Regjeringa vil
føre ein offensiv
innsats for verdiskaping og sysselsetjing i heile landet
sikre gode rammevilkår for dei ressursbaserte næringane
at verkemiddelaktørane i større grad skal
arbeide proaktivt, særleg i dei områda der utfordringane er størst
at verkemiddelaktørane sitt distriktspolitiske oppdrag
skal gå fram endå tydelegare overfor norske og utanlandske gründerar
og investorar
vidareutvikle den landsomfattande infrastrukturen
for innovasjon og nyskaping
etablere ein internettportal der all gründerrelevant
informasjon er samla
Produksjonen av varer og tenester skjer i ei
stadig meir konkurranseutsett og global arbeidsdeling. Stordrift
og nisjeproduksjon lever side om side, og produksjonen kan skje
på ulike stader.
Fleire år med høgare lønsvekst i Noreg enn hjå handelspartnarane
våre har vore med på å gje eit høgt kostnadsnivå. I tillegg har
krona gjennomgåande styrkt seg dei siste åra.
Noreg har likevel ein gunstig næringsstruktur
i ei tid der råvareprisane har gått opp. Spesielt næringar som leverer
til petroleumssektoren, har hatt ei god utvikling.
Låge renter og god inntektsvekst har medverka til
større etterspurnad i hushalda. Dette bidreg igjen til veksten i
tenestenæringane, som står sterkast der marknadene er størst – det
vil seie i byane.
Ein ser no konturane av ei todeling av næringslivet
fordi den tradisjonelle industrien, reiselivet i distrikta og primærnæringane
har problem med kostnadsnivået.
Den globale arbeidsdelinga gjer at den internasjonale
konkurransen blir større. Det legg i neste omgang press på norsk
næringsliv for kontinuerleg forbetring. Høge løningar i Noreg samanlikna
med andre land gjer at norsk næringsliv må konkurrere gjennom å
vere raske til å omstille seg og ha eit stort innslag av kompetanse,
nyskaping og kvalitet. Dette fører igjen til at det er stort press
på og behov for å omstille seg til eit meir kunnskapsbasert og internasjonalt
orientert næringsliv.
Trass i finanskrisa har det vore ei god utvikling
i norsk økonomi dei seinaste fem åra. Det har vore vekst i den private
sysselsetjinga i alle storbyregionane. Tenestenæringane er dominerande
i dei store byane, og har hatt sterk vekst dei siste tiåra. Det
er også god vekst i det private næringslivet i store delar av Distrikts-Noreg.
Mykje av veksten kjem av at det har vore ei
positiv utvikling i det eksportretta, ressursbaserte næringslivet.
Dersom ein visualiserer utviklinga, kan vi sjå
ein mosaikk med sterke og svake område side om side. Dette er eit
bilete vi finn i alle delar av landet.
Næringsstrukturen forklarer likevel ikkje alle
variasjonane mellom ulike regionar. Det er klare klyngjetendensar
i eksportintensitet, og nokre område har verksemder som har lukkast
betre enn andre stader med å kople seg på dei næringane der Noreg
står sterkt globalt. Eksport avlar eksport, og jo meir spesialisert
eit næringsliv er, desto større eksport har det. Eldsjeler og gründerar
kan òg ha stor innverknad på utviklinga i mindre arbeidsmarknader.
Det er mange ulike faktorar som avgjer kva for entreprenørskaps-
og innovasjonsaktivitet ein får. I meldinga blir det peikt på at
gründerane og verksemdene er viktigast av alt. Offentlege tiltak
bidreg på ulikt vis. Stabile og gode rammevilkår for eit mest mogleg
konkurransedyktig næringsliv er truleg det viktigaste, som kronekurs,
rentenivå, skatte- og avgiftsregime, lover og reglar, tilgang til
marknader og tilrettelegging av regelverk og offentlege tenester. Det
same gjeld infrastruktur for transport og mjuk infrastruktur for
utdanning og forsking.
Den direkte næringsretta innsatsen består av
ei rad ulike tiltak. Over statsbudsjettet blir det gjeve næringsstøtte
på fleire ulike måtar, med eit totalt omfang på om lag 22,2 mrd.
kroner i 2012.
I tillegg får næringslivet skattelette på ulike måtar.
Den mest omfattande ordninga er den differensierte arbeidsgjevaravgifta,
som utgjorde 7,1 mrd. kroner i redusert proveny i 2012.
Busetnad og verdiskaping i Distrikts-Noreg har
i stor grad teke utgangspunkt i nytting av naturressursane. Distrikta
har framleis mange av fortrinna sine knytte til nærleik til naturressursane
og historisk kunnskap om korleis dei effektivt kan nyttast. Landbruks-
og matpolitikken, fiskeri- og havbrukspolitikken, olje- og energipolitikken
og politikk for marine næringar, reiselivet og mineralnæringa tek
alle utgangpunkt i nytting av naturressursane og er sentrale for
å nå måla om busetjing og verdiskaping i distrikts- og regionalpolitikken.
Verdiskaping basert på natur- og kulturarven er omtalt i kapittel
8.1.3 i meldinga.
I Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken
legg regjeringa til grunn fire overordna mål: mattryggleik, landbruk
over heile landet, auka verdiskaping og berekraftig landbruk. For
å nå målet om landbruk i heile landet ynskjer regjeringa å setje
i verk ein meir regionalt tilpassa landbruks- og matpolitikk. Dette
skal skje gjennom ein tydelegare distriktsprofil i dei nasjonale
ordningane, oppretting av regionale bygdeutviklingsprogram som forsterkar
regionaliseringa av utviklings- og investeringsverkemidla og ein
meir områderetta innsats. Frå eit sysselsetjingsperspektiv er landbrukspolitikken
særleg viktig for utviklinga i mindre arbeidsmarknader med ein stor
del sysselsette i landbruket og mindre aktivitet i andre næringar.
Verdikjedene i landbruket er blant dei mest
komplette i norsk næringsliv, og omfattar alt frå produksjon av
innsatsvarer og næringsmiddelindustri til forsking og forbrukarar.
For å få til innovasjon og verdiskaping regionalt er det viktig
med god samhandling mellom forvaltninga, næringslivet og kunnskaps-
og forskingsmiljøa. Landbruket er eit døme på ein sektor der ein
desentralisert struktur med forskings- og kompetansemiljø bidreg
til kunnskapsbasert utvikling og innovasjon i næringa (jf. kap.
6.3.4 i meldinga).
Landbruks- og matmeldinga peikar på at det er eit
stort potensial for å vidareutvikle bygdenæringar med utgangspunkt
i bredda av landbruksressursane. I landbruks- og matpolitikken er
det både sentrale og regionale verkemiddel for å stimulere til løftet
for bygdenæringane, mellom anna gjennom å prioritere investeringsmidlar
innanfor dei fylkesvise Bygdeutviklingsmidlane. På nasjonalt nivå
er Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv sentralt.
Den nasjonale strategien Inn på tunet er kvalitetssikra
og tilrettelagde velferdstenester med garden som arena og skal følgjast
opp med ein eigen handlingsplan i 2013.
Regjeringa har ein visjon om at Noreg skal vere den
fremste sjømatnasjonen i verda. Regjeringa legg i vårsesjonen 2013
fram ei melding til Stortinget om dette.
Akvakultur er eit av dei matområda som veks raskast
i verda og i det komande tiåret er det berekna at den totale produksjonen
frå fiske og havbruk vil vere større enn produksjonen av storfe,
svin og fjørfe. Veksten i havbruket medverkar til ny sysselsetjing
og busetjing langs den lange kysten vår. Fiske og havbruk var i
2011 den næringa som sysselsette flest menneske i område med spreidd
busetnad.
Arbeidet til regjeringa for dei maritime næringane
er greidd ut om i strategien Stø kurs (2007). Målet er at Noreg
skal vere ein verdsleiande maritim nasjon. Å styrkje maritim kompetanse
gjennom utdanning, forsking og innovasjon er sentralt her. Regjeringa
vil leggje fram ein oppdatert maritim strategi våren 2013.
Målretta satsing på sterke næringsklyngjer og kompetansemiljø
gjev potensial for vekst, verdiskaping og sysselsetjing i maritime
næringar i mange lokalsamfunn langs kysten. Totalt sysselset dei
maritime næringane om lag 100 000 personar i Noreg. Mange av verksemdene
er lokaliserte utanfor dei store byregionane.
Regjeringa la i 2011 fram petroleumsmeldinga Meld.
St. 28 (2010–2011) En næring for framtida. Petroleumsverksemda på
norsk sokkel har skapt arbeidsplassar over heile landet. Når nye,
lønsame funn i framtida blir gjorde på norsk sokkel, vil Olje- og energidepartementet
følgje opp utbyggingsplanane med sikte på å fremje lønsam produksjon
av ressursane og samtidig sikre at det lokale og regionale næringslivet
får høve til å delta som konkurransedyktige leverandørar til petroleumsverksemda.
Analysar viser at internasjonalisering har vore viktig
for næringsutviklinga og sysselsetjinga i distrikta. Norwegian Oil
and Gas Partners (INTSOK) er eitt av verkemidla til Olje- og energidepartementet for
å auke internasjonaliseringa av næringa, og blir finansiert delvis
av Olje- og energidepartementet og delvis av næringa sjølv.
Utbygging og drift av energianlegg som er baserte
på fornybare energikjelder, er ei viktig verksemd i distrikta. Utbygging
av vasskraft og vindkraft gjev eit viktig bidrag til grunneigarar
og kommunar. Meir bruk av skogråstoff til bioenergi og leveranse
av biovarme er eit grunnlag for næringsutvikling og verdiskaping.
Med innføring av elsertifikatmarknaden blir aktiviteten i Distrikts-Noreg
i stor grad stimulert fram mot 2020.
For å gjere norsk energinæring endå meir slagkraftig
internasjonalt, har Olje- og energidepartementet, Nærings- og handelsdepartementet
og Utanriksdepartementet gått saman med norskbaserte bedrifter som
arbeider med fornybare energikjelder som vasskraft, vindkraft, og
solenergi og etablert foreininga Norwegian Renewable Energy Partners (INTPOW),
etter mønster av INTSOK.
Dei planlagde nettinvesteringane i åra framover skapar
grunnlag for større aktivitet i leverandørindustrien.
I arbeidet med prosjektet Ørskog-Sogndal har Statnett
hatt som strategi å dele opp delar av prosjektet i fleire pakker
for å kunne leggje til rette for lokale leverandørar. Både norske
og internasjonale aktørar har fått kontraktar i prosjektet. Olje-
og energidepartementet ser positivt på denne utviklinga.
Reiselivsstrategien til regjeringa Destinasjon Norge
(2012) har som mål å få ei meir produktiv næring, fleire heilårsarbeidsplassar
og fleire unike reiselivsprodukt. Strategien varslar ei større omlegging
av struktur og oppgåvefordeling i destinasjonsselskapa i Noreg.
Saman med fylkeskommunane og kommunesektoren vil Nærings- og handelsdepartementet
setje i gang eit prosjekt som skal profesjonalisere og effektivisere
reisemålsselskapa i Noreg.
Regjeringa vil leggje fram ein strategi for
mineralnæringa der hovudmålet er ei verdiskapande og lønsam næring
med god vekstkraft. Bakgrunnen for strategien er ein større global
etterspurnad etter mineral og metall.
Det blir i meldinga peikt på at kulturnæringane speler
ei stadig viktigare rolle i økonomien, mellom anna på grunn av den
generelle velstandsauken som har gjort etterspurnaden etter kultur
større og gjeve grunnlag for eit mangfald av ulike kulturføretak.
Regjeringa vil våren 2013 leggje fram ein ny handlingsplan om næringsverksemd
i kulturnæringane.
Kultur speler også ei viktig rolle i distrikts-
og regionalpolitikken. Kommunar, byar og regionar over heile landet
nyttar kultur som ein del av arbeidet med å utvikle attraktive lokalsamfunn
for innbyggjarar, besøkjande og næringslivet.
Norsk økonomi har både historisk og i vår tid
i hovudsak vore tufta på nytting av verdifulle naturressursar. Eit
overordna mål har vore å sikre dei store verdiane for fellesskapen
gjennom eigarskap, konsesjonsreglar og skattereglar. Desse ordningane
er blant dei eldste distriktspolitiske verkemidla som har vore nytta
i Noreg, og dei har medverka til vekst og utvikling i lokalsamfunn
og distrikt.
For dei landbaserte naturressursane er fellesskapen
representert både ved stat, fylkeskommune og kommune. Vasskraftutbygging
er eit døme på at ein har søkt å sikre delar av verdiskapinga i
dei kommunane og lokalsamfunna der ressursane finst.
Næringsinnretninga i distrikts- og regionalpolitikken
er eit grep for å tenkje langsiktig, og som skal verke langsiktig.
Innsatsen er i all hovudsak næringsnøytral. Den bedriftsretta innsatsen
skal vere retta inn mot landsdelar og område med særlege utfordringar.
Desse områda er definerte som det distriktspolitiske verkeområdet.
Den bedriftsretta innsatsen per sysselsett over budsjettet til Kommunal-
og regionaldepartementet er langt større i mindre arbeidsmarknader
enn i større. Innsatsen skal særleg vere innretta mot kapitalbehov,
kompetanse, nettverk, entreprenørskap og innovasjon og prioriterer
spesielle grupper som små og mellomstore bedrifter, kvinner, unge og
innvandrarar. Innsatsen må tilpassast både dei nasjonale og dei
langt meir omfattande sektoravgrensa tiltaka.
Utfordringane i arbeids- og næringslivet varierer mykje
både i og mellom fylka. Det krev ein regionalt tilpassa næringspolitikk.
Det blir i meldinga peikt på at fylkeskommunen skal
vere den leiande aktøren når det gjeld å gjennomføre ei slik differensiering
av politikken. Det meste av midlane frå departementet til næringsutvikling
blir kanalisert gjennom fylkeskommunane.
Regjeringa har lagt nokre føringar for arbeidsdelinga
mellom aktørane regionalt i bruken av regionale utviklingsmidlar.
Fylkeskommunane har ansvar for det strategiske arbeidet med næringspolitiske
verkemiddel. Både det strategiske arbeidet og iverksetjing av tiltak
i kvart einskilt fylke skal skje gjennom samhandling med Innovasjon
Noreg, SIVA, Forskingsrådet, fylkesmannen, Sametinget, kommunar
og andre private og offentlege aktørar. Ved forvaltningsreforma
fekk fylkeskommunane 49 pst. eigarskap i Innovasjon Noreg, og dei
regionale forskingsfonda blei oppretta.
Nærings- og handelsdepartementet la i Meld.
St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst fram nye mål for Innovasjon
Noreg og SIVA. Innovasjon Noreg skal utløyse bedrifts- og samfunnsøkonomisk
lønsam næringsutvikling og utløyse regionane sine næringsmessige
moglegheiter. Innovasjon Noreg skal bidra til fleire gode gründerar,
fleire vekstkraftige føretak og fleire innovative næringsmiljø.
SIVA er, gjennom sin eigedoms- og innovasjonsverksemd,
staten sitt verkemiddel for tilretteleggjande eigarskap og utvikling
av bedrifter og nærings- og kunnskapsmiljø i heile landet. SIVA
har eit særleg ansvar for å fremje vekstkrafta i distrikta.
Noregs forskingsråd skal arbeide for å fremje innovasjon
i næringsliv og offentleg sektor i heile landet. Forskingsrådet
har ei eiga avdeling for regional forsking og innovasjon med 13
regionale representantar som dekkjer heile landet. Forskingsrådet
er nyleg evaluert med positive vurderingar.
Fylkeskommunane kan gje støtte til prosjekt,
i hovudsak innanfor det distriktspolitiske verkeområdet, for at
regionar og lokalsamfunn skal bli meir attraktive å bo i og flytte
til. Dei kan òg finansiere tilrettelegging av gode rammer for næringslivet
og for kompetanseheving. Fylkeskommunane skal ikkje gje støtte til
investerings- og utviklingsprosjekt til einskilde verksemder eller
etablerarar. Tilskot, lån, garantiar og eigenkapital til slike formål
skal forvaltast av Innovasjon Noreg.
Departementet ventar at fylkeskommunane, kommunane
og dei nasjonale verkemiddelaktørane har ei føremålstenleg arbeidsdeling
og samordning i tilfelle der dei i prinsippet kan støtte same type
tiltak. Desse premissane er lagde til grunn for arbeidsdelinga når
fleire aktørar støttar same type tiltak, jf. St.prp. nr. 51 (2002–2003)
Virkemidler for et innovativt og nyskapende næringsliv:
Tiltaket må vere
brukarvennleg (éi dør inn).
Det må vere effektivitet i styringa (unngå
duplisering av ressursar og kompetanse eller profesjonalisering/habilitetsspørsmål).
Ein må ha oversyn over tiltak og aktørar
for å unngå overetablering i regionane (konkurransevriding).
Det blir i meldinga peikt på at for at fylkeskommunane
skal kunne ta tak i lokale utfordringar og fortrinn, er det naudsynt
med stor fleksibilitet i nyttinga av dei distrikts- og regionalpolitiske
verkemidla. Fylkeskommunane har difor relativt stor fridom når det gjeld
å prioritere bruken av dei midlane som blir overførte frå departementet.
Midlane frå departementet skal nyttast innanfor ramma
av nasjonale føringar og i tråd med regionale planar og strategiar.
Forvaltning på alle nivå skal skje i samsvar med det statlege økonomiregelverket
og konkurransereglane i EØS-området.
Verkemiddelaktørane skal tilpasse arbeidsforma og
samansetjinga av program og tenester til behova på staden og i samhøve
med fastlagde mål. Samstundes skal dei stille strenge krav til dei
einskilde prosjekta som får støtte. Sjå nærare omtale i meldinga.
I Meld. St. 22 (2011–2012) presenterte regjeringa åtte kriterium
for god verkemiddelbruk som skal vere rettleiande for verkemiddel
som blir lagde til Innovasjon Noreg og SIVA.
Eigarane og oppdragsgjevarane til Innovasjon Noreg
har nyleg utarbeidd eit felles forslag til eit nytt mål- og resultatstyringssystem
for selskapet. Måleparametrane skal bidra til å betre styringsinformasjonen
og avgjerdsgrunnlaget. Eit tilsvarande system vil bli utvikla for
SIVA.
Det blir i meldinga vist til at fylkeskommunane kan
leggje strategiske føringar for midlane som mellom andre Innovasjon
Noreg forvaltar for dei. Fylkeskommunane kan òg fastleggje fleire
mål- og resultatkrav til forvaltninga av midlane, innanfor ramma
av disponible budsjettrammer og fastlagd målstruktur. Departementet
legg til grunn at både føringar og mål- og resultatkrav blir drøfta
og forankra i den regionale partnarskapen.
Også departementet løyver midlar til satsingar
og program i Innovasjon Noreg, SIVA og Forskingsrådet. Strategiske
føringar, proaktivt arbeid og mål- og resultatkrav til slike tiltak
blir fastlagde i styringsdialogen mellom departementet og selskapa
og i program, statsbudsjett og oppdragsbrev. Fylkeskommunane kan
delta i slike nasjonale satsingar.
Innovasjon Noreg og SIVA skal kommunisere sitt
distriktspolitiske oppdrag endå tydelegare til gründerar og verksemder.
Det blir i meldinga peikt på at dei bedriftsretta verkemidla
over departementet sitt budsjett skal treffe verksemder i ulike
utviklingsfasar. Ein del av innsatsen er retta inn mot oppstarten
av føretaka, til dømes etablerartilskot og investeringstilskot (Innovasjon
Noreg) og infrastruktur gjennom inkubatorar og næringshagar (SIVA).
Gjennom undersøkingar om kundeeffektar og evalueringar
får departementet kunnskap om korleis dei ulike ordningane verkar.
Høgare sysselsetjing står sentralt i distriktspolitikken, og kundeeffektundersøkingane
til Innovasjon Noreg tyder på at det er vesentlege skilnader i kostnaden
per sikra eller skapt arbeidsplass.
Det blir i meldinga vist til at den private
kapitalmarknaden er den viktigaste finansieringskjelda for næringslivet
og at den speler ei nøkkelrolle for verdiskaping. Kapital blir kanalisert
inn i lønsame prosjekt, og risikoen knytt til prosjekta blir fordelt
på dei aktørane som har best evne og vilje til å bere han. Finansieringsbehov,
risiko med vidare varierer mellom bedrifter avhengig av utviklingsfase,
storleik, type prosjekt og utvikling i lønsemd.
Bedrifter i mindre arbeidsmarknader har færre bankar
og finansinstitusjonar å velje mellom, noko som gjev mindre konkurranse.
Gjeldsfinansiering blir òg nytta i mindre grad her.
Utan offentleg innsats ville det vore vanskelegare å
få lån i distriktsområde der panteverdiane er låge. Den offentlege
støtta skal verke utløysande for det einskilde prosjektet, men samstundes
vere lågast mogleg for slik å nytte midlane best mogleg.
Det blir i meldinga peikt på at offentlege låne-
og tilskotsordningar skal medverke til å utløyse bedrifts- og samfunnsøkonomisk
lønsame prosjekt. Den offentlege innsatsen stimulerer til meir privat
finansiering. Låne- og tilskotsordningane blir brukte til å delfinansiere
utbyggings-, omstillings-, utviklings- og nyetableringsprosjekt
som det er vanskeleg å finne tilstrekkeleg risikovilje til i den
private kreditt- og finansmarknaden.
I særleg næringssvake område kan Innovasjon Noreg
finansiere verksemder med utelukkande ein lokal eller regional marknad,
eller akseptere større risiko, særleg der andrehandsverdien av fast
eigedom er låg.
I delar av landet og i fleire bransjar er det
mangel på privat kapital og industriell eigarskap. Investeringar
i eigedom kan binde opp kapital for eigarane. Dette gjer at risikoen
kan auke og at det blir vanskelegare å utvikle bedrifta. Statlege
SIVA Eiendom Holding AS driv kommersiell eigedomsverksemd over heile
landet og investerer i industri- og innovasjonsparkar. Føretaka
kan då bruke kapitalen sin og kapasiteten i leiinga til eiga strategisk
utvikling, anten det gjeld produkt, produksjon, marknad eller kompetanse.
Investinor er eit statleg eigd investeringsselskap som
skal oppnå avkastning i marknaden for investeringane sine. Investinor
fekk som oppfølging av Meld. St. 13 (2010–2011) Aktivt eierskap
– norsk statlig eierskap i en global økonomi over statsbudsjettet
for 2012 tilført 1,5 mrd. kroner i ny eigenkapital, slik at selskapet
framleis kan bidra til at det veks fram nye internasjonalt konkurransedyktige
bedrifter.
I Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst
– om Innovasjon Norge og SIVA SF varsla regjeringa at det skal opprettast
inntil seks nye landsdekkjande såkornfond. Såkornfonda skal investere
kapital og kompetanse i nye innovative og internasjonalt konkurransedyktige
bedrifter.
Kompetansen til forvaltarane og potensialet
for å utvikle nye, kompetente forvaltningsmiljø vil vere avgjerande
for satsingsområda og korleis fonda blir forvalta. Det er eit mål
å etablere fond i alle landsdelar. Fonda må godkjennast av EFTAs
overvakingsorgan, ESA, det må veljast ut forvaltarar og privat kapital
må hentast inn før fonda er operative. Det første fondet skal etter
planen vere operativt første halvår 2014.
Uavhengig av storleik, næring og sentralitet
har innovative verksemder ei meir positiv utvikling enn ikkje-innovative
verksemder.
I ein kunnskapsbasert økonomi har større byar
og folketunge arbeidsmarknadsregionar ifølgje teorien betre føresetnader
for innovasjon. Sjå nærare omtale i meldinga.
I gjennomsnitt er det meir innovasjon i store
regionar enn i små, men meir påfallande er det at variasjonen innanfor
gruppene er så stor. Mange av dei mest innovative regionale næringsmiljøa
finn vi i småbyområda.
Dei regionale skilnadene når det gjeld innovative bedrifter,
er mindre enn føresetnadene for innovasjon skulle indikere. Skilnader
i innovasjon er større mellom næringar enn mellom fylke.
Med ulike føresetnader for innovasjon kan eitt
og same verkemiddel ha ulik effekt i ulike bransjar og ulike geografiske
område. For å stimulere til auka innovasjon i ulike arbeidsmarknader
må dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla utformast og dimensjonerast
ulikt.
Evalueringa av Innovasjon Noreg tilrådde ei
ytterlegare prioritering av prosjekt med innovasjon på nasjonalt
og internasjonalt nivå. Med eit krav om større innovasjonshøgde
er det mange bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønsame prosjekt som
ikkje vil kunne få finansiering frå Innovasjon Noreg. Bedrifter
i mindre arbeidsmarknader er dei som blir hardast ramma. Fordelinga
av midlar frå departementet er lagt opp til å treffe område og landsdelar
med særlege utfordringar.
Ein rapport frå Oxford viser at det er mogleg
å auke innovasjonshøgda i prosjekta ved at verkemiddelapparatet
arbeider meir proaktivt med føretaka. Men potensialet er avgrensa
på kort sikt, og det er stor fylkesvis variasjon som følgje av ulik
næringsstruktur. Utfordringa for verkemiddelapparatet er at det
må til meir ressursar, kapasitet og kompetanse for at ein slik strategi
skal gje gode resultat.
Distriktskontora til Innovasjon Noreg har allereie starta
ein prosess med utvikling av arbeidsformene sine i retning av meir
proaktivitet og mobilisering. Innovasjon Noreg vil i større grad
enn tidlegare dra inn ulik kompetanse i kundedialogen. I praksis
fører dette òg til ei dreiing frå ei prosjektretta til ei meir bedriftsretta
arbeidsform.
Departementet vil byggje opp under dette arbeidet,
og meiner at dette skal vere ein naturleg og integrert del av tenestene
og programma til verkemiddelaktørane finansierte over budsjettet
til departementet. Dette må òg bli sett i samanheng med samarbeidet
med kommunane og deira førstelinjeteneste mot næringslivet (jf.
kap. 3.1.6). Departementet og fylkeskommunane vil i 2013–2014 bidra
til å gjennomføre eit prosjekt som skal utvikle arbeidsformene og
innhaldet i dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla.
Det finst vekstkraftige verksemder over heile landet.
Regionar, bransjar og bedrifter som er eksportretta har det største
potensialet for vekst i framtida.
Departementet ser positivt på at ein større
del av dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla går til arbeidet
for å gjere norske gründerar og bedrifter meir internasjonale. Målet
er at fleire verksemder skal byggje opp ein internasjonal marknadskompetanse
og bli internasjonalt konkurransedyktige. Mål om internasjonalisering
må balanserast mot andre omsyn i det distrikts- og regionalpolitiske
oppdraget.
Svært få bedrifter og entreprenørar utviklar
seg berre med eigne ressursar. Mykje av utviklingsarbeidet skjer
i samarbeid og dialog med krevjande leverandørar og kundar. I aukande
grad vil det vere behov for å kombinere forskings- og erfaringsbasert
kunnskap i bedriftsutviklinga.
Dei seinare åra har det vore ei aukande merksemd
nasjonalt og internasjonalt på kva flyt av kunnskap og utviklinga
av strategiske samarbeid har å seie.
I boka Et kunnskapsbasert Norge blir olje og gass,
sjømat og skipsfart (inklusiv leverandørar av varer og tenester)
løfta fram som dei sterkaste internasjonale klyngjene i Noreg. Her
er det eit tett samspel mellom utdanning, forsking og innovasjon,
det såkalla kunnskapstrianglet. Næringsklyngjene har ofte eit regionalt
tyngdepunkt, med forgreiningar nasjonalt og internasjonalt.
Mange av dei større og mindre norske næringsklyngjene
har vakse mykje dei siste åra og hevdar seg godt i ein global marknad.
Større regionar med eit meir variert næringsliv har større potensial
for koplingar og samarbeid mellom ulike verksemder, gjerne frå ulike
bransjar. I regionar med store avstandar og lite variert næringsliv
er det ei større utfordring å skape nettverk og samarbeid.
For å leggje til rette for samarbeid og flyt
av kompetanse og kunnskap er det dei siste åra etablert landsdekkjande
innovasjonsnettverk – ein infrastruktur for kompetanseutvikling,
nettverksbygging, entreprenørskap og innovasjon – i regi av Innovasjon Noreg,
SIVA og Forskingsrådet. Fleire departement og fylkeskommunar er
med på å finansiere denne infrastrukturen, som er tilpassa utfordringane
i kvar region.
Sentrale delar av nettverket for innovasjon
er lokaliserte i nærleiken av universitet og høgskular.
Til saman er det i dag god regional balanse
i innovasjonsnettverka. Departementet har dei siste åra styrkt satsinga
på innovasjonsinfrastrukturen. Eit nytt tiårig næringshageprogram
blei sett i gang i 2011. Frå 2012 er inkubatorprogramma slått saman til
ei ny felles satsing. VRI-programmet er halvvegs i programperioden.
Alle programma blir evaluert fortløpande, og resultata er så langt
positive. Regjeringa vil difor kome attende med forslag om ei vidare utvikling
av innovasjonsnettverka.
Kunnskap basert på forsking blir i meldinga
peikt på som ei sentral kjelde til økonomisk vekst. Meir kunnskap
i privat sektor er naudsynt for å konkurrere med aktørar frå andre
land og for å absorbere FoU-resultat frå internasjonale og nasjonale
aktørar. Noreg har ein godt utbygd infrastruktur for forsking og kunnskapsoppbygging.
Den relativt omfattande instituttsektoren i
Noreg har mykje å seie for utvikling og bruk av kunnskap i alle
delar av landet. Institutta er ulike når det gjeld storleik, fagleg
profil og internasjonalisering. Samhandlinga med andre FoU-institusjonar
er viktig for kunnskapsflyt og god arbeidsdeling. Dette gjeld spesielt
for dei mindre institutta utanfor dei største byregionane. Samstundes
blir fagleg spesialisering stadig viktigare. Basisfinansieringssystemet
for forskingsinstitutta er evaluert i 2012. Vurderinga til regjeringa kjem
i den komande forskingsmeldinga.
Næringslivet i Noreg investerer relativt lite
i FoU samanlikna med mange andre vesteuropeiske land. Næringsstrukturen
er ei viktig forklaring på det.
Departementet meiner det er naudsynt at fleire bedrifter
investerer i FoU. Differensiert innsats er viktig for å gjere FoU
relevant for dei regionale innovasjonsprosessane.
Dei regionale forskingsfonda blei oppretta januar 2009,
og skal styrkje regional forsking og innovasjon. Følgjeevalueringa
av fonda viser at ordninga er godt forankra regionalt og sentralt
og har utløyst omfattande aktivitet.
Bedriftene vil hente den forskinga som er mest relevant
og som har høg kvalitet. Det vil i mange samanhengar innebere internasjonalt
samarbeid. Bedrifter som har vore med i EUs 7. rammeprogram (2008–2014)
er i stor grad lokaliserte rundt storbyane. I mange fylke er det
svært få bedrifter som deltek. Spørsmålet om norsk deltaking i EUs
8. rammeprogram, Horisont 2020, vil bli lagt fram for Stortinget
i ein eigen proposisjon.
Dei regionale forskingsfonda og den regionale innsatsen
frå Forskingsrådet gjennom VRI og regionale representantar er viktig
for å stimulere bedrifter til å jobbe meir systematisk med å utvikle
ny kunnskap. Departementet vil sjå nærare på korleis den regionale
organisasjonen til verkemiddelapparatet kan styrkje innsatsen for
å mobilisere bedrifter til internasjonalt FoU-arbeid.
Eldsjeler, entreprenørar og innovatørar blir
i meldinga peikt på som viktige for nasjonal verdiskaping i framtida
gjennom at dei skapar nye bedrifter og arbeidsplassar. Ein underskog
av bedrifter må heile tida dyrkast fram til erstatning for dei som
blir lagde ned. Det er potensial for entreprenørskap i heile landet,
men potensialet varierer mellom regionane.
Det blir etablert om lag 50 000 nye verksemder
i Noreg kvart år. Dei aller fleste er verksemder med få eller ingen
tilsette, og det er få vekstetablerarar.
Det er regionale variasjonar i etableringsfrekvens.
Om lag 25 pst. av entreprenørane er kvinner. Også her er det store
regionale skilnader.
Etableringsfrekvensen varierer mykje mellom næringar.
Med store skilnader i næringsstruktur er dette ei viktig årsak til
dei regionale skilnadene i etableringsfrekvens. Samstundes er det
variasjonar mellom område med same folketal.
Om lag halvparten av dei nyetablerte føretaka blir
borte i løpet av tre år. Det inneber at område med høg etableringsfrekvens
også har høg frekvens når det gjeld avgang.
Departementet sette i 2011 ned eit råd av gründerar
som blei bedt om å føreslå tiltak for å gjere situasjonen lettare
for nyetablerarar. Rapporten var ferdig i 2012 og inneheld ei rekkje
forslag, sjå boks 6.4 i meldinga.
Departementet gjev i dag økonomisk støtte til
entreprenørskap både direkte og via fylkeskommunane til Innovasjon
Noreg, SIVA og Ungt Entreprenørskap.
Gründerrådet føreslo mellom anna å etablere
ein internettportal der all gründerrelevant informasjon er samla.
Departementet har i statsbudsjettet for 2013 løyvd midlar til dette.
Innovasjon Noreg har fått i oppdrag å utvikle ei ny nettbasert teneste,
i nært samarbeid med Altinn.
Nærings- og handelsdepartementet har òg styrkt og
laga ei ny innretning av den landsdekkjande ordninga med etablerartilskot
som Innovasjon Noreg forvaltar.
På oppdrag frå Kommunal- og regionaldepartementet
etablerte Innovasjon Noreg i 2011 ei eiga mentorordning for unge
etablerarar (under 35 år). Sidan oppstarten har om lag 300 etablerarar
fått dette tilbodet.
I Handlingsplanen for meir entreprenørskap blant
kvinner (2008) har regjeringa som mål at kvinnedelen skal vere på
40 pst. Den kvinneretta innsatsen har gjeve gode resultat – talet
på kvinneretta prosjekt har auka sterkt.
Innvandrarar har stadig meir å seie for utviklinga i
folketalet. Departementet oppmodar fylka til å ta omsyn til desse
sterke utviklingstrendane i planlegginga av det regionale utviklingsarbeidet.
Det er òg sett i verk prøveprosjekt for fleirkulturelle verdiskaparar
i Innovasjon Noreg. I tillegg vil departementet medverke til å utvikle
eit nettbasert norskkurs for innvandrarar.
I 2009 lanserte Kunnskapsdepartementet, Nærings-
og handelsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet ein
handlingsplan for entreprenørskap i utdanninga (2009–2014). Midtvegsevalueringa
av planen viser at planen er godt følgd opp, og at dei aktuelle
tiltaka er gjennomførte, mellom anna gjennom nye studieplassar i
entreprenørskap og innovasjon og etterutdanning av lærarar i entreprenørskap.
Ein nettstad for digitale verkemiddel vil bli etablert i løpet av
2013.
Ungt Entreprenørskap er ein viktig aktør for
arbeidet med entreprenørskap i utdanninga og tilbyr ulike program
frå grunnskule til høgare utdanning. Ungt Entreprenørskap arbeider
også med program som styrkjer samhandlinga mellom nærings- og arbeidslivet
og skulane og dermed gjev kunnskap om og engasjement for lokalsamfunnet
tidleg i utdanningsløpet. Regjeringa har nær firedobla løyvingane til
Ungt Entreprenørskap – frå 7 mill. kroner i 2005 til 26 mill. kroner
i 2012.
Komiteen støtter opp om meldingens
mål for den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen for næringsutvikling
og verdiskaping.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen for næringsutvikling
og verdiskaping kommer i tillegg til den nasjonale næringspolitikken.
Utfordringene og potensialene for næringsutvikling varierer fra
sted til sted. Flertallet understreker derfor at
en regionalt differensiert innsats er nødvendig for å få størst
mulig verdiskaping ut av de offentlige midlene til næringsutvikling.
Flertallet vil peke på at ressursbaserte
næringer er viktige i Distrikts-Norge. Bosetting og verdiskaping
har i stor grad tatt utgangspunkt i utnyttelse av naturressurser.
Landbruks- og matpolitikken, fiskeri- og havbrukspolitikken, olje-
og energipolitikken og politikken for marine næringer, reiselivet
og mineralnæringen tar alle utgangspunkt i utnyttelse av naturressursene. Flertallet mener
politikken på disse områdene er sentral for å nå målene om bosetting
og verdiskaping i distrikts- og regionalpolitikken. Flertallet
vil i den sammenheng vise til blant annet Meld St. 22 (2012–2013)
Verdens fremste sjømatnasjon, regjeringens strategi for mineralnæringen (framlagt
13. mars 2013), regjeringens reiselivsstrategi (framlagt 11. april
2012) og regjeringens tiltakspakke for skog- og treindustrien som
ble presentert 29. april 2013.
Flertallet mener landbruks- og
skogpolitikken har en særlig viktig betydning i mange distriktskommuner. Flertallet viser
til Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen
til bords, der regjeringen tar til orde for en mer regionalt tilpasset
landbruks- og matpolitikk og for at den landbaserte matproduksjonen
skal øke i takt med befolkningsutviklingen. Flertallet mener
en differensiert landbrukspolitikk er avgjørende for å nå dette
målet og for å opprettholde bosetting i hele landet.
Flertallet viser videre til at
skognæringene er blant våre viktigste distriktsnæringer. Sektoren
står overfor store utfordringer som krever en aktiv politikk. Flertallet viser
i den forbindelse til at regjeringen har lansert en tiltakspakke
for skog- og treindustrien på til sammen 250 mill. kroner. I tillegg foreslås
kapitalen i Investinor utvidet med 500 mill. kroner som øremerkes
skog- og trenæringene.
Flertallet viser til at utfordringene
i mindre arbeidsmarkeder er annerledes enn i større. Det har blant
annet med næringsstruktur, små miljøer og store avstander å gjøre. Flertallet mener
derfor at det er nødvendig med en ekstrainnsats i områder med særskilte
utfordringer, utover de generelle landsdekkende virkemidlene. Flertallet mener
videre at den offentlige innsatsen må tilpasses de regionale forutsetningene,
og at fylkeskommunene skal være den ledende aktøren i gjennomføringen
av en slik differensiert distrikts- og regionalpolitikk. Flertallet understreker
at både det strategiske arbeidet og iverksetting av tiltak i hvert
enkelt fylke skal skje gjennom samhandling med Innovasjon Norge,
SIVA, Forskningsrådet, Fylkesmannen, Sametinget, kommuner og andre
private og offentlige aktører. Flertallet understreker
betydningen av god samhandling og en godt fungerende arbeidsdeling
mellom aktørene. Fleksibilitet og frihet i prioriteringen av de midlene
som blir overført fra Kommunal- og regionaldepartementet til fylkeskommunene,
er en forutsetning for å kunne ta tak i lokale utfordringer og fortrinn.
Flertallet viser til det private
kapitalmarkedet som den viktigste finansieringskilden for næringslivet.
Bedrifter i mindre arbeidsmarkeder har færre banker og finansieringsinstitusjoner
å velge mellom, noe som gir mindre konkurranse. Flertallet peker på
at uten offentlig innsats ville det være vanskelig å få lån i distriktsområder
der panteverdiene er lave. Flertallet understreker
videre at offentlige låne- og tilskuddsordninger skal medvirke til
å utløse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter og
viser til at selv små midler kan virke utløsende for annen finansiering. Flertallet understreker
at i særlig næringssvake områder kan Innovasjon Norge finansiere
virksomheter med utelukkende et lokalt eller regionalt marked, eller
akseptere større risiko, særlig der andrehåndsverdien av fast eiendom
er lav.
Flertallet vil peke på betydningen
av god flyt av kunnskap og ideer mellom virksomheter og mellom FoU-institusjoner
og næringslivet. Nettverk, klynger og strategiske samarbeidsallianser
gir grunnlag for næringsutvikling, verdiskaping, entreprenørskap
og innovasjon over hele landet. Flertallet viser
til at det de siste årene er etablert landsdekkende innovasjonsnettverk
i regi av Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet, der flere departementer
og fylkeskommuner er med på finansieringen. Flertallet viser
til at satsingen på innovasjonsinfrastrukturen er styrket de siste
årene, blant annet med et nytt tiårig næringshageprogram fra 2011.
Flertallet vil peke på at Norge
gjennom universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter har en godt
utbygd infrastruktur for forskning og kunnskapsoppbygging. Flertallet viser
til at de regionale forskningsfondene ble opprettet i 2009. I meldingen
blir det vist til at følgeevalueringen av fondene viser at ordningen
er godt forankret regionalt og sentralt og at de har utløst omfattende
aktivitet. Flertallet vil peke på at de regionale
forskningsfondene og den regionale innsatsen fra Forskningsrådet
er viktig for å stimulere bedrifter til å jobbe mer systematisk
med å utvikle ny kunnskap.
Flertallet viser videre til at
regjeringen 5. mai 2013 la fram forslag til en vekstpakke med skattetiltak
for næringslivet. Flertallet viser til at regjeringen
med virkning fra 2014 vil gjennomføre tiltak som bedrer konkurransekraften,
øker lønnsomheten og styrker investeringene i fastlandsbedriftene.
Tiltakene er fullt finansiert, slik at skattenivået holdes uendret. Flertallet viser
videre til at regjeringen samtidig foreslo forbedringer i petroleumsskattesystemet. Flertallet viser
til at skattetiltak for fastlandsbedriftene omtales i revidert nasjonalbudsjett for
2013, mens regjeringen har varslet at forslag til lovendringer mv.
vil bli fremmet i statsbudsjettet til høsten med virkning fra 2014. Flertallet viser
til at skatteendringene for fastlandsøkonomien understøttes av endringer
i petroleumsskattesystemet. Regjeringen foreslår at satsen i friinntekten
reduseres fra 7,5 til 5,5 pst. for sokkelinvesteringer som påløper
fra og med 5. mai 2013. Den samlede friinntekten reduseres dermed
fra 30 til 22 pst. regnet nominelt over friinntektsperioden. Endringen
fører til at oljeselskapene bærer en større del av kostnadene ved
investeringene selv, noe som vil bidra til økt kostnadsbevissthet
i oljesektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i all hovedsak ha en dreining av virkemiddelapparatet bort fra rene
tilskuddsordninger og over til ordninger basert på insentiver gjennom
lettelser i skatter og avgifter. Det er ikke tvil om at det er bedriftene
selv som har de aller beste forutsetninger for å kunne vurdere hvilke
behov en har, knyttet til nytenkning og innovasjon. Det er også
fullt ut mulig, dersom en har økonomi til det, å kunne hente inn
råd og praktisk hjelp i det private markedet knyttet til omstillingsprosesser,
ekspansjon, markedsundersøkelser osv. I disse tilfellene vil det
være mer nyttig med gode skattefradragsordninger fremfor å måtte
gå gjennom en rekke søknadsprosesser og møter for å få bistand fra
det offentlige virkemiddelapparatet.
Så lenge skatte- og avgiftsregimet opprettholdes i
dagens form, er disse medlemmer opptatt av at virkemiddelapparatet
innrettes på en best mulig måte for å ivareta næringspolitiske hensyn
fremfor distriktspolitiske hensyn. Det som må være retningsgivende
for virkemiddelapparatet må alltid være ideens mulighet til å kunne
lykkes frem mot en mulighet for å kunne kommersialiseres, og ikke
andre utenforliggende hensyn som bostedsadresse, kjønn, alder etc.
I tillegg er disse medlemmer opptatt av at en må
få mindre detaljstyring av virkemidlene og mer generell målstyring
og resultatoppfølging. Dissemedlemmer vil
også påpeke viktigheten av at det offentlige virkemiddelapparatet
ikke skal operere innenfor områder der en allerede har et velfungerende
marked. Dette gjelder særlig i tilfeller der staten opptrer som
långiver og særlig innenfor lavrisikomarkedet.
Disse medlemmer forutsetter at
Innovasjon Norge blir mindre byråkratisk og mer næringsrettet, samt
at Innovasjon Norge konsentrerer seg om virksomheter som ikke er
i direkte konkurranse med ordninger som tilbys av andre finans-
og næringsaktører. Disse medlemmer er opptatt av
at Innovasjon Norge skal ha mer fokus på rådgivning og tilrettelegging
for bedriftsetablering av norske virksomheter i utlandet i fremtiden.
I denne sammenheng ser disse medlemmer for seg en
evaluering av Innovasjon Norges utenlandske virksomhet, herunder
utekontorene, med hensyn til målstyring og resultatoppfølging. Disse
medlemmer forutsetter at de støtte- og tilskuddsordninger
Innovasjon Norge forvalter, gjøres generelle og landsdekkende.
I forbindelse med Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy
for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF, ble det lagt opp til
at Bygdeutviklingsmidlene (BU-ordningen) i fremtiden skal forvaltes
av Innovasjon Norge.
Disse medlemmer vil at BU-ordningen trappes
ned fordi den ivaretar distriktspolitiske hensyn, og ikke næringspolitiske. Disse
medlemmer mener at det er viktig å satse på bedriftsutvikling
og innovasjon over hele landet, men da ut fra det prinsipp at ordningene
gjøres generelle og uavhengige av kommune- og fylkesgrenser. Dagens
BU-midler er i stor grad å anse som tilskudd til landbrukssektoren
eller virksomheter knyttet opp imot denne. Gjenværende midler fra
ordningen ønsker disse medlemmer å innlemme i Innovasjon
Norges generelle ordninger.
SIVA SF eier og driver 44 næringsparker, er medeier
i 25 kunnskaps- og forskningsparker, 54 næringshager, 31 inkubatorer
(6 mat og natur og 25 FoU) og 19 industri-inkubatorer og har i tillegg
oppfølgingsansvar for 12 NCE (Norwegian Centres of Expertise).
Disse medlemmer er opptatt av
at SIVA har klare og tydelige mål samt en tydeligere rolle som industritilrettelegger
og -utvikler.
Disse medlemmer er opptatt av
at Norge fremstår som et attraktivt sted å lokalisere virksomhet,
herunder at utenlandskeide selskaper på lik linje med norskeide
selskaper skal kunne benytte seg av de ordninger som de ulike virkemiddelaktørene
i Norge har, såfremt de etablerer, registrerer seg og har økonomisk
aktivitet i Norge.
Disse medlemmer er av den formening
at for Norge kan utenlandske direkteinvesteringer bety både arbeidsplasser,
økt kompetanse og bedre tilgang til utenlandske markeder.
I Innovasjonsmeldingen, Meld. St. 22 (2011–2012),
ble det lagt opp til å opprette inntil seks nye såkornfond over
tid. Disse medlemmer forutsetter at disse fondene
skal organiseres på bedriftsrettet måte, at de blir landsdekkende
og skal ivareta nærings- og innovasjonshensyn. Disse medlemmer forutsetter
videre at fondsstyrene blir sammensatt av eksterne medlemmer med
relevant kompetanse, uten direkte tilknytning til den offentlige forvaltning.
I forbindelse med regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett
for 2012, Prop. 111 S (2011–2012), ble det lagt opp til opprettelse
og oppkapitalisering av to nye såkornfond i løpet av 2012. Disse
medlemmer stiller seg positive til dette, men forutsatte at
ett av disse såkornfondene ble øremerket for virksomheter som befinner
seg i det som omtales som «pollenfasen». Dette vil si en veldig
tidlig fase av utviklingen der det er svært vanskelig å fremskaffe
privat kapital og behovet for rådgivning vil være stort. Det er
også grunn til å tro at et slikt fond vil måtte ha et større tapsfond
enn det som er utgangspunktet for de andre fondene. Disse seks såkornfondene
som en legger opp til å etablere, skal lokaliseres til alle landsdeler.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at man må være mer opptatt av å etablere disse fondene i områder
med nødvendig kompetanse og med et næringsliv og private som er
villig til å gå inn med tilstrekkelig kapital for å «matche» den
statlige kapitalen i fondene. Det er videre viktig å legge opp til
at man rundt de forskjellige klyngene man har klart å bygge opp
i Norge og som er av internasjonal betydning, sikres muligheter
til nettopp å fremskaffe fondskapital slik at en vil kunne få den
«spin off-effekten» man ønsker rundt nyetableringer og knoppskyting
ut fra disse miljøene. Disse medlemmer mener at disse
forutsetningene er viktigere enn at man sprer fondene mest mulig
ut ifra geografiske hensyn.
Disse medlemmer viser til at
det allerede ett år før Innovasjonsmeldingen, Meld. St. 22 (2011–2012),
ble fremlagt, var klart at de landsdekkende såkornfondene var i
ferd med å gå tomme og at regjeringen var klar over situasjonen
uten å ville gjøre noe med den.
Disse medlemmer viser til at
det i april 2011 ble sendt ut en pressemelding fra regjeringen om
at man ville etablere nye fond, et budskap som ble gjentatt i eierskapsmeldingen,
Meld. St. 13 (2010–2011) i juni 2011.
Disse medlemmer viser til at
det er helt nødvendig at den nye såkornordningen også er i stand
til å tiltrekke seg privat kapital. Med den høye risikoen for investorer
som finnes i nye innovative og internasjonalt rettede bedrifter,
er det av avgjørende betydning at såkornordningen utformes slik
at den kan tiltrekke seg privat kapital og kompetanse.
Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB)
handlet det offentlige varer og tjenester for nesten 398 mrd. kroner
i 2011, eller rundt 14,5 pst av BNP. Stats- og kommuneforvaltningens
innkjøp utgjorde nesten 80 pst av de samlede innkjøpene i offentlig
sektor i 2011. Innkjøpene i statsforvaltningen er beregnet til drøyt
168 mrd. kroner i 2011, og de statlige helseforetakene, universiteter
samt høgskoler, Forsvaret, Statens vegvesen og Jernbaneverket er
blant virksomhetene med de største innkjøpene. Kommuneforvaltningens
innkjøp anslås til drøyt 145 mrd. kroner i 2011.
Disse medlemmer vil understreke
at det er viktig å stimulere til økt innovasjon i offentlige innkjøp.
Utstrakt bruk av offentlige anskaffelser av varer og tjenester kan
være med å skape og utvikle ny næringsvirksomhet både lokalt og
regionalt.
I denne sammenheng vil disse medlemmer bemerke
at det vil kunne være et insitament for lokalt næringsliv å samarbeide
da de sammen kan sikre seg kontrakter med det offentlige de ikke
ville vurdere å legge inn anbud på og enda mindre sikre seg kontrakter
om de sto alene. Dette i sin tur kan gi synergieffekter for bedriftene
gjennom innovasjon og produktutvikling.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen vinteren 2013 har lagt frem en strategi for økt innovasjonseffekt
av offentlige anskaffelser. Disse medlemmer hadde
helst sett at denne saken hadde blitt fremlagt som en egen proposisjon
eller stortingsmelding slik at disse strategiene hadde blitt forankret
i Stortinget. Disse medlemmer vil bemerke at ved
et fremtidig regjeringsskifte vil regjeringens strategi kunne bli
tilsidesatt, noe som ikke er med på å sikre langsiktighet og forutsigbarhet
for bedrifter som har avtaler med eller planlegger å inngå langtidsavtaler
med det offentlige.
Disse medlemmer er opptatt av
at offentlige næringsrettede støtte- og tilskuddsordninger ikke skal
komme i strid med EØS-avtalens regler om forbud mot statsstøtte. Disse
medlemmer mener at det offentlige virkemiddelapparatet ikke
skal bidra til konkurransevridning, hvor mottakere av offentlige støtte-,
tilskudds- eller låneordninger får konkurransefordeler i forhold
til de næringsaktører eller virksomheter som ikke mottar slike midler,
uavhengig av i hvilken fase næringsvirksomheten befinner seg.
Norges geologiske undersøkelser (NGU) estimerer
at Norge har mineralforekomster i størrelsesorden anslagsvis 1 500
mrd. kroner, noe avhengig av verdensmarkedsprisene for ressursen.
Næringen sysselsetter ca. 5 500 personer og omsetter for ca. 11
mrd. kroner og eksporterer for ca. 6,6 mrd. kroner i året. Dette
er tall som med de rette rammebetingelser og forutsigbarhet kan
økes betraktelig.
Disse medlemmer er klar over
at bergindustrien er en næring som både krever fagkunnskap og store
investeringer.
Disse medlemmer merker seg at
det fireårige programmet (2011–2015) med geofysiske målinger fra
fly og helikopter i Nord-Norge ble foreslått videreført i statsbudsjettet
for 2013 innenfor en årlig budsjettramme på 25 mill. kroner. Programmet
inngår i satsingen «Nye byggesteiner i nord». Videre ble det foreslått
bevilget ytterligere 10 mill. kroner slik at NGU i 2013 også kan
starte kartlegging av mineralressurser i Sør-Norge.
Disse medlemmer konstaterer at
dette er kartlegging som er viktig for framtidig verdiskaping innen
mineralnæringen her i landet. Disse medlemmer ser
positivt på at det bevilges midler til kartleggingsprogrammet Mineralressurser
i Nord-Norge (MINN), men ser at dette med fordel også kan gjelde
resten av Norge hvor det er et potensial.
Disse medlemmer er lite imponerte
over kartleggingsgraden av geologien i Fastlands-Norge. Mens våre
naboland Sverige og Finland har en kartleggingsgrad på henholdsvis
90 og 100 pst., har Norge en kartleggingsgrad i overkant av 20 pst. Disse medlemmer skulle
gjerne sett at denne fremdriften hadde blitt intensivert.
Disse medlemmer mener at også
Svalbard bør inkluderes i kartleggingsprosjektet i Nord-Norge. Disse
medlemmer er av den formening at det i utvidelsen av det
pågående kartleggingsprosjektet bør utarbeides plan for kartlegging
for mineralforekomster på norsk kontinentalsokkel.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen vinteren/våren 2013 la frem en egen strategi for mineralnæringen.
Disse medlemmer hadde helst sett
at denne saken hadde blitt fremlagt som en egen proposisjon eller
stortingsmelding slik at denne strategien hadde blitt forankret
i Stortinget.
Disse medlemmer vil bemerke at
ved et fremtidig regjeringsskifte vil regjeringens strategi kunne
bli tilsidesatt, noe som ikke er med på å sikre langsiktighet og
forutsigbarhet for bedrifter som har planer om å etablere seg eller
utvikle sin virksomhet innen norsk bergindustri.
Disse medlemmer er av den formening
at ansvar for kartlegging av mineralforekomster samt konsekvensutredning
av om undersøkelser eller utvinning kan tillates, bør skje på nasjonalt
nivå. Den konkrete tillatelse for undersøkelser eller utvinning bør
skje så lokalt som mulig.
Disse medlemmer er av den formening
at kommunene bør gis insitament for regulering og tilrettelegging
for etablering og utvikling av bergindustri, gjennom at hele eller
deler av den årlige avgiften for undersøkelsesrett og utvinningsrett
tilfaller den kommunen som har de areal- og miljømessige utfordringene
knyttet til undersøkelser og utvinning.
Norsk næringsliv består i all hovedsak av små
og mellomstore bedrifter (SMB) som har kommet til som en følge av
at en gründer har stor tro og pågangsmot for å kunne realisere sin
idé og skape nye arbeidsplasser, og derigjennom økt verdiskaping
og sysselsetting. Dette er ofte bedrifter som har et aktivt eierskap
der også eier er nødt til å bidra i produksjonen for at bedriften
skal kunne gå med overskudd. Det er nettopp denne typen bedrifter
som virkelig rammes av et skjemavelde og krav til innrapporteringer
som er så stort at det truer bedriftenes eksistens.
Disse medlemmer mener at de små
og mellomstore bedriftene i dette landet er så viktige at man ønsker
utarbeidet en egen stortingsmelding om dette feltet for nettopp
å kunne diskutere hvordan Stortinget kan bidra til å gjøre hverdagen
enklere for denne typen bedrifter. I tillegg til dette har en samlet
opposisjon fremmet en rekke forskjellige forslag gjennom hele 2012
for nettopp å bidra til at SMB-bedriftene skal få en betydelig bedre
og enklere hverdag. Det er her arbeidsplassene i hovedsak skapes
og derigjennom de verdier som skal kunne brukes til å sikre velferden.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til Fremskrittspartiets representantforslag om at det
skal utarbeides en stortingsmelding om rammevilkår for små og mellomstore
bedrifter, jf. Dokument 8:50 S (2009–2010). Disse medlemmer viser
til at regjeringen vinteren 2012 la frem en egen strategi for små
og mellomstore bedrifter.
Disse medlemmer hadde helst sett
at denne saken hadde blitt fremlagt som en egen proposisjon eller
stortingsmelding slik at denne strategien hadde blitt forankret
i Stortinget. Disse medlemmer vil bemerke at ved
et fremtidig regjeringsskifte vil regjeringens strategi kunne bli
tilsidesatt, noe som ikke er med på å sikre langsiktighet og forutsigbarhet
for små og mellomstore bedrifter som har planer om å etablere seg
eller utvikle sin virksomhet innen norsk næringsliv.
Disse medlemmer er av den formening
at kommunene bør gis insitament for regulering og tilrettelegging
for etablering og utvikling av næringsvirksomhet, gjennom at en
større del av selskapsskatten tilfaller kommunen hvor næringsvirksomheten
er lokalisert.
Selv om Norge har kommet seg relativt godt gjennom
den pågående finanskrisen som nå rammer våre viktigste handelspartnere
med stor styrke, er det et faktum at denne krisen også påvirker
norsk næringsliv negativt selv om dette skjer i langt mindre omfang
enn det som er tilfellet i EU og USA. Tilbakemeldinger fra næringslivet
viser pessimisme hva gjelder troen på vekst i bedriftenes omsetning
og økonomisk vekst. Dette gjelder særlig for den eksportrettede
delen av norsk næringsliv, og til tross for at Norge er i en helt
annen situasjon enn andre europeiske land grunnet våre naturgitte
forhold med stor olje- og gassaktivitet og store fond bygget opp
over tid, noe som gjør det lettere å iverksette tiltak dersom det
skulle være nødvendig.
Det er imidlertid et faktum at nasjonens viktigste verktøy
for å møte de fremtidige økonomiske utfordringene er bedriftene
selv. Dette innebærer at deres konkurranseevne vil være helt avgjørende
for hvordan de vil kunne møte morgendagens utfordringer.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til Fremskrittspartiets representantforslag om at det
utarbeides en stortingsmelding om industriens rammebetingelser,
jf. Dokument 8:101 S (2011–2012) samt representantforslag om rammevilkår
for norsk skogbruk og treforedlingsindustri, jf. Dokument 8:93 S
(2012–2013).
Siden 1949 er antallet gårdsbruk redusert fra 213 000
til 44 700 i 2012, noe som innebærer at i perioden 1949–2002 er
gjennomsnittlig 8 bruk lagt ned hver dag. I perioden 1999–2008 er
antall gårdsbruk blitt redusert med nesten 7 bruk hver eneste dag.
Det totale jordbruksarealet i drift er likevel stort sett uendret,
fordi jorda på de nedlagte brukene blir tilleggsjord på de gjenværende.
Gjennomsnittsarealet per bruk er blitt firedoblet i perioden 1949–2012
fra 50 dekar til 220 dekar.
Disse medlemmer vil også vise
til at sysselsettingen i jordbruket er kraftig redusert: I 1950
var over 20 pst. sysselsatt i jordbruk – i 2009 var andelen ca.
2,0 pst, jordbrukets andel av BNP er i dag ca. 0,5 pst.
Disse medlemmer mener landbruksnæringens
rammebetingelser preges av mange andre hensyn enn det rent næringsmessige
ved at nærings- og distriktspolitikk blandes sammen. Den politiske
styringen medfører sterkt begrenset næringsfrihet for den enkelte
bonde gjennom et omfattende regelverk og stort byråkrati som er
satt til å forvalte dette. Eksempler er jordloven, konsesjonsloven
og odelsloven.
Videre vil disse medlemmer vise
til at landbruket er skjermet mot internasjonal konkurranse gjennom
høye tollmurer og et kvotesystem for import. Dette er et system
som er utviklet over år, men som nå kan stå for fall grunnet forhandlinger
om større grad av handel også med landbruksvarer gjennom Verdens
Handelsorganisasjon (WTO). Utviklingen bærer bud om en gradvis økt
konkurranse for norske landbruksvarer.
Disse medlemmer mener utviklingen
av en robust produksjon basert på markedsøkonomiske kriterier må
ha topp-prioritet og må utvikles før importvernet faller. Det må
straks gjøres noe med det jordbrukspolitiske styringssystemet og
det juridiske grunnlaget for jordbrukspolitikken som i stor grad ble
utformet i mellomkrigstiden under helt andre forhold. Resultatet
av mer enn 70 år med en gjennomregulert landbruksnæring beviser
at politikken har vært mislykket fordi den ikke har nådd målene
knyttet til bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Videre har jordbrukspolitikken
medført betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye
priser på matvarer og innskrenket næringsfrihet for bøndene.
Alle begrensninger og hindringer som er satt gjennom
konsesjonsbegrensninger, administrative priser, produksjonskvoter
og selektive støtteordninger, har vært ødeleggende for primærprodusentene. Skal
en utvikle en konkurransedyktig og robust norsk landbruksproduksjon,
må det skje en omlegging der deregulering, avbyråkratisering og
konkurranse settes i høysetet.
Disse medlemmer mener et ledd
i en modernisering vil være at landbrukspolitikken ikke lenger innlemmes
i distriktspolitikken. Politikken der landbruket har ansvar for
bosetting i distriktene har vært mislykket. Landbrukspolitikken
har bidratt til å utarme distriktene og gjort dem mindre i stand
til å utvikle et bærekraftig næringsliv og således medvirket til
å forsterke sentraliseringseffekten. Konkurranseutsatt virksomhet
i distriktene kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale
konkurransen. I den kampen må den i tillegg til egne kostnader bære
en andel av kostnadene til en landbrukspolitikk som er en av verdens
dyreste. Den førte politikk har gitt en skjev fordeling av ressurser
i distriktene, med det resultat at lokalsamfunnene har fått for
få alternativer gjennom et lite variert arbeidstilbud.
Disse medlemmer mener bestemt
at det eksisterende jordbruksavtalesystemet, hvor produsentene legger
opp sin virksomhet basert på støtte- og reguleringsordninger, må
erstattes av et oversiktlig konkurransesystem. Konkurranse er den
viktigste drivkraften for utvikling. Lover som begrenser eiendomsomsetning,
inkludert bo- og drivepliktsbestemmelser i odels- og konsesjonslovgivningen,
må fjernes. Alle former for produksjons- og markedsreguleringer
som begrenser eller hindrer konkurransen må avvikles. Produksjonskvoter
og begrensninger i husdyrproduksjonen bør avskaffes og det bør åpnes
for fri etablering i alle produksjoner.
Når det gjelder eiendomsrett, viser disse medlemmer til
Fremskrittspartiets grunnlovsforslag om opphevelse av Grunnloven
§ 107 (Odels- og Aasædesretten), jf. Dokument 12:17 (2011–2012), samt
representantforslag om oppheving av bestemmelser om prisfastsetting
av konsesjonspliktige landbrukseiendommer, jf. Dokument 8:18 S (2010–2011).
Når det gjelder næringsfrihet viser disse
medlemmer til Fremskrittspartiets representantforslag om
oppsigelse av hovedavtalen for jordbruket, jf. Dokument 8:118 S
(2009–2010).
Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser
at det i 2010 var 118 629 skogeiendommer i Norge. Av disse var om
lag 26 887 skogeiendommer omfattet av kravet om boplikt. Ifølge
NORSKOG er det færre enn 300 av skogeiendommene som er av en slik
størrelse at de forsvarer ett årsverk.
Disse medlemmer er av den formening
at dagens boplikt som er pålagt skogbruket, er til hinder for å
skape lønnsom næringsvirksomhet.
St. meld. nr. 17 (1998–1999) Verdiskaping og miljø
– muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen) ble fremlagt vinteren
1998 og behandlet i Stortinget våren 1999. I forbindelse med Meld.
St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken Velkommen til bords,
ble skog- og trenæringen etter disse medlemmers mening nedvurdert
og nedprioritert i forhold til de distriktspolitiske hensyn og hensyn
til landbasert matproduksjon. Media har den siste tiden rettet oppmerksomheten
mot rammevilkårene for skogbruk og treforedlingsindustrien i Norge.
Disse medlemmer er opptatt av
at skal rammevilkårene for treforedlingsindustrien bedres, må det
legges til rette for lønnsomhet i hele verdikjeden– alt fra uttak
av råproduktet til foredlingsleddet. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng også vise til Fremskrittspartiets representantforslag
om å beskatte inntekt fra skogforvaltning som kapitalinntekt, jf.
Dokument 8:20 S (2010–2011).
Disse medlemmer er opptatt av
å sikre at grunneier skal ha faktisk og juridisk rådighet over egen
eiendom. Disse medlemmer vil videre i størst mulig
grad legge til rette for at grunneier på best mulig måte skal kunne
styrke sitt næringsgrunnlag med basis i egne ressurser.
Disse medlemmer er av den formening
at å oppheve boplikten vil være med på å utvikle en sunn eiendomsstruktur
samt være med og legge til rette for eierskap av større areal og
en mer aktiv forvaltning.
Når det gjelder eiendomsrett, viser disse medlemmer til
Fremskrittspartiets representantforslag om å oppheve konsesjonskravet
for skogeiendommer, jf. Dokument 8:106 S (2011–2012) samt representantforslag
om å oppheve boplikt for skogeiendommer, jf. Dokument 8:107 S (2011–2012). Disse
medlemmer mener det er på høy tid at en får på plass en
ny og oppdatert stortingsmelding som tar for seg rammevilkårene
for hele verdikjeden innen skogbruks- og trefordelingsindustrien.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
næringspolitikk er viktig. Et lønnsomt næringsliv skaper arbeidsplasser,
inntekter og muligheter for bosetting. De viktigste utfordringene
for den generelle næringspolitikken er
stagnerende konkurranseevne
i deler av norsk næringsliv
et lite norsk eiermiljø og en merkbar kapitaltørke
manglende satsing på innovasjon, spesielt
næringsrettet forskning
Disse medlemmer viser til at
utfordringene som den stagnerende konkurranseevnen forårsaker, ofte
kommer til syne særlig i distriktene. For eksempel er norsk skogsindustri
nå på vei under kritisk størrelse. Med den rød-grønne regjeringen
er antallet arbeidsplasser i skogsindustrien redusert med ca. 40 pst.
I samme periode har sysselsettingen vært stabil i Sverige. Om Sødra
Cell stenger vil arbeidsplassene være mer enn halvert under rød-grønt
styre, fra 8 000 til 3 000. For skogsindustrien, som for annen industri,
er generelle næringspolitiske virkemidler helt sentrale. Disse
medlemmer viser til at fundamentet for vårt velferdssamfunn
er den daglige verdiskapingen i alle landets små og større bedrifter. Det
norske velferdssamfunnet er tuftet på prinsippet om at man må skape
før man kan dele. Derfor er det viktig å arbeide for at norsk næringsliv
kan skape gode verdier og trygge arbeidsplasser. Disse medlemmer viser
til at Høyres hovedprioriteringer på denne bakgrunn er
bedre skatte- og
avgiftspolitikk, forenklinger i skjemaveldet og investeringer i
infrastruktur
å styrke norske eiermiljø ved å gjøre det
mer attraktivt å investere i norske bedrifter
å styre offentlige midler mot tiltakene
som har sterkest innovasjonseffekt
Disse medlemmer viser til at
formuesskatten innebærer at den effektive skatten på kapitalavkastning
i Norge er svært høy for enkelte typer kapital, den fører til skattemotiverte
kapitalplasseringer ved at ulike typer kapital forskjellsbehandles,
og den svekker norsk eierskap. Disse medlemmer vil også
lette belastningen ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter
ved å fjerne arveavgiften.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at landbruket har en sterk tilknytning til tradisjonelle Høyre-verdier,
som respekt for privat eiendomsrett, frihet til å drive næringsvirksomhet
samt vern om kultur og natur. Høyre vil arbeide for å styrke eiendomsretten
og for å gi bønder og skogbrukere større frihet til å forvalte egen
eiendom. Høyres mål er et mer lønnsomt og fremtidsrettet jordbruk
og skogbruk i hele landet og å stimulere til økt matproduksjon.
Norsk landbruk kjennetegnes av en miljømessig bærekraftig produksjon
og trygg mat. Sammen med en rask befolkningsvekst – vi er trolig flere
enn 6 millioner nordmenn i 2030, er det behov for økt matproduksjon
i årene som kommer. Samtidig synker antallet bønder. Det har blitt
6 000 færre bruk under den rød-grønne regjeringen. Disse medlemmer mener
staten fortsatt skal gi økonomisk tilskudd til landbruket, men slike
tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn i dag.
Bonden er en selvstendig næringsdrivende, og trenger best mulige
vilkår for å skape egne inntektsmuligheter. I Høyres alternative
budsjett reduserer vi skattene for bønder. Samlet vil disse skatteforslagene føre
til en kraftig økning i landbrukets investeringsevne og økt lønnsomhet
i landbruket. Summen av skatteforslagene er ca. 800 mill. kroner. Disse medlemmer viser
til at en forskningsrapport fra NILF viser positive effekter av
Høyres landbrukspolitikk på lang sikt.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at regjeringen nylig la frem den såkalte sjømatmeldingen. Sjømatmeldingen
reverserer deler av den rød-grønne politikken, og bringer på mange
måter norske fiskere tilbake til 2005, da Høyre gikk ut av regjering.
Etter 8 år er feilen fra den såkalte strukturfrysen rettet opp,
og regjeringen har nå landet på en meglingsordning for prisfastsettelse
tilsvarende den Høyres fiskeriminister Svein Ludvigsen foreslo.
Regjeringens førjulsforsøk på å stramme inn leveringsplikten er
ikke fulgt opp i sjømatmeldingen. Isteden skal det nå nedsettes
et offentlig utvalg. Disse medlemmer viser til at
Høyre ønsker å bringe norsk fiskerinæring videre. Vi vil
endre kvoteåret slik
at det starter 1. september, for å oppnå større fleksibilitet og
tilpasning til markedets ønske om fersk fisk året rundt
ha en strukturordning for flåten i lukket
gruppe under 11 meter
ha en prøveordning for samfiske i åpen
gruppe
endre regelverket slik at generasjonsskifter
kan skje på en mer ubyråkratisk måte
Ved gjennomgang av leveringsforpliktelsene
må det tas sikte på å gi industri og flåte større fleksibilitet
i utnyttelsen av fiskeråstoffet, for slik lettere å oppfylle formålet
med forskrift om fartøy med torsketråltillatelse. Da kan det være
aktuelt å la industrien leie ut deler av kvotene med leveringsforpliktelser
til kystfartøy, samtidig som slumpfiskordningen utvides.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at arbeidsplassene i den maritime næringen er spredt over hele
landet og sysselsetter over 100 000 mennesker, hvorav 25 000 er
sjøfolk. Halvparten av disse er offiserer. Høyres mål er en levedyktig
skipsfartsnæring som både bidrar til verdiskaping langs kysten og
gir livsgrunnlag for bedrifter i leverandør- og utstyrsindustrien.
Det viktigste er å gi skipsfarten rammebetingelser som gjør det
attraktivt å være lokalisert i Norge. Den maritime næringen er i
stadig større grad kunnskapsbasert. Det er en enorm teknologiutvikling
i skipsfarten. For eksempel bygges det stadig flere spesialskip
der teknologi som dynamisk posisjonering gir nye muligheter. Utviklingen
gjør at det også stilles stadig strengere krav til helse, miljø og
sikkerhet. Kravet om kompetanse blir merkbart både for sjøfolk,
rederier og utdanningsinstitusjoner. Kompetanseheving blir nøkkelen
for å sikre en fremtid for skipsfarten, og Høyre vil legge til rette
for at maritim utdanning skal lønne seg og at kvaliteten på maritim
utdanning heves.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at reiselivsnæringen er
en stor og viktig næring som bidrar med mange fremtidsrettede arbeidsplasser
over hele landet. For mange familieeide hoteller i distriktene er
det viktig å få bort særnorske skatter på norsk kapital. Disse
medlemmer viser til at Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker
å redusere formuesskatten.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen nylig la
frem en mineralstrategi. Store mineralressurser i norske fjell,
samt et verdensmarked for mineraler som bare øker, legger grunnlaget
for at mineralnæringen kan bli Norges neste store kunnskapsklynge
etter energi, maritim og sjømat. Disse medlemmer mener
næringens utfordring under den sittende regjering er at det i praksis
ikke gis grønt lys for nye mineralprosjekter. Det står bergindustriprosjekter
«på vent» rundt om i landet, slik som Nussir og Sydvaranger Gruve. Disse
medlemmer vil derfor hevde at statsråd Trond Giske tar munnen
for full når han lover tidenes skattejakt. Det skapes også betydelige
usikkerheter når det kommer motstridende signaler fra de ulike regjeringspartiene.
Som en konsekvens av at Trond Giske sa et prinsipielt ja til sjødeponi,
før Bård Vegard Solhjell sa et de facto nei neste dag, ble gruveaksjen
Nordic Mining filleristet. Disse medlemmer er skuffet
over at mineralstrategien ikke tar tak i de uavklarte forholdene
knyttet til myndighetsutøvelsen på forskjellige forvaltningsnivåer
og urfolks rettigheter, noe Høyre foreslo i Stortinget allerede
i 2010.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at den norske petroluemsnæringen
er en kunnskapsintensiv virksomhet som er av det ypperste i verden,
uansett næring. Selv om ressursgrunnlaget i form av olje og gass
er en forutsetning for petroleumsvirksomheten, er næringen i stor
grad basert på kunnskap og kompetanse: kunnskap og kompetanse til
å påvise ressursene og kunnskap og kompetanse til å utvinne den
og levere den til markedet.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av denne næringen for bosetting og aktivitet både på
Vestlandet og kanskje spesielt i nord.
Samtidig vil disse medlemmer understreke at
olje- og gassaktiviteten utenfor kysten må følges opp med strenge
krav til beredskap, helse, miljø og sikkerhet. Det er viktig å holde
et daglig høyt fokus på disse områdene i alle operasjoner. Norge
ligger langt fremme både forvaltningsmessig og når det gjelder industriens
fokus og evne til å møte risikobildet, men dette arbeidet må være
en kontinuerlig forbedringsprosess fra alle parter.
Disse medlemmer mener Nord-Norge
er mulighetenes landsdel. Landsdelen er svært rikt utrustet med
naturressurser og andre forhold som kan gi landsdelen en langt større
verdiskaping og befolkningsvekst enn i dag. Fylkene Nordland, Troms
og Finnmark danner en region med mange spennende særtrekk og ikke
minst store muligheter for å videreutvikle blant annet kompetansebasert
næringsliv.
Disse medlemmer vet at det i
årene som kommer vil skje mye i nord. Petroleumsaktiviteten i Barentshavet
er så vidt kommet i gang. Det har de siste årene blitt gjort flere
lovende funn i åpnet område i Barentshavet, blant annet Skrugard
og Havis. Ressurskartleggingen blant annet i det sørøstlige Barentshavet
viser at det potensielt kan være store olje- og gassressurser der.
Om 8–10 år kan det være 4–5 000 mennesker i sving for å drifte aktiviteten
i Barentshavet.
Disse medlemmer viser til at
det i Norskehavet er planer for investering på rundt 90–100 mrd. kroner
i forbindelse med den planlagte utbyggingen av Aasta Hansteen-feltet.
Så langt har Helgeland få ringvirkninger fra petroleumsvirksomheten.
Det kan endre seg med utbyggingen av Aasta Hansteen og andre felt
i det nordlige Norskehavet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at en fremtidig åpning av havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen
for petroleumsvirksomhet kan legge grunnlaget for ny næringsvirksomhet
og flere arbeidsplasser i denne delen av Nord-Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre på lang sikt mener fylkeskommunene bør legges ned,
og at fylkeskommunene ikke skal ha en rolle i næringsutviklingen. Disse
medlemmer viser til at Høyres næringspolitikk fokuserer
på tiltak som kommer næringslivet i hele landet direkte til gode.
Målrettede og lokalt styrte offentlige støtteordninger kan ha en
funksjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre er enige
i at det private kapitalmarkedet er den viktigste finansieringskilden
for næringslivet, og at den spiller en nøkkelrolle for verdiskapingen. Disse
medlemmer viser til at hvem som eier bedriftene ikke er
uten betydning for hvilken politikk som må føres for ikke å tappe
disse bedriftene for verdier. Eiers rolle i norsk verdiskaping er
en underkjent faktor i den norske velferdsstaten. Høyre mener formuesskatten diskriminerer
norsk eierskap. Disse medlemmer viser til at privat
eierskap er størst i nord og vest. I vestlandsfylkene Sogn og Fjordane
og Møre og Romsdal samt i hele Nord-Norge representerer det private
eierskapet mer enn 70 pst. av næringslivets verdiskaping i fylket.
Det private eierskapet er svært viktig i Distrikts-Norge.
Disse medlemmer viser til at
Høyre i sitt alternative budsjett for 2013 bevilger 500 mill. kroner til
såkornfond ut over regjeringens opplegg.
Disse medlemmer viser til at
flere av endringene som ble foreslått i Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy
for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA, har Høyre tatt til orde
for tidligere. Disse medlemmer viser til at Høyre
mener at det også er uheldige sider ved innretningen av såkornfondene.
Dagens såkornfondmodell har hatt som utilsiktet konsekvens at fondene
til dels unngår tidligfaseselskaper og risiko. Det er en begrenset
tidsramme på såkornfondene, og det kan gi en altfor kort investeringshorisont.
Det er i stortingsmeldingen fortsatt noe uklart hvordan
staten kan bidra til å styrke kommersialisering av forskning og
ideer. En slik satsing er viktig for å kunne etablere flere internasjonalt
konkurransedyktige vekstselskaper fremover. For eksempel er virkemidlene
for inkubasjon og tidligfasekapital ikke styrket. I dag er det slik
at enkelte gründerselskaper betaler eksterne rådgivere for å skrive
søknader om støtte, og regjeringen har lovet forenkling. Det er tvilsomt
at foreslåtte forenklinger vil løse dette, og Høyre vil følge med
og sørge for at det blir en faktisk forbedring. Disse medlemmer viser
til at Høyre og Fremskrittspartiet i løpet av behandlingen foreslo å
styrke Skattefunn-ordningen, men at dette ble nedstemt av regjeringspartiene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at satsing på næringsklynger er i tråd med den politikk Høyre
gikk i spissen for fra tidlig 2000-tall.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at forenkling, forbedrede investeringsmuligheter og styrket
egenkapital er viktige virkemidler i en gründerpolitikk. Disse
medlemmer viser til at Høyre ønsker å redusere næringslivets
kostnader ved administrative byrder med 25 pst. Vi har foreslått
et investeringsfond for enkeltpersonforetak og vi mener skattelettelser
i kombinasjon med fjerning av formuesskatten er viktig for å forbedre
bedriftenes egenkapital. Særlig gjelder dette for yngre bedrifter
som kan ha en høy papirverdi, men står uten muligheter til å betjene
en høy formuesskatt.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker
på at verdiskaping er grunnlaget for velferden, og at politikernes
hovedoppgave er å legge til rette for gode og forutsigbare rammevilkår for
å opprettholde og styrke verdiskapingen i samfunnet. Høy verdiskaping
gir trygge arbeidsplasser og overskudd til fordeling til viktige
fellesskapsgoder.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti ønsker et skattesystem som ikke ødelegger for entreprenørskap,
innovasjon og vekst i næringslivet. Dette medlem viser
til at Kristelig Folkeparti gjentatte ganger har foreslått å fjerne
arveavgiften og formuesskatten på arbeidende kapital.
Dette medlem ønsker et velfungerende
arbeidsmarked som balanserer hensynet til fleksibilitet i næringslivet
og rettigheter for arbeidstakerne. Det er nødvendig med virksom
konkurranse i næringslivet for å få en god utnyttelse av ressursene
i samfunnet og for å sikre mangfold og variasjon i næringslivet.
Dette medlem viser til at en
aktiv næringspolitikk er avgjørende for å skape verdier, arbeidsplasser
og god bosetting i landet. Dette medlem peker på
at Norge drar stor fordel av å ha en sterk og innbringende oljenæring
som gir muligheter til å styrke statsbudsjettet hvert år.
Samtidig er dette medlem urolig
for situasjonen i innlandsnæringer som ikke er innenfor nedslagsfeltet
til ringvirkningene fra oljenæringen. Konkurranseevnen til fastlandsindustrien
har lenge vært stagnerende, og en sterk krone, økte lønnskostnader og
stadig mindre konkurransedyktige skattebetingelser svekker eksportrettede
bedrifters evne til å konkurrere.
Dette medlem viser til at blant
annet skognæringen og skogindustrien har slitt de siste årene, og
at antallet ansatte i skogindustrien er redusert med omtrent 40
pst. under denne regjeringen.
Dette medlem mener det er avgjørende
at norsk næringsliv opprettholder konkurransekraften, og viser til
Representantforslag 71 S (2012–2013) om tiltak for å styrke norsk
industri, der Kristelig Folkeparti ber regjeringen foreta en gjennomgang
av norsk industris rammevilkår, herunder avskrivningsreglene, og
fremme forslag om tiltak som skal sikre at norske bedrifter opprettholder
konkurransekraften.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ønsker
et aktivt landbruk i alle deler av landet. Dette er avgjørende for
å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og et levende
kulturlandskap. En forutsetning for rekruttering er at jordbruket
gir en inntekt å leve av. Derfor er det viktig for dette medlem
at forskjellene i inntekt mellom bønder og sammenliknbare yrkesgrupper
reduseres.
Dette medlem viser til at det
i Meld. St. 9 (2011–2012) Velkommen til bords (landbruks- og matmeldingen),
ble lagt stor vekt på at inntekt er det viktigste virkemiddelet
for å nå de landbrukspolitiske målene. Dette medlem er
enig i dette. Videre registrerer dette medlem at
yrkesutøvere i jordbruket i gjennomsnitt har hatt om lag samme kronemessige
inntektsutvikling som andre grupper i samfunnet de siste årene,
men likevel ligger inntektsnivået langt lavere enn hos andre yrkesgrupper.
For å nå de landbrukspolitiske målene og sikre rekruttering til
yrket vil dette medlem presisere at det må legges
rammevilkår for næringen som gir bønder, som selvstendig næringsdrivende,
muligheter til vesentlig å redusere inntektsforskjellene til andre
grupper.
For øvrig viser dette medlem til
Kristelig Folkepartis merknader til landbruksmeldingen i Innst.
S. 234 (2011–2012).
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at regjeringen før jul 2012 foreslo å skjerpe leveringsplikten
betydelig. Dette medlem merker seg at regjeringen
i Meld. St. 22 (2012–2013) Verdens fremste sjømatnasjon har gått tilbake
på dette, og nå nedsetter et utvalg for å utrede dette. Dette
medlem viser til at regjeringen med det har kommet med flere
ulike signaler til næringen. Dette medlem understreker
at dette utløser en uheldig usikkerhet for en næring som danner
grunnlag for bosetting i en rekke kystkommuner.
For øvrig viser dette medlem til
Kristelig Folkepartis merknader i innstillingen til sjømatmeldingen,
Meld. St. 22 (2012–2013).
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil
understreke den svært viktige posisjonen den maritime næringen har
både hva gjelder sysselsetting og verdiskapning langs kysten i Norge. Dette
medlem viser til at næringen sysselsetter over 100 000 personer
og skaper verdier for omtrent 150 mrd. kroner i året. Verdiskapingen
i næringen har vokst med over 130 pst. fra 2000 til 2010. Dette medlem mener
rederiene og deres eiere er motoren i den norske maritime klyngen.
Samtidig har sjøfolkene en avgjørende funksjon som bærere av praktisk kunnskap,
ikke bare om bord i skipene, men også på land.
Dette medlem viser til at norsk
maritim næring er en svært konkurranseutsatt næring, som er avhengig
av konkurransedyktige rammevilkår for fremdeles å være lokalisert
i Norge. Dette medlem mener det er behov for å styrke
konkurransekraften til den maritime næringen.
Dette medlem peker på at Norge
fremdeles holder fast på den særnorske formuesskatten. Dette medlem mener
formuesskatten er en næringsfiendtlig skatt, som hemmer verdiskapning,
konkurransekraft og sysselsetting. Dette medlem mener formuesskatten
på arbeidende kapital bør fjernes, og viser til Innst. 3 S (2012–2013)
der Kristelig Folkeparti fremmet dette for Stortinget.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis representantforslag, Dokument 8:74 S (2012–2013) om
avvikling av arveavgift ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter,
der Kristelig Folkeparti foreslår å innføre en rett til arveavgiftsavskrivelse
over 10 år ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter. Hvis bedriften
avvikles innenfor en tiårsperiode, skal det svares en arveavgift
som er redusert med en tidel for hvert år bedriften har vært drevet
videre.
Dette medlem viser til at den
norske maritime næringen er unik ved at den kan tilby et komplett maritimt
miljø med aktører innen alle sektorer av næringen. Dette gir enorme
fortrinn i konkurransen med et stadig sterkere maritimt miljø utenfor
Norge, som for eksempel i Kina. Dette medlem viser
til at det i hovedsak er omstillingsevne og innovasjon som har kjennetegnet
den norske maritime klyngen.
Dette medlem vil videre peke
på behovet for å styrke den maritime utdanningen. Dette medlem viser
til at det, på grunn av den enorme veksten i maritim sektor, nå
er mangel på arbeidskraft med maritim utdannelse, og sektoren har
derfor utfordringer med å rekruttere arbeidskraft med relevant utdanning
og spesialisert kompetanse. I tillegg er det gang på gang påvist
at utdannelsen er lite helhetlig, lite standardisert og til dels
utdatert.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis representantforslag, Dokument 8:57 S (2012–2013), der
det foreslås en rekke tiltak for å styrke den maritime utdanningen.
Dette medlem mener nærskipsfarten
må styrkes. For å styrke norsk nærskipsfart er det nødvendig å forbedre
nærskipsfartsflåtens rammebetingelser, gjøre norsk eierskap attraktivt,
og sikre konkurransekraft innen Europa.
Dette medlem mener sjøtransporten
kan løse viktige utfordringer innen samferdselssektoren. Analyser
fra Transportøkonomisk institutt viser at en reduksjon i avgiftsnivået
for sjøtransport er et viktig tiltak for å stimulere til økt overføring
av transport fra land til sjø.
Dette medlem mener det trengs
en helhetlig gjennomgang av avgiftspolitikken i sjøtransporten for
å bedre og forenkle rammebetingelsene for nærskipstransporten.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis representantforslag, Dokument 8:73 S (2012–2013), der
det foreslås en rekke tiltak for å styrke nærskipsfarten i Norge.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at om lag 80 pst. av norske bedrifter har under fem ansatte.
Disse bidrar med avgjørende verdiskaping for landet, og det er viktig med
gode rammebetingelser som gir denne typen virksomheter muligheter
til å overleve og vokse. Dette medlem peker på at
småbedriftene er en viktig kilde til omstilling og nyskaping i norsk
næringsliv. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti
i sitt alternative statsbudsjett foreslo å stimulere til innovasjon
og utvikling ved å styrke Forskningsrådets ordninger, BIA (Brukerstyrt
innovasjonsarena) og Skattefunn.
Dette medlem viser til at familieeide
bedrifter har en særlig utfordring ved generasjonsskifter. Dette
medlem vil fjerne arveavgiften dersom neste generasjon driver
bedriften videre.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
det er nødvendig å gi gründere gode vilkår for å starte egen virksomhet. Dette medlem mener
det skal være enkelt å starte og drive egen virksomhet. Økt satsing
på utdanning, forskning og utvikling er nødvendig for et næringsliv som
skal bære kostnader for kommende generasjoner. Dette medlem mener
også det er viktig å innføre bedre sosiale rettigheter for dem som
starter egen bedrift, og for selvstendig næringsdrivende. Syketrygd
og gode løsninger for omsorg for egne barn er for dårlig ivaretatt
for selvstendig næringsdrivende sammenlignet med arbeidstakere.
Dette medlem mener det er behov
for et enklere Norge med mindre skjemavelde og mindre byråkrati. Dette
medlem understreker viktigheten av å avskaffe unødige lover
og regler, og forenkle rapportering. Dette medlem mener
det må være et mål å minske de administrative kostnadene som har
oppstått på grunn av regler og skjemavelde, varig og med minst 25
pst.
Dette medlem viser til at norsk
næringsliv bruker 54 mrd. kroner på rapportering som følge av norske
regler og skjemabelastning. Det innebærer at for hver prosent rapporteringsbyrden
reduseres, frigjøres 540 mill. kroner til gründervirksomhet og videreutvikling
av norske bedrifter, noe som er bra både for bedriftene og for muligheten
til å skape flere arbeidsplasser og dermed få flere i arbeid. Dette medlem mener
ingen skal være nødt til å oppgi den samme opplysningen til det
offentlige flere ganger.