Torbjørn Andersen (Frp):
Jeg vil
gjerne få stille kommunal- og regionalministeren følgende spørsmål:
Kommunale avgifter og gebyrer varierer
sterkt på samme typer tjenester fra kommune til kommune. Mange av disse
tjenestene belastes brukerne etter selvkostprinsippet. Hva slags
kostnadsfaktorer kommunene legger til grunn for å fastsette selvkost for de
respektive områder for kommunal tjenesteyting, synes uklart i mange
kommuner. Behandlingsgebyr for vanlig byggesøknad varierer mellom to
nabokommuner fra kr 876 i den ene til kr 9.000 i den andre.
Hva kan gjøres for å få en korrekt
prisfastsettelse på kommunale tjenester?
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:
Brukerbetalingssatsene for kommunale tjenester varierer betydelig mellom
kommunene, slik representanten Andersen antyder. Det er flere årsaker til
slike variasjoner. For det første varierer kommunenes kostnader for samme
aktivitet. Dette kan skyldes ufrivillige kostnadsulemper i
tjenesteproduksjonen, som lange reiseavstander og vanskelig topografi, men
det kan også skyldes variasjon i kostnadseffektivitet. Når kommunenes
kostnader fullt ut skal dekkes av brukerbetaling, slår slike forskjeller ut
i ulike betalingssatser.
Med unntak av renovasjonsgebyret er
kommunene ikke pålagt å kreve inn brukerbetaling som fullt ut dekker
kostnadene. Kommunene kan velge å subsidiere brukerne gjennom sine frie
inntekter. Sjølkost er altså et øvre tak for brukerbetalingssatsene. Ulik
grad av subsidiering vil slå ut i ulike betalingssatser.
Som representanten Andersen antyder,
beregner kommunene sine egne kostnader med å tilby tjenestene - altså
sjølkost - ulikt. Slike forskjeller slår ut i betalingssatsene.
Jeg mener at kommunene fortsatt må ha
anledning til å subsidiere brukerne gjennom de frie inntektene. Kommunene
må fortsatt også ha anledning til å fastsette ulike betalingssatser som
følge av ulik grad av ufrivillige kostnadsulemper i tjenesteproduksjonen.
Ulike måter å beregne kostnader i
tjenesteproduksjonen bør det imidlertid være et mål unngå. Kommunal- og
regionaldepartementet har utarbeidet en veileder i beregning av sjølkost.
Veilederen er primært rettet mot departementene, men er også tatt i bruk i
mange kommuner, noe som forhåpentligvis vil føre til mindre variasjoner
framover. Jeg tror også større åpenhet om brukerbetalingssatsene og
grunnlaget for fastsetting av slike kan bidra til mindre variasjoner. Når
innbyggerne får anledning til å foreta reelle sammenlikninger, vil kommunene
bli motivert til å utføre tjenestene kostnadseffektivt. Jeg har allerede
tatt initiativ til bl.a bedre statistikk om brukerbetalingssatser, noe som
innbyggere og andre i sin tur kan dra nytte av.
Torbjørn Andersen (Frp):
Jeg takker
statsråden for svaret og merker meg det. Hovedprinsippet for den kommunale
avgiftsberegning er i dag at kun de faktiske kostnadene skal dekkes gjennom
avgiftene eller gebyrene som pålegges abonnentene. Og i dag legger mange
kommuner seg på 100 % avgiftsinndekning overfor brukerne av kommunale
tjenester. Men når så store variasjoner oppstår mellom to helt identiske
tjenester, mellom to nabokommuner til og med, som jeg viser til i spørsmålet
mitt, er det grunn til å undres over hvordan de faktiske kostnadene beregnes
i de enkelte kommuner.
I forbindelse med slike
monopolinstitusjoner er det ekstra viktig å ha klare retningslinjer å følge
slik at uvedkommende utgifter ikke kan inkluderes i det regnestykket som
danner grunnlag for avgiftene som pålegges abonnentene. Og spørsmålet blir:
Er statsråden overbevist om at retningslinjene for avgiftsfastsettelse i
kommunene er forsvarlige sett i lys av kommunenes monopolsituasjon for de
fleste typer tjenester?
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:
Som jeg sa, har jeg tatt initiativ til å få en bedre statistikk for
brukerbetalingssatsene. Jeg tror det vil være et bra tiltak, og så får vi
se om det fører til at vi får en utjevning av de forskjellige avgiftene
kommunene imellom. Men utgangspunktet her, som i alle andre saker, må være
at det er opp til det enkelte kommunestyre sjøl å vurdere hvorvidt det vil
gå inn med frie midler og subsidiere en del tjenester. Det er det faktisk
ganske mange kommuner som gjør, og jeg har ikke tenkt å hindre kommunene i å
gjøre det.
Men vi er opptatt av at vi skal få et
bedre grunnlag for å vurdere hva som er faktisk sjølkost på disse
tjenestene, og det arbeides det med.