Støttemeny
Hovedmeny
Søk
Lokalmeny
Hovedinnhold
Bunntekst
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd-tasten på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller – for å forminske.
Skriv ut siden Skriv ut    Meld feil Meld feil   
  

Stortingsvalg

I september hvert fjerde år skal det velges 169 representanter fra 19 fylker til Stortinget.

Valgurne.
Valgurne.

Hvem kan stemme?

De som har fylt 18 år innen utgangen av valgåret, og er norske statsborgere, kan stemme ved stortingsvalg. Det er en forutsetning at man står oppført i manntallet (liste over stemmeberettigede).

 

Hvem kan man stemme på?

Alle som har stemmerett ved stortingsvalget kan velges som stortingsrepresentanter. Det finnes imidlertid noen få unntak – enkelte grupper, blant annet ansatte i departementene og i utenrikstjenesten, samt dommere i Høyesterett, er ikke valgbare.

 

Man stemmer på lister med kandidater fra de enkelte partiene. Hvem som skal stå på listen til de forskjellige partiene, er det deltakerne på partiets nominasjonsmøte som avgjør. Selv om velgerne kan «rette på stemmesedlene» ved å endre rekkefølgen på kandidatenes navn og stryke kandidater, er det i praksis små muligheter for å påvirke personsammensetningen. Den rekkefølgen partiene har satt opp, blir helt avgjørende.

 

Hvordan stemmer man?

Selve valget foregår ved personlig oppmøte i et valglokale på valgdagen, eller ved å avgi forhåndsstemme. Den enkelte står i dag fritt til å bestemme om man ønsker å avgi forhåndsstemme eller stemme på valgdagen. Forhåndsstemmegivingen organiseres av kommunene og kan finne sted fra 10. august til fredagen før valgdagen.

 

De fleste velger å avgi stemme på valgdagen, som ifølge loven skal være en mandag i september. Regjeringen bestemmer dato. Kommunestyret kan vedta at det på ett eller flere steder i kommunen skal holdes valg også søndagen før den offisielle valgdagen.

 

Selve stemmegivningen foregår ved at man først presenterer seg for en valgfunksjonær. Man må ha med seg legitimasjon, slik at valgfunksjonæren kan forsikre seg om velgerens identitet, og kan krysse av navnet i manntallslisten (dette for å hindre at samme person avgir stemme flere ganger). Velgeren går så til et avlukke hvor alle de ulike valglistene ligger utlagt. Man velger den listen man ønsker å stemme på, og bretter denne så ingen kan se hvilken liste man har valgt. Stemmeseddelen stemples av valgfunksjonæren før velgeren selv putter seddelen i den forseglede valgurnen. Denne fremgangsmåten skal sikre prinsippet om hemmelige valg.

 

Valgoppgjøret

I Norge har vi forholdstallsvalg. Det vil si at partiene får valgt inn representanter i forhold til hvor stor oppslutning de har blant velgerne.

 

Landet er inndelt i 19 valgdistrikter som følger fylkesgrensene. Folketallet i hvert fylke er utgangspunktet for tildelingen av antall stortingsplasser (mandater). For å sikre representasjon fra fylker med tynt befolkningsgrunnlag, brukes en utregning som kombinerer folketall med areal. Til sammen velges det 169 stortingsrepresentanter.

 

Valgordningen kan gi en «skjev» fordeling av stortingsplassene mellom partiene da valgoppgjøret skjer i hvert enkelt fylke. Når for eksempel 4 mandater i et valgdistrikt skal fordeles på 7 partier, kan det ikke bli en mandatfordeling som svarer nøyaktig til stemmetallet. Flere partier kan bli urepresentert. Også selve utregningsmåten forsterker den skjeve fordelingen ved at de store partiene gjerne blir «overrepresentert» og de små blir «underrepresentert» i forhold til stemmetallet.

 

For å rette på dette har vi en ordning med utjevningsmandater. Disse fordeles på de partiene som har fått for få representanter i forhold til stemmeandelen på landsbasis etter at de første 150 plassene er fordelt. Det er totalt 19 utjevningsmandater (ett i hvert fylke). Partiene får utjevningsmandater i de fylkene hvor de var nærmest å vinne et mandat. Dermed blir sammensetningen av Stortinget mer i samsvar med partienes stemmetall. Det er imidlertid bare partiene som har kommet over sperregrensen – 4 prosent oppslutning på landsbasis – som kan være med å kjempe om utjevningsmandatene. Det finnes ingen sperregrense ved fordelingen av distriktsmandatene. 

Endringer i mandatfordelingen

Fem stortingsmandater byttet fylke ved valget i 2013.

Et viktig vilkår for hvordan Stortinget er sammensatt, er at hele landet skal være representert. Samtidig skal det være en sammenheng mellom folketallet i hvert fylke og hvor mange representanter fylket har. Siden folk ikke bor i ro, endrer folketallet i fylkene seg, og ved hvert andre stortingsvalg skal fordelingen av representanter justeres. I 2013 ble det forandringer.


Fem fylker fikk én representant mindre enn før, mens Oslo fikk to flere, og tre fylker fikk én representant mer. Det var altså de folkerikeste fylkene som ble bedre representert.

Fylke Mandat 2013 Endring
Østfold

9

0
Akershus 17 +1
Oslo 19 +2
Hedmark 7 -1
Oppland 7 0
Buskerud 9 0
Vestfold 7 0
Telemark 6 0
Aust-Agder 4 0
Vest-Agder 6 0
Rogaland 14 +1
Hordaland 16 +1
Sogn og Fjordane 4 -1
Møre og Romsdal 9 0
Sør-Trøndelag 10 0
Nord-Trøndelag 5 -1
Nordland 9 -1
Troms 6 -1
Finnmark 5 0


Om fordelingen utelukkende var etter folketall, ville fremdeles Oslo og Akershus vært underrepresentert. Les mer om det på nettsiden til valgforsker Bernt Aardal.

Ved valget i høst hadde 3 636 200 personer stemmerett. Av de var 248 900 velgere for første gang ved stortingsvalg. Finn flere tall om stemmerett hos Statistisk Sentralbyrå.

Historiske valgordninger

Indirekte flertallsvalg (1814–1905): Velgerne stemte på valgmenn, og valgmennene kom sammen på valgmannsting for å utpeke distriktets representanter. Dette systemet ble til i en tid da det ikke fantes politiske partier, og hensikten var å finne frem til de rette personene. Bakgrunnen for den indirekte valgmetoden var at valgmennene skulle være bedre skikket enn vanlige velgere til å vurdere kandidatene og gjøre et klokt valg. Valg på både valgmenn og stortingsrepresentanter ble gjennomført som flertallsvalg – den eller de som fikk flest stemmer, ble valgt.

 

Valgordningen medførte også at antallet stortingsrepresentanter ikke var fast, det endret seg fra valg til valg i perioden 1814 til 1859. Tallet på valgmenn hang sammen med tallet på stemmeberettigete, for eksempel skulle inntil 100 stemmeberettigete på landet velge én valgmann, mens i kjøpsteder skulle det velges én valgmann for 50 stemmeberettigete. Fem til 14 valgmenn valgte deretter én representant, 15 til 24 valgte to, 25 til 35 valgte tre, og var det flere enn 35 valgmenn, valgte de fire. Økning i antall stemmeberettigete og befolkningens flytting, gjorde at antallet representanter steg. Grunnloven av 1814 sa at det skulle være minst 75, og ikke over 100 representanter, men det tallet ble overskredet allerede i 1845. Fra valget i 1862 ble det et fast antall representanter, som siden har økt fra 111 til 169.


Etter hvert ble metoden med valgmannsvalg utsatt for sterk kritikk og sett på som en «umyndiggjøring» av velgerne.

 

Valgordningen i 1814 inneholdt to bestemmelser som skulle få betydning for utviklingen av valgsystemet:

  1. Utkantstrøk skulle ha sterkere representasjon enn mer sentrale områder. Senere er dette prinsippet alltid blitt fulgt.
  2. Byene skulle ha en tredjedel av mandatene og landdistriktene to tredeler.

Det siste punktet er kjent som «bondeparagrafen». I mange år førte denne ordningen til at byene ble sterkt overrepresentert i Stortinget, men etter hvert førte urbanisering og «flukt fra landsbygda» til at dette endret seg. I 1952 ble «bondeparagrafen», etter mye strid, opphevet ved en grunnlovsendring. Dermed ble det valgtekniske skillet mellom by og land avskaffet, og fylkene ble gjort til valgkretser.

 

Flertallsvalg i enmannskretser (1905–1919): Velgerne skulle nå stemme direkte på stortingskandidatene, uten å gå via valgmenn. Landet ble inndelt i mindre valgkretser som hver valgte én stortingsrepresentant. Velgerne stemte direkte på representantene, og valget ble organisert slik at den kandidaten som fikk over halvparten av stemmene, var valgt. Dersom ingen fikk det, ble det holdt omvalg, og da var det tilstrekkelig med vanlig flertall.

 

Ordningen med enmannskretser favoriserte de store partiene og svekket de mindre partienes muligheter.

 

Forholdstallsvalg i flermannskretser (fra 1920): Med unntak av enkelte justeringer, er det denne valgordningen vi fortsatt benytter. Enmannskretsene er igjen erstattet av flermannskretser, og mandatene fordeles etter forholdstallsmetoden. Ordningen med utjevningsmandater ble innført før valget i 1989.

 

Utviklingen i antall representanter på Stortinget

1814 – Riksforsamlingen: 112
1814: 83
1815: 87
1818: 78
1821: 77
1827: 79
1830: 81
1833: 95
1836: 96
1839: 99
1842: 100
1845: 102
1848: 105
1851: 106
1854: 107
1857: 111
1859: 117
1862: 111
1878: 114
1903: 117
1906: 123
1918: 126
1921: 150
1973: 155
1985: 157
1989: 165 (157+8 utjevningsmandater)
2005: 169 (150+19 utjevningsmandater)

Valgperioden endret fra tre til fire år i 1938.
Ordningen med utjevningsmandater ble innført ved valget i 1989.


Sist oppdatert: 01.10.2013 15:51 


Se også

Stortinget
0026 Oslo
Sentralbord 23 31 30 50

Stortingets
informasjonstjeneste
Telefon 23 31 33 33

 

Ansvarlig redaktør: Eli Pauline Fiskvik
Nettredaktør: Lars Henie Barstad
Om stortinget.no  Åpne data på Stortinget