I arbeidsgruppens rapport kapittel 2 er det
redegjort for arbeidsgruppens forslag til revisjon av en rekke regler
i forretningsordenen, på enkelte punkter med flertalls- og mindretallsmerknader. Et
sammendrag av forslagene er gitt i punkt 2.2 nedenfor. I rapporten
kapittel 3 er det beskrevet en del øvrige endringer som arbeidsgruppen
har drøftet og vurdert, men som den ikke har villet fremme konkrete
forslag om, se punkt 2.3 nedenfor. Rapporten kapittel 4 inneholder
arbeidsgruppens forslag til endringer i de enkelte reglene i forretningsordenen,
og enkelte mindretallsforslag til slike endringer.
I § 3 annet ledd heter det at «en tjenestemann
i Stortingets administrasjon» skal være sekretær i fullmaktskomiteen.
Etter arbeidsgruppens mening er det unødvendig å presisere dette
bare for fullmaktskomiteen, og det foreslås å stryke § 3 annet ledd.
Arbeidsgruppen foreslår en rekke endringer av beskrivelsene
av de enkelte komiteenes ansvarsområder i § 14.
I § 14 nr. 1 om arbeids- og sosialkomiteen foreslås
å erstatte ordet «funksjonshemmede» med «personer med nedsatt funksjonsevne».
Arbeidsgruppen foreslår å overføre saker vedrørende
gjeldsordning fra finanskomiteen til familie- og kulturkomiteen,
som har ansvaret for forbrukersaker, jf. § 14 nr. 3.
Begrepet «sivile vernepliktige» i beskrivelsen
av justiskomiteens ansvarsområder i § 14 nr. 6 foreslås strøket,
ettersom siviltjenesten ble avviklet med virkning fra 1. juni 2012.
Det foreslås videre å overføre «statsgaranti
ved eksport mv.» fra finanskomiteen til næringskomiteens ansvarsområder
i § 14 nr. 10. Dette er i samsvar med Stortingets vedtak 16. oktober 2012
om fordeling av rammeområder i forslaget til statsbudsjett for 2013
til de enkelte fagkomiteene, der statsgarantiordninger for eksport
ble flyttet fra rammeområde 20 under finanskomiteen til rammeområde
9 under næringskomiteen, jf. omtalen i Innst. 1 S (2012–2013) s.
1.
Arbeidsgruppen peker på at beskrivelsen av finanskomiteens
ansvarsområder i § 14 nr. 4 er utdatert og uhensiktsmessig på en
del punkter. Det foreslås derfor å forenkle bestemmelsen en del, og
formulere den slik:
«Finanskomiteen: Saker om økonomisk politikk, finansadministrasjon,
finansmarked, regnskap og revisjon, folketrygdens inntekter og skatter, avgifter
og toll. Om behandlingen av statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet
vises til § 43.»
Forslaget går også ut på å flytte «rammetilskudd til
kommuner og fylkeskommuner» fra finanskomiteens ansvarsområder til
§ 14 nr. 8 om kommunal- og forvaltningskomiteens ansvarsområder.
Endelig foreslås det å presisere i § 14 nr.
11 at transport- og kommunikasjonskomiteen bare har ansvar for generelle
saker om telekommunikasjon og elektronisk kommunikasjon. Dette får klarere
frem at mer fagspesifikke saker om slike kommunikasjoner faller
under de enkelte fagkomiteenes ansvarsområder.
Arbeidsgruppen foreslår at reglene om presidentskapets
samtykke til at varamedlemmer i utenriks- og forsvarskomiteen kan
delta på møter også i den utvidete utenriks- og forsvarskomité (DUUFK),
jf. § 16 fjerde ledd, gjøres gjeldende også for varamedlemmer i
andre komiteer som deltar på fellesmøter med DUUFK. Etter arbeidsgruppens
vurdering bør det være samme regler for varamedlemmers deltakelse
i DUUFK uavhengig av hvilken komité de er varamedlemmer i. Det foreslås
å opprette et eget ledd i § 16 med regler om DUUFKs fellesmøter
med andre komiteer, der det også vises til reglene i sjette ledd
om at møtene og innkallingene til DUUFK skal være hemmelige.
Etter arbeidsgruppens vurdering er det ikke
behov for like strenge regler for varamedlemmers deltakelse i Europautvalget
som i DUUFK. Arbeidsgruppen foreslår derfor å forenkle varaordningen
i Europautvalget, slik at varamedlemmer i utenriks- og forsvarskomiteen,
og varamedlemmer i andre komiteer som deltar i konsultasjoner i
Europautvalget, uten videre kan møte også i Europautvalget.
Arbeidsgruppen foreslår å erstatte kravet i
§ 25 første ledd om at møter i komiteene skal «kunngjøres før møtet
ved oppslag i stortingsbygningen» med en mer fleksibel regel om
at møtene skal «kunngjøres på egnet måte».
Det er ikke gitt regler i forretningsordenen
om avstemninger i komiteene (bortsett fra spredte mindretallsrettigheter),
og derfor heller ikke regulert hva som skal skje når avstemninger
ender med stemmelikhet. Arbeidsgruppen foreslår derfor at det tas
inn regler i forretningsordenen om dette, i form av en egen paragraf
(ny § 26).
Etter arbeidsgruppens vurdering bør det presiseres
at hovedregelen er at komitévedtak fattes med alminnelig flertall.
Når det gjelder hva som skjer ved stemmelikhet, mener arbeidsgruppen at
komitélederen bør ha dobbeltstemme ved alle voteringer bortsett
fra ved valg, og at fungerende leder får dobbeltstemmen når komitélederen
er fraværende. Ved valg kan det være grunn til å bruke de mer kompliserte
reglene for slike avstemninger i Stortinget i gjeldende § 59 annet ledd
analogisk, og det foreslås å ta inn en henvisning dit.
Ettersom det foreslås en ny § 26, foreslår arbeidsgruppen
også å omnummerere alle etterfølgende paragrafer. I så fall blir
gjeldende §§ 26 til 39 nye §§ 27 til 40 (det foreslås også en ny
§ 41, jf. punkt 2.2.14 nedenfor).
Etter gjeldende § 26 første ledd tredje punktum er
det komiteen som «med vanlig flertall» beslutter både om det skal
avholdes høring og hvem som skal anmodes om å møte.
Arbeidsgruppens flertall, medlemmene Høybråten,
Kielland Asmyhr, Helleland, Hagen, Meltveit Kleppa, Syversen og
Tenden, mener at en tredjedel av komiteens medlemmer bør kunne kreve
at komiteen skal avholde høring, og bestemme hvem komiteen skal
anmode om å møte til høring. For at dette ikke skal føre til at komiteen
må avholde høring i uforholdsmessig mange saker, foreslår arbeidsgruppens
flertall også at et annet mindretall i komiteen (en annen tredjedel
av komiteens medlemmer) skal kunne bringe spørsmålet om å avholde
høring inn for presidentskapet for avgjørelse i hvert enkelt tilfelle.
Dersom det vedtas en slik generell mindretallsrettighet
til å kreve høring, er det ikke behov for den særlige mindretallsrettigheten
i gjeldende § 26 annet ledd tredje punktum, eller den særlige mindretallsretten
til å kreve komitéhøring i kontrollsaker i kontroll- og konstitusjonskomiteen
i § 15 femte ledd. Videre foreslås det å flytte regelen i gjeldende
§ 26 første ledd femte punktum om at de som innkalles til høring møter
frivillig og selv avgjør om de vil besvare komiteens spørsmål, til
nye § 27 fjerde ledd.
Et mindretall i arbeidsgruppen, medlemmet Torve,
mener det ikke er behov for innføring av slike mindretallsrettigheter
som flertallet foreslår, og at regelen i gjeldende § 26 første ledd
derfor bør beholdes slik den lyder i dag.
Det kan være av stor betydning både for resultatet
og for den enkelte representant at alle har anledning til å være
til stede under debatten og voteringen over grunnlovsforslag. Arbeidsgruppen
foreslår derfor at det tas inn en regel i nye § 27 om at det ikke
er adgang til å avholde høringer i komiteene mens grunnlovsforslag
blir behandlet i plenum. Regelen i gjeldende § 26 syvende ledd tredje
punktum om forbud mot åpne kontrollhøringer når det er møte i Stortinget, kan
i så fall flyttes til det nye tredje ledd. Det foreslås også enkelte
andre justeringer av gjeldende § 26, som blir nye § 27.
Et mindretall i arbeidsgruppen, medlemmet Tenden,
mener at det i tillegg til forbudet mot høringer under behandlingen
av grunnlovsforslag bør være et generelt forbud mot kontrollhøringer
når det er møter i plenum, også under den ordinære spørretimen.
Partigrupper med mindre enn 11 representanter har
ikke medlemmer i alle komiteer, og det kan derfor være vanskelig
for små partigrupper å få tilstrekkelig informasjon om saker som
behandles i komiteer som partiet ikke har medlem i. Arbeidsgruppen
mener derfor at alle partigrupper bør gis mulighet til å få tilgang
til dokumenter i alle komiteer, og foreslår en regel om at presidentskapet
kan samtykke til at ett medlem i partigruppen får tilgang til alle
dokumenter i en bestemt komité som partigruppen ikke har medlem
i. Dette vil bare omfatte utkast til innstillinger og andre dokumenter
som alle de ordinære komitémedlemmene har tilgang til. Det foreslås
også å stille som vilkår for å få slik tilgang at den aktuelle representanten
blir bundet av de samme reglene om konfidensialitet og behandling
av komiteens dokumenter som gjelder for de ordinære medlemmene av
komiteen.
Arbeidsgruppen gir uttrykk for at også rådgivere i
partigruppene for den representanten som gis slik tilgang til komitédokumenter,
kan gis tilgang til komiteens dokumenter, på linje med representanten
selv. Arbeidsgruppen har imidlertid ikke sett det som nødvendig
å presisere dette i forretningsordenen.
I gjeldende § 29 er det fastsatt at statsråden
skal få anledning til å uttale seg om et representantforslag dersom
komiteen «finner at et representantforslag helt eller delvis bør
imøtekommes og at saken egner seg for avgjørelse i Stortinget uten nærmere
utredning». Arbeidsgruppen foreslår i tillegg å ta inn en regel
om at en tredjedel av komiteens medlemmer i alle tilfeller skal
kunne kreve at komiteen sender brev til en statsråd med anmodning
om statsrådens uttalelse om et representantforslag, altså også i
tilfeller der komiteens flertall ikke vil imøtekomme representantforslaget.
Dersom komiteen finner at det er behov for ytterligere
utredning før det tas realitetsstandpunkt til forslaget, bør den
«gi innstilling om at forslaget oversendes regjeringen til utredning
og uttalelse», jf. gjeldende § 29 tredje punktum. Denne bestemmelsen
foreslås videreført som nytt annet ledd annet punktum i nye § 30.
Det foreslås også å ta inn regler i det nye
annet ledd om hvilke øvrige vedtak komiteen kan gi tilråding om
når det gjelder representantforslag. Ved siden av at forslaget vedtas
eller at det sendes til utredning og uttalelse, kan det være aktuelt
å tilrå at Stortinget avviser forslaget. Arbeidsgruppen foreslår
at uttrykket «avvise» reserveres for tilfeller der komiteen mener
at Stortinget ikke bør ta et forslag til videre behandling av formelle
grunner. Dette er i tråd med juridisk terminologi på andre rettsområder.
I siste punktum i gjeldende § 29 er det fastsatt
at dersom komiteen finner at forslaget ikke bør gis tilslutning,
bør den «uten videre fremme innstilling om at forslaget ikke bifalles».
Arbeidsgruppen mener at denne bestemmelsen er uheldig av flere grunner,
og foreslår at det i stedet tas inn en regel om at det normalt skal
gis innstilling om at representantforslaget – som et dokument –
«vedlegges protokollen». Dermed vil representantforslaget som ligger
til grunn for saken alltid «utkvitteres». I tillegg kan det fremmes
innstilling om de vedtakene som komiteen måtte ønske. De eneste
tilfellene der det ikke vil være nødvendig å tilrå at representantforslaget
vedlegges protokollen, er dersom det gis tilråding om at hele representantforslaget
avvises av formelle grunner eller at det oversendes regjeringen
til utredning og uttalelse.
Arbeidsgruppen foreslår altså at det presiseres
i nye § 30 annet ledd at komiteen ved behandling av representantforslag
bare kan gi tilråding om de nevnte vedtaksformene, og i hvilke tilfeller
de forskjellige tilrådingene er aktuelle. Arbeidsgruppen understreker
at en slik regel om hvilke tilrådinger komiteen kan gi, ikke vil
hindre Stortinget i å fatte de vedtak Stortinget vil, som konklusjon
på eller i tilknytning til saken.
Arbeidsgruppen foreslår også enkelte andre justeringer
av paragrafen.
I gjeldende § 29 første punktum er det fastsatt
at komiteen skal gi innstilling til Stortinget om representantforslag
som komiteen får til behandling. Komiteene vil imidlertid ha plikt
til å gi innstilling til Stortinget om alle saker de får til behandling
fra Stortinget. Arbeidsgruppen foreslår at dette fastsettes som
en generell plikt, som tas inn i nye § 31 første ledd første punktum.
Etter gjeldende § 33 første ledd annet punktum kan
presidentskapet beslutte at det i et stortingsmøte som varer utover
kvelden skal være en pause mellom kl. 16.00 og kl. 18.00. Etter
at denne regelen ble vedtatt 10. februar 2011 (jf. Innst. 199 S
(2010–2011) fra Stortingets presidentskap), har det vært avholdt
møtepauser under et svært lite antall møter. Arbeidsgruppen foreslår
derfor å oppheve regelen om møtepauser mellom kl. 16.00 og 18.00
som en fast ordning, og i stedet ta inn en regel som gir presidentskapet
en generell adgang til å beslutte at det skal holdes pause i et
stortingsmøte. Dette kan være aktuelt også i andre tilfeller enn
ved møtepause før et kveldsmøte.
I gjeldende § 37 femte ledd heter det at en
sak som er endelig avgjort, ikke kan bringes frem igjen eller tas
opp på nytt i samme stortingssesjon. Bestemmelsen gjelder for hele
saker, og gir ikke adgang til å avvise enkeltforslag for eksempel
i et representantforslag, selv om forslaget har blitt behandlet
og avgjort tidligere i sesjonen.
Arbeidsgruppen mener at dette er lite hensiktsmessig,
ettersom mange representantforslag inneholder en rekke enkeltforslag,
og det relativt ofte hender at ett eller flere av disse forslagene
er behandlet tidligere i sesjonen. Arbeidsgruppen foreslår derfor
at avvisningsregelen i gjeldende § 37 femte ledd bør gjelde for
forslag, og ikke bare for hele saker.
Et mindretall i arbeidsgruppen, medlemmet Kielland
Asmyhr, stiller seg i hovedsak bak arbeidsgruppens forslag, men
mener at forslag fremmet i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet
ikke bør være til hinder for at forslag om det samme tas opp til
behandling senere i samme stortingssesjon.
Etter arbeidsgruppens mening bør det tas inn
regler i forretningsordenen om behandlingen av forslag om utsettelse
av en sak som er tatt opp til behandling i Stortinget. Det foreslås
at regler om dette gis i en ny paragraf (nye § 41).
Det kan være aktuelt å fremme forslag om at
behandlingen av saken utsettes til et senere stortingsmøte, eller
forslag om at saken sendes tilbake til komiteen for videre forberedende
behandling. Arbeidsgruppen foreslår en regel om at forslag om utsettelse
av saken til et senere stortingsmøte må tas opp til behandling og
votering straks. Det foreslås også at det fastsettes at Stortinget
må ta den utsatte saken til behandling innen utgangen av samme stortingssesjon.
Disse presiseringene er ikke nødvendige dersom saken sendes tilbake
til en komité, ettersom det da vil være opp til komiteen å fremme
ny innstilling om saken til Stortinget.
Ettersom det foreslås en ny paragraf (i tillegg
til nye § 26, se punkt 2.2.6 ovenfor), blir nummereringen av alle
etterfølgende paragrafer forskjøvet med to numre (§§ 40 følgende
blir nye §§ 42 følgende).
I gjeldende § 41 fjerde ledd heter det at finanskomiteen
«samtidig» med avgivelse av innstilling om nasjonalbudsjettet og
statsbudsjettet (finansinnstillingen, Innst. 2 S), skal avgi «innstilling
vedrørende skatter og avgifter og rammetilskudd til kommuner og
fylkeskommuner» (Innst. 3 S). I praksis har også Innst. 4 L om endringer
i lovgivningen om skatter, avgifter og toll blitt avgitt samtidig
med Innst. 2 S.
Dette innebærer at finanskomiteen på den korte tiden
som er til rådighet må arbeide parallelt med flere omfattende innstillinger.
Arbeidsgruppen mener at dette er lite hensiktsmessig, og foreslår at
det åpnes for at Innst. 3 S kan avgis etter finansinnstillingen.
Videre foreslår arbeidsgruppen at ordene «rammetilskudd til kommuner
og fylkeskommuner» tas ut av bestemmelsen, ettersom det også foreslås
at dette overføres til kommunal- og forvaltningskomiteens ansvarsområde
i § 14 nr. 8 (se punkt 2.2.2 ovenfor). Dette kan medføre at Stortinget
vil treffe det endelige vedtaket om rammetilskudd til kommunesektoren
et par uker senere enn med dagens ordning, men etter arbeidsgruppens
vurdering vil dette neppe få særlige konsekvenser for kommunenes
og fylkeskommunenes budsjettarbeid.
Uten presiseringen av at innstillingen om skatter og
avgifter skal avgis «samtidig» med finansinnstillingen, vil bestemmelsen
i gjeldende § 41 fjerde ledd etter arbeidsgruppens vurdering bli
overflødig, og det foreslås at dette leddet strykes (i nye § 43).
Det foreslås også enkelte andre, mindre justeringer av paragrafen.
Arbeidsgruppen har vurdert flere tiltak for
å sikre og styrke mulighetene for å ta opp dagsaktuelle tema til
debatt i Stortinget.
Arbeidsgruppen foreslår at komiteene gis anledning
til å ta opp enkelte saker eller tema til en bredere debatt i Stortinget,
der lederne for partifraksjonene i komiteen får adgang til et ubegrenset
antall innlegg. Dette vil kunne stimulere til en bred debatt om
særlig viktige eller aktuelle tema. Forslaget går ut på at den enkelte
komité skal kunne ta initiativ til et slikt debattopplegg inntil to
ganger per stortingssesjon. Dette skal kunne gjøres ikke bare i
saker som komiteen har fått til behandling, men komiteene skal også
ellers kunne ta selvstendig initiativ til slike debatter om tema
som faller innenfor komiteens ansvarsområde.
En regel om dette foreslås tatt inn i § 22 syvende ledd.
Det foreslås også en særregel om taletiden i slike debatter i nye
§ 51 tredje ledd (gjeldende § 49 tredje ledd).
Etter gjeldende § 66 første ledd tredje punktum bør
stortingspresidenten normalt avvise interpellasjoner om blant annet:
«b) saker som er under behandling i komiteene, c) saker som det
er gitt innstilling om, men som ennå ikke er behandlet av Stortinget».
Noen saker, for eksempel representantforslag, kan inneholde en rekke
enkeltforslag som dekker et bredt spekter av temaer. Arbeidsgruppen
mener det er uheldig om slike «vidtfavnende» saker blir til hinder
for senere interpellasjoner om ett av temaene som berøres i saken.
Arbeidsgruppens flertall, medlemmene Høybråten,
Torve, Helleland, Hagen, Meltveit Kleppa, Syversen og Tenden, foreslår
derfor at avvisningsgrunnene i gjeldende § 66 mykes opp, slik at
stortingspresidenten ikke må avvise interpellasjoner som gjelder
enkeltforslag som tidligere er tatt opp i en omfattende sak. Arbeidsgruppen
foreslår at det tas inn en tilføyelse om dette etter punktoppstillingen
i nye § 68 første ledd tredje punktum.
Et mindretall i gruppen, medlemmet Kielland Asmyhr,
mener at det ikke bør være noen begrensninger i adgangen til å fremme
interpellasjoner (bortsett fra at de ikke kan angå noe som faller
utenfor regjeringens ansvarsområde). Etter dette medlemmets mening
bør derfor avvisningsgrunnene i gjeldende § 66 første ledd annet punktum
bokstav b, c og d oppheves.
Etter gjeldende § 68 tredje ledd kan det bare stilles
til sammen to spørsmål til skriftlig besvarelse og spørsmål i spørretimen
per kalenderuke. Etter arbeidsgruppens vurdering kan denne regelen
ha ført til at det blir innlevert færre spørsmål til den ordinære
spørretimen. Som et bidrag til å revitalisere spørretimen foreslår
arbeidsgruppen derfor at representantene skal kunne stille to spørsmål
til skriftlig besvarelse per uke selv om de også innleverer spørsmål
til den ordinære spørretimen.
Etter gjeldende § 71 annet ledd må spørsmål
til den ordinære spørretimen innleveres «senest kl. 14.00 siste
torsdag før spørretimen», det vil si seks dager før spørretimen
avholdes. Et mindretall i arbeidsgruppen, medlemmet Kielland Asmyhr,
mener at en kortere frist vil gjøre det mulig å stille mer dagsaktuelle
spørsmål enn i dag. Dette medlemmet foreslår derfor at fristen for
innlevering av spørretimespørsmål settes til senest kl. 12.00 siste
mandag før spørretimen.
Arbeidsgruppens flertall mener at den gjeldende fristen
på seks dager før spørretimen avholdes er hensiktsmessig, særlig
for at statsrådene skal ha mulighet til å forberede seg og kunne
gi presise og utfyllende svar. Flertallet går derfor ikke inn for
å forkorte denne fristen.
Arbeidsgruppen foreslår også noen mindre justeringer
av ord og begreper i forretningsordenen:
Ordet «referatsaker»
i gjeldende § 32 annet ledd fjerde punktum endres til «saker som
skal refereres» (i nye § 33).
Ordet «kart» i gjeldende § 38 annet ledd
bokstav c erstattes med «dagsordenen» (i nye § 39).
Betegnelsen «Reglement om register for
representantenes verv og økonomiske interesser» i gjeldende § 74
endres til «reglement om register for stortingsrepresentantenes
verv og økonomiske interesser» (i nye § 76), som er den offisielle
betegnelsen på reglementet.
Som nevnt har arbeidsgruppen drøftet en del øvrige
mulige endringer av forretningsordenen, som en enstemmig arbeidsgruppe
ikke har villet fremme forslag om, i rapporten kapittel 3.
I representantforslag 84 S (2011–2012) ble det foreslått
å ta inn en regel i gjeldende § 70 første ledd nytt tredje punktum
om at statsministeren, med mindre særlige hensyn tilsier noe annet, skal
møte i den muntlige spørretimen minst én gang per måned. Representantforslaget
ble behandlet av Stortingets presidentskap i forrige stortingssesjon,
og det ble gitt innstilling om at det «vedlegges protokollen», jf.
Innst. 288 S (2011–2012). Innstillingen ble enstemmig bifalt i Stortingets
møte 22. mai 2012.
Det ble særskilt presisert i mandatet at arbeidsgruppen
skulle vurdere det nevnte representantforslaget. I Dokument 14 (2012–2013)
punkt 3.1 peker arbeidsgruppen på at det i dag er praksis for at
statsministeren møter i spørretimen omtrent én gang i måneden, og
at det synes å være unison enighet både fra regjeringen og Stortingets
side, og fra posisjons- og opposisjonspartiene, om at dette er en
god ordning. Etter arbeidsgruppens mening bør den likevel praktiseres
med en viss grad av fleksibilitet, og arbeidsgruppen ser det derfor
ikke som nødvendig å regulere dette i forretningsordenen.
Komiteenes adgang til å stille spørsmål til
en statsråd for å belyse bestemte saker som komiteen har til behandling,
er etablert gjennom langvarig praksis. Men denne ordningen har bare indirekte
kommet til uttrykk i forretningsordenen § 24.
Arbeidsgruppen har vurdert om det bør tas inn
en regel i forretningsordenen som utvetydig slår fast at komiteene
kan stille spørsmål til statsrådene om saker som komiteen har til
behandling. Dette ville gi et klarere rettslig grunnlag for denne
spørsmålsordningen. Arbeidsgruppen har også drøftet enkelte problemstillinger
i tilknytning til eventuell regulering av slike spørsmål i forretningsordenen.
Etter en samlet vurdering har arbeidsgruppen likevel
kommet til at dagens praksis fungerer tilfredsstillende, og har
derfor ikke fremmet forslag om en ny bestemmelse i forretningsordenen
om skriftlige spørsmål fra komiteene.
Etter gjeldende praksis er det bare helt unntaksvis
at en stortingsrepresentant vil være inhabil til å delta i behandlingen
av en sak i Stortinget. Men også ut over slike tilfeller kan det
tenkes at en representant vil be om å bli fritatt fra å delta i
behandlingen av en sak fordi representanten har en særlig sterk
personlig interesse i saken.
Arbeidsgruppen mener at det ikke er ønskelig
å ta detaljerte inhabilitetsregler inn i forretningsordenen, men
drøfter om det kan være grunn til å ta inn en regel om behandlingen
av eventuelle spørsmål om en representants habilitet. Arbeidsgruppen
har også laget utkast til en slik regel, men har som nevnt ikke
fremmet forslag om at en slik regel bør vedtas.
Arbeidsgruppen har drøftet spørsmålet om det
er behov for å ta inn regler i forretningsordenen om sanksjoner
ved brudd på stortingsrepresentantenes plikter. Arbeidsgruppen har
blant annet redegjort for regler om dette i andre parlamenters regelverk,
og for en del prinsipielle juridiske problemstillinger når det gjelder
slike sanksjonsregler.
Arbeidsgruppen har imidlertid ikke foreslått
at det fastsettes slike regler i forretningsordenen. Det finnes
allerede formelle sanksjoner for brudd på representantenes plikter,
i form av riksrett og alminnelige strafferettslige reaksjoner. Det
finnes også uformelle måter å påtale uønsket adferd på, for eksempel
at presidentskapet eller stortingspresidenten henvender seg til
den enkelte representant og påpeker at visse typer adferd bryter
med skrevne eller uskrevne regler. Etter arbeidsgruppens mening
er det derfor ikke behov for å fastsette ytterligere sanksjonsregler
i forretningsordenen.