Fordeling av makt

Prinsippet om maktfordeling var viktig da Grunnloven ble skrevet våren 1814. Makten er fortsatt delt, men parlamentarismen endret balansen mellom statsmaktene.

Vis som temaark

Montesquieu fremstilt av Émile Bayard: Wikimedia Commons.
Montesquieu fremstilt av Émile Bayard: Wikimedia Commons.

I Norge har vi tre statsmakter:

  • Stortinget
  • Regjeringen
  • Domstolene

De tre statsmaktene har ulike oppgaver. Stortinget er den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt. Det vil si at Stortinget vedtar Norges lover, bevilger penger over statsbudsjettet og kontrollerer at regjeringen følger opp Stortingets vedtak.

Les mer om lovarbeidet.

Les mer om budsjettarbeidet.

Les mer om kontrollvirksomheten.

Regjeringen er den utøvende makt. Det betyr at regjeringen har ansvar for å iverksette Stortingets vedtak. Regjeringen har dessuten det politiske initiativet og foreslår saker for Stortinget. Stortingsrepresentantene kan også fremme forslag, såkalte representantforslag.  

Domstolene er den dømmende makt. De dømmer på bakgrunn av lovene Stortinget vedtar. Kongen i statsråd har rett til å benåde straffedømte, men ellers kan hverken Stortinget eller regjeringen gripe inn i domstolenes avgjørelser. Domstolene har på sin side mulighet til å avgjøre om lovene Stortinget vedtar, er i overensstemmelse med Grunnloven.

Montesquieus prinsipper

Maktfordeling mellom Stortinget, regjeringen og domstolene er et sentralt prinsipp i Grunnloven fra 1814. En viktig problemstilling for tenkerne på 1700-tallet var hvordan borgerne kunne beskyttes mot maktmisbruk. I boken «Lovenes ånd» (1748) formulerte den franske filosofen Montesquieu sin løsning; å innføre en ordning der «makt stanser makt». Hans prinsipper kan oppsummeres slik:

  • Den lovgivende/bevilgende, utøvende og dømmende makt skal ligge i henholdsvis parlament, konge/regjering og domstolene.
  • De tre statsmaktene skal være separate institusjoner som ikke griper inn i hverandres arbeid.
  • Makten skal balanseres slik at hver av institusjonene fungerer som en motmakt mot de to andre.

Selv om makten ble delt i Grunnloven, var forholdsmessig mye makt fortsatt samlet hos kongen. Kongen valgte selv sin regjering og Stortinget hadde ingen makt over sammensetningen. I tillegg hadde kongen utsettende veto i lovsaker. Det eneste maktmiddelet Stortinget hadde overfor kongen og hans regjering, var riksretten. Riksretten er en domstol som dømmer i saker reist mot medlemmer av regjering, storting eller Høyesterett for straffbare forhold i embetet.

Les mer om Grunnloven.

Les mer om riksrett

Endret maktbalanse

Riksretten ble benyttet i 1883–84, da regjeringen Selmer ble dømt for å ha nektet å iverksette et stortingsvedtak om regjerings møterett i Stortinget. Med dette fikk parlamentarismen sitt første gjennombrudd i Norge, og maktbalansen endret seg. Stortinget fikk mer makt, mens kongens makt ble svekket. Parlamentarisme innebærer at regjeringen dannes på bakgrunn av Stortingets sammensetning, og regjeringen er avhengig av tillit i Stortinget for å kunne styre.

Parlamentarismens gjennombrudd kan betraktes som en utvidelse av demokratiet og et viktig skritt på veien mot et moderne folkestyre. Selv om parlamentarismen svekket maktfordelingsprinsippet, gjelder tredelingen også i dag. De tre statsmaktene har fortsatt ulike oppgaver, og domstolene er uavhengige.

Les mer om parlamentarismen i utvikling.

Les mer om det norske folkestyret.


Sist oppdatert: 25.02.2015 15:37