Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Anniken Huitfeldt, Marit Nybakk, Wenche Olsen, Kåre Simensen
og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, Regina Alexandrova,
Sylvi Graham, Øyvind Halleraker og Trond Helleland, fra Fremskrittspartiet,
Kristian Norheim, Lill Harriet Sandaune og Christian Tybring-Gjedde,
fra Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide, fra Senterpartiet, Liv
Signe Navarsete, fra Venstre, Trine Skei Grande, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Bård Vegar Solhjell, viser til at det nordiske samarbeidet
synes sterkere og mer resultatorientert enn på mange år, ikke minst på
utenriks- og forsvarsområdet, der det ikke fantes noe samarbeid
før for 20 år siden.
Nordisk samarbeid gir Norge økt sikkerhet, innflytelse
og handlingsrom, og danner modell for et moderne regionalt sikkerhetssamarbeid.
Det praktiske og fleksible forsvarssamarbeidet vekker interesse
også utenfor regionen, og et stort antall organisasjoner og organer
som behandler nordiske spørsmål, understreker bredden i dette samarbeidet.
Komiteen registrerer at nordisk
samarbeid i økende grad omfatter europaspørsmål, og at det synes
å være et potensial for økt europapolitisk samarbeid. Den europeiske
integrasjonsprosessen har blitt en felles ramme for politikk- og regelverksutvikling
i de nordiske land. Dette gjelder først og fremst spørsmål relatert
til EØS-avtalen og det indre marked, blant annet når det gjelder
nedbygging og avvikling av grensehinder. For tiden pågår det også
et betydelig arbeid for å styrke nordisk forskning, bedre nordisk
kultur- og språkforståelse og samordne innsatsen i klima- og miljøspørsmål.
Komiteen vil peke på at grunnsteinen
i det nordiske samarbeidet baseres på Helsingforsavtalen. Det er
avgjørende at dagsordenen settes av politikere og at samarbeidet
i Nordisk råd og Nordisk ministerråd brukes aktivt for å skape nordisk
nytte for borgerne i Norden.
Komiteen viser til at Nordisk
ministerråd er godt i gang med en omfattende reformprosess som skal
gjøre samarbeidet mer dynamisk og politisk rettet, støttet opp av
effektive beslutningsprosesser og god administrativ praksis. Komiteenhar
store forventninger til dette moderniseringsarbeidet.Komiteen viser også til
de fire overordnede visjonene som de nordiske samarbeidsministrene
vedtok i februar 2014, og støtter disse.
Komiteen registrerer den økte
internasjonale interessen for Norden og den nordiske modellen for
velferd, økonomi og arbeidsliv. Komiteen imøteser
derfor ministerrådets igangsatte arbeid for internasjonal profilering
og posisjonering av Norden, ikke minst i internasjonale fora der
dette er av felles interesse.
Komiteen har merket seg det økte
nordiske ambassadesamarbeidet, som var et av punktene i den såkalte
Stoltenbergrapporten. Komiteen viser til at det pr.
i dag er nordisk samlokalisering på 25 steder. Komiteen har
særlig merket seg pilotprosjektet med det felles nordiske ambassadehuset
i Yangon, Myanmar, der man har et fellesnordisk kanselli med alle
nordiske land unntatt Island representert.
Komiteen vil videre vise til
samarbeid i Astana i Kasakhstan og i Luanda i Angola. Komiteen har
også merket seg at det planlegges et samarbeid mellom Danmark og
Norge i Kabul i Afghanistan.
Komiteen støtter at Nordisk ministerråd
legger vekt på samarbeidet med Nordens naboland. Det er viktig å
bidra til å skape en sammenhengende stabil region gjennom nærområdesamarbeidet. Komiteen viser
også i denne sammenheng til Den nordlige dimensjonen, Barentsrådet,
Arktisk råd og Østersjørådet. Komiteen vil i den forbindelse
også vise til betydningen av arbeidet i de tilsvarende parlamentariske
forsamlingene. Komiteen er enig i at innretning av
det videre samarbeidet med Nordvest-Russland må sees i lys av den
nye politiske situasjonen og de restriktive tiltakene rettet mot
landet.
Komiteen er enig i at arbeidet
med å forebygge og bekjempe grensehindre i Norden er viktig for å
fremme økt mobilitet og vekst i Norden, og merker seg målet om å
fjerne 5–10 nordiske grensehinder pr. år.
Komiteen merker seg at det nordiske
samarbeidet mot skatteparadiser har vært en suksess og har resultert
i at samtlige nordiske land har inngått bilaterale avtaler med over
førti jurisdiksjoner.