Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål
til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
«Juss-Buss, Juridisk Rådgivning
for Kvinner og andre jusshjelptiltak (Nord-Norge og Bergen) utfører
et viktig arbeid for å dekke et rettshjelpsbehov. Studentene
arbeider i gjennomsnitt i tre semestre og får en beskjeden
månedslønn. På grunn av den beskjedne
lønnen må de i tillegg finansiere arbeidet med
lån, noe som betyr at de ikke har noe å gå på i
forhold til Statens lånekasse for utdannings regel ved
forsinkelser i studiet.
Vil statsråden åpne for at
disse studentene kan få et ekstra stønadsår?»
Statsråd Jon Lilletun: Eg er einig med representanten Rolf Reikvam
i at studentane som arbeider i rettshjelpstiltaka, gjer eit viktig
arbeid. Dei har òg teke opp spørsmålet
om endring i studiefinansieringa i eit brev til departementet, og
det har vore eit møte med representantar for studentane
i departementet no før jul der dei gjorde greie for problemet
med finansiering av livsopphald under engasjementet i rettshjelpstiltaka.
Det er ein føresetnad for finansiering
gjennom Lånekassa at ein studerer på minst halv
tid. Er ein i fullt arbeid, har ein til vanleg ikkje rett til å motta
støtte frå Lånekassa. Etter
mi meining er det eit viktig prinsipp at den støtta som
studenten får frå Lånekassa, skal gå til studium
og ikkje til å finansiere andre aktivitetar, sjølv om
dei er viktige og samfunnsnyttige. Dette inneber at i den grad rettshjelpstiltaka
går inn som ein del av jusstudiet, kan studentane ha rett
til støtte frå Lånekassa for denne delen.
For arbeid som går utover dette, må deltakarane
få kompensasjon frå andre kjelder. I møtet
før jul vart studentane difor rådde til å arbeide
vidare med spørsmålet om finansiering under engasjement
i rettshjelpstiltaka.
Eg vil i denne samanhengen òg vise
til at det utvalet som har vurdert utdanningsfinansieringa gjennom
Lånekassa, Aamodt-utvalet, i si innstilling legg vekt på ei større
grad av reindyrking av hovudformålet med utdanningsfinansieringsordninga.
Det følgjer av dette at eg ikkje kan love å opne
for eit ekstra stønadsår i Lånekassa for
desse studentane.
Hans J. Røsjorde hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret. Det var jo ikke særlig
oppløftende for de få dette egentlig gjelder. Det
dreier seg om en liten gruppe studenter som gjør en stor
innsats for at fri rettshjelp skal fungere. De fleste av disse studentene
klarer å fullføre studiene innenfor den normerte
studietiden. Men så kan det oppstå situasjoner, noen
ganske få sannsynligvis – det kan ikke være
mange studenter pr. år det er snakk om, jeg vil anta under
fem – hvor det kan bli problemer, fordi selve arbeidet
er så pass krevende at de ikke får jobbet skikkelig
nok med studiene. Da synes jeg at systemet burde være så smidig
at vi hadde rom for at de få som kom i den situasjonen
at de eksempelvis må kunne bruke et år ekstra
for å fullføre studiene, også for dette
siste året kan få støtte fra Lånekassen.
Jeg vil utfordre statsråden enda en gang på dette (presidenten
klubber), det er snakk om en liten justering. President! Det står
41 sekunder igjen …
Presidenten: Det er presidentens feil, han slo
inn en knapp som gav herren mer tid enn det han skulle ha.
Rolf Reikvam (SV): Jeg trodde at presidenten var hyggelig mot
meg!
Presidenten: Det kan presidenten forsøke å være,
men i en slik sammenheng ber presidenten om at man avslutter.
Rolf Reikvam (SV): Jeg skal prøve, jeg skal ikke bruke
mine 41 sekunder, men jeg skal prøve å avslutte.
Jeg vil bare spørre statsråden
enda en gang om han ikke, på grunn av at dette gjelder
noen få og at det ikke er noen prinsipiell sak, vil vurdere
dette på nytt, slik at de som trenger det, kan få muligheten
til å få et ekstra stønadsår.
Statsråd Jon Lilletun: Det finst situasjonar der det synest rimeleg å imøtekome
det som er oppmodinga i enkeltsaker, og dette er eit døme
på det. Men det eg då vil gjere representanten
Rolf Reikvam merksam på, er problemet med kvar ein skal
setje grensa dersom ein fyrst begynner å seie at ein del
samfunnsnyttige formål er av ein slik art at ein bør
innvilge eit ekstra år. Det kan vere arbeid i Amnesty,
det kan vere arbeid i forskjellige typar kyrkjelydar, det kan vere
arbeid i miljøorganisasjonar der ein bruker ein stor del
av tida si mot ei slags utgiftsdekning. Det finst svært
mange tilfelle av samfunnsnyttig innsats som ein kunne seie eigentleg
burde gje eit slikt resultat. Så på grunn av konsekvensane
vil eg nok ikkje imøtekome representanten Reikvam i dette
høvet.
Presidenten: Presidenten får si at den
taletid som tilkommer enkeltrepresentanter, dessverre ikke da gis
fullt ut til statsråder.
Hr. Reikvam. – Og taletiden er ett
minutt.
Rolf Reikvam (SV): Det har jeg oppfattet, det oppfattet jeg i
stad også. Men det var nok presidentens feil i stad – bare
så det er presisert en gang til.
Presidenten: Dette går til fradrag på tiden.
Rolf Reikvam (SV): Jeg er enig med statsråden i at det
kan være problemer med hvor man skal sette grensen. Studenter
gjør mye viktig arbeid som kan medføre en forlengelse
av studietiden. Men her har vi en konkret sak, og disse studentene
går inn i et fri rettshjelp-system som er helt avhengig
av dem. Hvis ikke disse studentene gjør dette arbeidet,
vil det garantert ikke fungere. Og da er spørsmålet
om dette rettshjelpssystemet er så viktig for samfunnet
at vi behandler denne saken isolert og sier at dette er en prinsipielt
viktig sak og derfor er vi villig til å gi disse studentene
dette ekstraåret som de eventuelt måtte trenge.
Det synes jeg statsråden burde ta som en utfordring – og
så rydde opp i dette forholdet.
Statsråd Jon Lilletun: Når desse studentane har teke kontakt,
har dei streka under at det ikkje nødvendigvis er berre
denne ordninga dei er opptekne av, det er òg om ein på tilskotssida
i forhold til rettshjelpsopplegget kan finne ei løysing
på dette. Her er det ei vurdering i gang blant kollegaer.
Eg skal ikkje konkludere når det gjeld kva som blir resultatet
der.
I og med at vi no sender ut på høyring
innstillinga frå Aamodt-utvalet og skal kome tilbake til
Stortinget med ei eiga oppfølging her, skal eg imøtekome
representanten Reikvam så mykje som å seie at
denne problemstillinga skal òg vere med i dei vurderingane – og
då gjekk eg eit lite steg i representanten Reikvams retning.