Legeforeningens innspill til Meld. St. 11 kvalitet og pasientsikkerhet 2019
Det er positivt at Helse- og omsorgsdepartementet legger fram årlige meldinger til Stortinget om kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten. Legeforeningen har følgende kommentarer til årets melding.
Kvalitet i primærhelsetjenesten
Stortingsmeldingen refererer i kapittel 6 hva Norsk Pasientskadeerstatning peker på av årsaker til svikt i diagnostikk og behandling, men omtaler ikke løsninger for hvordan disse årsakene kan forebygges. For eksempel viser Stortingsmeldingen til at svikt i diagnostikk av kreftsykdommer er hyppigste årsak til medhold i erstatningssaker hos fastleger uten å angi hva som kan gjøres av strukturelle tiltak for å forebygge denne svikten. Kartlegging av sikkerhetskultur på fastlegekontorer ville for eksempel kunne bidratt til å avdekke fastlegepraksiser med forhøyet risiko, som man kunne ha arbeidet målrettet med.
Legeforeningen savner en vurdering av ledelsesaspektet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Relevant helsefaglig ledelse av tjenestene er avgjørende for kvalitetsforbedring i primærhelsetjenesten.
Kvalitetsarbeid i klinikken
En stor utfordring er å få helsearbeidere i kliniske stillinger til å ta eierskap i kvalitetsarbeid. Legeforeningen mener en viktig forutsetning er at ledelsen informerer om arbeidet og videreformidler resultatene. Det er nødvendig å sette av tid til dette i klinikken. Hvordan sikre at leger blir involvert og at kravene til kunnskap (læringsmål og –aktiviteter) som ligger i den nye LIS-utdanningen blir fulgt opp adekvat? Reell implementering av kvalitets- og forbedringsarbeid krever strukturendringer, bedre indikatorer, ressurser og tilgjengelig kunnskap for alle. Legeforeningen understreker at det i kvalitetsarbeid er viktig å sørge for læring på tvers av avdelinger og helseforetak i spesialisthelsetjenesten og mellom legekontorer og sykehjem i primærhelsetjenesten. Det er nødvendig at det fra administrativt hold avsettes nok ressurser til dette arbeidet, som må skje på klinisk nivå.
Ønske om gode meldesystemer
Helse- og omsorgsdepartementet la i 2018 fram "Meldeordningen for alvorlige hendelser i spesialisthelsetjenesten". Denne ga systematisk kunnskap om forebygging av uønskede hendelser og pasientskader på nasjonalt nivå, og helsepersonell kunne melde sanksjonsfritt med lav terskel. Den var foreslått utvidet til å omfatte den kommunale helse- og omsorgstjenesten og inkludere melderett for pasienter, brukere og pårørende. Ordningen var ikke evaluert før nedlegging, og i den aktuelle Stortingsmeldingen har man ikke tatt opp mulige konsekvenser av nedleggingen. I den nye plattformen som etableres for melding til Helsetilsynet og Undersøkelseskommisjonen må alle opplysninger fra interne meldesystemer i foretakene legges inn på nytt, dette synes tungvint. Per nå er kunnskap om uønskede hendelser og mindre skader ikke lenger tilgjengelig på tvers av tjenestene.
Nasjonalt nivå på forbedringsarbeidet
Legeforeningen lurer også på hvordan man sikrer regional og lokal oppfølging av Nasjonal handlingsplan for pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring over hele landet. Helse Vest omtales med regional plan – hvordan skal man sørge for at de andre regionale helseforetakene følger opp tilsvarende? Og hvordan koordineres de regionale handlingsplanene for å fremme det nasjonale, overordnede nivået og forhindre fragmenting?
Ønske om redusert saksbehandlingstid for rettighetsklager
Legeforeningen støtter pasientombudets kritikk mot langvarig saksbehandling i behandling av rettighetsklager. Dette er en trussel mot pasientsikkerheten og oppleves også belastende for det involverte helsepersonell. Potensialet for læring i institusjonene forsinkes også ved lang saksbehandlingstid.
Kvalitetsindikatorer
Overordnet savner Legeforeningen beskrivelser av hvordan kvalitetsindikatorene kan brukes til å forbedre tjenesten.
OECD-indikatorer
Det hadde vært nyttig om man vurderte endring av oppnåelse av en kvalitetsindikator opp mot tidligere år og ikke bare mot andre land. Legeforeningen mener at det er uheldig at svært vanlige og viktige indikatorer, som for eksempel forekomst av helsetjenesteassosierte infeksjoner, likestilles med svært sjeldne hendelser, som gjenglemt gjenstand. "Andel personer som er testet for blod i avføringen" er ikke en god kvalitetsindikator i Norge da man i tarmkreftscreeningen som starter i 2021 har koloskopi som foretrukket metode. Indikatoren vil dermed ikke reflektere kvalitet med hensyn til utfallet.
Nasjonalt kvalitetsindikatorsystem
Det er positivt at det har vært en reduksjon av de mest alvorlige pasientskadene siden 2012, men Legeforeningen savner forslag til en plan for reduksjon av øvrige pasientskader.
Forbruket av antibiotika på sykehus er fremdeles stort, men viser riktig utvikling. Flere norske sykehus burde ha spesialiteten infeksjonsmedisin i tjeneste og bedre tjenester for raskere mikrobiologisk diagnostikk.
Legeforeningen savner en vurdering av hva som kan vurderes som kvalitetsindikatorer. Å sette likhetstegn mellom brukeropplevelser og kvalitet er ikke nødvendigvis riktig. For eksempel vil ikke en viss ventetid hos fastlegen nødvendigvis være et tegn på dårlig kvalitet, og det kan bidra til å redusere overforbruk av helsetjenester. Kapittelet mangler faglig refleksjon om forskjell på nivå av kvalitet og opplevd grad av service og tilgjengelighet.
Fagmiljøene må involveres sterkere i retningslinjearbeid
Det er problematisk når retningslinjer utarbeides av personell som ikke har tilstrekkelig praktisk erfaring uten å involvere fagmiljøet. Dersom nasjonale retningslinjer skal få feste i klinikken, krever dette grundig forankring i fagmiljøene. Formidling av at retningslinjer er et risikoreduserende tiltak er også en forutsetning for å lykkes.