Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Torbjørn
Andersen til kommunal- og
regionalministeren, vil
bli besvart av miljøvernministeren
som rette vedkommende.
Torbjørn Andersen
(FrP): Jeg har følgende
spørsmål – som egentlig
var til kommunal- og regionalministeren – som
jeg skjønner vil bli besvart av miljøvernministeren
som rette vedkommende, noe
som sikkert kan være vel så interessant:
«I retningslinjene
for fylkesmannens bruk av innsigelse
i plansaker etter plan- og bygningsloven
heter det at innsigelse
skal brukes varsomt. Innsigelse
må anses som et sterkt virkemiddel
som kun skal brukes ved unntakstilfeller.
Allikevel er lokalpolitikerne
i mange kommuner ofte svært
frustrert over fylkesmannens
bruk av innsigelsesretten
i lokale saker.
Mener statsråden
at fylkesmannens anvendelse
av innsigelse er i økende
konflikt med Regjeringens
mål om å styrke det kommunale
selvstyret?»
Statsråd Børge
Brende: Vi får se hvor interessant det
blir etter at svaret er avgitt.
Ved innføringen
av plan- og bygningsloven under Willoch-regjeringen
i 1985 ble departementets
myndighet til å fatte bindende
arealplanvedtak flyttet
til kommunene. Det var og er en fornuftig
reform at arealplanlegging
legges til det lokale nivå,
der man vet hvor skoen trykker. Der er jeg og
representanten helt enige.
Hvis det nå foreligger innsigelser
fra statlig myndighet på regionalt
nivå, fylkeskommunen
eller nabokommunene,
bortfaller kommunens kompetanse – retten – til å egengodkjenne,
og saken skal bringes inn for Miljøverndepartementet
til avgjørelse. Det er derfor
jeg besvarer dette spørsmålet
i dag.
Oppfølging av
den nasjonale arealpolitikken
ivaretas hovedsakelig
gjennom statlige fagorganers
og fylkeskommunens medvirkning
i kommunale planprosesser. Innsigelse
skal fremmes når planen er klart i
strid med nasjonale hensyn. I forarbeidene
til plan- og bygningsloven er det
gitt uttrykk for at det fra statlig hold må vises varsomhet
med å overprøve det lokalpolitiske
skjønn. Det er noe jeg er enig i.
Antallet innsigelser
som kommer til Miljøverndepartementet
for behandling, er ganske stabilt
fra år til år. Årlig innebærer
det ca. 30 planer av de 2 000–3 000 planene
som kommunene har til behandling.
Departementet legger
vekt på en grundig behandling
med bl.a. befaring og møte med politisk
ledelse i kommunene i
disse sakene. I 2002, det første
hele år med samarbeidsregjering,
fikk kommunene helt eller
delvis medhold i 64 pst. av sakene.
Året før fikk kommunene medhold
i 45 pst. av sakene. Det indikerer
at vi nå har lagt listen høyere
for å overprøve kommunestyrene
i plansaker. Oppsummert
innebærer dette at for mer
en 99 pst. av alle arealplaner blir
kommunestyrenes
vedtak stående som endelig.
Miljøverndepartementets
tall for de siste tre årene viser
videre en klar nedgang i antall
innsigelser fra fylkesmannen.
Videre ser vi også at antall
innsigelser som kommer fra
de ulike fylkene, varierer
mye fra år til år.
Det pågår en kontinuerlig
utvikling hvor stadig flere statlige
sektorinteresser
kobles til planprosesser
etter plan- og bygningsloven
og dermed blir gjenstand for avveininger
i lokale folkevalgte
organ.
De aller fleste innsigelser
løses ved forhandlinger
lokalt, eller etter at fylkesmannen
har gjennomført mekling mellom
de berørte partene.
Til slutt kan jeg opplyse
om at departementet for
tiden arbeider med et forslag
til lovendring som skal begrense bruken
av innsigelser mot forhold
som er avklart i plan tidligere,
slik at man ikke kan reise innsigelser
på nytt når de en gang er behandlet.
Det vil også forenkle planprosessen.
Torbjørn Andersen
(FrP): Jeg takker statsråden
for svaret, og jeg merker meg det.
Jeg vil vise til en sak fra Tvedestrand
på Sørlandet i sommer,
som statsråden sikkert husker,
der Tvedestrand kommune
hadde gitt en byggetillatelse
i strandsonen i Sagesund ved Tvedestrand.
Fylkesmannens miljøvernavdeling
i Aust-Agder griper – jeg holdt på å si
selvsagt – inn og vil stoppe kommunens
tillatelse. De mener at kommunens
byggetillatelse
medfører en uheldig privatisering
av strandsonen som strider mot klare
nasjonale føringer
på dette området.
Så havner denne saken til
slutt på bordet til statsråd
Brende, som en av de 30 sakene
han nevner. Miljøvernminister
Brende mener at fylkesmannen
tar feil i denne saken, gir Tvedestrand
kommune og tiltakshaver
medhold, og tillater da denne
byggingen.
Jeg vil si at statsråden
skal ha honnør for fornuftig opptreden
i denne saken. Men jeg synes den er
skremmende. For hvordan er det mulig
at det er så fundamentalt
ulike syn hos fylkesmannen
i Aust-Agder og statsråden
i denne saken, når man tross alt skal
forholde seg til de samme lover
og retningslinjer? Ser vi ikke her et eksempel
på at vi må begrense fylkesmannens
muligheter til å overkjøre
lokale avgjørelser?
Jeg håper statsråden
husker saken.
Statsråd Børge
Brende: Jeg husker saken. Det er slik
at det er ca. 30 saker som havner på mitt
bord årlig, av 2 000–3 000 saker.
Når en avgjørelse
kommer fra Miljøverndepartementet,
er det fylkesmannens oppgave å gjennomgå begrunnelsen
for den og se hva vi legger i den statlige arealplanpolitikken,
som jeg understreket, nemlig
at det skal nasjonale hensyn til for
at man skal gripe inn og fremme en innsigelse.
Det er riktig, som representanten
understreker, at denne miljøvernministeren i
større grad også – ikke minst
på grunn av min kommunalpolitiske
erfaring – har vektlagt at
kommunene og deres selvstyre
skal telle tungt. Det skal en god del til for at man skal
overprøve kommunene,
som vet hvor skoen trykker i forhold
til den lokale arealplanleggingen.
Torbjørn Andersen
(FrP): Jeg takker nok en gang for svaret,
men jeg vil gjerne få lov til å følge
opp denne saken litt til, for jeg synes
den er ganske interessant, egentlig.
Fylkesmiljøvernsjefen
i Aust-Agder uttalte ifølge
Agderposten i juli i sommer
at det er svært sjelden at slike saker
går til statsråden, og det
har jo statsråden bekreftet. Miljøvernsjefen
i Aust-Agder mener altså at
statsrådens avgjørelse
i denne saken ikke får noen følger
for andre lignende saker.
Jeg må si jeg ble litt bekymret over
det, for jeg tror kanskje at vi har visse mørketall
for lignende innsigelser
i byggesaker, som altså fylkesmannen
stopper, og da på feil grunnlag. Likevel
får fylkesmannen det som
han vil, fordi slett ikke alle orker eller
evner å kjøre så hardt
mot fylkesmannen at klagesakene
havner på statsrådens
bord.
Jeg synes dette er skremmende.
Nettopp fylkesmannen har
jo en viktig rolle når det gjelder
det rent rettssikkerhetsmessige.
Og i denne konkrete saken
fra Tvedestrand, der statsråden
måtte gripe inn overfor fylkesmannen,
var fylkesmannen, slik jeg vurderer
det, en trussel mot rettssikkerheten.
Jeg synes dette er ganske betenkelig.
Hva skal man egentlig si til dette når
det er slik at hvis den saken ikke hadde havnet
på statsråd Brendes bord,
så hadde den antakeligvis
aldri blitt omgjort?
Statsråd Børge
Brende: Det var ikke slik at jeg måtte
gripe inn i den aktuelle saken. Det
var slik at den saken havnet på mitt
bord fordi fylkesmannen
hadde benyttet seg av sin innsigelsesrett.
Gjennom det vedtaket
som Miljøverndepartementet fattet,
gav vi kommunen, Tvedestrand,
medhold. Det skal fylkesmennene
ta til etterretning. Man vil også gjennom
andre avgjørelser
som fattes i Miljøverndepartementet,
se hvilken arealplanpolitikk
vi legger opp til. Som jeg også sa, er det slik
at innsigelse kun skal fremmes
når planene klart er i strid med nasjonale
hensyn.
Willoch-regjeringen
la altså arealplanarbeidet
og vedtakskompetansen
ned til kommunene. Jeg synes
at også Fremskrittspartiet
kunne glede seg over at denne statsråden
faktisk i større grad har gitt medhold
i de kommunale vedtak som
jeg henviste til. Det er 64 pst. nå som
får medhold, mot et lavere
tall i 2001, på 45 pst.