Presidenten
[]: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Kari Henriksen (A) [] (ordfører for saken): Først
takk til komiteen for godt samarbeid, og jeg vil også takke Norges
institusjon for menneskerettigheter, eller NIM, som jeg heretter
vil si, for en god rapport.
Det var både
interessant og artig å lese rapporten i år, for i år peker rapporten
også på framtidige forebyggende tiltak som kan bidra til at vi i
større grad oppfyller våre menneskerettslige forpliktelser i praksis
ute i kommunene, der forvaltningens ansatte møter folk.
Men rapporten
er ikke bare interessant og artig, den er også alvorlig. I et internasjonalt
perspektiv er menneskerettighetene under et massivt press, og vi
ser omfattende brudd på dem i mange land. Man forsøker å omtolke
dem sånn at retten til å bryte dem nærmest skal befestes som en
menneskerettighet. NIM har derfor et viktig mandat. Hovedoppgaven
er å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven,
menneskerettighetsloven og den øvrige lovgivningen, internasjonale
traktater og folkeretten. Det er en stor oppgave.
Årets rapport
har anbefalinger på ulike felt:
-
rask
reparasjon av menneskerettighetskrenkelsen i Fosen-saken
-
forebygge
og sikre at barn som bruker ulovlige rusmidler, får god hjelp og
møtes med tiltak som ikke er mer inngripende enn nødvendig, og som
er i samsvar med våre menneskerettslige forpliktelser
-
iverksette
langsiktige og systematiske tiltak mot hatefulle ytringer og hets
-
redegjøre
for soningsforhold for innsatte med utviklingshemming og komme med
forslag til hvordan man kan innrette soningen etter deres behov
-
styrke
kommunenes ivaretakelse av mennskerettighetsforpliktelser og vurdere
tiltak for å vise det ansvaret de har
I tillegg inneholder
rapporten en oppsummering av tidligere anbefalinger og om domstolene
og kommenterer den menneskerettslige situasjonen mer overordnet. Komiteens
flertall tar rapporten og NIMs anbefalinger til etterretning.
Jeg har fulgt
NIMs rapporter ganske tett fra de første rapportene kom. Da gikk
rapportene til justiskomiteen, som jeg satt i, og det var en debatt
om hvor rapportene skulle sendes, og hvordan man skulle sikre en
bredere involvering fra hele Stortinget i de anbefalingene som angikk
den enkelte komiteen. Nå er det blitt sånn at rapporten leveres
til kontroll- og konstitusjonskomiteen, men likevel er det viktig,
etter Arbeiderpartiets og flertallets syn, at anbefalingene følges
opp, og de hører naturlig hjemme i fagkomiteene, som kan gi dem
en grundigere behandling.
Jeg vil knytte
noen kommentarer til to av anbefalingene som hører sammen: hensynet
til urfolks rett til å drive sin næringsvirksomhet, og å iverksette
langsiktige og systematiske tiltak for å forebygge og bekjempe hatefulle
ytringer og hets. I saken om menneskerettsbrudd på Fosen er det
viktig at man finner løsninger som kan bidra til å bygge tillit
til hverandre. Å skape tillit tar tid og krever nære og tette samtaler.
Regjeringa har beklaget bruddet, og jeg har klare forventninger
til at regjeringa vil finne en løsning på dette som ivaretar urfolksrettighetene
på en god måte, og som kan bidra til å bygge tillit.
Hatefulle ytringer
og hets rettes oftest mot mennesker med annen seksuell legning enn
heterofili, mot urfolk, mot nasjonale minoriteter og også mot kvinner, særlig
unge. NIM kommer med anbefalinger til oppfølging av dette, som komiteen
slutter seg til.
Til slutt en
kommentar til en av NIMs framtidsrettede anbefalinger: De viser
til konkrete tiltak for å forebygge at kommuner bryter menneskerettslige
lover og forpliktelser som de har. Det er en konstruktiv måte å tilnærme
seg utfordringene på. NIM peker også på en retning, nemlig at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringas
varslede tillitsreform kan være et godt verktøy for å øke kunnskapen
om dette. Etter min mening er det også bra at vi har en regjering
som øker budsjettene til kommunene.
Michael Tetzschner (H) []: I det foregående innlegget,
slik jeg hørte det, har man nok litt store forventninger til at
denne institusjonen som Stortinget har satt til verden, har spesiell
kompetanse til å være rettsavklarende. Etter vårt forfatningssystem
er det domstolene som gjør det, og Stortinget har vedtatt det lovlige
rammeverket.
Jeg er enig i
at det skjer mye godt arbeid i NIM, men hvis vi skal vise respekt
for det arbeidet, tror jeg også vi gjør en god jobb hvis vi har
noen reelle synspunkter på arbeidet og ikke minst rapporten. Derfor
vil jeg tillate meg å vise til side 15. Under overskriften «Klima
og menneskerettigheter» gis det opplysninger om at Norges institusjon
for menneskerettigheter fortsetter sin aktivisme for å endre norsk
oljepolitikk. Det opplyses at EMD har antatt flere saker til behandling,
og at det klimasøksmålet som har vært avgjort av vår Høyesterett,
er en av disse. NIM opplyser at institusjonen har innlevert innlegg
som tredjepart til støtte for Greenpeace Nordic mfl. mot staten
Norge.
Det ser altså
ut til at aktivismen for å påvirke domstolene til spesielle resultater
– noe Stortinget ikke har åpnet for i sin lovgivning, og som regjeringen
har rettet seg etter i sin forvaltning – fortsetter. Bakgrunnen
er at miljøorganisasjonene, etter å ha tapt i to underinstanser,
fikk prøvd for Høyesterett at tildeling av utvinningstillatelser
i 23. konsesjonsrunde skulle kjennes ugyldig. De hevdet at Grunnloven
§ 112 kan leses som et forbud mot å gi tillatelse til videre oljeleting. 23. konsesjonsrunde
vil da være ulovlig, i likhet med alle etterfølgende konsesjonsrunder.
Saksøkerne tapte
på alle punkter. Høyesterett slår altså fast at norsk oljepolitikk
ikke er i strid med Grunnloven, og den stortingsopprettede institusjonen
NIM innga et omfangsrikt støtteskriv for saksøkerne. Nederlaget
i Høyesterett ser imidlertid ikke ut til å gjøre noe inntrykk, og
NIMs aktivisme fortsetter, og den er problematisk av flere grunner.
Hvis vi skal
ha en institusjon til å overvåke menneskerettighetene, må det skje
ut fra et utgangspunkt om at rettstilstanden slik den faktisk er
villet av Stortinget og forvaltet av regjeringen, er et premiss.
Hvis man vil ha en annen politikk – og det er det sikkert mange
som vil argumentere for – må det skje i den politiske sfære. NIM var
ikke ment å skulle ha verken en rettsavklarende rolle eller en politisk
rolle i saker som Stortinget har bestemt i, og som det eventuelt
tilligger Stortinget å gjøre forandringer i.
Også NIM må akseptere
de grunnleggende elementene i vårt maktfordelingssystem og ikke
låne av Stortingets autoritet for nettopp å undergrave og svekke
våre fellesvedtak eller angripe forvaltningens lovlige forskrifter
på bakgrunn av de hjemmelslovene som Stortinget har gitt fra seg,
eller gjøre seg til part i saker Høyesterett skal behandle.
Jeg har merket
meg at man i årsrapportene der dette er omtalt, ikke har sett noen
grunn til å opplyse offentligheten om hvorfor Høyesterett har avvist
saksøkernes rettsoppfatning. Man har heller ikke funnet det formålstjenlig
å gjengi resonnementene for hvorfor domstolene ikke ønsker å overta
Stortingets ansvar for å velge de virkemidlene som skal til for
å motvirke klimaulemper. På denne bakgrunn er det igjen grunn til
å stille spørsmål ved NIMs rolleforståelse, ettersom den ser ut
til å fortsette helt upåvirkelig.
I vårt statsstyre
er det Stortinget som har demokratisk legitimitet, og som må bestemme
politikken. Dette er avgjørelser som ikke kan delegeres til et begrenset
juridisk miljø, uansett hvilken sympati man måtte omfatte dette
med, og som i tillegg ser ut til å ha problemer med å innrette seg
etter en klar og utvetydig høyesterettsdom.
NIM og saksøkerne
ba Høyesterett om å avvikle norsk oljeutvinning uten å involvere
Stortinget. Politikk kan nok bli nye rettsregler, men jussen kan
ikke fremtvinge en annen politikk utenom demokratiske vedtak.
Avslutningsvis
vil jeg måtte uttrykke en viss overraskelse over at komiteen ikke
har hatt noen synspunkter på forsøkene på å svekke Stortinget som
det sentrale beslutningsorgan i vårt demokrati, ikke minst etter
at synspunkter som dem jeg her har fremført, var en gjennomgangstone
da årsrapporten ble behandlet forrige gang – og ikke minst fordi
man tydeligvis fortsetter helt etter en egen agenda.
Carl I. Hagen (FrP) []: Jeg lyttet nå med meget stor
interesse til innlegget til Michael Tetzschner og kan for så vidt
på egne vegne kanskje be om unnskyldning for ikke å ta opp den debatten
i komiteen som han etterlyser. Jeg kan love at det skal skje neste
år, når vi igjen får en årsmelding fra NIM, for jeg deler alle de synspunkter
som Michael Tetzschner nå fremførte. Det er helt klart at Stortinget
på et eller annet tidspunkt må forholde seg til den måten NIMs styre
og ledelse nå driver aktiv politikk på, noe som egentlig hører hjemme her
i salen, og ikke i den institusjonen. Det er nok flere som har tenkt
de samme tanker, kanskje ikke så klart og tydelig som Michael Tetzschner,
men jeg tror denne organisasjonen kan få et problem hvis den fortsetter slik
som den i realiteten har gjort.
Så vil jeg ta
opp noe annet, som også saksordføreren var innom, nemlig behandlingen
av den grundige årsrapporten og de mange anbefalinger NIM fremsetter til
hva Stortinget bør gjøre. Der tar Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet
og Fremskrittspartiet NIMs anbefalinger til etterretning. Vi har
merket oss at de er der. Flertallet viser til at videre oppfølging
av anbefalingene er et mer naturlig ansvar for fagkomiteene enn
for kontroll- og konstitusjonskomiteen, slik saksfordelingen er
etter Stortingets forretningsordens § 14. De øvrige partier, SV, Rødt
og Venstre, har et noe annet synspunkt og vil se om de kommer tilbake
til denne saken til neste år.
Det som er det
interessante, er at vi av og til, synes jeg, begynner å få et problem
i kontroll- og konstitusjonskomiteen, når det er foretatt kontrollaktiviteter som
også for så vidt klargjør at det bør fremmes konkrete forslag om
å gjøre noe med det politikkområdet. Jeg har gjort det ved to anledninger,
men da hevdes det ofte at dette hører hjemme i fagkomiteene.
Jeg tror at enten
komiteen eller presidentskapet bør gjøre noe for å se på § 14 punkt
8 i Stortingets forretningsorden, som i realiteten låser Stortinget.
Der står det at komiteen skal behandle «dokumenter og meldinger fra
Stortingets eksterne organer, og andre saker om deres virksomhet».
Det er riktig, men det kan jo hende at også Riksrevisjonen kommer
med en forvaltningsrapport som egentlig hadde fortjent å bli behandlet
i fagkomiteen, fordi den kan gi grunnlag for endringer for fremtiden.
Det er jo det kontrollkomiteen ikke skal gjøre. Den skal behandle
kontrollaktiviteten og ikke eventuelle politikkomlegninger eller
-endringer.
En måte kan være
å presisere i forretningsordenen at kontrollkomiteens behandling
skal være basert på også å innhente en uttalelse fra fagkomiteen,
for å få fagkomiteen til også i realiteten å behandle saken med hensyn
til å se fremover. Det er én mulighet. En annen mulighet er kanskje
å endre forretningsordenen, si at i spesielle tilfeller kan også
fagkomiteene få saker fra de eksterne organer til Stortinget til
behandling, i stedet for kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Poenget mitt
er å understreke at dette er en problemstilling som jeg synes blir
stadig tydeligere, og vi har den også nå, i § 14 punkt 8 d. Der
står det «rapporter fra Stortingets ansvarskommisjon og stortingsoppnevnte
granskingskommisjoner».
Nå har nettopp
komiteen fått på bordet en slik granskingskommisjonsrapport på over
700 sider, fra sannhets- og forsoningskommisjonen, som altså etter forretningsordenen
må behandles av kontrollkomiteen i Stortinget i stedet for av kommunalkomiteen,
som ellers har ansvaret for alle de spørsmål som kommisjonen har
tatt opp, for de har ansvaret for politikken for minoritetsgrupper
og for samiske spørsmål. Det står i § 14 punkt 7: «Kommunal- og
forvaltningskomiteen: Saker om (...) innvandringspolitikk, boligforhold,
bygningssaker, regional planlegging, nasjonale minoriteter, samiske
spørsmål unntatt reglene om valg til Sametinget» – altså spørsmål
om minoriteter og spørsmål om samiske saker. Det hadde på en måte
vært naturlig at forsoningskommisjonsrapporten ble behandlet av
kommunalkomiteen, men etter forretningsordenen plikter man altså å
sende den til kontrollkomiteen.
Jeg synes det
er et problem her, så dette er et område som noen burde diskutere
nærmere.
Audun Lysbakken (SV) []: Jeg finner for det første
grunn til å si takk til NIM for et viktig arbeid, og også for anledningen
til å diskutere en del konkrete anbefalinger og prinsipielt viktige
spørsmål, som komiteen har gjort i denne innstillingen.
La meg først begynne med å
knytte et par betraktninger til spørsmålet om hva som skal skje
med anbefalingene, for saksordføreren og flertallet i komiteen har henvist
anbefalingene til fagkomiteene. SV vil – og flere andre partier
er enig i det – forbeholde seg retten til å ta anbefalingene opp
til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen i framtiden.
Vi mener det er klart innenfor komiteens mandat, og vi kommer til
å følge nøye med gjennom året som kommer om fagkomiteene faktisk
følger opp og tar til behandling og diskusjon anbefalingene som
har kommet fra NIM. Jeg frykter at det i liten grad vil skje, og
da er det i forbindelse med denne behandlingen det er naturlig å
følge opp dette. Vi fremmer ingen forslag i år, men varsler at vi
vil komme tilbake igjen til den diskusjonen neste år.
Så er det flere
konkrete spørsmål som NIM tar opp i sine anbefalinger, som det burde
vært knyttet mer diskusjon til her i dag. La meg nevne et par ting
– for det første det pågående menneskerettighetsbrudd på Fosen, som
NIM prisverdig og nødvendig nok tar opp. Vi har altså nylig fått
sannhets- og forsoningskommisjonen rapport. Før helgen var det nye
aksjoner fra samiske aktivister i Oslo. Vi har passert 600 dager
siden høyesterettsdommen. Det er, synes jeg, helt på sin plass at
NIM understreker alvoret i at menneskerettighetsbruddet fortsatt
pågår, og jeg vil også uttrykke vår bekymring for legitimiteten
til den utredningsprosessen som nå er i gang. Det er helt avgjørende
at reindriftsfolket på Fosen og Sametinget faktisk blir hørt når
det gjelder utformingen av utredningsprogrammet. Vi er også bekymret
for at tidsplanen for utredningen som er presentert av regjeringen,
fram til april neste år, er for lang, og at det vil bety at menneskerettighetsbruddet
får pågå uakseptabelt lenge.
Så noen ord om
NIMs vurderinger og anbefalinger rundt klimaspørsmålet. Jeg legger
merke til at representanten Tetzschner kaller dette for aktivisme.
Det synes jeg er litt underlig, for selv om jeg og SV ikke er tilhengere
av rettsliggjøring som strategi i klimakampen, må det jo være på
sin plass å møte de betraktningene NIM kommer med, med en viss interesse
og nysgjerrighet. Jeg synes i hvert fall følgende er et viktig spørsmål
å diskutere: Hva betyr det som står i Grunnloven, om alle innbyggernes
rett med tanke på miljøsiden, og hva er de menneskerettslige sidene
ved klimakrisen, både for dem som vil bli utsatt for konsekvensene
av dette nå og for framtidens generasjoner?
Så er det ikke
sånn at det NIM i dette dokumentet har tatt til orde for, er en
stopp i all utvinning av olje. Nei, de har kommet med konkrete påpekninger
knyttet til behovet for konsekvensutredning ved behandling av plan
for utbygging og drift av oljeforekomster, og reist spørsmålet om
ikke staten, for å etterleve Grunnloven, konkret må påvise at det
er rom for de økte utslippene som en tillatelse til utvinning av
fossil energi medfører. Det er rimelig og legitimt å påpeke det,
og jeg kan heller ikke se den prinsipielle forskjellen mellom det
og andre sider av politikken der NIM påpeker at det som gjøres i praksis
av myndighetene, ikke etterlever de standarder som lovverket setter,
f.eks. på rusfeltet, som også er omtalt i rapporten. Det er vanskelig
å se den prinsipielle forskjellen. Jeg tror det handler mer om det
som dessverre altfor ofte er tonen her på huset, nemlig at norsk oljepolitikk
helst aldri skal kritiseres. Det er det ingen grunn til å rette
seg etter.
Sofie Marhaug (R) []: Som vi alle vet, tar vi i dag
for oss statusrapporten Menneskerettighetene i Norge 2022. Den er
utarbeidet av Norges institusjon for menneskerettigheter, som rapporterer
til Stortinget. FN har anbefalt å etablere den institusjonen, og
det har vi gjort. Disse rapportene er et resultat av grundig arbeid
fra framtredende jurister og er viktige for å sikre at menneskerettighetene
blir ivaretatt i Norge. Men hvis disse anbefalingene og det arbeidet
som er lagt ned, skal få håndfaste konsekvenser, er man avhengig
av at dette blir løftet opp av oss som er folkevalgte på Stortinget.
Jeg mener det
kan få alvorlige følger dersom et problem, et menneskerettighetsbrudd,
blir beskrevet, og vi får anbefalte løsninger og velger å ikke rette
opp problemet, men tvert imot ikke gjøre noe som helst. I den anledning
vil jeg ta for meg et sånt område, og det gjelder vindturbinene
på Fosen – de egentlig tikkende bombene som er der ute, også med
tanke på lignende saker.
I forbindelse
med forrige rapport fra NIM, altså i rapporten fra 2021, anbefalte
de at Stortinget bør be regjeringen om å
«vurdere om man bør tillate utbygging
i reinbeiteområder før gyldigheten av en tillatelse er rettslig avklart».
Rødt og SV fremmet
dette som forslag våren 2022, men ble nedstemt. Rettssaken om vindkraftanlegget
på Fosen var i full gang da myndighetene ga utbyggerne konsesjon
og inngrepene begynte. Rettssakene vant til slutt fram – Høyesterett
ga de reindrivende medhold i at konsesjonen brøt deres rettigheter
og derfor måtte kjennes ugyldig. For hver dag som går uten at Stortinget tar
denne anbefalingen eller ser på denne problematikken skikkelig og
alvorlig, sitter vi og det samiske urfolket på en tikkende bombe
av mange potensielle Fosen-saker.
Øyfjellet er
en sånn sak. Det er en pågående rettssak om Øyfjellet. Det er en
lignende sak som kan få alvorlige konsekvenser først og fremst for
reindriftssamene, men selvfølgelig også for dem som har bygget ut
og bygget ned, iallfall hvis rettsvesenet ender opp med å konkludere
på samme måte som i Fosen-saken. Dette er saker hvor bygging kommer
først og rettighetsbrudd kan avklares etterpå, etter at samisk kultur
er trengt til side, milliarder investert og ansvarlig departement
virker helt ute av stand til å løse floken.
Å lukke øynene
for den risikoen mener vi i Rødt er uansvarlig, og det er en ansvarsfraskrivelse.
Derfor har vi tatt NIMs anbefaling på alvor og fremmer dette i forbindelse
med endringer i plan- og bygningsloven, som skal vedtas her om tre
dager. Jeg håper jeg ser de samme representantene som nylig grunnlovfestet
at samene er urfolk, som tok imot sannhets- og forsoningskommisjonens
rapport, og som i dag tar menneskerettighetssituasjonen i Norge
på det største alvor, gjøre alvor av dette om tre dager når vi skal
votere over plan- og bygningsloven i denne salen.
Regjeringen har
ikke sikret en løsning på Fosen. Vindturbinene går – over 600 dager
– etter at tillatelsen de er tuftet på, er kjent ugyldig av Høyesterett.
NIM påtaler at dette er et pågående menneskerettighetsbrudd, slik
også regjeringen har innrømmet. Derfor er det ikke rart at denne
rapporten for 2022 som vi har til behandling, påtaler dette menneskerettighetsbruddet
og ber regjeringen raskt reparere det.
Man skulle tro
at en sånn beskjed var unødvendig. Er regjeringen, vår utøvende
makt, virkelig så lite klar over sitt eget konstitusjonelle ansvar
at vi i Stortinget må be om at man følger den dømmende makts avgjørelser, etter
600 dager uten en løsning, nye demonstrasjoner her i Oslo, der samarbeidet
med Sametinget har brutt sammen, og Riksmekleren er koblet inn?
Alt dette tyder på at regjeringen enten ikke er villig til eller
evner å løse dette uten solid press fra de folkevalgte. Rødt kommer derfor
til å ta med seg disse anbefalingene, betraktningene og forslagene
videre i fagkomiteene og fremme våre syn der.
Grunde Almeland (V) []: Selv om menneskerettighetssituasjonen
i Norge stort sett er god, finnes det åpenbart områder der vi er
nødt til å forbedre oss. I arbeidet for å bedre oppfølgingen av
menneskerettighetene er NIMs årsmelding viktig for å peke ut feil
og jevnlig kartlegge hvordan vi fremmer og beskytter de rettighetene
vi på ingen måte skal ta for gitt. Jeg vil starte med å takke NIM
for et grundig og godt arbeid også i 2022.
De menneskerettslige
aspektene av klimakrisen må i større grad sette agendaen for hvordan
vi diskuterer klimagassutslipp, og viktigheten av å satse på de
grønne løsningene. Jeg vil berømme NIM for å rette søkelys mot utfordringene
for beskyttelse av menneskerettighetene som blir skapt av dagens
utslipp. Vi må etter NIMs anbefaling i mye større grad se på hvilken
konsekvens utbygging og drift av petroleumsnæringen vil få for rettighetene
til både dagens og morgendagens generasjoner. Klimakrisens påvirkning
på menneskerettighetene må bli tatt på alvor også av regjeringen.
Staten må sikre grundige konsekvensutredninger og forsikre seg om
at verken internasjonale forpliktelser eller menneskerettighetene blir
svekket av økte utslipp.
I debatten i
fjor hadde vi en diskusjon hvor jeg opplevde at dette poenget fortsatt
ikke var helt framme i pannebrasken til alle i Stortinget. Også
i dag ser vi at flere prøver å bruke denne diskusjonen for å trekke
opp noen prinsipielle problemer med NIM som institusjon. Det er
velkomment å ta en diskusjon om hvordan alle våre organer fungerer,
men det å beskylde NIM for ikke å forstå maktfordelingsprinsippet
er en kritikk jeg synes er vanskelig å ta seriøst.
Det er av denne
salen lovbestemt at NIM skal fremme og beskytte menneskerettighetene.
Det er en ganske aktiv forpliktelse. Hvis ikke NIM hadde gått aktivt
inn og påpekt der man så utfordringer med å ivareta våre helt grunnleggende
menneskerettighetsforpliktelser, hadde ikke NIM gjort sin jobb,
som denne salen med lov har bestemt at de skal gjøre.
NIM har aldri
hevdet å være en rettsavklarende instans, de gjør kun jobben sin
ved å påpeke der de ser utfordringer med de rettighetene som er
fastsatt både i grunnlov og i internasjonale konvensjoner. Det kan
vi i denne sal selvsagt velge å lytte til eller ikke, men jeg mener
i hvert fall at vi ikke skal dra i tvil legitimiteten eller hvordan
NIM arbeider på grunn av det.
Det er en grunn
til at stadig flere organer nå ser på sammenhengen mellom nettopp
de menneskeskapte klimaendringene og krenkelsen av andre rettigheter. Blant
annet ser vi at FNs barnekomité har gjort klimaendringenes påvirkning
på barns rettigheter til hovedtema for sin kommende generelle kommentar
til barnekonvensjonen. Dette er ikke på noen som helst måte unikt
heller for vårt organ. Det er også helt legitimt at vårt organ,
NIM, går sammen med de andre menneskerettighetsorganene rundt omkring
i Europa når dette tas opp for domstolene i EMD.
Det kanskje tydeligste
eksempelet her hjemme er det eksempelet flere allerede har nevnt,
nemlig Fosen-saken. Den understreker statens ansvar for å ivareta
også samiske rettigheter og interesser. Med sannhets- og forsoningskommisjonens
rapport som bakteppe, blir dette bare enda tydeligere. Regjeringen
har et stort ansvar, og vi er nødt til å følge opp den pågående
menneskerettighetskrenkelsen.
For å sørge for
kontinuerlig vern av individet og fellesskapets rettigheter kan
vi ikke legge denne rapporten nederst i en skuff etter at vi har
mottatt den. Vi må ta inn over oss det innholdet den har, og sikre
at dagens problemer ikke fortsetter å være også morgendagens svikt av
menneskerettighetene.
Jeg vil også,
som tidligere representanter har sagt, forbeholde meg retten til
å fremme flere forslag i kommende diskusjoner om denne rapporten.
Jeg er enig i at vi på Stortinget må bli flinkere til å ta disse
anbefalingene på alvor også i de ulike komiteene. Vi som kontrollkomité
må også gjøre vårt beste og ytterste for å sørge for at de diskusjonene
som bringes opp her, også er diskusjoner som kommer tydelig og godt
fram på Stortinget, sånn at vi klarer å ivareta de rettighetene
vi tross alt alle er enige om at vi skal ha.
Statsråd Emilie Mehl []: NIM tar opp viktige spørsmål
i sin årsmelding, og jeg vil spesielt framheve de temaene som hører
under Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde: hatefulle
ytringer, hets og soningsforhold for utviklingshemmede.
Hatkriminalitet
rammer demokratiske verdier og undergraver folks trygghetsfølelse.
Alle skal kunne leve fritt i Norge uten å frykte hets eller vold
for den man er, og det er et mål for regjeringen at hatkriminalitet
får nødvendig prioritet i alle politidistrikter, på linje med annen
alvorlig integritetskrenkende kriminalitet.
Politiets innsats,
kompetanse og oppmerksomhet mot hatkriminalitet er styrket de siste
årene. I 2021 kom en ytterligere satsing på kompetanseheving gjennom etableringen
av et nasjonalt kompetansemiljø innen hatkriminalitet. Politiet
ble tildelt 7 mill. kr til formålet. Arbeidet med identifisering,
registrering og straffeforfølging av hatkriminalitet i de enkelte
politidistriktene er en viktig del av kompetansehevingen.
Det er gitt en
særskilt føring om at kompetansemiljøet skal ivareta det samiske
perspektivet.
I tillegg er
det viktig å sikre at straffelovens bestemmelse om hatefulle ytringer
er utformet på en hensiktsmessig måte. Regjeringen vil vurdere ytringsfrihetskommisjonens
forslag til endringer i bestemmelsen som et ledd i oppfølgingen
av kommisjonens utredning. Utredningen har nå vært på høring, og
for å sikre en demokratisk prosess og et godt beslutningsgrunnlag
er det nødvendig å gi noe tid til å foreta en forsvarlig vurdering
av høringsinnspillene før et eventuelt lovforslag fremmes for Stortinget.
Det er også viktig
for regjeringen å sikre at rettighetene til mennesker med kognitive
funksjonsnedsettelser blir godt ivaretatt. Mangel på kunnskap og
kartlegging før påbegynt straffegjennomføring gir dårligere forutsetninger
for tilrettelegging og progresjon i straffegjennomføringen for personer
med utviklingshemming. I Riksrevisjonens rapport om tjenestetilbudet
til innsatte etterlyses det flere og mer systematiske kartlegginger,
og departementet følger opp Riksrevisjonens funn.
I tillegg har
Stortinget nylig vedtatt lovendringer som styrker regelmessig, uavhengig
tilsyn med behandlingen av innsatte, og departementet har også på
høring forslag om å forebygge isolasjon og sikre innsatte mer fellesskap.
Regjeringen har
dessuten besluttet å sette ned et utvalg som bl.a. skal utrede hvordan
domfelte og innsatte med alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemming best
kan ivaretas.
Presidenten
[]: De talerne som heretter får ordet, har en taletid
på inntil 3 minutter.
Svein Harberg (H) []: NIM har en viktig oppgave og
har levert mange gode tilbakemeldinger til Stortinget. Det er i
tråd med det som vi har bedt dem om å gjøre. Så er det selvfølgelig
slik at også NIM må tåle at det er en debatt om hvor langt de skal
gå i sine råd, og hvordan de skal bruke sin kunnskap som de finner
gjennom sitt arbeid.
Jeg har lyst
til å si at Michael Tetzschners innlegg – som kom meg litt i forkjøpet,
for jeg skulle holde innlegg på vegne av Høyre, men det er greit
nok – inneholder akkurat det som Høyre tok opp i forbindelse med
denne rapporten i fjor, kanskje med litt andre ord og uttrykk, men
innholdet var akkurat det samme. Og jeg kan godt på vegne av Høyres
fraksjon si, som Carl I. Hagen sa, at vi kanskje burde adressert
det sterkt også i år, men nå er det i hvert fall adressert her i
salen. Det er viktig at en er obs på balansegangen mellom å være
et rådgivende og påpekende organ, Stortingets eksterne organ, og
det å være en aktiv deltaker, f.eks. opp mot en rettssak. Så er det
kommentert.
Det er flere
som er innom Fosen-saken. Den ligger tross alt hos regjeringen,
og vi avventer alle sammen at det skal komme en løsning på det.
Jeg har bare lyst til å si det. Det er viktig at regjeringen finner
ut av det.
Noen har tatt
opp dette med kontrollkomiteen og politiske anbefalinger. Det er
jo relativt nytt at også NIM leverer sin rapport til kontrollkomiteen,
og vi må helt sikkert se på hvordan vi skal håndtere det framover. Men
det er jo slik med alle rapporter som kontrollkomiteen får fra de
fem eksterne organene som vi håndterer, at det som kommer i de rapportene,
skal danne grunnlag for fagkomiteenes arbeid. De anbefalingene som
ligger her, har vi registrert, vi har påpekt at de ligger der, og vi
har også påpekt at det er opp til fagkomiteene å følge det opp.
Jeg føler at det er på et godt spor, og jeg forventer at fagkomiteene
og medlemmene av fagkomiteene følger det opp på den måten. Det at
årsrapporten nå er behandlet i kontrollkomiteen, er ikke noen stopp,
men det kan være starten på noe mer.
Presidenten
[]: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.
Votering, sjå onsdag 7. juni