Høringsnotat DnB
HØRINGSINNSPILL 16.09.2020
DNB mener at et sterkt forbrukervern bidrar til tillit til finansnæringen, og ønsker velkommen en modernisering av finansavtaleloven. Forslaget Stortinget har fått forelagt, er imidlertid mangelfult utredet, og har betydelige svakheter. Stortinget bør derfor gå varsomt frem i behandlingen av forslaget og sette av god tid til konsultasjoner med forbrukere og næringen.
Etter DNBs syn er det behov for en tydelig lov som gir et sterkt vern for forbrukerne av finansielle tjenester og fremmer innovasjon og konkurranse. Dagens finansavtalelov stammer fra 1999 – en fjern fortid i en teknologiintensiv næring som finanstjenester. En modernisering av lovverket er betimelig og noe DNB og næringen for øvrig har etterspurt i mange år, ikke minst for å gjennomføre viktige EU-regelverk. Imidlertid har vi betydelige bekymringer knyttet til det forslaget som ligger på bordet.
1. En omfattende og viktig lov fortjener en grundig prosess
Justis- og beredskapsdepartementet sendte høsten 2017 på høring et forslag til ny finansavtalelov. Forslaget innebar en svært ambisiøs nyskrivning av loven, der man i tillegg til å innarbeide tre omfattende EU-direktiver, blant annet foreslo omfattende endringer i struktur og virkeområde.
Finansnæringen utarbeidet den gang et felles høringssvar på 178 sider som påpekte svakhetene ved forslaget: «Lovforslaget er utilstrekkelig utredet og med få konsekvensutredninger. I likhet med det som er vanlig ved andre lovrevisjoner av denne karakter, burde det vært nedsatt lovutvalg.» Finans Norge fikk støtte fra bla. Regelrådet, som skrev i sitt høringssvar at «forslaget ikke er tilstrekkelig utredet, jf. kravene i utredningsinstruksen punkt 2-1 og 2-2. Regelrådet vil særlig fremheve den manglende beskrivelsen av berørte aktører og næringer, og deres struktur. Videre vil Regelrådet påpeke at den manglende beskrivelsen av konsekvensene ved et utvidet materielt virkeområde er alvorlig.» Finansdepartementet pekte i sitt høringssvar selv på behovet for å unngå «dobbeltregulering av forhold som også er regulert i finansforetaksloven», og pekte på flere områder som heller kunne ha vært regulert i offentligrettslig lovgivning. Finansdepartementet fant «gode grunner til å involvere berørte instanser i oppfølgingen av høringen». Disse vurderingene av forslaget fra 2017 beskriver etter DNBs syn dessverre også det lovforslaget som ble oversendt Stortinget før sommeren. Proposisjonen viderefører mange av svakhetene ved 2017-forslaget.
Med hele 179 bestemmelser fordelt på 729 sider med proposisjon, har forslaget et omfang og en kompleksitet som burde tilsi svært grundige utredninger og konsekvensvurderinger før de vedtas. Vi mener utredningen av dette forslaget derimot er mangelfull. Det er svært krevende, selv for eksperter, å sette seg inn i hva forslaget i realiteten vil innebære, ikke minst for forbrukerne.
En kompleks lovteknikk, nye begreper, et utvidet virkeområde og en blanding av implementert EU-lovgivning og særnorske forbrukervernregler, gjør at det er svært tidkrevende å sette seg inn i konsekvensene av forslaget. En arbeidsgruppe sammensatt av noen av Norges ledende jurister på det finansmarkedsregulatoriske området fra norske banker har arbeidet siden 2017 med å tolke og konsekvensutrede forslaget. Finans Norges høringssvar beskriver godt de svakhetene denne gruppen har identifisert og påpekt, og som ikke lar seg gjengi innenfor rammene av dette høringssvaret.
Finansavtaleloven er blant de viktigste lovene som regulerer norske bankers virksomhet. Som Norges største bank, nedsatte DNB før sommeren et eget konsernprosjekt der 35 jurister og representanter fra berørte forretningsområder forsøker å forstå det foreslåtte lovverket og vurdere konsekvensene for våre produkter, tjenester, distribusjonsmodeller, opplæring, IT-systemer mv. Dette hurtigarbeidende prosjektet har som mål å ferdigstille en første analyse innen utgangen av 2020.
All den tid finansavtaleloven er et lovverk av stor betydning for forbrukere og leverandører av finansielle tjenester, konsekvensene av forslaget er såpass uoverskuelige, og prosessen forut for proposisjonen har hatt svakheter, mener DNB at representantene i Stortingets justiskomité bør sette av tilstrekkelig tid til god dialog med næringen og forbrukersiden. Selv inviterer vi gjerne komiteens medlemmer til DNB for å diskutere de problematiske sidene ved lovforslaget i større detalj, etter hvert som vi selv har dannet oss en tydeligere formening om detaljene i forslaget.
2. Kommentarer til lovforslagets innhold
Mediedebatten om lovforslaget har i stor grad handlet om misbruk av e-signatur. En styrking av forbrukerbeskyttelsen på dette området er i utgangspunktet positivt, og kan bidra til nødvendig innovasjon fra næringens side. Kravene til hvilke beviser som kan legges til grunn i en misbrukssak bør dog presiseres tydeligere, kravet til kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å bevise en omstendighet medfører at tjenesteytere ofte ikke vil ha mulighet til å kunne føre tilstrekkelige bevis til å vinne frem, og det er grunn til å spørre om reglene for bruk av e-signatur heller burde reguleres i lov om elektroniske tillitstjenester. Forholdet til EU-forordningen eIDAS ser ikke ut til å ha vært vurdert.
Det er verdt å merke seg at finansnæringen i Norge løpende arbeider med forbedring av regelverket og utvikling av bransjenormer for BankID-misbrukssaker, innenfor rammen av Finans Norge og næringens felles teknologiselskap Bits. I tillegg arbeider bankene gjennom Vipps for forbedringer av sikkerheten i BankID. Dette arbeidet innebærer at bankene i Norge selv tar grep for å sikre økt trygghet for forbrukerne ved bruk av elektronisk signatur.
Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at e-signatur kun utgjør en liten del av lovforslaget, og at det også skjuler seg flere uklarheter og mulige svakheter i proposisjonen. Disse er godt redegjort for i Finans Norges høringssvar og supplerende notater som er oversendt komiteen. Hovedpunktene:
→ Lovens virkeområde må presiseres tydeligere.
→ Tjenesteyters ansvar for kunders tap som følge av tredjeparters handlinger bør tydeliggjøres.
→ Direktekrav mot underleverandører bør droppes.
→ Lovforslagets prinsipp om digitalt førstevalg er svært positivt og kan bidra til effektivisering og innovasjon, men dette målet undergraves av enkeltbestemmelser som legger mer risiko på bankene for at meldinger kommer til kundens kunnskap, enn det offentlige selv har i sin digitale kommunikasjon med borgerne.
→ Kontraheringsplikt for næringsdrivende finnes ikke i våre naboland og setter bankene i en posisjon hvor man kan komme i konflikt med andre regelverk som hvitvaskingsloven.
→ Forslaget om avslagsplikt fremfor plikt til fraråding begrenser bankenes mulighet til å utøve skjønn og godt kreditthåndverk, kan begrense adgangen til kreditt for enkelte grupper som gjennomgår vanskelige faser i livet og i ytterste konsekvens virke konjunkturforsterkende.
Én side ved lovforslaget fremstår imidlertid som krystallklar: Uavhengig av utfall vil det være behov for at norske banker – små og store – gjennomfører omfattende tilpasninger av produkter, tjenester, tekniske løsninger og IT-systemer, i tillegg til opplæring av egne ansatte og kommunikasjon til kundene. Det er også viktig at supplerende forskrifter er på plass i god tid før lovendringene trer i kraft. Ikrafttredelse bør derfor tidligst skje 1. januar 2022.
DNB ønsker en debatt om disse sidene ved lovforslaget velkommen, og supplerer gjerne med mer utfyllende redegjørelser og vurderinger i den form komiteen måtte ønske.