Det norske maskinistforbunds innspill til Prop. 138 L (2020-2021)

Det vises til Stortingets behandling av Prop. 138 L (2020-2021) Endringer i lov om aldergrenser for offentlige tjenestemenn m.fl. og lov om pensjonsordning for sykepleiere (fjerning av plikten til å fratre ved særaldersgrense). Det norske maskinistforbund (Dnmf) vil takke for muligheten til å komme med innspill til Stortingets arbeids- og sosialkomité sin behandling av saken.  

Det har blitt pekt på at særaldersgrenser er til hinder for at arbeidstakere kan stå lengre i arbeid. Isolert sett er det riktig at særaldersgrenser er til hinder for at arbeidstakere kan stå lenger i den aktuelle stilling, men særaldersgrenser er ikke til hinder for at arbeidstakere kan finne arbeid innenfor andre stillingskategorier enn de med særaldersgrense. Departementet viser til at det er «historiske» prosesser som ligger til grunn for dagens særaldersgrenser, og viser til at befolkningen generelt sett har blitt friskere. Det har også blitt pekt på at ansatte innenfor politi, forsvar og brannvesen ofte har bedre helse enn befolkningen generelt. Dnmf viser til at ansatte innenfor brann og redning har et like sterkt behov for særaldersgrense i dag som i tidligere tider, og vi gjør nærmere rede for dette nedenfor.

Arbeidsoppgavene innenfor brann og redning

Da loven om aldersgrenser kom i 1956 var arbeidsoppgavene innenfor brannyrket vesentlig annerledes enn i dag. Primæroppgavene var de samme den gang, nemlig å slukke branner og bistå forulykkede ved ulykker. Det var også betydelig flere ansatte på jobb til enhver tid. Eksempelvis er det ved Bergen brannvesen i dag til enhver tid 37 brannmannskaper på jobb, så sent som i 1998 var det så mange som 51 brannmannskaper og i 1956 da loven kom var det til sammenlikning 70 brannmannskap på jobb til enhver tid.

Samtidig som altså antallet brannfolk på vakt har gått drastisk ned, har antallet hendelser og hendelsestyper gått opp. Det har i samme tidsperiode vært en forrykende utvikling på utstyrssiden innenfor tjenesteområdet til brann- og redningsetatene, men samlet sett er det nok slik at belastningen for den enkelte tjenesteperson er vesentlig økt. Vi vil i den forbindelse vise til bla. PLIVO forskriften og statistikk ifra DSB som viser en markant økning i helseoppdrag for brann og redning.

Den enkelte branntjeneste mann/kvinne må hvert år igjennom hele yrkeskarrieren klare Arbeidstilsynets test for å kunne være røykdykker. Denne testen skiller ikke på alder, og er lik enten man er 25 år eller 59 år. Dette er en fysisk kapasitetstest.

Økt risiko for sykdom

Når det kommer til primæroppgaven å slukke branner er det slik at de siste 20-30 årene har brannfysikken endret seg. Der det tidligere var «rene» treprodukter som brant og som gav en «mindre» giftig brannrøyk, er i dag bygningene, både private hus og industribygg stadig fullere av bygningsmaterialer og inventar som består av bla. i stor grad petroleumsprodukter. Dette gir en helt annen brannbelastning. Det gir også en såkalt «cocktail» effekt i brannrøyken slik at denne blir mer giftig enn tilfellet var tidligere.

Dette er nå gjenstand for forskning i Norge igjennom STAMI og Kreftregisteret. Foreløpige tall ifra kreftregisteret viser at 25 % av brannfolk i Norge har hatt kreft. Tidligere var ingen krefttyper godkjent som yrkessykdom for brannfolk. Pr. i dag er det mulig å få fire kreftformer godkjent som yrkessykdom for brannfolk i Norge, disse er Beinmargskreft, prostata kreft, Non-Hodgkins lymfekreft og kronisk lymfemisk leukemi.

Omfattende internasjonal forskning (Le Masters study) viser at brannfolk har forhøyet risiko for å utvikle 14 forskjellige kreftsykdommer grunnet eksponering av kjemiske damper, gasser og partikler fra brannrøyk.

«Healthy workers effect» dvs. at enkelte arbeidstakere i utgangspunktet har bedre helse er riktig når man ser på begynnelsen av yrkeskarrieren. Internasjonal forskning viser imidlertid at denne fordelen avtar raskere for brannfolk pga. eksponeringen av bla. brannrøyk enn for befolkningen generelt.

Det samfunnsmessige behovet

Etter vår oppfatning er behovet/grunnlaget for særaldersgrense for brannfolk knyttet til samfunnets/innbyggernes behov for sikkerhet. Med dette menes at samfunnet må være sikret personell som er i stand til å utføre livreddende hjelp til forulykkede gjennom hele yrkeskarrieren. Det stilles i dag strenge krav både fysisk, men også medisinsk, til innsatspersonell i brann- og redningstjenesten. Det kan her nevnes at det er obligatorisk med en omfattende legekontroll hvert år etter fylte 50 år. Før fylte 50 år er det sjeldnere test hos lege.

Det er etter vårt syn urealistisk at flertallet av de ansatte i brann- og redningstjenesten er i stand til å utføre f. eks røykdykking på en sikker og effektiv måte etter fylte 60 år, både med tanke på egen sikkerhet og helse, men også for den/de forulykkede.

Få alternative stillinger

Forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen sier at alle kommuner må ha én stilling pr. 10.000 innbyggere til brannforebyggende arbeid. Tidligere var denne typen arbeidstakere som oftest innsatspersonell fra brannvesenet ved de store profesjonelle brannkorpsene. I dag består de fleste brannforebyggende avdelinger i brann- og redningsvesen nesten utelukkende av branningeniører med minimum en bachelor grad innen brannforebygging. Dette er en fornuftig utvikling, da det er en rekke lover og forskrifter man må forholde seg til innenfor faget forebygging.

Som en tommelfingerregel kan man si at antallet lovpålagte stillinger som ikke er innsatspersonell utgjør ca. 15 % av samlet styrke av innsatspersonell. Dette vil gi den enkelte arbeidsgiver innenfor brann og redning en betydelig utfordring ved å finne adekvat arbeid for innsatspersonell som av ulike årsaker ikke klarer de fysiske eller medisinske kravene som blir stilt for å inneha stilling ved brann og redningsvesenet. De aller fleste andre stillinger ved et brann- og redningsvesen er av merkantil karakter.

Slik vi ser det utfra departementets vurderinger vil det være svært utfordrende å gi arbeidsgiver en utvidet plikt til å tilrettelegge for fortsatt arbeid innenfor brann- og redningstjenesten med de ovenforliggende forutsetninger. Denne betraktningen ifra departementet er også i motstrid til de administrative virkningene som blir påpekt. Dersom den foreslåtte endringen gjennomføres er Dnmf bekymret for at det fører til flere oppsigelser av arbeidstakere som ikke lenger kan utføre sitt arbeid på en forsvarlig måte. Dette er igjen ikke forenelig med at man ved å ta bort plikten til å gå av får en rettighet til å stå i stilling.

Vår tilråding

Dnmf mener at plikten til å fratre stillingen ved oppnådd særaldersgrense for ansatte innen brann- og redning ikke bør oppheves, og mener derfor komiteen bør avvise regjeringens forslag.

Kontakt Dnmf:
Hege-Merethe Bengtsson
Administrerende direktør i Det norske maskinistforbund
hmb@dnmf.no / 414 41 818