Gunnar Kvassheim (V) [12:17:41]: Konsekvensene av stråling fra en rekke kilder, som mobiltelefoner, mobilmaster og trådløse nettverk, har fått for lite oppmerksomhet i politikken. Det gjelder lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Flere og flere står nå fram og forteller at de opplever ubehag eller er blitt syke som følge av slik stråling. Mange opplever at de blir latterliggjort i møte med offentligheten – når de står fram med sine erfaringer – og at de ikke blir tatt på alvor i helsevesenet.
Stadig flere mennesker blir eksponert for stadig flere strålekilder – og over stadig lengre tid. Barn og unge er mer utsatt enn tidligere, gjennom bruk av mobiltelefon og trådløse nett i barnehager og skoler. Flere kommuner har uttrykt bekymring over dette. Det er det gode grunner til, ettersom barn og unge er mest sårbare når det gjelder langtidsvirkninger.
Utviklingen innen trådløs kommunikasjon går i et forrykende tempo. For bare 10–15 år siden var mobiltelefonen på vei inn for fullt – i dag er den for alle praktiske formål allemannseie. Trådløse nettverk hadde vi knapt hørt om for få år siden. I dag er dette svært utbredt. Trådløs kommunikasjon integreres stadig mer i andre produkter – f.eks. i leker.
Venstre er et teknologioptimistisk parti. Det betyr at vi ønsker å ta i bruk ny teknologi i miljøets og samfunnets tjeneste. Det ønsker vi også på dette området. Men vi ønsker samtidig en bevisst politikk når det gjelder stråling, basert på føre var‑prinsippet, fordi det er usikkerhet knyttet til effektene.
Jeg vil trekke fram et eksempel som de fleste kjenner til. Asbest ble i sin tid hyllet som et vidundermateriale på grunn av sine egenskaper. Man tok materialet mer og mer i bruk, selv om det siden midten av 1900‑tallet hadde vært kjent at materialet forårsaket helseproblemer. Interessene knyttet til asbest var så sterke at kritikerne ikke ble lyttet til. Det gikk greit en stund – helt til folk ble alvorlig syke, noen ganger opp til 20 år etter eksponering.
Selv om helseproblemene knyttet til asbest var kjent tidlig, ble asbest ikke forbudt før på midten av 1980‑tallet. I dag er det totalforbud mot asbest. Det er bred enighet om at det er bra. Dette eksempelet illustrerer at det kan gå riktig galt når interessene blir så tungt knyttet til et produkt eller en teknologi at kritikerne overses.
Det er store fordeler ved bruk av trådløs kommunikasjon – og dette er en gigantindustri. Men vi ser nå konturene av det som mange mener er helseproblemer knyttet til dette. Derfor trengs det en bevisst politikk – og ikke en tilnærming basert på at en lar tvilen komme næringsinteressene til gode.
Resultatene av forskningen innen denne typen stråling er ikke entydige. Noen forskere avviser at slik stråling kan ha helsemessige konsekvenser, mens andre forskere mener at det er usikkert – eller konkluderer sågar med at helseskader kan forekomme eller forekommer. Det er altså betydelig usikkerhet innen forskningen når det gjelder de helsemessige konsekvensene av denne typen stråling. Mange mener at forskningsgrunnlaget ikke er tilstrekkelig til å kunne trekke noen klare konklusjoner i disse spørsmålene. Det er nettopp denne typen usikkerhet som gjør at en bør bruke føre var‑prinsippet på et område som dette. Flere hevder også at forskningen på dette området er så dominert av tunge næringsinteresser at forskere som sitter på kunnskaper om skadevirkninger av stråling, tier for ikke å komme i miskreditt.
Jeg tok ved gjentatte anledninger opp med den forrige helseministeren problemstillingene knyttet til stråling, og etterlyste en føre var‑tilnærming i håndteringen av disse spørsmålene. I svarene ble den vitenskapelige usikkerheten når det gjaldt helseeffekten ved denne typen stråling, bekreftet, men det ble samtidig avvist at det var behov for ytterligere tiltak gjennom en føre var‑tilnærming. Statsråden viste bl.a. til grenseverdiene som er satt av Verdens helseorganisasjon. Flere hevder at disse grenseverdiene er tungt påvirket av sterke nærings‑ og forsvarsinteresser. Dette er en problemstilling som også ble belyst i NRKs «Brennpunkt» for en tid tilbake.
EU‑parlamentet vedtok nylig at grenseverdiene for radiofrekvent stråling er utgått på dato. Grenseverdiene skal opp til ny vurdering og skal senkes. Flere land i Europa har innført strengere grenseverdier enn de som er etablert gjennom Verdens helseorganisasjon. Det europeiske miljøbyrået har anbefalt å bruke føre var‑prinsippet i forbindelse med stråling fra bl.a. mobilmaster, og viser til at dette prinsippet er en viktig del av EUs miljøpolitikk.
Det er vanskelig å forstå hvordan Norge, som skal være et foregangsland i miljøpolitikken, ikke er blant dem som leder an når det gjelder grensesetting på dette området basert nettopp på føre var‑prinsippet.
Ulike aktører peker også på at de retningslinjene som er etablert, primært er laget for å beskytte folk mot at vev blir varmet opp av stråling når man eksponeres over kort tid. Men hva med andre typer effekter? Flere viser til forskning som peker på at stråling kan framkalle en rekke andre reaksjoner i kroppen – det skal være påvist reaksjoner i kroppens celler og på DNA‑nivået som følge av eksponering fra stråling.
Det pekes også på at dataene som har dannet grunnlaget for grenseverdiene, ikke er tilstrekkelige til å sette grenseverdier for eksponering over lang tid, noe som ofte er tilfellet.
Bekymringen for at folks helse ikke er ivaretatt gjennom den politikken som er etablert, har fått mange til å ta kontakt med myndighetene for å få mobilmaster og andre strålekilder fjernet fra skoler, barnehager, nærmiljø eller arbeidsplassen.
Få meter fra landets største barnehage, Bekketunet barnehage i Stavanger, er det satt opp en mobilmast på et kommunalt bygg. Foreldrene reagerer kraftig på denne plasseringen.
I dag er det ofte en mer omstendelig prosess knyttet til å skifte ut et vindu i et hus enn det er å sette opp en mobilmast nær f.eks. en barnehage. Det burde være et minimum at det ble meldt inn til kommunen hvor mastene skal settes opp. Jeg mener også at det burde lages kjøreregler som gjør at en styrer unna å sette opp slike master i tilknytning til barnehager og skolebygg. Venstre‑folk har lokalt tatt til orde for en slik ordning i flere kommuner.
I møte med forvaltningen opplever mange at det ikke er noen reell klageinstans for saker som omhandler denne typen stråling, dersom man ikke har fått gjennomslag for sitt syn hos Statens strålevern. Den ordningen vi har i Norge med behandling av saker i to instanser, er viktig. På dette området peker mange på at det synes som om denne ordningen ikke er reell.
I enkelte kommuner blir bekymringen med hensyn til stråling tatt på alvor. Jeg vil vise til at det bl.a. i Oslo kommune er besluttet å si opp alle leieavtaler for mobilmaster plassert på byggene til Undervisningsbygg, med utgangspunkt i føre var‑prinsippet. Det kunne vært interessant å få helseministerens vurdering av denne beslutningen i Oslo.
Foreningen for eloverfølsomme, FELO, har hatt en stor økning i antall medlemmer på bakgrunn av foreningens arbeid med denne problemstillingen generelt og engasjement i flere konkrete saker. Det er åpenbart at mange føler seg berørt av dette temaet. Jeg vil berømme FELO for innsatsen og også peke på at Norges Miljøvernforbund har gjort et betydelig arbeid for å sette denne saken på dagsordenen.
Jeg håper at dagens interpellasjon kan være et bidrag til økt oppmerksomhet omkring denne problemstillingen. Jeg har også fått merke at det er en stor og økende interesse for spørsmål knyttet til slik stråling. Jeg har mottatt et stort antall brev og e‑poster fra folk som er bekymret, ikke minst fra foreldre, som føler usikkerhet knyttet til den påvirkning deres barn blir utsatt for i barnehager og på skoler. Mange forteller også om erfaringer fra arbeidsplasser hvor ansatte har følt ubehag, og at de har merket forbedringer etter at strålekilder er flyttet.
Jeg ønsker ikke å bidra til økt usikkerhet og frykt. Det tror jeg derimot kan bli resultatet om folk føler at myndighetene lokalt og sentralt ikke tar på alvor deres spørsmål og bekymringer. Dette er bakgrunnen for at jeg har bedt helseministeren svare på hva som er Regjeringens politikk på dette området, og hvilke tiltak Regjeringen vil iverksette i en føre var‑tilnærming til disse spørsmålene.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:27:12]: Det som kalles eloverfølsomhet, får ofte stor oppmerksomhet i pressen, og mange er bekymret for eventuelle helseskader på grunn av strålekilder som basestasjoner, mobiltelefoner og trådløse nettverk. Enkelte opplever symptomer på eloverfølsomhet, som de setter i forbindelse med eksponering fra slike strålekilder. Forskning på feltet blir ofte skjevt framstilt i mediene. En studie som finner at stråling er helsefarlig, kan få stor oppmerksomhet i media, mens andre studier, som ikke viser slike sammenhenger, risikerer ikke å bli omtalt. Det betyr at befolkningen lett kan få et feilaktig inntrykk, kan bli forvirret, av hva som er forskningsstatus på området.
Vi lever i en tid da vi er avhengige av moderne teknologi, og vi må, tror jeg, akseptere at det er elektromagnetiske felt i våre omgivelser. Nyere kilder til elektromagnetiske felt er vesentlig svakere enn eldre kilder. Teknologien utvikler seg raskt, så selv om kildene er blitt flere, behøver det ikke bety høyere eksponering.
Det sies at en rekke land har innført lavere grenseverdier. Det er det grunn til å nyansere. Noen få land, bl.a. Sveits og Italia, har innført strengere grenseverdier, særlig for basestasjoner. Kina, Russland og noen østeuropeiske land har alltid hatt generelt strengere grenseverdier, men det er liten grunn til å tro at de overholdes særlig strengt.
Interpellanten etterlyser en føre var‑holdning til hvordan vi håndterer stråling fra elektromagnetiske kilder. Jeg mener at vår politikk på området bygger på føre var‑prinsippet, bl.a. utføres det systematiske målinger ved basestasjoner. Målingene viser at gunstig plassering av stasjonen gir verdier som er en tusendedel av grenseverdien. Høyere eksponering – men fortsatt langt unna grenseverdien – kan forekomme fra antenner som er plassert svært nær bebyggelse, på takterrasser eller på verandaer. I slike tilfeller anbefaler Statens strålevern å velge en annen løsning, dersom det er mulig. Vi ser at en føre var‑holdning og en god forvaltning på området gjør at vi oppnår langt lavere eksponering enn de strenge grenseverdiene krever. Jeg mener derfor det kan være vanskelig å finne gode argumenter for enda strengere grenseverdier enn de vi allerede har.
Interpellanten er inne på noe viktig når han refererer til at det fra ulike hold hevdes at WHOs grenseverdier er påvirket av tunge næringsinteresser. Vi mener at det er lite grunnlag for å hevde det. Grenseverdiene fastsettes av en uavhengig kommisjon i den internasjonale strålevernorganisasjonen, ICNIRP. Kommisjonen består av fire komiteer med bred ekspertise innen epidemiologi, biologi, fysikk og optikk. ICNIRP får faglige innspill fra WHO, som nylig har gjennomgått all tilgjengelig forskning om lavfrekvente felt. Arbeidet er gjort av et førtitalls forskere fra ulike forskningsmiljøer over hele verden. I rapporten pekes det også på hull i forskningen. WHO gir ingen anbefalinger om grenseverdier, men diskuterer forvaltning, risikooppfatning, kommunikasjon, forskningsbehov osv.
Statens strålevern her i Norge holder tett kontakt med den internasjonale strålevernorganisasjonen og WHO. Strålevernet har ansvar for at grenseverdiene overholdes, og gir råd om hvordan vi kan redusere eksponeringen fra ulike strålekilder. Det gjelder f.eks. ved bruk av mobiltelefoner og plassering av basestasjoner for mobiltelefoner og trådløse nettverk.
La meg bare dvele litt ved at det er en veldig vanlig teknikk når man skal diskutere denne typen spørsmål å spørre om man kan stole på de internasjonale organisasjonene vi har, når det gjelder å gjennomføre dette. Jeg mener jeg har hørt representanten Gunnar Kvassheim holde ganske kraftfulle innlegg for at man bør stole på denne type internasjonale organisasjoners forskning, f.eks. i klimaspørsmålet. Det finnes også klimaforskere som er uenige i de konklusjonene som FNs klimapanel har trukket. Men da er man veldig klar på at man har en internasjonal organisasjon som har kommet med sine konklusjoner. Det har man også på dette området. Man har en internasjonal organisasjon, man har WHO, og man har gjennomført veldig grundige analyser av hva som finnes av tilgjengelig forskning. De internasjonale organisasjonene har trukket sine konklusjoner.
Det finnes noen forskere som er uenig i det, og vi får da gjøre opp status over hvem vi må ha mest tillit til i en slik sammenheng. Jeg tror at et bærende prinsipp i så måte må være at vi fra myndighets hold i alle fall må stole på at det er de internasjonale organisasjonene vi har tilgjengelige, som vi må bygge på. Det var bare fristende å komme med den tilleggsbemerkningen.
Likevel har interpellanten et poeng i at vi aldri kan være nok føre var. Derfor er jeg glad for at strålevernet har bedt om at det må nedsettes en ekspertgruppe i Norge for nok en gang å gjennomgå forskningsstatus og forvaltning på området. Det betyr jo at vi gjennomgår på nytt de spørsmålene som interpellanten er opptatt av: Hva slags regler vi skal ha for å godkjenne, hvor stasjoner etableres, hva slags føre var‑verdier skal ligge til grunn, hva slags klagemuligheter skal legges inn, og hvordan forvaltningen skal håndteres.
I Helse‑ og omsorgsdepartementet er vi i ferd med å nedsette en slik arbeidsgruppe, basert på et bredt tverrfaglig miljø. Vi etablerer den gruppen i samarbeid med Samferdselsdepartementet. Det siste er viktig, for her ligger veldig mye av f.eks. basestasjonsproblematikken. Vi skal gjennomgå forvaltningspraksis på området. Det er et forsøk på å svare veldig positivt på invitasjonen i interpellasjonen.
I tillegg – og det er også viktig – er det allerede etablert en arbeidsgruppe, ledet av Sosial‑ og helsedirektoratet, som skal gjennomgå situasjonen for eloverfølsomme personer. Det er en arbeidsgruppe som består av representanter fra Sosial‑ og helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, Statens strålevern og den foreningen som også interpellanten omtalte, Foreningen for el‑overfølsomme, FELO. Målet med den arbeidsgruppen er å øke kompetansen i helsetjenesten om eloverfølsomme, styrke forskning på feltet og bidra til gode tiltak for eloverfølsomme. Man skal også prioritere å lage veiledningsmateriell til helsepersonell.
Jeg mener at samlet sett er det viktig for meg som ansvarlig statsråd å understreke at vi følger de anbefalinger vi får fra et bredt internasjonalt forskningsmiljø. I forhold til en føre var‑holdning ligger vi jevnt over langt under de grenseverdiene som ligger i de anbefalingene. Jeg mener at det ikke er grunn til å tvile på de anbefalingene, ut over at det alltid er slik at man selvfølgelig kan stille spørsmål ved enhver anbefaling.
Når det er sagt, ønsker vi å ha samme holdning som interpellanten, altså føre var, og derfor nå to arbeidsgrupper. En som går rett til kjernen av det som her spørres om: hva vet vi, og hvordan kan forvaltningen fungere best på området, og hvordan skal vi jobbe overfor mennesker som mener at det at man har vært utsatt for stråling, har ført til eloverfølsomhet.
Gunnar Kvassheim (V) [12:37:15]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg hadde store forventninger til det, for jeg opplever helseministeren som en statsråd som er trygg i jobben sin, og som er åpen for å revurdere etablerte standpunkter. Slik sett er jeg skuffet over det svaret jeg har fått i dag. Selv om det har blitt vist til at det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal se på forskningsstatus, synes jeg svaret preges av at en er svært komfortabel med det som er dagens politikk, og med det grunnlag den er etablert på.
Statsråden viste til klimaspørsmålet, hvor Venstre har et sterkt engasjement bygd på internasjonale forskningsresultater. Det er et godt eksempel på det som jeg mener bør legges til grunn på dette området. Jeg har sagt at selv om en bare er 20 pst. sikker på at det er sammenheng mellom det som er menneskeskapt og det som skjer av klimaendringer, er det grunn til å handle ut ifra et føre var‑prinsipp. En går ikke over isen hvis det er 30 pst. mulighet for at en går igjennom. Dette er et svært godt eksempel på at en bør bruke føre var‑prinsippet også når det gjelder disse spørsmålene.
Det er også i de innspillene som har kommet til norske myndigheter, gitt beskjed om at en ikke kan garantere at det ikke er skadevirkninger i et langtidsperspektiv. Jeg synes ikke det svaret som er gitt i dag, godt nok ivaretar de utfordringene vi står overfor. Jeg savner et synspunkt fra statsråden om hva kommuner bør gjøre i forhold til master i nærheten av barnehager og skoler. Jeg savner et opplegg som er mer framdriftig enn det som en skisserer nå. Jeg er kjent med den arbeidsgruppen departementet har satt ned, men der trengs det et politisk trykk for å få en annen framdrift i det arbeidet enn det som en så langt har erfart.
Jeg har også behov for å få en forklaring på hvorfor Norge ikke skal gjøre som EU nå sier: slå fast at grenseverdiene er utgått på dato og bør settes ned. Hva er grunnen til at Norge, som skal være et foregangsland på miljøområde etter miljøområde – i alle fall i teorien – ikke har ambisjoner om å være det på dette området? Hva er grunnen til at en i motsetning til mange andre land som ser på dette på nytt, er så komfortabel med situasjonen at en ikke vil se på dette i lys av de kritiske innvendingene som har kommet? Det er klar usikkerhet knyttet til langtidseffektene av stråling, og det er klar usikkerhet knyttet til akkumulerbare effekter når det gjelder f.eks. situasjonen i et klasserom hvor det er mobiltelefoner, trådløst nettverk, og det kan være mobilmaster i nærområdet.
Så jeg vil oppfordre statsråden til – la oss si – å bli mindre preget av vanetenking og litt mer åpen for de kritiske utfordringene som vi står overfor.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:40:37]: Dette var et veldig interessant innlegg. Jeg gleder meg til å se oppfølgingen fra Venstre i så måte.
Slik jeg opplevde representanten Kvassheim nå, sier han at helt uavhengig av hva internasjonal forskning viser av hva som er faremomenter – dersom det likevel finnes noen som mener at det er farlig, skal det prege gjennomføringen av norsk politikk. Det kan det bli interessant å se systematikken i, hvis Venstre virkelig har tenkt å gjennomføre det, hvis føre var‑politikk skal bygges på det prinsippet. Vi vet jo at noe av det farligste en kan sette i gang med i Norge i dag, er å kjøre fra Oslo til Trondheim i kveld. Det er en veldig stor fare for at noe kan gå galt. Hvis føre var‑holdningen da skal være at vi må sørge for å forby kjøring mellom Trondheim og Oslo, er det en forståelse av føre var‑politikk som etter min mening ligger langt utenfor det som vi kan gjennomføre av norsk politikk.
Det er viktig for meg å understreke at vi fra norske myndigheters side, på akkurat samme måte som da Venstre var i regjering for tre år siden, legger vekt på alle tilgjenglige forskningsdata og legger vår politikk ut fra det. De tilgjengelige forskningsdataene tilsier at dette ikke er farlig med gitte grenseverdier. Vi har valgt en politikk der vi ligger langt under de gitte grenseverdiene. Så sier vi at allikevel skal vi gjennomgå dette en gang til. Hvis det kalles en passiv holdning, er jeg veldig uenig med Kvassheim – veldig uenig. Det er ikke en passiv holdning, det er en veldig aktiv holdning. Derfor sier jeg at nå gjennomgår vi hele forskningsmaterialet en gang til, og vi gjennomgår hele forvaltningspraksisen en gang til. Dersom det er slik at vi trenger nye regler for godkjenning av master osv., skal vi innføre det. Men vi må jo få forslag til hvordan vi skal bygge opp det regelverket, og får vi det, skal vi gjennomføre det.
Det er etter min mening det å ta ansvaret som myndighet på alvor, både ved å si at vi følger de anbefalingene Verdens helseorganisasjon gir oss, og vi følger dem på den måten at vi ligger langt under de grenseverdiene som er anbefalt. Allikevel og til tross for det gjennomgår vi alt på nytt.
Det er nesten slik at man kunne ha ønsket Venstre tilbake i regjering for å se på hvordan de hadde styrt landet ut fra det innlegget Kvassheim hadde nå, men jeg må vel styre lystene mine i så måte.
Jan‑Henrik Fredriksen (FrP) [12:43:46]: Jeg har faktisk litt lyst til å rose statsråden. Vi har et bra vern i Norge. Vi hadde også et bra vern under den forrige regjeringen.
Jeg er meget glad for at statsråden i dag sier at man skal sette ned et ekspertutvalg for på nytt å gå igjennom alt som har med stråling å gjøre. Det er viktig, for ting er i utvikling, og ting står ikke stille. Men jeg tror det blir veldig vanskelig hvis man skal utlove noen garantier for at ingen skal kunne bli skadet, når vi vet i hvor stor grad følsomheten for stråling varierer fra menneske til menneske. Det er jo der det store problemet ligger: Hvordan skal vi kunne få til et vern som ivaretar alle i samfunnet, når følsomheten er så variabel som den er?
Går vi ut for å samle inn kunnskap og rapporter om strålefare og stråleproblemer, vil vi se at om vi henter inn 100 rapporter, slår de hverandre omtrent i hjel. Det er veldig ulike oppfatninger om hva som er riktig, og hvor grenseverdiene skal ligge. Det er ingen tvil om at vi trenger langt mer forskning på dette området. Å krangle om grenseverdier blir i prinsippet ganske håpløst når vi ikke har på plass en forskning som kan bekrefte eller avkrefte om stråling er skadelig – da med utgangspunkt i hvor følsomt hvert enkelt menneske er. Å sette en grense på det nivået eller det nivået uten å ha på plass en slik type forskning først blir meningsløst. Så kan man krangle om grenseverdier så lenge man vil, men det er faktisk ved å få forskning på plass at man får reelle grenser å forholde seg til som ivaretar vår egen befolkning.
Statsråden var så vidt inne på internasjonale regler og Russland, og om man overholder grenseverdiene der. Da kan jeg bekrefte at det gjør man ikke. Der sender man med så sterke signaler at i hvert fall der jeg bor, har jeg ikke lenger Telenor, NetCom eller andre norske selskaper. Det eneste jeg kan ringe over, er Russland. Så at de bryter internasjonale avtaler, er det ingen som helst tvil om.
Jeg er litt uenig med interpellanten som sammenligner med asbest. Vi vet alle hvilke skadeproblemer man hadde med asbest en gang i tiden, men jeg vet ikke om det er relevant å sammenligne ulike typer trådløse nettverk, mobiltelefoner og baser med asbest. Asbest er et støv som man kan få i seg, og som kan utvikle kreft. Stråler er noe helt annet. Uansett hva vi velger å gjøre, er det altså slik at trådløse nettverk i alle sine former, mobiltelefoner i alle sine former har kommet for å bli. De er der i dag, de vil være der om ti år, de vil være der om 20 år. Men det betyr ikke at ikke vi skal gjøre en jobb gjennom forskning, som skal ivareta de fleste av oss, helst alle. Men det er vanskelig, for vi vet at vi har ulik følsomhet for stråling. Derfor må vi legge ned en mye større innsats når det gjelder forskning.
Knut Arild Hareide (KrF) [12:48:42]: Eg er veldig glad for interpellasjonen frå representanten Kvassheim. At me får vite meir om helseeffektane av den strålinga som me blir utsette for, er viktig, nettopp fordi me i dag har mange fleire strålekjelder enn det me hadde i tidlegare tider. Eg synest òg at det eksemplet med asbest som Kvassheim bruker, er spennande, for historia er full av eksempel på at me berre ser det positive når me får nyvinningar, medan me ikkje alltid ser den helsemessige og den miljømessige delen av dei. Asbest blei brukt som eksempel. Me kunne òg ha brukt kviksølv som var ei typisk nyvinning som me opplevde som bra, men som me såg hadde nokre effektar som me ikkje kjende til. Dei bromerte flammehemmarane, som gjorde at visse ting ikkje skulle ta fyr, såg me òg hadde ein miljøeffekt og ein helsemessig effekt som me ikkje kjende til. Derfor er føre var‑haldning veldig viktig. Det er viktig at me ikkje undervurderer den problemstillinga som her er teken opp.
Det er særleg to ting eg har lyst til å utfordre statsråden på. Det eine er den praktiske politikken. Det andre er det som òg representanten Fredriksen tek opp, som går på forsking. Dette er eit område som me ikkje veit nok om i dag. I alle fall frå ein lekmannsståstad, der eg høyrer til, vil eg seie at det verkar som om det er fagleg ueinigheit om dette, og at eit internasjonalt samarbeid om dette bør kome på plass.
Eg har lyst til å bruke to konkrete eksempel. Det eine er ei naudnettmast ved Rykkinnhallen som er plassert berre 40–50 meter frå næraste skule. Der synest eg det er viktig å få fram at dersom me flyttar den masta 50 meter, slik at ho står 100 meter frå skulen, reduserer me strålinga fire gonger.
Eit anna eksempel er ei planlagd mast i nærleiken av Toppenhaug barnehage – ei sak som eg veit representanten Tenden har vore engasjert i.
Begge er eksempel der barn og unge er inne i biletet. Vi veit òg, som representanten Kvassheim sa i innlegget sitt, at det er barn og unge som er mest utsette for stråling. Ikkje minst opplever vi angst for denne faren i nærmiljøet, blant foreldre og blant lærarar.
Direktoratet for naudkommunikasjon seier òg at så langt det er mogleg, skal me unngå å plassere stasjonane nærare enn 100 meter frå skular og barnehagar – ifølgje direktør Tor Helge Lyngstad.
Utfordringa i dag er at me har konkrete eksempel på at dette ikkje blir følgt opp, og at dei blir plasserte nærare. Reaksjonar på elektromagnetisk stråling er kjende, bl.a. som eloverfølsemd. Mange rapporterer om plager i form av smerter i kroppen, øyresus, kvalme, søvnløyse, stikking i huda m.m. Ei rekkje forskarar verda over ropar no eit varsku og set stråling frå mobilmaster og trådlause nettverk i samanheng med stadig fleire sjukdommar. Elektromagnetisk stråling kan bli eit omfattande folkehelseproblem som vil gjelde mange enkeltmenneske. Viktig blir derfor eit føre var‑prinsipp, forsking og førebyggjande arbeid.
Eg er glad for at statsråden kjem med sine to utval som skal sjå på dette, eit som skal sjå på den faglege delen, og ikkje minst det andre som skal ta opp følgjene for dei som opplever dette på kroppen, slik at dei blir høyrde. Eg synest det er bra at vi får eit tydelegare arbeid når det gjeld dette, at det blir teke ein runde, at vi òg har ei føre var‑haldning til denne problemstillinga, og til slutt at vi òg får meir forsking på dette området. Debatten så langt har jo avslørt at det er ueinigheit om dei faglege delane, og då er forsking den beste måten for å kome i djupna.
Borghild Tenden (V) [12:53:33]: Jeg opplever bekymring i Akershus omkring stråling fra ulike master og sendere. Utbyggingen av nødnettet i Bærum har utløst en del reaksjoner. Som representanten Hareide nettopp sa, ble det i sommer satt opp en mast under 50 meter fra Berger avdeling på Rykkinn skole. Det planlegges en mast knapt 100 meter fra Toppenhaug barnehage på Bærums Verk. Disse sakene har ført til bekymringer for strålefaren i lokalmiljøet, da det viste seg at Direktoratet for nødkommunikasjon bryter med sine egne retningslinjer om å ikke plassere master nærmere enn 100 meter fra skoler og barnehager.
Jeg har tidligere tatt opp denne saken med helseministeren. Jeg mener det er avgjørende for tilliten mellom myndighetene og befolkningen at de retningslinjene som er etablert, etterfølges så langt det er praktisk mulig.
Jeg vil berømme velforeningene og de som har engasjert seg i disse sakene i Bærum. Mange opplever å ikke bli tatt på alvor, til og med latterliggjort. Jeg har selv erfart dette etter at jeg tok denne konkrete saken opp med helseministeren. I en kommentarartikkel på nettstedet LO‑Aktuelt ble mitt initiativ karakterisert på en måte som jeg ikke ønsker å gjengi i denne stortingssal. Den artikkelen er nok et eksempel på hvordan bekymringene knyttet til de helsemessige konsekvensene av denne strålingen blir forsøkt avvist.
Den forrige helseministeren bekreftet i sine svar til Stortinget at det ikke er noen klare konklusjoner å trekke fra forskningen på dette området, som kan bekrefte eller avkrefte helsepåvirkningen av denne type stråling. Derfor må vi ta folk på alvor når de sier de påvirkes helsemessig. Det er nettopp i slike tilfeller det er nødvendig med en tilnærming basert på føre var‑prinsippet. Stråling blir mer og mer utbredt. En kan se for seg konsekvensene dersom de helsemessige effektene viser seg å være større enn det vi ser konturene av i dag.
Jeg synes det er viktig, som Gunnar Kvassheim tidligere har påpekt, at man får på plass noen kjøreregler for hvordan slike spørsmål skal håndteres med bakgrunn i føre var‑tilnærmingen. Venstre ønsker ikke å bidra til å øke usikkerheten og frykten omkring disse problemstillingene, men vi må ta på alvor at mennesker mener de har blitt syke som følge av strålingen, og at folk føler ubehag ved å være i nærheten av strålekilden. En bevisst politikk på dette området er avgjørende for folks tillit til at disse spørsmålene håndteres på en god måte av myndighetsapparatet.
Jeg vil avslutte med en utfordring til helseministeren på om han forstår at folk er bekymret for strålingen fra nødnettet som nå bygges i Bærum, når direktoratet ikke følger opp sine egne retningslinjer. Og jeg vil oppfordre helseministeren til å bidra til at de konkrete utbyggingssakene i Bærum blir håndtert videre på en måte som skaper tillit hos de partene som i dag er berørt.
Vigdis Giltun (FrP) [12:56:58]: Fremskrittspartiet mener også at det er viktig å konsekvensutrede farer og eventuelle skader som kan knyttes til radioaktiv forurensning og forskjellige typer stråling. Den teknologiske utviklingen går raskt, og det er derfor viktig å avdekke virkningen av stråling, slik at folk, dyr og naturen for øvrig ikke utsettes for unødig skade. Det er stor usikkerhet med hensyn til skadevirkninger på sikt, og vi mener derfor at det må rettes mer oppmerksomhet mot den totale radioaktive forurensningen, som bl.a. barn utsettes for fra omgivelsene allerede fra fødselen. Det er en helt annen situasjon enn det det har vært i tidligere generasjoner. Dette må følges opp, og forskningen må fokusere mer på hvordan virkningen av ulike typer stråling blir på sikt.
Vi har hørt de siste dagene på tv at bl.a. babycalls kan være skadelig. Det betyr veldig mye for foreldre med små barn å få vite om det er noe i dette, eller om det bare er skremselspropaganda.
Det er fremdeles stor usikkerhet blant folk om stråleskader fra strømførende lufttrekk kan gi økt forekomst av kreft. Selv om forskningen så langt viser at det skal veldig mye til, skaper det angst og frykt. Jeg vil i den forbindelse vise til Årum i Fredrikstad, hvor et boligfelt fikk satt opp et lufttrekk tvers gjennom feltet for tre år siden. Det var Hafslund som fikk tillatelse til det, og det skulle ikke medføre noen fare. Dette føler ikke befolkningen der seg trygg på. Det har vært mange aksjoner, men de når ikke fram. Uansett om de ikke påføres noen kreftfare, har det påført mange av dem som bor der, psykiske problemer, for de føler fremdeles at de bor i et område hvor de utsettes for stor helsefare.
Felles for all type stråling er at negative helseeffekter kan opptre, og at viktige samfunnsverdier kan ødelegges. Det er derfor viktig at stråleforskriften følges nøye opp med kontroller og nasjonale overvåkingsprogrammer, og at samarbeidet med internasjonale tilsynsmyndigheter styrkes. Strålevernet skal jo følge opp med informasjon i forvaltningsstrategien for elektromagnetiske felt, sammen med Norges vassdrags‑ og energidirektorat, og særlig viktig er det at forhold knyttet til boligmiljøer følges nøye opp.
Det var en radonundersøkelse i 158 kommuner, som avdekket et stort behov for informasjon og kompetanseheving på dette området. Radon er en naturlig stråling man utsettes for, men likevel er det viktig å jobbe videre med det. Radon er vel én av de mest vanlige årsakene til kreft, og det er veldig mange som har boliger, og ikke er klar over at de utsettes for den helsefaren. Så det er viktig å jobbe videre med det programmet, og kanskje også med støtteordninger eller tiltak som gjør at folk får beskyttet seg i boligene sine, og at de blir klar over farene.
Som politiker har jeg fått flere henvendelser som viser at mange føler uro og usikkerhet knyttet til helseeffektene av elektromagnetiske felt, og bl.a. dette med kraftledninger, som jeg nevnte. Dette gjelder også stadig flere områder, som mobiltelefoner og annet teknologisk utstyr. Vi vet at utviklingen går veldig raskt. Det er mange økonomiske fordeler ved de teknologiske framskrittene, og det er ofte fordeler som vi i vårt daglige liv setter veldig stor pris på. Det spørs vel om iveren etter å avdekke negative effekter er stor nok. Det ligger selvfølgelig mye penger i det.
For ikke å skape unødig frykt, og for å sørge for at vi ikke tar i bruk ting som gir alvorlige skadevirkninger over tid, er selvfølgelig forskning veldig viktig. Forskning er så veldig mye, og det er viktig å forske videre der det avdekkes en mulig fare. Noen farer får man ikke sett før det har gått veldig mange år. En sannhet er ikke en sannhet evig, det kjenner vi til. Det ble også nevnt her i forbindelse med asbest at noe som kan ses på som veldig bra i en periode, kan vise seg å være farlig i en annen periode. Vi kan ikke slutte å følge utviklingen, vi kan ikke slutte å bruke alt det som teknologi og framskrittene gir oss, men vi må i hvert fall sørge for å gi et godt grunnlag for forskningen, for å gi oss et trygt tilbud, slik at vi kan leve våre liv videre med alle de gode framskrittene som kommer.
Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.
Gunnar Kvassheim (V) [13:01:56]: Jeg prøvde i mitt innlegg å si at jeg følte at det på dette området var tilstrekkelig sprik i de faglige rådene som kommer fra forskere i inn‑ og utland, til at en burde legge føre var‑prinsippet til grunn, slik vi gjør på mange andre områder. Jeg føler at statsråden tok litt lettvint på den dokumentasjonen som nå er på at det er sprikende uttalelser fra forskningsmiljøer på dette området.
Så synes jeg det er billig av statsråden å si at det som er status på dette området, også var status for tre år siden, da Venstre satt i regjering. Politikk er en dynamisk prosess hvor ny kunnskap og nye erfaringer gjør at en justerer kursen og videreutvikler politikken. Det er det EU har gjort når de nå i høst sier – med over 519 stemmer, tror jeg det var – at de ønsker å justere grenseverdiene fordi de har gått ut på dato. Mitt spørsmål til helseministeren er: Hvorfor ønsker ikke han at Norge skal justere grenseverdiene? Mange mener de har gått ut på dato, ikke bare Venstre, men også flertallet i den forsamlingen i EU som jeg refererte til, og mange andre.
Det er bra at det er en gruppe som nå skal gå igjennom status. Det som ikke er like bra, er den grunnholdning som jeg synes statsråden har, at han er veldig komfortabel med dagens situasjon. Jeg ber statsråden sørge for at det blir bedre framdrift i den arbeidsgruppen som er satt ned, enn det det har vært så langt.
Jeg har også lyst til å utfordre statsråden på et punkt som kom fram i et svar fra tidligere helseminister Brustad til undertegnede. Med henvisning til de råd som var gitt tidligere om plassering av mobilmaster, lovte Brustad at hun skulle følge opp hvordan de anbefalingene som her var gitt, var fulgt opp.
Jeg kunne også tenkt meg å høre hva helseministeren mener om den beslutning som er truffet i Oslo om å si opp avtalene om å plassere mobilmaster på skolebygg nettopp ut fra føre var‑prinsippet. Synes statsråden det var klokt? Synes statsråden det vil være klokt at kommunene diskuterer denne politikken, slik at en får en oversikt over hvor master faktisk settes opp, og at en får en diskusjon om en skal ha retningslinjer for hvor langt de plasseres fra f.eks. barnehager?
Min ambisjon har vært å være med på å sette denne saken på dagsordenen. Det har vi klart. Jeg hadde håpet at vi skulle komme lenger i retning av føre var‑holdningen enn det vi har klart i dag. Jeg vet ikke svaret på de spørsmålene som er blitt tatt opp her i dag, det er derfor jeg spør, og det er derfor jeg er ydmyk i forhold til den usikkerhet som jeg mener er på dette området. Dette er en sak Venstre kommer til å følge videre.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:05:11]: At politikken er dynamisk, er representanten Kvassheim det beste eksempelet på.
Folk er usikre, blir det sagt. Folk vil ha svar på noen spørsmål, og da spør man myndighetene: Hva er situasjonen? Kan vi føle oss trygge? Da spør jeg meg: Hvordan skal jeg svare på det spørsmålet? Jo, da må jeg orientere meg i landskapet.
Det er slik at på dette området har verdenssamfunnet, heldigvis, blitt enig om å etablere en internasjonal strålevernorganisasjon og samarbeide om den. Vi har blitt enige om at Verdens helseorganisasjon skal ha dette feltet i fokus. Så har den internasjonale strålevernorganisasjonen i samarbeid med Verdens helseorganisasjon nylig gjennomgått all tilgjengelig forskning. På basis av det har den internasjonale strålevernorganisasjonen fastsatt noen grenseverdier. Politikken her i Norge er at vi ligger langt under disse grenseverdiene. I de fleste sammenhenger, og i eksempler som har kommet fram i dag, ligger stråleverdiene på en tusendel av disse grenseverdiene. Disse grenseverdiene er jo satt for at folk skal føle seg trygge. Det internasjonale samfunnet sier at følger du disse grenseverdiene, vil du føle deg trygg – og vi ligger på en tusendel av disse! Så er det alltid slik at det er usikkerhet. Det er det beste svaret jeg kan gi på om folk er trygge.
Så skal vi stimulere til enda mer kunnskap, enda mer forskning, og enda mer gjennomgang. Derfor har vi nedsatt ekspertgruppe, både for dem som føler at de blir syke, og for å gjennomgå all tilgjengelig forskning, behovet for mer forskning, forvaltningsregler, hva som trengs for å sette opp en mast utenfor en barnehage, osv., for å forsikre oss enda en gang om at vi er helt i front i så måte.
Det kan godt være at vi velger å gjøre det som representanten Kvassheim er opptatt av, reduserer grenseverdiene enda mer. I forhold til strålingen nordmenn blir utsatt for, har det ingen betydning, fordi vi ligger langt under de grenseverdiene i dag. Men hvis man er opptatt av symbolpolitikk i denne sammenhengen, kan vi selvfølgelig redusere grenseverdiene. Det vil være blant de temaene som ekspertgruppen vil utrede.
Med all mulig respekt for denne ærede forsamling føler jeg at Regjeringen her virkelig gjør et aktivt, godt arbeid. Vi tar folks bekymring på alvor, vi følger de internasjonale anbefalingene, og vi gjennomgår om vi i tillegg skal forsterke dem ytterligere.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.