Brev fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe v/stortingsrepresentant Morten Ørsal Johansen til Justis- og beredskapsdepartementet v/statsråden, datert 9. januar 2013

Ad. statsrådens svarbrev til Stortingets kommunal- og forvaltningskomité vedrørende Dok. 8:138 S (2011–2012)

Jeg viser til statsrådens svarbrev til Stortingets kommunal- og forvaltningskomité i forbindelse med behandlingen av representantforslaget Dok. 8:138 S (2011-2012) om innstramming i grunnlaget for å gi utenlandske statsborgere permanent oppholdstillatelse i Norge.

Jeg finner grunn til å be om noen essensielle avklaringer i forbindelse med saksbehandlingen.

Generelt

Representantforslaget inneholder flere forslag som i stor grad er gjeldende politikk i, blant annet, Danmark. Statsrådens henvisninger til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), fremstår i liten grad som relevant, da Danmark ikke er blitt felt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) etter implementering av flere like forslag som fremsettes i Dok. 8:138 (2011-2012). På denne bakgrunn ønsker undertegnede svar på følgende spørsmål:

• Kan statsråden bekrefte at de initiativene som fremlegges i representantforslaget ble gjennomført av den forrige danske regjeringen på 2000-tallet?

• Kan statsråden bekrefte at disse forslagene ikke var i strid med EMK?

• Kan statsråden redegjøre for om slike forslag kan innføres i Norge?

Forslag 1

Statsråden refererer i sitt svar fra Utlendingslovutvalgets drøftelse i NOU 2004:20, og flertallets fastholdelse av treårskravet. Siden den tid har blant annet introduksjonsloven blitt implementert og utvidet til flere grupper, det er blitt innført en ny utlendingslov og innvandrerbefolkningen i Norge er blitt fordoblet. Jeg merker meg blant annet at statsråden viser til at flertallet i ovennevnte utvalg mente at en økning i botidskravet ville «kunne oppleves som et negativt signal rettet mot innvandrere». Jeg lurer på om statsråden har empiriske data som viser at den norske befolkningen og velintegrerte innvandrere ville motsette seg en slik økning i botidskravet, eller om dette bygger på en mindre kvalifisert antakelse.

Forslag 2

Jeg viser til at man i Danmark i 2011 innførte utvidet karenstid ved lovovertredelser. Kan statsråden redegjøre for om de eksempler som forefinnes i Dok. 8:138 (2011-2012) ville medføre en reell innstramming i forhold til dagens regelverk?

Forslag 3

Jeg opplever ikke at statsråden svarer på utfordringen. Forslaget er begrunnet i at personer med utestående fordringer til det offentlige, ikke bare mottakere av stønader av ulike slag fra NAV, bør gjøre opp for seg i forkant av søknad om permanent oppholdstillatelse i Norge. Et slikt system er blitt implementert i Danmark, og statsråden bes redegjøre for om dette vil være med på å øke tilliten mellom befolkningsgrupper i Norge og innvandrerbefolkningen. Har statsråden er oversikt over hvor mange utenlandske borgere som har utestående fordringer til det offentlige, som angitt av representantforslaget, men ikke begrenset til dette?

Forslag 4

Jeg stiller seg spørrende til statsrådens formulering om at det «i utgangspunktet er ønskelig at alle som får opphold i Norge skal være sikret forsørging». Jeg undrer på om statsråden ikke her mener at alle som ønsker å få permanent oppholdstillatelse i Norge skal være økonomisk selvforsørgende.

Jeg undres også om statsråden mener at dagens underholdskrav på 242 000 kroner er tilstrekkelig for å dekke en husholdnings faktiske utgifter. Jeg sitter med et bestemt inntrykk av at en person som er flyttet til landet og som blir familiegjenforent med en herboende, vil ha behov som i sum langt overstiger dette beløpet, og som står i fare for å måtte leve lang tid på offentlige ytelser. Kan statsråden sette opp noen regneeksempler som viser at dette beløpet er tilstrekkelig for å opprettholde en husholdning på to (eller flere personer) i kommuner som Oslo, Lørenskog, Trondheim, Bergen, Stavanger, Bodø, Fredrikstad, Sandefjord og Drammen?

Forslag 5

Jeg viser til at man innførte en plikt til å underskrive en erklæring om integrasjon og aktivt medborgerskap for å bedre integreringen i Danmark, ved klart å uttrykke samfunnets forventninger til den enkelte som innvandret. Jeg er godt kjent med hvordan det norske systemet er lagt opp, og mener det finnes et forbedringsbehov i forhold til visse grupper om hvordan det norske samfunnet fungerer og hva som regnes som aktiv deltakelse i det norske samfunnet.

Mener statsråden at det å bli gitt permanent oppholdstillatelse ikke er en tillitserklæring til den enkelte innvandrer, og at en slik oppholdstillatelse bare skal gi rettigheter og ikke plikter?

Forslag 6

Jeg merker seg med interesse statsrådens formuleringer i forhold til det å innføre krav om bestått prøve i norsk for å bli tildelt permanent oppholdstillatelse. Statsråden skriver:

«I noen tilfeller vil deltakerne være analfabeter, eller ha lite eller ingen utdanning fra før. Personer med slik bakgrunn vil kunne ha begrensede muligheter til å bestå en norskprøve, og vil med representantforslaget være hindret fra å få permanent oppholdstillatelse i Norge. En slik ordning vil særlig ramme personer med svak skolebakgrunn, spesielt kvinner. Jeg ser ikke dette som ønskelig.»

Jeg stiller meg spørrende til om statsråden her gir uttrykk for at den norskundervisningen som gjennomføres er utilstrekkelig, og at man ikke fanger opp personer mer lese- og skrivevansker på en tilstrekkelig god måte. Det er én måte å tolke statsrådens utsagn på, og harmonerer ikke vesentlig med det Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) fremlegger av statistikk om status for personer som har avsluttet sine introduksjonsprogram. Det stipuleres i alle fall ikke som en plausibel forklaringsgrunn, og jeg vil derfor spørre statsråden om hvor denne informasjonen kommer fra og hvordan statsråden vil råde sin kollega, statsråden i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, om å gjennomføre konkrete forbedringer for å forhindre at personer som har rett og plikt til undervisning i norsk og samfunnskunnskap ikke faller gjennom.

Man kan også tolke statsråden dithen at personer med svak utdanning ikke får individuelt tilpassede tilbud, og dermed ikke fanges opp godt nok, og at dette utgjør et uoverstigelig problem for at det ikke kan stilles krav om gjennomført og bestått kurs i norsk og samfunnskunnskap.

Det er også mulig å tolke det dithen at kvinner er for svake til å gjennomføre slike undervisningsprogrammer, men det ville være å tillegge statsråden oppfatninger som jeg vanskelig tror at statsråden har.

Til sist er det også mulig, med god grunn, å mistenke statsråden for at hun mener at det er tilstrekkelig å gjennomføre det lovfestede antallet timer avsatt til norsk og samfunnskunnskap uten å måtte bestå prøve, og at det er forsvarlig at personer blir tilgodesett med permanent oppholdstillatelse og endog statsborgerskap uten å ha en god nok forståelse for norsk språk og norske samfunnsforhold.

Forslag 7

Jeg merker seg at statsråden mener at det vil være utfordrende å utforme en ordning som tar høyde for de administrative problemstillinger statsråden forutser. Jeg vil derfor spørre om statsråden har undersøkt hvordan dette er organisert i våre naboland Danmark, Sverige og Finland.

Forslag 9

Jeg merker seg statsrådens anmerkninger vedrørende EMK art. 8, og viser til generelt spørsmål utformet på side 1 i dette brev.

Forslag 10

Jeg merker seg statsrådens anmerkninger vedrørende EMK art. 8, og viser til generelt spørsmål utformet på side 1 i dette brev.