Regjeringen legger handlingsregelen til grunn for
budsjettpolitikken. Handlingsregelen er en plan for jevn og gradvis økning
i bruken av oljeinntekter, om lag i takt med utviklingen i forventet
realavkastning av Statens pensjonsfond – Utland, anslått
til 4 pst. av fondskapitalen. Varierende innbetalinger fra oljevirksomheten
overføres i sin helhet til utenlandsdelen av Pensjonsfondet,
mens uttaket over tid bestemmes av handlingsregelen. På denne
måten skjermes statsbudsjettet og fastlandsøkonomien fra
svingninger i oljeprisen.
En stabil utvikling i økonomien er
vesentlig for å sikre lav arbeidsledighet og en god utnyttelse av
våre samlede ressurser. Ved å legge til rette for
en jevn og gradvis økning i bruken av oljeinntekter over
statsbudsjettet kan handlingsregelen bidra til en stabil utvikling
i produksjon og sysselsetting. Hensynet til stabilitet ivaretas også ved
at det i perioder med svak økonomisk utvikling kan brukes
noe mer enn 4 pst. av fondskapitalen for å stimulere den økonomiske
virksomheten. Tilsvarende er det fornuftig å bruke mindre
i tider med høy kapasitetsutnyttelse og presstendenser
i økonomien. I dagens situasjon, der høye oljepriser
gir rask oppgang i fondskapitalen og veksten i norsk økonomi
er sterk, er det i tråd med handlingsregelen om bruken
av petroleumsinntekter i noen år øker langsommere
enn forventet fondsavkastning.
Allerede i dag bruker vi betydelige oljeinntekter over
statsbudsjettet, og disse inntektene gir et viktig bidrag til finansiering
av offentlige utgifter. Handlingsregelen innebærer at det
strukturelle underskuddet ligger an til å øke
framover. Budsjettpolitikken må likevel balansere ønskene om å løse
nye oppgaver i den nære framtid mot behovet for at vi også på lengre
sikt skal kunne håndtere de forpliktelsene som vi allerede
har påtatt oss, uten å måtte redusere
utgiftene til andre velferdsoppgaver. Noen år fram i tid
vil aldringen av befolkningen gi en rask økning i utgiftene
til pensjoner, helse og omsorg. De oljeinntektene vi i dag sparer
i Statens pensjonsfond, gjør det lettere å møte
disse utgiftene. En rask opptrapping av bruken av oljeinntekter
for å styrke velferden nå, vil derimot redusere
reservene og gjøre det enda mer krevende å videreføre
kvalitet og omfang på velferdstjenester når antall
yrkesaktive snart begynner å avta i forhold til antall
eldre. Dersom bruken av petroleumsinntekter holdes lavere enn forventet
fondsavkastning, vil det både dempe presset i norsk økonomi
og bidra til å redusere behovet for vanskelige omdisponeringer
når veksten i aldersrelaterte utgifter for alvor setter
inn. Dermed styrkes også den langsiktige bærekraften
i budsjettpolitikken.
Arbeidet med en pensjonsreform i tråd
med Stortingets beslutninger er også et sentralt skritt i
retning av bærekraftige statsfinanser. Skal reformen av
alderspensjonssystemet virke etter hensikten, må også andre
deler av pensjons- og velferdssystemet legge til rette for at folk
vil stå lenger i arbeid. Høy yrkesdeltakelse er
en forutsetning for å kunne møte behovene for
innsats innen helse, pleie og omsorg knyttet til en aldrende befolkning.
Den AFP-løsningen man har kommet fram til i privat sektor,
ivaretar hensynet til høy deltakelse i arbeidslivet.
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at man siden innføringen av den såkalte handlingsregelen
våren 2001 har hatt pågående debatt om
dette er en fornuftig regel. Disse medlemmer har
hele tiden vært imot handlingsregelen, og mener at forslagene
til statsbudsjett de siste årene er en erkjennelse av at regelen
kan avvikles. Siden den ble innført våren 2001,
har handlingsregelen vært trikset med en rekke ganger,
avhengig av Regjeringens behov for å løse ulike
budsjettutfordringer. Siden innføringen av regelen i 2001
og frem til i fjor hadde det vært brukt over 100 mrd. kroner
mer enn handlingsregelen skulle tilsi. Så har man opplevd
at man det siste året bruker langt mindre oljepenger enn
det man kan i henhold til regelen. Dette vitner om at handlingsregelen
er lite egnet til å styre etter, og at man knapt kan sies å styre etter
en regel i det hele tatt. Disse medlemmer ønsker å erstatte
handlingsregelen med retningslinjer for vekst i statens utgifter.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i sitt forslag til revidert statsbudsjett for inneværende år
anslår at man vil bruke mindre oljepenger enn opprinnelig
antatt, og at man også i år vil komme under handlingsregelens
4 pst. bruk av oljepenger. Dette skyldes primært en langt
bedre inntektsvekst til staten.
Disse medlemmer mener Regjeringen
med sine fremlegg og sin retorikk er mer opptatt av at man skal
klare å følge denne regelen, fremfor å se
på hva som er fornuftig bruk av oljepenger i økonomien.
Hovedproblemet med handlingsregelen er at den sterkt
begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. En av handlingsregelens
viktigste svakheter er at den ikke forholder seg til hvor, når eller
hvordan oljeinntektene brukes, og at den ikke skiller mellom oljepenger
brukt til skatte- og avgiftslettelser, offentlige realinvesteringer eller
offentlig forbruk.
Svært mye av den økonomiske
debatten i Norge dreier seg om hvordan vi som nasjon skal forholde
oss til oljeinntektene. Disse medlemmer vil påpeke
det åpenbare ved at oljeinntektene i bunn og grunn er inntekter
på lik linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon.
Det særegne med oljeinntektene er den høye avkastningen, relativt
til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital.
I tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte
som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via statlig eide oljeselskap.
Disse medlemmer mener at en ansvarlig
og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk
vekst, og at oljeinntektene i større grad dermed kan konverteres
til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært
lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue
i form av et oljefond, hvis de samtidig avspises med mye mindre
real- og humankapital. Infrastruktur i form av bredbånd
eller veier er eksempler på slik fremtidsrettet investering.
Ved bruk av oljeinntekter er det derfor viktig å skille
mellom forbruk og investering, samt innkjøp fra utlandet
som ikke skaper press i norsk innenlandsøkonomi, og andre
innkjøp.
Disse medlemmer vil redusere
det statlige forbruket. Disse medlemmer vil også senke skatter
og avgifter og øke offentlige realinvesteringer.
Disse medlemmer viser til at
i den situasjonen landet nå befinner seg i, ville det være
fornuftig å bruke mer midler til investeringer på områder
hvor det er ledig kapasitet, for eksempel innenfor anleggsbransjen.
Bransjen selv opplyser om ledig kapasitet, og ved å bevilge
mer midler til dette formålet ville man utnytte den ledige
kapasiteten som finnes i markedet, uten å skape press i økonomien.
I tillegg ville man med fornuftige investeringer på veisektoren
sørge for bedre effektivitet for næringslivet
og innbyggere, og redusert omfang av skader. Dette vil være
positivt for økonomien.
I en situasjon med stadig færre arbeidsledige,
og man på mange sektorer har behov for tilgang på arbeidskraft,
ville det være fornuftig å investere i økt
og raskere pasientbehandling. Dette ville medføre at arbeidsføre
mennesker som venter på en operasjon, kunne få denne
utført raskt ved enten offentlig eller private institusjoner,
eventuelt i utlandet. Dermed hadde man fått innsparinger
på offentlige velferdsordninger, samtidig som man hadde
fått denne arbeidskraften raskere tilbake i jobb. Dette
vil virke pressdempende på økonomien.
Disse medlemmer viser til at
stadig flere fagøkonomer er uenig i stortingsflertallets
ensidige fokus på handlingsregelen. Disse medlemmer viser
også til at flere stortingsrepresentanter for regjeringspartiene
og andre lokale og regionale folkevalgte representanter fra de samme
partiene tar avstand fra handlingsregelen som styringsverktøy.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine merknader under kapittel 11.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine merknader under kapittel 11.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til sine merknader under kapittel 2 pkt. 2 og kapittel 11.