Arne Sortevik (FrP): Det er mer representanten Sortevik
lurer på, og grunnen til at han får
lure to ganger, er en grei regelendring
her i Stortinget som gjør at man får
oppsamlet det som ikke var besvart
ordinært i forrige spørretime.
Mitt neste spørsmål går
til samme statsråd og dreier
seg også om Kvalitetsreformen:
«Hovedmålet
med Kvalitetsreformen
er at studenter skal ha en mer effektiv
utnyttelse av studiet og
gjennomføre studiet
på normert tid. Det forventes
fra institusjonene
at studentene bruker minst
full arbeidsuke på studiene. Undersøkelser
viser at 2/3 av studentene
arbeider, og at 1/3 av heltidsstudentene
arbeider mer enn 30 timer pr. uke,
ved siden av studiene i løpet
av studieåret.
Hvordan legger Regjeringen
til rette studiefinansieringen
slik at flest mulig studenter skal
kunne studere på heltid?»
Statsråd Kristin Clemet: Fra studieåret
2002–2003 ble det innført ny støtteordning
gjennom Lånekassen
for studenter i høyere utdanning
og all annen utdanning som ikke er
høyere utdanning.
Kostnadsnormen
ble økt til 8 000 kr pr. måned.
Stipendandelen ble økt
til 40 pst., hvorav 15 pst. er avhengig
av gjennomført utdanning
i 2002–2003 og 2003–2004. Fra 2004–2005
foreslås det at hele stipendet
skal være avhengig av gjennomført
utdanning.
Behovsprøvingsreglene
er også endret: Lånet er ikke lenger
behovsprøvd mot inntekt,
mens stipendet reduseres
dersom studenten har høyere
inntekt enn 100 000 kr i det kalenderåret
det blir gitt støtte. Det er egne inntektsgrenser
for studenter som får støtte
i sju måneder eller mindre.
Målet med den høyere
kostnadsnormen er at de studentene
som ønsker det, i større grad
skal ha mulighet til å være
heltidsstudenter og i mindre
grad enn tidligere være avhengig
av arbeid ved siden av studiene.
Stipend avhengig
av fullført utdanning vil
kunne motivere studentene
til å ha større konsentrasjon
om studiene. Samtidig har studentene åtte år
på seg til å ta de aktuelle eksamenene
og få lånet omgjort til stipend,
dersom de ikke skulle klare å ta
eksamen etter planen.
Likevel er det mange
som arbeider ved siden av studiene,
og det kan være positivt. Arbeidserfaring
kan komme godt med når studentene
skal søke jobb etter endt utdanning.
En slik deltidsjobb behøver
ikke nødvendigvis gå på bekostning
av studiene. Studenten må selv
avveie egen kapasitet.
Dersom en student jobber
30 timer pr. uke eller mer, er han sannsynligvis
mer arbeidstaker enn student.
Denne studenten vil neppe
ha rett til stipend gjennom Lånekassen
på grunn av høy inntekt. Lånet
er imidlertid ikke behovsprøvd.
Arne Sortevik (FrP): Jeg takker for svaret.
Det kan jo tenkes at de relativt
mange som arbeider relativt
mye, gjør det fordi de ikke finner
at den studiefinansieringen
som stilles til rådighet,
gjør det mulig for dem økonomisk å være
heltidsstudent, også med
lavere grad av arbeid i tillegg
til studiene. Hvor stor del av henholdsvis
livsopphold og boutgifter,
for det er jo de to hovedutgiftene
for en heltidsstudent, mener
statsråden en bør ta sikte
på å dekke gjennom offentlige
ordninger?
Statsråd Kristin Clemet: Jeg vil ikke ha sagt noe presist
om det. Det er også opp til studentene
hvorledes de ønsker å leve
og bo, hva slags materiell levestandard de
skal ha. Det representanten
Sortevik her tar utgangspunkt
i, er at en del studenter føler
seg tvunget til å arbeide.
La meg si det slik: Vi vet jo ikke hvordan
Kvalitetsreformen
vil slå ut i så måte. Men når
vi får noe erfaring, vil vi kunne
få kartlagt på en bedre måte
hva som er studentenes tidsbruk, enten
det gjelder studier eller arbeid ved
siden av. Jeg viser også til at vi
tar sikte på å gjennomføre
en ny levekårsundersøkelse
for studentene. Det har vært
diskutert i denne sal tidligere
og har vært skjøvet litt frem i tid
fordi vi ønsket å vinne
noe erfaring med Kvalitetsreformen.
Da kan vi også vinne erfaring
med om de endringene som har vært
gjort i studiefinansieringen,
er tilstrekkelige og hvorledes
det forslaget som nå er fremmet,
dersom det blir vedtatt av Stortinget,
virker.
Arne Sortevik (FrP): Vil ikke en indeksering
av kostnadsnormen føre til
at vi unngår å ta skippertak
med ulike års mellomrom?
Det er det vi nå er i ferd med å gjøre.
Vi skyver foran oss en kommende
undersøkelse om levekår
og levekostnader. Hvis vi
indekserer kostnadsnormen,
vil vi slippe mye av den problemstillingen.
I tillegg er det slik at alle studenter
slett ikke blir likebehandlet.
Det er slik i Norge at en god del studenter
som studerer ved privat eide institusjoner,
også må betale skolepenger
i tillegg til både livsopphold og boutgifter.
Hva gjøres for å få en større
grad av likhet og likebehandling mellom
studenter ved institusjoner
eid av det offentlige og institusjoner
eid av private?
Statsråd Kristin Clemet: Det siste spørsmålet
vil vi komme tilbake til når
vi fremmer, sannsynligvis
våren 2004, forslag til et nytt, felles
og mer tidsmessig lovverk for private
og offentlige høyere
utdanningsinstitusjoner som
et samstemt storting har ønsket
seg, bl.a. med det siktemål å få en
større grad av likestilling
mellom statlige og private
høyere utdanningsinstitusjoner.
En av grunnene til at Ryssdal-utvalget
fikk i oppdrag å vurdere
gratisprinsippet i den forbindelse,
var ikke at Regjeringen har noen intensjoner
om å fjerne gratisprinsippet
i høyere utdanning, men fordi
det var nødvendig å vurdere
dette nettopp ut fra det representanten
Sortevik er inne på, nemlig
at en del studenter ved private
høyere utdanningsinstitusjoner
i Norge betaler høyere
skolepenger. Det fremstår
lite grann rart sett i sammenheng med hva en
del utenlandsstudenter slipper å gjøre.
Vi vil komme tilbake til håndteringen
av dette gratisprinsippet.
Jeg minner bare om at et av forslagene
fra Ryssdal-utvalget faktisk
er at gratisprinsippet også skal
gjelde private høyere
utdanningsinstitusjoner,
for så vidt de deler av disse som er
såkalt fullfinansiert
av staten.