Norge har en lav leieandel i boligmassen sammenlignet med andre
nord- og mellomeuropeiske land. Andelen husholdninger som leier
er i overkant av 20 pst. Dette utgjør omtrent 400 000 boliger. Flertallet
av dem som leier har lav inntekt. Inntektsmønsteret henger sammen
med aldersmønsteret på leierne; i 20-årene bor over halvparten til
leie. Mønsteret gjelder også for eldre leiere hvor lav inntekt ofte
er en mer varig økonomisk situasjon.
Det er en overrepresentasjon av etniske minoritetsgrupper blant
leierne.
Det offentliges andel av utleiemarkedet har holdt seg stabilt
rundt 15 pst. de siste ti årene. Dette er trolig et litt for lavt
estimat. Levekårsundersøkelsen 2004 anslår at sokkelboliger utgjør
en tredjedel av utleiemarkedet.
Et flertall av leierne har trolig tidsubestemte leiekontrakter.
I proposisjonen er det gjort rede for en undersøkelse foretatt
av Norsk institutt for forskning om oppvekst, levekår og aldring
(NOVA) i desember 2005 for å kartlegge befolkningens kjennskap til
sentrale bestemmelser i husleieloven.
Dessuten er det referert til en undersøkelse som NOVA og Fafo
gjennomførte vinteren 2006–2007 for blant annet å kartlegge praksis
og rutiner rundt bruken av spesialbestemmelsene i husleieloven §§ 11-1
og 11-2.
I proposisjonen redegjøres det også for erfaringer fra Prosjekt
Bostedsløse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at husleieloven har bestemmelser
om prisvern, men erfaringene har vist at disse bestemmelsene har
hatt en begrenset effekt som middel for å hindre urimelige leienivåer.
Etter at et leieforhold har vart i tre år, kan det i dag kreves
regulering av leien til gjengs leie. Et stort problem med dagens
lovgivning, er at man på landsbasis ikke har noe erfaringsgrunnlag
for å fastslå hvilket nivå som er riktig for en vurdering av gjengs
leie.
Flertallet viser til at det i områder
utenfor Oslo og Akershus ikke finnes noe fungerende prisvernsystem.
Takstnemnder og domstolene skulle overta dette ansvaret i husleieloven
fra 1999. I rettspraksis finnes det bare en håndfull eksempler på
at prisvernbestemmelsene er påberopt. De fleste av disse gjelder
næringsforhold.
Flertallet mener på denne bakgrunn
at departementet må vurdere om det kan utarbeides en leieprisstatistikk
som kan danne grunnlag for å finne nivået for gjengs leie. Flertallet viser til at Statistisk sentralbyrå
(SSB) utarbeider den såkalte leiemarkedsundersøkelsen (LMU). Denne
undersøkelsen har begrenset verdi fordi tallmaterialet ikke er tilstrekkelig
spesifikt. SSB har opplyst at de har full anledning til å gjøre
disse statistikkene mer spesifikke slik at de kan brukes til å fastslå
gjengs leie, men at det ikke er satt av midler til nødvendig videreutvikling
og drift av en slik utvidet LMU.
Flertallet mener det kan være en
mulighet å videreutvikle LMU-målingene til å gi signifikante verdier
på gjengs leie i ulike områder av landet. Flertallet ber
departementet om å vurdere eventuelle tiltak slik at det kan utarbeides
statistikk over gjengs leienivå. I større kommuner, f.eks. med flere enn
50 000 innbyggere, bør statistikken spesifiseres for ulike områder
av kommunen. Statistikken skal utarbeides og offentliggjøres minst
én gang i året. I tillegg bør det utarbeides poengskalaer for særegne
forhold som gir grunnlag for fratrekk/påplusning av gjengs leie.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre forutsetter at et bedre
grunnlag for å beregne gjengs leie ikke er det samme som å gjeninnføre
husleieregulering og pristak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det bør være full avtalefrihet for fastsettelse av leiebeløp ved
utleieforhold. Husleiens størrelse og art er derfor et forhold som
bør bestemmes av partene selv gjennom avtale. Det offentliges inngripen
i det private marked skal være begrenset til å stimulere den frie
konkurranse samt strengt kontrollere at uheldig kartell- eller monopolvirksomhet
ikke oppstår. Rent prinsipielt bør det ikke innføres lov- eller
regelverk med det formål å regulere bort eller vesentlig å svekke
markedselementenes betydning på etterspørsel- eller tilbudssiden.
Disse medlemmer vil peke på at utrykket markedsleie
således er det mest korrekte begrepet å benytte i leieforhold.
Disse medlemmer er av den mening
at offentlig innblanding i utleieforhold som er omtalt i loven,
herunder leiens størrelse, i seg selv er en kilde til å skape konflikter
mellom leier og utleier. Det er derfor viktig å begrense at utleieforhold
underlegges offentlige bestemmelser og kontroll som kan skape enda
større problemer enn de som eventuelt kan oppstå i et fritt marked.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 3-1 annet ledd skal lyde:
Leiens størrelse fastsettes som det beløp partene selv blir enige
om skal gjelde.
Lovforslaget § 3-1 annet ledd blir nytt tredje ledd."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener det norske leiemarkedet er preget av dårlig
organisering på utleiesiden og mange uerfarne leietakere på den
andre siden. Myndighetene må derfor bidra til å profesjonalisere utleiesektoren
og bidra til mer langsiktighet. I Norge har vi en særlig tradisjon
for å stimulere eid bolig. Disse medlemmer vil
videreføre en slik stimulering, men ønsker også et økt politisk
fokus på å styrke leiesektoren. Den er kommet for å bli, også i Norge. Disse medlemmer ser for seg at leiesektoren
kommer til å vokse de nærmeste årene på grunn av økonomisk uro og
økte ungdomskull. Studentsamskipnaden i Tromsø har organisert både
utleiere og leietakere ved hjelp av Internett, og disse
medlemmer mener det er et enkelt og billig virkemiddel som
kan bidra til at flere byer i landet gjør det samme. Dette vil være
ett tiltak for å organisere sektoren bedre og bidra til mer profesjonalitet. Disse medlemmer ser også for seg flere
ideelle boligstiftelser inn i leiesektoren og utfordrer Regjeringen på
en politikk for å bidra til å etablere disse. Det er også behov
for å styrke informasjonstiltak overfor særlig unge leieboere. Disse medlemmer oppfordrer derfor Regjeringen
til å vurdere hvilke aktører som kan stå for en slik virksomhet.