Høringssvar Dokument 8:46 L (2021-2022)
RIO er en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet. Vårt formål er å bidra med fag- og brukerkompetanse sånn at flest personer med rusutfordringer får best mulig hjelp.
RIO støtter avkriminalisering av befatning med ulovlige rusmidler uten bruk av sanksjoner, slik det ble anbefalt i NOU 2019:26 ‘Rusreform – fra straff til hjelp’. For å kunne gi god hjelp, må man møte brukerne der de er. Stigma står i veien for dette. Derfor er et viktig formål med rusreformen å bygge ned stigma. Man kan ikke bygge ned stigma hos mennesker og samtidig straffeforfølge dem.
Dette er en av hovedgrunnene til at vi støtter Rusreformutvalgets anbefalinger om avkriminalisering av befatning med illegale rusmidler til eget bruk. Dette er etter vårt syn en reform som bygger på et oppdatert kunnskapsgrunnlag og som er utformet innenfor rammene av allment anerkjente rettsstatlige prinsipper og menneskerettighetene. Avkriminalisering har støtte Verdens Helseorganisasjon, samtlige FN-byråer, FNs Høykommissær for Menneskerettigheter, UNAIDS, og de fleste internasjonale forskningsmiljøer på rusfeltet.
Et annet viktig paradigmeskifte som vil følge av Rusreformen vil være å møte rusbrukere hovedsakelig med helsehjelp istedenfor med straff, ved å flytte det politiske ansvarsområdet fra Justis- og beredskapsdepartementet til Helse- og omsorgsdepartementet. Dette er et grunnleggende og viktig premiss i videre politikkutforming, der avstigmatisering erstatter utenforskapet som skapes ved dagens ruspolitikk som i stor grad avhenger av et premiss om at straff er forebyggende eller bidrar til hjelpesøkende atferd.
Vår erfaring som brukerorganisasjon er at rusutfordringer i samfunnet må analyseres i en større sosial kontekst, der bakgrunnen for rusbruken er kompleks og overlapper med andre sosiale og helserelaterte behov. En persons oppvekstsvilkår og de sosioøkonomiske forholdene ei har levd under eller lever i, har vesentlig betydning for eventuelt rusbruk og bakgrunnen for det. Når staten påfører straff for rusmiddelbruk som kommer som følge av at samfunnet svikter i tidlig levealder, blir dette også en dobbelt form for straff, for forhold som er samfunnsskapt.
Offentlige etater har også dokumentert at kontrollvirksomheten som utføres av politi, i form av for eksempel personundersøkelser og personransakelser, i større grad rammer personer med bakgrunn fra sosioøkonomisk belastede områder enn det gjør folk med tilknytning til mer sosioøkonomisk resiliente områder. Nyere forskning viser at ungdom som har foreldre med mindre enn fire års høyere utdanning, også har syv ganger høyere strafferisiko enn ungdom der foreldrene har mer enn fire års høyere utdanning.
En annen dokumentert forskjellsbehandling er hvordan kontroll og straffeutmåling i større og hardere grad rammer synlige etniske minoriteter, og særlig minoritetsungdommer er sårbare for denne forskjellsbehandling. Denne slagsiden i dagens ruspolitikk medfør alvorlige konsekvenser for den enkeltes rettssikkerhet og har en antidemokratisk effekt, som preges av mistillit til det offentlige hjelpeapparatet.
Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme uønskede handlinger hos borgerne, er ment belastende og er svært stigmatiserende. Derfor må bruk av straff solid begrunnes. Den norske begrunnelsen for bruk av straff mot rusmiddelbrukere har hvilt på det udokumenterte premisset om at straff fører til redusert rusmiddelbruk.
Forskningen som Rusreformutvalget har lagt til grunn, viser at det ikke er empirisk grunnlag for å hevde at straff fører til redusert bruk i befolkningen, en konklusjon som har styrket seg etter at innstillingen ble levert til regjeringen i 2019. Tvert imot tyder forskning på at bruk av straff eller straffelignende reaksjoner, øker sannsynligheten for videre kriminell og antisosial atferd blant ungdom som kommer i kontakt med justissektoren.
Straff og tvangsinngrep ved mistanke om rusmiddelbruk oppleves fort som uforholdsmessige og svært inngripende. En slik tilnærming ødelegger den nødvendige tilliten som må ligge i bunn i møtet mellom det offentlige hjelpeapparatet og individet. Som rusreformdebatten har vist oss, og som klargjøringen fra Riksadvokaten 9. april viser, har politiet brukt uhjemlede tvangsmidler mot brukerne i en årrekke. Vi mener det er nærliggende å anta at det er straffens stigmatiserende effekter som har normalisert en slik diskriminering av de personene vi representerer.
Derfor anbefaler vi at komiteen innstiller på andre, helserettede, forebyggingstiltak for å oppnå ruspolitiske mål, i stedet for straff, som er avstigmatiserende, helsefremmende og skadeforebyggende.
Vi støtter de anbefalinger som er fremlagt i NOU 2019:26, inkludert forslag til mengdebegrensninger for straff-frihet. Vi frykter at lave mengdebegrensninger og mellomsjiktet slik det er foreslått, vil føre til en uheldig variasjon i skjønnsutøvelse fra politiet, som vil resultere i at personer med rusmiddelavhengighet fortsatt vil havne i straffesakskjeden. Vi ønsker å vise til den forandrede rettspraksisen i domstolene, der terskelverdiene for mengdebegrensninger faktisk med god margin overstiger Rusreformutvalgets anbefalinger.
Vi støtter ikke forslag om overtredelsesgebyr for ikke å greie å møte hos rådgivende enheter. Vi frykter at dette vil føre til uønsket variasjon og dermed svekket tiltro til enhetene, og at personer man trenger å komme i dialog med heller belastes med gjeld. Vi ønsker derfor å understreke at de rådgivende enhetene ikke skal ha som funksjon å utdele administrativ straff eller at de skal forenkles til ruskontrakt-enheter slik vi ser tegn på i enkelte kommuner.
Selve formålet med rusreformen er avstigmatisering. Om komiteen ønsker å avstigmatisere brukerne, anbefales dere å gå inn for at tidligere strafferegistrering for de lovovertredelser som nå er foreslått avkriminalisert fjernes, ved at Rusreformutvalgets anbefalinger tas til følge, at det innføres bestemmelser i politiregisterforskriften som medfører at reaksjoner for overtredelse av legemiddelloven §24 første ledd slettes og at det ved konkret søknad vurderes om tidligere ilagte reaksjoner for brudd på straffeloven §231 fjernet fra politiregisteret.