Høringsuttalelse fra Marianne Martinsen ved høgskolen i Innlandet Representantforslag om en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten

Bakgrunn

I forbindelse med den pågående debatten om spiseforstyrrelser i idretten har forebyggingsprogrammet som ble utviklet og benyttet i forbindelse med mitt doktorgradsarbeid blitt en sentral del av debatten. Jeg vil derfor gi en kort redegjørelse for dette arbeidet før jeg vil gi mine kommentarer til representantskapsforslaget.  

I 2015 forsvarte jeg mitt doktorgradsarbeid «Preventing eating disorders among young male and female elite athletes» ved Norges idrettshøgskole (NIH). Doktorgradsarbeidet ble gjennomført ved Senter for idrettsskadeforskning (NIH) og støttet med midler fra Kulturdepartementet, Olympiatoppen, og Sunn jenteidrett (nå Sunn idrett i NIF). Utad fikk prosjektet navnet: Idrett, helse, kropp og prestasjon.  

Bakgrunnen for doktorgradsarbeidet var todelt: 1. undersøke forekomsten av spiseforstyrrelser blant unge mannlige- og kvinnelige toppidrettselever, og sammenligne denne med forekomsten blant elever ved vanlig videregående skoler. 2. undersøke om det er mulig å forebygge nye tilfeller av spiseforstyrrelser blant elever ved toppidretts- og skigymnas ved hjelp av et ettårig skolebasert intervensjonsprogram.

Via tidligere studier var det godt dokumentert en høyere forekomst av spiseforstyrrelser blant eliteutøvere på seniornivå i vektavhengige idretter sammenlignet med ikke-vektavhengige idretter, og en tydelig kjønnsforskjell. Enkelt studier antydet også en sammenheng mellom tidlig spesialisering og forekomst av spiseforstyrrelser. At pubertet i seg selv er en høyrisikoperiode for utvikling av spiseforstyrrelser var godt kjent. I tillegg rapporterte mange av de voksne utøverne med spiseforstyrrelser at deres forstyrrede spiseatferd startet da de var unge lovende utøvere. Bekymringen for unge utøvere var derfor stor, og vi erfarte at mange unge utøvere henvendte seg med ønske om hjelp for en spiseforstyrrelse eller forstyrret spiseatferd. På denne bakgrunn ble det gitt midler til å kartlegge forekomsten av spiseforstyrrelser og dernest utarbeide og teste ut et skolebasert intervensjonsprogram med hensikt å forebygge nye tilfeller av spiseforstyrrelser.  

Deltakere

Del 1: Førsteklasseelever (n= 611) og deres trenere/lærer (n= 101) ved alle Toppidretts- og skigymnas i Norge (n = 16). Samt alle 1. klasseelevene (n= 355) ved to vanlig videregående skoler.

Del 2: Toppidretts- og skigymnasene ble tilfeldig trukket ut til en intervensjonsgruppe og en kontrollgruppe, hvor intervensjonsgruppen mottok det forebyggende skolebaserte intervensjonsprogrammet. Alle deltakerne (del 1 og 2) ble fulgt gjennom 3 år, fra elevene startet i 1. klasse og til de var ferdig i 3. klasse.

Skolebasert intervensjonsprogram

Basert på kunnskap om risikoforhold generelt og i idretten for utvikling av spiseforstyrrelser, teori i forhold til holdnings- og atferdsendring slik som selvbildeteorien (viktigheten av mestringsforventninger), kognitiv dissonansmodellen (endring av holdning/atferd eller begge deler); og teorien om elaborering av kunnskap (perifer og sentral rute for informasjonsbearbeidelse, og «å kna budskapet»), i tillegg til gjennomgang av resultater fra tidligere generelle studier og studier på utøver ble det skolebaserte intervensjonsprogrammet utviklet. Vi vektla spesielt mulighet for diskusjon, gjennomtenkning og relevansvurdering av budskapet, da motivasjon for endring og hvor godt forholdene er tilrettelagt for elaborering anses som sentrale elementer for å lykkes.

Programmet ble designet for å kunne implementeres i en normal skolehverdag ut ifra de kompetansemålene elevene allerede skal gjennom, og uten å behøve store ekstra ressurser og eksperter utenfra. Jeg er selv også utdannet lærer, og både jeg og mine veiledere var svært opptatt av dette.

Intervensjonsprogrammet varte ett år, dvs. fra våren i 1. klasse til våren i 2. klasse. En detaljert oversikt over forebyggingsprogrammet finnes i min avhandling (Martinsen, 2015, s. 52 – 55).  Der fremgår det bla. at elevene ved intervensjonsskolene mottok totalt fire undervisningsøkter i klasserommet ila perioden. Hver av dem bestod av 45. minutter x 2. I tillegg ble det i fm. undervisningsøktene gitt enkelte oppgaver som lekser. Dette var først og fremst korte oppgaver med varighet ett par minutter, som også det ble oppfordret til å bli inkludert i fm treningsarbeidet.     

Programmet fokuserer på temaer som: vekst og utvikling, selvfølelse, selvtillit, motivasjon, mental trening, restitusjon, idrettsernæring og spiseforstyrrelser i forhold til helse og prestasjon.

Trenerne/lærere ble også inkludert i intervensjonen på bakgrunn av deres rolle og viktigheten av å ha betydningsfulle andre som gode rollemodeller. Målet med programmet rettet mot trenerne var å øke deres kunnskap om; idrettsernæring, kroppssammensetning, vektproblematikk, spiseforstyrrelser, mental trening, selvfølelse og selvtillit. Det ble. bl.a. arrangert et seminar ved hver av intervensjonsskolene hvor alle trenere, lærere og andre ansatte ved skolen ble oppfordret til å delta. I tillegg utviklet vi en trenerguide med informasjon om spiseforstyrrelser i idretten. Hensikten var å øke trenernes kunnskap om ernæring, hvordan identifisere og håndtere spiseforstyrrelser i idrettsmiljøet og hvordan kunne bidra i det forebyggende arbeidet. I etterkant av å ha gjennomgått trenerguiden besvarte trenerne multiple choice oppgaver om spiseforstyrrelser, hvilke tegn en bør se etter, hvordan reagere i forhold til utøvere en er bekymret for.

I forbindelse med intervensjonen ble det også ble det sendt ut informasjonsskriv og informasjonsbrosjyrer til foresatte og trenere til utøverne i deres respektive klubber (Martinsen, 2015, s. 55).

Resultater:

Del I: Høyere forekomst av spiseforstyrrelser blant toppidrettselevene (7%) sammenlignet med elever ved vanlige videregående skoler (2.3%). Høyere forekomst blant de kvinnelige utøverne (14%) sammenlignet med de mannlige (3.2%), og de kvinnelige elevene ved vanlig videregående skoler (5.1%). Det var ikke mulig å vise noen statistisk forskjell i forekomst mellom de kvinnelige utøverne i vektavhengige idretter sammenlignet med ikke vektavhengige idretter.  

Del 2: Resultatene av programmet var oppsiktsvekkende. Det var ingen nye tilfeller av spiseforstyrrelser ved skolene som mottok det skolebaserte forebyggingsprogrammet ett år etter avsluttet intervensjon. Til sammenligning utviklet 13% av jentene som ikke mottok forebyggingsprogrammet en spiseforstyrrelser i samme periode. Ved at siste måling ble gjort ett år etter avsluttet intervensjon da elevene gikk i 3. klasse, ga resultatene indikasjoner på at programmet også vil kunne ha en langtidseffekt.

Trenerne som mottok intervensjonsprogrammet, rapporterte langt mer kunnskap om spiseforstyrrelser enn de som var i kontrollgruppen. I tillegg var det oppløftende at de også opplevde at deres egen kompetanse var bedre, sammenlignet med de trenerne som ikke fikk tiltak. Ved at kombinasjonen av økt kunnskap og tro på egne ferdigheter kan være avgjørende for det videre forebyggende arbeidet. Det var ingen forskjell mellom trenere ved intervensjonsskolene og kontrollskolene når det gjaldt kunnskap om ernæring.

På bakgrunn av det grundige forskningsdesignet og de oppsiktsvekkende resultatene har prosjektet fått både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet og mottatt flere forskningspriser. Foreløpig er programmet ikke blitt tatt videre i bruk ved Toppidretts- eller skigymnasene i Norge.

Kommentarer til representantskapsforslaget

• Når vi alt har et forebyggingsprogram med dokumentert effekt synes det fornuftig å se nærmere på hvordan vi kan bygge videre på dette og få det implementert inn i Toppidretts- og skigymnasene sine undervisningsplaner på permanent basis. Programmet er i utgangspunktet designet slik at lærere/trenere ved skolene skal kunne gjennomføre dette selv. Imidlertid i en overgangsfase i fm. implementeringen vil de trenge noe hjelp til dette. I tillegg bør programmet justeres noe i henhold til ny læreplan. Ved endringer eller spissing der man tror det vil være nødvendig, vil det være viktig at det testes ut og måles for å se om tiltakene fortsatt bidrar til ønsket effekt. Det bør av den grunn gis midler til denne implementeringsfasen ved opprettelse av f.eks. to-tre stillinger for en periode. I disse stillingene bør det foreligge forskningskompetanse både til å kunne følge opp implementeringen, men også til å måle effekten av tiltakene. Videreutvikling av programmet bør skje i tett samarbeid med skolene, OLT og eventuelt NIF ved Sunn idrett. Men det synes fornuftig at disse ekstra stillingene ikke nødvendigvis er koblet til OLT, Sunn idrett eller skolene, slik at de kan ha en mer selvstendig rolle i å følge opp tiltakene eksempelvis ved å knyttes til Senter for idrettsskadeforskning.  
• Det er kommet innvendinger på at forebyggingsprogrammet er for omfattende, og kun egnet for mindre grupper. Dette er uriktig og kommer tydelig frem ved denne redegjørelsen og ved å se på beskrivelsen av programmet som er gitt i min avhandling. Programmet er imidlertid et skolebasert intervensjonsprogram tilpasset Toppidretts- og skigymnasene og designet til den bruk. I dag er det flere tusen elever som går på disse skolene og flere hundre trenere. De aller fleste trenerne er i tillegg tilknyttet lag utenfor skolene, slik at vi vil kunne få en dobbelteffekt av tiltakene de eventuelt deltar i om programmet inkluderes i skolene.
• Det bør utarbeides tydelige krav til kompetanse innen spiseforstyrrelsesproblematikken for alle ansatte ved de ulike Toppidretts- og skigymnas i Norge. Det er naturlig at myndighetene i samarbeid med OLT ser nærmere på dette ved at OLT også er gitt myndighet til å følge opp de nåværende kvalitetskravene ved godkjenning av skolene.
• Det bør ses på muligheten for å kunne stille krav om at elever uavhengig av hvilket toppidretts- eller skigymnas de tilhører får tilnærmet lik tilgang på eksempelvis helsesykepleiere. Dette var ikke tilfelle da vi foretok en kartlegging av dette i fm gjennomføringen av mitt doktorgradsarbeid, og elevene ga uttrykk for at dette var noe de savnet.
• Forslaget om en statlig handlingsplan for en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten støttes.
• Forslaget om en forsterket satsning på utfordringer knyttet til kropp, mat og helse i idretten støttes gjennom opprettelse og/eller utvidelse av eksisterende kompetansesenter. Min erfaring etter å ha jobbet med forebyggende arbeid overfor Toppidretts- og skigymnasene i Norge er at det er viktig at et slikt senter har høy anerkjennelse i idretten, innehar forskningskompetanse innenfor et bredt spekter av relevante temaer for å ivareta utøveres helse med stor grad av brukermedvirkning slik Senter for idrettsskadeforskning innehar.