Høringsnotat Foreningen for human narkotikapolitikk

Høringssvar fra Foreningen for human narkotikapolitikk vedrørende Prop. 92 L (2020-2021)

Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform - opphevelse av straffansvar m.m.), Dokument 8:111 S (2020-2021) Representantforslag om at rusavhengige ikke skal straffeforfølges, Dokument 8:119 S (2020-2021) Representantforslag om en forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet.

Først og fremst, tusen takk for deres engasjement for å skape en bedre narkotikapolitikk og en bedre rusomsorg. Foreningen for human narkotikapolitikk støtter retningen og intensjonen i NOU-utvalgets forslag og vi er veldig bekymret for at den foreslåtte kunnskapsbaserte tilnærmingen skal vannes ut før endelig vedtak på Stortinget.

Vi ser på rusreformen – fra straff til hjelp som en videreføring av rusreformen av 2004, da rusavhengige fikk pasientrettigheter. Siden den gang har samfunnets tilnærming, slik vi ser det, vært paradoksal. Med pågripelser og straff på den ene siden. Og med vekst og utvikling i inkluderende hjelpetiltak på den andre. Gjennom disse årene har vi lært mer om hva det er som virker og hva som ikke virker.

Ved å forlate straffesporet blir tilnærmingen mer helhetlig og konstruktiv. Vi ønsker at brukere av ulovlige rusmidler ikke lenger skal ses på som en masse med dårlige egenskaper, men at hver enkelt skal møtes og forstås som individer.

Vi mener regjeringens forslag til rusreform er en konservativ og streng modell. Begrepet avkriminalisering brukes og med rette, men dette fortjener ikke å bli fremstilt som en liberalisering av narkotika eller frigjøring av de som bruker alternative rusmidler. Politiet skal stadig avdekke bruk, anholde, visitere, ta beslag og destruere stoffene de kommer over. Og man skal pålegges oppmøteplikt, mot et gebyr på 2400 kroner.

Vi støtter Rusreformutvalgets forslag om mengdebegrensninger og synes regjeringens mengdebegrensninger er for strenge. Vi synes at politiet skal ta beslag i de aller færreste tilfeller. Og vi er heller ikke tilhengere av det høye gebyret for manglende oppmøte.

Samtidig har vi forståelse for kompromissene som ligger bak dette forslaget.  

Dersom årets rusreform blir vedtatt slik den foreligger vil den være vår tids viktigste velferdsreform.

Ved å se tilbake på utviklingen i hjelpeapparatet så er det tydelig at verken rusreformen i 2004 eller styrkingen og differensieringen av tiltakene kunne ha skjedd uten den samtidige oppmykningen på justissektoren.

Det er fordi det går en klar grense for hvor langt man kan gå i å hjelpe de som den overordnede politikken er å straffe. Og desto strengere straffene er, desto mer kontroversielle er de helse- og sosialfaglige tiltakene. 

Eksemplene på dette er mange. Sosialarbeidere som ble dratt ut av Slottsparken og anklaget for å legge til rette for narkotikakriminalitet. Sykepleierne på hjul som ble jaget fra Oslo sentrum, sammen med rusavhengige. Og alle forslagene om nye hjelpetiltak som ble møtt med klander som å ha gitt opp kampen mot narkotika og fremstilt som stakkarsliggjøring, sniklegalisering, normalisering av narkotika også videre.

Vi håper dere, med oss, ser at denne rusreformen kan åpne et vel av muligheter for videreutvikling av hjelpeapparatet og at samfunnets mest marginaliserte, de som til nå har sittet nederst ved bordet, endelig kan møtes, som helseminister Bent Høie sier det, i samme øyehøyde og dra nytte av velferdssamfunnets – over lang tids ervervede kunnskap, verdier og funksjoner.

Blant de oftest uttalte intensjonene med rusreformen er den at en avkriminalisering vil bidra til at flere kommer i posisjon til å ta imot hjelp. Vi verdsetter og støtter denne intensjonen.

Våre erfaringer med 15 år på rusfeltet og tett kontakt med rusmiljøene tilsier at de færreste av de som utvikler rusproblemer ønsker kontakt med hjelpeapparatet fordi de har for mye å tape. Derfor kommer mange, under de gjeldende forutsetninger, for sent i posisjon til å ta imot hjelp. Da er de ofte så skadet både økonomisk, helsemessig og sosialt at skadene vil prege resten av deres liv.

Dersom straff og tvang opprettholdes for de uten dokumentert rusavhengighet, vil dette bidra til å svekke denne intensjonen.

Dessuten vil det stå i veien for god rusforebygging. De færreste unge som utvikler rusproblemer har i dag noe sted å henvende seg fordi de frykter å bli møtt med skuffelse, fordømmelse, tvang, sanksjoner og straff. Også de fortjener å møtes i samme øyehøyde og bli forstått som unge mennesker med rusutfordringer, istedenfor som selvforskyldte uforsvarlige kriminelle rusmisbrukere som ikke vet sitt eget beste.

Vi mener at praksisen med bruk av ruskontrakter bør bero inntil konsekvensene av ruskontrakter er utredet. Ruskontrakter er ikke kontrakter for å forebygge rus, men intensivering av kontroll og svært krenkende og nedverdigende kontroll for å avdekke ytterligere bruk av ulovlige rusmidler og så opprette straffesak hvis det skjer igjen. Vi er i kontakt med ungdomsarbeidere i kommuner som opplever at de pedagogiske verktøyene glipper, så fort ungdom er uheldig og blir gjenstand for ruskontrakter.

Dokumentasjonen i NOU’en er grundig og klar på at straff ikke forebygger rus, vi mener straff står i veien for forebygging og at det hindrer en utvikling av fornuftige forebyggende tiltak overfor ungdom.