Norge har lange industrielle tradisjoner. Basert på
bruk av naturgitte forutsetninger og høy kompetanse har industrien
lagt grunnlaget for det velferdssamfunnet Norge er i dag. Det er
i dag en klar todeling av norsk industri. Mens tradisjonelle næringer
sliter tungt, opplever olje- og offshorerelatert virksomhet formidabel
vekst. For petroleumsintensiv virksomhet er mangel på kvalifisert
arbeidskraft et sterkt hinder. For eksportintensiv virksomhet er
pris- og kostnadsutvikling det viktigste hinderet.
Store deler av industrien konkurrerer i et internasjonalt
marked. Vilkår i Norge som utformes helt ulikt de vilkårene utenlandske
aktører har, kan svekke bedriftenes konkurranseevne og få som konsekvens
at virksomheter legges ned eller fortrenges av nyetablert kapasitet
i land med bedre rammevilkår. Det kan føre til tap av arbeidsplasser,
verdiskaping, bosetting, kompetanse og forskning/teknologiutvikling.
Forslagsstillerne mener det nå, mer enn noen gang, er viktig at
norsk industri må sikres forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår.
Den særnorske formuesskatten fører til at noen bedrifter
tar ut mer utbytte til eierne for å finansiere eiernes formuesskatt.
Spesielt gjøres dette i familieeide selskap med spredt eierskap.
I tillegg demper den investeringslysten i produksjonsutstyr og favoriserer
investeringer i fast eiendom. Den er også en ekstra beskatning av
norsk kapital sammenliknet med kapital eid fra utlandet. Et fritak
for formuesskatt for arbeidende kapital vil ta bort den skattediskrimineringen
som norske, private eiere har relativt til offentlige eiere og utenlandske
eiere i dag, og stimulere nasjonalt, privat eierskap. Det vil dermed
ta bort en konkurranseulempe som det norske kapitalmarkedet har
for innenlandske investorer.
Norge trenger en samlet og helhetlig politikk
for klima, energi og næringsutvikling. En samlet politikk på disse
feltene vil skape muligheter også for grønn verdiskaping, som i
neste omgang vil gi grobunn for videre innovasjon og teknologiutvikling
i Norge. Forslagsstillerne mener det er viktig at ikke-fornybar
kraft ikke blir en konkurranseulempe for industrien, for eksempel gjennom
nye krav og direktiver fra EU, herunder kvotehandelsdirektivet.
Forslagsstillerne ønsker en politikk som er pådriver for forsknings-
og innovasjonsprogrammer som støtter produktutvikling og medvirker
til å lokalisere pilot- og demonstrasjonsanlegg for nye miljøvennlige teknologier
og fornybar energi til Norge for å posisjonere norske løsninger
for et globalt marked.
De siste fem årene har skattemyndighetene etter forslagsstillernes
mening gjennomført en skjult økning av skatten for produksjonsbedrifter
gjennom innstramming av reglene for avskrivning.
Blant annet har aluminiumsverkene i Sunndal
og Mosjøen fått redusert avskrivningssatsen for produksjonsutstyr
fra 20 pst. (maskin) til 4 pst. (bygg) eller alternativt 10 pst.
(bygg med levetid under 20 år, ny avskrivningsmulighet fra 2012). Bedriftene,
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Norsk Industri har pekt
på at innstrammingen ikke er i tråd med skattereformen fra 1992,
og har varslet at de ønsker å prøve dette i rettsvesenet.
I statsbudsjettet for 2012 endret Stortinget
skatteloven slik at produksjonsinnretninger med levetid mindre enn
20 år kan avskrives med 10 pst. istedenfor 4 pst. Forbedringen på
seks prosentpoeng betyr en lettelse på 80 mill. kroner av en tidligere
skatteskjerpelse på 190 mill. kroner. Industribedriftene med slike
driftsmidler må altså fortsatt betale 110 mill. kroner mer i skatt
enn før endringen.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av norsk industris rammevilkår, herunder avskrivningsreglene, og
fremme forslag om tiltak som skal sikre at norske bedrifter opprettholder
konkurransekraften.»