Høringsinnspill angående kap 3, avvergingsplikt

Takk for en veldig godt gjennomarbeidet proposisjon. Vi synes det som er foreslått er veldig bra, men vi har likevel noen innspill til kapittel 3.

Vi oppfordrer til at man tenker gjennom enda en gang hvilke lovbrudd som er grove nok til å inngå i straffeloven § 196. Vi mener at også ikke fullt så grove lovbrudd som de som er foreslått lagt inn i straffeloven § 196 hører med da konsekvensene av å ikke avverge dem er veldig omfattende.

I første ledd bokstav a ønsker vi å inkludere følgende lovbrudd i straffeloven, i tillegg til de som er foreslått (§ 131 § 133 § 240 § 253 § 258 og § 303):

1. § 241 om forbund om allmennfarlig smittespredning, allmennfarlig forgiftning eller alvorlig miljøkriminalitet
2. §257 og § 260 som omhandler menneskehandel 
3. § 261 omsorgsunndragelse 
4. § 272 b. Grov kroppskrenkelse som er begått mot en forsvarsløs person 
5. § 292, § 293 og § 294 grove seksuelle overgrep
6. § 300, §301, § 302, § 304 § 305 «lett» seksuell misbruk av barn

Om straffelovens § 240 og § 241 om miljøkriminalitet

Departementet går inn for at bestemmelsen om alvorlig miljøkriminalitet i straffeloven § 240 skal omfattes av avvergingsplikten. Det er veldig bra. Vi har et desperat behov for at miljøkriminalitet blir tatt alvorlig. 

Straffelovens § 241 om forbund om smittespredning, forgiftning og alvorlig miljøkriminalitet, er nært beslektet og bør innebære avvergingsplikt. Nå under pandemien ser vi klart hvor avhengig vi er av informasjon om smittespredning. Forgiftning av f.eks drikkevann, er også et eksempel på informasjon det er særs viktig at kommer raskt til myndighetene. Det er ingen grunn til at det ikke også skulle inkludere avvergingsplikt også her, da et forbund sannsynligvis er enda mer alvorlig, og ofte kunne være/ eller grense til organisert kriminalitet eller terrorvirksomhet.

Det er relativt nytt at miljøkriminalitet blir inkludert i samfunnsskadelig handling og at det har gått fra moralsk galt til faktisk ulovlige. Med dagens ressursnivå er politiet veldig avhengig av varsling fra publikum.

Vi ser i dag systematisk miljøkriminalitet som det har blitt sedvane å se gjennom fingrene med. En varslingsplikt på straffelovens § 241 vil vise tydelig at alle har et ansvar.

Straffelovens §257, § 260 - omhandler samarbeid om slaveri

Det eksisterer ikke reell menneskehandel eller slaveri som ikke er er så katastrofalt for den det gjelder at det ikke bør tas svært alvorlig, og at det derfor ikke bør settes spørsmålstegn med alvorlighetsgraden av medvirkning. Situasjoner der man kan sette spørsmålstegn om det er menneskehandel, er ikke inkludert i straffeloven. 

Vi er enig i innsigelsene om at taushetsplikt kan være et problem, og at man må sørge for at det ikke resulterer i en varslingsplikt som er skadelig for ofret. Vi mener dog at tredje ledd bokstav b sikrer denne utfordringen. (b: plikten ikke kunne oppfylles uten å utsette ham selv, hans nærmeste eller noen uskyldig for siktelse eller tiltale eller fare for liv, helse eller velferd.)

Straffeloven § 261 omsorgsunndragelse, § 272 b. Grov kroppskrenkelse mot en forsvarsløs person. § 292, § 293 og § 294 om grove seksuelle overgrep

Disse lovbruddene er ikke tatt med i proposisjonen, men bør dog ha en avvergingsplikt. Alle er lovbrudd som tilsynelatende bare har konsekvenser for offeret og ikke landet som helhet, men som er med på å skape det samfunnet vi får. Ønsker vi å ha et trygt samfunn, må vi ha avvergingsplikt for overgrep, på samme måte som vi ikke har lov å kjøre forbi en bilulykke når vi kommer med første bil. 

Straffelovens § 300, § 301 § 302, § 304 og § 305, om straffbare seksuelle handlinger mot barn

Vi kan forstå hvorfor man ønsker å utelate disse lovbruddene for å bare ta med grove overgrep, men da har man oversett barns hjelpeløse posisjon. Vi klarer ikke se at noen akseptabel grunn til at «lett» seksuell misbruk av barn ikke skal ha avvergelsesplikt. For barnet vil voksnes aksept av misbruk være et ekstremt svik de vil ta med seg resten av livet.

Vi mener at tredje ledd bokstav b sikrer at det ikke varsles mot barnets beste. Det kan oppfattes som om det er at man anser aksepten i samfunnet for sex med mindreårige som et argument mot avvergingsplikt, noe som kan tolkes dit hen at loven er sovende og for streng. 

Det som er klart er at en 17 åring som har sex med en frivillig 15 åring vil i de flestes øyne ikke gjøre noe galt, men dette sikres godt i § 308 «omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling». (Etter rettspraksis gir dette et intervall på maksimalt 3-4 år i aldersforskjell mellom partene godtatt.)  et sted må man sette en grense for når man skal beskytte de yngste, og i Norge er den satt til 16 år.