Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har følgende spørsmål til
justisministeren:
«En del mennesker som har begått
lovbrudd, idømmes også sikring som ledd i å beskytte
samfunnet mot nye kriminelle handlinger etter endt soning.
Mener statsråden at dagens lovverk
er tilstrekkelig som ledd i å sikre en forsvarlig gjennomføring
av sikring ut fra samfunnets krav på beskyttelse?»
Statsråd Hanne Harlem: Dagens lovverk når det gjelder sikring
vil i løpet av neste år bli avløst av
ny lovgivning om strafferettslige særreaksjoner som allerede
er vedtatt av Stortinget. Endringer kommer som følge av
en lang prosess, som bl.a. imøtekommer en del av kritikken som
er reist mot dagens system.
Selve grunnlaget for sikringsreglene er hensynet
til samfunnsbeskyttelsen. Den sterke vektlegging av dette er videreført
også i den nye lovgivningen. Den generelle erfaringen med
dagens regler tilsier at sikring gjennomføres på en
for samfunnet betryggende måte. Det finnes likevel eksempler
på at personer under et sikringsregime klarer å begå ny
alvorlig kriminalitet. Dette er i seg selv bekymringsfullt og gjør
det nødvendig nøye å gjennomgå slike
saker for å avdekke hvor årsakene til svikt ligger
og eventuelt gjøre noe med disse. Men at svikt forekommer, skyldes
ikke nødvendigvis at det er reglene som ikke er tilstrekkelige.
Det må gjennom forløpet av en sikringsperiode
gjøres regelmessige vurderinger, bl.a. om nivået
på sikringstiltakene. Men det vil alltid være
samfunnsbeskyttelsen som skal og må tillegges avgjørende
vekt.
Selv om reglene klart angir disse hensynene,
er det like fullt vanskelige vurderinger som skal gjøres
i hvert enkelt tilfelle. Flere instanser er involvert i dette, både påtalemyndighet,
kriminalomsorg og i mange tilfeller også psykiatrien. Selve
sikringsvilkårene besluttes av Justisdepartementet innenfor
rammer gitt av domstolene.
Et sentralt tema i vurderingene er spørsmålet
om fremtidig farlighet. Dette er i sin natur vanskelige vurderinger.
Erfaringene viser at det gjennomgående gjøres gode
vurderinger, og at sviktsakene er få. Det er imidlertid
behov for løpende å være opptatt av å styrke
kompetansen hos dem som skal foreta vurderingene. Kriminalomsorgen
arbeider nå konkret med bruk av anerkjente metoder for
risikovurderinger i samarbeid med psykiatriske fagmiljøer.
Den vedtatte lovendringen om nye strafferettslige særreaksjoner
skal tre i kraft ved et eget lovvedtak. Under arbeidet med ikrafttredelsesloven
vil jeg vurdere om utviklingen siden lovvedtaket i 1997 gjør
det nødvendig med enkelte endringer i de allerede vedtatte
reglene av hensyn til å styrke samfunnets behov for beskyttelse.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg syns jo at man kan problematisere dette
omkring ulike elementer som kan ha betydning for at sikringsdømte
på en eller annen måte forgriper seg. Det ene
er selve lovverket, og der syns jeg statsråden gir en grei
forklaring. Det kan godt tenkes at både dagens lovverk
og det nye som vil komme, i seg selv er et verktøy som
er velegnet til å hindre at den typen hendelser som man f.eks.
så i Bergen, finner sted. Men da står man tilbake med
andre forklaringer. Det ene er selve praktiseringen av lovverket.
Jeg tenker her spesielt på bruken av taushetsplikt. Det
burde ha vært mulig, også innenfor dagens lovverk, å ha
en klargjøring overfor ansatte, bl.a. innenfor Kriminalomsorg
i frihet, slik at det ikke gav denne type konsekvenser.
Det man også står overfor,
er spørsmålet om ressurser til praktiseringen
av lovverket. I hvilken grad har vi i dag et oppegående
vern av ansatte innenfor fengselsvesenet og Kriminalomsorg i frihet,
og ikke minst også ressurser knyttet til psykiatrien, som
må ha et tett samspill i forhold til fengselsvesenet? Jeg
har lyst til å høre statsrådens betraktninger
omkring det – altså andre forklaringsmekanismer
enn selve lovverket.
Statsråd Hanne Harlem: Jeg har forståelse for begge synsvinkler,
både angående praktisering og ressursspørsmål.
Når det gjelder praktiseringen, er
det ingen tvil om at vi stadig må prøve å bli
bedre til å vurdere på forhånd. Det er
primært et faglig spørsmål. Så er
det også et spørsmål om nivået,
balansegangen, er riktig. Det må jeg innrømme
at jeg synes er vanskelig å vite. Derfor er det viktig å gå gjennom
de sakene der vi ser at det har gått galt. Hvorfor endte
vurderingen i Bergen slik at man mente det var forsvarlig å frisikre?
Hva kan vi lære om hvorvidt balansegangen er riktig eller
ikke? I dette tilfellet var den opplagt ikke riktig, men hva var
den faglige feilen her?
Når det gjelder ressurser, er det
klart at det alltid er et tema. Men akkurat i valget mellom å ta
folk fra sikring ut i frisikring, er det ingen tvil om at selve
sikringen inne i et fengsel er dyrere enn frisikringen, slik at
der bør det definitivt ikke være ressurser som
er spørsmålet, men faktisk det å velge
den faglig sett beste løsningen.