I en stadig mer omskiftelig verden må hovedbegrunnelsen
for Forsvaret være å bidra til det grunnleggende og tidløse ansvar
for å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet, samt
å beskytte og fremme våre interesser og verdier.
Forsvaret er et av statens mest grunnleggende virkemidler
i denne sammenheng. Norges posisjon i dagens globale sikkerhetsbilde
henger fremfor alt sammen med to dimensjoner, begge av stor internasjonal,
regional og nasjonal betydning:
Globaliseringsutfordringer
og nye geopolitiske utviklingstrekk som understreker Norges sentrale
posisjon i forhold til de strategisk viktige nordområdene, som i
senere år har fått økt internasjonal oppmerksomhet, politisk, økonomisk og
miljømessig.
Regional ressursforvaltning hvor Norge
har en sentral posisjon med hensyn til både energi og fiskeriressurser,
og som på ressursområdet gjør at vi har en langt større strategisk
tyngde enn landets størrelse og folketall ellers skulle tilsi.
Norges geopolitiske plassering og strategiske ressursinteresser
gjør at vi står overfor økende ufordringer i våre nærområder. Denne
dimensjonen ved vår sikkerhetspolitiske situasjon skiller oss fra
mange av våre allierte. Nordområdene er av denne grunn Regjeringens
viktigste strategiske satsingsområde. Dette skal reflekteres også
i den videre utviklingen av Forsvaret.
Globaliseringsutfordringene er samtidig det klareste
uttrykk for at norsk sikkerhet vil kunne påvirkes sterkt av utviklingen
internasjonalt. Ivaretakelsen av våre samlede interesser og verdier skjer
derfor i dag gjennom Forsvarets aktive deltakelse både hjemme og
ute, og det ligger ingen motsetning i dette.
Moderniseringen av forsvarssektoren har vært helt
nødvendig for å sikre Norge et tidsriktig og effektivt forsvar.
I lys av blant annet anbefalingene fra Forsvarskommisjonen av 1990,
ble det påbegynt et arbeid med betydelige endringer i Forsvarets
struktur og organisasjon. På slutten av tiåret måtte man likevel
konstatere at Forsvaret sto overfor to grunnleggende ubalanser: mellom
ressursbehov og ressurstilførsel og mellom Forsvarets innretning
og de oppgaver Forsvaret var forutsatt å løse.
Siden 2001, da regjeringen Stoltenberg I la
frem St.prp. nr. 45 (2000–2001), har Forsvaret vært gjennom en omfattende
omleggings- og moderniseringsprosess som fortsatt pågår. Det er
skapt en bedre balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressursnivå.
En rekke nye militære kapasiteter er tilført forsvarsstrukturen.
Dette har gitt en økt evne til å utføre oppdrag både hjemme og ute.
Forsvarets eiendomsmasse er betydelig redusert i omfang. Personellstrukturen har
vært og er i vesentlig endring, både kompetanse- og bemanningsmessig.
En avdelingsbefalsordning er innført, innkalling til frivillig sesjon for
kvinner og vesentlige reformer er gjennomført på forvaltnings-,
regnskaps- og styringsområdet. I sum har dette muliggjort en sterkere prioritering
av den operative virksomheten og tilførsel av nytt og moderne materiell
til forsvarsstrukturen.
Det omstillings- og moderniseringsarbeidet som ble
iverksatt gjennom langtidsplanen for Forsvaret for perioden 2002–2005,
jf. Innst. S. nr. 342 (2000–2001) og St.prp. nr. 45 (2000–2001),
har blitt videreført gjennom langtidsplanen for inneværende planperiode
(2005–2008). Denne ble behandlet av Stortinget våren 2004, jf. Innst.
S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp. nr. 42 (2003–2004).
Omstillingen og moderniseringen i inneværende periode
(2005–2008) er i stor grad blitt fulgt opp i henhold til forutsetningene.
For perioden sett som helhet har bevilgningsforutsetningene vært oppfylt
med 98 pst., noe som er langt bedre enn i tidligere perioder. Nye
og relevante kapasiteter har blitt tilført sektoren, samtidig som
en rekke eksisterende kapasiteter har blitt styrket og forbedret.
Hæren er under oppbygging etter flere år med omfattende endringer
og nedbygging av den mobiliseringsbaserte strukturen. Omfattende
investeringer er gjort i sjøforsvarsstrukturen, og med blant annet
de nye fregattene på plass vil det norske Sjøforsvaret ha en svært
høy kvalitet. De senere års betydelige modernisering av F-16-kampflyene
med tilhørende systemer gjør at kampflyvåpenet i dag er meget moderne. Samtidig
vil kampflyflåten på mellomlang sikt nå slutten av sin levetid og
være moden for utskiftning. Heimevernets omfattende kvalitetsreform
har bidratt til at Heimevernet er meget kompetent og godt utrustet
til å utføre sine oppgaver.
De mest sentrale økonomisk-administrative mål for
perioden ser i stor grad ut til å bli nådd. Budsjettet for 2008
bygger på at anslagsvis 85 pst. (2,2 mrd. kroner) av de 2,6 mrd.
kroner som planmessig skulle frigjøres innenfor årlig drift, blir
realisert innen utgangen av 2008. Av dette står Forsvarets logistikkorganisasjon
(FLO) for den klart største andelen.
Samtidig gjenstår det utfordringer, både av
operativ, strukturell, personellmessig og økonomisk-administrativ
karakter. På enkelte områder er forsvarsstrukturen i dag på et minimumsnivå, med
en begrenset dybde og utholdenhet. For perioden sett under ett vil
det være investert for om lag 4 mrd. kroner mindre i nytt materiell
enn opprinnelig planlagt. I tillegg har det årlige øvingsnivået
for de operative enhetene i lange perioder måttet reduseres til
et lavere nivå enn forutsatt. Forsvarets bruk av EBA (eiendom, bygg
og anlegg) vil ved utgangen av 2008 trolig også ligge noe høyere
enn det som var forutsatt. I St.prp. nr. 42 (2003–2004) ble det
lagt til grunn at det samlede antall årsverk i Forsvaret skulle være
på rundt 15 000 ved utgangen av 2008. Det anslås at Forsvaret ved
utgangen av 2008 vil ha en organisasjon på i overkant av 16 000
årsverk, jf. også omtale av årsverksutviklingen i St.prp. nr. 1
(2007–2008). Dette skyldes blant annet at strukturens behov for
årsverk, for å sikre de nødvendige leveranser, har vært større enn
forutsatt.
Flere av Forsvarets sentrale materiellsystemer når
slutten av sin operative levetid i perioden frem mot 2020. Dette
innebærer nødvendige prioriteringer og store investeringer. En annen
helt sentral utfordring er evnen til å rekruttere og beholde tilstrekkelig
personell med riktig kompetanse.
Regjeringen la i Soria Moria-erklæringen til grunn
en del prioriteringer som er i tråd med de mest grunnleggende og
til dels tidløse norske interesser. Det gjelder nordområdene som
Norges viktigste strategiske satsningsområde, betydningen av en
FN-ledet verdensorden, bidrag til utviklingen av NATO, samt en aktiv europapolitikk.
Regjeringen legger videre vekt på at Forsvaret skal utvikles som
et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset sikkerhetspolitisk virkemiddel,
med balanse mellom oppgaver, struktur og ressurstilgang. Regjeringen
anbefaler derfor et betydelig økonomisk løft for Forsvaret.
Forsvarets hovedleveranse er operativ evne.
Det avgjørende for om Norge har et effektivt norsk forsvar er derfor
at Forsvaret har reell evne til å løse sine oppgaver. Nasjonale
behov og NATOs grunnleggende fellesbehov må være utgangspunktet
for utviklingen av Forsvarets militære kapasiteter.
Allmenn verneplikt skal fortsatt være et fundament
for forsvarsstrukturen, og er samtidig et viktig bindeledd mellom
Forsvaret og folket. Regjeringen legger opp til å videreføre verneplikten
på et robust nivå, med en tydelig operativ begrunnelse. Vernepliktige
i førstegangstjeneste skal fortsatt ha en sentral plass i forsvarsgrenenes
operative enheter.
St.prp. nr. 48 (2007–2008) inneholder Regjeringens
prioriteringer og anbefalinger for den videre utviklingen av forsvarssektoren
i perioden 2009–2012 og videre fremover. I arbeidet med proposisjonen
har det blitt trukket på anbefalingene fra Forsvarspolitisk utvalg,
jf. NOU 2007:15, med representanter fra alle de politiske partiene
på Stortinget, og forsvarssjefens Forsvarsstudie 07. Videre ble
ordførere fra berørte kommuner invitert til en dialogkonferanse.
I St.prp. nr. 48 (2007–2008) kapittel 3 gir Regjeringen
en detaljert omtale av de gjeldende sikkerhetspolitiske rammer.
Basert på både gamle og nye sikkerhetspolitiske aktører, beskriver Regjeringen
de nye geopolitiske utviklingstrekk som kan føre til endringer i
det globale maktforholdet.
Som en følge av den globale tidsalder med en
stadig økende globalisering, beskrives også globale sikkerhetsutfordringer
som blant annet kan omfatte internasjonal terrorisme, spredning
av masseødeleggelsesvåpen og den trussel som ligger i dataangrep
og elektronisk krigføring mot store og kompliserte informasjons-
og kommunikasjonssystemer på en rekke samfunnsområder. Økende konkurranse
om viktige strategiske ressurser, energisikkerhet og globale miljøutfordringer
blir også beskrevet, samt hvilken betydning og konsekvenser disse
utfordringene har for Norge generelt og i vårt nærområde.
I kapittel 3 drøftes også de sentrale rammer
for norsk sikkerhetspolitikk og hvilke konsekvenser det har for
Norge. Drøftingen er basert på utviklingen til sentrale aktører
som FN, NATO og det transatlantiske forhold, EU, Russland, Kina, samt
utviklingen i det nordisk-baltiske området. Videre redegjøres det
for hvordan Forsvaret kan brukes som sikkerhetspolitisk virkemiddel
og hvilke implikasjoner dette har for forsvarspolitikken.
Regjeringen påpeker at globalt står Norge overfor
et komplekst sikkerhetspolitisk bilde, som også har flere bekymringsfulle
trekk. Det viktigste nye er en gradvis, men like fullt fundamental, endring
av det geopolitiske bildet. Utviklingen i land som Kina, India og
Russland gjør at vi beveger oss fra en unipolar til en mer multipolær verdensorden.
Som følge av dette ser vi en økende tendens til stormaktsrivalisering.
Territorialstaten og statssikkerheten synes også å få økt betydning,
med konsekvenser også i våre nærområder, både på det politiske,
ressursmessige og militære området.
Den internasjonale utvikling understreker at Norge
fortsatt er tjent med at utfordringene løses med basis i folkeretten
og multilaterale sikkerhetsordninger, framfor alt FN. Videre er
et effektivt og troverdig NATO, basert på den kollektive sikkerhetsgaranti
og tilpasset gjeldende utfordringer, fortsatt en grunnstein i norsk
sikkerhetspolitikk. Norge har derfor en vital interesse av å bidra
til at NATO forblir relevant, og styrker sin rolle som den primære
rammen for transatlantisk sikkerhetssamarbeid.
Utfordringene i våre nærområder er til dels
en funksjon av de globale utfordringene, og kan som sådan bare løses
i en bred multilateral ramme. Samtidig står Norge i nord overfor
utfordringer som i hovedsak må løses nasjonalt, knyttet til løpende
ressursforvaltning og uavklarte jurisdiksjonsspørsmål. Potensielle
interessemotsetninger på ressursområdet gjør at vi ikke kan utelukke
at det kan oppstå situasjoner med sikkerhetspolitiske aspekter.
Nordområdenes strategiske betydning, både økonomisk,
miljømessig og militært, kombinert med usikkerhet knyttet til utviklingen
i Russland, tilsier at dette er et område som må ha høy prioritet,
også innen sikkerhets- og forsvarspolitikken.
Fremtidige utfordringer mot norsk sikkerhet
vil i første rekke være ulike former for politisk press, eller gjennom
krenkelser og episoder som utfordrer norsk suverenitet. Disse vil
mest sannsynlig være av begrenset militært omfang, men vil kunne
oppstå raskt, med krav til hurtig håndtering. Dette krever militære
styrker med høy operativ kvalitet, tilstrekkelig reaksjonsevne og utholdenhet,
utstrakt strategisk og taktisk mobilitet, samt nødvendig egenbeskyttelse.
Utfordringene sett under ett fordrer at Forsvaret må
være i stand til å løse oppgaver både hjemme og ute. Dette tilsier
videreutvikling av et moderne og fleksibelt innsatsforsvar som kan
bidra til å håndtere et bredt spekter av oppgaver.
Utviklingen i omgivelsene tilsier at de gjeldende sikkerhetspolitiske
hovedmål bør ligge fast. De sikkerhetspolitiske målsettinger er:
Å forebygge krig
og fremveksten av ulike trusler mot norsk og kollektiv sikkerhet.
Å bidra til fred, stabilitet og videre
utvikling av en FN-ledet internasjonal rettsorden.
Å ivareta norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser
og verdier og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk, militært
og annet press.
Sammen med våre allierte forsvare Norge
og NATO mot anslag og angrep.
Å sikre samfunnet mot anslag og angrep
fra statlige og ikke-statlige aktører.
Med utgangspunkt i disse målsettinger er Regjeringens
forsvarspolitiske hovedmål å videreutvikle et forsvar som er i stand
til å tilpasse seg utviklingen og møte utfordringene i raskt skiftende
omgivelser, for å kunne verne om Norges sikkerhet, interesser og
verdier. Dette krever et moderne og fleksibelt innsatsforsvar, som
kan delta i hele spekteret av operasjoner, hjemme og ute.
I tillegg til de sikkerhetspolitiske trender
og utviklingstrekk er det også en rekke andre faktorer og utviklingstrekk
av betydning for den videre utviklingen og innrettingen av Forsvaret.
Disse er både av nasjonal og internasjonal karakter, og må ses i
nær sammenheng med den generelle sikkerhetspolitiske utviklingen
i Norges omgivelser, som er beskrevet i St.prp. nr. 48 (2007–2008)
kapittel 3.
Utviklingen av Forsvaret står i et gjensidig
påvirkningsforhold til utviklingen i det sivile samfunnet. Dette
forhold gjenspeiles i mange ulike dimensjoner.
Forsvaret må kunne møte de krav som moderne konflikter
og sikkerhetsutfordringer stiller. Dette har konsekvenser for Forsvarets
oppgaver, innretting og kompetansemessige forhold, så vel som for
doktriner og konsepter, materiell og organisasjon. Skillet mellom
fred, krise og krig er blitt mer utydelig og Forsvaret må basere
sin innretting og virksomhet ut fra dette. Men Forsvaret må fortsatt
dimensjoneres og trenes for sin primæroppgave – anvendelse av militærmakt, men
i en relevant og endret kontekst.
Den gjensidige avhengigheten mellom militære og
sivile aktører i arbeidet med å møte moderne sikkerhetsutfordringer
har økt og er nærmere beskrevet i proposisjonens kapittel 5.8.
Forsvarets virksomhet har også en viktig og
kontinuerlig påvirkning på det sivile samfunnet, som følger av arbeidsplasser,
kjøp av varer og tjenester og arealbruk. Forsvaret har også en viktig rolle
som kulturbærer. En videreføring av verneplikten som et fundament
for Forsvaret, med et meningsfylt innhold, tilpasset Forsvarets
behov og som en basis for nasjonal forsvarsevne, vil derfor også
være avgjørende.
I proposisjonen påpekes det også andre faktorer som
påvirker utviklingen av Forsvaret. Den endrete mediemessige virkelighet,
økt vekt på menneskelig sikkerhet samt sosiokulturelle og demografiske
forhold, stiller Forsvaret overfor nye krav, både hva gjelder rekruttering,
likestilling, mangfold og familiepolitiske tiltak.
Den teknologiske utviklingen bidrar til å endre både
våpen, utstyr og måten moderne militære styrker opererer på. Men
den teknologiske utviklingen har også viktige konsekvenser for kostnadsutviklingen.
Prisstigningen på militært materiell og utstyr skaper press på Forsvarets økonomi
og usikkerhet i forsvarsplanleggingen. Enhetskostnadene for en del
typer moderne forsvarsmateriell har en tendens til å øke betydelig fra
en generasjon til den neste. Risikobildet og teknologiutviklingen
peker i samme retning hva angår den konkrete utformingen av Forsvaret.
Et relevant forsvar må ha en teknologisk standard som gjør det mulig
å operere effektivt, alene og sammen med allierte styrker, i og
utenfor Norge og i hele konfliktspekteret.
Forsvarsbudsjettene har i faste kroner hatt
en relativt stabil utvikling fra 1990 og frem til i dag. Forsvarsbudsjettenes
andel av bruttonasjonalprodukt (BNP) har i den samme perioden sunket fra
ca. 3 pst. til ca. 1,6 pst., og som andel av statsbudsjettet fra
over 6 pst. til under 3 pst. i det samme tidsrommet. I den samme
perioden har BNP økt med om lag 65 pst., målt i faste kroner.
Figur 1, 2 og 3 viser henholdsvis utviklingen
i de salderte forsvarsbudsjettene i perioden 1985–2006, forsvarsbudsjettets
andel av BNP og statsbudsjettet i perioden fra 1970 til 2005 og
tildelingsmessig utvikling sammenlignet med andre NATO-land, Russland
og Kina.
[Figur:]
Figur 1: Utviklingen i salderte forsvarsbudsjetter
[Figur:]
Figur 2: Forsvarsbudsjettets andel av BNP og statsbudsjettet
[Figur:]
Figur 3: Forsvarsbudsjettets utvikling sammenlignet
med utviklingen i allierte land, Russland og Kina
Flernasjonalt forsvarspolitisk og militært samarbeid
er blitt en stadig viktigere rammefaktor for utviklingen av forsvarssektoren,
særlig for mindre og mellomstore land. Gjennom flernasjonale løsninger
er det mulig å oppnå gevinster knyttet til økonomi, kompetanse,
teknologi og forsvarsevne, som landene ikke kan klare alene.
Det er i dette lys at den norsk-svenske mulighetsstudien,
som ble igangsatt av den norske og den svenske forsvarssjefen, om
et gjensidig forsterkende samarbeid må forstås. En rekke prosjekter er
i denne studien identifisert som realiserbare innenfor en bilateral
ramme. Hensikten med samarbeidet er å utnytte landenes komparative
fortrinn, effektivisere virksomheter og skape stordriftsfordeler
innenfor styrkeproduksjon, logistikk og annen støttevirksomhet.
På denne måten oppnås besparelser som setter begge land bedre i
stand til å opprettholde bredde og kvalitet i forsvarsstrukturen
og samtidig bidra til at en større del av strukturen er tilgjengelig
for operativ bruk. Landene beholder nødvendig råderett over anvendelsen
av egne operative styrker, men samarbeider om støttefunksjoner.
Norge deltar i internasjonalt materiellsamarbeid i
både bi- og multilateral sammenheng. Innenfor NATO spiller CNAD
(Conference of National Armaments Directors) en betydelig rolle
som tilrettelegger og arena for materiellsamarbeid mellom de allierte,
og med etableringen av European Defence Agency (EDA) har man gjennom
den senere tid vært vitne til betydelig dynamikk innenfor det europeiske
materiellsamarbeidet. Norge har, som eneste tredjeland så langt,
inngått en samarbeidsavtale med EDA. Forsvarsdepartementet har også
iverksatt et arbeid med å vurdere hvordan NATOs forsynings- og vedlikeholdsorganisasjon
(NAMSA) kan benyttes mer effektivt av Norge i forbindelse med organisering
av innkjøp, etterforsyning og vedlikeholdstjenester.
I Norden skjer samarbeidet innen Nordic Armaments
Cooperation (NORDAC). Det nordiske forsvarssamarbeidet øker stadig
i omfang og betydning. Det norsk-svenske samarbeidet som er innledet,
er et konkret eksempel på dette, og omfatter også materiellområdet.
Dette plansamarbeidet er åpent for de øvrige nordiske land, og har
allerede tilført nytt innhold til samarbeidet i NORDAC.
Regjeringen ønsker en tydelig satsing på flernasjonalt
samarbeid, med både allierte og partnere, som et virkemiddel for
å bidra til en forsvarsutvikling i langsiktig balanse.
I St.prp. nr. 48 (2007–2008) kapittel 5 redegjør Regjeringen
i detalj for de rammer, føringer og prioriteringer som skal ligge
til grunn for forsvarspolitikken og den videre utviklingen av Forsvaret.
Hovedelementene i forsvarspolitikken er de forsvarspolitiske mål,
forsvarskonseptet og Forsvarets oppgaver. Det er avgjørende å anlegge
et helhetlig og langsiktig perspektiv på den videre utviklingen
av Forsvaret.
Med utgangspunkt i disse målsettinger er Regjeringens
forsvarspolitiske hovedmål å videreutvikle et forsvar som er i stand
til å tilpasse seg utviklingen og møte utfordringene i raskt skiftende
omgivelser, for å kunne verne om Norges sikkerhet, interesser og
verdier. Forsvaret skal, innenfor sitt ansvarsområde og i samarbeid
med andre nasjonale myndigheter, bidra til å oppfylle disse målene:
Alene og sammen med
allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser
og verdier, samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet
press.
Gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner
forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag og internasjonalt forsvarssamarbeid,
bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og
respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra
stater og ikke-statlige aktører mot norsk og internasjonal sikkerhet.
Sammen med allierte bidra til kollektivt
forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser,
og til å møte ulike typer anslag og angrep for å sikre norsk og
kollektiv sikkerhet.
Bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet,
redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag
og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
Operasjonaliseringen av de forsvarspolitiske målene
skjer gjennom forsvarskonseptet, som angir de grunnleggende prinsippene
for Forsvarets struktur, organisasjon og virksomhet. Forsvarskonseptet
beskriver hvordan Forsvaret skal innrettes for på best mulig måte
å kunne løse sine definerte oppgaver, og derigjennom også bidra til
å realisere de sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Gjennom behandlingen
av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), sluttet
Stortinget seg til et forsvarskonsept, som har følgende ordlyd:
"Forsvaret skal utvikles som et moderne, fleksibelt
og alliansetilpasset sikkerhetspolitisk virkemiddel, der det tilstrebes
en balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang. Virksomheten
skal baseres på et nært samarbeid med relevante sivile myndigheter
og på en verneplikt som praktiseres i tråd med Forsvarets behov.
Fokus skal være på å sikre og fremme norske interesser, gjennom
å kunne håndtere et bredt spekter av utfordringer både nasjonalt
og internasjonalt."
Regjeringen legger til grunn at de bærende prinsipper
i forsvarskonseptet fortsatt har gyldighet, og at disse bør videreføres
som et grunnlag for den videre utviklingen av Forsvaret. Samtidig
er det avgjørende at fortolkningen av, og innholdet i, de ulike
hovedelementene i forsvarskonseptet kontinuerlig oppdateres i tråd
med utviklingen og de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske
prioriteringer. I proposisjonens kapittel 5.3 gir Regjeringen en
nærmere beskrivelse av sin tilnærming til de ulike hovedelementene
i forsvarskonseptet.
Forsvarets oppgaver er detaljert beskrevet i proposisjonens
kapittel 5.4. Det er Regjeringens syn at alle hovedoppgavene Forsvaret
i dag ivaretar er viktige, og bør videreføres i neste langtidsplanperiode.
Forsvarets oppgaver deles inn i nasjonale oppgaver, som i utgangspunktet må
kunne løses nasjonalt og uten løpende alliert medvirkning. Videre
pekes det på oppgaver som løses i samarbeid med allierte og andre
samarbeidspartnere, samt andre oppgaver, der andre myndigheter har
primæransvaret og Forsvaret i utgangspunktet har en støttende rolle.
Oppgavene listes som:
Å sikre et nasjonalt
beslutningsunderlag gjennom tidsmessig overvåking og etterretning.
Å hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter.
Å ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder.
Å forebygge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske
kriser i Norge og norske områder.
Å bidra til kollektivt
forsvar av Norge og øvrige deler av NATO mot trusler, anslag og
angrep.
Å bidra til flernasjonal krisehåndtering
utenfor Norge, herunder fredsstøttende operasjoner.
Å bidra til internasjonalt
militært samarbeid, herunder mot spredning av masseødeleggelsesvåpen,
innen nedrustning, rustningskontroll og støtte til sikkerhetssektorreform.
Å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet
og andre sentrale samfunnsoppgaver.
Det er politiet som har ansvaret for å forebygge og
bekjempe terrorhandlinger på norsk territorium, som ikke er å anse
som militære angrep. I en slik situasjon vil politiet, avhengig
av omstendighetene, ha mulighet til å trekke på en rekke av Forsvarets
kapasiteter, i henhold til de forutsetninger og prinsipper som fremgår
av bistandsinstruksen. I tillegg har Forsvaret et selvstendig ansvar
for å håndtere situasjoner som krever etablering av jagerflyberedskap
og engasjering av luftmål for å hindre luftbårne terroranslag (såkalte
renegade-situasjoner), siden det kun er Forsvaret som besitter slike
kapasiteter og at håndtering av slike situasjoner er tidskritisk.
Skulle vi stå overfor så alvorlige terrorhandlinger
at de kan utløse en nasjonal sikkerhetspolitisk krise eller ha sikkerhetspolitiske implikasjoner,
vil det kunne være aktuelt å sette inn ressurser som spesialstyrker,
helikoptre, kystvaktfartøyer, marinefartøyer og i siste instans
kampfly. Slike terrorhandlinger kan sidestilles med et væpnet angrep
i henhold til FN-paktens artikkel 51, som utløser selvforsvarsrett etter
folkeretten, og det er Forsvaret som vil ha primæransvaret for å
håndtere disse. I slike situasjoner kan det også være aktuelt å
be om bistand fra NATO.
Forsvarets hovedleveranse er operativ evne,
og forberedelser til og gjennomføring av operasjoner står her helt
sentralt.
Forutsetningen for utformingen av Forsvaret
er at de ulike avdelingene, enkeltvis og sammen, skal bidra til
å løse summen av Forsvarets oppgaver. Styrkeproduksjon og logistikk
er virksomhet som skal sette militære styrker i stand til å gjennomføre
operasjoner på en best mulig måte. Operasjoner i utlandet gjennomføres
normalt sammen med allierte og partnere. Operasjoner hjemme kan
foregå i nasjonal regi, men ved behov også i samarbeid med allierte.
Anvendelse av militær makt er alltid en følge
av politiske beslutninger, og de politiske målsettingene vil alltid
være overgripende og styrende for militære operasjoner. Når bidrag
til militære operasjoner vurderes, må de politiske myndigheter alltid
ta stilling til hensikt og formål med operasjonene. Forut for en
flernasjonal operasjon tar normalt FN, NATO eller flere stater i
fellesskap stilling til hensikten. Samtidig må det etableres en
klar nasjonal målsetting for deltakelsen, som en integrert del av
vurderingen og beslutningen om å avgi nasjonale styrkebidrag. I
denne forbindelse må det også tas stilling til hvilke forutsetninger
som må oppfylles før Norge kan sette inn styrker i en gitt operasjon.
Disse forutsetningene omfatter blant annet:
Mandat. Enhver operasjon,
ute som hjemme, må ha en nødvendig hjemmel i folkeretten og i nasjonal
rett. Hjemmelen må munne ut i et tydelig oppdrag til militære styrker.
Dette handler om operasjonens legalitet og legitimitet, og vil alltid være
et politisk ansvar.
Regler for maktbruk (Rules of Engagement, ROE).
Styrken må ha myndighet til å bruke makt i et omfang som setter
den i stand til å oppfylle mandatet. Dette kan også sies å være
knyttet til den faktiske gjennomføring av operasjonen og militære
styrkers handlemåter. Regler for maktbruk fritar ingen fra plikten
til å overholde så vel folkerettslige regler som norsk lov.
Kommando og kontroll. Styrken må være sikret forsvarlig
ledelse gjennom klare kommando- og ansvarsforhold. Dersom kommandomyndighet skal
overføres til sjefen for en flernasjonal styrke, må norske myndigheter
være sikret tilstrekkelig innsyn og styring med hensyn til bruken
av norske avdelinger.
Beskyttelse. Norske avdelinger må ha tilstrekkelig
mulighet til å beskytte seg mot angrep, enten ved egen hjelp eller
ved at andre avdelinger støtter dem.
Sanitet. Det må være en betryggende sanitetstjeneste
som står i forhold til risikoen ved operasjonen. Evne til medisinsk
evakuering er en del av dette.
En nærmere beskrivelse av anvendelse av militære
styrker og begreper angående militære operasjoner, kommando og kontroll
av militære styrker, militær beredskap, totalforsvaret og sivilt-militært
samarbeid samt trening og øving for å vedlikeholde og videreutvikle
Forsvarets operative evne, er gitt i proposisjonens kapittel 5.6
til 5.10.
I kapittel 6 i St.prp. nr. 48 (2007–2008) behandler
Regjeringen videreutviklingen av Forsvarets struktur og organisering.
Utgangspunktet for de endringer i Forsvarets struktur og organisasjon
som Regjeringen anbefaler, er spekteret av utfordringer Norge vil
kunne stå overfor. Dagens omskiftelige sikkerhetsbilde krever et moderne
og fleksibelt innsatsforsvar som har høy operativ kvalitet, tilstrekkelig
reaksjonsevne, utholdenhet, mobilitet og deployerbarhet, egenbeskyttelse
og treningsstandard til å kunne møte hele spekteret av utfordringer
både hjemme og ute. Utformingen av Forsvaret må i tillegg i størst
mulig grad sikre at våre styrker kan operere sammen med allierte
og partnere, og Forsvaret må ha evne til å håndtere de nasjonale oppgavene
– både de løpende og de som måtte oppstå raskt – samtidig med at
Forsvaret er engasjert i operasjoner i utlandet.
Regjeringen legger vekt på å utvikle en operativ struktur
med en best mulig balanse mellom reaksjonsevne og utholdenhet i
strukturen. Denne balansen krever et visst volum i styrkestrukturen for
å gjøre det mulig å løse langvarige oppdrag hjemme og ute. Problemstillingen
er særlig aktuell i forhold til mindre og sårbare fagmiljøer som er
etterspurte internasjonalt, men er også en utfordring i andre deler
av strukturen.
Forsvarssektoren er organisert med fire etater under
Forsvarsdepartementet:
Forsvaret er Forsvarsdepartementets
største underliggende etat og omfatter i all hovedsak den militære
virksomheten, inkludert ansvaret for gjennomføring av militære operasjoner, styrkeproduksjon
og logistikk.
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er
et tverrfaglig forskningsinstitutt, organisert som et forvaltningsorgan
med særskilte fullmakter med eget styre og vedtekter. Instituttet
har til formål å drive forskning og utvikling for Forsvarets behov.
FFI skal være en rådgiver i faglige spørsmål innenfor instituttets
arbeidsområde, jf. proposisjonens kapittel 7.14.1.
Forsvarsbygg (FB) er et forvaltingsorgan
under Forsvarsdepartementet organisert som en egen virksomhet med
eget styre og vedtekter. Forsvarsbygg bygger, forvalter og selger
eiendom for forsvarssektoren og har etaten Forsvaret som største
og viktigste kunde, jf. proposisjonens kapittel 7.15.3.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er en
etat administrativt underlagt Forsvarsdepartementet. NSM rapporterer
til Justisdepartementet for oppgaveløsning i sivil sektor og til
Forsvarsdepartementet for militær sektor. Direktoratets hovedoppgaver
er å koordinere sikkerhetstiltak og kontrollere sikkerhetsrelaterte
forhold i de virksomheter som er omfattet av sikkerhetsloven, jf.
proposisjonens kapittel 7.15.2. NSM har også andre oppgaver i så
vel sivil som militær sektor, herunder oppgaven med å være nasjonal varslings-
og håndteringsinstans for computergenererte angrep mot samfunnskritisk
IKT-infrastruktur.
Den strategiske ledelsen av Forsvaret utgjøres
av Forsvarsdepartementet, der forsvarssjefen og de militærstrategiske
funksjoner er integrert, samt Forsvarsstaben. Hovedtrekkene i den
eksisterende ledelsesmodellen ble besluttet av Stortinget gjennom
behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45
(2000–2001), og Innst. S. nr. 232 (2001–2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002),
og ble implementert høsten 2003. I forrige langtidsplan, jf. Innst.
S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp. nr. 42 (2003–2004), ble det lagt til
grunn en ytterligere videreutvikling og effektivisering av den strategiske
ledelsen.
Regjeringen ønsker å videreutvikle den strategiske
ledelsen av Forsvaret med utgangspunkt i hovedtrekkene i den ledelsesmodellen
Stortinget vedtok i 2002, der forsvarssjefen og de militærstrategiske
funksjoner er integrert i departementet. Forsvarsdepartementets
rolle som regjeringskontor forblir uendret, men videreutvikles for
bedre å ivareta det helhetlige ansvaret for strategisk planlegging
og styring av sektoren, herunder også støtte til forsvarssjefen
i utøvelsen av hans rolle som militærfaglig rådgiver i departementet.
Forsvarsstaben skal videreutvikles til et dedikert stabsapparat
for å støtte forsvarssjefen i rollen som etatssjef. Den nye Forsvarsstaben
vil sammen med Forsvarsdepartementet utgjøre forsvarssjefens stabsapparat
for å støtte ham i utførelsen av begge hans funksjoner – som øverste
fagmilitære rådgiver i departementet, og som etatssjef.
Generalinspektørene og deres stabsfunksjoner organiseres
utenfor Forsvarsstaben som et underliggende nivå til denne på linje
med øvrige underlagte sjefer. Dette ledelsesnivået etableres ved
å lokalisere generalinspektørene og deres stabsfunksjoner i tilknytning
til forsvarsgrenenes virksomhet. Den konkrete lokaliseringen og
organiseringen er behandlet under den enkelte forsvarsgren og i
proposisjonens kapittel 6 og 7.
Hovedoppgavene til den operative kommandostrukturen
er ledelse av operasjoner nasjonalt og oppfølging av styrker i operasjoner
i utlandet, samt å klargjøre for bruk av operative styrker i tråd
med nasjonale krav og NATO-forpliktelser. En annen viktig funksjon
er tilrettelegging for alliert trening i Norge, samt ledelse og
koordinering av fellesoperative og allierte øvelser.
Forsvarets operative kommandostruktur utgjøres i
dag av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i
Stavanger med Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) på Reitan ved Bodø
som en underlagt krisestyringskommando. LDKN ivaretar enkeltstående
hendelser og daglige situasjoner i nordområdene som i utgangspunktet
ikke forventes å ha omfattende sikkerhetspolitiske implikasjoner.
Regjeringen mener at det er behov for å justere kommandostrukturen
og anbefaler derfor at virksomheten som i dag ivaretas av FOHK og LDKN
samles, og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter.
Dette anbefales lokalisert til Reitan ved Bodø primært av hensyn
til nordområdenes sentrale betydning også i fremtiden.
En omfattende omstrukturering på 1990-tallet satte
tjenesten bedre i stand til å ivareta rollen som strategisk etterretningstjeneste
etter avslutningen av den kalde krigen. E-tjenesten er i dag Norges
utenlands etterretningstjeneste. Tjenesten er underlagt forsvarssjefen
og støtter både sivile og militære brukere med informasjon og vurderinger,
i tråd med lov om Etterretningstjenesten av 1998. E-tjenesten prioriteres
også i kommende periode.
Forsvarets spesialstyrker bidrar med fleksible, anvendelige
og unike kapasiteter som kan benyttes selvstendig, som supplement
til andre styrker eller til støtte for andre etater. Styrkene nyttes primært
for å oppnå militærstrategiske eller operasjonelle målsettinger.
Forsvarets spesialstyrker består av Forsvarets Spesialkommando/Hærens
Jegerkommando (FSK/HJK), Marinejegerkommandoen (MJK) og som i tillegg støttes
av en Luftving. Disse enhetene inngår i de respektive forsvarsgrenene,
men er strategiske styrker som ved anvendelse kommandomessig underlegges
hensiktsmessig nivå.
Forsvarets spesialstyrker anbefales videreutviklet,
med fokus på løsninger der viktig kompetanse og kapasitet bevares
og videreutvikles, samtidig som innretningen blir mer kostnadseffektiv
og hensiktsmessig. Det legges spesiell vekt på å videreutvikle styrkene
samstemt og koordinert. I denne sammenheng vil det bli vurdert tiltak
for å legge til rette for bedre overordnet oppfølging og ledelse
av spesialstyrkene på strategisk nivå.
Hærens oppgave er å produsere fredsoperative og
stridsklare avdelinger for bruk både nasjonalt og internasjonalt
i fred, krise og krig. Våre hærstyrker løser til daglig oppgaver
relatert til grensevakt og vakthold ved de kongelige residenser.
Hærens internasjonale bidrag er rettet mot alt fra regulære stridsoppdrag
til vakt og sikring, overvåkning og stabiliseringsoppdrag. Hærstyrkene
er løpende engasjert i oppdrag nasjonalt, i tillegg til å stille
den største andelen av våre bidrag til operasjoner i utlandet.
Behovet for landstyrker som kan bidra i operasjoner
over tid – spesielt i operasjoner i utlandet – er fortsatt høyt.
Samtidig er dagens landbidrag i operasjoner i utlandet på et nivå
som er for høyt til å kunne videreføres, både på kort og lang sikt. Regjeringen
legger derfor opp til – med utgangspunkt i vernepliktens grunnleggende
rolle i forsvarskonseptet – å styrke Hæren, gjennom økt bemanning
i strukturen, samt lengre trenings- og utdanningstid. Regjeringens
overordnede målsetting med utviklingen av Hærens struktur er å sikre
og realisere en robust brigadestruktur, der enheter med vervede
mannskaper og enheter der hovedtyngden er mannskaper inne til førstegangstjeneste,
utgjør grunnlaget for både nasjonal beredskap og bidrag til operasjoner
i utlandet. Avdelinger med mannskaper inne til førstegangstjeneste
vil etter seks måneders utdanning nå et treningsnivå som gjør de
skikket til å stå på beredskap for enklere oppgaver nasjonalt.
Det legges opp til en bemanningsmessig styrking
av brigadestrukturen i Nord-Norge. Telemark bataljon videreføres
som en stående enhet med vervet personell på høy beredskap. Telemark
bataljon og den ene bataljonen i Nord-Norge vil være mekaniserte
bataljoner, og vil i de nærmeste årene være utrustet med blant annet Leopard
stridsvogner og CV 90 stormpanservogner. Den siste manøverbataljonen
i Nord-Norge vil være oppsatt med lettpansrede hjul- og beltekjøretøyer.
Denne bataljonen vil være egnet for lettere oppgaver enn mekanisert
strid mot en konvensjonell motstander, slik de to mekaniserte bataljonene
er utrustet for.
Brigadens ledelsesstøtteelementer, de taktiske støtteenhetene,
samt logistikkstøtten styrkes noe på personellsiden. Denne økningen,
kombinert med forlenget oppøvingsperiode for internasjonale bidrag,
vil gi en bedret innsatsevne og utholdenhet i Hæren. Etterretningsbataljonen
er den organisatoriske rammen for ISTAR-funksjonen i Hæren og vil
øke sin operative evne gjennom tilføring av stridstekniske ubemannede luftfartøy
og styrking av analysekapasiteten.
Mobil taktisk landkommando/6. divisjonskommando
slås sammen med brigadeledelsen. Brigadekommandoen vil være fleksibel,
skalerbar, og dekke behovet for taktisk ledelse av landstyrker.
Hans Majestet Kongens Garde (HMKG) videreføres
som stående avdeling med dagens ambisjonsnivå der mannskaper inne
til førstegangstjeneste utgjør hoveddelen av personellet. HMKG vil
fortsatt ivareta sin hovedoppgave som er vakthold og sikkerhet for
Kongehuset. HMKG ivaretar også viktige oppgaver gjennom sin kulturelle
og seremonielle virksomhet.
Grensevakttjenesten videreføres og ivaretar
myndighetsutøvelse, støtte til Grensekommissæren og suverenitetshevdelse
langs den norsk-russiske grensen, herunder ivaretakelse av norske Schengenforpliktelser.
Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando
videreutvikles. Avdelingen inngår i Hærens struktur, men er en strategisk
fellesressurs.
Det legges til grunn at hovedtrekkene i Hærens organisering
videreføres. Det er Regjeringens intensjon å legge til rette for
et robust og tydelig ledelsesnivå i forsvarsgrenene med et mer helhetlig
ansvar samt nærhet til den underlagte virksomheten. Dette skal oppnås
gjennom å slå sammen Hærstaben, som i dag er en del av Forsvarsstaben,
og underliggende nivå og kompetansemiljø. Denne sammenslåingen vil
kunne påvirke den konkrete organiseringen av enkelte funksjoner
som i dag organiseres under Hærens styrker (HSTY) og Hærens Transformasjons-
og doktrinekommando (TRADOK). Forsvarets spesialkommando/Hærens
jegerkommando videreføres som egen avdeling i Hæren.
Tabell 1.6.1: Hærens operative
kapasiteter
Operativ evne | Strukturelement |
Evne til å lede
egne og flernasjonale styrker i Norge | Brigadekommando Brigade Nord |
Evne til landoperasjoner
i Norge | Brigade Nord |
Evne til ledelse
av flernasjonale styrker utenfor
Norge | Deler av brigadekommando Brigade
Nord, manøverenhet og tilpasset ledelses-, taktisk og logistisk støtte |
Evne til å deployere
stridsgrupper på bataljons- og kompaninivå nasjonalt og internasjonalt | – 2 mekaniserte manøverbataljoner |
| – 1 lettpansret manøverbataljon |
| – Ledelse (sambandsbataljon/militærpolitikompani/etterretningsbataljon) |
| – Taktisk støtte (ingeniørbataljon/artilleribataljon) |
| – Taktisk logistikkstøtte (logistikkbataljon) |
| – Sanitetsstøtte (sanitetsbataljon) |
Suverenitetshevdelse
gjennom evne til kontinuerlig grensevakt | Grensevakten |
Vakthold og sikring
for Kongehuset | Hans Majestet Kongens Garde |
Evne til å gjennomføre spesialoperasjoner | Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando |
Med Norges langstrakte kystlinje og omfattende ansvarsområde
og interesser til havs, har Sjøforsvaret en helt sentral rolle i
håndteringen av de utfordringer vi vil kunne møte i våre nærområder.
Samtidig skal Sjøforsvaret også i fremtiden være en viktig bidragsyter
til operasjoner i utlandet, og jevnlig bidra både til NATOs stående
marinestyrker og til operasjoner i regi av FN og NATO.
Sjøforsvarets styrker og operative kapasiteter
er organisert i Kysteskadren og Kystvakten. For Kystvakten anbefaler
Regjeringen en videreføring av en moderne og effektiv fartøysstruktur
støttet av nye NH-90-helikoptre. Med den anbefalte strukturen vil
Kysteskadren være i stand til å styrkeprodusere, gjennomføre sjønektelse-
og sjøkontrolloperasjoner og ha forbedret evnen til myndighetsutøvelse,
suverenitetshevdelse og krisehåndtering.
Sjøforsvarets fartøysstruktur anbefales videreført
bestående av fem fregatter med NH-90-helikoptre, seks missiltorpedobåter
(MTB), seks mineryddingsfartøyer og seks ubåter, i tillegg til logistikkfartøy.
Det taktiske, sjøbaserte ledelseselement (Commander Norwegian Task Group
– CNORTG) anbefales også videreført. Sjøbasert logistikkstøtte og
evne til deployering av integrerte maritime styrkeforband både hjemme
og ute planlegges på sikt styrket gjennom innfasing av et nytt logistikkfartøy.
Et slikt fartøy vil gi Forsvaret en større operativ utholdenhet
i nasjonal og internasjonal innsats.
De nye fregattene av Fridtjof Nansen-klassen utrustes
med NH-90-helikoptre. Fregattenes deployeringsevne og utholdenhet,
kombinert med sensor- og våpenkapasiteter, gjør at fartøyene kan
gi relevante bidrag over et bredt spekter av scenarier, blant annet
i forbindelse med nasjonal episode- og krisehåndtering eller som
bidrag til NATOs stående styrker i forbindelse med flernasjonal
krisehåndtering.
Undervannsbåtene videreføres med seks fartøyer.
Regjeringen vil videreføre dagens seks minerydderfartøyer, bestående
av tre Oksøy-klasse minejaktfartøyer og tre Alta-klasse minesveipere.
Minerydderne planlegges oppgradert med autonome undervannsfarkoster.
Regjeringen anbefaler å videreføre de nye missiltorpedobåtene
av Skjold-klassen. Skjold-klasse MTB har farts- og manøveregenskaper som
gjør at de er spesielt egnet til å utfylle fregattene i overflaterollen
i kystnære operasjoner. Videreføring av disse fartøyene er spesielt
knyttet til Regjeringens vektlegging av en tydelig maritim tilstedeværelse
med relevante militære kapasiteter i våre interesseområder, særlig
i nord.
Kystjegerkommandoen (KJK) anbefales videreutviklet.
Kystjegerkommandoen har både land- og fartøyselementer. Kystjegerkommandoen
skal fortsatt innrettes mot ISTAR-relaterte oppdrag i egen kystsone.
Marinejegerkommandoen inngår som en del av Forsvarets
spesialstyrker og videreføres med en mindre bemanningsmessig styrking.
Minedykkerkommandoen videreføres. Denne avdelingen
utfyller kapasiteten som ligger i minerydderfartøyene. Kommandoen
har også en viktig rolle knyttet til alle typer eksplosivrydding,
og gjennomfører kontinuerlig oppdrag både under vann og på land
også til støtte for sivile myndigheter.
Marinens logistikkvåpen består i dag av teknisk fagpersonell
og et antall støttefartøyer, i hovedsak av KNM Valkyrien og KNM
Tyr. De eksisterende fartøyene planlegges erstattet med et nytt
logistikkfartøy.
Den rekvirerte fartøysstrukturen, bestående
av rekvirerte sanitetsfartøy, vurderes videre i perioden.
Kystvakten videreføres med 15 fartøyer, hvorav ytre
kystvakt består av 10 fartøyer, og indre kystvakt av fem fartøy.
Strukturforslaget innebærer en prioritering av den ytre kystvakten.
Det er lagt til grunn en kvalitativ oppgradering av fartøysstrukturen,
kombinert med en betydelig økt overvåkningskapasitet og mobilitet
ved innføring av nye NH-90-helikoptre til erstatning for dagens
Lynx-helikoptre. Indre kystvakt videreføres med fem fartøyer utrustet
med mindre hurtiggående patruljefartøyer som kan operere selvstendig
for økt fleksibilitet og dekningsgrad. Sett i sammenheng med en
ny og moderne sjøheimevernsstruktur, vil den samlede kapasiteten
til overvåkning i kystnære farvann og kontroll med skipstrafikken
langs kysten styrkes. Det legges opp til at alle fartøyene, både i
indre og ytre kystvakt, driftes med et tobesetningskonsept for maksimal
utnyttelse av tilgjengelige fartøyer. Regjeringen vil også vurdere
å kjøpe de leide kystvaktfartøyene som er bygget etter Forsvarets
spesifikasjoner.
Samtidig videreføres dagens overvåkningskapasiteter
representert ved Orion maritime patruljefly og kystradarkjeden i
nord, supplert med overvåkningsdata fra satellitt og informasjon
fra det automatiske identifikasjonssystemet (AIS). Denne betydelige
overvåkningskapasiteten gir økt evne til effektiv utnyttelse av
fartøysstrukturen i Kystvakten, slik at den kan benyttes på en målrettet
og preventiv måte.
Hovedtrekkene i Sjøforsvarets organisasjon videreføres.
Det er Regjeringens intensjon å slå sammen Sjøforsvarsstaben, som
i dag er en del av Forsvarsstaben, og underliggende nivå og kompetansemiljø.
Denne sammenslåingen vil kunne påvirke den konkrete organiseringen
av enkelte funksjoner som i dag organiseres i Kysteskadren (KE)
og Sjøforsvarets skoler (SSK).
Kystvakten videreføres som en del av Sjøforsvaret
med Kystvaktstaben, KV Sør og KV Nord. Sjef Kystvaktens fagansvar
videreføres, og funksjonen som kystvaktfaglig kontaktpunkt for øvrige
aktuelle sektorer i spørsmål knyttet til deres forvaltningsmessige
ansvarsområde videreføres.
Tabell 1.6.2: Sjøforsvarets
operative kapasiteter
Operativ evne | Strukturelement |
Evne til å lede
flernasjonale maritime operasjoner i og utenfor Norge | Commander Norwegian Task Group (CNORTG) |
Evne til kontinuerlig
tilstedeværelse, overvåkning, suvereniteteshevdelse, og i tillegg
myndighetsutøvelse i norske farvann. Evne til raskt å kunne forsterke tilstedeværelse
i forbindelse med episode- og krisehåndtering. | – 5 Fridtjof Nansen-klasse
Fregatter m/NH-90 |
Etablere sjønektelse
og sjøkontroll begrenset i tid | – 6 Skjold-klasse MTB |
Evne til deltakelse
i flernasjonale operasjoner | – 6 Ula-klasse Undervannsbåter |
| – 6 Alta/Oksøy-klasse Mineryddingsfartøy |
| – Kystjegerkommmadoen |
| – Logistikk og støttefartøy |
| – Minedykkerkommandoen |
Evne til å gjennomføre
spesialoperasjoner | Marinejegerkommandoen |
Evne til kontinuerlig
tilstedeværelse, overvåkning, suverenitetshevdelse, og myndighetsutøvelse | – 1 Svalbard-klasse Ytre kystvakt
m/NH-90 |
| – 3 Nordkapp-klasse ytre kystvakt
m/NH-90 |
| – 6 Ålesund/Harstad/ Barentshav-klasse
ytre kystvakt |
| – 5 Nornen-klasse indre kystvakt m/hurtiggående
patruljebåter |
Luftforsvaret kjennetegnes ved fleksible styrker som
på kort varsel kan settes inn og dekke store områder. Luftstyrkenes
oppdrag vil normalt være overvåkning, informasjonsinnhenting, luftkontroll,
bekjemping av landmål eller mål på sjøen, suverenitetshevdelse og
lufttransport, primært til støtte for andre forsvarsgrener.
Operativ ledelse av luftstridskrefter ivaretas
sentralisert gjennom Forsvarets operative hovedkvarter i nasjonale
operasjoner, og gjennom NATOs kommandokjede når norske luftstyrker bidrar
i utlandet, eller ved flernasjonale operasjoner i Norge. En forutsetning
for strukturens luftoperative leveranser er kontroll og varsling (K&V).
Det operative K&V-systemet, som i dag består av kontroll- og
varslingsstasjonene på Sørreisa og Mågerø, bidrar til NATOs strategiske
luftovervåkning. Samtidig er også K&V-systemet en vital del
av den nasjonale kommandokjeden, både ved kontinuerlig overvåking
av norsk og tilstøtende luftrom og for å lede, og kontrollere innsatsen
til luftstyrker i nasjonale operasjoner. Et effektivt K&V-system
er derfor en forutsetning for å kunne gjennomføre suverenitetshevdelse
og andre typer luftoperasjoner i vårt nasjonale interesseområde
og for en optimal taktisk utnyttelse av luftstridskrefter i alle
typer av operasjoner. Den eksisterende K&V-strukturen anbefales
videreført, og utvikles videre i tråd med NATOs plan for integrasjon
av det moderne og enhetlige kommando- og kontrollsystemet, ACCS
(Air Command and Control System).
Kampfly er avgjørende for å hevde nasjonal suverenitet,
kontrollere luftrommet, og skape forutsetninger for at andre militære
styrker kan operere. Regjeringen anbefaler å videreføre en kampflyflåte
med 48 F-16. De resterende ni kampflyene videreføres inntil videre
som reservemateriell for å redusere usikkerheten knyttet til flåtens
tekniske status samt for å øke materielltilgjengeligheten.
Dagens F-16-kampfly vil, med planlagte oppgraderinger,
ha en forventet operativ levetid til 2015–2020. Med bakgrunn i dette
planlegges det med å videreføre den nåværende F-16-kampflystrukturen,
og at nye kampfly til erstatning for F-16 anskaffes på det mest
optimale tidspunktet etter ca. 2015. Forventet levetid for en ny
kampflystruktur kan være så lang som 40 år.
Prosjektet for å erstatte dagens kapasitet er
i ferd med å utarbeide et sentralt beslutningsdokument (fremskaffelsesløsning).
Antallsanalysene står sentralt i dette dokumentet. Ambisjonsnivået
beskrevet i denne langtidsproposisjonen vil bli benyttet i vurderingen
av kandidatene, antyde det nødvendige antallet fly for å erstatte
dagens F-16 og derigjennom forslag til kostnadsramme for selve anskaffelsen.
Fremskaffelsesløsningen utgjør også grunnlaget for en egen stortingsproposisjon.
Målsettingen er å fremme denne for Stortinget sent i 2008.
Det er foreløpig lagt til grunn at det kan avsettes ca.
24 mrd. kroner innenfor forsvarsrammen til anskaffelse av nye kampfly
– gitt at øvrige forutsetninger i planleggingen holder. En full
erstatning av kampflyvåpenet vil kreve betydelige investeringer
utover dette nivået. Regjeringen vil komme tilbake til dette spørsmålet
i den planlagte proposisjonen om anskaffelse av nye kampfly.
Dagens tre DA-20-fly for elektronisk krigføring, systemkontroll,
kalibrering og transport (DA-20), anbefales videreført.
De maritime patruljeflyene P-3 C og P-3 N vil fortsatt
være sentrale i overvåkning av større havområder, med sensorinformasjon,
i miljø- og ressursforvaltning, samt i søk- og redningstjeneste.
Regjeringen anbefaler derfor å videreføre dagens fire P-3 C og to
P-3 N maritime patruljefly.
Dagens seks Lynx-helikoptre er planlagt utfaset i
takt med innføringen av totalt fjorten NH-90-helikoptre til støtte
for fregatt og kystvakt.
Med hensyn til Norges evne til selvstendig nasjonal
lufttransport er det allerede besluttet å innfase fire nye C-130J
transportfly til erstatning for dagens seks C-130H. Tilgangen på
strategisk lufttransport planlegges etablert gjennom NATOs C-17-initiativ,
nærmere beskrevet i proposisjonens kapittel 6.10.2.
Transporthelikoptre er viktige for å dekke Forsvarets
behov for transportstøtte, og for å gi landstyrker og spesialstyrker
nødvendig mobilitet og fleksibilitet. I tillegg er transporthelikoptrene
en sentral kapasitet knyttet til hurtig medisinsk evakuering. De
eksisterende atten Bell 412 videreføres. Deler av denne flåten oppgraderes for
å understøtte operasjoner med spesialstyrkene fra Hæren og Sjøforsvaret.
Det forberedes også en styrking av transporthelikopterkapasiteten
på sikt, primært til støtte for landstyrker.
Det bakkebaserte luftvernet NASAMS II videreføres
og videreutvikles. Strukturen består av et batteri på høy beredskap
for alle typer operasjoner, nasjonalt og internasjonalt, samt et mobiliseringsbatteri.
Regjeringen anbefaler å videreutvikle denne strukturen til ett forsterket, stående
batteri med utgangspunkt i den totale materiellmengden fra dagens
to batterier. Denne nye større enheten vil ikke ha mobiliseringsinnslag,
men baseres på tjenestegjørende personell og beredskapskontrakter.
Enheten videreføres inntil videre med en delt lokalisering (Bodø
og Ørland).
Luftforsvarets deployerbare basesett er en forutsetning
for Luftforsvarets evne både til nasjonal og internasjonal innsats.
Dagens vedtatte operative struktur består av to basesett med begrenset kapasitet.
Regjeringen anbefaler en organisatorisk sammenslåing av disse to
basesettene til en samlet basesettkapasitet. Denne større enheten
videreføres inntil videre med en delt lokalisering (Rygge og Ørland).
Redningstjenesten med dagens tolv Sea King-helikoptre
anbefales videreført, og beredskapen styrkes i henhold til Justisdepartementets
krav og retningslinjer. Anskaffelse av nye helikoptre til redningstjenesten
er ennå ikke avklart.
Inntil videre planlegges det med en anskaffelse av
stridstekniske ubemannede luftfartøy, hovedsakelig til oppklaringsenhetene
i Hæren. Den planlagte anskaffelsen av taktiske ubemannede luftfartøyer
(UAV) vil ikke bli gjennomført.
Hovedtrekkene i Luftforsvarets organisasjon videreføres.
Det er Regjeringens intensjon å legge til rette for et robust og
tydelig ledelsesnivå i forsvarsgrenene med et mer helhetlig ansvar
samt med nærhet til den underlagte virksomheten. Dette skal oppnås
gjennom å slå sammen Luftforsvarsstaben, som i dag er en del av Forsvarsstaben,
med underliggende nivå og kompetansemiljø. Denne sammenslåingen
vil kunne påvirke den konkrete organiseringen av enkelte funksjoner
som i dag organiseres i de forskjellige luftvingene, Luftforsvarets
utviklings- og kompetansesenter (LUKS) og Luftoperativt inspektorat
(LOI).
Tabell 1.6.3: Luftforsvarets
operative kapasiteter
Operativ evne | Strukturelement |
Evne til effektiv
luftromsovervåkning og kontroll av luftstridsmidler | 2 K&V-enheter |
Evne til suverenitetshevdelse
og krisehåndtering i luften | 48+9 F-16-kampfly |
Evne til elektronisk
krigføring, kalibrering, kontroll og transport | 3 DA-20 EK/ViP-fly |
Evne til å beskytte
utvalgte militære og sivile
installasjoner | Deployerbart og forsterket
luftvernbatteri |
| NASAMS II |
Operativ evne | Strukturelement |
Evne til taktisk
transportstøtte til andre forsvarsgrener,
med transportfly og transporthelikoptre for nasjonale
operasjoner og operasjoner i utlandet | 4 C 130 J-transportfly |
| 18 Bell 412 helikoptre |
Evne til å løse
oppdrag knyttet til suverenitetshevdelse
og maritim overvåkning, i tillegg til miljø og ressursforvaltning,
samt søk og redningstjeneste | 6 P3 C/N maritime patruljefly
14 NH-90-helikoptre
12 Sea King-redningshelikoptre |
Evne til understøttelse av
styrkebidrag | Basesett |
Som følge av et bredere og sammensatt trusselbilde
har Heimevernet (HV) de senere år fått en mer sentral rolle i forbindelse
med samfunnssikkerhet og bistand ved kriser. HV har i dag et territorielt
ansvar, og skal i tillegg kunne forsterke annen militær tilstedeværelse
i utsatte områder. Videre skal HV ivareta andre typer spesielle
oppdrag som forsterket grensevakt, styrkebeskyttelse, sikring av
nasjonale styrker, beskytte viktig infrastruktur og mottak av allierte
forsterkninger. HV kan etter anmodning også yte bistand til sivile
myndigheter. Alvorlig kriminalitet og håndtering av trusler om terror
eller terroranslag er i utgangspunktet politiets oppgave, men vil
etter anmodning fra politiet kunne bli håndtert med støtte fra HV.
Dette gjelder særlig vakthold og sikring av viktige objekter og
infrastruktur.
Dette innebærer samarbeid med lokale myndigheter
som politi, fylkesmenn, kommuner og etater innenfor rammen av totalforsvaret.
Et HV som kjenner nærområdene og lokale sikringsobjekter vil spille
en viktig rolle i forbindelse med krisehåndtering og samfunnssikkerhet.
HV skal fortsatt være mobiliseringsbasert med kort reaksjonstid,
godt trent og utrustet.
Regjeringen ønsker å styrke HVs evne til samvirke
med andre forsvarsgrener og ordningen med frivillige HV-soldater
for å støtte forsvarsgrenenes deltakelse i operasjoner i utlandet
utvides, jf. St.prp. nr. 1 (2007–2008).
Regjeringen anbefaler å videreføre og følge
opp den kvalitetsreformen som nå pågår i HV, med spesiell vekt på
å videreføre HVs evne til å reagere raskt, med godt trente og utrustede
styrker. Dagens differensierte innretning videreføres med en styrke
på totalt 45 000. Styrken vil bestå av inntil 5 000 i innsatsstyrken,
ca. 25 000 i forsterkningsstyrken og ca. 15 000 i oppfølgingsstyrken.
Innsatsstyrkene vil fortsatt være HVs høyest
prioriterte avdelinger og skal utføre sikring av vitale objekter.
I dette ligger også evne til bekjempelse av mindre fiendtlige styrker.
Forsterkningsstyrkene og oppfølgingsstyrkene har lavere beredskap
enn innsatsstyrkene. Disse styrkene skal fortsatt kunne overta oppdrag
og ressurser fra innsatsstyrkene og vil for øvrig utgjøre en betydelig
ressurs i forhold til støtte til det sivile samfunn.
Luftheimevernet videreføres som en integrert del
av baseforsvaret til Luftforsvarets baser, men kan i tillegg brukes
i samme oppdragsspekter som styrkene i Landheimevernet.
Sjøheimevernet (SHV) videreføres med en SHV-kommando
i sør og en gruppe i nord. SHV har fire innsatsstyrker med relativt
kort reaksjonstid. SHV består av kapasiteter for maritim overvåkning,
kontroll med skipsfart, kontrolldykking, bevoktning, bording, objektsikring
samt eskortering og sikring av andre maritime enheter. SHV planlegges
utrustet med fartøyer for kommando og kontroll, logistikk og styrkeproduksjon,
samt små hurtiggående flerbruksfartøyer som i tillegg til å gi nødvendig taktisk
mobilitet, også kan nyttes i utførelse av de øvrige oppgaver.
Hovedtrekkene i HVs organisasjon med distrikts-
og områdeorganisering, der innsatsledelse, innsatsstyrker, forsterkingsstyrker
og oppfølgingsstyrker inngår, samt luft- og sjøheimevernet, videreføres.
Utdanning av befal og mannskaper til HVs struktur vil bli ivaretatt gjennom
forsvarsgrenene, og gjennom en egen HV utdanningsenhet for befal
på Porsangmoen. HV-distriktene viderefører funksjonene som et regionalt
ledelsesapparat under Forsvarets operative hovedkvarter.
Grunnlaget for å videreføre kvalitetsreformen legges
gjennom den foreslåtte justeringen i HV-strukturens volum, samt
endringer i HVs ledelse og styrkeproduksjon. Regjeringen anbefaler
å redusere distriktsstrukturen til elleve HV-distrikter. Denne reduksjonen
må ses i sammenheng med videreføring av kvalitetsreformen, og er
nødvendig blant annet for å finansiere videreføring av en operativ
struktur i Heimevernet med høy kvalitet, både i forhold til utrustning og
treningsnivå. HV 07 og 08 legges ned og et nytt distrikt lokaliseres
til Vatneleiren grunnet nærhet til oljevirksomheten i Stavanger-regionen.
HV 17 og 18 legges ned og et nytt distrikt lokaliseres til Høybuktmoen
grunnet nærhet til grensen og kompetanse- og familiemessige hensyn
gjennom samlokalisering med GSV. HV-skolen på Dombås videreføres.
HVs utdanningsvirksomhet på Værnes anbefales avviklet. Det vises
til kapittel 7 for en nærmere omtale av disse endringene.
Tabell 1.6.4: Heimevernets
operative kapasiteter
Operativ evne | Strukturelement |
Evne til å lede
innsatsenheter, territorielt ansvar og samarbeid/koordinering med
sivile og militære
ressurser | Distriktsstaber med innsatskommando
Områdestrukturen og områdestaber
SHV-kommando |
Evne til å stille
hurtige reaksjonsstyrker nasjonalt | Distriktsvise innsatsstyrker
land, luft og sjø med inntil 5 000 personell |
Evne til utholdenhet i forbindelse
med oppgaveløsning nasjonalt | Forsterkningstyrker ca. 25 000 personell
Oppfølgingsstyrker ca. 15 000 personell |
Forsvarets fellesavdelinger består av strukturelementer
og avdelinger innrettet for å støtte enheter fra alle forsvarsgrener.
Disse enhetene vil også kunne nyttes som selvstendige nasjonale bidrag
i flernasjonale styrkestrukturer, eller som dedikert støtte til
nasjonale bidrag i operasjoner hjemme og i utlandet.
Alle felles logistikk- og støtteavdelinger skal
dimensjoneres for å understøtte den nasjonale strukturen, men skal
kunne inngå i flernasjonale forband. Dagens deployerbare logistikk-
og støtteavdelinger er delvis basert på mobiliseringsenheter, mens
de styrker som skal støttes i stor grad er stående avdelinger. Dette
skaper ubalanse. For å øke reaksjonsevnen og tilgjengeligheten på disse
enhetene er det behov for å øke andelen av fast tilsatt personell
og sivilt/vernepliktig personell med beredskapskontrakter. I tillegg
er det en målsetting å kunne benytte en større andel av personellet
i logistikk- og støttestrukturen også i den operative støttestrukturen.
Den deployerbare logistikken som skal understøtte
de primære innsatsenhetene styrkes. Logistikkbasene er en del av
de operative leveransene og vil videreutvikles og styrkes. Totalt
sett er logistikkstøtten dimensjonert for å kunne etablere inntil
tre logistikkbaser samtidig, til støtte for nasjonale operasjoner
og operasjoner i utlandet. Theater Enabling Force (TEF) videreføres
etter samme konsept som i dag og skal sørge for kapasitet til å
kunne etablere og avvikle baser i forbindelse med operasjoner. Forsvarets
kapasitet til vannrensing videreføres i en felles vannrenseenhet
med tre vannrenselag.
Store deler av Forsvarets transportbehov i fredsdrift
er dekket gjennom kontrakter med sivile transportselskaper. Det
er fortsatt nødvendig å ha militær landtransportkapasitet for å
operere i operasjonsområder både hjemme og ute. To landtransportkompanier
skal ivareta dette behovet. Evne til transportkontroll som en del
av logistikkstøtten, videreføres med en transportkontrollenhet.
Behovet for egne mobiliseringsavdelinger for
å støtte NATO-avdelinger i Norge er redusert. Med dette som bakgrunn
anbefales det å videreføre en av dagens to vertslandsstøttebataljoner.
Denne har ansvar for mottak og understøttelse av US Marine Corps
Prepositioning Program-Norway (MCPP-N) og inngår i avtalen Norge
har med USA om forhåndslagring.
Kapasiteten til å etablere og drive luftterminaler og
havne-/jernbaneterminaler (Airlift Operational Unit og Cargo transfer
Unit) videreføres, knyttet til terminaldrift i operasjoner nasjonalt
og i utlandet.
Den helsemessige beredskapen for våre soldater hjemme
og ute er viktig, og sanitetsstøtten skal tilpasses de operative
utfordringene slik at personellet til enhver tid kan få en tilfredsstillende medisinsk
behandling. Forsvarets operative sanitetskapasitet skal styrkes
og økt samarbeid med sivile fagmiljøer/sykehus skal videreutvikles. Forsvarets
operative sanitetskapasiteter skal videreutvikles som modulbaserte
enheter og støtte Forsvarets operative struktur med blant annet
feltsykehuskapasitet. Kapasiteten skal videre kunne levere sanitetshjelpeplass
eller tilsvarende for fellesstyrker, landeveis evakuering, medisinsk
beredskap til fly- og helikopterevakuering og spesialisthelsetjenester,
samt bemanne det planlagte logistikkfartøyet med sanitetselementer.
En videreutvikling av den operative sanitetskapasiteten vil også
bli vurdert i en flernasjonal ramme gjennom et samarbeid med Sverige.
Forsvarets informasjonsinfrastruktur understøtter
Forsvarets evne til å løse sine oppgaver i operasjoner både hjemme
og ute. I tillegg til å understøtte militære operasjoner, skal informasjonsinfrastrukturen være
et sentralt virkemiddel for å muliggjøre en helhetlig og felles forvaltning
av Forsvaret og gi innsparinger og effektiviseringer gjennom moderne
løsninger innenfor IKT-området.
Det er et økende behov for satellittkommunikasjon
for langtrekkende samband med høy kapasitet for deployerte og mobile
avdelinger, og Regjeringen ønsker å fremskaffe denne kapasiteten.
Det vises i denne sammenheng til nærmere informasjon om vurderingen
av den videre utvikling av Forsvarets kommunikasjonsinfrastruktur
gitt i St.prp. nr. 1 (2007–2008).
Kommando-, kontroll og informasjonssystemenheten
(KKiS-enhet) til støtte for deployering av norske styrker i inn-
og utland videreføres, samt den deployerbare enheten for militære
informasjonsoperasjoner (CNO-enheten).
ISTAR er et satsningsområde, og den operative
evnen økes gjennom innføring av stridstekniske ubemannede luftfartøyer
og NBF-satsningen. Felles ISTAR-enhet for korpsnivå avvikles som
dimensjonerende grunnlag for volum og sammensetning av ISTAR-avdelingene. Det
opprettholdes likevel et ambisjonsnivå om at ISTAR-kapasitetene
skal kunne operere sammen.
Mobilt kjemisk laboratorium etableres ikke,
men det stasjonære kjemiske laboratoriet ved FFI på Kjeller videreføres
for å opprettholde nødvendig nasjonal analysekapasitet for kjemiske
stridsmidler.
Nødvendig operativ militærpolitikapasitet videreføres
gjennom ett MP-kompani i Hæren og en operativ felles MP-enhet integrert
med Forsvarets militærpolitiavdeling.
Forsvarets eksplosivryddekapasitet videreføres
og styrkes som en integrert del av Forsvarets ammunisjons- og eksplosivryddeskole (FAES).
Denne kapasiteten skal ivareta nasjonalt behov for eksplosiv-rydding,
herunder støtte til politiet.
Tabell 1.6.5: Felles operative
kapasiteter
Operativ evne | Strukturelement |
Felles ledelsesstøtte
og operativ støtte |
Evne
til å understøtte operativ ledelse i Norge og i utlandet
med sambands- og informasjonssystemer | Nasjonalt strategisk sambandssystem
KKiS-enhet |
Evne
til luftbåren bakkeovervåkning i Norge og i utlandet | Alliance Ground Surveillance
(AGS) |
Evne
til luftbåren luftovervåking i Norge og i utlandet | NATO Airborne Early Warning
and Control Force (NAEW & CF) |
Evne
til å levere militære polittitjenester | Militærpolitienhet |
Evne
til å etablere baser og infrastruktur til egne styrker | Theatre Enabling Force (TEF) |
Evne
til eksplosivrydding | |
| – i Norge og i
utlandet | |
| – støtte til politiet | Eksplosivryddeenhet |
Evne
til å sikre egne militære informasjonssystemer og
utnytte motstanderens systemer | Computer Network Operations-enhet (CNO-enhet) |
Evne til å analysere
kjemiske stridsmidler og utslipp av
industrikjemikalier | Stasjonært laboratorium ved Forsvarets
forskningsinstitutt |
Felles logistikk og sanitet |
Evne
til å understøtte nasjonale styrker med alle klasser forsyninger
og tjenester ved operasjoner i Norge og i utlandet | Deployerbare logistikkelementer
3 logistikkbaser med tilpasset behov innenfor land/sjø/luft
Landtransportkompanier |
Evne
til å understøtte allierte avdelinger i Norge | Vertslandsstøttebataljon/ MCPP-N |
Evne
til å deployere og redeployere norske enheter til og fra
operasjonsområder i Norge og i utlandet | Strategisk sjø- og lufttransport
Transportkontrollenhet
Airlift Operational Unit (AOU)
Cargo Transfer Unit (CTU) |
Evne til å understøtte
operasjoner med medisinsk
behandling og evakuering | Forsvarets felles sanitetsstyrker |
Begrensede nasjonale ressurser og felles sikkerhetsutfordringer
øker betydningen av flernasjonale samarbeidsløsninger jf. proposisjonens kapittel
4.4. Flernasjonalt samarbeid vil kunne bli en forutsetning for å
opprettholde et nasjonalt forsvar i langsiktig økonomisk og operativ
balanse.
Forsvaret opplever et vedvarende press på ressurssiden
som på sikt vil kunne gjør det vanskelig å opprettholde nødvendig
kompetanse og operativ effekt i alle deler av forsvarsstrukturen. Enkelte
kapasiteter nærmer seg et nivå hvor den operative effekt er i ferd
med falle under nødvendig minstenivå. Samtidig blir kostnadene ved å
opprettholde kapasiteter uforholdsmessig høye.
Videreutvikling av et flernasjonalt kapasitetssamarbeid,
i NATO eller med utvalgte allierte og partnerland, vil bli stadig
viktigere for å møte denne utviklingen. Norge har allerede i dag
tilgang på en rekke nødvendige kapasiteter gjennom slike samarbeidsløsninger,
blant annet innenfor luftovervåkning, samt strategisk luft- og sjøtransport.
Videre arbeides det målrettet innenfor en rekke konkrete
områder knyttet til oppfølging av den norsk-svenske mulighetsstudien.
Regjeringen vil utrede og konkretisere dette nærmere i samarbeid
med svenske myndigheter.
Regjeringen vil videreføre deltakelsen i og
støtte til NATO Airborne Early Warning and Control Force (NAEW&CF),
bidra til Alliance Ground Surveillance-initiativet i NATO (AGS),
samt understøtte de deployerbare luftkommando- og kontrollinitiativene,
herunder DCAOC og DARS Disse systemene representerer betydelige kapasiteter
for luft- og bakkeovervåkning, samt planlegging for, og kontroll
av, luftoperasjoner. I en kritisk situasjon er de forutsatt å forsterke nasjonale
kapasiteter.
Forsvarets behov for tilgang på strategisk sjø-
og lufttransport sikres gjennom videreføring av avtaler med sivile
rederier og flyselskaper, samt deltakelse i Movement Co-ordination
Centre Europe (MCCE) og C-17-initiativet (strategisk lufttransport
basert på en felles flåte av C-17 transportfly).
Norges medlemskap i MCCE videreføres. Planlagt
signering av MoU er satt til april 2008 og hele organisasjonen er
forutsatt å være fullt operativ i 2011. I tillegg videreføres medlemskapet i
Strategic Airlift Interim Solution (SALIS) frem til 2011.
Tabell 1.6.6 Anbefalt operativ
struktur
Felleselementer | Hæren | Sjøforsvaret | Luftforsvaret | Heimevernet |
Etterretningstjenesten | 1 Brigade | – 1 taktisk maritim
kommando (CNORTG) | – Luftkontroll
og varsling (K&V) | – 45 000 befal og mannskaper
organisert i: |
Forsvarets operative
hovedkvarter | – Brigadekommando | – 6 MTB Skjold-klasse | – CRC Sørreisa | – Innsatsstyrker |
Forsvarets spesialstyrker | – 2 mekaniserte
bataljoner | – 5 Fridtjof Nansen-klasse fregatter
m/ NH–90 helikoptre | – CRC Mågerø | – Forsterkningsstyrker |
Felles logistikk
og sanitet | – 1 lettpansret
bataljon | – 3+3 Oksøy/Alta-klasse minejakt/–sveip | – 48 + 9 F-16
kampfly | – Oppfølgingsstyrker 11 distrikter
og en SHV-kommando |
– Transportkontrollenhet | – Etterretningsbataljon | – 6 Ula–klasse
ubåter | – 18 Bell 412
helikoptre | |
– Luftterminalenhet | – Sambandsbataljon | – Marinejegerkommandoen | – 4+2 P-3 C/N
maritime patruljefly | |
– Havne- og jernbaneterminalenhet | – MP-kompani | – Minedykkerkommandoen | – 3 DA-20 EK/ViP
fly | |
– Deployerbare
logistikk baser/Nasjonale støttelementer | – Artilleribataljon | – Kystjegerkommandoen | – 4 C-130J transportfly | |
– Theatre enabling
force | – Ingeniørbataljon | – Logistikk- og
støttefartøy | – 1 NASAMS luftvern-batteri | |
– Felles landtransportkompani | – Logistikkbataljon | | – Basesett luft | |
– Felles vannrenseenhet | – Sanitetsbataljon | | – (14 maritime
helikoptre NH-90) | |
– Forsvarets felles
sanitetsstyrker | | | | |
– Vertslandsstøttebataljon | | | | |
– Strategisk luft-
og sjøtransport | | | | |
|
Felles ledelsesstøtte
og operativ støtte | – HM Kongens Garde | Kystvakten: | Redningstjeneste | |
– Kapasitet for
militære datanett-verksoperasjoner (CNO-enhet) | – Grensevakten | – 1 Svalbard-klasse
ytre kystvakt m/NH–90 | – 12 Sea King
redningshelikoptere | |
– Eksplosivryddeenhet
(EOD/IEDD-enhet) | – Forsvarets spesial-kommando/Hærens Jegerkommando
(FSK/HJK) | – 3 Nordkapp-klasse
ytre kystvakt m/NH–90 | | |
– Militærpolitienhet | | – 6 Ålesund/Harstad/
Barentshav–klasse ytre kystvakt | | |
– Felles NATO
luft- og bakke- overvåkning (NAEW&CF, AGS) | | – 5 Nornen-klasse
indre kystvakt | | |
– Kapasitet for deployerbar
kommunikasjon og informasjon (KKiS–enhet) | | | | |
For å sikre vår suverenitet og bidrag til stabilitet i
våre interesseområder i nord er evnen til overvåkning og situasjonskontroll
sentral. I den anbefalte strukturen er evnen til overvåkning av sjø-
og luftområdet prioritert, da sikkerhetsutfordringene med potensielle
militære oppdrag vurderes å være størst her. Strukturen har evne
til periodisk overvåkning av havområdene med fartøyer og fly.
Videre styrkes evnen til sjøovervåkning med
nye fregatter, MTBer, modernisering av Kystvaktens fartøyer og nye
NH-90 helikoptre. Evne til å overvåke under vann styrkes med de
nye fregattene og oppgradering av minerydderne med autonome undervannsfarkoster.
Evnen til kontinuerlig å overvåke nasjonalt og tilstøtende luftrom
opprettholdes gjennom en modernisering av sensorstrukturen. Den
planlagte innføringen av NATOs enhetlige luftkommando- og kontrollsystem
(ACCS) forbedrer evnen til kommando og kontroll. I Hæren opprettholdes
evne til overvåkning, primært mot grensen til Russland. Generelt
styrkes evne til bildeoppbygging, etablering av situasjonsforståelse
og effektiv kommando og kontroll.
Forsvarets bidrag til myndighetsutøvelse er
fortsatt prioritert. Myndighetsutøvelsen er primært innrettet mot
ressurskontroll til havs, tilstedeværelse i norsk territorialfarvann
og grensekontroll mot Russland. I luftrommet er suverenitetshevdelse
og krisehåndtering nært knyttet til evnen til å holde en høy luftmilitær beredskap
over tid. Både den høye prioriteten som er gitt til operativ evne
i nordområdene, og Norges forpliktelser i alliansesammenheng krever
kampfly på beredskap i Nord-Norge (Quick Reaction Alert - QRA).
Med den anbefalte kampflystrukturen opprettholdes evne til å avskjære,
identifisere, avvise og eventuelt uskadeliggjøre fremmede fly minst
på dagens nivå. Evne til å etablere luftvernkapasitet videreføres.
Med den anbefalte kampflystrukturen opprettholdes Forsvarets evne
til å levere ild mot overflate- og landmål til støtte for sjø- og landoperasjoner.
På land vil rutinemessig suverenitetshevdelse være
sammenfallende med myndighetsutøvelse, og omfatter i hovedsak bevoktning
av grensen mot Russland. Denne evnen opprettholdes på dagens nivå
gjennom videreføring av Grensevakten. Evnen til å beskytte prioriterte
nasjonale objekter opprettholdes med den operative strukturen i
Heimevernet, HM Kongens Garde og en styrket Forsvarets spesialkommando.
Mot en begrenset militær eller en asymmetrisk trussel anses den
anbefalte strukturen å ha evne til å kunne håndtere utfordringene
innenfor en nasjonal ramme. Samlet sett økes strukturens fleksibilitet, robusthet
og innsatsevne noe for å styrke evnen til suverenitetshevdelse.
Innenfor rammen av en FN-ledet verdensorden, er
et effektivt NATO, basert på den kollektive sikkerhetsgaranti og
tilpasset nye sikkerhetsutfordringer, fortsatt en grunnstein i norsk
sikkerhetspolitikk. Ved kollektivt forsvar på eller utenfor norsk
territorium, vil de norske styrkene inngå i en større NATO-styrke.
Strukturanbefalingen er basert på at Forsvaret ikke deltar substansielt
i mer enn inntil tre operasjoner eller geografisk atskilte operasjonsområder
samtidig.
Militær deltakelse ute vil fortsatt utgjøre
et sentralt element i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, med
FN og NATO som de primære rammer. Deltakelse i operasjoner i utlandet
vil kunne kreve både rask innsetting i flernasjonal krisehåndtering
og deltakelse i langvarige stabiliseringsoperasjoner. Sjøforsvaret
vil kunne yte bidrag med et oppdragstilpasset maritimt styrkeforband
for en periode på inntil seks måneder. Sjøforsvaret kan videre bidra
kontinuerlig med én fregatt og ett mineryddingsfartøy til stående maritime
NRF-styrker, herunder tidvis ta ledelsen over disse styrkene. I
tillegg kan Sjøforsvaret bidra med enkeltfartøyer til maritime operasjoner,
eksempelvis knyttet til overvåkning og patruljering. Marinejegere,
kystjegere og minedykkere kan dessuten bidra til operasjoner på
land.
Luftforsvaret evner med anbefalt struktur å etablere
bidrag på inntil én kampflyskvadron for en periode på inntil tre
måneder, eller med et redusert antall kampfly med lengre utholdenhet.
I tillegg kan Luftforsvaret bidra med enheter eller enkeltplattformer
fra hele luftstrukturen. Med den planlagte styrkingen av taktisk
transporthelikopterkapasitet på sikt, vil den operative effekten
av landstyrker øke.
Evnen til å bidra til internasjonal fred og
stabilitet hviler i vesentlig grad på landstyrkenes evne til å opprettholde
bidrag i internasjonale operasjoner over tid. Hæren vil ha evne
til å bidra med stridsgruppe på bataljonsnivå periodevis eller stridsgruppe
på kompaninivå kontinuerlig. Avhengig av operasjonsområdets karakter
og oppdragets art, vil Hæren sammen med enkeltbidrag fra øvrige
deler av Forsvaret, spesielt fellesavdelinger, og med utnyttelse
av Heimevernet som styrkebrønn for operasjoner i utlandet, kunne
bidra ytterligere.
Fellesavdelingene, herunder logistikk og støtte, er
dimensjonert for å kunne understøtte styrkene som beskrevet over,
i inntil tre geografisk atskilte operasjonsområder i ulikt omfang.
Siktemålet er å videreutvikle et moderne og
fleksibelt innsatsforsvar som har reaksjonsevne, utholdenhet, mobilitet
og deployerbarhet, egenbeskyttelse og treningsstandard til å møte
bredden av utfordringer både hjemme og ute og der balansen mellom
ambisjoner, ressurser og struktur i sum er bærekraftig.
I tråd med anbefalingene fra Forsvarspolitisk utvalg
og Forsvarsstudie 07 legger Regjeringen vekt på at støttevirksomhet
og basestruktur må utvikles med utgangspunkt i de samlede operative
behov. Anbefalt operativ struktur er således utgangspunktet for
hvordan støttevirksomheten og basestrukturen vil bli fornyet og
effektivisert.
Samlet legges det opp til at de anbefalte tiltakene tilknyttet
basestrukturen vil frigjøre om lag 375 mill. kroner årlig når tiltakene
er implementert – hvorav ca. 275 mill. kroner årlig forventes frigjort
til prioritert virksomhet og nødvendige investeringer ved utgangen
av 2012. Dette vil være et meget sentralt bidrag for å sikre et
forsvar i langsiktig økonomisk balanse. Forsvarets virksomhet konsentreres,
både for å redusere driftskostnadene og for å skape mer robuste fagmiljøer.
Samtidig er synlig tilstedeværelse i ulike deler av landet også
i noen tilfeller viktig av beredskapshensyn. Baser for alle forsvarsgrener
og Heimevernet opprettholdes i både Sør-Norge og Nord-Norge.
Det anbefales å legge ned enkelte av Forsvarets nåværende
baser, herunder Fellesoperativt hovedkvarter på Jåtta, Olavsvern,
Bømoen og Madla. Videre avvikles Sola som flystasjon og Heimevernets
utdanningsvirksomhet på Værnes. Fire heimevernsdistrikter nedlegges
og erstattes av to nye med distriktsstaber og tilpassede geografiske
grenser. Disse tiltakene vil bidra til å frigjøre i overkant av
185 000 kvadratmeter bygningsareal.
Konsentrasjon av baser vil medvirke til å utvikle attraktive
tjenestesteder og lokalsamfunn, medføre større forutsigbarhet for
arbeidstakere, deres familier og vertskommunene for Forsvarets virksomhet
og i sum kunne gi en mer kostnadseffektiv miljøforvaltning.
De kvantitative lønnsomhetsberegningene av organisatoriske
og geografiske tiltak er gjennomført ved hjelp av nåverdimetoden.
Dette for at potensielle utgifter og besparelser knyttet til de ulike
alternativene, både med hensyn til drift og investeringer, skal
kunne tas i betraktning på en realistisk og systematisk måte. Nåverdimetoden gir
grunnlag for å sammenlikne alternative løsninger med ulike fremtidige
inn- og utbetalinger.
Beregningene omfatter i hovedsak inn- og utbetalinger
(kontantstrømmer) for personell og infrastruktur. Personellrelaterte
kostnader er kategorisert med bistand fra Forsvarets forskningsinstitutt.
Infrastrukturutgifter er inndelt i investeringer, avhending og driftskostnader,
og er behandlet basert på data fra blant annet Forsvarsbygg. For
å ta høyde for den samlede infrastrukturrelaterte usikkerheten er
det gitt et påslag på investeringsgrunnkalkylene. I tillegg er det
tatt hensyn til en generell usikkerhet gjennom beregningen av nåverdier.
Den strategiske ledelsen av Forsvaret utgjøres
av Forsvarsdepartementet, der forsvarssjefen og de militærstrategiske
funksjoner er integrert, samt Forsvarsstaben. Regjeringen legger
opp til å videreutvikle den vedtatte ledelsesmodellen for den
strategiske ledelsen av Forsvaret, for å legge til rette for en
bedre strategisk styring og kontroll med sektoren.
Forsvarsdepartementets rolle som regjeringskontor
forblir uendret, men departementet videreutvikles for å bedre ivareta
det helhetlige ansvaret for strategisk planlegging og styring av sektoren.
Forsvarsstaben vil bli videreutviklet til et dedikert stabsapparat
for å støtte forsvarssjefen i rollen som etatssjef. Den nye Forsvarsstaben
vil da sammen med Forsvarsdepartementet utgjøre forsvarssjefens stabsapparat
for å støtte ham i utførelsen av begge hans funksjoner – som øverste
fagmilitære rådgiver i departementet, og som etatssjef.
Den mest vesentlige endringen er etablering
av et tydelig ledelsesnivå der generalinspektørene og deres stabsfunksjoner
organiseres utenfor Forsvarsstaben som et underliggende nivå til denne.
Dette ledelsesnivået etableres ved å samle generalinspektørene og
deres stabsfunksjoner, som i dag ligger i Forsvarsstaben, med funksjoner
og kompetanse som i dag er organisert i de underliggende nivåer
i forsvarsgrenene, til ett robust og tydelig ledelsesnivå for styrkeproduksjonen
i de respektive forsvarsgrener.
Generalinspektøren for Hæren, med tilhørende stabsfunksjoner
lokaliseres til Bardufoss. Hovedbegrunnelsen for dette er nærhet
til hovedtyngden av Hærens avdelinger og å forenkle ledelsesstrukturen
i Hæren. Generalinspektøren for Sjøforsvaret, med tilhørende stabsfunksjoner,
lokaliseres til Haakonsvern i Bergen, hvor hovedtyngden av Sjøforsvarets virksomhet
er lokalisert. Luftforsvarets basestruktur behandles ikke helhetlig
som en del av denne langtidsplanen, men vil bli vurdert videre i
lys av prosessen knyttet til fremskaffelse av nye kampfly. Generalinspektøren
for Luftforsvaret, med tilhørende stabsfunksjoner, videreføres derfor
i Oslo inntil videre. Heimevernets organisasjon og virkemåte er
av en slik karakter at det er vanskelig å identifisere et tyngdepunkt
som gir de samme effektene som ligger bak begrunnelsen for å flytte
de andre generalinspektørene. Generalinspektøren for Heimevernet,
med tilhørende stabsfunksjoner, vil derfor lokaliseringmessig bli
videreført i Oslo.
Den ovennevnte flyttingen av generalinspektøren
for Hæren med tilhørende stabsfunksjoner til Bardufoss og generalinspektøren
for Sjøforsvaret med tilhørende stabsfunksjoner til Bergen er beregnet
å medføre et investeringsbehov på om lag 72 mill. kroner. Tiltaket
er beregnet til å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 13 mill. kroner knyttet
til personellinnsparinger, og har en beregnet positiv nåverdi på
ca. 61 mill. kroner i et 20 års-perspektiv.
Regjeringen mener at det er behov for å justere kommandostrukturen
slik at det blir bedre samsvar mellom apparatet som skal lede og
de avdelinger som skal ledes. Regjeringen anbefaler derfor at virksomheten
som i dag ivaretas av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) og
Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) samles, og at det etableres
ett Forsvarets operative hovedkvarter.
Etableringen av ett operativt hovedkvarter vil
gi robuste fagmiljøer og forbedret evne til døgnkontinuerlig ledelse
av operasjoner. Med færre koordineringsnivå mellom den strategiske ledelsen
og de taktiske avdelingene, vil ansvars- og myndighetsutøvelsen
også bli klarere. En slik samling vil forenkle kommandolinjene,
og samtidig være positivt for samarbeidet med sivile aktører og
andre partnere i forbindelse med krisehåndtering.
Forsvarets operative hovedkvarter anbefales lokalisert
til Reitan ved Bodø, ikke minst av hensyn til nordområdenes sentrale
betydning også i fremtiden. Tiltaket vil, i tillegg til å gi driftsmessige
besparelser primært gjennom å redusere antall fjellanlegg i drift.
Flyttingen vil ikke ha konsekvenser for videreføringen av Joint
Warfare Center (JWC) slik NATOs kommandostruktur nå er organisert.
Norges vertslandsforpliktelser overfor JWC vil ivaretas fullt ut.
Samlingen til ett hovedkvarter i Bodø er beregnet å gi en årlig
driftsmessig innsparing på ca. 91 mill. kroner. Investeringene knyttet
til endringene er beregnet til ca. 452 mill. kroner. Tiltaket har
en beregnet positiv nåverdi på ca. 526 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.
Støttevirksomheten og basestrukturen knyttet
til Hærens fremtidige virksomhet vil bli ytterligere konsentrert
til de to geografiske tyngdepunktene som er blitt utviklet over
tid i henholdsvis Nord-Norge og Sør-Norge, Indre Troms og i Østerdalen
garnison. Den videre utvikling av Hæren vil kreve noe utvidelse
av bygningsmasse og infrastruktur. Det at denne satsningen skjer
konsentrert til forsvarsgrenens to eksisterende kjerneområder, og
med geografisk nærhet til de store skyte- og øvingsfeltene i disse
områdene, er fremtidsrettet og vil legge et godt grunnlag for operativt
samvirke og videre rasjonell drift.
Hærens virksomhet ved krigsskolen i Linderud leir
videreføres. For nærmere omtale av Hærens skole- og utdanningsorganisasjon
vises det til proposisjonens kapittel 8. Grensevakten på Høybuktmoen
videreføres og videreutvikles som en effektiv organisasjon for grenseovervåkning, herunder
også i forhold til de krav som stilles til Schengenavtalens yttergrense
og Norges forpliktelser i henhold til Grenseavtalen av 1949. Utviklingen
av Garnisonen i Sør-Varanger må også ses i sammenheng med anbefalt
etablering av ett Heimevernsdistrikt i Finnmark med distriktsstab på
Høybuktmoen.
Hans Majestet Kongens Garde videreføres i Husebyleiren
i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde utdanner sine rekrutter i Terningmoen
leir i Elverum. Virksomheten på Terningmoen vil bli videreført.
Gjennomgående utdanning av Hærens jegerkompani/ISTAR
(Intelligence, Surveillance, Target Aquisition and Reconnaissance)
skjer i dag i Porsangmoen leir i Porsanger kommune, jf. Stortingets
behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42
(2003–2004). Endret lokalisering av denne styrkeproduksjonen til Setermoen
vil være operativt gunstig, fremtidsrettet og økonomisk regningssvarende.
Tiltaket er beregnet å medføre et investeringsbehov i eiendom, bygg
og anlegg på Setermoen på ca. 80 mill. kroner. Tiltaket er beregnet
å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 9 mill. kroner og har en beregnet
positiv nåverdi på ca. 55 mill. kroner i et 20-årsperspektiv. Det
anbefales å avvikle Porsangmoen som base for Hæren.
Anbefalingen om å flytte Hærens virksomhet fra Porsangmoen
til Indre Troms, må ses i sammenheng med anbefaling om etablering
av ett heimevernsdistrikt i Finnmark og vurderingene knyttet til
etablering av ett alliert treningssenter med hovedsete på Porsangmoen.
Samlet er disse tiltakene beregnet til å gi en årlig driftsinnsparing
på ca. 31 mill. kroner og en positiv nåverdi på ca. 491 mill. kroner
i et 20-årsperspektiv.
Det legges opp til fortsatt konsentrasjon av
Sjøforsvarets virksomhet til Haakonsvern orlogsstasjon. Videre legges
det opp til å konsentrere støttevirksomheten og basestrukturen tilknyttet
Sjøforsvaret i Nord-Norge til færre steder. At hoveddelen av Kysteskadren, Sjøforsvarets
skoler og Kystvakt Sør er lokalisert på Haakonsvern orlogsstasjon
legger til rette for effektivisering av driften gjennom samordning
av øving og utdanning, vedlikehold av materiell, samt operativ virksomhet.
Sjøkrigsskolen videreføres i Bergen. Kystjegerkommandoen
videreføres på Trondenes ved Harstad. Kystvakt Nord videreføres på
Sortland.
Marinejegerkommandoen videreføres med justert
og styrket organisasjon lokalisert til Ramsund orlogsstasjon, med
en enhet for styrkeproduksjon, trening og øving av maritime spesialstyrker,
og til Haakonsvern orlogsstasjon. Skyte- og øvelsesfeltet på Ramneset
er fremtidsrettet, og vil med sine spesielle kvaliteter være et
viktig fastpunkt både for Marinejegerkommandoen og andre militære
enheter. Ramsund orlogsstasjon er i de senere år, gjennom virksomheten
tilknyttet Forsvarets logistikkorganisasjon, tilpasset utviklingen
av Sjøforsvarets behov. Innretning av basen og virksomheten tilpasset Marinejegerkommandoen
vil videreføres, herunder gjennom investeringer i eiendom, bygg og
anlegg.
Ved behandlingen av Innst. S. nr. 232 (2001–2002),
jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002), besluttet Stortinget å videreføre
Olavsvern som base under Haakonsvern orlogsstasjon. Det er i dag
ingen permanent operativ virksomhet knyttet til basen, og Olavsvern
er heller ikke tiltenkt oppgaver i fremtidige styrkestruktur. Regjeringen anbefaler
derfor at Olavsvern base ved Tromsø legges ned.
Militært vedlikeholdes fartøyene i Sjøforsvarets styrkestruktur
i alt vesentlig ved Haakonsvern orlogsstasjon, hvor tørrdokken er
under ombygging og utvidelse. Støtte til Sjøforsvarets operative
enheter på oppdrag i Nord-Norge vil kunne ivaretas av andre militære
baser, i første rekke Ramsund, som har utviklet seg til å være tyngdepunktet
for Forsvarets logistikkorganisasjons maritime virksomhet i Nord-Norge.
Nedleggelse av Olavsvern er beregnet å gi en
årlig driftsinnsparing på i overkant av 32 mill. kroner og en positiv
nåverdi på ca. 496 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.
For å oppnå faglige og ressursmessige effekter bør
befalsskolene i Forsvaret i størst mulig grad både være organisert
og lokalisert i tilknytning til beslektede kompetansemiljøer. Den
grunnleggende befalsutdanningen i Sjøforsvaret er i betydelig grad
innrettet mot bruk av skoleskipene samt at spesialisering og fagutdanning
finner sted ved Sjøforsvarets øvrige skoler og utdanningsavdelinger,
jf. Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004).
Det anbefales at Sjøforsvarets befalsskole i Horten flyttes til
Bergen. Fordi store deler av utdanningen allerede foregår andre
steder enn i Horten, vil tiltaket kun ha marginale økonomiske konsekvenser.
Som et ledd i å konsentrere, styrke og geografisk samle
kompetanse, anbefaler Regjeringen at Sjøforsvarets rekruttutdanning
lokaliseres og organiseres sammen med grunnleggende befalsutdanning
ved å flytte rekruttskolevirksomheten fra Madla til Bergen. Gjennom
dette tiltaket og forslaget om å flytte befalsskolen for Sjøforsvaret
fra Horten til Bergen, samlokaliseres det alt vesentlige av skolevirksomheten.
Regjeringen foreslår å legge ned Forsvarets
virksomhet i Madla leir. Sammen med flyttingen av Luftforsvarets
rekruttskole til Kjevik, er dette tiltaket beregnet å gi en årlig
driftsinnsparing på ca. 27 mill. kroner og en positiv nåverdi på
ca. 140 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.
De samlede tiltakene i Rogaland påvirker i betydelig
grad logistikk- og støttevirksomheten i området. Denne vil organiseres
og lokaliseres hovedsakelig til Vatneleiren som utgangspunkt for
understøttelsen av blant annet et heimevernsdistrikt, 330 skvadron
på Sola, samt ivaretakelse av forpliktelsene tilknyttet Co-located
Operating Base (COB), NATO FORACS, og ikke minst vertslandsforpliktelsene
overfor JWC i henhold til Memorandum of Agreement med NATO.
Luftforsvaret bør i fremtiden videreføre bredden av
sine kapasiteter, men konsentrert til færre baser med utgangspunkt
i at like fagmiljøer samlokaliseres der det er rasjonelt. Det er
derfor meget viktig at sammenhenger mellom planene for utskifting
av infrastrukturkrevende materiellsystemer og planene for nyinvesteringer
og vedlikehold av baser ses i sammenheng med eventuelle endringer
i basestrukturen.
Luftforsvarets stasjon Sørreisa og Luftforsvarets stasjon
Mågerø videreføres med Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole
og programmeringssenteret som i dag. Videre utvikling av kontroll- og
varslingssystemet må ses i sammenheng med implementeringen av NATOs
nye luft kommando- og kontrollsystem, Air Command and Control System
(ACCS). Luftkrigsskolen i Trondheim videreføres. Luftforsvarets
flyskole videreføres ved Bardufoss flystasjon. Banak stasjonsgruppe
videreføres underlagt Bodø hovedflystasjon. Forsvarets maritime
patruljefly i 333 skvadron videreføres på Andøya flystasjon. Rygge
flystasjon, hvor det også er etablert positiv synergi med eksterne
miljøer, videreføres med visse mindre justeringer av virksomheten.
En samling av kampfly, luftvern og basesett tilknyttet
Luftforsvaret til én base i fremtiden kan være fornuftig i et langsiktig
perspektiv. Et slikt tiltak vil bidra til å samle viktige struktur- og
støtteelementer samt kompetansemiljøer. Et slikt tiltak vil også
kunne gi betydelig økonomisk innsparing. Det knytter seg imidlertid
stor usikkerhet til gjennomføring av et slikt tiltak, fremfor alt
fordi det foreløpig ikke foreligger kvalitetssikrede og sammenlignbare
støydata for de aktuelle kampflykandidatene. Regjeringen legger
derfor opp til å vurdere fremtidig lokalisering av kampfly, luftvern
og basesett i lys av prosessen knyttet til fremskaffelse av nye
kampfly. Inntil videre videreføres de aktuelle virksomhetene ved
Bodø og Ørland hovedflystasjoner samt på Rygge flystasjon.
Justisdepartementet har ansvaret for redningshelikoptertjenesten,
mens Forsvaret har driftsansvaret. Dette driftsansvaret utøves i
dag ved 330 skvadron, med sin ledelse på Sola flystasjon. Skvadronen
har i tillegg til helikoptre på Sola fire detasjementer, henholdsvis
på Banak, Bodø, Ørland og Rygge. Regjeringen vil videre opprette en
redningsbase i Florø, driftet av Forsvaret.
Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), besluttet Stortinget at virksomheten
ved 335 skvadron på Gardermoen skulle legges ned og skvadronen gjenopprettes
ved Rygge flystasjon. Stortingsvedtaket har, som Regjeringen orienterte
om i St.prp. nr. 1 (2005–2006), vært sett i en helhetlig sammenheng
med eventuell flytting av Luftforsvarets hovedverksted på Kjeller
til Gardermoen. Flyttingen av 335 skvadron skulle frigjøre eiendom,
bygg og anlegg på Gardermoen som kunne utnyttes av Luftforsvarets hovedverksted
og således legge til rette for frigjøring av eiendom, bygg og anlegg
tilknyttet flystripen på Kjeller. I St.meld. nr. 10 (2005–2006)
informerte Regjeringen om at flyttingen av Luftforsvarets hovedverksted
ikke lar seg gjennomføre, primært av hensyn til punktligheten i
sivil luftfart, men også fordi Forsvarets testflyvingsaktivitet
ikke er forenlig med trafikksituasjonen ved Oslo lufthavn. I Innst.
S. nr. 176 (2005–2006), jf. St.meld. nr. 10 (2005–2006), la forsvarskomiteen
til grunn at Stortingets beslutning vedrørende 335 skvadron skulle
gjennomføres i tråd med Stortingets vedtak tilknyttet behandling
av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004).
Luftforsvarets nye C-130 J transportfly til
erstatning for dagens C-130 flåte, jf. Stortingets behandling av
Innst. S. nr. 287 (2006–2007), jf. St.prp. nr. 78 (2006–2007), kan
med mindre tilpasninger av infrastrukturen benytte eksisterende
hangarer og øvrige fasiliteter på Gardermoen flystasjon. Det er
beregnet at å gjennomføre flytting av 335 skvadron vil kreve en
investering på Rygge på ca. 787 mill. kroner. Utgiftene tilknyttet
en flytting utlignes ikke av potensielle positive operative og driftsmessige effekter.
En helhetlig vurdering tilsier at det tidligere vedtaket om relokalisering
av 335 skvadron til Rygge ikke bør gjennomføres. Regjeringen anbefaler
at Gardermoen flystasjon videreføres som base for 335 skvadron.
Regjeringen anbefaler at Bardufoss flystasjon utvikles
som hovedbase for Forsvarets fremtidige helikopterstruktur.
Ved behandling av Innst. S. nr. 342 (2000–2001),
jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), besluttet Stortinget å gjøre Sola
til flystasjon for Forsvarets maritime helikoptre i forbindelse
med innføringen av enhetshelikoptre og at den skulle benyttes som
base for 330 skvadron, 334 skvadron og 337 skvadron. Ved behandling
av Innst. S. nr. 194 (2004–2005), jf. Dokument 8:69 (2004–2005),
besluttet Stortinget at 337 skvadron skulle videreføres på Bardufoss
flystasjon, også etter innfasing av nye NH-90 helikoptre.
Det er i dag et betydelig helikoptermiljø på
Bardufoss. De operative avdelingene, bestående av 337 skvadron kystvakthelikopter,
339 skvadron transporthelikopter og 334 skvadron fregatthelikopter
organiseres under én felles ledelse. 337 skvadron vil fortsette
å operere Lynx MK3 frem til innfasing av NH-90. 334 skvadron, som
er under oppbygging, vil fortsette den planlagte innfasingen av
NH-90. Satsning på Bardufoss flystasjon vil redusere behovet for
investeringer i forhold til en nødvendig oppbygging andre steder.
Det må etableres et tilpasset detasjement for
å understøtte fregattvåpenet og Kystvakten i Sør-Norge, med nødvendig
geografisk nærhet til de aktuelle fartøyene. Uavhengig av fremtidig
plassering av dette detasjementet vil behovet for å videreføre Sola
som egen flystasjon bortfalle. Sola anbefales derfor nedlagt som
militær flystasjon. 330 skvadronens virksomhet på Sola videreføres.
På grunn av operative behov for å støtte blant
annet virksomheten i Østerdalen garnison og på det sentrale Østlandet
på en rasjonell måte, legger Regjeringen til grunn at helikoptermiljøet
på Rygge flystasjon videreutvikles og tilpasses den operative virksomheten.
720 skvadron vil bli styrket med et nødvendig antall Bell 412 helikoptre
til støtte for spesialoperasjoner samt ha ansvar for nødvendig understøttelse
av planlagt operativ drift i forbindelse med et begrenset antall
fremtidige taktiske transporthelikoptre i denne delen av landet.
For å oppnå faglige, rekrutteringsmessige og
ressursmessige effekter anbefaler Regjeringen at Luftforsvaret samler
sin utdanningsvirksomhet på rekruttskole- og grunnleggende befalsutdanningsnivå
på Kjevik. Tiltaket må ses i sammenheng med anbefalingen om å flytte
Sjøforsvarets rekruttskole. Ved å flytte Luftforsvarets rekruttutdannelse
fra KNM Harald Haarfagre på Madla til Kjevik, vil denne bli samlokalisert
med Luftforsvarets grunnleggende befalsutdanning og tekniske utdanning.
Tiltaket kan gjennomføres uten at det kreves investeringer av betydning
på Kjevik.
Heimevernet (HV) skal videreføre en desentralisert
distriktsinndeling, med tilstedeværelse i alle landsdeler og vedlikeholde
gode forbindelser med lokale og regionale institusjoner fra øvrige samfunnssektorer.
Med den foreslåtte strukturen og videreføringen av kvalitetsreformen
vil HV inneha både en hurtig og utholdende evne til å beskytte viktig
infrastruktur og forsterke militær tilstedeværelse i landet etter
behov. Distriktssjefene skal på vegne av sjefen for Forsvarets operative
hovedkvarter ha det territorielle ansvaret, men skal ikke utgjøre
et territorielt landforsvar i tradisjonell forstand. HV skal fortsatt
være mobiliseringsbasert med kort reaksjonstid, godt trent og utrustet.
Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), besluttet Stortinget blant annet
etableringen av 13 heimevernsdistrikter. Regjeringen anbefaler å
legge ned Agder heimevernsdistrikt 07, Rogaland heimevernsdistrikt
08, Vest-Finnmark heimevernsdistrikt 17 og Øst-Finnmark heimevernsdistrikt 18,
tidligst mulig og senest innen 1. august 2009. Disse distriktene
erstattes av to nye heimevernsdistrikter med distriktsstaber og
tilpassede geografiske grenser. Den fremtidige strukturen vil således
bestå av 11 heimevernsdistrikter.
Heimevernsdistriktene bør prinsipielt samlokaliseres
med annen militær virksomhet der dette er formålstjenlig.
Et nytt heimevernsdistrikt som omfatter Aust-Agder,
Vest-Agder og Rogaland fylker foreslås opprettet med distriktsstab
i Vatneleiren i Sandnes. Agder heimevernsdistrikt 07 og Rogaland
heimevernsdistrikt 08 legges ned.
Stavanger er sentrum i et strategisk viktig
område med vital petroleumsvirksomhet og NATO-virksomhet. I forhold
til den samlede oppdragsporteføljen tilsier en helhetlig vurdering
at distriktsstaben bør ligge i Vatneleiren i forhold til en alternativ
lokalisering på Kjevik. En eventuell lokalisering til Kjevik ville
øke reiseavstandene til den operative virksomheten i kjerneområdet. Stavangerområdet
har et meget godt utskrivningsgrunnlag knyttet opp til de operative
behov. Den nye distriktsstaben vil ha gode muligheter for trening
lokalt. Det pågår blant annet opprustning av skyte- og øvingsfeltene
i Svartemyr øvingsfelt i Sandnes kommune.
Tiltaket må ses i sammenheng med en videreføring
av støttevirksomhet til gjenværende forsvarsinstallasjoner og virksomhet
i Rogalandsområdet, nedleggelse av Madla leir og Sola flystasjon
samt etableringen av Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan.
Den fremtidige støttevirksomhet i dette området, herunder støtte
til JWC, er planlagt samlet hovedsakelig i Vatneleiren som følge
av anbefalt nedleggelse av Madla leir. Tiltaket er beregnet til
å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 20 mill. kroner og en positiv
nåverdi på ca. 240 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.
Et nytt heimevernsdistrikt som omfatter Finnmark
fylke foreslås opprettet med distriktsstab på Høybuktmoen ved Kirkenes.
Vest-Finnmark heimevernsdistrikt 17 og Øst-Finnmark heimevernsdistrikt
18 legges ned.
Distriktet vil omfatte Vest- og Øst-Finnmark politidistrikter
og få samsvarende grenser med Finnmark fylke. Nærheten til riksgrensen,
Øst-Finnmark politidistrikt, fylkesmannen og Grensekommissæren er
tillagt vekt. Lav befolkningstetthet og utfordrende rekrutteringsgrunnlag
er sentrale faktorer som taler for etablering av ett heimevernsdistrikt
i Finnmark.
En lokalisering til Høybuktmoen vil gi synergieffekter
gjennom samlokalisering med annen militær virksomhet. Hærens fremtidige
aktivitet på Høybuktmoen har flere likhetstrekk med HVs oppgaver
i regionen og det er allerede etablert rasjonelle fellesløsninger
innenfor logistikk- og støttefunksjonene. Tiltaket er beregnet til
å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 13 mill. kroner og en positiv
nåverdi på ca. 137 mill. kroner i et 20-årsperspektiv. Tiltaket
må videre ses i sammenheng med flytting av Hærens jegerkompani til Indre
Troms og etableringen av ett alliert treningssenter med hovedsete
på Porsangmoen.
Ved behandling av Innst. S. nr. 342 (2000–2001),
jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), besluttet Stortinget blant annet
at HVs førstegangsutdanning skulle gjennomføres på Værnes og Porsangmoen.
Regjeringen anbefaler at HVs utdanningsvirksomhet på Værnes nedlegges. Endringene
i den operative strukturen medfører at behovet for egen seksmåneders
mannskapsutdanning for HV bortfaller. Forsvarsgrenene vil årlig
kunne utdanne og overføre spesialister og øvrige mannskaper i et
antall som vil tilfredsstille behovet for å vedlikeholde HVs struktur.
Mannskapene som overføres vil ha en kvalitativt god utdanning i
forhold til HVs behov og krav. Tiltaket vil derfor ikke få betydning
for kvalitet eller volum på HVs operative struktur. Tiltaket vil
styrke vernepliktsordningen ved at Forsvaret vil benytte vernepliktige
soldater, også etter endt førstegangstjeneste.
Produksjon av befal i forsvarsgrenene vil i
all hovedsak også tilfredsstille HVs behov for befal i den operative
strukturen. Imidlertid vil det være formålstjenlig å videreføre
et visst volum på egen befalsutdanning i HV. Egen befalsutdanning
for HV videreføres på Porsangmoen, spesielt rettet inn mot behovet
tilknyttet innsatsstyrken i HV. Det er videre behov for at HV viderefører
egen kursproduksjon. HVs skole- og kompetansesenter (HVSKS) videreføres
derfor på Dombås med en kursproduksjon tilpasset endringene i HVs
struktur.
Bortfall av HVs egenproduksjon av mannskaper og
befal på Værnes og avhending av infrastruktur, vil skje slik at
tilstrekkelig eiendom, bygg og infrastruktur fortsatt vil være tilgjengelig
for distriktsstaben i Trøndelag heimevernsdistrikt 12, og for støttevirksomhet.
Tiltaket er beregnet å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 162 mill.
kroner og en positiv nåverdi på ca. 2 048 mrd. kroner i et 20-årsperspektiv.
Det er lagt til grunn at skyte- og øvingsfeltene i Leksdalen og
på Frigård videreføres.
Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004) besluttet Stortinget blant annet
å etablere ett heimevernsdistrikt omfattende Hedmark og Oppland
fylker, med en distriktsstab på Terningmoen og med et underlagt
kommandantskap på Kongsvinger festning. For å sikre en konsistent
og enhetlig innretning av fremtidig rolle, oppgaver og organisasjon
for kommandantene ved de nasjonale festningene, anbefaler Regjeringen
at kommandantskapet på Kongsvinger festning overføres fra Opplandske
Heimevernsdistrikt 05 og organisatorisk underlegges Forsvarsstaben
på samme måte som øvrige kommandantskap.
I dag er utenlandsk landbasert trening organisatorisk
ivaretatt ved henholdsvis Alliert treningssenter/Sør ved Bømoen
og Alliert treningssenter/Nord i Åsegarden.
Etter en helhetlig vurdering legges Alliert
treningssenter Sør (ATS/S) på Bømoen og Alliert treningssenter Nord
(ATS/N) i Åsegarden ned. Virksomheten samles i ett nytt konsolidert
treningssenter (ATS) underlagt Forsvarets operative hovedkvarter,
og med hovedsete og infrastruktur på Porsangmoen samt med infrastruktur
også i Åsegarden og på Evenes. Løsningen er operativt hensiktsmessig
og bidrar til konsentrasjon av Forsvarets virksomhet.
Centre of Excellence – Cold Weather Operations (COE
– CWO), et kompetansesenter Norge tilbyr NATO, er også av betydning
for tilrettelegging for trening i Norge for allierte og partnere og
vil bli videreført.
Tiltaket er beregnet å gi en årlig driftsinnsparing på
ca. 9 mill. kroner og en positiv nåverdi på 299 mill. kroner i et
20-årsperspektiv. Tiltaket er sett i sammenheng med anbefalt flytting
av Hærens jegerutdanning og endringer i Heimevernets virksomhet
i Finnmark.
For utenlandsk sjø-, luft- og heimevernstrening videreføres
eksisterende ordninger. Nasjonale og utenlandske spesialstyrkers
samtrening knyttes mot spesialstyrkenes fremtidige basestruktur og
deres respektive øvingsområder med tilsvarende ordninger.
Forsvarssjefens logistikk- og støttekonsept
er i dag retningsgivende for hvordan logistikk for understøttelse
av operasjoner og annen støttevirksomhet skal gjennomføres. I denne
sammenheng vises det blant annet til Innst. S. nr. 30 (2007–2008),
jf. St.prp. nr. 78 (2006–2007), der forsvarskomiteen la til grunn
at det i forbindelse med gjennomgang og analyser av hva som er Forsvarets
kjernefunksjoner, også foretas en helhetlig gjennomgang av Forsvarets
støtte- og logistikkonsept.
Forsvarsdepartementet vil etablere nye overordnede
føringer for logistikk- og støttevirksomheten, som vil være styrende
for forsvarsjefens fremtidige direktiver på dette området. Forsvarets
logistikkorganisasjons (FLO) overordnede oppgaver er å fremskaffe,
vedlikeholde og levere materiell og forsyninger på rett sted og
tid, og til avtalt pris og kvalitet innenfor fastsatte rammer.
Regjeringen anser at det er to hovedutfordringer knyttet
til den videre styring og utvikling av FLO. For det første er FLO
en meget stor organisasjon med svært kompleks virksomhet. For det andre
ivaretar FLO funksjoner i hele tjenestespektret, fra lokale støttefunksjoner
ved den enkelte base/avdeling til strategisk viktige og ofte svært ressurskrevende
og kompliserte investeringsprosjekter. Det primære fokuset i gjennomgangen
av FLO vil være styringsmessige, samt ledelses- og kompetansemessige
aspekter knyttet til en så stor og kompleks organisasjon. Regjeringen
vil derfor på en egnet måte komme tilbake til Stortinget etter en
slik gjennomgang. Det vises i denne sammenheng også til behandlingen
av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004),
der Stortinget ba regjeringen utrede en ny etat under Forsvarsdepartementet
med et helhetlig ansvar for den utøvende delen av Forsvarets investerings-
og innkjøpsvirksomhet, der innkjøps- og materiellanskaffelser er
tatt ut av FLO.
Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), besluttet Stortinget blant annet
å opprette Forsvarets kompetansesenter logistikk på Sessvollmoen,
for å samle små og spredte kompetanse- og produksjonsmiljøer. Forsvarets
kompetansesenter logistikk forestår i samarbeid med Forsvarsstaben og
Forsvarets skolesenter også en vesentlig del av forvaltnings- og
fagopplæringen definert under begrepet forsvarlig forvaltning.
Forsvarets kompetansesenter logistikk videreføres
i hovedsak som i dag, men med visse mindre tilpasninger innenfor
enkelte funksjonsområder og det gjøres mindre justeringer i organisasjonsstrukturen
med bakgrunn i den anbefalte utdanningsordningen.
Med bakgrunn i Stortingets behandling av Innst. S.
nr. 122 (2001–2002), jf. St.prp. nr. 36 (2001–2002), og Innst. S.
nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), skal Forsvarets
sanitet (FSAN) fortsatt videreutvikles i en retning der militærmedisinske
fagmiljøer med spisskompetanse legges inn til, eller inn i tilsvarende sivile
fagmiljøer/sykehus, noe som innebærer et intensivert og utdypet
samarbeid med det sivile helsevesen.
Helseberedskapsrådet har en viktig rolle i forhold
til å kartlegge, utrede og utvikle sivilt-militært samarbeid innenfor
helsesmessig beredskap. Sammen med berørte fagdepartementer har
Forsvarsdepartementet iverksatt tiltak for å gjennomføre vurderinger
av et utdypet samarbeid som omfatter Forsvaret, og blant annet universitetene/medisinske
fakulteter, spesialisthelsetjenesten (sykehus), kommunehelsetjenesten
(fastlegeordningen) og øvrige relevante aktører. Regjeringen tar
sikte på å orientere Stortinget om status i dette arbeid høsten
2008.
Evnen til å planlegge og yte sanitetsstøtte
i operasjoner skal forsterkes. Dette skjer også gjennom å øke tilgjengelighet,
kvalitet og fleksibilitet på Forsvarets sanitetsstrukturer. Deltakelse
i operasjoner i utlandet fordrer forholdsmessig større sanitetsbidrag,
samtidig som kompleksitet og kvalitet på sanitetstjenesten som ytes
er økt og tilsvarer tilnærmet de tjenester som ytes i det sivile
samfunn. Omstillingen fra et mobiliserbart sanitetssystem til et
daglig operativt system som kan deployeres for å dekke norske forpliktelser
i forhold til FN, NATO og EU, skal videreføres både innenfor en
nasjonal og en internasjonal ramme.
Hovedoppgaven for Forsvarets musikk skal først og
fremst være å profilere Forsvaret, bidra til rekruttering samt skape
forståelse for Forsvarets rolle og oppgaver i samfunnet. I tillegg
har Forsvarets musikk seremonielle oppgaver for Kongehuset, Stortinget
og regjeringen. Dagens korpsstruktur med fem profesjonelle musikkkorps
videreføres, bestående av Forsvarets stabsmusikkorps (Oslo), Forsvarets
musikkorps Nord-Norge (Harstad), Forsvarets musikkorps Vestlandet
(Bergen), Kongelige Norske Marines musikkkorps (Horten) og Luftforsvarets musikkkorps
(Trondheim).
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er organisert som
et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Det er FFIs styre
som er ansvarlig for effektiv og målrettet drift og at det er samsvar
mellom antall ansatte, kompetanse, bevilgninger og oppdrag.
FFI er den største forskningsenheten i Forsvaret. FFI
skal gi råd med sikte på å bistå Forsvarsdepartementet og forsvarssektoren
i utviklingen av materiell- og investeringsprogrammer, samt å bidra
til omstilling og rasjonell drift. Instituttet skal ha spesiell
fokus på trekk ved den vitenskapelige og militærtekniske utvikling
som kan påvirke forutsetningene for forsvarsplanleggingen på materiell-
og teknologisiden. Videre skal FFI bistå den øverste ledelsen i
forsvarssektoren med å fremskaffe et best mulig beslutningsgrunnlag
med tanke på Forsvarets videre utvikling.
FFI vil fortsatt bevare og videreutvikle sin
analysekapasitet for støtte til langtidsplanarbeidet i forsvarssektoren.
Herunder konseptuelle studier, langsiktige kostnadsberegninger og
ytelsesvurderinger av militære kapasiteter og den helhetlige forsvarsstrukturen.
Nasjonal sikkerhetsmyndighets (NSM) ansvar er å
ivareta de utøvende funksjoner for den forebyggende sikkerhetstjenesten,
som blant annet omfatter innhenting og vurdering av relevant informasjon,
føre tilsyn med sikkerhetstilstanden og gi informasjon, råd og veiledning
til virksomhetene. Dette gjøres på vegne av justisministeren og
forsvarsministeren, hvor justisministeren har et overordnet ansvar
for sikkerheten i sivil sektor, mens forsvarsministeren har et tilsvarende ansvar
i militær sektor. I Forsvaret har forsvarssjefen, innen rammen av
regelverket og med hjemmel i instruksjonsmyndigheten, ansvaret for
styringen av den forebyggende sikkerhetstjenesten. Forsvarets sikkerhetsavdeling
(FSA) er den avdeling som på vegne av forsvarssjefen ivaretar dette
ansvaret.
Forsvarsdepartementet er tillagt det administrative
ansvaret for NSM, med budsjett- og etatsstyringsansvar. Etatsstyringen
foregår i nært samspill med Justisdepartementet. Ved etableringen
av NSM ble det besluttet at det skulle foretas en gjennomgang av
den nye etaten etter en viss tid. En arbeidsgruppe bestående av representanter
fra Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet er etablert for
å foreta en nærmere gjennomgang av etatsstyringen av NSM og direktoratets
oppgaveportefølje.
Forsvarsbygg (FB) er ansvarlig for å fremskaffe, drifte
og avhende eiendom, bygg og anlegg for forsvarssektoren. FB er underlagt
Forsvarsdepartementet og organisert som et forvaltningsorgan med
eget styre og vedtekter. FB baserer i hovedsak sin inntjening på
husleie og oppdrag fra øvrige etater i sektoren. FB skal tilpasse
virksomhetens omfang til etterspørselen fra leietakerne/oppdragsgiverne,
og FBs styre er ansvarlig for en forsvarlig og effektiv organisering
av virksomheten.
Dagens forvaltningsmodell for eiendom, bygg og
anlegg (EBA) ble innført i Forsvaret med virkning fra 1. januar
2002 og FB ble opprettet fra samme dato ved Stortingets behandling
av Innst. S. nr. 343 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 77 (2000–2001).
Forsvarsdepartementet har gjennomgått erfaringene med forvaltningsmodellen og
konkludert med at dagens måte å organisere EBA-virksomheten på i
all hovedsak har vært vellykket, og bør videreføres. Det er imidlertid identifisert
potensial for å videreutvikle dagens forvaltningsmodell blant annet
gjennom å styrke kapasiteten på langsiktig og strategisk EBA-planlegging
i forsvarssektoren.
Stortinget fastslo gjennom behandlingen av Innst.
S. nr. 343 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 77 (2000–2001), at det ikke
skulle innføres avskrivninger på nasjonal operativ EBA og NATO-infrastruktur.
Ved Stortingets behandling av Budsjett-innst. S. nr. 7 (2002–2003),
jf. St.prp. nr. 1 (2002–2003) og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 6 (2002–2003),
hvor det blant annet ble det forutsatt at husleieinntektene skulle
være fullt ut kostnadsdekkende, ble det samtidig besluttet at alle
investeringer i eiendom, bygg og anlegg skulle bevilgningsfinansieres.
Som en følge av at forutsetningene som lå til grunn for St.prp.
nr. 77 (2000–2001) har endret seg og en ytterligere vektlegging
av prinsippet om kostnadsdekkende husleie, legger Regjeringen til
grunn at avskrivningsgrunnlaget bør utvides til å omfatte all EBA, herunder
også infrastruktur, nasjonal operativ EBA og NATO-infrastruktur.
Endring av kapitalelementet ved å utvide avskrivningsgrunnlaget
vil sikre en mer fullstendig kostnadsdekkende husleie, som er det bærende
prinsipp i den horisontale samhandelen mellom FB og Forsvaret. Endringen
medfører at all EBA vil bli behandlet ensartet, noe som forenkler
husleiemodellen og som bidrar til et bedre samsvar med de reelle
kostnadene på porteføljenivå. I dag utgjør årlige avskrivninger ca.
500 mill. kroner. Dette avskrivningselementet er for lavt sett i
forhold til behovet for reanskaffelse av forsvarssektorens EBA over
en avskrivningstid på 60 år. Endringen i husleiemodellen har ingen
budsjettmessige konsekvenser.
De nasjonale festningsverkene har betydning som
nasjonale kulturminner. Festningenes historie, særpregede arkitektur
og miljø gjør at de er godt egnede som samlende midtpunkt for kunst- og
kulturutfoldelse. Regjeringens målsetting er at de nasjonale festningsverkene
skal ivaretas gjennom verdibevarende og tilstandsbasert vedlikehold
og investeringer. I 2006 ble det utarbeidet og fastsatt felles overordnede
retningslinjer for forvaltning av kulturhistoriske statlige eiendommer.
I retningslinjene gjøres sektoransvaret gjeldende. Det innebærer
at det enkelte departement er ansvarlig for at retningslinjene blir
etterlevd innen egen sektor. Forvaltningsansvaret for de nasjonale
festningsverkene ivaretas av FB på vegne av Forsvarsdepartementet.
Miljøhensyn skal veie tungt i all virksomhet Forsvaret
driver, og det skal legges til rette for en mest mulig skånsom bruk
av miljøet. Virksomheten skal planmessig søke å redusere utslipp
av klimagasser og nitrogenoksider, det skal legges vekt på energieffektivisering
og omlegging til oppvarming basert på fornybare energikilder, arbeidet
med redusert bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og substitusjon
av miljøgifter skal intensiveres og miljø- og samfunnsansvar skal
tas i alle anskaffelser. Hensynet til biologisk mangfold i Forsvarets
forvaltningsområder skal videreutvikles.
Forsvaret disponerer i dag ca. 80 små og store landbaserte
skyte-, øvings- og regionfelt over hele landet, med et samlet areal
på ca. 1 650 kvadratkilometer. Forsvarssjefen har tidligere utrangert
i underkant av 30 felt. En avhendingsplan for disse er under forberedelse
og behovet for miljøopprydding er vurdert.
Forsvaret disponerer i dag et lite antall store skyte-
og øvingsfelt på land, hvorav ett, Hjerkinn, vil utfases i takt
med innfasing av Regionfelt Østlandet. Dette gir Forsvaret fem gjenværende
skyte- og øvingsfelt av en viss størrelse, gitt sammenbinding av
Mauken og Blåtind. Gjennomføringsplanen for tilbakeføring av Hjerkinn
er delt i to faser hvorav første fase varer frem til 2012. Denne
fasen omfatter i hovedsak rydding av blindgjengere og ammunisjonsrester, fjerning
av bygg og anlegg, reparasjon av terrengskader samt håndtering av
forurensing. Den økonomiske rammen for første fase er på om lag 320
mill. kroner. Fase 2 av Hjerkinn-prosjektet strekker seg over perioden
2013–2020.
Samarbeid om felles bruk av skyte- og øvingsfelt er
ett av de områdene som er anbefalt vurdert videre i den norsk-svenske
mulighetsstudien.
Regjeringen vil at en aktiv og målrettet distrikts- og
regionalpolitikk skal medvirke til verdiskaping, arbeidsplasser
og velferd der folk bor. Økt verdiskaping og styrket lokal og regional
vekstkraft er både et virkemiddel for å få dette til og et mål i
seg selv, jf. Innst. S. nr. 56 (2006–2007) og St.meld. nr. 26 (2005–2006).
Omlegging og fornying kan føre til færre arbeidsplasser
direkte tilknyttet Forsvaret, og redusert etterspørsel etter varer
og tjenester, både lokalt og sentralt. Andre steder vil en økt konsentrasjon
av Forsvarets virksomhet medføre mer aktivitet og ringvirkninger
i berørte lokalsamfunn. Militære anlegg og infrastruktur som Forsvaret
ikke lengre har behov for kan også ha potensial for videreutvikling
til sivile formål og slik representere en positiv mulighet for utvikling
av enkelte lokalsamfunn. Gode og effektive avhendingsprosesser vil
i denne sammenheng være viktig.
De anbefalte endringene knyttet til Stavanger, Sola,
Stjørdal samt Tromsø skjer i folkerike regioner som har hatt vekst
de senere årene. De samlede virkninger for disse regionene vurderes derfor
som små og mindre alvorlige. Porsanger kommune vil derimot bli berørt
i større grad av den anbefalte omstillingen. Regjeringen vil videreføre
en dialog med Porsanger kommune knyttet til behovet for omstillingstiltak
som følge av endringene i Forsvarets virksomhet i kommunen.
I kapittel 8 i St.prp. nr. 48 (2007–2008) gir Regjeringen
en omfattende og detaljert beskrivelse av ulike personellrelaterte
temaer for Forsvaret.
Omstillingen fra et stort invasjonsforsvar til
et mindre, fleksibelt innsatsforsvar har vært nødvendig. Dette har
vært krevende for medarbeiderne og som del av denne omleggingen
har det også vært igangsatt store personellreformer. Dette inkluderer
blant annet en mer fleksibel befalsordning, herunder avdelingsbefalsordningen, innføring
av generell beordringsadgang også til operasjoner utenfor Norge,
jf. Innst. S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp. nr. 42 (2003–2004), samt
en harmonisering av gradsnivået og en justering av alderssammensetningen
blant befalet. I tillegg har det vært iverksatt tiltak for å øke
kvinneandelen, jf. Innst. S. nr. 31 (2007–2008) og St.meld. nr.
36 (2006–2007), og det har vært gjennomført endringer i praktiseringen
av verneplikt og førstegangstjeneste for å gjøre tjenesten mer attraktiv
og meningsfull.
Personellreformen i Forsvaret har vært nødvendig,
og gir i dag resultater. Forsvarsdepartementet har iverksatt en
evaluering av avdelingsbefalsordningen. Resultatene av denne vil
foreligge i juni 2008, jf. også proposisjonens kapittel 8.4.2.7.
Hovedelementer i de tiltak og endringer som foreslås,
baserer seg på Soria Moria-erklæringen, anbefalinger fra Forsvarspolitisk
utvalg (FPU), Innst. S. nr. 31 (2007–2008), jf. St.meld. nr. 36
(2006–2007) og Forsvarsstudie 07, og er samtidig en oppfølging av
signaler om den overordnede personellstrukturen gitt i Innst. S.
nr. 234, jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004).
En utfordring i kommende langtidsperiode vil være
å rekruttere og beholde kvalifisert personell. Innenfor enkelte
personellkategorier vil det også være behov for en oppbemanning
og endring av kompetansesammensetning og personellstruktur. Personellpolitikken
må også innrettes mot og reflektere utviklingen i samfunnet for
øvrig, ikke minst hva gjelder familie- og livsfasepolitikk, praktisering
av verneplikt og førstegangstjeneste samt rekruttering og mangfold.
I tiden som kommer vil det derfor bli videreført et
sterkt fokus på god kultur for ledelse og styring. Oppfølgingen
av tiltakene i Handlingsplanen for holdninger, etikk og ledelse
(HEL) er et sentralt virkemiddel i denne sammenheng. Målet er at
dette arbeidet skal øke den enkeltes etiske bevissthet og integritet.
Det legges videre stor vekt på å videreutvikle Forsvaret som en likestilt
og inkluderende arbeidsplass, preget av toleranse og respekt.
Å ta vare på den enkelte medarbeider og dennes familie
er et satsingsområde for Forsvaret. Det er en utfordring for Forsvaret
å finne en god balanse mellom oppgaver og den enkeltes behov for fritid
og familieliv. Det skal ikke, under noen omstendighet, tillates
brudd på AML eller øvrig regelverk. Forsvarsdepartementet vil i
etatsstyringen følge opp at bruk av overtidsgodtgjørelse blir praktisert
i henhold til gjeldende regelverk og at vernereglene i AML blir
overholdt. Forsvaret skal, i nær dialog med personellorganisasjonene,
legge til rette for en videreutvikling av familiepolitikken, herunder
en videreutvikling av Forsvarets familiedirektiv.
Utenlandsoperasjoner er sentralt i dagens forsvar.
I dag er det en tendens til at slik deltakelse fordeles nokså ujevnt
på personellet, med de utfordringer det gir. Den kompetanseutvikling
og de muligheter, men også de belastninger slik tjeneste medfører,
må fordeles jevnere.
Sanitet i internasjonale operasjoner er et nasjonalt
ansvar som skal ligge så nær opp til sivil standard som mulig og
være i samsvar med det faglige ambisjonsnivået til sanitetstjenesten
i NATO. Regjeringen tar sikte på en gjennomgang av krav og regler
for sanitetstjeneste i utenlandsoperasjoner. Forsvarets helseregister
skal gi en kontinuerlig oversikt over helsesituasjonen blant Forsvarets
personell, herunder blant annet identifisere overhyppighet av sykdommer
og risikofaktorer for sykdommer. Tilsvarende skal helseregisteret
også gi oversikt over skader og skadeårsaker. Forsvaret skal ivareta
den fysiske og psykiske helse så lenge personellet er i tjeneste,
også før, under og etter utenlandsoperasjoner. Generelt er det slik
at de aller fleste kommer hjem med positive erfaringer, og uten skader.
Personell som har behov for helsemessig oppfølging etter utenlandsoperasjoner,
skal gjennom Forsvarets sanitet sikres et lett tilgjengelig tilbud
om oppfølging i inntil ett år etter endt tjeneste. Forsvarsdepartementet
arbeider for å lovfeste denne retten, og det er iverksatt tiltak
for å styrke psykiatritjenesten i Forsvaret slik at den kan ivareta
denne oppgaven. Ved behov for ytterligere helsetjenester utover
ett år, skal det sivile helsevesenet overta behandlingsansvaret.
Det legges også stor vekt på å videreføre den gode
dialogen Forsvaret har med familier og pårørende, for å skape økt
trygghet og forståelse for det oppdraget som skal løses.
Regjeringen arbeider med å styrke veteranenes rettigheter,
det gjelder ikke minst for veteraner fra utenlandsoperasjoner. Med
"veteraner" menes i denne sammenheng sivilt eller militært personell
som har deltatt i skarpe militære operasjoner innen- eller utenlands.
De kvinner og menn som deltar for Norge i utenlandsoperasjoner skal
føle seg trygge på at de får den oppfølging de har behov for. Forsvarsdepartementet
utreder videre mulige kompensasjonsordninger, herunder objektivt
erstatningsansvar og lovfestet rett til oppfølgning for veteraner
etter utenlandsoperasjoner. Forsvarsdepartementet nedsatte i 2006
to arbeidsgrupper for å vurdere veteranenes økonomiske rettigheter
ved personskade og for å vurdere arbeidsgivers ansvar for personell
som har deltatt i utenlandsoperasjoner. Rapportene ble overlevert til
forsvarsministeren i august 2007, og Regjeringen arbeider nå med
oppfølging av de foreslåtte tiltak. Implementeringen av tiltakene vil
strekke seg inn i langtidsperioden 2009–2012, jf. blant annet proposisjonens
kapittel 8.3.3 og 8.3.4.
Proposisjonens kapittel 8.4 gir en detaljert
beskrivelse av forvaltningen av Forsvarets personellstruktur, både
når det gjelder vernepliktige i førstegangstjeneste, lærlinger,
vervede, kontraktsbefal og avdelingsbefal, reservepersonell, yrkesoffiserer
og sivilt ansatt personell. Kapittel 8.5 omhandler sesjon, verneplikt
og førstegangstjeneste, mens kapittel 8.7 beskriver Forsvarets utdanningssystem.
Forsvaret er en organisasjon med et variert
kompetansebehov. Det legges derfor vekt på å styre Forsvarets kompetanseressurser
på en mest mulig hensiktsmessig måte. Det innebærer behov for en
justering i retning av noe flere avdelingsbefal enn i dag, og noe
færre kontrakts- og yrkesbefal. Sivile representerer en helt nødvendig
ressurs i Forsvarets organisasjon. Det legges til grunn at det i
større utstrekning enn i dag videreutvikles hensiktsmessige virkemidler, herunder
karriere- og utviklingsmuligheter, også for denne gruppen. Det legges
derfor blant annet opp til å åpne og videreutvikle muligheter for
å gi sivile økt tilgang til Forsvarets utdanning og til ulike fag-
og kurstilbud.
Lønn er en av flere viktige komponenter i en
helhetlig personellpolitikk. Lønnssystemet må legges opp slik at
det muliggjør en akseptabel lønnsutvikling i et horisontalt karriereløp,
ikke minst for å sikre lønnsutvikling for avdelingsbefal og vervede
som er tilsatt på tidsbegrensede vilkår/kontrakter. Forsvarsdepartementet
etablerte, i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene, et eget
lønnsprosjekt i juni 2006. Prosjektet leverte sin sluttrapport i
juni 2007. Rapporten inneholder en rekke forslag til innretning
av fremtidig lønnspolitikk og tiltak for forenkling av lønnssystemet
i Forsvaret. Forsvaret har startet implementering av disse tiltakene,
og dette arbeidet vil strekke seg inn i langtidsperioden 2009–2012.
Den allmenne verneplikten ligger fast, men må utvikles
kontinuerlig for å være best mulig tilpasset samfunnets, Forsvarets
og de vernepliktiges behov. Verneplikten utgjør en viktig premiss
for utviklingen av Forsvaret og vernepliktige vil fortsatt ha en
sentral plass i den operative strukturen. Forsvarets behov skal
ligge til grunn.
Det legges dessuten opp til en justering av
sesjonsordningen, for å gjøre denne til et enda bedre seleksjons-
og rekrutteringsverktøy. For å sikre at alle kvinner i det aktuelle
årskullet får tilgang til informasjon om Forsvaret – og at de best skikkede
og mest motiverte også får et møte med Forsvaret, for derigjennom
å styrke rekrutteringen av denne gruppen – legges det opp til å
innføre pliktig sesjon for kvinner.
De fremtidige krav til oppgaveløsning øker behovet
for å rekruttere flere kvinner til Forsvaret. Kvinneandelen er i
dag på ca. syv pst. blant befal og vervede. Det er de siste årene
iverksatt flere tiltak for å øke kvinneandelen, og resultatene av disse
forventes i den kommende langtidsperioden. Rekruttering av kvinner
vil fortsatt være et høyt prioritert område i perioden fremover.
I den sammenheng vises til de tiltak Regjeringen har anbefalt i
St.meld. nr. 36 (2006–2007), jf. Innst. S. nr. 31 (2007–2008) om
økt rekruttering av kvinner til Forsvaret.
Det er i kommende langtidsperiode behov for
å øke utdanningsvolumet på GBU-nivået (Grunnleggende Befals Utdannelse).
Forsvarsgrenene skal produsere befal på GBU- og grunnleggende offisersutdanningsnivå
til HV og fellesinstitusjonene. Det skal legges til rette for at
flere kvinner og kvalifiserte vervede mannskaper stimuleres til
å gjennomføre GBU som basis for grunnleggende offisersutdanning
(GOU) eller før kontraktsinngåelse som avdelingsbefal.
For å oppnå faglige og ressursmessige effekter bør
befalsskolene i størst mulig grad være organisert og lokalisert
nær beslektede kompetansemiljøer. Befalsskolene i Forsvaret anbefales organisert
og innrettet som følger:
Luftforsvarets befalsskole
på Kjevik videreføres.
Hærens befalsskole på Rena videreføres.
Forsvarets tekniske befalsskole videreføres
på Sessvollmoen, men skifter navn til Forsvarets befalsskole for
logistikk.
Befalsskolen for etterretnings og sikkerhetstjeneste
videreføres på Lutvann. Det anbefales at den, som en del av Forsvarets
skole i etterretning og sikkerhet (FSES), legges organisatorisk under
Etterretningstjenesten.
Sjøforsvarets befalsskole legges ned i
Horten og flyttes til Haakonsvern i Bergen.
Heimevernets befalsutdanning på Værnes
legges ned. Egen befalsutdanning for HV videreføres på Porsangmoen,
spesielt rettet inn mot behovet tilknyttet innsatsstyrken i HV.
De fem profesjonsrettede høgskoler som er gitt akkreditering
under forskrift til universitets- og høgskoleloven, Luftkrigsskolen,
Sjøkrigsskolen, Krigsskolen, Forsvarets ingeniørhøgskole og Forsvarets
skolesenter (FSS), skal videreutvikles innenfor rammen av nåværende
bachelor- og masterutdanning. For tekniske og forvaltningsfaglige
fordypningslinjer skal det spesielt vurderes hensiktsmessige kombinasjoner
mellom utdanning i henholdsvis det sivile og det militære utdanningssystem.
Forsvarets stabsskole tilbyr videregående offisersutdanning
(VOU) med relevant faglig spesialisering på masternivå for utvalgte
offiserer og sivilt ansatte. Som et ledd i Forsvarets prioritering
av økonomi- og forvaltningskompetanse, skal det vurderes å etablere
en fordypning innen virksomhetsstyring på masternivå. FSS består
i dag av ni enheter, der skolesenteret utgjør en samlende paraply
(Forsvarets høgskole, Forsvarets stabsskole, Institutt for forsvarsstudier, Norges
Idrettshøgskole/Forsvarets institutt, FSES, Forsvarets kompetansesenter
for internasjonal virksomhet, Forsvarets fjernundervisning, Forsvarets
studiesenter og Voksenopplæringen). Regjeringen tar sikte på å videreutvikle
FSS i form av én integrert undervisnings- og forskningsinstitusjon.
FSES vil i langtidsperioden bli organisatorisk underlagt Etterretningstjenesten.
Akkrediteringen av Forsvarets høgskoler under universitets-
og høgskoleloven stiller krav til forskningsbasert undervisning.
Dette gir skolene et økt ansvar og en sentral rolle som kunnskapsinstitusjoner,
og forutsetter stor faglig og metodisk kompetanse. Den forskningsbaserte undervisningen
skal videreutvikles i samarbeid med andre relevante fagmiljøer i
og utenfor Forsvaret.
Helheten av de tiltak som er foreslått i denne proposisjonen
vil sikre et relevant forsvar, forberedt på å håndtere et bredt
spekter av ulike oppgaver både nasjonalt og internasjonalt. For Regjeringen
har den sentrale målsettingen vært å legge grunnlaget for bærekraft
i forsvarssektoren ved å videreføre og videreutvikle det som er
oppnådd gjennom moderniseringen siden 2001. Forsvaret skal ha militære
kapasiteter med nødvendig reaksjonsevne, innsatsevne, tilgjengelighet
og utholdenhet, der verneplikten utgjør et fundament, samtidig som
det samarbeides effektivt med allierte. Denne langtidsproposisjonen legger
dette grunnlaget. Samtidig er dette ambisiøse mål som setter høye
krav til sektoren i gjennomføringen.
En vedvarende utfordring har vært å sikre forutsigbarhet
i sektorens rammefaktorer, og balanse mellom oppgaver, struktur
og ressurstilgang. Bevilgningsnivået er en avgjørende faktor for
denne balansen. I tillegg er virksomhetens egen evne til styring
og gjennomføring også avgjørende for å sikre en bærekraftig utvikling
av sektoren.
I den kommende langtidsplanperioden har Regjeringen
pekt ut flere satsingsområder. Ambisjonsnivået innenfor flere av
disse områdene vil være tett knyttet til den bevilgningsmessige økningen
som denne langtidsplanen forutsetter. Satsingsområdene og hovedtrekk
og prioriterting i gjennomføringen er beskrevet i proposisjonens
kapittel 9.3 og 9.4.
Hovedtrekkene i Regjeringens satsing er at de første
årene av perioden vil være særlig utfordrende, og kreve en spesiell
aktsomhet og kontroll i gjennomføringen. Dette skyldes den noe forsinkede
strukturutviklingen i inneværende langtidsplanperiode (2005–2008),
og at forutsatt innsparte midler ikke frigjøres like hurtig som
de er ønsket brukt til nye satsinger. Det vil de neste årene kreves
betydelig økte driftsmidler til innfasing av nye materiellsystemer
som fregatter, MTB-er, NH-90 helikoptre og til oppbemanningen innenfor
prioriterte områder i strukturen, samt avsetninger knyttet til EBA-investeringer.
I Hæren vil det innebære en bemanningsøkning, med
hovedvekt på avdelingsbefal og Sjøforsvarets utvikling vil preges
av innføringen av nye fregatter og Skjold-klasse MTB. For Kystvakten vil
den pågående kvalitetshevingen gjennom innføring av nye og moderne
fartøy stå sentralt. Sammen med nye helikoptre vil disse gi Kystvakten
en betydelig forbedret kapasitet og yteevne. Luftforsvaret vil i
begrenset grad endre den operative strukturen. I tillegg innfases
nye transportfly og nye maritime helikoptre. En eventuell beslutning
om anskaffelse av nye kampfly vil være helt sentral for den mer
langsiktige utviklingen av Luftforsvaret, og den videre utvikling
i dette anskaffelsesprosjektet vil være et viktig grunnlag også
for videreutvikling av den øvrige virksomheten.
For at Heimevernet skal kunne fortsette kvalitetsreformen
og videreutvikle virksomheten innenfor en forsvarlig økonomisk ramme,
reduseres den operative strukturen fra 50 000 til 45 000 befal og
mannskaper. Den tilførsel av moderne utrustning som har skjedd i
HV de siste årene tilsier også at kapasiteten kan videreføres med
noe færre mannskaper.
For felleselementene vil hovedsiktemålet de nærmeste
årene være å forbedre deres innsats-, reaksjonsevne og utholdenhet,
tilpasset de enheter de skal understøtte, slik at støtteenhetene ikke
begrenser den operative virksomheten, verken nasjonalt eller i operasjoner
i utlandet. Regjeringen legger opp til å gjennomføre en helhetlig
gjennomgang av FLOs innretning og virksomhet slik at det legges
et godt grunnlag for videreutvikling av denne delen av virksomheten.
Med de satsinger som Regjeringen anbefaler,
vil antall ansatte i Forsvaret gradvis øke til om lag 17 000, gitt
at forutsetningene ellers innfris. Årsverksrammer er i denne sammenheng
et viktig verktøy, men de skal ikke stå i veien for å etablere løsninger
som er totaløkonomisk gunstige. Innleiet personell skal primært
benyttes til å bistå ved topper eller i andre spesielle situasjoner.
Et av de mest vesentlige tiltakene for å sikre
bedre balanse mellom økonomiske forutsetninger og den struktur som
anbefales i denne proposisjonen, har vært en betydelig reduksjon
i nivået for nyanskaffelser av materiell. Dette har bidratt til
å redusere gjennomsnittlig årlig materiellinvesteringsnivå med om
lag 1,6 mrd. kroner i forhold til videreføring av strukturen vedtatt
for perioden 2005–2008 i perioden 2009–2012. Denne reduksjonen er
dels et resultat av en kritisk gjennomgang av alle investeringsplaner for
å prioritere og redusere ambisjonsnivået innenfor en rekke kapasiteter,
og dels gjennom reduksjoner og avvikling av enkeltkapasiteter, samt
meget nøkterne investeringsforutsetninger knyttet til nye satsinger
i denne planen.
For å sikre at investeringsforutsetningene realiseres
er det særlig to forhold som det vil legges vekt på. Det første
vil være å sikre at alle investeringer som planlegges og gjennomføres,
baseres på en nøktern "godt nok"-tilnærming der det er de grunnleggende
og primære kravene til materiellsystemene som legges til grunn.
Også alternative måter å fremskaffe materiell på – eksempelvis ved
å gå sammen med andre land, særlig om kjøp av hyllevareprodukter
og/eller materiell som produseres i stor skala – vil måtte få økt
oppmerksomhet innenfor en slik tilnærming.
Regjeringens økonomiske planforutsetninger er gitt
i proposisjonens kapittel 9.6. Regjeringen legger opp til at forsvarsrammen
trappes opp med 800 mill. kroner i forhold til 2008-nivået, til 32,34
mrd. kroner. Rammen forutsetter en årlig avsetning til merutgifter
til norske styrker i utlandet med 730 mill. kroner. Forsvarets utenlandsoperasjoner
planlegges med utgangspunkt i de midler som er avsatt innenfor rammen. Forslag
om aktivitet utover dette, og finansiering av denne, behandles
i det enkelte tilfelle. Regjeringen legger med andre ord opp til
en betydelig satsing på forsvarssektoren. Denne styrkingen er nødvendig
for å bringe forsvarsutviklingen over i et stabilt bærekraftig spor,
der forholdet mellom ambisjoner, ressurser og struktur er i mer
varig balanse.
I tråd med ovenstående legges økonomiske hovedstørrelser
(mrd. kr) til grunn for forsvarssektorens utvikling 2009–2012, i
henhold til tabell 9.1.
Tabell1. 9.1 Økonomiske
hovedstørrelser
Mrd. 2008 kr | 2008 | Nytt nivå |
Materiellinvesteringer | 7,69 | 7,80 |
Infrastrukturinvesteringer | 1,50 | 1,65 |
Fellesfinansiert
infrastruktur | 0,28 | 0,28 |
Drift | 21,34 | 21,88 |
Merutgifter utenlandsoperasjoner | 0,73 | 0,73 |
Sum | 31,54 | 32,34 |
Etter 2012 er det foreløpig lagt til grunn at
det kan avsettes ca. 24 mrd. kroner innenfor forsvarsrammen til
anskaffelse av nye kampfly – gitt at øvrige forutsetninger i planleggingen
holder og følges opp. En full erstatning av kampflyvåpenet vil kreve
betydelige investeringer utover dette nivået. Regjeringen vil komme
tilbake til dette spørsmålet i den planlagte proposisjonen om anskaffelse
av nye kampfly.
Regjeringens forslag til bevilgningsmessig økning
er helt nødvendig for:
Å ivareta oppgavene
hjemme på et forsvarlig nivå, ikke minst i nordområdene.
Å bidra blant annet til fredsstøttende
operasjoner internasjonalt i et tilstrekkelig volum og over tid.
Å videreføre verneplikten som et fundament
for sektorens virksomhet.
Den bevilgningsmessige økningen skal bidra til å
videreføre og styrke dagens hærstruktur, et robust nivå på Heimevernet
og innfasing og drift av MTB Skjold. Økningen vil også bidra til
å sikre et nødvendig driftsnivå, herunder trening og øving, samt
strukturell fornyelse innenfor andre deler av den operative strukturen,
i tillegg å bidra til å sikre nødvendige infrastrukturinvesteringer
knyttet til den videre omstillingen.
En grunnleggende forutsetning for omstillingsarbeidet
vil fortsatt være å omdisponere midler fra lavere prioritert virksomhet
til høyere prioritert virksomhet. Dette skal gjøres gjennom en betydelig
intern ressursfrigjøring:
Ved å avvikle baser
og annen infrastruktur. Om lag 375 mill. kroner forventes frigjort
når tiltakene fullt ut er implementert, hvorav ca. 275 mill. kroner
ved utgangen av 2012. Dette vil isolert sett innenfor base- og støttevirksomheten
innebære en reduksjon på om lag 300 årsverk og i overkant av 185
000 kvm bygningsareal.
Forsterket fokus på interneffektivisering
som en forutsetning for fornyelse og forbedring av sektoren på sikt.
Dette gjøres ved å effektivisere ulike interne prosesser i forsvarssektoren tilsvarende
et krav på minimum 0,5 pst. årlig (til sammen 600 mill. kroner ved
utgangen av 2012).
Gjennom meget nøktern, men tilstrekklig
prioritering av behov for materiellanskaffelser, og nedprioritering
av enkelte kapasiteter. Dette reduserer gjennomsnittlig årlig materiellinvesteringsbehov
med 1,6 mrd. kroner i forhold til videreføring av strukturen vedtatt
for perioden 2005–2008 i perioden 2009–2012.
Implementering av langtidsplaner er utfordrende.
Den anbefalte strukturen og tilhørende ambisjonsnivå er basert på
de økonomiske forutsetningene omtalt i proposisjonens kapittel 9.6. Skal
denne strukturen kunne videreføres og videreutvikles også utover
2012 kreves en oppfyllelse og videreføring av disse økonomiske forutsetningene.
En økonomisk utvikling innenfor denne langtidsperioden, og etter,
som ikke samsvarer med forutsetningene i denne proposisjonen, vil
få langvarige strukturelle konsekvenser. Dette innebærer at dersom
de økonomiske forutsetningene endres og strukturen nok en gang settes
under press, vil Regjeringen innenfor planperioden måtte komme tilbake
til Stortinget med ytterligere endringsforslag av strukturell art,
både knyttet til den operative strukturen, støttevirksomheten og basestrukturen.
Regjeringens redegjørelse og oppsummering av sentrale
virkemidler for utvikling og tilpasning av langtidsplanen i perioden
2009–2012, er gitt i St.prp. nr. 48 (2007–2008) kapittel 9.10–9.13.
I kapittel 10 til St.prp. nr. 48 (2007–2008)
gir Regjeringen sitt syn på Forsvarets utvikling på lengre sikt.
Et forandrings- og tilpasningsdyktig forsvar – som kan møte et bredt
spekter av mulige sikkerhetsutfordringer og løpende tilpasse seg
endringer i omgivelsene – vil være den beste garanti for at Norge
kan møte fremtidige forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer.
For at denne endringsevnen skal være til stede, må det legges til
grunn et langsiktig og bredt perspektiv på den videre utviklingen
av Forsvaret.
Gitt de lange ledetider som knytter seg til
Forsvarets materiellinvesteringer og til produksjon av militær kompetanse,
er det verken mulig, hensiktsmessig eller ønskelig å anlegge en
tilnærming der det gjennomføres gjennomgripende endringer i forsvarssektoren
med utgangspunkt i kortsiktige prioriteringer. Samtidig som Forsvaret
må ha den nødvendige fleksibilitet og størst mulig robusthet til
å håndtere kontinuerlige endringer og nye utfordringer, er det viktig
å skape forutsigbarhet rundt de overordnede politiske målsettinger
og rammer for Forsvarets virksomhet.
Basert på en nærmere beskrivelse av ulike mulige
sikkerhetspolitiske utviklingstrekk, rammer for teknologi-, økonomi-
og kostnadsutvikling, samt andre sentrale forhold i forsvarsutviklingen
på lengre sikt, legger Regjeringen opp til at den fremtidige utviklingen av
forsvarssektoren bør skje gjennom et mer kontinuerlig strategisk
og langsiktig utviklingsarbeid innenfor rammen av det integrerte
departementet. Dette skal være en naturlig, tydelig og mer permanent
aktivitet i den strategiske ledelsen av forsvarssektoren, og i mindre
grad fremstå som ekstraordinære og altomfattende skippertak. Dette
skal bidra til å:
Sikre økt forutsigbarhet
og mindre utrygghet for Forsvaret, dets ansatte og samarbeidspartnere.
Skape et bedre samsvar mellom planlegging
og gjennomføring.
Sikre at kortsiktige prioriteringer gjøres
i et langsiktig perspektiv og i en helhet.
Etablere et mer robust plangrunnlag og
en bedre dokumentert sporbarhet i planarbeidet.
Styrke det langsiktige perspektivet i alle
deler av virksomheten.
En slik tilnærming følger opp sentrale forutsetninger
som ble lagt til grunn da dagens integrerte strategiske ledelse
i forsvarssektoren ble etablert. Dette dreier seg om å styrke evnen
til strategisk langtidsplanlegging, gjennomføring og styring i forsvarssektoren.
I en slik sammenheng er det helt nødvendig med tette og integrerte prosesser
mellom politiske og fagmilitære beslutningstagere. Forsvarssjefen
skal fortsatt fremme uavhengige fagmilitære råd og militærfaglige
utredninger slik det er nedfelt i hans instruks. Samtidig må det
legges stor vekt på at de fagmilitære råd løpende inngår som en
integrert del av den helhetlige planprosessen frem til en beslutning
skal treffes. Disse skal fortsatt være synlige og identifiserbare.
En mer kontinuerlig tilnærming til langtidsplanleggingen
vil heller ikke endre forholdet til Stortinget. Stortinget vil fortsatt
få seg forelagt og ta stilling til de overordnede og langsiktige mål
for forsvarssektorens innretting og virksomhet. Politisk vedtatte
langtidsplaner må fortsatt være et sentralt fundament for utviklingen
av forsvarssektoren. Tilnærmingen åpner imidlertid for en økt fleksibilitet,
der omfang, innretting og hyppighet av de plan- og beslutningsdokumenter som
presenteres for Stortinget, i større grad kan tilpasses behovet
for endring.
En grunnleggende omstilling fra et tradisjonelt invasjonsforsvar
til et moderne innsatsforsvar er langt på vei gjennomført. Dette
betyr ikke at moderniseringen av Forsvaret er sluttført, men at det
bør tilstrebes å bringe utviklingen av Forsvaret over i et mer stabilt
og forutsigbart spor.
Målsettingen er å skape en situasjon der utviklingen
i større grad skjer gjennom gradvise justeringer innenfor rammen
av langsiktige målsettinger, fremfor gjennom hyppige og altomfattende
reformer.
En mer kontinuerlig tilnærming til langtidsplanleggingen
vil styrke forsvarssektorens evne til å møte nye krav og utfordringer.
Samtidig forutsetter dette at det etableres et mest mulig stabilt og
bærekraftig fundament for forsvarssektorens virksomhet, der det
tilstrebes en langsiktig balanse mellom ambisjonsnivå, struktur
og ressurstilgang. Det er derfor en sentral målsetting for Regjeringen
å skape et slikt fundament gjennom denne langtidsproposisjonen.