Statens innkrevingssentral ble opprettet i 1990 som
et forvaltningsorgan underlagt Justis- og politidepartementet. I
2001 ble det faglige og administrative ansvaret for SI overført
til Finansdepartementet.
Formålet med å opprette Statens innkrevingssentral
var å effektivisere og rasjonalisere innkrevingen av i første rekke
bøter, men også saksomkostninger, inndragninger, erstatninger og
oppreisning tilkjent i offentlige straffesaker. Tidligere hadde
politiet selv ansvaret for bøteinnkrevingen.
Siden 1990 har Statens innkrevingssentral fått innkrevingsoppgaver
fra stadig flere statlige oppdragsgivere. Dette er skjedd ved at
det i særlovgivningen om den enkelte kravstype er tatt inn bestemmelser
som legger innkrevingsansvaret til SI.
Statens innkrevingssentral hadde ved siste årsskifte
innkrevingsoppgaver på vegne av 14 departementer og 31 ulike statsetater.
For mange av organene krever SI inn flere ulike typer krav. I 2011
mottok SI om lag 1,4 millioner krav til innkreving, og innkrevde
totalt ca. 3,8 mrd. kroner. Til sammenligning utgjorde totalt innkrevd
beløp om lag 350 mill. kroner i 1990. I 2011 hadde SI om lag 368
ansatte.
Departementet sendte 7. juni 2010 på høring
et forslag til ny lov om Statens innkrevingssentral til 98 høringsinstanser.
Høringsfristen ble satt til 15. oktober 2010.
I proposisjonen under omtalen av de ulike delene av
lovforslaget er det redegjort for høringsinstansenes merknader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, tar
omtalen til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener Prop. 127 L
(2011–2012) Lov om Statens innkrevingssentral (SI-loven) er så mangelfullt
utredet at disse medlemmer ønsker å sende proposisjonen
tilbake til regjeringen for ny behandling før den sendes tilbake
til Stortinget.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Prop. 127 L (2011–2012) Lov om Statens innkrevingssentral
(SI-loven) sendes tilbake til regjering for grundigere behandling.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre mener det offentliges pengeoppkreverfunksjon
i mange tilfeller farer uforholdsmessig uvørent og kompromissløst
frem. Disse medlemmer viser til at dette er tatt
opp (i representantforslag fra Fremskrittspartiet) en rekke ganger
gjennom Dokument nr. 8:16 (2007–2008) om bedring av skattyters stilling
i tvistesaker, gjeldsproblemer, behandlet i Innst. S. nr. 141 (2007–2008), Dokument
nr. 8:95 (2006–2007) om å fjerne forskjellen mellom private og offentlige
kreditorer når det gjelder gebyr for forsinket betaling, behandlet
i Innst. S. nr. 70 (2007–2008). Disse medlemmer viser
også til tilsvarende utfordringer knyttet til skatteinnkrevingsfunksjonen
gjennom Dokument 8:17 S (2010–2011) om å bedre rettssikkerheten
for skattyter, behandlet i Innst. 213 S (2010–2011).
Disse medlemmer mener selvsagt
det er viktig at det offentlige får inn pengene de har krav på gjennom
pålagte skatter, avgifter, toll, gebyrer, bøter, osv. Men disse
medlemmer mener samtidig at en for kompromissløs og hårdhendt
innkreving, ofte av krav som er omstridte, strider mot rettsfølelsen. Dette
gjelder særlig når styrkeforholdet mellom partene er til de grader
ulikt, med staten som den store sterke part, med lover og forskrifter
skreddersydd etter sine behov, og tilsvarende svekkelse av debitors posisjon.
Disse medlemmer er derfor sterkt
skeptiske til sementering av praksisen rundt Statens innkrevingssentral
(SI), og mener utviklingen heller burde gått i retning av at SI
fulgte reglene i inkassoloven på lik linje med andre inkassoselskaper. Disse
medlemmer viser til at SI fakturerer ca. 1 037 000 krav og
beslutter omtrent 181 000 trekk i året ifølge årsmeldingen for 2011.
Det innebærer at bare 17,5 pst. av virksomheten dreier seg om tvangsfullbyrdelse
i tradisjonell forstand. Det resterende er fakturering, fordringsadministrasjon
og inkasso. På denne bakgrunn fremstår virksomheten som Norges største
inkassobyrå.
Disse medlemmer har også merket
seg at mange av høringsinstansene er dypt kritiske til lovforslaget
som er fremlagt. Disse medlemmer viser til at Oslo
namsfogdkontor i sitt høringsbrev av 7. november 2012 til finanskomiteen
mener at all namsfogdvirksomhet prinsipielt burde utøves av en uavhengig
etat. Disse medlemmer er av samme oppfatning. Oslo
namsfogdkontor uttaler videre:
«Dette dreier seg om rettsstatens prinsipper, maktbrukens
legitimitet og rammer, samt forholdet mellom stat, borgere og næringsliv.
Slike vurderinger er det få spor av i saksdokumentene. Det bør ikke være
slik at SI får utleggskompetanse bare fordi det er praktisk at de
sender ut fakturaer. Etter ordningen med direkte inndrivelse kan
i prinsippet enhver faktura være tvangsgrunnlag. Merk at forslaget
ikke avviser at SI som særnamsmann skal kunne benytte muligheten
for direkte inndrivelse med grunnlag i faktura, jf. tvfbl. § 7-2
bokstav f.
Det er derfor viktig at det er Stortinget
som tar stilling til hvilke krav som skal være tvangsgrunnlag for
utlegg, hvilke prioritetsmessige fordeler kravet skal ha og om SI
skal ha utleggskompetanse. Dette gjøres best ved at stortinget får
behandle kompetansespørsmål i forhold til den enkelte særlov.
SI
bør ikke gis generell hjemmel til tvangsinndrivelse av alle krav
Finansdepartementet måtte finne på å overlate til SI av praktiske
årsaker.»
Disse medlemmer er enige i dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener Prop. 127 L (2011–2012) Lov
om Statens innkrevingssentral (SI-loven) ikke er godt nok utredet
av regjeringen. Disse medlemmer er av den oppfatning
at det mangler vesentlige drøftinger, og at alternativer til loven enten
ikke er omtalt i det hele tatt eller omtalt på mangelfullt vis.
Disse medlemmer vil peke på at
det i dag ikke er en egen særlov for Statens innkrevingssentral (SI),
men SI styres gjennom andre lover og forskrifter. Det betyr at det
ikke vil få noen konsekvenser hverken for staten eller Statens innkrevingssentral om
saken utsettes og sendes tilbake til regjeringen for grundigere
behandling.
Disse medlemmer viser til at
alle som har bevilling til inkassovirksomhet har fått bevilling
fra Finanstilsynet. Dette gjelder ikke Statens innkrevingssentral,
selv om det ville være uproblematisk å få denne godkjenningen. På
samme måte er det i lovforslaget lagt opp til at regjeringen ønsker
at Statens innkrevingssentral ikke skal drives etter inkassoloven
når det gjelder innfordringsvirksomheten, men etter god inkassoskikk
med basis i forvaltningsloven. Disse medlemmer etterlyser
en bredere vurdering av dette, og viser til svært mange høringsuttalelser
til lovforslaget som belyser denne problemstillingen. Av hensyn
til skyldnerens rettsoppfatning og rettsikkerhet ville dette være
bedre ivaretatt gjennom inkassoloven, med enkelte unntak.
Disse medlemmer viser også til
at lovforslaget opprettholder og utvider Statens innkrevingssentrals
funksjon som særnamsmann. Det betyr at Statens innkrevingssentral
både skal og kan være inkassator, kreditors representant, dommer
og i en viss grad også klageinstans, med Finansdepartementet som
aller øverste instans. Namsmanns-funksjonen skal være objektiv og
ivareta begge parters interesser. Disse medlemmer er
ikke overbevist at denne målsettingen kan nås gjennom regjeringens forslag
og er bekymret for skyldneres rettssikkerhet. Disse medlemmer registrerer
at ordningen med særnamsmann ikke brukes i våre naboland, og savner en
vurdering om den alminnelige namsmann, med lokal tilhørighet, kunne
utført de samme oppgavene og med bedre resultat.
Disse medlemmer viser til at
store deler innfordringsvirksomheten til Statens innkrevingssentral
ikke skiller seg særlig fra den jobben 112 private inkassobyråer
og 350 kommunale inkassokontorer, kemnerne, utfører. På denne bakgrunn
finner disse medlemmer det underlig at lovforslaget ikke
drøfter om det finnes alternativer til dagens innfordringsvirksomhet
og hvilke oppgaver som kan konkurranseutsettes. Det er heller ikke
drøftet om man kan skille ut innfordringsvirksomheten som en egen
enhet. Disse medlemmer mener dette er en stor svakhet
med regjeringens forslag. Et skille mellom innfordringsoppgaver
og utviklingsoppgaver vil kunne føre til bedre resultater i begge
virksomheter, men også økt personvern og større rettssikkerhet for skyldnerne.
Disse medlemmer viser til at
lovforslaget åpner opp for at Statens innkrevingssentral får kompetanse
til å foreta tvangsdekning også for enkle pengekrav. Disse
medlemmer noterer med interesse høringsuttalelsen fra Namsmannen
i Oslo som uttaler til dette forslaget: «Å la kreditor selv tvangsrealisere
pant, kan sammenlignes med å unnlate domstolsbehandling i straffesaker
for effektivitetens skyld.» Disse medlemmer er heller
ikke i dette tilfellet overbevist av regjeringens argumentasjon.
Disse medlemmer viser til næringslivets påpekning
av at Statens innkrevingssentral tildeles innfordringsmessige fordeler
på bekostning av andres dekningsmuligheter. Lovforslaget til regjeringen
gir ikke en god begrunnelse for hvorfor statlige krav i ordinære
inkassosaker, utover inkasso ved tvangsfullbyrdelse, skal forfordeles
i konkurransen om debitors midler. Disse medlemmer påpeker at
dette ofte er fremtredende i den offentlige debatten og mener derfor
at regjeringen kunne fremført en begrunnelse for å oppretthold og
utvide en slik praksis.
Disse medlemmer noterer seg at
regjeringen mener utvidede fullmakter i lovforslaget vil gjøre det
enklere for Statens innkrevingssentral og Finansdepartementet.
Disse medlemmer viser til Namsfogden
i Oslo sin høringsuttalelse til finanskomiteen, som oppsummerer
lovforslaget slik:
«Dette dreier seg om rettsstatens prinsipper, maktbrukens
legitimitet, samt forholdet mellom stat, borgere og næringsliv.
Slike vurderinger er det få spor av i saksdokumentene».
Disse medlemmer deler denne oppfatningen
av lovforslaget.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en ny
sak om Statens innkrevingssentral hvor det inngår en bredere drøfting
av konsekvenser for personvern og rettssikkerhet av de forslag som
ønskes fremmet.»
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
i samme sak om hvordan Statens innkrevingssentral (SI) kan drive
sin virksomhet etter bestemmelsene i inkassoloven.»
«Stortinget ber regjeringen i samme sak komme tilbake
med en vurdering av fordeler og ulemper ved å skille ut SIs innfordringsenhet
som egen virksomhet.»
«Stortinget ber regjeringen i samme sak komme tilbake
med en vurdering av hvilke av dagens SI-innkrevingsoppdrag som kan
settes ut på anbud, og hvilke som SI bør beholde.»
«Stortinget ber regjeringen i samme sak om en vurdering
av om særnamsmannsordningen bør oppheves, og en vurdering av hvem
som skal utføre tvangsrealisasjoner.»
«Stortinget ber regjeringen i samme sak om en vurdering
av om forsinkelsesrenteloven også skal gjelde for krav som innfordres
av Statens innkrevingssentral, og en drøfting om det førende for
et rentekrav kan være grunnlaget for kravet og ikke hvem som er
inkassator.»