Sterke domstoler i hele landet

Domstoladministrasjonens styre har over lengre tid argumentert for endring av domstolstrukturen. Dagens organisering gir store ulemper for driften av domstolene, og disse utfordringene vil bare bli større i årene som kommer. Dette er godt dokumentert av Domstolkommisjonen. Riksrevisjonen viste i sin rapport om domstolene at domstolene har utfordringer med effektiviteten. Konsekvensen av dette er blant annet at mange saker ikke blir behandlet i henhold til Stortingets krav til saksbehandlingstid. Riksrevisjonen påpekte at dette i verste fall var en trussel mot liv og helse for de involverte. Stortinget sluttet seg til konklusjonene i denne rapporten i sin behandling av den.

Domstoladministrasjonen har gitt sin tilslutning til Regjeringens forslag om endring i domstolstrukturen. Departementets forslag vil øke fleksibiliteten i tingrettene ved at innkomne saker innenfor et større geografisk område (rettskrets) kan fordeles på alle tilgjengelige fysiske og personellmessige ressurser innenfor den samme rettskretsen. Dette vil ha en positiv virkning på effektiviteten i tingrettene. En høyere ressursutnyttelse vil medføre at flere tingretter vil kunne komme innenfor Stortingets krav til saksbehandlingstid.

Større rettskretser vil gi mulighet for moderat spesialisering blant dommerne innenfor hver enkelt rettskrets. Det vil bli enklere å bygge sterke fagmiljøer innenfor hver enkelt tingrett (rettskrets). Samlet sett vil departementets forslag utjevne forskjellene mellom dagens tingretter, og derved bidra til at publikum møter et noenlunde likt tilbud uavhengig av hvor de bor i landet. Vi mener departementets alternative forslag i realiteten innebærer at de argumenter som har vært anført mot en endring av domstolstrukturen, i det alt vesentlige faller bort. Brukerne av domstolene får ikke lengre reisevei til tingretten, advokatene ute i distriktene kan fortsette å prosedere sakene på det eksisterende rettsstedet og arbeidsplassene blir værende der de er i dag.

Et konkret eksempel på hvordan Regjeringens forslag vil fungere er Trøndelag: I dag er det fire tingretter i fylket, Trondheim, Fosen, Inntrøndelag og Namdal. Regjeringen vil slå dem sammen til én domstol, med rettslokaler og dømmende virksomhet på alle de fire stedene. Dette forslaget er etter vår mening et «kinderegg», som både er god distriktspolitikk og samtidig løser domstolenes utfordringer:

Kompetansearbeidsplasser beholdes der de er i dag.

For oss i Domstoladministrasjonen er det helt naturlig at den strukturen som nå vedtas må ligge fast i lang tid. Domstolene trenger stabilitet og trygge rammer rundt sin virksomhet. Dersom Stortinget gir sin tilslutning til Regjeringens forslag vil vi se det som vår oppgave å sikre at de folkevalgtes holdning blir satt ut i livet. Det betyr at bemanning og aktivitet skal opprettholdes på alle rettssteder. Det betyr for eksempel at det er naturlig med en hovedregel om at saker som oppstår innenfor den gamle rettskretsen må behandles på det tilhørende rettsstedet.

Arbeidsmengden kan økes for de minste domstolene

I dag er det svært ulik arbeidsbelastning i domstolene. Mange av de små domstolene har relativt lite tilfang av saker. Med nye, større rettskretser blir det langt enklere enn i dag å fordele saker mellom rettsstedene. Dommere som er tilknyttet mindre rettssteder kan få flere, og mer faglig utfordrende, saker innenfor en større rettskrets. Dette vil bidra til at domstolene i distriktene er attraktive arbeidsplasser i fremtiden.

Alle domstoler vil kunne tilby samme kompetanse til innbyggerne

Mange saker er blitt svært krevende å behandle. Dommere må til en viss grad opparbeide seg spesialkompetanse på enkelte felt. En slik «moderat spesialisering» er særlig nødvendig i saker som involverer barn. Men også på andre områder, noe for eksempel NAV-saken viste, trengs det dommere med ekstra kompetanse. Dette er det tilnærmet umulig å få til i svært små domstoler. Stortinget har gjennom behandling av tvisteloven forventet at domstolene i større grad skal tilby mekling av saker. Dette er et viktig tilbud som øker kvaliteten og reduserer kostnaden på prosessene for de involverte. I små domstoler er dette i praksis umulig, da en dommer som har forsøkt å mekle en sak blir inhabil til å behandle saken dersom den går til ordinær behandling i domstolen. Dermed går innbyggere og næringsliv i distriktene i dag glipp av et viktig tilbud fra domstolene. Et likeverdig tilbud til hele landets befolkning krever at alle domstoler har tilgang på dommere med riktig kompetanse. Forslaget om større rettskretser sikrer dette.

Det hevdes fra enkelte at saker og arbeidsbelastning kan overføres mellom domstolene innenfor rammen av dagens struktur. Dette skal være mulig takket være bestemmelser i domstolloven som gir adgang til å flytte saker og dommere mellom domstoler. Styret har vurdert dette, og konkludert med at dette ikke vil fungere – selv om de aktuelle bestemmelsene i loven tilpasses/endres. Formelle konsultasjonsprosesser mellom flere ledere på samme nivå vil være for tidkrevende og lite dynamisk. Dette skyldes forhold som for eksempel at saker skal berammes langt frem i tid, mange saker blir avlyst i siste liten og tidsrammene for sakene sprekker. Dette kan bare løses ved at det er én leder som har ansvar for å fordele saker og ressurser. Dessuten vil hensynet til større faglige miljøer, med økt spesialisering, og standardisering av arbeidsprosessene ikke kunne oppnås uten større rettskretser.

Stortinget må være villige til å finansiere den strukturen de pålegger oss. Skal vi klare å opprettholde og videreutvikle domstolene, må vi både få en struktur og en finansiering som gjør dette mulig. Vi vil særlig peke på to forhold:

• Alle rettssteder må nyte godt av moderniseringen og digitaliseringen som så langt er skjedd i de store domstolene. Det vil medføre betydelige investeringer, men er helt nødvendig for at alle domstoler skal kunne tilby et likeverdig tilbud til befolkningen.
• Det må investeres i domstolenes bygninger. Den tredje statsmakt lever mange steder med lokaler som på langt nær er gode nok. Helt nødvendige bygge- og opprustingsprosjekter er satt på vent i påvente av behandlingen av strukturspørsmålet, for eksempel tinghuset i Molde.