Stortinget - Møte tirsdag den 13. oktober 2020

Dato: 13.10.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 389L (2019–2020), jf. Prop. 89 L (2019–2020))

Innhald

Sak nr. 7 [12:35:30]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) (Innst. 389L (2019–2020), jf. Prop. 89 L (2019–2020))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [] (ordfører for saken): Ingen oppgave er viktigere enn å skaffe folk jobb. Arbeid er nøkkelen til resten: egne penger, følelsen av mestring og økt verdighet, egen bolig, god helse, bedre integrering og et sosialt liv. Alt dette blir lettere om man har en jobb å gå til.

Statsråden har i høst meldt at vi trenger en integreringsreform. Hun sier rett ut at regjeringen ikke har vært gode nok til å utnytte det store potensialet som finnes i kommunene, næringslivet og frivilligheten, for å kvalifisere flere for en jobb. Det er vi i Arbeiderpartiet helt enig i. God integrering handler om høye ambisjoner, bedre norskopplæring, tidlig kompetansekartlegging og større muligheter for å få folk i arbeid. Helt kort er det språkmestring og arbeid som er nøkkelen til god integrering. Når vi først skal erstatte introduksjonsloven med en helt ny lov, er det synd at ambisjonsnivået ikke er høyere, og det er synd at det er satt av så lite penger.

Samtidig vil jeg si at det er en del forbedringer i den nye loven. Jeg har tro på at flere vil kvalifisere seg til jobb nå enn med dagens lov, som ikke har fungert godt nok. Men for det første burde vi sette oss mye mer hårete mål enn det regjeringen gjør i denne loven. Det må være en forutsetning at den nye loven bidrar til varig arbeid – et mål om at innvandrere etter loven skal tidlig integreres, er ikke forpliktende nok.

For det andre mener vi at å øke satsingen på formell kompetanse for innvandrere er en viktig utvikling og helt nødvendig for bedre språk og samfunnsopplæring. Men det vil koste mer, og hvem skal betale? Kommuneloven sier tydelig at det skal følge penger med nye lovpålagte oppgaver til kommunene. Ingenting tyder på at statsråden har tenkt så langt. For Arbeiderpartiet er det en selvfølge at kommunene får de nødvendige midlene til å kunne kvalifisere deltakerne på disse kursene best mulig, ikke at de skal tas fra de frie midlene.

For det tredje sier ikke den nye loven noe om tidlig innsats. Arbeiderpartiet foreslår å gjennomføre intensivkurs i demokrati, likestilling og norsk arbeidsliv for kvoteflyktninger før de ankommer Norge, samt å gjennomføre en grundig kompetansekartlegging som kan danne grunnlaget for jobb, og et kvalifiseringsløp i den nye loven. Videre ønsker vi en god kompetansekartlegging for asylsøkerne på mottak så tidlig som mulig, som kan danne grunnlag for å finne riktig bosettingskommune. Slik unngår vi å kaste bort tid og øker sjansen for en vellykket integrering.

Vi foreslår også å heve timeantallet i loven med norskundervisning fra 175 til 250 timer i mottak. Dette vil bety mye for den enkeltes mulighet til å lære seg norsk bedre og raskere, og dette er jo noe vi har satt av penger til allerede i tidligere budsjetter.

For det fjerde ønsker vi å ha mer fokus på muligheten for arbeidspraksis i den nye loven. Arbeiderpartiet foreslår at det skal settes et yrkesmål for den enkelte i den individuelle integreringsplanen. Og så ønsker vi å styrke ordningen med hurtigspor i introprogrammet og satse på norskopplæring i arbeidslivet gjennom programmer som bransjenorsk og arbeidsnorsk. Ikke minst ønsker vi å øke bruken av fagopplæringsmodeller, som Helsfyr-modellen og Gloppen-modellen, der elevene får en kombinasjon av skole og arbeidspraksis, slik at språkopplæringen blir mer effektiv.

Hvis vi setter oss høye mål og starter tidlig, kan vi få til en bedre integrering enn i dag. Da vil vi se at flere nyankomne klarer å skaffe seg varig arbeid og forsørge seg selv og sin familie gjennom hele livet. Det krever at regjeringen lytter til våre forslag og innspill og løfter den nye loven til et nivå som tar integreringen på alvor.

Med dette tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag og de forslagene vi står sammen med Sosialistisk Venstreparti om. I tillegg ønsker vi å støtte Senterpartiets løse forslag i dag. Jeg ønsker også å nevne at vi ikke kommer til å støtte forslagene fra Fremskrittspartiet, både fordi noen av dem er ivaretatt i eksisterende lover og regler, og fordi noe av det går i salen i andre saker før jul.

Presidenten: Da har representanten Siri Gåsemyr Staalesen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Olemic Thommessen (H) []: Med den loven vi vedtar i dag, runder vi en viktig milepæl for integreringsarbeidet i Norge. Gjennom dette lovvedtaket gir vi de nødvendige hjemlene for å sette viktige tiltak ut i livet – tiltak som vil bedre mulighetene for de nye borgerne som kommer til vårt land, og tiltak som vil være til gagn for det norske samfunnet som helhet. For her er det viktige sammenhenger.

Det å lykkes i integreringspolitikken er noe av det viktigste vi kan oppnå – og avgjørende for å videreføre sentrale verdier i den norske samfunnsmodellen. Nøkkelbegrepene her er kampen mot utenforskap og et samfunn bygget på tillit mellom borgerne.

Den loven vi nå behandler, representerer på mange måter gjennomføringen av sentrale deler av den politikken regjeringen har arbeidet frem på integreringsområdet – først gjennom stortingsmeldingen «Fra mottak til arbeidsliv» i 2016, så integreringsstrategien «Integrering gjennom kunnskap», som ble lagt frem før jul i 2018, og nå altså gjennom en ny integreringslov, der bl.a. viktige endringer i introduksjonsprogrammet blir hjemlet.

Hovedlinjen har hele tiden vært ønsket om å gjøre veien fra mottak til arbeidsliv kortest mulig. Det er gjennom arbeid og evne til selvforsørgelse vi gir det beste utgangspunktet for å finne seg til rette – i et nytt liv i et nytt land. Gode språkkunnskaper og god forståelse av det norske samfunnet gir også det beste utgangspunktet for varig arbeid. Og nettopp «varig» er her et nøkkelord. Forskningen viser oss dessverre at selv om mange innvandrere relativt fort kommer i arbeid, dukker det opp en kritisk periode etter noen år der man har lett for å falle ut igjen og ikke nå opp i en stadig tøffere konkurranse. Ikke minst i nedgangstider når arbeidsledigheten øker, slik vi har sett det siste året, er dette tilfellet.

To forhold er her særlig viktige: Det ene er at vi tar oss tid og ressurser til å gi våre nye borgere den formalkompetansen arbeidslivet ofte etterspør, og det andre er at tilpasningen av den kompetansen innvandrerne har, i for liten grad samsvarer med det som det lokale næringslivet gjerne etterspør. Det fremlagte forslaget tar tak i nettopp dette, og hjemler et løp for den enkelte der fast og varig jobb er målet.

Tidlig kvalifisering, kompetansekartlegging før bosetting, bosetting der jobbmulighetene er størst, individuelle opplæringsplaner med klare mål for språkopplæringen og rett og plikt til karriereveiledning er merkepunkter som staker ut en klar kurs mot yrkeslivet i Norge. Særlig er det grunn til å legge vekt på de ambisjonene loven legger for språkopplæringen. Gode norskkunnskaper er en nøkkel – ikke bare til arbeidslivet, men også til samfunnslivet i sin alminnelighet. Klart definerte opplæringsmål, en integreringskontrakt som angir kommunenes og deltakernes gjensidige forpliktelser og lovfestet plikt til å ta avsluttende prøver i norsk og samfunnsfag gir en fast ramme og en mer målrettet innsats for språkopplæringen.

Integreringsloven gir klare rammer for kommunenes arbeid og rom for å skape et godt tilbud for den enkelte innvandrer. Det er svært positivt å møte Kommune-Norge når integrering står på dagsordenen. Jeg tror de fleste av oss har erfart at dette arbeidet tas på største alvor, og at de som jobber med det, synes de har en meningsfull hverdag. Alle ære til dem, de gjør en utrolig viktig jobb. Jeg håper denne loven gir en god ramme for deres arbeid videre, og at vi vil se mange vellykkede eksempler på godt integreringsarbeid i årene som kommer.

Med dette tar jeg opp de forslagene Høyre står bak.

Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har tatt opp de forslagene han viste til.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Få, om noen, innvandrere i verdenshistorien har fått bedre tilrettelegging i sitt nye hjemland enn innvandrere får i Norge og i Vesten i dag. Og la meg være tydelig: Hovedansvaret for integrering hviler på den enkelte innvandrer. Innvandring til et nytt land krever stor egeninnsats for å lære seg språk, lover, sosiale normer eller hva som forventes i arbeidslivet.

Innvandrere til Norge er i historisk sammenheng en ekstremt privilegert gruppe, og tilbudet den norske stat og sivilsamfunnet bidrar med for å legge til rette for integrering, er i verdensklasse.

Dersom integreringen i Norge i dag ikke fungerer godt nok, kan årsaken derfor vanskelig være manglende tilrettelegging eller tiltak fra statens eller samfunnets side. Dårlige integreringsresultater skyldes tvert imot manglende krav fra statens og politikernes side. Staten mangler både sanksjonsmuligheter og vilje til å innføre sanksjoner som følge av manglende ønske om integrering hos den enkelte innvandrer. På sikt kan dette få alvorlige konsekvenser for den enkelte innvandrer, integreringspolitikken og samfunnet for øvrig.

Den sentrale faktoren for en vellykket integreringspolitikk er antall innvandrere som kommer over et gitt tidsrom. I alle europeiske land er det størst integreringsutfordringer i områder som har bosatt for mange ikke-vestlige innvandrere for raskt. Integrering er en prosess som tar tid, i noen tilfeller flere generasjoner. Integrering har først lyktes når innvandrerbefolkningen i liten grad skiller seg statistisk fra øvrig befolkning – det være seg i f.eks. selvforsørgingsgrad, arbeidsdeltakelse, utdanning, kriminalitet, språk, barnevernssaker osv. Dessverre er vi langt fra det målet i dag, på tross av at det brukes store ressurser på integreringsarbeid.

God integrering er når man etterlever og respekterer norske lover, regler og verdier, er selvforsørget og er en aktiv del av samfunnet.

Parallellsamfunn som ikke deler majoritetssamfunnets syn på eksempelvis religionsfrihet eller demokrati, utgjør ikke et positivt mangfold eller en berikelse, men derimot en grunnleggende utfordring for samfunnet. Når det kommer til helt grunnleggende samfunnsverdier, har staten en plikt til å kreve og legge til rette for at innvandrere innretter seg. Og det vil være direkte kontraproduktivt om myndighetene skal legge til rette for å opprettholde og spre verdier som er i direkte konflikt med pilarene i det norske samfunnet.

Fafo-rapporten «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll» fra 2019 dokumenterer dessverre at sosial kontroll også er et stort problem i Norge. Å tro at et helt liv i et autoritært samfunn viskes ut når man passerer Norges grenser, er i beste fall naivt. Sosial kontroll og press fra venner og slektninger i både opprinnelseslandet og innvandrermiljøet i Norge kan motvirke integrering. Derfor er det viktig at staten bidrar med klare rammer og forventninger. Alvorlige brudd på grunnleggende norske og vestlige verdier skal ikke møtes med forståelse eller toleranse, men med sanksjoner og fordømmelse. Det å møte innvandrere med lavere forventninger og krav enn i befolkningen for øvrig er diskriminerende og rasistisk og hindrer integrering.

Dette er utfordringer som Fremskrittspartiet har pekt på i årevis, men verken regjeringen, Arbeiderpartiet eller Senterpartiet har i tilstrekkelig grad tatt dette inn over seg. Vi må stille krav, ta alle på alvor, uavhengig av hudfarge og religion, og sørge for at vi ikke fortsetter å skyve reelle problemer under teppet. I Sverige har resultatene av en slik politikk ført til en situasjon som er helt ute av kontroll.

Regjeringens forslag til ny integreringslov er et skritt i riktig retning, men det er fortsatt en lang vei å gå, og Fremskrittspartiet har derfor en lang rekke forslag, som er helt nødvendige tiltak i tillegg. Blant annet ønsker vi å nekte kommuner med mer enn 15 pst. ikke-vestlige innvandrere å bosette nye flyktninger. Vi ønsker å kutte i stønad dersom integreringskontrakten ikke følges opp, eller foreldre eller hjemmeværende barn begår kriminalitet. Vi ønsker å fjerne all rett til tolk etter syv år. Vi ønsker å innføre obligatorisk språktest for alle barn ved 4-årsalder, og vi ønsker også å stramme kraftigere inn på statsborgerskap og kriteriene for det enn det som er i dag.

Innvandrere må møtes med krav og respekt, ikke forskjellsbehandles med lave forventninger. Dersom vi skal unngå svenske tilstander, er alle innbyggerne nødt til å dele et minimum av verdier rundt demokrati, ytringsfrihet og kvinners rettigheter.

Med det tar jeg opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Jon Engen-Helgheim har tatt opp de forslagene han refererte til.

Heidi Greni (Sp) []: I dag behandler vi en viktig lov med et formål som det norske samfunnet er nødt til å lykkes med. Formålet med loven er at innvandrere tidlig integreres i det norske samfunnet og blir økonomisk selvstendige. Loven skal bidra til at innvandrere får gode norskkunnskaper, kunnskap om norsk samfunnsliv, formelle kvalifikasjoner og en varig tilknytning til arbeidslivet. Det norske samfunnet er tuftet på stor tillit mellom folk, høy arbeidsdeltakelse, plikt til å bidra etter evne, gode fellesskap og små forskjeller mellom folk. Hvis det skal kjennetegne det norske samfunnet også i framtiden, er vi nødt til å lykkes med integrering.

Det gjøres mange viktige endringer i regelverket med dette forslaget. Senterpartiet er fornøyd med at det blir mer individuell tilpasning for den enkelte i introduksjonsprogrammet. Forutsetningen for god integrering er språk og arbeid. Innvandrere har veldig forskjellig bakgrunn; noen er ingeniører, og noen er analfabeter. Det gjør at opplæringen må tilpasses den enkelte for at den skal ha effekt, og da er kartlegging av hver enkelt innvandrers kompetanse viktig. Vi må sørge for at folk som har utdanning fra hjemlandet, kan bygge på den med tilleggskompetanse for å kunne drive med yrket sitt også her i Norge. Vi går glipp av mye god arbeidskraft fordi folk ikke får brukt den kompetansen de har med seg.

Senterpartiet mener at tema som friluftsliv, folkehelse, livsmestring og frivillighet er viktig i opplæringen. Det er viktig for helse, sosiale nettverk og trivsel – ting som er viktig for oss alle for at vi skal kunne stå i arbeid og trives i eget liv. Da vi neppe får flertall for dette forslaget, vil jeg signalisere at vi kommer til å stemme subsidiært for forslag nr. 6, fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

Et annet tema som Senterpartiet, sammen med Arbeiderpartiet og SV, foreslår å legge til i loven, er opplæring om den norske arbeidslivsmodellen og arbeidstakeres rettigheter. Dette er områder som kan være vanskelig å finne ut av på egen hånd, særlig hvis en kommer fra land med helt andre forhold. Denne kunnskapen kan være viktig for å gjøre veien inn i arbeidslivet kortere, og også for at man ikke skal falle ut etter kort tid.

Senterpartiet er som kjent opptatt av spredt bosetting, også for våre nye landsmenn. For å lykkes med integrering må vi unngå å bosette i områder med allerede høy andel innvandrerbefolkning. Erfaringer fra Europa kan vise oss hvilke problemer som kan følge med høy innvandring og dårlig integrering over tid, også i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Utenforskap, arbeidsledighet, store sosiale forskjeller og segregering gjør stor skade. Vi har alle et ansvar for at vi ikke får tilstander som dette i Norge. Det krever at de som kommer, ønsker å bli en del av det norske samfunnet, og at det brukes tid, ressurser og oppmerksomhet på å ta dem vel imot. For å få til dette mener Senterpartiet at vi fortrinnsvis skal bosette i mindre kommuner som har scoret bra på integrering. Gode eksempler på det er Solund og Vinje. Det er viktig for integreringen at en får brukt det norske språket og blir kjent med norsk kultur, og da er det ikke formålstjenlig bare å omgås andre fra hjemlandet.

For å lykkes med integrering i kommunene er en god kommuneøkonomi en grunnleggende forutsetning. Kommuner og fylkeskommuner får under denne regjeringen strammere økonomi med flere krav og forpliktelser og ingen frie midler. Cirka halvparten av kommunene gikk med underskudd i 2019, og særlig de siste to–tre årene har det vært fryktelig stramt. Derfor er det uaktuelt for Senterpartiet å pålegge kommuner oppgaver som ikke er fullfinansiert. Det vil også være negativt for integrering i lokalsamfunn dersom en skulle komme dit at bosetting av flyktninger i en kommune fører til at en må kutte i eldreomsorg eller legge ned en skole. Senterpartiet er derfor opptatt av at oppgaver som legges til kommuner og fylkeskommuner, må fullfinansieres. Det gjelder både oppgaver som er overført fra IMDI til fylkeskommunene og andre oppgaver. Vi mener også at arbeidsgiveransvaret for minoritetsrådgivere i videregående skole skal overføres til fylkeskommunene, og selvsagt fullfinansieres. Det har vi fremmet forslag om i dag.

Avslutningsvis vil jeg kort kommentere en del av forslagene som fremmes i saken. Fremskrittspartiet fremmer et femtitalls forslag. Noen er et sammensurium av forslag der mange allerede er gjeldende i norsk lov, andre er i strid med internasjonalt regelverk, og en tredje kategori er forslag som mangler en utredning. Flere av forslagene hører ikke hjemme i integreringsloven, men i andre saker vi behandler i komiteen. Senterpartiet vil derfor ikke gå inn i enkeltforslag, men vi synliggjør vår politikk i merknader.

Til slutt en liten stemmeforklaring: Vi støtter forslagene nr. 3 og nr. 4, fra Arbeiderpartiet og SV.

Jeg vil med det ta opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Heidi Greni har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Karin Andersen (SV) []: Det har i lang tid vært et stort behov for å styrke introduksjonsordningen. Det har vært bunkevis med rapporter fra Riksrevisjonen, flere NOU-er og forskningsrapporter fra bl.a. Fafo, som påpeker at man ikke tetter gapet mellom hva folk kan, og det arbeidslivet krever. Derfor er det behov for sterke endringer i introduksjonsordningen, slik SV har foreslått. Regjeringen foreslår små forbedringer i riktig retning, men det er langt fram til en introduksjonsordning som gjør at enda flere vil klare seg. Forslaget er heller ikke finansiert, så hvis man skal tro at man får mer individuell oppfølging og differensiering i kommunene, er det dessverre en illusjon. Det er ikke mulig å undervise veldig mange med ulikt kompetansenivå i samme setting.

Jeg har også behov for å si at integrering ikke skjer i et vakuum – det er ikke en enveisprosess, det er en toveisprosess. Det er umulig å bli integrert et sted der ingen vil ha deg, der man snakker stygt om deg, og der det foregår rasisme og diskriminering. Der det spres slike negative holdninger til innvandrere, vil integreringen bli vanskeliggjort. Derfor er det viktig at regjeringen legger mer vekt på dette og bl.a. slutter å statsfinansiere blogger som spyr ut nettopp slike negative holdninger i samfunnet.

Det er behov for å sikre mulighet til lengre fullførte kompetanseløp i introduksjonsordningen. SV har fremmet forslag om det, og det er fordi vi mener det er bedre at vi sikrer folk fullført kompetanse, enn at de risikerer å dette ut av arbeidslivet. Det er bedre med noen flere år med stønad innenfor utdanningsløpet enn resten av livet på trygd.

Vi mener kompetansekartleggingen må komme i gang mye raskere på mottak – og på alle mottak. Alle mottak bør være integreringsmottak, og vertskommunene må gi tilbud og igangsette en prosess med godkjenning av utdanninger. Mange har det, og mange bruker altfor lang tid på at det skal være i orden, og komme i gang. Det er også helt nødvendig mye raskere å få koblet de som har utdanning, opp mot høyskoler, universitet, fagskoler, fagopplæring og relevante fagmiljø. Det er det også forslag om i dag.

Det er også viktig å øke norskopplæringen i mottak til 250 timer igjen. Nå er det slik at 70–75 pst. av dem som er der, får opphold, og det betyr at tida i mottak må benyttes mye bedre enn i dag.

Det er foreslått fra regjeringen at man skal innføre noe de kaller en integreringskontrakt. SV mener det er bare økt byråkratisering. Det er nok et papir. Målet skal jo stå i integreringsplanen, noe som er lovfestet i Danmark. Man skal til og med ha flere mål og flere planer. Det er helt unødvendig. Der har de også gjort forsøk med dette som viser at det ikke har hatt noen effekt.

Dessuten mener SV at det må være mulig for dem som er over 67 år, å ha rett, men ikke plikt, til å delta i opplæring i språk og samfunnskunnskap. Det mener vi er viktig. I tillegg mener vi at gjennomføringen av dette også må underlegges tilsyn av Fylkesmannen, slik annen virksomhet er. Det er ikke tilstrekkelig at man bare skal se til at det foregår, man må også gå inn og se på kvaliteten, for det har variert veldig.

I tillegg til det er det et forslag i innstillingen, der SV er medforslagsstiller, der vi sier at friluftsliv og frivillighet bør være en del av innholdet i introduksjonsprogrammet. Jeg har bare behov for å kommentere det, for jeg tror de fleste av oss ser at vi er på vårt beste når vi bedriver friluftsliv og er ute og driver med frivillighet. Da møter vi hverandre på en mye mer likeverdig og respektfull måte, og vi snakker til hverandre, hilser og er blide. Det er en helt annen måte å oppføre seg på enn det vi ofte gjør i andre situasjoner. Derfor tror jeg det er helt uvurderlig at vi får det inn som en fast del av introduksjonsprogrammet. Det er jo også en veldig viktig del av den norske kulturen.

I tillegg kommer vi til å støtte det løse forslaget fra Senterpartiet som er lagt fram, og så fremmer jeg de forslagene som står i innstillingen.

Presidenten: Da har representanten Karin Andersen tatt opp de forslagene som SV står bak.

Solveig Schytz (V) []: Å delta aktivt i det norske samfunnet er nøkkelen til å leve et godt og fullverdig liv i Norge. Denne loven innebærer en viktig endring og er et ledd i den omfattende integreringsreformen regjeringen har satt i gang gjennom sitt integreringsløft.

Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid oppsummerer godt det som er helt nødvendig for å bli en del av vårt samfunn. Opplæring, utdanning og arbeid er nøkkelen til god integrering, og jeg vil berømme kunnskapsministeren og regjeringen for å ha satt i gang et viktig arbeid som vil åpne opp samfunnet vårt for nye landsmenn.

Å komme til et fremmed land og et ukjent samfunn er overveldende. Mange kommer til Norge med kompetanse som tidligere var etterspurt, og man følte seg i stand til å bidra i samfunnet. De aller fleste som kommer, ønsker å gi sitt bidrag også her i Norge, men det er krevende barrierer å krysse. Det kan ha negativ effekt ikke bare for egen evne til å forsørge seg og sine økonomisk, men kan også ha uheldige psykologiske effekter. Å legge til rette for at man på best mulig vis får muligheten til å trenge gjennom i vårt samfunn og vise hva man er god for, er nøkkelen til god integrering.

Samtidig som loven åpner for nye muligheter for opplæring, utdanning og arbeid, stiller den også krav til deltagelse og gjennomføring. Det må ikke bli sett på som negativt at vi stiller klare krav til norskkunnskapene til dem som skal integreres i Norge. Å kunne språket er en forutsetning for å lykkes i Norge, og derfor stiller vi også krav til kommunene, som har ansvaret for å gi nyankomne flyktninger den norskopplæringen, utdanningen og kvalifiseringen de trenger.

Dette er et viktig steg på veien med integreringsreformen, og jeg har stor tro på at den vil styrke integreringen i Norge. Det er helt nødvendig for å sikre inkludering og ikke minst bygge opp under verdifull mestringsfølelse som gjør møtet med en nye verden og et nytt samfunn til en god opplevelse.

Vi kommer ikke bort fra at loven stiller høye krav til dem som skal integreres, og ikke minst til kommunene som skal følge dem opp, men det er helt riktig og helt nødvendig for å sikre god integrering, til nytte for innvandrerne og ikke minst til nytte for Norge.

Per Sverre Kvinlaug (KrF) []: Kristelig Folkeparti har lenge ønsket seg en integreringspolitikk med en mer sosial profil. Nå oppheves introduksjonsloven, og den nye integreringsloven vil nå gi de nye rammene for integreringen framover. Med ny og mer sosial profil skal nyankomne innvandrere gis et bedre introduksjonsprogram og bedre norskopplæring, slik at flere innvandrere skal kunne delta i arbeidslivet og kunne forsørge seg selv.

Norge har de siste 50 årene blitt et mer mangfoldig og sammensatt samfunn. Av hele Norges befolkning hadde 4,4 pst. flyktningbakgrunn. Forskning har vist at sysselsettingsratene for flyktninger øker de første årene etter ankomst til Norge, for så å falle fem–ti år etter ankomst, som også representanten Thommessen var inne på. En av de viktigste årsakene til dette er gapet mellom den kompetansen arbeidslivet etterspør, og den kompetansen mange flyktninger har fra før. Derfor pekes det i proposisjonen på at for å motvirke fallet i sysselsettingsratene er det sentralt at kvalifiseringen blir mer målrettet. Introduksjonsprogrammet skal bli mer differensiert, slik at deltakerne får et program med innhold og varighet som er tilpasset deres bakgrunn og mål.

Dette mener vi i Kristelig Folkeparti er vesentlig for den sosiale profilen til den nye loven. Vi har sett dette og har gode erfaringer med dette fra skoleverket – tilpasset opplæring. Dette mener vi vil kunne være med på å gjøre tiltakene mer treffsikre for innvandreren selv, og for kommunene innvandreren er bosatt i. Tilpasset opplæring i introduksjonsprogrammet mener vi også vil gi økt mestringsfølelse hos innvandreren selv, og økt vekst i kommunene.

En stor del av innvandrerne som er på introduksjonsprogrammet, ser ikke ut til å få nok nytte av programmet. Men med ny lov skal alle deltakere i introduksjonsprogrammet gjennomgå kurs i livsmestring, og foreldre skal gjennomgå kurs i foreldreveiledning. Norskopplæringen skal også styrkes. Jeg er fornøyd med at denne regjeringen gjør et nytt forsøk på å skape fungerende rammer for at vi alle skal nyte godt av mangfoldet i det sammensatte samfunnet vi har gleden av å være.

Kristelig Folkeparti har lenge ønsket seg en integreringspolitikk med en mer sosial profil, som jeg var inne på. Vi er også takknemlige for det frivillige engasjementet som vises. Både gjennom det organiserte og det uorganiserte arbeidet ser vi nestekjærlighet i praksis. Et smil, et vennlig ord og en hjelpende hånd betyr mye for oss alle, ikke minst for de enslige mindreårige asylsøkerne, barnefamiliene og de eldre innvandrerne. Voksenopplæringen og andre viktige aktører betyr mye i det utøvende arbeidet, og jeg kjenner flere ansatte som legger ned en stor innsats, langt utover det som reguleres gjennom lovverk.

Jeg vil benytte anledningen til å si: Forslaget til ny integreringslov er godt. Men hjertevarme kan ikke reguleres gjennom lov. Tusen takk til alle dere som er med på å gjøre en viktig forskjell i enkeltmenneskers liv! Vi stemmer med dette for komiteens innstilling.

Presidenten: Da har representanten Per Sverre Kvinlaug tydeliggjort Kristelig Folkepartis posisjon.

Statsråd Guri Melby []: Innføringen av introduksjonsloven for 17 år siden var en milepæl i integreringspolitikken i Norge. Veldig mye godt arbeid er blitt lagt ned siden det, og i gjennomsnitt har seks av ti av alle som har deltatt i introduksjonsprogrammet, gått videre til arbeid eller utdanning. Men regjeringen har høyere ambisjoner enn det. Nå er det nødvendig med en større integreringsreform. Forslag til ny integreringslov er en viktig del av denne reformen.

Utbruddet av covid-19 har ført til høy arbeidsledighet, og nyankomne innvandrere er blant dem som vil oppleve store utfordringer med å komme inn i det norske arbeidslivet også i tiden framover. En viktig årsak til det er at det er et gap mellom den kompetansen arbeidslivet etterspør, og den kompetansen mange voksne nyankomne innvandrere har fra før.

Jeg foreslår å gjøre nødvendige endringer, slik at introduksjonsprogrammet i større grad dekker dette gapet. Jeg foreslår også flere grep, sånn at flere skal oppnå de norskferdighetene som anses som et minimum blant mange arbeidsgivere.

Formålet med loven er at innvandrere tidlig skal integreres i det norske samfunnet og bli økonomisk selvstendige. Loven skal bidra til at innvandrere får gode norskkunnskaper, kunnskap om norsk samfunnsliv, formelle kvalifikasjoner og en varig tilknytning til arbeidslivet. Loven skal også legge til rette for at asylsøkere tidlig får kjennskap til norsk språk og samfunnsliv.

I forslaget til ny lov stilles det tydeligere krav til både kommunene som har ansvaret for kvalifiseringen av flyktninger, og til den enkelte flyktning. Jeg foreslår å innføre et eget forsvarlighetskrav til kommunenes tilbud for å bidra til bedre kvalitet. Jeg foreslår også å innføre en integreringskontrakt som skal vise forpliktelsene til både flyktningen og kommunen. Alle deltagere i introduksjonsprogram skal gjennomgå kurs i livsmestring, og foreldre skal gjennomgå kurs i foreldreveiledning.

I regionreformen har fylkeskommunene fått større ansvar på integreringsfeltet. Jeg vil regulere deler av dette ansvaret i integreringsloven. Det gjelder bl.a. fylkeskommunens ansvar for å utarbeide planer for kvalifisering av innvandrere og ansvaret for å anbefale hvor mange flyktninger som bør bosettes i den enkelte kommune i fylket.

Jeg foreslår også at flyktningene skal kompetansekartlegges før bosetting. Det skal bidra til at vi raskt får kunnskap om hvilken kompetanse og arbeidserfaring den enkelte har med seg. Kartleggingen skal også bidra til bosetting i en kommune med relevant tilbud om arbeid eller utdanning, og til at introduksjonsprogrammet blir individuelt tilpasset de behovene den enkelte har. Etter bosetting skal de gjennomføre karriereveiledning. Det skal bidra til at den enkelte kan ta informerte valg om utdanning og arbeid.

Det har vært få minstekrav til introduksjonsprogrammet, og kommunene har hatt stort handlingsrom. Likevel ser vi at standarden i mange kommuner har blitt et toårig program for de fleste, og innholdet i programmet har ikke vært tilpasset den enkelte i tilstrekkelig grad. Jeg foreslår nå at vi innfører sluttmål og differensiert programtid. Programmet skal kunne vare alt fra tre måneder til inntil fire år. Hva slags utdanning man har med seg, og sluttmålet for programmet, skal bestemme programtiden og det konkrete innholdet. Når det gjelder spørsmålet om ressurser, som er tatt opp i debatten tidligere, vil selvsagt et differensiert tilbud også gi større mulighet for å differensiere hvor mye ressurser man bruker på den enkelte, sånn at de som trenger aller mest, også er de som blir prioritert høyest.

Et av målene med reformen er at flere skal få formell utdanning gjennom introduksjonsprogrammet. Derfor foreslår jeg at deltakere som kan gjennomføre videregående opplæring innenfor rammene av programmet, kan få inntil fire års program. Vi vil særlig legge til rette for at ungdom under 25 år skal kunne gjennomføre videregående opplæring innenfor rammene av introduksjonsprogrammet.

Flyktninger kommer til Norge med ulik bakgrunn og erfaring. Jeg mener at de som har forutsetninger for å komme raskt ut i arbeid eller utdanning, bør få mulighet til det, istedenfor å bli værende i et introduksjonsprogram lenger enn nødvendig. Vi foreslår også at opplæringen i norsk og samfunnskunnskap styrkes og endres for å signalisere en tydelig forventning til den enkelte om å oppnå gode norskferdigheter.

Samlet skal integreringsloven bidra til at flere innvandrere, og særlig flyktninger, tidlig integreres i det norske samfunnet, får en varig tilknytning til arbeidslivet og blir økonomisk selvstendige.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Statsråden har tidligere sagt at regjeringen ikke har vært god nok til å utnytte det store potensialet som finnes i kommunene, næringslivet og frivilligheten for å kvalifisere flere for en jobb. For mange går ut av introduksjonsordningen uten å havne i arbeid. Riksrevisjonen påpekte det samme i sin evaluering før jul i 2019. Mange kommuners introduksjonsprogram bidrar ikke godt nok til å sikre kvalifisering til utdanning og arbeid på varig basis, skrev Riksrevisjonen. Hvordan vil den nye loven bidra til at flere får varig arbeid?

Statsråd Guri Melby []: Det er egentlig et ganske stort spørsmål. Jeg tror innlegget mitt i stad ga svar på veldig mye av det.

Det er i hovedsak to ting vi gjør nå, som jeg mener det er riktig og viktig å satse på. For det første er det viktig å satse på formell kompetanse. En mer individuell innretning av introduksjonsprogrammet er det viktigste vi kan gjøre. At innvandrere møter et program som er mye mer tilpasset både den kompetansen de har med seg fra før og de behovene de har nå, vil gjøre at flere vil lykkes, og at flere får en mulighet til å kvalifisere seg enten til studier eller til jobb.

Jeg tror også det er viktig, som det ble pekt på i innlegget, at vi må ta flere krefter i bruk. Det er ikke bare kommunen, fylkeskommunen eller staten som kan sørge for at den enkelte blir integrert. Det er også den enkelte selv. Og så er det sivilsamfunnet – både næringslivet og frivilligheten. Et tiltak vi har i startgropa nå er noe vi kaller en norskdugnad, som gir folk muligheten til å kjøpe seg kurs av ulike tilbydere, som vi tror kan bidra til et større mangfold i opplæringstilbudet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: KS sier i sitt høringssvar at kommunene og fylkeskommunene vil påføres ekstrautgifter når loven nå skal implementeres. Statsråden og departementet har sagt at dette skal løses innenfor de eksisterende rammene. Mener statsråden at økt kvalitet ikke vil føre til økte utgifter? Og synes statsråden kommunene selv skal finne pengene i egen lomme for å klare å kvalifisere flere til varig arbeid?

Statsråd Guri Melby []: Den støtten kommunene får når de tar imot en flyktning, har vist seg å være en god kompensasjon. Det har også vist seg å være relativt attraktivt for mange kommuner å ta imot flere, fordi de har fått en god kompensasjon. Vi mener det har vært riktig og viktig – fordi vi så over altfor lang tid at det var veldig mange som ble sittende i lang tid, i årevis, på mottak. Det var bl.a. mens Arbeiderpartiet satt i regjering. Nå har vi fått ned ventetiden betraktelig. De fleste sitter ikke veldig lenge på mottak i dag. De fleste blir bosatt i en kommune, og derfor har vi gitt et godt tilskudd til kommunene for nettopp det. Vi har sett de siste par årene at kommunene faktisk har vært overkompensert for den jobben. Vi mener det finnes handlingsrom til å prioritere bedre kvalitet. Vi tror også at et mer differensiert tilbud ikke nødvendigvis i sum trenger å koste mer, men at de behovene den enkelte har, er mer målrettet.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Ordningen med aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere har vist seg å være en suksess i mange kommuner der den har blitt innført på en grundig og god måte. Det å sitte passivt og ta imot ytelser er noe som ingen tjener på. Det er et faktum at veldig mange som kommer ut av introduksjonsprogrammet, ikke havner i varig arbeid, og de detter ut av arbeidslivet igjen hvis de kommer i arbeid. Jeg har selv snakket med en del som har vært gjennom en god ordning med aktivitetsplikt man hadde i Drammen kommune. De fortalte at den beste hjelpen de noen gang hadde fått av kommunen, var et lite tupp bak for å komme ut og ikke sitte passiv som mottaker av ytelser. Hva tenker statsråden om å innføre flere plikter – aktivitetsplikt – for dem som sitter passive som mottakere, og at det skal bli mer målrettede krav til flyktninger og asylsøkere som skal bosettes ute i kommunene?

Statsråd Guri Melby []: Nå er jeg litt usikker på om spørsmålet er rettet mot integreringsloven eller om det handler om sosiale ytelser generelt. Siden det siste ikke ligger under mitt virkeområde, skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg om det, men jeg kan uttale meg om akkurat denne loven. Det jeg kan si, er at akkurat her ligger det en veldig tydelig forpliktelse. Et kjerneelement her er jo at det skal inngås en kontrakt mellom den enkelte og kommunen, som forplikter begge partene, både til å delta, til å være aktiv og til å gi et tilbud av god kvalitet. Det mener jeg er fornuftig.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Jeg tenker på dette som et tiltak inn i integreringsloven, som et målrettet tiltak der, at man innfører – som Fremskrittspartiet foreslår i denne saken – en aktivitetsplikt for flyktninger som er bosatt ute i kommunene og ikke er i arbeid. Da må det lovendringer til i denne loven. Vi mener det skulle vært tatt med i denne loven fordi det viser seg å ha god effekt.

Da er spørsmålet om regjeringen vil ta det med seg videre i arbeidet for å få på plass plikter til dem som havner utenfor arbeid og blir sittende som passive mottakere av tjenester og ytelser uten å ha noe fornuftig å ta seg til.

Statsråd Guri Melby []: Som jeg sa i mitt forrige svar, ligger det i vårt forslag til integreringslov tydelige forpliktelser både for kommunen og for den enkelte som deltar i introduksjonsprogrammet. Når det gjelder andre ordninger, er vel min prinsipielle holdning at her bør akkurat de samme reglene gjelde for folk som har en innvandrerbakgrunn, som gjelder for andre som bor i Norge.

Heidi Greni (Sp) []: Vi ser at det gjøres mye godt integreringsarbeid i både små og store kommuner, vi ser også at det i mange småkommuner er et veldig vellykket integreringsarbeid. De får 100 pst. av dem som er ferdig med introduksjonsprogrammet, ut i arbeid.

Fordelen i små kommuner er at de er nødt til å snakke med noen som snakker et annet språk enn det de har fra hjemlandet, vi ser at frivilligheten gjør en ekstra innsats, og vi ser at utfordringen med ghettofisering, som vi kaller det, og sosial kontroll er mye mindre. Det gjøres også mye godt i storkommunene, men der har vi problemer med gjengkriminalitet, sosial kontroll, osv.

Hva vil statsråden gjøre for å unngå at vi forsterker utfordringene i områder med høy innvandringstetthet? Er det fornuftig å bosette først og fremst i små kommuner?

Statsråd Guri Melby []: Regjeringen har en politikk som sier at kommunene som har en veldig høy innvandrerandel, ikke er dem vi skal bosette flest i, og vi forsøker å ha en differensiert politikk på bosetting. Men bosetting er egentlig ganske komplekst, for som det også blir sagt i innlegget her, er det noen småkommuner som er veldig gode på integrering. Så er det andre, større kommuner som har tatt imot mange innvandrere over lang tid, som også er veldig gode på integrering. Jeg tror det er veldig viktig at vi bygger på dem som faktisk er dyktige, dem som lykkes, dem som får det til. Det kan være små kommuner, men det kan også være store kommuner.

Det vi også har sett, er at vi bør være enda flinkere til å velge en bosettingskommune der den enkelte flyktning får brukt den kompetansen man har, enten i utdanning eller i arbeidsmarkedet. Der har vi fått avdekket at vi har en god del å gå på, der må vi bli mye flinkere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: For noen år siden deltok jeg på et stort kvinnearrangement i en av moskeene her i Oslo. Det gjorde stort inntrykk. Temaet den kvelden var: Mitt land, mitt ansvar. Her møttes flere hundre kvinner, som alle opplevde at de var ferdig vandret, som de sa, og som var klar til å bidra og bli en aktiv del av vårt samfunn. Vi er klar, vi vil bidra, var meldingen.

I dag behandler vi en lov som styrker innvandreres mulighet til deltakelse i opplæring, utdanning og arbeidsliv. Det er jeg glad for. Jeg er, som mange andre, særlig opptatt av hvordan vi tilrettelegger for språk- og kulturopplæring. Gode norskkunnskaper og en utdanning som kvalifiserer til arbeid her i Norge, er nøkkelen til å bli integrert, få et selvstendig liv og kunne delta og finne sin plass i samfunnslivet.

Den nye loven stiller tydelige krav til den enkelte, men også til kommunene, som har ansvar for å sørge for norskopplæring, utdanning og kvalifisering. Jeg er glad for at regjeringa nå vrir kravet om et visst antall timer i norskopplæringen og heller retter fokus mot nivået på ferdigheter og kunnskap som den enkelte skal oppnå. Det er en klok tilnærming.

Jeg vet også av egenerfaring at å undervise innvandrere i norsk krever både fagkunnskap og pedagogisk kunnskap. Min første jobb da jeg var ferdig utdannet, var i voksenopplæringen i Kristiansand. Der underviste jeg i norsk som fremmedspråk for innvandrere. Det lærte meg to ting:

  1. Dette var definitivt noe annet enn å undervise i norsk morsmål.

  2. Individuelt tilpasset opplæring fikk en ny betydning. Når noen i klassen kommer med universitetsbakgrunn fra sitt hjemland og andre ikke har skolebakgrunn i det hele tatt og sliter med å lese og skrive, ja da er det krevende og en stor oppgave å undervise.

Derfor er det riktig og viktig at innvandrere som skal ha språkundervisning, møter en lærer som har den nødvendige faglige og pedagogiske kompetansen. Kravet om at den pedagogiske kompetansen skal tilsvare minst 30 studiepoeng i norsk som andrespråk, er viktig. Og av de omtrent 3 500 lærerne som underviser etter dagens introduksjonslov, vil ca. 50 pst. trenge kompetanseheving når dette kraves settes. Derfor er det viktig at de får den støtten og det tilbudet de trenger. Det er nødvendig – og det er også sånn vi kan legge rammene for en god integrering og et godt opplæringstilbud.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Jeg ønsker bare å komme med en liten stemmeforklaring som jeg ikke rakk i mitt hovedinnlegg.

Vi ønsker å trekke forslag nr. 18 og heller støtte forslag nr. 7, fra Høyre og Kristelig Folkeparti. Vi støtter for øvrig også forslagene nr. 5 og 6.

Presidenten: Da er det tydeliggjort fra Fremskrittspartiet.

Karin Andersen (SV) []: Jeg ba egentlig om replikk, men fikk ikke det, så da tar jeg ordet.

Jeg ønsker statsråden all mulig lykke til med dette arbeidet, og jeg har tro på de gode intensjonene bak dette forslaget, og at dette er steg i riktig retning. Jeg synes likevel statsråden tar lett på behovet for denne differensieringen som representanten Tveiten Benestad nå nettopp var oppe og forklarte, hvor viktig det er at man har rom og ressurser nok til å differensiere oppleggene. Jeg tror det blir å gjette litt for mye når man tenker at det går opp i opp mellom de som kommer som har utdanning og trenger et kortere løp, og de som kommer med lite kompetanse og kanskje også med en veldig traumatisert bakgrunn, for det er jo en realitet. Vi snakker jo ikke nå om arbeidsinnvandrere som, for å si det sånn, av fri vilje flytter på seg i verden. Nå snakker vi om mennesker som har opplevd veldig alvorlige situasjoner i sitt liv, som ikke i det hele tatt er i nærheten av hva noen i denne salen har opplevd, av dem som er til stede nå i hvert fall.

Jeg skulle ønske at statsråden i hvert fall signaliserte at hun var villig til å se på dette, særlig når statsråden – så helt riktig – legger vekt på at det nå er viktig med formell kompetanse. For det gjør jo at disse som har lengst vei fram, vil trenge mer enn fire år for å nå den formelle kompetansen som skal til i dagens arbeidsliv. Det trengs da også at man har et reelt, individuelt opplagt tilbud, som gjør at man får den progresjonen, det sluttmålet og den integreringsplanen som ligger her.

Vi kan jo diskutere om vi tror denne kontrakten har noe for seg eller ikke. Det tror ikke vi, men vi tror veldig på den differensieringen, som har vært en stor mangel, og som Riksrevisjonen og utallige rapporter har påpekt er en mangel. Ja, de sier det såpass sterkt at vi kaster bort milliarder på tiltak som ikke er gode nok, og det må vi slutte med.

Så hvis de skal nå målet på dette området, må det i kommunene være rom for å differensiere dette tilstrekkelig, og det må være, mener vi, større rom for å kunne forlenge hvis det er formålstjenlig for å nå den kompetansen som skal til for å få arbeid, og for å stå i arbeidslivet, varig.

Presidenten: Da får representanten Andersen lytte, for nå har statsråd Melby bedt om ordet.

Statsråd Guri Melby []: Ja, president, da får vi ta en «replikkrunde» til!

Jeg forstår veldig godt representanten Karin Andersens bekymring, for det er ingen tvil om at kvalitet koster. Og det å differensiere, det å målrette mer, og også det å stille kompetansekrav til dem som jobber der, som vi nå gjør, det er ingen tvil om at det koster.

Måten vi finansierer introduksjonsprogrammet på i dag, er gjennom integreringstilskuddet kommunene får. Det er en ordning som, så vidt jeg har oversikt over, har økt en del de siste årene. Det mener jeg er helt riktig, for det er en stor forpliktelse kommunene tar på seg ved å gjøre dette integreringsarbeidet, men vi har også sett at kommunene nå i år, f.eks., har vært litt overkompensert i forhold til den innsatsen som de legger inn i det. Integreringstilskuddet, hvor mye penger vi bruker til dette, er noe som blir vedtatt hvert år gjennom statsbudsjettet, og det er fullt mulig, både for regjeringen og Stortinget, å foreslå økning av det dersom man ser at det er behov. Vi vil åpenbart være nødt til å følge nøye med på hvilke behov en slik ny lov vil føre med seg, og dersom vi ser at det blir et veldig stort behov, må vi foreta en vurdering av det, tenker jeg.

Slik vi har gjort det til nå, så har vi da integreringstilskuddet, som gir kommunene en god kompensasjon for den jobben de gjør. I tillegg har vi også i statsbudsjettet for 2020–2021 lagt inn en betydelig økning til en rekke andre integreringstiltak, som også er viktig, rundt omkring i hele landet. Så jeg mener at vi nå for 2021 leverer en veldig sterk satsing på integrering. Det er viktig fordi det koster penger, men i et samfunnsøkonomisk perspektiv er det åpenbart veldig lønnsomt, både for den enkelte og for samfunnet, at innvandrere kommer seg i arbeid, og at de får en mulighet til å bidra i samfunnet. Så dette er en satsing som regjeringen har hatt over lang tid, og som vi også har tenkt å videreføre.

Carl I. Hagen (FrP) []: Dette dreier seg etter min oppfatning ikke bare om integrering, men også i realiteten om det som etter hvert har blitt nødvendig: assimilering. Det er enkelte grunnverdier som krever assimilering for å unngå opprettelsen av parallellsamfunn, med normer og verdier som avviker eller er diametralt motsatte av samfunnets bærebjelker, slik vi ser enkelte områder i Oslo går mot.

Jeg mener at de verdiene vi må stå sammen om, og som vi må forvente og forlange at innvandrere også aksepterer og slutter seg til, er likeverd mellom mennesker, likestilling mellom kjønn, religionsfrihet og retten til å forlate en religion, ytringsfrihet, individuell frihet, sekulære rettsregler og demokrati. Jeg mener at parallellsamfunn som ikke deler majoritetssamfunnets syn på eksempelvis religionsfrihet eller demokrati, ikke utgjør et positivt mangfold eller en berikelse, men derimot er en grunnleggende utfordring for samfunnet.

Når det kommer til helt grunnleggende samfunnsverdier, har staten en plikt til å kreve og legge til rette for assimilering. Det vil være direkte kontraproduktivt om myndighetene skal legge til rette for opprettholdelse og spredning av verdier som er i direkte konflikt med pilarene som det norske samfunnet er tuftet på.

Det ser ut til at enkelte landgrupper skiller seg negativt ut med særlig konservative holdninger. 79 pst. av ungdommer med pakistansk bakgrunn og 71 pst. av ungdommer med somalisk bakgrunn tror foreldrene aldri kan akseptere sex før ekteskapet. Fafo-rapporten Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll fra 2019, viser at innvandrere fra muslimske land står i en særstilling når det gjelder manglende verdimessig integrering. Det må vi snart begynne å snakke om i den offentlige debatten om integrering og innvandring. Det er enkelte grupper som dessverre utmerker seg med negative resultater. Det er der vi må sette inn virkemidlene for å hjelpe dem som fødes inn i disse gruppene, slik at vi ikke får de samme problemene i generasjon etter generasjon.

Derfor må vi også få vite hvem det er som er gjengangerkriminelle, deres landbakgrunn, og få vite om vi har et ungdomsproblem når det gjelder gjengkriminalitet i Oslo, eller om vi i realiteten har et integreringsproblem. Det er to forskjellige utfordringer.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til er kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Jeg trodde ikke at vi i 2020 skulle oppleve at en stortingsrepresentant går på talerstolen og tar til orde for assimilering. Assimilering er ikke i tråd med menneskerettighetene. Mange av de verdiene som ligger i menneskerettighetene, er nettopp dem vi har kjempet fram, som likestilling og demokrati. Særlig på likestillingsområdet tror jeg ikke nevnte representant, som var her oppe, har bidratt noe vesentlig gjennom sitt arbeid i Stortinget eller ellers.

Dette handler også om en debatt om integrering, der det er viktig at man ikke stigmatiserer hele grupper av mennesker, slik som representanten Carl I. Hagen gjorde nå igjen. Det er han kjent for. Det bidrar til at dette blir vanskeligere å få til framover, både å integrere mennesker i samfunnet og å få tilslutning til de liberale verdiene som alle partiene – tror jeg – bygger på, bortsett fra noen representanter fra Fremskrittspartiet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Jeg vil bare takke og støtte Karin Andersen for hennes innlegg og har egentlig ikke så mye mer å tilføye. Men jeg vil si at denne saken i dag handler om en lov som erstatter en gammel lov, og det betyr jo at det er et stort lovarbeid som ligger til grunn for hvordan vi skal kvalifisere nyankomne til arbeid. Det er det vi drøfter i dag. Jeg synes det er synd at Fremskrittspartiet bruker talerstolen og egentlig saksforberedelsene til å legge inn hele sitt integreringspolitiske manifest.

Så tar vi debattene om de Dokument 8-forslagene som kommer, men jeg vil bare støtte Karin Andersens innlegg.

Carl I. Hagen (FrP) []: Representanten Karin Andersen likte ikke bruken av ordet «assimilering» og mener det er i strid med menneskerettighetene, og der er vi uenige. Vi står sammen om en rekke verdier, og jeg nevnte i mitt innlegg følgende verdier som er sentrale for det norske samfunn som en helhet: likeverd mellom mennesker, likestilling mellom kjønn, religionsfrihet og retten til å forlate en religion, ytringsfrihet, individuell frihet, sekulære rettsregler og demokrati. Nesten alle disse står ganske i motstrid med islam, og det vet Karin Andersen. Jeg prøver ikke å stigmatisere noen enkelte grupper, jeg refererte fra en Fafo-rapport som har slått fast at det er innvandrere med en spesiell landbakgrunn og spesiell tilhørighet til religion som skaper utfordringene og problemene.

Det er veldig mange muslimer som det ikke er noen problemer med, og som betaler sin skatt, arbeider og er skikkelig flinke folk. Men det er noen som ikke ønsker å la seg integrere, som motarbeider integrering av sine barn, som ikke ønsker å bli en del av storsamfunnet, det er dessverre noen muslimer. Det er mange som ikke gjør det, men det er noen sterke som driver med sosial kontroll og lager vanskeligheter. De lager vanskeligheter for sine egne barn, og det er derfor jeg synes det er trist at vi ikke har fått et generelt forbud mot hijab for jenter under 18 år. De som er myndige, må gjerne bruke det, men det er å sette sine jentebarn ut av storsamfunnet og skape utenforskap for dem på skolene rundt omkring. Det er egentlig i strid med det jeg ville kalle den vanlige – la oss si – omsorgen man skal ha for sine barn. Det er omsorgssvikt etter barnevernslovgivningen, og da må vi gripe inn og hindre det, fordi vi skal være et samfunn hvor vi bygger på felles verdier og ikke de verdiene som er oss fremmed, som en del av muslimene gjør. Da må vi kunne begynne å snakke om det og forlange og forvente at de som har kommet frivillig til Norge, må tilpasse seg det norske samfunnet.

Da jeg vokste opp, lærte vi en setning: «When in Rome, do as the Romans» – når du er i Roma, så gjør som de som bor der, tilpass deg dem du selv har valgt å flytte til. Det er en god læresetning, og den burde være mye mer klar også fra norske myndigheters side i møte med enkelte innvandrergrupper.

Trine Skei Grande (V) []: Det første innlegget fra representanten Hagen tenkte jeg vi kunne la gå, men nå kan vi ikke det.

Hvis man bryter omsorgsansvaret man har for sine barn, har vi et barnevern for å ta tak i det. Er det andre lover og regler man bryter, har man et politi som tar tak i det. Vi behandler alle likt i dette samfunnet, ikke ut fra hvilken tro eller hvilket livssyn man har.

Jeg kan fortelle at da jeg satt i den jobben statsråd Melby står i akkurat nå, hadde vi en del saker fra en del kristne miljøer som var i grenseland både med hensyn til barnevern, med hensyn til trosfrihet og med hensyn til skoleplikten. Det finnes mange religiøse grupper som beveger seg på den grensen, og som vi som myndigheter må følge opp. Det gjør vi gjennom det lovverket vi har, det gjør vi gjennom de institusjonene vi har, og det har vi et ansvar for å gjøre for både kristne sekter, muslimske sekter, jødiske sekter eller hva det kan tenkes som hindrer det.

Det er ikke knyttet til én religion, og jeg kan i hvert fall referere til at da jeg hadde de sakene på mitt bord, var det flere som var knyttet til kristne samfunn enn som var knyttet til muslimske samfunn, som stort sett bruker de offentlige skolene, og dermed ikke havner så ofte i de utfordringene. Det syns jeg er viktig å ha sagt herfra, at disse utfordringene finnes i alle typer trossamfunn – ja, man kan liketil se stortingsrepresentanter som melder overgang til et annet parti, der man får sekteriske responser fra dem som tilhører det partiet man går fra.

Det å la folk få det frie valg, la folk få lov til å leve sitt liv akkurat som de ønsker, det kommer Venstre til å kjempe for hver eneste dag så lenge det er trevl i oss, men det betyr også at man har full mulighet til å velge den troa og den guden man har lyst til å tro på. Det er ikke forbeholdt én tro å ha disse utfordringene.

Presidenten: Representanten Jon Engen-Helgheim har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Jeg hadde faktisk problemer med å oppfatte hva som var uenigheten i det siste innlegget her, for det er selvsagt sånn at alt det vi foreslår, og som vi foreslår i denne saken, er at det skal være en barnevernssak, og vi skal koble inn politi og barnevern der foreldre ikke har tatt sitt ansvar for f.eks. å lære barn født i Norge norsk før de begynner på skolen. Det er det jo flere andre partier som har tatt til orde for. Det skal selvfølgelig gjelde for alle uansett religion. Men at vi peker på et problem som gjelder én religion, eller at vi har problemer med andre religioner fra før, er ikke noe godt argument for å fortsette å videreføre disse problemene. Da må man jo sette ned foten nå. Det er derfor Fremskrittspartiet fremmer en rekke tiltak som skal få slutt på at vi lar sånne ting gå uten at det kommer sanksjoner og reaksjoner mot de problemstillingene som vi alle ser, men som er vanskelige for noen å snakke om. Det er ikke noe uenighet om hvem dette skal gjelde – det skal gjelde alle.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Votering, sjå voteringskapittel