger, blant annet innenfor luftovervåkning, samt strategisk luft- og sjøtransport.

Videre arbeides det målrettet innenfor en rekke konkrete områder knyttet til oppfølging av den norsk-svenske mulighetsstudien. Regjeringen vil utrede og konkretisere dette nærmere i samarbeid med svenske myndigheter.

Regjeringen vil videreføre deltakelsen i og støtte til NATO Airborne Early Warning and Control Force (NAEW&CF), bidra til Alliance Ground Surveillance-initiativet i NATO (AGS), samt understøtte de deployerbare luftkommando- og kontrollinitiativene, herunder DCAOC og DARS Disse systemene representerer betydelige kapasiteter for luft- og bakkeovervåkning, samt planlegging for, og kontroll av, luftoperasjoner. I en kritisk situasjon er de forutsatt å forsterke nasjonale kapasiteter.

Forsvarets behov for tilgang på strategisk sjø- og lufttransport sikres gjennom videreføring av avtaler med sivile rederier og flyselskaper, samt deltakelse i Movement Co-ordination Centre Europe (MCCE) og C-17-initiativet (strategisk lufttransport basert på en felles flåte av C-17 transportfly).

Norges medlemskap i MCCE videreføres. Planlagt signering av MoU er satt til april 2008 og hele organisasjonen er forutsatt å være fullt operativ i 2011. I tillegg videreføres medlemskapet i Strategic Airlift Interim Solution (SALIS) frem til 2011.

1.7 Forsvarets operative struktur – målstruktur

Tabell 1.6.6 Anbefalt operativ struktur

Felleselementer

Hæren

Sjøforsvaret

Luftforsvaret

Heimevernet

Etterretningstjenesten

1 Brigade

– 1 taktisk maritim kommando (CNORTG)

– Luftkontroll og varsling (K&V)

– 45 000 befal og mannskaper organisert i:

Forsvarets operative hovedkvarter

– Brigadekommando

– 6 MTB Skjold-klasse

– CRC Sørreisa

– Innsatsstyrker

Forsvarets spesialstyrker

– 2 mekaniserte bataljoner

– 5 Fridtjof Nansen-klasse fregatter m/ NH–90 helikoptre

– CRC Mågerø

– Forsterkningsstyrker

Felles logistikk og sanitet

– 1 lettpansret bataljon

– 3+3 Oksøy/Alta-klasse minejakt/–sveip

– 48 + 9 F-16 kampfly

– Oppfølgingsstyrker 11 distrikter og en SHV-kommando

– Transportkontrollenhet

– Etterretningsbataljon

– 6 Ula–klasse ubåter

– 18 Bell 412 helikoptre

– Luftterminalenhet

– Sambandsbataljon

– Marinejegerkommandoen

– 4+2 P-3 C/N maritime patruljefly

– Havne- og jernbaneterminalenhet

– MP-kompani

– Minedykkerkommandoen

– 3 DA-20 EK/ViP fly

– Deployerbare logistikk baser/Nasjonale støttelementer

– Artilleribataljon

– Kystjegerkommandoen

– 4 C-130J transportfly

– Theatre enabling force

– Ingeniørbataljon

– Logistikk- og støttefartøy

– 1 NASAMS luftvern-batteri

– Felles landtransportkompani

– Logistikkbataljon

– Basesett luft

– Felles vannrenseenhet

– Sanitetsbataljon

– (14 maritime helikoptre NH-90)

– Forsvarets felles sanitetsstyrker

– Vertslandsstøttebataljon

– Strategisk luft- og sjøtransport

Felles ledelsesstøtte og operativ støtte

– HM Kongens Garde

Kystvakten:

Redningstjeneste

– Kapasitet for militære datanett-verksoperasjoner (CNO-enhet)

– Grensevakten

– 1 Svalbard-klasse ytre kystvakt m/NH–90

– 12 Sea King redningshelikoptere

– Eksplosivryddeenhet (EOD/IEDD-enhet)

– Forsvarets spesial-kommando/Hærens Jegerkommando (FSK/HJK)

– 3 Nordkapp-klasse ytre kystvakt m/NH–90

– Militærpolitienhet

– 6 Ålesund/Harstad/ Barentshav–klasse ytre kystvakt

– Felles NATO luft- og bakke- overvåkning (NAEW&CF, AGS)

– 5 Nornen-klasse indre kystvakt

– Kapasitet for deployerbar kommunikasjon og informasjon (KKiS–enhet)

1.7.1 Den operative strukturens evne

For å sikre vår suverenitet og bidrag til stabilitet i våre interesseområder i nord er evnen til overvåkning og situasjonskontroll sentral. I den anbefalte strukturen er evnen til overvåkning av sjø- og luftområdet prioritert, da sikkerhetsutfordringene med potensielle militære oppdrag vurderes å være størst her. Strukturen har evne til periodisk overvåkning av havområdene med fartøyer og fly.

Videre styrkes evnen til sjøovervåkning med nye fregatter, MTBer, modernisering av Kystvaktens fartøyer og nye NH-90 helikoptre. Evne til å overvåke under vann styrkes med de nye fregattene og oppgradering av minerydderne med autonome undervannsfarkoster. Evnen til kontinuerlig å overvåke nasjonalt og tilstøtende luftrom opprettholdes gjennom en modernisering av sensorstrukturen. Den planlagte innføringen av NATOs enhetlige luftkommando- og kontrollsystem (ACCS) forbedrer evnen til kommando og kontroll. I Hæren opprettholdes evne til overvåkning, primært mot grensen til Russland. Generelt styrkes evne til bildeoppbygging, etablering av situasjonsforståelse og effektiv kommando og kontroll.

Forsvarets bidrag til myndighetsutøvelse er fortsatt prioritert. Myndighetsutøvelsen er primært innrettet mot ressurskontroll til havs, tilstedeværelse i norsk territorialfarvann og grensekontroll mot Russland. I luftrommet er suverenitetshevdelse og krisehåndtering nært knyttet til evnen til å holde en høy luftmilitær beredskap over tid. Både den høye prioriteten som er gitt til operativ evne i nordområdene, og Norges forpliktelser i alliansesammenheng krever kampfly på beredskap i Nord-Norge (Quick Reaction Alert - QRA). Med den anbefalte kampflystrukturen opprettholdes evne til å avskjære, identifisere, avvise og eventuelt uskadeliggjøre fremmede fly minst på dagens nivå. Evne til å etablere luftvernkapasitet videreføres. Med den anbefalte kampflystrukturen opprettholdes Forsvarets evne til å levere ild mot overflate- og landmål til støtte for sjø- og landoperasjoner.

På land vil rutinemessig suverenitetshevdelse være sammenfallende med myndighetsutøvelse, og omfatter i hovedsak bevoktning av grensen mot Russland. Denne evnen opprettholdes på dagens nivå gjennom videreføring av Grensevakten. Evnen til å beskytte prioriterte nasjonale objekter opprettholdes med den operative strukturen i Heimevernet, HM Kongens Garde og en styrket Forsvarets spesialkommando. Mot en begrenset militær eller en asymmetrisk trussel anses den anbefalte strukturen å ha evne til å kunne håndtere utfordringene innenfor en nasjonal ramme. Samlet sett økes strukturens fleksibilitet, robusthet og innsatsevne noe for å styrke evnen til suverenitetshevdelse.

Innenfor rammen av en FN-ledet verdensorden, er et effektivt NATO, basert på den kollektive sikkerhetsgaranti og tilpasset nye sikkerhetsutfordringer, fortsatt en grunnstein i norsk sikkerhetspolitikk. Ved kollektivt forsvar på eller utenfor norsk territorium, vil de norske styrkene inngå i en større NATO-styrke. Strukturanbefalingen er basert på at Forsvaret ikke deltar substansielt i mer enn inntil tre operasjoner eller geografisk atskilte operasjonsområder samtidig.

Militær deltakelse ute vil fortsatt utgjøre et sentralt element i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, med FN og NATO som de primære rammer. Deltakelse i operasjoner i utlandet vil kunne kreve både rask innsetting i flernasjonal krisehåndtering og deltakelse i langvarige stabiliseringsoperasjoner. Sjøforsvaret vil kunne yte bidrag med et oppdragstilpasset maritimt styrkeforband for en periode på inntil seks måneder. Sjøforsvaret kan videre bidra kontinuerlig med én fregatt og ett mineryddingsfartøy til stående maritime NRF-styrker, herunder tidvis ta ledelsen over disse styrkene. I tillegg kan Sjøforsvaret bidra med enkeltfartøyer til maritime operasjoner, eksempelvis knyttet til overvåkning og patruljering. Marinejegere, kystjegere og minedykkere kan dessuten bidra til operasjoner på land.

Luftforsvaret evner med anbefalt struktur å etablere bidrag på inntil én kampflyskvadron for en periode på inntil tre måneder, eller med et redusert antall kampfly med lengre utholdenhet. I tillegg kan Luftforsvaret bidra med enheter eller enkeltplattformer fra hele luftstrukturen. Med den planlagte styrkingen av taktisk transporthelikopterkapasitet på sikt, vil den operative effekten av landstyrker øke.

Evnen til å bidra til internasjonal fred og stabilitet hviler i vesentlig grad på landstyrkenes evne til å opprettholde bidrag i internasjonale operasjoner over tid. Hæren vil ha evne til å bidra med stridsgruppe på bataljonsnivå periodevis eller stridsgruppe på kompaninivå kontinuerlig. Avhengig av operasjonsområdets karakter og oppdragets art, vil Hæren sammen med enkeltbidrag fra øvrige deler av Forsvaret, spesielt fellesavdelinger, og med utnyttelse av Heimevernet som styrkebrønn for operasjoner i utlandet, kunne bidra ytterligere.

Fellesavdelingene, herunder logistikk og støtte, er dimensjonert for å kunne understøtte styrkene som beskrevet over, i inntil tre geografisk atskilte operasjonsområder i ulikt omfang.

Siktemålet er å videreutvikle et moderne og fleksibelt innsatsforsvar som har reaksjonsevne, utholdenhet, mobilitet og deployerbarhet, egenbeskyttelse og treningsstandard til å møte bredden av utfordringer både hjemme og ute og der balansen mellom ambisjoner, ressurser og struktur i sum er bærekraftig.

1.8 Støttevirksomhet og basestruktur

I tråd med anbefalingene fra Forsvarspolitisk utvalg og Forsvarsstudie 07 legger Regjeringen vekt på at støttevirksomhet og basestruktur må utvikles med utgangspunkt i de samlede operative behov. Anbefalt operativ struktur er således utgangspunktet for hvordan støttevirksomheten og basestrukturen vil bli fornyet og effektivisert.

Samlet legges det opp til at de anbefalte tiltakene tilknyttet basestrukturen vil frigjøre om lag 375 mill. kroner årlig når tiltakene er implementert – hvorav ca. 275 mill. kroner årlig forventes frigjort til prioritert virksomhet og nødvendige investeringer ved utgangen av 2012. Dette vil være et meget sentralt bidrag for å sikre et forsvar i langsiktig økonomisk balanse. Forsvarets virksomhet konsentreres, både for å redusere driftskostnadene og for å skape mer robuste fagmiljøer. Samtidig er synlig tilstedeværelse i ulike deler av landet også i noen tilfeller viktig av beredskapshensyn. Baser for alle forsvarsgrener og Heimevernet opprettholdes i både Sør-Norge og Nord-Norge.

Det anbefales å legge ned enkelte av Forsvarets nåværende baser, herunder Fellesoperativt hovedkvarter på Jåtta, Olavsvern, Bømoen og Madla. Videre avvikles Sola som flystasjon og Heimevernets utdanningsvirksomhet på Værnes. Fire heimevernsdistrikter nedlegges og erstattes av to nye med distriktsstaber og tilpassede geografiske grenser. Disse tiltakene vil bidra til å frigjøre i overkant av 185 000 kvadratmeter bygningsareal.

Konsentrasjon av baser vil medvirke til å utvikle attraktive tjenestesteder og lokalsamfunn, medføre større forutsigbarhet for arbeidstakere, deres familier og vertskommunene for Forsvarets virksomhet og i sum kunne gi en mer kostnadseffektiv miljøforvaltning.

De kvantitative lønnsomhetsberegningene av organisatoriske og geografiske tiltak er gjennomført ved hjelp av nåverdimetoden. Dette for at potensielle utgifter og besparelser knyttet til de ulike alternativene, både med hensyn til drift og investeringer, skal kunne tas i betraktning på en realistisk og systematisk måte. Nåverdimetoden gir grunnlag for å sammenlikne alternative løsninger med ulike fremtidige inn- og utbetalinger.

Beregningene omfatter i hovedsak inn- og utbetalinger (kontantstrømmer) for personell og infrastruktur. Personellrelaterte kostnader er kategorisert med bistand fra Forsvarets forskningsinstitutt. Infrastrukturutgifter er inndelt i investeringer, avhending og driftskostnader, og er behandlet basert på data fra blant annet Forsvarsbygg. For å ta høyde for den samlede infrastrukturrelaterte usikkerheten er det gitt et påslag på investeringsgrunnkalkylene. I tillegg er det tatt hensyn til en generell usikkerhet gjennom beregningen av nåverdier.

1.8.1 Forsvarets øverste ledelse

Den strategiske ledelsen av Forsvaret utgjøres av Forsvarsdepartementet, der forsvarssjefen og de militærstrategiske funksjoner er integrert, samt Forsvarsstaben. Regjeringen legger opp til å videreutvikle den vedtatte ledelsesmodellen for den strategiske ledelsen av Forsvaret, for å legge til rette for en bedre strategisk styring og kontroll med sektoren.

Forsvarsdepartementets rolle som regjeringskontor forblir uendret, men departementet videreutvikles for å bedre ivareta det helhetlige ansvaret for strategisk planlegging og styring av sektoren. Forsvarsstaben vil bli videreutviklet til et dedikert stabsapparat for å støtte forsvarssjefen i rollen som etatssjef. Den nye Forsvarsstaben vil da sammen med Forsvarsdepartementet utgjøre forsvarssjefens stabsapparat for å støtte ham i utførelsen av begge hans funksjoner – som øverste fagmilitære rådgiver i departementet, og som etatssjef.

Den mest vesentlige endringen er etablering av et tydelig ledelsesnivå der generalinspektørene og deres stabsfunksjoner organiseres utenfor Forsvarsstaben som et underliggende nivå til denne. Dette ledelsesnivået etableres ved å samle generalinspektørene og deres stabsfunksjoner, som i dag ligger i Forsvarsstaben, med funksjoner og kompetanse som i dag er organisert i de underliggende nivåer i forsvarsgrenene, til ett robust og tydelig ledelsesnivå for styrkeproduksjonen i de respektive forsvarsgrener.

Generalinspektøren for Hæren, med tilhørende stabsfunksjoner lokaliseres til Bardufoss. Hovedbegrunnelsen for dette er nærhet til hovedtyngden av Hærens avdelinger og å forenkle ledelsesstrukturen i Hæren. Generalinspektøren for Sjøforsvaret, med tilhørende stabsfunksjoner, lokaliseres til Haakonsvern i Bergen, hvor hovedtyngden av Sjøforsvarets virksomhet er lokalisert. Luftforsvarets basestruktur behandles ikke helhetlig som en del av denne langtidsplanen, men vil bli vurdert videre i lys av prosessen knyttet til fremskaffelse av nye kampfly. Generalinspektøren for Luftforsvaret, med tilhørende stabsfunksjoner, videreføres derfor i Oslo inntil videre. Heimevernets organisasjon og virkemåte er av en slik karakter at det er vanskelig å identifisere et tyngdepunkt som gir de samme effektene som ligger bak begrunnelsen for å flytte de andre generalinspektørene. Generalinspektøren for Heimevernet, med tilhørende stabsfunksjoner, vil derfor lokaliseringmessig bli videreført i Oslo.

Den ovennevnte flyttingen av generalinspektøren for Hæren med tilhørende stabsfunksjoner til Bardufoss og generalinspektøren for Sjøforsvaret med tilhørende stabsfunksjoner til Bergen er beregnet å medføre et investeringsbehov på om lag 72 mill. kroner. Tiltaket er beregnet til å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 13 mill. kroner knyttet til personellinnsparinger, og har en beregnet positiv nåverdi på ca. 61 mill. kroner i et 20 års-perspektiv.

1.8.2 Endringer i den operative ledelsen

Regjeringen mener at det er behov for å justere kommandostrukturen slik at det blir bedre samsvar mellom apparatet som skal lede og de avdelinger som skal ledes. Regjeringen anbefaler derfor at virksomheten som i dag ivaretas av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) og Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) samles, og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter.

Etableringen av ett operativt hovedkvarter vil gi robuste fagmiljøer og forbedret evne til døgnkontinuerlig ledelse av operasjoner. Med færre koordineringsnivå mellom den strategiske ledelsen og de taktiske avdelingene, vil ansvars- og myndighetsutøvelsen også bli klarere. En slik samling vil forenkle kommandolinjene, og samtidig være positivt for samarbeidet med sivile aktører og andre partnere i forbindelse med krisehåndtering.

Forsvarets operative hovedkvarter anbefales lokalisert til Reitan ved Bodø, ikke minst av hensyn til nordområdenes sentrale betydning også i fremtiden. Tiltaket vil, i tillegg til å gi driftsmessige besparelser primært gjennom å redusere antall fjellanlegg i drift. Flyttingen vil ikke ha konsekvenser for videreføringen av Joint Warfare Center (JWC) slik NATOs kommandostruktur nå er organisert. Norges vertslandsforpliktelser overfor JWC vil ivaretas fullt ut. Samlingen til ett hovedkvarter i Bodø er beregnet å gi en årlig driftsmessig innsparing på ca. 91 mill. kroner. Investeringene knyttet til endringene er beregnet til ca. 452 mill. kroner. Tiltaket har en beregnet positiv nåverdi på ca. 526 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.

1.8.3 Endringer tilknyttet Hæren

Støttevirksomheten og basestrukturen knyttet til Hærens fremtidige virksomhet vil bli ytterligere konsentrert til de to geografiske tyngdepunktene som er blitt utviklet over tid i henholdsvis Nord-Norge og Sør-Norge, Indre Troms og i Østerdalen garnison. Den videre utvikling av Hæren vil kreve noe utvidelse av bygningsmasse og infrastruktur. Det at denne satsningen skjer konsentrert til forsvarsgrenens to eksisterende kjerneområder, og med geografisk nærhet til de store skyte- og øvingsfeltene i disse områdene, er fremtidsrettet og vil legge et godt grunnlag for operativt samvirke og videre rasjonell drift.

Hærens virksomhet ved krigsskolen i Linderud leir videreføres. For nærmere omtale av Hærens skole- og utdanningsorganisasjon vises det til proposisjonens kapittel 8. Grensevakten på Høybuktmoen videreføres og videreutvikles som en effektiv organisasjon for grenseovervåkning, herunder også i forhold til de krav som stilles til Schengenavtalens yttergrense og Norges forpliktelser i henhold til Grenseavtalen av 1949. Utviklingen av Garnisonen i Sør-Varanger må også ses i sammenheng med anbefalt etablering av ett Heimevernsdistrikt i Finnmark med distriktsstab på Høybuktmoen.

Hans Majestet Kongens Garde videreføres i Husebyleiren i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde utdanner sine rekrutter i Terningmoen leir i Elverum. Virksomheten på Terningmoen vil bli videreført.

Flytting av jegerkompaniet til Setermoen

Gjennomgående utdanning av Hærens jegerkompani/ISTAR (Intelligence, Surveillance, Target Aquisition and Reconnaissance) skjer i dag i Porsangmoen leir i Porsanger kommune, jf. Stortingets behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004). Endret lokalisering av denne styrkeproduksjonen til Setermoen vil være operativt gunstig, fremtidsrettet og økonomisk regningssvarende. Tiltaket er beregnet å medføre et investeringsbehov i eiendom, bygg og anlegg på Setermoen på ca. 80 mill. kroner. Tiltaket er beregnet å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 9 mill. kroner og har en beregnet positiv nåverdi på ca. 55 mill. kroner i et 20-årsperspektiv. Det anbefales å avvikle Porsangmoen som base for Hæren.

Anbefalingen om å flytte Hærens virksomhet fra Porsangmoen til Indre Troms, må ses i sammenheng med anbefaling om etablering av ett heimevernsdistrikt i Finnmark og vurderingene knyttet til etablering av ett alliert treningssenter med hovedsete på Porsangmoen. Samlet er disse tiltakene beregnet til å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 31 mill. kroner og en positiv nåverdi på ca. 491 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.

1.8.4 Endringer tilknyttet Sjøforsvaret

Det legges opp til fortsatt konsentrasjon av Sjøforsvarets virksomhet til Haakonsvern orlogsstasjon. Videre legges det opp til å konsentrere støttevirksomheten og basestrukturen tilknyttet Sjøforsvaret i Nord-Norge til færre steder. At hoveddelen av Kysteskadren, Sjøforsvarets skoler og Kystvakt Sør er lokalisert på Haakonsvern orlogsstasjon legger til rette for effektivisering av driften gjennom samordning av øving og utdanning, vedlikehold av materiell, samt operativ virksomhet.

Sjøkrigsskolen videreføres i Bergen. Kystjegerkommandoen videreføres på Trondenes ved Harstad. Kystvakt Nord videreføres på Sortland.

Lokalisering av Marinejegerkommandoen

Marinejegerkommandoen videreføres med justert og styrket organisasjon lokalisert til Ramsund orlogsstasjon, med en enhet for styrkeproduksjon, trening og øving av maritime spesialstyrker, og til Haakonsvern orlogsstasjon. Skyte- og øvelsesfeltet på Ramneset er fremtidsrettet, og vil med sine spesielle kvaliteter være et viktig fastpunkt både for Marinejegerkommandoen og andre militære enheter. Ramsund orlogsstasjon er i de senere år, gjennom virksomheten tilknyttet Forsvarets logistikkorganisasjon, tilpasset utviklingen av Sjøforsvarets behov. Innretning av basen og virksomheten tilpasset Marinejegerkommandoen vil videreføres, herunder gjennom investeringer i eiendom, bygg og anlegg.

Nedlegging av Olavsvern

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 232 (2001–2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002), besluttet Stortinget å videreføre Olavsvern som base under Haakonsvern orlogsstasjon. Det er i dag ingen permanent operativ virksomhet knyttet til basen, og Olavsvern er heller ikke tiltenkt oppgaver i fremtidige styrkestruktur. Regjeringen anbefaler derfor at Olavsvern base ved Tromsø legges ned.

Militært vedlikeholdes fartøyene i Sjøforsvarets styrkestruktur i alt vesentlig ved Haakonsvern orlogsstasjon, hvor tørrdokken er under ombygging og utvidelse. Støtte til Sjøforsvarets operative enheter på oppdrag i Nord-Norge vil kunne ivaretas av andre militære baser, i første rekke Ramsund, som har utviklet seg til å være tyngdepunktet for Forsvarets logistikkorganisasjons maritime virksomhet i Nord-Norge.

Nedleggelse av Olavsvern er beregnet å gi en årlig driftsinnsparing på i overkant av 32 mill. kroner og en positiv nåverdi på ca. 496 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.

Flytting av Sjøforsvarets befalsskole og rekruttutdanning

For å oppnå faglige og ressursmessige effekter bør befalsskolene i Forsvaret i størst mulig grad både være organisert og lokalisert i tilknytning til beslektede kompetansemiljøer. Den grunnleggende befalsutdanningen i Sjøforsvaret er i betydelig grad innrettet mot bruk av skoleskipene samt at spesialisering og fagutdanning finner sted ved Sjøforsvarets øvrige skoler og utdanningsavdelinger, jf. Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004). Det anbefales at Sjøforsvarets befalsskole i Horten flyttes til Bergen. Fordi store deler av utdanningen allerede foregår andre steder enn i Horten, vil tiltaket kun ha marginale økonomiske konsekvenser.

Som et ledd i å konsentrere, styrke og geografisk samle kompetanse, anbefaler Regjeringen at Sjøforsvarets rekruttutdanning lokaliseres og organiseres sammen med grunnleggende befalsutdanning ved å flytte rekruttskolevirksomheten fra Madla til Bergen. Gjennom dette tiltaket og forslaget om å flytte befalsskolen for Sjøforsvaret fra Horten til Bergen, samlokaliseres det alt vesentlige av skolevirksomheten.

Regjeringen foreslår å legge ned Forsvarets virksomhet i Madla leir. Sammen med flyttingen av Luftforsvarets rekruttskole til Kjevik, er dette tiltaket beregnet å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 27 mill. kroner og en positiv nåverdi på ca. 140 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.

De samlede tiltakene i Rogaland påvirker i betydelig grad logistikk- og støttevirksomheten i området. Denne vil organiseres og lokaliseres hovedsakelig til Vatneleiren som utgangspunkt for understøttelsen av blant annet et heimevernsdistrikt, 330 skvadron på Sola, samt ivaretakelse av forpliktelsene tilknyttet Co-located Operating Base (COB), NATO FORACS, og ikke minst vertslandsforpliktelsene overfor JWC i henhold til Memorandum of Agreement med NATO.

1.8.5 Endringer tilknyttet Luftforsvaret

Luftforsvaret bør i fremtiden videreføre bredden av sine kapasiteter, men konsentrert til færre baser med utgangspunkt i at like fagmiljøer samlokaliseres der det er rasjonelt. Det er derfor meget viktig at sammenhenger mellom planene for utskifting av infrastrukturkrevende materiellsystemer og planene for nyinvesteringer og vedlikehold av baser ses i sammenheng med eventuelle endringer i basestrukturen.

Luftforsvarets stasjon Sørreisa og Luftforsvarets stasjon Mågerø videreføres med Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole og programmeringssenteret som i dag. Videre utvikling av kontroll- og varslingssystemet må ses i sammenheng med implementeringen av NATOs nye luft kommando- og kontrollsystem, Air Command and Control System (ACCS). Luftkrigsskolen i Trondheim videreføres. Luftforsvarets flyskole videreføres ved Bardufoss flystasjon. Banak stasjonsgruppe videreføres underlagt Bodø hovedflystasjon. Forsvarets maritime patruljefly i 333 skvadron videreføres på Andøya flystasjon. Rygge flystasjon, hvor det også er etablert positiv synergi med eksterne miljøer, videreføres med visse mindre justeringer av virksomheten.

En samling av kampfly, luftvern og basesett tilknyttet Luftforsvaret til én base i fremtiden kan være fornuftig i et langsiktig perspektiv. Et slikt tiltak vil bidra til å samle viktige struktur- og støtteelementer samt kompetansemiljøer. Et slikt tiltak vil også kunne gi betydelig økonomisk innsparing. Det knytter seg imidlertid stor usikkerhet til gjennomføring av et slikt tiltak, fremfor alt fordi det foreløpig ikke foreligger kvalitetssikrede og sammenlignbare støydata for de aktuelle kampflykandidatene. Regjeringen legger derfor opp til å vurdere fremtidig lokalisering av kampfly, luftvern og basesett i lys av prosessen knyttet til fremskaffelse av nye kampfly. Inntil videre videreføres de aktuelle virksomhetene ved Bodø og Ørland hovedflystasjoner samt på Rygge flystasjon.

Justisdepartementet har ansvaret for redningshelikoptertjenesten, mens Forsvaret har driftsansvaret. Dette driftsansvaret utøves i dag ved 330 skvadron, med sin ledelse på Sola flystasjon. Skvadronen har i tillegg til helikoptre på Sola fire detasjementer, henholdsvis på Banak, Bodø, Ørland og Rygge. Regjeringen vil videre opprette en redningsbase i Florø, driftet av Forsvaret.

Lokalisering av Forsvarets transportfly

Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), besluttet Stortinget at virksomheten ved 335 skvadron på Gardermoen skulle legges ned og skvadronen gjenopprettes ved Rygge flystasjon. Stortingsvedtaket har, som Regjeringen orienterte om i St.prp. nr. 1 (2005–2006), vært sett i en helhetlig sammenheng med eventuell flytting av Luftforsvarets hovedverksted på Kjeller til Gardermoen. Flyttingen av 335 skvadron skulle frigjøre eiendom, bygg og anlegg på Gardermoen som kunne utnyttes av Luftforsvarets hovedverksted og således legge til rette for frigjøring av eiendom, bygg og anlegg tilknyttet flystripen på Kjeller. I St.meld. nr. 10 (2005–2006) informerte Regjeringen om at flyttingen av Luftforsvarets hovedverksted ikke lar seg gjennomføre, primært av hensyn til punktligheten i sivil luftfart, men også fordi Forsvarets testflyvingsaktivitet ikke er forenlig med trafikksituasjonen ved Oslo lufthavn. I Innst. S. nr. 176 (2005–2006), jf. St.meld. nr. 10 (2005–2006), la forsvarskomiteen til grunn at Stortingets beslutning vedrørende 335 skvadron skulle gjennomføres i tråd med Stortingets vedtak tilknyttet behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004).

Luftforsvarets nye C-130 J transportfly til erstatning for dagens C-130 flåte, jf. Stortingets behandling av Innst. S. nr. 287 (2006–2007), jf. St.prp. nr. 78 (2006–2007), kan med mindre tilpasninger av infrastrukturen benytte eksisterende hangarer og øvrige fasiliteter på Gardermoen flystasjon. Det er beregnet at å gjennomføre flytting av 335 skvadron vil kreve en investering på Rygge på ca. 787 mill. kroner. Utgiftene tilknyttet en flytting utlignes ikke av potensielle positive operative og driftsmessige effekter. En helhetlig vurdering tilsier at det tidligere vedtaket om relokalisering av 335 skvadron til Rygge ikke bør gjennomføres. Regjeringen anbefaler at Gardermoen flystasjon videreføres som base for 335 skvadron.

Lokalisering av fremtidig helikopterstruktur

Regjeringen anbefaler at Bardufoss flystasjon utvikles som hovedbase for Forsvarets fremtidige helikopterstruktur.

Ved behandling av Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), besluttet Stortinget å gjøre Sola til flystasjon for Forsvarets maritime helikoptre i forbindelse med innføringen av enhetshelikoptre og at den skulle benyttes som base for 330 skvadron, 334 skvadron og 337 skvadron. Ved behandling av Innst. S. nr. 194 (2004–2005), jf. Dokument 8:69 (2004–2005), besluttet Stortinget at 337 skvadron skulle videreføres på Bardufoss flystasjon, også etter innfasing av nye NH-90 helikoptre.

Det er i dag et betydelig helikoptermiljø på Bardufoss. De operative avdelingene, bestående av 337 skvadron kystvakthelikopter, 339 skvadron transporthelikopter og 334 skvadron fregatthelikopter organiseres under én felles ledelse. 337 skvadron vil fortsette å operere Lynx MK3 frem til innfasing av NH-90. 334 skvadron, som er under oppbygging, vil fortsette den planlagte innfasingen av NH-90. Satsning på Bardufoss flystasjon vil redusere behovet for investeringer i forhold til en nødvendig oppbygging andre steder.

Det må etableres et tilpasset detasjement for å understøtte fregattvåpenet og Kystvakten i Sør-Norge, med nødvendig geografisk nærhet til de aktuelle fartøyene. Uavhengig av fremtidig plassering av dette detasjementet vil behovet for å videreføre Sola som egen flystasjon bortfalle. Sola anbefales derfor nedlagt som militær flystasjon. 330 skvadronens virksomhet på Sola videreføres.

På grunn av operative behov for å støtte blant annet virksomheten i Østerdalen garnison og på det sentrale Østlandet på en rasjonell måte, legger Regjeringen til grunn at helikoptermiljøet på Rygge flystasjon videreutvikles og tilpasses den operative virksomheten. 720 skvadron vil bli styrket med et nødvendig antall Bell 412 helikoptre til støtte for spesialoperasjoner samt ha ansvar for nødvendig understøttelse av planlagt operativ drift i forbindelse med et begrenset antall fremtidige taktiske transporthelikoptre i denne delen av landet.

Flytting av Luftforsvarets rekruttutdanning

For å oppnå faglige, rekrutteringsmessige og ressursmessige effekter anbefaler Regjeringen at Luftforsvaret samler sin utdanningsvirksomhet på rekruttskole- og grunnleggende befalsutdanningsnivå på Kjevik. Tiltaket må ses i sammenheng med anbefalingen om å flytte Sjøforsvarets rekruttskole. Ved å flytte Luftforsvarets rekruttutdannelse fra KNM Harald Haarfagre på Madla til Kjevik, vil denne bli samlokalisert med Luftforsvarets grunnleggende befalsutdanning og tekniske utdanning. Tiltaket kan gjennomføres uten at det kreves investeringer av betydning på Kjevik.

1.8.6 Endringer tilknyttet Heimevernet

Heimevernet (HV) skal videreføre en desentralisert distriktsinndeling, med tilstedeværelse i alle landsdeler og vedlikeholde gode forbindelser med lokale og regionale institusjoner fra øvrige samfunnssektorer. Med den foreslåtte strukturen og videreføringen av kvalitetsreformen vil HV inneha både en hurtig og utholdende evne til å beskytte viktig infrastruktur og forsterke militær tilstedeværelse i landet etter behov. Distriktssjefene skal på vegne av sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter ha det territorielle ansvaret, men skal ikke utgjøre et territorielt landforsvar i tradisjonell forstand. HV skal fortsatt være mobiliseringsbasert med kort reaksjonstid, godt trent og utrustet.

Endringer i distriktsstrukturen

Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), besluttet Stortinget blant annet etableringen av 13 heimevernsdistrikter. Regjeringen anbefaler å legge ned Agder heimevernsdistrikt 07, Rogaland heimevernsdistrikt 08, Vest-Finnmark heimevernsdistrikt 17 og Øst-Finnmark heimevernsdistrikt 18, tidligst mulig og senest innen 1. august 2009. Disse distriktene erstattes av to nye heimevernsdistrikter med distriktsstaber og tilpassede geografiske grenser. Den fremtidige strukturen vil således bestå av 11 heimevernsdistrikter.

Heimevernsdistriktene bør prinsipielt samlokaliseres med annen militær virksomhet der dette er formålstjenlig.

Nytt heimevernsdistrikt med distriktsstab foreslås opprettet i Vatneleiren. HV-07 og HV-08 foreslås nedlagt

Et nytt heimevernsdistrikt som omfatter Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland fylker foreslås opprettet med distriktsstab i Vatneleiren i Sandnes. Agder heimevernsdistrikt 07 og Rogaland heimevernsdistrikt 08 legges ned.

Stavanger er sentrum i et strategisk viktig område med vital petroleumsvirksomhet og NATO-virksomhet. I forhold til den samlede oppdragsporteføljen tilsier en helhetlig vurdering at distriktsstaben bør ligge i Vatneleiren i forhold til en alternativ lokalisering på Kjevik. En eventuell lokalisering til Kjevik ville øke reiseavstandene til den operative virksomheten i kjerneområdet. Stavangerområdet har et meget godt utskrivningsgrunnlag knyttet opp til de operative behov. Den nye distriktsstaben vil ha gode muligheter for trening lokalt. Det pågår blant annet opprustning av skyte- og øvingsfeltene i Svartemyr øvingsfelt i Sandnes kommune.

Tiltaket må ses i sammenheng med en videreføring av støttevirksomhet til gjenværende forsvarsinstallasjoner og virksomhet i Rogalandsområdet, nedleggelse av Madla leir og Sola flystasjon samt etableringen av Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan. Den fremtidige støttevirksomhet i dette området, herunder støtte til JWC, er planlagt samlet hovedsakelig i Vatneleiren som følge av anbefalt nedleggelse av Madla leir. Tiltaket er beregnet til å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 20 mill. kroner og en positiv nåverdi på ca. 240 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.

Nytt heimevernsdistrikt med distriktsstab foreslås opprettet på Høybuktmoen. HV-17 og HV-18 foreslås nedlagt

Et nytt heimevernsdistrikt som omfatter Finnmark fylke foreslås opprettet med distriktsstab på Høybuktmoen ved Kirkenes. Vest-Finnmark heimevernsdistrikt 17 og Øst-Finnmark heimevernsdistrikt 18 legges ned.

Distriktet vil omfatte Vest- og Øst-Finnmark politidistrikter og få samsvarende grenser med Finnmark fylke. Nærheten til riksgrensen, Øst-Finnmark politidistrikt, fylkesmannen og Grensekommissæren er tillagt vekt. Lav befolkningstetthet og utfordrende rekrutteringsgrunnlag er sentrale faktorer som taler for etablering av ett heimevernsdistrikt i Finnmark.

En lokalisering til Høybuktmoen vil gi synergieffekter gjennom samlokalisering med annen militær virksomhet. Hærens fremtidige aktivitet på Høybuktmoen har flere likhetstrekk med HVs oppgaver i regionen og det er allerede etablert rasjonelle fellesløsninger innenfor logistikk- og støttefunksjonene. Tiltaket er beregnet til å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 13 mill. kroner og en positiv nåverdi på ca. 137 mill. kroner i et 20-årsperspektiv. Tiltaket må videre ses i sammenheng med flytting av Hærens jegerkompani til Indre Troms og etableringen av ett alliert treningssenter med hovedsete på Porsangmoen.

Heimevernets utdanningsorganisasjon

Ved behandling av Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), besluttet Stortinget blant annet at HVs førstegangsutdanning skulle gjennomføres på Værnes og Porsangmoen. Regjeringen anbefaler at HVs utdanningsvirksomhet på Værnes nedlegges. Endringene i den operative strukturen medfører at behovet for egen seksmåneders mannskapsutdanning for HV bortfaller. Forsvarsgrenene vil årlig kunne utdanne og overføre spesialister og øvrige mannskaper i et antall som vil tilfredsstille behovet for å vedlikeholde HVs struktur. Mannskapene som overføres vil ha en kvalitativt god utdanning i forhold til HVs behov og krav. Tiltaket vil derfor ikke få betydning for kvalitet eller volum på HVs operative struktur. Tiltaket vil styrke vernepliktsordningen ved at Forsvaret vil benytte vernepliktige soldater, også etter endt førstegangstjeneste.

Produksjon av befal i forsvarsgrenene vil i all hovedsak også tilfredsstille HVs behov for befal i den operative strukturen. Imidlertid vil det være formålstjenlig å videreføre et visst volum på egen befalsutdanning i HV. Egen befalsutdanning for HV videreføres på Porsangmoen, spesielt rettet inn mot behovet tilknyttet innsatsstyrken i HV. Det er videre behov for at HV viderefører egen kursproduksjon. HVs skole- og kompetansesenter (HVSKS) videreføres derfor på Dombås med en kursproduksjon tilpasset endringene i HVs struktur.

Bortfall av HVs egenproduksjon av mannskaper og befal på Værnes og avhending av infrastruktur, vil skje slik at tilstrekkelig eiendom, bygg og infrastruktur fortsatt vil være tilgjengelig for distriktsstaben i Trøndelag heimevernsdistrikt 12, og for støttevirksomhet. Tiltaket er beregnet å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 162 mill. kroner og en positiv nåverdi på ca. 2 048 mrd. kroner i et 20-årsperspektiv. Det er lagt til grunn at skyte- og øvingsfeltene i Leksdalen og på Frigård videreføres.

Kommandantskapet på Kongsvinger festning

Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004) besluttet Stortinget blant annet å etablere ett heimevernsdistrikt omfattende Hedmark og Oppland fylker, med en distriktsstab på Terningmoen og med et underlagt kommandantskap på Kongsvinger festning. For å sikre en konsistent og enhetlig innretning av fremtidig rolle, oppgaver og organisasjon for kommandantene ved de nasjonale festningene, anbefaler Regjeringen at kommandantskapet på Kongsvinger festning overføres fra Opplandske Heimevernsdistrikt 05 og organisatorisk underlegges Forsvarsstaben på samme måte som øvrige kommandantskap.

1.8.7 Alliert treningssenter

I dag er utenlandsk landbasert trening organisatorisk ivaretatt ved henholdsvis Alliert treningssenter/Sør ved Bømoen og Alliert treningssenter/Nord i Åsegarden.

Etter en helhetlig vurdering legges Alliert treningssenter Sør (ATS/S) på Bømoen og Alliert treningssenter Nord (ATS/N) i Åsegarden ned. Virksomheten samles i ett nytt konsolidert treningssenter (ATS) underlagt Forsvarets operative hovedkvarter, og med hovedsete og infrastruktur på Porsangmoen samt med infrastruktur også i Åsegarden og på Evenes. Løsningen er operativt hensiktsmessig og bidrar til konsentrasjon av Forsvarets virksomhet.

Centre of Excellence – Cold Weather Operations (COE – CWO), et kompetansesenter Norge tilbyr NATO, er også av betydning for tilrettelegging for trening i Norge for allierte og partnere og vil bli videreført.

Tiltaket er beregnet å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 9 mill. kroner og en positiv nåverdi på 299 mill. kroner i et 20-årsperspektiv. Tiltaket er sett i sammenheng med anbefalt flytting av Hærens jegerutdanning og endringer i Heimevernets virksomhet i Finnmark.

For utenlandsk sjø-, luft- og heimevernstrening videreføres eksisterende ordninger. Nasjonale og utenlandske spesialstyrkers samtrening knyttes mot spesialstyrkenes fremtidige basestruktur og deres respektive øvingsområder med tilsvarende ordninger.

1.8.8 Forsvarets logistikkorganisasjon

Forsvarssjefens logistikk- og støttekonsept er i dag retningsgivende for hvordan logistikk for understøttelse av operasjoner og annen støttevirksomhet skal gjennomføres. I denne sammenheng vises det blant annet til Innst. S. nr. 30 (2007–2008), jf. St.prp. nr. 78 (2006–2007), der forsvarskomiteen la til grunn at det i forbindelse med gjennomgang og analyser av hva som er Forsvarets kjernefunksjoner, også foretas en helhetlig gjennomgang av Forsvarets støtte- og logistikkonsept.

Forsvarsdepartementet vil etablere nye overordnede føringer for logistikk- og støttevirksomheten, som vil være styrende for forsvarsjefens fremtidige direktiver på dette området. Forsvarets logistikkorganisasjons (FLO) overordnede oppgaver er å fremskaffe, vedlikeholde og levere materiell og forsyninger på rett sted og tid, og til avtalt pris og kvalitet innenfor fastsatte rammer.

Regjeringen anser at det er to hovedutfordringer knyttet til den videre styring og utvikling av FLO. For det første er FLO en meget stor organisasjon med svært kompleks virksomhet. For det andre ivaretar FLO funksjoner i hele tjenestespektret, fra lokale støttefunksjoner ved den enkelte base/avdeling til strategisk viktige og ofte svært ressurskrevende og kompliserte investeringsprosjekter. Det primære fokuset i gjennomgangen av FLO vil være styringsmessige, samt ledelses- og kompetansemessige aspekter knyttet til en så stor og kompleks organisasjon. Regjeringen vil derfor på en egnet måte komme tilbake til Stortinget etter en slik gjennomgang. Det vises i denne sammenheng også til behandlingen av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), der Stortinget ba regjeringen utrede en ny etat under Forsvarsdepartementet med et helhetlig ansvar for den utøvende delen av Forsvarets investerings- og innkjøpsvirksomhet, der innkjøps- og materiellanskaffelser er tatt ut av FLO.

Forsvarets kompetansesenter logistikk

Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), besluttet Stortinget blant annet å opprette Forsvarets kompetansesenter logistikk på Sessvollmoen, for å samle små og spredte kompetanse- og produksjonsmiljøer. Forsvarets kompetansesenter logistikk forestår i samarbeid med Forsvarsstaben og Forsvarets skolesenter også en vesentlig del av forvaltnings- og fagopplæringen definert under begrepet forsvarlig forvaltning.

Forsvarets kompetansesenter logistikk videreføres i hovedsak som i dag, men med visse mindre tilpasninger innenfor enkelte funksjonsområder og det gjøres mindre justeringer i organisasjonsstrukturen med bakgrunn i den anbefalte utdanningsordningen.

1.8.9 Forsvarets sanitet

Med bakgrunn i Stortingets behandling av Innst. S. nr. 122 (2001–2002), jf. St.prp. nr. 36 (2001–2002), og Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), skal Forsvarets sanitet (FSAN) fortsatt videreutvikles i en retning der militærmedisinske fagmiljøer med spisskompetanse legges inn til, eller inn i tilsvarende sivile fagmiljøer/sykehus, noe som innebærer et intensivert og utdypet samarbeid med det sivile helsevesen.

Helseberedskapsrådet har en viktig rolle i forhold til å kartlegge, utrede og utvikle sivilt-militært samarbeid innenfor helsesmessig beredskap. Sammen med berørte fagdepartementer har Forsvarsdepartementet iverksatt tiltak for å gjennomføre vurderinger av et utdypet samarbeid som omfatter Forsvaret, og blant annet universitetene/medisinske fakulteter, spesialisthelsetjenesten (sykehus), kommunehelsetjenesten (fastlegeordningen) og øvrige relevante aktører. Regjeringen tar sikte på å orientere Stortinget om status i dette arbeid høsten 2008.

Evnen til å planlegge og yte sanitetsstøtte i operasjoner skal forsterkes. Dette skjer også gjennom å øke tilgjengelighet, kvalitet og fleksibilitet på Forsvarets sanitetsstrukturer. Deltakelse i operasjoner i utlandet fordrer forholdsmessig større sanitetsbidrag, samtidig som kompleksitet og kvalitet på sanitetstjenesten som ytes er økt og tilsvarer tilnærmet de tjenester som ytes i det sivile samfunn. Omstillingen fra et mobiliserbart sanitetssystem til et daglig operativt system som kan deployeres for å dekke norske forpliktelser i forhold til FN, NATO og EU, skal videreføres både innenfor en nasjonal og en internasjonal ramme.

1.8.10 Forsvarets musikk

Hovedoppgaven for Forsvarets musikk skal først og fremst være å profilere Forsvaret, bidra til rekruttering samt skape forståelse for Forsvarets rolle og oppgaver i samfunnet. I tillegg har Forsvarets musikk seremonielle oppgaver for Kongehuset, Stortinget og regjeringen. Dagens korpsstruktur med fem profesjonelle musikkkorps videreføres, bestående av Forsvarets stabsmusikkorps (Oslo), Forsvarets musikkorps Nord-Norge (Harstad), Forsvarets musikkorps Vestlandet (Bergen), Kongelige Norske Marines musikkkorps (Horten) og Luftforsvarets musikkkorps (Trondheim).

1.8.11 Andre etater under Forsvarsdepartementet

Forsvarets forskningsinstitutt

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er organisert som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Det er FFIs styre som er ansvarlig for effektiv og målrettet drift og at det er samsvar mellom antall ansatte, kompetanse, bevilgninger og oppdrag.

FFI er den største forskningsenheten i Forsvaret. FFI skal gi råd med sikte på å bistå Forsvarsdepartementet og forsvarssektoren i utviklingen av materiell- og investeringsprogrammer, samt å bidra til omstilling og rasjonell drift. Instituttet skal ha spesiell fokus på trekk ved den vitenskapelige og militærtekniske utvikling som kan påvirke forutsetningene for forsvarsplanleggingen på materiell- og teknologisiden. Videre skal FFI bistå den øverste ledelsen i forsvarssektoren med å fremskaffe et best mulig beslutningsgrunnlag med tanke på Forsvarets videre utvikling.

FFI vil fortsatt bevare og videreutvikle sin analysekapasitet for støtte til langtidsplanarbeidet i forsvarssektoren. Herunder konseptuelle studier, langsiktige kostnadsberegninger og ytelsesvurderinger av militære kapasiteter og den helhetlige forsvarsstrukturen.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet

Nasjonal sikkerhetsmyndighets (NSM) ansvar er å ivareta de utøvende funksjoner for den forebyggende sikkerhetstjenesten, som blant annet omfatter innhenting og vurdering av relevant informasjon, føre tilsyn med sikkerhetstilstanden og gi informasjon, råd og veiledning til virksomhetene. Dette gjøres på vegne av justisministeren og forsvarsministeren, hvor justisministeren har et overordnet ansvar for sikkerheten i sivil sektor, mens forsvarsministeren har et tilsvarende ansvar i militær sektor. I Forsvaret har forsvarssjefen, innen rammen av regelverket og med hjemmel i instruksjonsmyndigheten, ansvaret for styringen av den forebyggende sikkerhetstjenesten. Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA) er den avdeling som på vegne av forsvarssjefen ivaretar dette ansvaret.

Forsvarsdepartementet er tillagt det administrative ansvaret for NSM, med budsjett- og etatsstyringsansvar. Etatsstyringen foregår i nært samspill med Justisdepartementet. Ved etableringen av NSM ble det besluttet at det skulle foretas en gjennomgang av den nye etaten etter en viss tid. En arbeidsgruppe bestående av representanter fra Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet er etablert for å foreta en nærmere gjennomgang av etatsstyringen av NSM og direktoratets oppgaveportefølje.

Forsvarsbygg

Forsvarsbygg (FB) er ansvarlig for å fremskaffe, drifte og avhende eiendom, bygg og anlegg for forsvarssektoren. FB er underlagt Forsvarsdepartementet og organisert som et forvaltningsorgan med eget styre og vedtekter. FB baserer i hovedsak sin inntjening på husleie og oppdrag fra øvrige etater i sektoren. FB skal tilpasse virksomhetens omfang til etterspørselen fra leietakerne/oppdragsgiverne, og FBs styre er ansvarlig for en forsvarlig og effektiv organisering av virksomheten.

Dagens forvaltningsmodell for eiendom, bygg og anlegg (EBA) ble innført i Forsvaret med virkning fra 1. januar 2002 og FB ble opprettet fra samme dato ved Stortingets behandling av Innst. S. nr. 343 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 77 (2000–2001). Forsvarsdepartementet har gjennomgått erfaringene med forvaltningsmodellen og konkludert med at dagens måte å organisere EBA-virksomheten på i all hovedsak har vært vellykket, og bør videreføres. Det er imidlertid identifisert potensial for å videreutvikle dagens forvaltningsmodell blant annet gjennom å styrke kapasiteten på langsiktig og strategisk EBA-planlegging i forsvarssektoren.

Stortinget fastslo gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 343 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 77 (2000–2001), at det ikke skulle innføres avskrivninger på nasjonal operativ EBA og NATO-infrastruktur. Ved Stortingets behandling av Budsjett-innst. S. nr. 7 (2002–2003), jf. St.prp. nr. 1 (2002–2003) og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 6 (2002–2003), hvor det blant annet ble det forutsatt at husleieinntektene skulle være fullt ut kostnadsdekkende, ble det samtidig besluttet at alle investeringer i eiendom, bygg og anlegg skulle bevilgningsfinansieres. Som en følge av at forutsetningene som lå til grunn for St.prp. nr. 77 (2000–2001) har endret seg og en ytterligere vektlegging av prinsippet om kostnadsdekkende husleie, legger Regjeringen til grunn at avskrivningsgrunnlaget bør utvides til å omfatte all EBA, herunder også infrastruktur, nasjonal operativ EBA og NATO-infrastruktur.

Endring av kapitalelementet ved å utvide avskrivningsgrunnlaget vil sikre en mer fullstendig kostnadsdekkende husleie, som er det bærende prinsipp i den horisontale samhandelen mellom FB og Forsvaret. Endringen medfører at all EBA vil bli behandlet ensartet, noe som forenkler husleiemodellen og som bidrar til et bedre samsvar med de reelle kostnadene på porteføljenivå. I dag utgjør årlige avskrivninger ca. 500 mill. kroner. Dette avskrivningselementet er for lavt sett i forhold til behovet for reanskaffelse av forsvarssektorens EBA over en avskrivningstid på 60 år. Endringen i husleiemodellen har ingen budsjettmessige konsekvenser.

Kulturminnevern - nasjonale festningsverk

De nasjonale festningsverkene har betydning som nasjonale kulturminner. Festningenes historie, særpregede arkitektur og miljø gjør at de er godt egnede som samlende midtpunkt for kunst- og kulturutfoldelse. Regjeringens målsetting er at de nasjonale festningsverkene skal ivaretas gjennom verdibevarende og tilstandsbasert vedlikehold og investeringer. I 2006 ble det utarbeidet og fastsatt felles overordnede retningslinjer for forvaltning av kulturhistoriske statlige eiendommer. I retningslinjene gjøres sektoransvaret gjeldende. Det innebærer at det enkelte departement er ansvarlig for at retningslinjene blir etterlevd innen egen sektor. Forvaltningsansvaret for de nasjonale festningsverkene ivaretas av FB på vegne av Forsvarsdepartementet.

1.8.12 Forsvarets virksomhet og miljø

Miljøhensyn skal veie tungt i all virksomhet Forsvaret driver, og det skal legges til rette for en mest mulig skånsom bruk av miljøet. Virksomheten skal planmessig søke å redusere utslipp av klimagasser og nitrogenoksider, det skal legges vekt på energieffektivisering og omlegging til oppvarming basert på fornybare energikilder, arbeidet med redusert bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og substitusjon av miljøgifter skal intensiveres og miljø- og samfunnsansvar skal tas i alle anskaffelser. Hensynet til biologisk mangfold i Forsvarets forvaltningsområder skal videreutvikles.

1.8.13 Forsvarets skyte- og øvingsfelt

Forsvaret disponerer i dag ca. 80 små og store landbaserte skyte-, øvings- og regionfelt over hele landet, med et samlet areal på ca. 1 650 kvadratkilometer. Forsvarssjefen har tidligere utrangert i underkant av 30 felt. En avhendingsplan for disse er under forberedelse og behovet for miljøopprydding er vurdert.

Forsvaret disponerer i dag et lite antall store skyte- og øvingsfelt på land, hvorav ett, Hjerkinn, vil utfases i takt med innfasing av Regionfelt Østlandet. Dette gir Forsvaret fem gjenværende skyte- og øvingsfelt av en viss størrelse, gitt sammenbinding av Mauken og Blåtind. Gjennomføringsplanen for tilbakeføring av Hjerkinn er delt i to faser hvorav første fase varer frem til 2012. Denne fasen omfatter i hovedsak rydding av blindgjengere og ammunisjonsrester, fjerning av bygg og anlegg, reparasjon av terrengskader samt håndtering av forurensing. Den økonomiske rammen for første fase er på om lag 320 mill. kroner. Fase 2 av Hjerkinn-prosjektet strekker seg over perioden 2013–2020.

Samarbeid om felles bruk av skyte- og øvingsfelt er ett av de områdene som er anbefalt vurdert videre i den norsk-svenske mulighetsstudien.

1.8.14 Regionalpolitiske forhold

Regjeringen vil at en aktiv og målrettet distrikts- og regionalpolitikk skal medvirke til verdiskaping, arbeidsplasser og velferd der folk bor. Økt verdiskaping og styrket lokal og regional vekstkraft er både et virkemiddel for å få dette til og et mål i seg selv, jf. Innst. S. nr. 56 (2006–2007) og St.meld. nr. 26 (2005–2006).

Omlegging og fornying kan føre til færre arbeidsplasser direkte tilknyttet Forsvaret, og redusert etterspørsel etter varer og tjenester, både lokalt og sentralt. Andre steder vil en økt konsentrasjon av Forsvarets virksomhet medføre mer aktivitet og ringvirkninger i berørte lokalsamfunn. Militære anlegg og infrastruktur som Forsvaret ikke lengre har behov for kan også ha potensial for videreutvikling til sivile formål og slik representere en positiv mulighet for utvikling av enkelte lokalsamfunn. Gode og effektive avhendingsprosesser vil i denne sammenheng være viktig.

De anbefalte endringene knyttet til Stavanger, Sola, Stjørdal samt Tromsø skjer i folkerike regioner som har hatt vekst de senere årene. De samlede virkninger for disse regionene vurderes derfor som små og mindre alvorlige. Porsanger kommune vil derimot bli berørt i større grad av den anbefalte omstillingen. Regjeringen vil videreføre en dialog med Porsanger kommune knyttet til behovet for omstillingstiltak som følge av endringene i Forsvarets virksomhet i kommunen.

1.9 Kompetanse og personell

I kapittel 8 i St.prp. nr. 48 (2007–2008) gir Regjeringen en omfattende og detaljert beskrivelse av ulike personellrelaterte temaer for Forsvaret.

1.9.1 Personellstruktur og kompetanse

Omstillingen fra et stort invasjonsforsvar til et mindre, fleksibelt innsatsforsvar har vært nødvendig. Dette har vært krevende for medarbeiderne og som del av denne omleggingen har det også vært igangsatt store personellreformer. Dette inkluderer blant annet en mer fleksibel befalsordning, herunder avdelingsbefalsordningen, innføring av generell beordringsadgang også til operasjoner utenfor Norge, jf. Innst. S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp. nr. 42 (2003–2004), samt en harmonisering av gradsnivået og en justering av alderssammensetningen blant befalet. I tillegg har det vært iverksatt tiltak for å øke kvinneandelen, jf. Innst. S. nr. 31 (2007–2008) og St.meld. nr. 36 (2006–2007), og det har vært gjennomført endringer i praktiseringen av verneplikt og førstegangstjeneste for å gjøre tjenesten mer attraktiv og meningsfull.

Personellreformen i Forsvaret har vært nødvendig, og gir i dag resultater. Forsvarsdepartementet har iverksatt en evaluering av avdelingsbefalsordningen. Resultatene av denne vil foreligge i juni 2008, jf. også proposisjonens kapittel 8.4.2.7.

Hovedelementer i de tiltak og endringer som foreslås, baserer seg på Soria Moria-erklæringen, anbefalinger fra Forsvarspolitisk utvalg (FPU), Innst. S. nr. 31 (2007–2008), jf. St.meld. nr. 36 (2006–2007) og Forsvarsstudie 07, og er samtidig en oppfølging av signaler om den overordnede personellstrukturen gitt i Innst. S. nr. 234, jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004).

En utfordring i kommende langtidsperiode vil være å rekruttere og beholde kvalifisert personell. Innenfor enkelte personellkategorier vil det også være behov for en oppbemanning og endring av kompetansesammensetning og personellstruktur. Personellpolitikken må også innrettes mot og reflektere utviklingen i samfunnet for øvrig, ikke minst hva gjelder familie- og livsfasepolitikk, praktisering av verneplikt og førstegangstjeneste samt rekruttering og mangfold.

I tiden som kommer vil det derfor bli videreført et sterkt fokus på god kultur for ledelse og styring. Oppfølgingen av tiltakene i Handlingsplanen for holdninger, etikk og ledelse (HEL) er et sentralt virkemiddel i denne sammenheng. Målet er at dette arbeidet skal øke den enkeltes etiske bevissthet og integritet. Det legges videre stor vekt på å videreutvikle Forsvaret som en likestilt og inkluderende arbeidsplass, preget av toleranse og respekt.

Å ta vare på den enkelte medarbeider og dennes familie er et satsingsområde for Forsvaret. Det er en utfordring for Forsvaret å finne en god balanse mellom oppgaver og den enkeltes behov for fritid og familieliv. Det skal ikke, under noen omstendighet, tillates brudd på AML eller øvrig regelverk. Forsvarsdepartementet vil i etatsstyringen følge opp at bruk av overtidsgodtgjørelse blir praktisert i henhold til gjeldende regelverk og at vernereglene i AML blir overholdt. Forsvaret skal, i nær dialog med personellorganisasjonene, legge til rette for en videreutvikling av familiepolitikken, herunder en videreutvikling av Forsvarets familiedirektiv.

1.9.2 Utenlandsoperasjoner og personelloppfølging

Utenlandsoperasjoner er sentralt i dagens forsvar. I dag er det en tendens til at slik deltakelse fordeles nokså ujevnt på personellet, med de utfordringer det gir. Den kompetanseutvikling og de muligheter, men også de belastninger slik tjeneste medfører, må fordeles jevnere.

Sanitet i internasjonale operasjoner er et nasjonalt ansvar som skal ligge så nær opp til sivil standard som mulig og være i samsvar med det faglige ambisjonsnivået til sanitetstjenesten i NATO. Regjeringen tar sikte på en gjennomgang av krav og regler for sanitetstjeneste i utenlandsoperasjoner. Forsvarets helseregister skal gi en kontinuerlig oversikt over helsesituasjonen blant Forsvarets personell, herunder blant annet identifisere overhyppighet av sykdommer og risikofaktorer for sykdommer. Tilsvarende skal helseregisteret også gi oversikt over skader og skadeårsaker. Forsvaret skal ivareta den fysiske og psykiske helse så lenge personellet er i tjeneste, også før, under og etter utenlandsoperasjoner. Generelt er det slik at de aller fleste kommer hjem med positive erfaringer, og uten skader. Personell som har behov for helsemessig oppfølging etter utenlandsoperasjoner, skal gjennom Forsvarets sanitet sikres et lett tilgjengelig tilbud om oppfølging i inntil ett år etter endt tjeneste. Forsvarsdepartementet arbeider for å lovfeste denne retten, og det er iverksatt tiltak for å styrke psykiatritjenesten i Forsvaret slik at den kan ivareta denne oppgaven. Ved behov for ytterligere helsetjenester utover ett år, skal det sivile helsevesenet overta behandlingsansvaret.

Det legges også stor vekt på å videreføre den gode dialogen Forsvaret har med familier og pårørende, for å skape økt trygghet og forståelse for det oppdraget som skal løses.

Regjeringen arbeider med å styrke veteranenes rettigheter, det gjelder ikke minst for veteraner fra utenlandsoperasjoner. Med "veteraner" menes i denne sammenheng sivilt eller militært personell som har deltatt i skarpe militære operasjoner innen- eller utenlands. De kvinner og menn som deltar for Norge i utenlandsoperasjoner skal føle seg trygge på at de får den oppfølging de har behov for. Forsvarsdepartementet utreder videre mulige kompensasjonsordninger, herunder objektivt erstatningsansvar og lovfestet rett til oppfølgning for veteraner etter utenlandsoperasjoner. Forsvarsdepartementet nedsatte i 2006 to arbeidsgrupper for å vurdere veteranenes økonomiske rettigheter ved personskade og for å vurdere arbeidsgivers ansvar for personell som har deltatt i utenlandsoperasjoner. Rapportene ble overlevert til forsvarsministeren i august 2007, og Regjeringen arbeider nå med oppfølging av de foreslåtte tiltak. Implementeringen av tiltakene vil strekke seg inn i langtidsperioden 2009–2012, jf. blant annet proposisjonens kapittel 8.3.3 og 8.3.4.

1.9.3 Personellforvaltning og verneplikt

Proposisjonens kapittel 8.4 gir en detaljert beskrivelse av forvaltningen av Forsvarets personellstruktur, både når det gjelder vernepliktige i førstegangstjeneste, lærlinger, vervede, kontraktsbefal og avdelingsbefal, reservepersonell, yrkesoffiserer og sivilt ansatt personell. Kapittel 8.5 omhandler sesjon, verneplikt og førstegangstjeneste, mens kapittel 8.7 beskriver Forsvarets utdanningssystem.

Forsvaret er en organisasjon med et variert kompetansebehov. Det legges derfor vekt på å styre Forsvarets kompetanseressurser på en mest mulig hensiktsmessig måte. Det innebærer behov for en justering i retning av noe flere avdelingsbefal enn i dag, og noe færre kontrakts- og yrkesbefal. Sivile representerer en helt nødvendig ressurs i Forsvarets organisasjon. Det legges til grunn at det i større utstrekning enn i dag videreutvikles hensiktsmessige virkemidler, herunder karriere- og utviklingsmuligheter, også for denne gruppen. Det legges derfor blant annet opp til å åpne og videreutvikle muligheter for å gi sivile økt tilgang til Forsvarets utdanning og til ulike fag- og kurstilbud.

Lønn er en av flere viktige komponenter i en helhetlig personellpolitikk. Lønnssystemet må legges opp slik at det muliggjør en akseptabel lønnsutvikling i et horisontalt karriereløp, ikke minst for å sikre lønnsutvikling for avdelingsbefal og vervede som er tilsatt på tidsbegrensede vilkår/kontrakter. Forsvarsdepartementet etablerte, i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene, et eget lønnsprosjekt i juni 2006. Prosjektet leverte sin sluttrapport i juni 2007. Rapporten inneholder en rekke forslag til innretning av fremtidig lønnspolitikk og tiltak for forenkling av lønnssystemet i Forsvaret. Forsvaret har startet implementering av disse tiltakene, og dette arbeidet vil strekke seg inn i langtidsperioden 2009–2012.

Den allmenne verneplikten ligger fast, men må utvikles kontinuerlig for å være best mulig tilpasset samfunnets, Forsvarets og de vernepliktiges behov. Verneplikten utgjør en viktig premiss for utviklingen av Forsvaret og vernepliktige vil fortsatt ha en sentral plass i den operative strukturen. Forsvarets behov skal ligge til grunn.

Det legges dessuten opp til en justering av sesjonsordningen, for å gjøre denne til et enda bedre seleksjons- og rekrutteringsverktøy. For å sikre at alle kvinner i det aktuelle årskullet får tilgang til informasjon om Forsvaret – og at de best skikkede og mest motiverte også får et møte med Forsvaret, for derigjennom å styrke rekrutteringen av denne gruppen – legges det opp til å innføre pliktig sesjon for kvinner.

De fremtidige krav til oppgaveløsning øker behovet for å rekruttere flere kvinner til Forsvaret. Kvinneandelen er i dag på ca. syv pst. blant befal og vervede. Det er de siste årene iverksatt flere tiltak for å øke kvinneandelen, og resultatene av disse forventes i den kommende langtidsperioden. Rekruttering av kvinner vil fortsatt være et høyt prioritert område i perioden fremover. I den sammenheng vises til de tiltak Regjeringen har anbefalt i St.meld. nr. 36 (2006–2007), jf. Innst. S. nr. 31 (2007–2008) om økt rekruttering av kvinner til Forsvaret.

Det er i kommende langtidsperiode behov for å øke utdanningsvolumet på GBU-nivået (Grunnleggende Befals Utdannelse). Forsvarsgrenene skal produsere befal på GBU- og grunnleggende offisersutdanningsnivå til HV og fellesinstitusjonene. Det skal legges til rette for at flere kvinner og kvalifiserte vervede mannskaper stimuleres til å gjennomføre GBU som basis for grunnleggende offisersutdanning (GOU) eller før kontraktsinngåelse som avdelingsbefal.

For å oppnå faglige og ressursmessige effekter bør befalsskolene i størst mulig grad være organisert og lokalisert nær beslektede kompetansemiljøer. Befalsskolene i Forsvaret anbefales organisert og innrettet som følger:

  • Luftforsvarets befalsskole på Kjevik videreføres.

  • Hærens befalsskole på Rena videreføres.

  • Forsvarets tekniske befalsskole videreføres på Sessvollmoen, men skifter navn til Forsvarets befalsskole for logistikk.

  • Befalsskolen for etterretnings og sikkerhetstjeneste videreføres på Lutvann. Det anbefales at den, som en del av Forsvarets skole i etterretning og sikkerhet (FSES), legges organisatorisk under Etterretningstjenesten.

  • Sjøforsvarets befalsskole legges ned i Horten og flyttes til Haakonsvern i Bergen.

  • Heimevernets befalsutdanning på Værnes legges ned. Egen befalsutdanning for HV videreføres på Porsangmoen, spesielt rettet inn mot behovet tilknyttet innsatsstyrken i HV.

De fem profesjonsrettede høgskoler som er gitt akkreditering under forskrift til universitets- og høgskoleloven, Luftkrigsskolen, Sjøkrigsskolen, Krigsskolen, Forsvarets ingeniørhøgskole og Forsvarets skolesenter (FSS), skal videreutvikles innenfor rammen av nåværende bachelor- og masterutdanning. For tekniske og forvaltningsfaglige fordypningslinjer skal det spesielt vurderes hensiktsmessige kombinasjoner mellom utdanning i henholdsvis det sivile og det militære utdanningssystem.

Forsvarets stabsskole tilbyr videregående offisersutdanning (VOU) med relevant faglig spesialisering på masternivå for utvalgte offiserer og sivilt ansatte. Som et ledd i Forsvarets prioritering av økonomi- og forvaltningskompetanse, skal det vurderes å etablere en fordypning innen virksomhetsstyring på masternivå. FSS består i dag av ni enheter, der skolesenteret utgjør en samlende paraply (Forsvarets høgskole, Forsvarets stabsskole, Institutt for forsvarsstudier, Norges Idrettshøgskole/Forsvarets institutt, FSES, Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet, Forsvarets fjernundervisning, Forsvarets studiesenter og Voksenopplæringen). Regjeringen tar sikte på å videreutvikle FSS i form av én integrert undervisnings- og forskningsinstitusjon. FSES vil i langtidsperioden bli organisatorisk underlagt Etterretningstjenesten.

Akkrediteringen av Forsvarets høgskoler under universitets- og høgskoleloven stiller krav til forskningsbasert undervisning. Dette gir skolene et økt ansvar og en sentral rolle som kunnskapsinstitusjoner, og forutsetter stor faglig og metodisk kompetanse. Den forskningsbaserte undervisningen skal videreutvikles i samarbeid med andre relevante fagmiljøer i og utenfor Forsvaret.

1.10 Mål, tiltak og gjennomføring 2009–2012

Helheten av de tiltak som er foreslått i denne proposisjonen vil sikre et relevant forsvar, forberedt på å håndtere et bredt spekter av ulike oppgaver både nasjonalt og internasjonalt. For Regjeringen har den sentrale målsettingen vært å legge grunnlaget for bærekraft i forsvarssektoren ved å videreføre og videreutvikle det som er oppnådd gjennom moderniseringen siden 2001. Forsvaret skal ha militære kapasiteter med nødvendig reaksjonsevne, innsatsevne, tilgjengelighet og utholdenhet, der verneplikten utgjør et fundament, samtidig som det samarbeides effektivt med allierte. Denne langtidsproposisjonen legger dette grunnlaget. Samtidig er dette ambisiøse mål som setter høye krav til sektoren i gjennomføringen.

En vedvarende utfordring har vært å sikre forutsigbarhet i sektorens rammefaktorer, og balanse mellom oppgaver, struktur og ressurstilgang. Bevilgningsnivået er en avgjørende faktor for denne balansen. I tillegg er virksomhetens egen evne til styring og gjennomføring også avgjørende for å sikre en bærekraftig utvikling av sektoren.

1.10.1 Regjeringens satsingsområder for perioden 2009–2012

I den kommende langtidsplanperioden har Regjeringen pekt ut flere satsingsområder. Ambisjonsnivået innenfor flere av disse områdene vil være tett knyttet til den bevilgningsmessige økningen som denne langtidsplanen forutsetter. Satsingsområdene og hovedtrekk og prioriterting i gjennomføringen er beskrevet i proposisjonens kapittel 9.3 og 9.4.

Hovedtrekkene i Regjeringens satsing er at de første årene av perioden vil være særlig utfordrende, og kreve en spesiell aktsomhet og kontroll i gjennomføringen. Dette skyldes den noe forsinkede strukturutviklingen i inneværende langtidsplanperiode (2005–2008), og at forutsatt innsparte midler ikke frigjøres like hurtig som de er ønsket brukt til nye satsinger. Det vil de neste årene kreves betydelig økte driftsmidler til innfasing av nye materiellsystemer som fregatter, MTB-er, NH-90 helikoptre og til oppbemanningen innenfor prioriterte områder i strukturen, samt avsetninger knyttet til EBA-investeringer.

I Hæren vil det innebære en bemanningsøkning, med hovedvekt på avdelingsbefal og Sjøforsvarets utvikling vil preges av innføringen av nye fregatter og Skjold-klasse MTB. For Kystvakten vil den pågående kvalitetshevingen gjennom innføring av nye og moderne fartøy stå sentralt. Sammen med nye helikoptre vil disse gi Kystvakten en betydelig forbedret kapasitet og yteevne. Luftforsvaret vil i begrenset grad endre den operative strukturen. I tillegg innfases nye transportfly og nye maritime helikoptre. En eventuell beslutning om anskaffelse av nye kampfly vil være helt sentral for den mer langsiktige utviklingen av Luftforsvaret, og den videre utvikling i dette anskaffelsesprosjektet vil være et viktig grunnlag også for videreutvikling av den øvrige virksomheten.

For at Heimevernet skal kunne fortsette kvalitetsreformen og videreutvikle virksomheten innenfor en forsvarlig økonomisk ramme, reduseres den operative strukturen fra 50 000 til 45 000 befal og mannskaper. Den tilførsel av moderne utrustning som har skjedd i HV de siste årene tilsier også at kapasiteten kan videreføres med noe færre mannskaper.

For felleselementene vil hovedsiktemålet de nærmeste årene være å forbedre deres innsats-, reaksjonsevne og utholdenhet, tilpasset de enheter de skal understøtte, slik at støtteenhetene ikke begrenser den operative virksomheten, verken nasjonalt eller i operasjoner i utlandet. Regjeringen legger opp til å gjennomføre en helhetlig gjennomgang av FLOs innretning og virksomhet slik at det legges et godt grunnlag for videreutvikling av denne delen av virksomheten.

Med de satsinger som Regjeringen anbefaler, vil antall ansatte i Forsvaret gradvis øke til om lag 17 000, gitt at forutsetningene ellers innfris. Årsverksrammer er i denne sammenheng et viktig verktøy, men de skal ikke stå i veien for å etablere løsninger som er totaløkonomisk gunstige. Innleiet personell skal primært benyttes til å bistå ved topper eller i andre spesielle situasjoner.

1.10.2 Investeringer i materiell, utrustning og EBA

Et av de mest vesentlige tiltakene for å sikre bedre balanse mellom økonomiske forutsetninger og den struktur som anbefales i denne proposisjonen, har vært en betydelig reduksjon i nivået for nyanskaffelser av materiell. Dette har bidratt til å redusere gjennomsnittlig årlig materiellinvesteringsnivå med om lag 1,6 mrd. kroner i forhold til videreføring av strukturen vedtatt for perioden 2005–2008 i perioden 2009–2012. Denne reduksjonen er dels et resultat av en kritisk gjennomgang av alle investeringsplaner for å prioritere og redusere ambisjonsnivået innenfor en rekke kapasiteter, og dels gjennom reduksjoner og avvikling av enkeltkapasiteter, samt meget nøkterne investeringsforutsetninger knyttet til nye satsinger i denne planen.

For å sikre at investeringsforutsetningene realiseres er det særlig to forhold som det vil legges vekt på. Det første vil være å sikre at alle investeringer som planlegges og gjennomføres, baseres på en nøktern "godt nok"-tilnærming der det er de grunnleggende og primære kravene til materiellsystemene som legges til grunn. Også alternative måter å fremskaffe materiell på – eksempelvis ved å gå sammen med andre land, særlig om kjøp av hyllevareprodukter og/eller materiell som produseres i stor skala – vil måtte få økt oppmerksomhet innenfor en slik tilnærming.

1.10.3 Økonomiske planforutsetninger for perioden 2009–2012

Regjeringens økonomiske planforutsetninger er gitt i proposisjonens kapittel 9.6. Regjeringen legger opp til at forsvarsrammen trappes opp med 800 mill. kroner i forhold til 2008-nivået, til 32,34 mrd. kroner. Rammen forutsetter en årlig avsetning til merutgifter til norske styrker i utlandet med 730 mill. kroner. Forsvarets utenlandsoperasjoner planlegges med utgangspunkt i de midler som er avsatt innenfor rammen. Forslag om aktivitet utover dette, og finansiering av denne, behandles i det enkelte tilfelle. Regjeringen legger med andre ord opp til en betydelig satsing på forsvarssektoren. Denne styrkingen er nødvendig for å bringe forsvarsutviklingen over i et stabilt bærekraftig spor, der forholdet mellom ambisjoner, ressurser og struktur er i mer varig balanse.

I tråd med ovenstående legges økonomiske hovedstørrelser (mrd. kr) til grunn for forsvarssektorens utvikling 2009–2012, i henhold til tabell 9.1.

Tabell1. 9.1 Økonomiske hovedstørrelser

Mrd. 2008 kr

2008

Nytt nivå

Materiellinvesteringer

7,69

7,80

Infrastrukturinvesteringer

1,50

1,65

Fellesfinansiert infrastruktur

0,28

0,28

Drift

21,34

21,88

Merutgifter utenlandsoperasjoner

0,73

0,73

Sum

31,54

32,34

Etter 2012 er det foreløpig lagt til grunn at det kan avsettes ca. 24 mrd. kroner innenfor forsvarsrammen til anskaffelse av nye kampfly – gitt at øvrige forutsetninger i planleggingen holder og følges opp. En full erstatning av kampflyvåpenet vil kreve betydelige investeringer utover dette nivået. Regjeringen vil komme tilbake til dette spørsmålet i den planlagte proposisjonen om anskaffelse av nye kampfly.

Regjeringens forslag til bevilgningsmessig økning er helt nødvendig for:

  • Å ivareta oppgavene hjemme på et forsvarlig nivå, ikke minst i nordområdene.

  • Å bidra blant annet til fredsstøttende operasjoner internasjonalt i et tilstrekkelig volum og over tid.

  • Å videreføre verneplikten som et fundament for sektorens virksomhet.

Den bevilgningsmessige økningen skal bidra til å videreføre og styrke dagens hærstruktur, et robust nivå på Heimevernet og innfasing og drift av MTB Skjold. Økningen vil også bidra til å sikre et nødvendig driftsnivå, herunder trening og øving, samt strukturell fornyelse innenfor andre deler av den operative strukturen, i tillegg å bidra til å sikre nødvendige infrastrukturinvesteringer knyttet til den videre omstillingen.

En grunnleggende forutsetning for omstillingsarbeidet vil fortsatt være å omdisponere midler fra lavere prioritert virksomhet til høyere prioritert virksomhet. Dette skal gjøres gjennom en betydelig intern ressursfrigjøring:

  • Ved å avvikle baser og annen infrastruktur. Om lag 375 mill. kroner forventes frigjort når tiltakene fullt ut er implementert, hvorav ca. 275 mill. kroner ved utgangen av 2012. Dette vil isolert sett innenfor base- og støttevirksomheten innebære en reduksjon på om lag 300 årsverk og i overkant av 185 000 kvm bygningsareal.

  • Forsterket fokus på interneffektivisering som en forutsetning for fornyelse og forbedring av sektoren på sikt. Dette gjøres ved å effektivisere ulike interne prosesser i forsvarssektoren tilsvarende et krav på minimum 0,5 pst. årlig (til sammen 600 mill. kroner ved utgangen av 2012).

  • Gjennom meget nøktern, men tilstrekklig prioritering av behov for materiellanskaffelser, og nedprioritering av enkelte kapasiteter. Dette reduserer gjennomsnittlig årlig materiellinvesteringsbehov med 1,6 mrd. kroner i forhold til videreføring av strukturen vedtatt for perioden 2005–2008 i perioden 2009–2012.

1.10.4 Forutsigbarhet med hensyn til økonomisk utvikling

Implementering av langtidsplaner er utfordrende. Den anbefalte strukturen og tilhørende ambisjonsnivå er basert på de økonomiske forutsetningene omtalt i proposisjonens kapittel 9.6. Skal denne strukturen kunne videreføres og videreutvikles også utover 2012 kreves en oppfyllelse og videreføring av disse økonomiske forutsetningene. En økonomisk utvikling innenfor denne langtidsperioden, og etter, som ikke samsvarer med forutsetningene i denne proposisjonen, vil få langvarige strukturelle konsekvenser. Dette innebærer at dersom de økonomiske forutsetningene endres og strukturen nok en gang settes under press, vil Regjeringen innenfor planperioden måtte komme tilbake til Stortinget med ytterligere endringsforslag av strukturell art, både knyttet til den operative strukturen, støttevirksomheten og basestrukturen.

1.10.5 Sentrale virkemidler i perioden 2009–2012

Regjeringens redegjørelse og oppsummering av sentrale virkemidler for utvikling og tilpasning av langtidsplanen i perioden 2009–2012, er gitt i St.prp. nr. 48 (2007–2008) kapittel 9.10–9.13.

1.11 Forsvarets utvikling på lengre sikt

I kapittel 10 til St.prp. nr. 48 (2007–2008) gir Regjeringen sitt syn på Forsvarets utvikling på lengre sikt. Et forandrings- og tilpasningsdyktig forsvar – som kan møte et bredt spekter av mulige sikkerhetsutfordringer og løpende tilpasse seg endringer i omgivelsene – vil være den beste garanti for at Norge kan møte fremtidige forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer. For at denne endringsevnen skal være til stede, må det legges til grunn et langsiktig og bredt perspektiv på den videre utviklingen av Forsvaret.

Gitt de lange ledetider som knytter seg til Forsvarets materiellinvesteringer og til produksjon av militær kompetanse, er det verken mulig, hensiktsmessig eller ønskelig å anlegge en tilnærming der det gjennomføres gjennomgripende endringer i forsvarssektoren med utgangspunkt i kortsiktige prioriteringer. Samtidig som Forsvaret må ha den nødvendige fleksibilitet og størst mulig robusthet til å håndtere kontinuerlige endringer og nye utfordringer, er det viktig å skape forutsigbarhet rundt de overordnede politiske målsettinger og rammer for Forsvarets virksomhet.

Basert på en nærmere beskrivelse av ulike mulige sikkerhetspolitiske utviklingstrekk, rammer for teknologi-, økonomi- og kostnadsutvikling, samt andre sentrale forhold i forsvarsutviklingen på lengre sikt, legger Regjeringen opp til at den fremtidige utviklingen av forsvarssektoren bør skje gjennom et mer kontinuerlig strategisk og langsiktig utviklingsarbeid innenfor rammen av det integrerte departementet. Dette skal være en naturlig, tydelig og mer permanent aktivitet i den strategiske ledelsen av forsvarssektoren, og i mindre grad fremstå som ekstraordinære og altomfattende skippertak. Dette skal bidra til å:

  • Sikre økt forutsigbarhet og mindre utrygghet for Forsvaret, dets ansatte og samarbeidspartnere.

  • Skape et bedre samsvar mellom planlegging og gjennomføring.

  • Sikre at kortsiktige prioriteringer gjøres i et langsiktig perspektiv og i en helhet.

  • Etablere et mer robust plangrunnlag og en bedre dokumentert sporbarhet i planarbeidet.

  • Styrke det langsiktige perspektivet i alle deler av virksomheten.

En slik tilnærming følger opp sentrale forutsetninger som ble lagt til grunn da dagens integrerte strategiske ledelse i forsvarssektoren ble etablert. Dette dreier seg om å styrke evnen til strategisk langtidsplanlegging, gjennomføring og styring i forsvarssektoren. I en slik sammenheng er det helt nødvendig med tette og integrerte prosesser mellom politiske og fagmilitære beslutningstagere. Forsvarssjefen skal fortsatt fremme uavhengige fagmilitære råd og militærfaglige utredninger slik det er nedfelt i hans instruks. Samtidig må det legges stor vekt på at de fagmilitære råd løpende inngår som en integrert del av den helhetlige planprosessen frem til en beslutning skal treffes. Disse skal fortsatt være synlige og identifiserbare.

En mer kontinuerlig tilnærming til langtidsplanleggingen vil heller ikke endre forholdet til Stortinget. Stortinget vil fortsatt få seg forelagt og ta stilling til de overordnede og langsiktige mål for forsvarssektorens innretting og virksomhet. Politisk vedtatte langtidsplaner må fortsatt være et sentralt fundament for utviklingen av forsvarssektoren. Tilnærmingen åpner imidlertid for en økt fleksibilitet, der omfang, innretting og hyppighet av de plan- og beslutningsdokumenter som presenteres for Stortinget, i større grad kan tilpasses behovet for endring.

En grunnleggende omstilling fra et tradisjonelt invasjonsforsvar til et moderne innsatsforsvar er langt på vei gjennomført. Dette betyr ikke at moderniseringen av Forsvaret er sluttført, men at det bør tilstrebes å bringe utviklingen av Forsvaret over i et mer stabilt og forutsigbart spor.

Målsettingen er å skape en situasjon der utviklingen i større grad skjer gjennom gradvise justeringer innenfor rammen av langsiktige målsettinger, fremfor gjennom hyppige og altomfattende reformer.

En mer kontinuerlig tilnærming til langtidsplanleggingen vil styrke forsvarssektorens evne til å møte nye krav og utfordringer. Samtidig forutsetter dette at det etableres et mest mulig stabilt og bærekraftig fundament for forsvarssektorens virksomhet, der det tilstrebes en langsiktig balanse mellom ambisjonsnivå, struktur og ressurstilgang. Det er derfor en sentral målsetting for Regjeringen å skape et slikt fundament gjennom denne langtidsproposisjonen.