Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Bård Langsåvold, Kåre Simensen og Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, viser til at forslagsstillerne tar opp flere utfordringer og problemstillinger i sitt representantforslag som omhandler familievernets rolle i hjelpeapparatet. Komiteen deler forslagsstillernes syn på viktigheten av et sterkt og kompetent familievern som kan gi tilbud til flest mulig familier med behov.

Komiteen har som utgangspunkt at familien er den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet og fellesskap, og at familien skal være den trygge rammen rundt barns oppvekst. Familien er barnas første læringsarena, og stedet hvor de først skal møte omsorg, bygge relasjoner og lære samhandling mennesker imellom. Komiteen mener at når familien har en så grunnleggende rolle for barns utvikling og tilknytning, så er det viktig å legge til rette for at familien kan fungere best mulig. Komiteen mener det er av stor betydning både for barn og voksne. Dette gjelder både i samlivet og i samarbeid etter et samlivsbrudd.

Komiteen trekker frem at det er en samlivspolitisk målsetting å legge til rette for at flere skal kunne opprettholde et stabilt familieliv. Det er viktig at vi har et godt utviklet og lett tilgjengelig apparat for styrking av kvaliteten i samliv og for forebygging av samlivskonflikter og samlivsbrudd. Familierådgivning og andre samlivsstyrkende tiltak er viktige virkemidler i dette arbeidet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,viser til at helseproblemer som følge av samlivsbrudd utgjør et økende folkehelseproblem, og har vesentlig betydning for sosial ulikhet i helse. Statistisk sentralbyrå (SSB) påpeker at samlivsbrudd er en av de faktorene som gir størst risiko for lavinntekt, og skilsmisser øker risikoen for psykiske helseplager. Å opprettholde gode familierelasjoner har også en vesentlig økonomisk betydning for arbeidslivet. Flertallet mener derfor familievernet skal være et viktig verktøy i arbeidet for redusert sosial ulikhet i helse.

Komiteen viser til at familievernet er i en unik posisjon som den eneste delen av hjelpeapparatet som har familien som hovedarbeidsområde og parbehandling som spesialfelt. Tjenesten er et gratis allment lavterskeltilbud på spesialistnivå, og det er ikke nødvendig med henvisning fra lege eller andre. Dette gir tjenesten mulighet til å kunne gi rask, lett tilgjengelig og god faglig hjelp til mennesker som strir med ulike typer problemer i samliv og familie. Familievernet har omfattende kompetanse om samlivskonflikter, lovpålagt mekling og konfliktforebyggende arbeid i familier.

Komiteen vil understreke betydningen av familievernets brede tilbud om forebyggende tiltak til mennesker i ulike faser av familielivet. Denne utadrettede informasjons- og veiledningsvirksomheten, rettet mot publikum og mot hjelpeapparatet, kommer i tillegg til det lovpålagte arbeidet familievernet gjør. Komiteen viser til at familievernet i sitt forebyggende arbeid kan dra veksler på den store kompetansen de opparbeider seg gjennom sitt meklingsarbeid. Det er derfor sentralt at familievernet har kapasitet til både å reparere og forebygge. Komiteen mener derfor det er behov for en styrking av familievernet.

Komiteen er kjent med at familieverntjenestene de siste årene har møtt på utfordringer og kompetansekrav knyttet til nye brukere med annen etnisk bakgrunn enn norsk, nye familiekonstellasjoner, vold i nære relasjoner og konfliktfylte parforhold/familier i forbindelse med samlivsbrudd.

Komiteen viser til at det er et prioritert mål knyttet til familieverntjenestene at foreldre med høyt konfliktnivå får hjelp til å samarbeide om barna, både før og etter samlivsbrudd, og at flere foreldre med høyt konfliktnivå kommer fram til gode og holdbare avtaler om barna gjennom mekling, der sakene er egnet for dette. Flere familievernkontor har etablert faste skolerte meklerteam for høykonfliktfamilier. Alle samarbeidsprosjekt og metodeprosjekt i familieverntjenesten er blitt kartlagt for videre utvikling av metode i høykonfliktsaker. Komiteen fremholder at departementet vil videreføre og styrke det igangsatte arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at antallet barnefordelingssaker for domstolene har økt. Disse medlemmer er av den oppfatning at delt omsorg bør være lovens utgangspunkt, og at dette bør være obligatorisk etter et samlivsbrudd med mindre noe annet er avtalt. Disse medlemmer mener at delt omsorg er med på å dempe konfliktnivået mellom foreldrene ved samlivsbrudd. Disse medlemmer mener også at familievernkontorene i mye større grad enn i dag bør oppfordre til delt omsorg ved samlivsbrudd.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at meklingsordningen skal bidra til å sikre høy kvalitet på bosted/samværsavtalene for barn ved samlivsbrudd.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti konstaterer at antallet barnefordelingssaker for domstolene har økt, og at ordningen i dag, med én obligatorisk meklingstime før man kan velge å ta saken til domstol, kan være en av årsakene. Disse medlemmer oppfordrer departementet til å se på muligheten til å gå tilbake til ordningen med tre obligatoriske meklingstimer.

I sammenheng med vold i nære relasjoner er komiteen opptatt av at det også gis et hjelpetilbud til voldsutøvere. Alternativ til vold (ATV) har etablert behandlingstilbud til voldsutøvere i ni kommuner og arbeider for å etablere to nye kontorer i henholdsvis Bergen og Nedre Romerike. Komiteen mener familievernkontorene også vil være sentrale med hensyn til hjelpetilbud for voldsutøvere i mange kommuner. Departementet har instruert direktoratet om å bygge opp kompetansen i familieverntjenestene når det gjelder å gi hjelp og behandling til voldsutøvere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er fornøyd med at departementet de siste årene har økt sin prioritering av familieverntjenestens arbeid med høykonfliktfamilier, og at det er fokusert på en bedre utnyttelse av meklingsordningen og familieverntjenestens tilbud i høykonfliktsaker.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti konstaterer at de mange nye innsatsområder som har kommet til de senere år, har kommet til uten tilsvarende økning i ressurstilfang. Blant annet gjelder dette den økte oppmerksomheten på familievold, samarbeid med barnevernet og andre, tilsyn, mer mekling og flere saker med høy grad av konflikt.

Komiteen er enig med forslagsstillerne i at det er viktig å styrke samarbeidet mellom familieverntjenesten og instanser som barnevern, helsetjenesten og domstoler. Raundalen-utvalget foreslår i NOU 2012:5 å styrke samarbeid mellom familievernet og barnevernet, til beste for barn og familier med behov for oppfølging og hjelp.

Komiteen vil understreke at et sterkt familievern vil være forebyggende med tanke på behovet for å henvise til sektorene barnevern, rus, PP-tjeneste og psykiatri.

Komiteen viser til at familievernet er en tjeneste der de ideelle og det offentlige / det tosporede familievernet sammen kan skape en effektiv og kompetansepreget tjeneste spredt utover hele landet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at som ideell aktør har det kirkelige familievernet mulighet til å få øye på nye behov og er en mer fleksibel og dynamisk organisasjon.

Komiteen mener det gir ny læring og innsikt som kommer både det ideelle og det offentlige familievernet til gode, og at det tosporede familievernet slik blir en ressurs og gir synergieffekter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at for å opprettholde og styrke disse positive effektene av det tosporede familievernet, er det viktig også å passe på at det kirkelige familievernet ikke holdes tilbake av for store detaljeringskrav og gis mulighet til å ivareta behov for sentral administrasjon og ledelse.

Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens gjennomgang av familieverntjenesten og konstaterer at siden staten overtok i 2004, har familieverntjenesten generelt blitt redusert med 6–7 stillinger i hver region, begrunnet med budsjettbalanse. Det vises til brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til komiteen datert 29. november 2012 (vedlegg) hvor det sies at nominell økning i bevilgninger har vært 32 pst., mens gjennomsnittlig lønnsvekst i staten i samme periode har vært 28 pst. Med nye oppgaver og nye utfordringer på sektoren har dette ikke gitt familievernet muligheter til økt satsing.

Disse medlemmer viser videre til brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til komiteen datert 14. desember 2012 (vedlegg) der statsråden skriver at hun er kjent med og tar på alvor Riksrevisjonens funn om at kapasiteten i familieverntjenestene er redusert med 6–7 stillinger i hver region fra 2004 til 2011. Statsråden peker videre på at Bufdir i en kommentar til merknaden fra Riksrevisjonen opplyser at kapasiteten er redusert som en konsekvens av nye oppgaver som etter Bufdirs beregninger ville krevd en økning på 6–7 stillinger i hver region for å opprettholde kapasiteten på tidligere nivå. Statsråden konkluderer med at det ikke har vært en reduksjon i antall stillinger, men at behovet for familievernets tjenester har økt så mye at det anslås å tilsvare 6–7 stillinger i hver region. Disse medlemmer viser til at statsråden videre skriver at Bufdir oppgir at reduksjon i antall stillinger de senere år kun gjelder i region øst og sør.

Komiteen viser til at det fra departementet uttrykkes at familievernets kjerneoppgaver er svært viktige, og at en forsterket satsing på familievernet i tiden fremover vil være viktig for at tjenesten skal kunne være et sentralt element i en helhetlig politikk for foreldreskap og samliv.

Komiteen viser til at familieverntjenesten de siste årene har møtt utfordringer og kompetansekrav knyttet til brukergrupper med annen etnisk bakgrunn, mangfoldige familiekonstellasjoner, vold i nære relasjoner og konfliktfylte familier/parforhold i forbindelse med samlivsbrudd. Tjenestene må derfor løpende omstille seg, og det er nødvendig med en løpende kompetanseheving. Komiteen ser også at familieverntjenestene arbeider med stadig tyngre og mer ressurskrevende saker, og er blitt pålagt nye oppgaver, herunder obligatorisk mekling for samboere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er svært fornøyd med at ventetiden for mekling er redusert og at BUFetat/familieverntjenestene har nådd kravet fra departementet på å forestå 75 pst. av alle meklinger på landsbasis. Flertallet er også tilfreds med at det i regioner med store avstander og få innbyggere er etablert utekontorer noen dager i uken på mindre steder, slik at brukerne får kvalitativt gode tilbud nærmere seg.

Flertallet anser at arbeidet i departementet er på rett vei når det gjelder utviklingen av disse tjenestene og vurderer at departementet har gode prioriteringer på området.

Flertallet går inn for at forslaget vedlegges protokollen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at den rød-grønne regjeringen har styrt i syv år og at den økonomiske veksten har gitt flere hundre nye milliarder kroner på statsbudsjettet. Regjeringen har likevel valgt å ikke prioritere økt kapasitet i familievernet. Dette til tross for at man på andre områder gir inntrykk av å være opptatt av tidlig intervensjon og å hjelpe utsatte barn og unge på et tidligere stadium.

Disse medlemmer mener de siste års reduksjon i antall stillinger er svært uheldig. Disse medlemmer mener det er behov for styrking av familieverntjenestene i tiden fremover og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at familievernet styrkes i årene fremover.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at for å sikre styrking både av det lovpålagte og det forebyggende arbeidet familievernet tilbyr, samt å kunne gi familievernet ansvaret også for oppfølging av foreldre etter omsorgsovertagelse, er det nødvendig med en opptrappingsplan for familievernet.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en opptrappingsplan for familievernet.»