Innspill fra Norsk Tannpleierforeining (NTpF) til Meld. St. 38 (2020-2021)
Norsk Tannpleierforeining, NTpF, takkar for anledning til å gi skriftleg innspel på melding til stortinget om Meld. St. 38. I innspelet, vil Tannpleierforeininga spesielt leggja vekt på i varetaking av det førebyggjande arbeidet i forhold til prioriteringsbegrepa. NTpF registrerer at kriteria for det helsefremmande- og førebyggjande arbeid, retta mot tiltak for heile eller delar av folket, ikkje er blitt del av meldinga.
NTpF støttar at meldinga legg til grunn felles prioriteringsprinsippa i pleie- og omsorgstenesta og tannhelsetenesta. Det understrekar verdien av at munnhelsa blir naturleg del av helsebegrepet og dermed viktig del av helsetenesta. Samtidig skapar det forståing for at munnhelsa påverkar den generelle helsa. Like begrep og prioriteringar, styrker nødvendig samhandling på tvers av forvaltningsnivå og tenester og gir meir samstemt teneste overfor brukarane.
Tannpleiaren si yrkesutøving:
Tannpleiarane arbeider i 1. linje tenesta og er nøkkelpersonell i det helsefremming og førebygging arbeidet i tannhelsetenesta. Tannpleiaren samarbeider med pasienten, veileidar og motiverer til eigen meistring, undersøke tenner, stille diagnose, gir rens, henviser evt. vidare. God dialog med barn og unge, gir også grunnlag for å unngå angst for tannbehandling på sikt. Ei sentral oppgåve i tannpleiaren si yrkesutøving, er samhandling på tvers av tenester og forvaltningsnivå.
Orda meistring og brukarmedverking i bruk av prioriteringskriteria, vil styrka det førebyggjande området med bakgrunn i det som er vist til. Ved å inkludere meistring, blir brukaren si stemme viktig, både i utvikling av tenesta og i møte mellom den enkelte brukar og tannhelsepersonell.
Prioritering av førebygging i tannhelsetenesta:
Vi veit at redusert satsing på førebygging, legg unødig belastning på pleie- og omsorgssektoren og påverkar tilbod til andre prioriteringsgrupper i tannhelsetenesta. Sjølv om det i Lov om tannhelsetjenesten, blir prioritert førebygging føre behandling, blir tiltak som gir rask effekt, lett prioritert. Resultat visar derimot at fylka som vel å vektlegg individuelle førebyggjande tiltak overfor barn og unge, og styrka samhandling med naturlege samarbeidspartar både i helsestasjon, skule, pleie- og omsorgssektoren, oppnår resultat som skil seg frå resultat oppnådd i andre fylke. Resultat frå tidlegare Buskerud fylke viser stor forbetring av munnhelsa for pasientar i institusjon når samhandling med kommunen vart satt i system.
Munnhelse er ein av dei ikkje-smittsame sjukdommar, NCD. Risikofaktorar som sukkerinntak, dårleg munnhygiene og tobakk er faktorar vi kan påverka både gjennom individuelle og strukturelle tiltak. Det visar at dei fleste sjukdommar i munnen som karies og tannløysing, kan førebyggjast.
Førebyggjande tiltak gir spesielt rask og ekstra gevinst på munnhelsa. Felles strategi mot ikkje-smittsame sjukdommar, NCD, vil redusera sjukdommar i munnen, diabetes, hjarte/kar sjukdommar, luftvegssjukdommar, overvekt mm.
Korleis prioriteringsprinsippa kan styrka førebygging:
I nyttekriteriet aukar tiltaket sin prioritet med forventa nytte av tiltak. Forsking utført av tannpleiarar, visar at gjennom god dialog med pasienten, utviklar pasienten eigen tannhelsekompetanse og utløyser ressursa hos seg sjølv og samfunn. Det stimulera til betra munnhelse, og auka velvære og livskvalitet. (Halvari et al. 2010).
Gjennom dialog og individuell rettleiing, vil pasienten bli involvert i tiltak for å betra eiga munnhelse. F eks er tannløysning, periodontitt, den sjette mest vanlege kroniske sjukdommen i verda. Samtidig kan den førebyggjast ved etablert god, dagleg munnhygiene.
Munnhelseparadokset er at fleire gjenståande tenner, aukar risken for sjukdommar i munnen hos svake individ med redusert evne til å ta i vare eigen munnhelse. Målgruppa blir pleiepersonell i heimesjukepleie eller på institusjon. Nødvendig tannhelsefagleg kunnskap hos tilsette er avgjerande for å utføra adekvat munnstell av den pleietrengjande pasienten. Tilstanden hos sjukeheimspasienten, er ofte så redusert at tannbehandling vanskeleg lar seg gjennomføra og resultatet blir nedkariert tannsett og smerte. Alvoret i situasjonen, viser nytten av alvorleghetskriteriet, og tidleg intervensjon for å unngå forfall av tannhelsestatus. Omsorgsplanen for pasientar i heimesjukepleiene, kan omfatte fleire tiltak for å handtera nedgang i eigenkapasitet. Ved å registrera endra meistring, kan tiltak bli sett inn før behovet for hjelp oppstår. Annmodningsvedtak om tannpleiar tilsett i kommunen, må få merksemd og tannpleier i kommunen, kan få viktig rolle i helse- og omsorgstenesta.
Prioritet av tiltak, aukar desto mindre ressurs det legg beslag på. Ved vurdering av bruk av tannhelsepersonell, har tannpleiaren 3-årig bachelorutdanning og jobbar stort sett utan assistanse. Auka bruk av tannpleiar i tenesta, er ressurssparande og samfunnsøkonomisk av di førebygging får større fokus.
Prioritet i meldinga:
Skal førebygging få den prioritet i tannhelsetenesta som meldinga legg opp til, må tannpleier også vera representert i ledande stillingar i tenesta. Satsing på førebyggjande arbeid, bør gjenspeglast i kompetanse i embetsverk som eks i Helsedirektoratet.
Avslutningsvis, støttar Tannpleierforeininga behov for etablering av nasjonalt kompetansemiljø som kan gi hjelp i utøving av prioriteringskriteria. Kriteria må regulerast rettsleg og NTpF ser fram til melding frå regjeringa til Stortinget om tannhelsetenesta.
Venleg helsing
Hilde Aga, leiar
Norsk Tannpleierforening