Virkemiddelpakke for klimaomstilling og industrivekst

1.      Mål og anbefalinger

Klimagassutslippene fra norsk landbasert industri (eksl. raffineriene) utgjør om lag 11,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter (2019). Størsteparten av utslippene (> 93%) kommer fra kvotepliktig sektor (10,7 millioner tonn CO₂), mens en mindre andel (< 7%) stammer fra ikke-kvotepliktig industri (0,8 millioner tonn CO₂). De største kvotepliktige utslippene fra industrien kommer fra ulike typer prosessindustri, som aluminium, ferrolegering, mineralgjødsel, sement og kjemisk industri. Kilder til utslippene er bl.a. bruk av kull som reduksjonsmiddel i metallindustri, og bruk av fossile råvarer og brensler. Innen ikke-kvotepliktig industri kommer ca. 70% av utslippene fra bruk av fossile brensler mens ca. 30% stammer direkte fra industrielle prosesser. I tillegg bidrar avfallsforbrenning til årlige utslipp på ca. 0,9 millioner tonn CO₂. 

Norsk Industris mål for klimaomstilling i landbasert industri er:

• Realisering av utslippsreduksjoner fra kjente prosjekter, tilsvarende 2,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2030, slik at industriens utslipp reduseres med mer enn 50% sammenlignet med 1990.
• Realisere potensialet for utslippskutt innen stasjonær forbrenning.
• Utvikling av nye innovasjonsprosjekter, som bidrar til ytterligere klimakutt, herunder etablering av karbonfangst på større industrielle punktutslipp utover det som i dag ligger inne i Langskip.
• Omfattende utvikling og etablering av ny lavutslippsindustri i Norge frem mot 2030.
• Den landbaserte industrien skal være karbonnøytral senest innen 2050.

Stortingsmeldingen legger opp til et skille mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig industri mht. virkemiddelbruk. CO₂-avgiften trekkes frem som det viktigste virkemiddelet for ikke-kvotepliktig sektor. For kvotepliktig industri er det prismekanismer knyttet til EUs kvotehandel som primært skal utløse utslippsreduksjoner. I den nye styringsavtalen mellom Klima- og miljødepartementet og Enova prioriteres utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor. For å nå utslippsmålene er det imidlertid nødvendig med en helhetlig virkemiddelpakke for klimaomstilling i både kvotepliktig- og ikke kvotepliktig industri.

Norsk Industri anbefaler derfor at Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en helhetlig virkemiddelpakke for klimaomstilling og industrivekst. En virkemiddelpakke må bidra til utslippskutt i både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig industri. Konkret anbefales følgende virkemidler:

• Inngåelse av en klimaavtale mellom industrien og myndighetene, med konkrete utslippsmål.
• Enova må likebehandle støtte til reduksjon i kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp.
• Etablering av et system for såkalte differansekontrakter, som et supplement til Enova.
• Etablering av et eget CCS-fond, som utfyller EUs støtte- og lånefinansieringsordninger.
• Aktiv deltagelse i Europeiske støtte- og lånefinansieringsordninger.

I tillegg er det nødvendig at miljø og innovasjon vektlegges tyngre ved offentlige innkjøp enn i dag.

 

2.      Klimapolitikken må legge til rette for ny industriutvikling og grønne arbeidsplasser

Klimapolitikk er industripolitikk. I Stortingsmeldingen heter det bl.a. at i 2030 er målet at Norge skal ha en konkurransedyktig industri som produserer varer og produkter med lave utslipp. Regjeringen arbeider for at klimapolitikken skal skape vekst, og ikke bidra til at virksomheter og aktivitet skal flyttes ut av landet. Dette er politikk vi er enige i. En god klimapolitikk reduserer utslipp globalt, nasjonalt og lokalt samtidig som den tiltrekker investeringer i eksportrettet lavutslippsindustri til Norge. Vi har globale konkurransefortrinn innen prosessering av råmaterialer og metaller, integrasjon i maritim sektor, produksjon og resirkulering av batterier, produksjon av hydrogen, havvind, ny teknologi innen karbonfangst og lagring, etc. Der andre land bruker fossil energi som innsatsfaktor, har Norge tilgang til store mengder fornybar kraft som kan brukes til industribygging. I tillegg har vi i Norge fordelen av å ha en arbeidsstyrke som er høyt utdannet, teknologisk kompetent og med lang industriell erfaring.

 

3.      Prising av klimagassutslipp fra industrien

Norsk industri opererer i konkurranseutsette markeder med mange globale aktører. Slik det heter i Stortingsmeldingen er rammevilkårene industrien opererer under viktig for om de klarer å konkurrere globalt. For kvotepliktig sektor prises utslipp gjennom kvoteprisen. Kvoteprisen har nå passert 300 kr/tonn CO₂. I meldingen beskrives en utvikling der kvoteprisen øker til mellom 450 og 900 kr/tonn CO₂ i 2030. For ikke-kvotepliktig sektor varsler Regjeringen økt CO₂-avgift opp til 2000 kr/tonn CO₂ i 2030.

For kvotepliktig industri er EUs kvotesystem rett virkemiddel. En særnorsk avgift på CO₂-utslipp, i tillegg til kvoteplikt, vil svekke norsk industris konkurransekraft og kan føre til karbonlekkasje. Kvotepliktig industri må likebehandles med konkurrenter i Europa og ikke utsettes for doble virkemidler (både kvotekostnader og CO₂-avgift). I finansinnstillingen i 2020 påpekte flertallet at norsk fastlandsindustri i utgangspunktet ikke bør være ilagt både kvoteplikt og CO₂-avgift (Innst. 3 S (2019-2020), kap. 10.9). Ifm. Klimaforliket i 2012 understreket Stortingets energi- og miljøkomité at man skal unngå ytterligere CO₂-avgift for virksomheter i fastlands-Norge som er pålagt kvoteplikt (Innst. 390 S (2011-2012)). EUs kvotehandelsdirektiv åpner for å kompensere påslaget i kraftprisen som følge av at fossilt baserte kraftleverandører må kjøpe klimakvoter. CO₂-kompensasjon er nødvendig for å hindre karbonlekkasje.

Industribedrifter med lavt effektbehov er skjermet fra EUs kvotesystem fordi de i mindre grad er i stand til å bære kostnadsbyrden klimakvotene utgjør. Opptrapping av CO₂-avgiften utover kvotepris vil gi ikke-kvotepliktig eksportindustri en stor konkurranseulempe, både sammenlignet med kvotepliktige bedrifter og konkurrenter i Europa som ikke betaler klimakvoter og har lav/ingen CO₂-avgift. For ikke-kvotepliktig industri vil rett virkemiddel være en klimaavtale mellom industrien og myndighetene, der industrien forplikter seg til konkrete utslippsreduksjoner, kombinert med at CO₂-avgiften trappes opp til å følge kvoteprisen, men ikke overstiger denne. Opptrapping av CO₂-avgiften må følge en forutsigbar og langsiktig plan og være basert på en klimaavtale. En klimaavtale og opptrappingsplan må ivareta industriens konkurransekraft og se hen til hvordan klimagassutslipp fra industri prises i andre EU-land.

Vi har oversendt komiteen vårt innspill, med et vedlegg som redegjør nærmere for virkemidler. 

Med vennlig hilsen 

Norsk Industri