Norge har lange industrielle tradisjoner. Basert på bruk av naturgitte forutsetninger og høy kompetanse har industrien lagt grunnlaget for det velferdssamfunnet Norge er i dag. Det er i dag en klar todeling av norsk industri. Mens tradisjonelle næringer sliter tungt, opplever olje- og offshorerelatert virksomhet formidabel vekst. For petroleumsintensiv virksomhet er mangel på kvalifisert arbeidskraft et sterkt hinder. For eksportintensiv virksomhet er pris- og kostnadsutvikling det viktigste hinderet.

Store deler av industrien konkurrerer i et internasjonalt marked. Vilkår i Norge som utformes helt ulikt de vilkårene utenlandske aktører har, kan svekke bedriftenes konkurranseevne og få som konsekvens at virksomheter legges ned eller fortrenges av nyetablert kapasitet i land med bedre rammevilkår. Det kan føre til tap av arbeidsplasser, verdiskaping, bosetting, kompetanse og forskning/teknologiutvikling. Forslagsstillerne mener det nå, mer enn noen gang, er viktig at norsk industri må sikres forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår.

Den særnorske formuesskatten fører til at noen bedrifter tar ut mer utbytte til eierne for å finansiere eiernes formuesskatt. Spesielt gjøres dette i familieeide selskap med spredt eierskap. I tillegg demper den investeringslysten i produksjonsutstyr og favoriserer investeringer i fast eiendom. Den er også en ekstra beskatning av norsk kapital sammenliknet med kapital eid fra utlandet. Et fritak for formuesskatt for arbeidende kapital vil ta bort den skattediskrimineringen som norske, private eiere har relativt til offentlige eiere og utenlandske eiere i dag, og stimulere nasjonalt, privat eierskap. Det vil dermed ta bort en konkurranseulempe som det norske kapitalmarkedet har for innenlandske investorer.

Norge trenger en samlet og helhetlig politikk for klima, energi og næringsutvikling. En samlet politikk på disse feltene vil skape muligheter også for grønn verdiskaping, som i neste omgang vil gi grobunn for videre innovasjon og teknologiutvikling i Norge. Forslagsstillerne mener det er viktig at ikke-fornybar kraft ikke blir en konkurranseulempe for industrien, for eksempel gjennom nye krav og direktiver fra EU, herunder kvotehandelsdirektivet. Forslagsstillerne ønsker en politikk som er pådriver for forsknings- og innovasjonsprogrammer som støtter produktutvikling og medvirker til å lokalisere pilot- og demonstrasjonsanlegg for nye miljøvennlige teknologier og fornybar energi til Norge for å posisjonere norske løsninger for et globalt marked.

De siste fem årene har skattemyndighetene etter forslagsstillernes mening gjennomført en skjult økning av skatten for produksjonsbedrifter gjennom innstramming av reglene for avskrivning.

Blant annet har aluminiumsverkene i Sunndal og Mosjøen fått redusert avskrivningssatsen for produksjonsutstyr fra 20 pst. (maskin) til 4 pst. (bygg) eller alternativt 10 pst. (bygg med levetid under 20 år, ny avskrivningsmulighet fra 2012). Bedriftene, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Norsk Industri har pekt på at innstrammingen ikke er i tråd med skattereformen fra 1992, og har varslet at de ønsker å prøve dette i rettsvesenet.

I statsbudsjettet for 2012 endret Stortinget skatteloven slik at produksjonsinnretninger med levetid mindre enn 20 år kan avskrives med 10 pst. istedenfor 4 pst. Forbedringen på seks prosentpoeng betyr en lettelse på 80 mill. kroner av en tidligere skatteskjerpelse på 190 mill. kroner. Industribedriftene med slike driftsmidler må altså fortsatt betale 110 mill. kroner mer i skatt enn før endringen.