Stortinget - Møte onsdag den 11. mars 1998

Dato: 11.03.1998

Tilbake til spørjetimen

Spørsmål 16

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg vil gjerne få stille kommunal- og regionalministeren følgende spørsmål:

Kommunale avgifter og gebyrer varierer sterkt på samme typer tjenester fra kommune til kommune. Mange av disse tjenestene belastes brukerne etter selvkostprinsippet. Hva slags kostnadsfaktorer kommunene legger til grunn for å fastsette selvkost for de respektive områder for kommunal tjenesteyting, synes uklart i mange kommuner. Behandlingsgebyr for vanlig byggesøknad varierer mellom to nabokommuner fra kr 876 i den ene til kr 9.000 i den andre.

Hva kan gjøres for å få en korrekt prisfastsettelse på kommunale tjenester?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Brukerbetalingssatsene for kommunale tjenester varierer betydelig mellom kommunene, slik representanten Andersen antyder. Det er flere årsaker til slike variasjoner. For det første varierer kommunenes kostnader for samme aktivitet. Dette kan skyldes ufrivillige kostnadsulemper i tjenesteproduksjonen, som lange reiseavstander og vanskelig topografi, men det kan også skyldes variasjon i kostnadseffektivitet. Når kommunenes kostnader fullt ut skal dekkes av brukerbetaling, slår slike forskjeller ut i ulike betalingssatser.

Med unntak av renovasjonsgebyret er kommunene ikke pålagt å kreve inn brukerbetaling som fullt ut dekker kostnadene. Kommunene kan velge å subsidiere brukerne gjennom sine frie inntekter. Sjølkost er altså et øvre tak for brukerbetalingssatsene. Ulik grad av subsidiering vil slå ut i ulike betalingssatser.

Som representanten Andersen antyder, beregner kommunene sine egne kostnader med å tilby tjenestene - altså sjølkost - ulikt. Slike forskjeller slår ut i betalingssatsene.

Jeg mener at kommunene fortsatt må ha anledning til å subsidiere brukerne gjennom de frie inntektene. Kommunene må fortsatt også ha anledning til å fastsette ulike betalingssatser som følge av ulik grad av ufrivillige kostnadsulemper i tjenesteproduksjonen.

Ulike måter å beregne kostnader i tjenesteproduksjonen bør det imidlertid være et mål unngå. Kommunal- og regionaldepartementet har utarbeidet en veileder i beregning av sjølkost. Veilederen er primært rettet mot departementene, men er også tatt i bruk i mange kommuner, noe som forhåpentligvis vil føre til mindre variasjoner framover. Jeg tror også større åpenhet om brukerbetalingssatsene og grunnlaget for fastsetting av slike kan bidra til mindre variasjoner. Når innbyggerne får anledning til å foreta reelle sammenlikninger, vil kommunene bli motivert til å utføre tjenestene kostnadseffektivt. Jeg har allerede tatt initiativ til bl.a bedre statistikk om brukerbetalingssatser, noe som innbyggere og andre i sin tur kan dra nytte av.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret og merker meg det. Hovedprinsippet for den kommunale avgiftsberegning er i dag at kun de faktiske kostnadene skal dekkes gjennom avgiftene eller gebyrene som pålegges abonnentene. Og i dag legger mange kommuner seg på 100 % avgiftsinndekning overfor brukerne av kommunale tjenester. Men når så store variasjoner oppstår mellom to helt identiske tjenester, mellom to nabokommuner til og med, som jeg viser til i spørsmålet mitt, er det grunn til å undres over hvordan de faktiske kostnadene beregnes i de enkelte kommuner.

I forbindelse med slike monopolinstitusjoner er det ekstra viktig å ha klare retningslinjer å følge slik at uvedkommende utgifter ikke kan inkluderes i det regnestykket som danner grunnlag for avgiftene som pålegges abonnentene. Og spørsmålet blir: Er statsråden overbevist om at retningslinjene for avgiftsfastsettelse i kommunene er forsvarlige sett i lys av kommunenes monopolsituasjon for de fleste typer tjenester?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Som jeg sa, har jeg tatt initiativ til å få en bedre statistikk for brukerbetalingssatsene. Jeg tror det vil være et bra tiltak, og så får vi se om det fører til at vi får en utjevning av de forskjellige avgiftene kommunene imellom. Men utgangspunktet her, som i alle andre saker, må være at det er opp til det enkelte kommunestyre sjøl å vurdere hvorvidt det vil gå inn med frie midler og subsidiere en del tjenester. Det er det faktisk ganske mange kommuner som gjør, og jeg har ikke tenkt å hindre kommunene i å gjøre det.

Men vi er opptatt av at vi skal få et bedre grunnlag for å vurdere hva som er faktisk sjølkost på disse tjenestene, og det arbeides det med.